”Mens vi venter” er i blått – Kontra bemerkninger i grønt. Fra tidligere MVV studier i Daniels bok, vet vi at en tidsperiode på 2300 år er omtalt i Daniels profetier. Vi finner ingen tidsperiode på 2300 år i Daniels bok. Jeg gjengir det som står i Daniels bok da dette verset har en avgjørende betydning for å forstå innholdet: Dan 8:14 Og han sa til meg: To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen. Dan 8:23I den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har fylt sine synders mål, skal det stå fram en konge med frekt ansikt og kyndig i onde råd. Dan 8:26Synet om aftener og morgener, som det var tale om, er sannhet. Men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid. Det er mengder av bevis for at utrykket aftener og morgener ikke kan tolkes til år, og noen av argumentene er følgende: 1. Det hebraiske utrykket ”aftener og morgener” er helt unikt og er ikke det samme som anvendes for kveld og morgener i 1.Mos. 2. Dan 8,14 og Dan 8,26 må sees på i sammenheng. Dan 8:26 Synet om aftener og morgener, som det var tale om, er sannhet. Men gjem du synet, for det sikter til en fjern fremtid. I Dan 8,26 står den bestemte artikkelen (grammatisk referanse) foran både kveld og morgen dvs. skrevet som kvelden og morgenen, som betyr at de må betraktes hver for seg og ikke slått sammen til ett: Kveld og morgen på hebraisk refererer til ”tidspunkter” ikke ”tidsperioder” liksom ”natt og dag”. 3. Aftener og morgener – uttrykket gir ikke adgang til å oversette det til dager, og langt mindre til år. Det passer i konteksten, som snakker om å fjerne kveldsofferet og morgenofferet. Vennligst observer at konteksten er klar når den henviser til en ond kraft (det lille horn Antikrist) som forurenser tempelet i det tidsrommet profetien beskriver. Denne tidsperioden begynte høsten år 457 f.Kr, da den endelige og rettskraftige befalingen om å gjenoppbygge Jerusalem gikk ut. (Dan. 9:25.) 1. Verken det hedenske Rom eller paven har noen tilknytning til 457 f.Kr. Referansen er hovedsakelig (skjønt ikke bare) til det som ble utført av Antiochus Epiphanes som skrevet i 1 og 2 Makkaberene.(167 til 164 f.Kr). Se også Joh 10,22, som enkelte bibelkommentatorer påstår, henviser til feiringen av Hanukkah; Makkabeernes rensing av tempelet etter tilgrisningen som ble forårsaket av det gamle testamentets antikrist. 2. Dan 8:13……. Hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall – at både helligdom og hær overgis til å bli tråkket ned? I år 457 f.Kr går det ut en rettskraftige befaling om å gjenoppbygge Jerusalem, og den viktigste av bygningene er tempelet. Uttrykket ”tråkket ned” og ”gjenoppbygging” er motsetninger som ikke kan forenes. Starten på de 2300 aften og morgenofre og profetien om de 70 uke kan ikke starte på samme tidspunkt. Helligdomstjenesten fungerte ikke uten tempel, og det ble 7 profetiske åruker av Babylons fangenskap altså 49 år senere at det i det hele tatt var en helligdom å holde de prestelige tjenestene i.
3. Når tempelet skal tråkkes ned fra år 457 f.Kr, da tempelet i Jerusalem lå i ruiner, og alle Guds folk var i fangenskap i Babylon kan en spørre seg om. 457 f.Kr. var alt helt nede, og den gode meldingen var at tempelet skulle bygges opp igjen, og den jordiske templetjenesten som Guds folk trengte for å forstå sin forening med Gud, skulle bygges opp igjen, ikke tråkkes ned. 4. Sigfried Horn sa at man ville anse det latterlig dersom vi ikke innså at det lille hornet i Daniel 8 opprinnelig henviste til Antiokus. De aller fleste av såkalte skolerte mennesker (også skolerte adventister) er nå enige i dette synet, og Good News Bibel (Godt Nytt Bibelen) oversetter Daniel 8:14 som ”Det vil vedvare; 1150 dager hvor kveld – og morgen offer ikke vil finne sted hvoretter tempelet vil bli gjenopprettet”. 5. Dette resulterer i at adventistene må endre si eskatologiske syn, og må gi troen på Kristus som frelser en helt annen mening for å kunne forene sitt syn med et bibelsk evangelisk syn. Fra år 457, gir profetien oss 70 profetiske "uker," som igjen er inndelt i 7, 62 og 1 profetiske uker, Dan. 9:25-27. I samtale med Daniel samler engelen de 7 (det er forklart hva som skjedde etter de 7 uker, nemlig at Jerusalem og templet var bygd opp igjen, og kunne ikke tråkkes ned i en tid templet ikke eksisterte.)og 62 "ukene" som gir 69 "uker" eller 483 år. Denne tidsperioden bringer oss som kjent til Jesu dåp, høsten år 27 e.Kr. Om den siste profetiske uken (den syttiende), altså 7 år, sier teksten at midt i "uken," altså etter 3 ½ år, "gjør han slutt på slaktoffer.—" Det står også at i denne siste uken skal Gud "stadfeste en pakt med de mange,"- vers 27. Det gjorde han da Jesus døde nøyaktig "midt i uken," og stadfestet frelsespakten for alle. Fra denne dagen av, var alle videre ofre unødvendige, siden det sanne offerlammet var kommet. At de 70 uker (490 år) begynte med 457 f.Kr forklares i bibelen, men at de 2300 aftener og morgener starter på samme tid som de 70 uker antas av adventister, og deres autoriteter overtar for ”Et så sier Herren”. Dette ble markert av Herren ved at forhenget mellom det hellige og det aller helligste i jødenes tempel revnet. Det skulle ikke være mere slaktoffer. (Det var slutt på templetjenesten som skulle minnne oss om at Jesus skulle komme. Alle forbilder i templet hadde møtt motbilde i det egentlige offer, Jesus selv,men Jesus var så my mer enn et offer, husk det. ) Siden dette fant sted "midt i" de 7 årene, ser vi at syvårsperioden slutter med steningen av Stefanus og forkastelsen av den samlede jødiske nasjon som Guds folk. Paulus gjør det tidrende klart at individuell tro på, aksept av og lydighet mot Herren er eneste kriterium for frelse, enten man er jøde eller "hedning." Vit også at det foreligger utenombibelske vitnesbyrd om at det var jøder som kjente disse profetiene og visste at Messias skulle dø det året han ble korsfestet. De kjente Skriftene. Etter de 7 første uker av de totalt 70 uker ble helligdommen bygget opp igjen, og helligdomstjenesten kunne begynne for Guds folk igjen. Tiden for nedtråkking av tempelet kunne derfor ikke vare i gjenoppbyggingstiden. Dette er en uomtvistelig tegn på at profetiene om de 70 uker og de 2300 aftener og morgener ikke har det samme startstidspunktet. Men tilbake til de 2300 årene.(som Bibelen og profetien ikke omtaler) Det er ennå, etter Jesu død, mange år igjen av denne bibelens lengste tidsperiode (Nei, etter dette er det som Jesus sier på korset. ”det er fullbrakt”) Det som skulle skje ved avslutningen av den, ble Daniel bedt om å forsegle inntil tiden kom. Det som skulle finne sted de første 483 årene av perioden ble
åpenbart for han. Når Johannes blir vist den samme boken, er den framdeles forseglet, for endetiden lå også for han i framtiden. (Profetien ble vist Daniel i ca 470 år f.Kr, og det er lang tid fram til 168 f.Kr.) til Det sies i Dan. 8:19, at synet Daniel fikk om den lange tidsperioden på 2300 år, vil avsluttes i "den tid som er fastsatt for enden," vers 19. (Enden av det Greske riket, profetien taler ikke om det Romerske riket, eller verdenshistorien.) Denne påstanden gjentas i vers 26, hvor uttrykket "fjern framtid" er benyttet. Deretter, i Dan kap. 9, kommer informasjonen om når tidsperioden begynner,( ikke de 2300 aftener og morgener, men de 70 uker Ikke bland disse to profetiene i Guds ord .)samt når i tidsperioden Jesus skulle dø og jødenes tempeltjeneste avsluttes.(Uttalelsen gjelder de 70 uker, ikke de 2300 aftener og morgenofrene) Men som nevnt, er det ennå mange år igjen fra disse hendelsene til den lange tidsperiodens avslutning.(Dette er forfatterens påstander som ikke er bibelske) Merk deg også at de 1260 årene, fra 538 til 1798 e.Kr. da det pavelige Rom skulle ha en storhetstid og som er omtalt flere steder i både Daniels bok og Åpenbaringsboken, alt var kommet til en avslutning når de 2300 årene slutter. (Se Dan. 7:25. 12:7. Åp. 11:2.3 12:6 13:5.) (Dette er forfatterens indoktrinerte syn som andre teologer, også adventister, ikke deler med forfatteren)Det betyr at de 2300 årenes avslutning selvfølgelig (Selvfølgelig for hvem?) må komme etter året 1798, da paven ble tatt til fange og Den Katolske kirkes arbeid midlertidig ble lagt i grus. (Historisk skjedde slett ingenting med Den Katolske kirke den 23 oktober 1844 – så dette må være en falsk profeti.) Med hensyn til hva som skal skje når de 2300 årene (fra år 457 f.Kr.) (forfatterens oppfatning, ikke bibelens)avsluttes, sier profetien at da skal helligdommen igjen komme til sin rett, Dan. 8:14. Hvilken helligdom? Den jødiske gammeltestamentlige helligdommen (tempeltjenesten), kom ifølge profetien til sin avslutning da Jesus døde og forhenget i templet revnet.(Den fikk også et brudd på 2300 aften og morgenofre fra 168 til 164 under Antiokus Epifanes, som nær utryddet Gudstroen og den gammeltestamentlige helligdomstjenesten i Jerusalem.) Det virkelige offerlammet hadde tatt plassen til de symbolske offerdyrene. Profetien sa at nøyaktig i påsken det året Jesus døde, skulle "han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre," Dan. 9:27. Det jødiske folket ("ditt folk") fikk denne tiden til å "innelukke (fullføre) frafallet," Dan. 9:24. (Dette er det enighet om, for dette gjelder de 70 ukers profeti i Dan 9. kap.) (De 1260 dagene Jesus hadde sin misjonsvirksomhet på jorden, 3,5 år, og deretter ble Jesus hengt på et kors og på den måten fullførte Guds folk frafallet, og helligdomstjenesten etter dette er slutt idet forhenget mellom det hellige og det aller helligste revnet) Det at forseglingen på boken skulle brytes og innholdet bli kjent, er her knyttet til at noe skal skje i Guds tempel i himmelen. (Benektelsen av at forsoningsverket endte på korset, og fortsetter i himmelen, gjør at forfatteren forlater det bibelske evangeliet og forkynner et annet evangelium. Forfatteren er også kjent for å fjerne seg fra det evangeliske i Bibelen i historisk sammenheng.) Noe som er forseglet, kan ikke leses og forstås. Det er ikke før forseglingen brytes og det tidligere forseglede dokumentet åpnes, at innholdet kan kjennes. Det er ingen tvil ( Hos hvem ? Jeg tviler sterk på det.)om at hemmelighetene som omtales boken, hittil beskrevet som "helligdommen skal komme til sin rett," vil bli forstått når seglet brytes - i endetiden, 2300 år
fra tidsperiodens begynnelse. (Tidsperiodens begynnelse er umulig, og endetiden for de 2300 morgen og aftenofre har ingen ting med jordens endetid å gjøre men endetiden for det Greske rike ) Som alle bibelstudenter vet, omtaler Guds Ord en helligdom eller et tempel, som er i himmelen.(Hvilken helligdom i himmelen kjenner alle bibelstudenter ? Gjelder dette den samme helligdommen som på jorden hvor forhenget mellom det hellige og det aller helligste er revnet ? I tilfelle, hva så ?) Dette er det originale templet, som jødenes tabernakel bare var en kopi eller skygge av. Om dette gir Hebreerbrevet oss all ønskelig informasjon.( Det Hebreerbrevet gir beskjed på er følgende: Heb 6:19 Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, 20 der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. Dette ble skrevet på apostlenes tid, da måtte Jesus allerede være innenfor bak forhenget i templet i himmelen, som forfatteren her prøver å tilbakevise.) Gud viste Moses en bilde av det han skulle bygge. Derfor var det jordiske tabernaklet som jødene bygde, en kopi av det himmelske. " -En skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet," Heb. 8:5. 2. Mos. 25:40. (Er en kopi og en skygge det samme ? Forfatteren får stå for uttrykket kopi – Gud kaller det en skygge, som er noe helt annet enn en kopi. Hvorfor skulle vi ha et offeralter i himmelen, når Jesus ofret seg en gang for alle. Hva skulle vi med et tvettekar som representerer Jesus dåp, der døpte han seg en gang på jorden, Hva skal vi med skuebrødene som er Guds ord, der lever vi i og for Gud, hvorfor skal helligdommen renses i himmelen, ypperstepresten her er syndfri og behøver ikke ofre for sin egen synd, og Jesus og menneskers synder er ikke ”det lille horn” som tråkker helligdommen i himmelen ned, Det lille horn er en ugudelig makt som tråkker ned helligdommen på jorden i slutten av det greske riket.. Å si renselsen i himmelen representerer det lille horn må være blasefemi på sitt verste, og et forferdelig dilemma for de som betror seg til en slik lære)
Den himmelske helligdommens oppgave og misjon. Siden det aktuelle templet eller helligdommen, er i himmelen, kan det være problematisk å fatte at den ikke alt skulle være i sin rett. (Så sant, så sant) Det må her være snakk om at mennesker i endetiden, skal motta lys og forståelse om den himmelske helligdommens oppgave og misjon. Vi skal senere vise at Guds fiende har klart å innføre et vedvarende frafall som har gjort usynlig for mange hvilken rolle i forsoningsplanen Jesus utfører i himmelens tempel i endetiden, like før Jesu gjenkomst.(Det må være litt av et dilemma og forkynne at ”del lille horn” er i himmelen og tråkker ned helligdommen der. Uansett forklaring blir forkynnelsen blasfemisk i aller høyeste grad) Det er lys over denne funksjonen og en forståelse av vårt eget samarbeid med vår Frelser i denne oppgaven, som var forseglet og som i vår tid, endetiden, blir åpenbart. (Hvis vi, og ikke en korsfestet frelser som fullbrakte forsoningsverket på Golgatas kors, skal åpenbares for Gud, er utfallet gitt, vi vil alle gå fortapt uten mellommannen Kristus Jesus vår frelser som både forsoner og stedfortreder i himmelen).
Et Bibelstudium i Daniels 8. og 9. kapittel. For å kunne forstå den lille bokens innhold og betydning, må vi foreta et studium av hovedsannhetene i noen av Daniels viktigste profetier. Daniels bok ble skrevet mens israelittene var i fangenskap i Babylon. Mange kritiske bibelforskere har stilt seg tvilende til at boken som inneholder så mange presise bibelske profetier, skal være skrevet før det skjedde. De utelukker faktisk en allmektig Gud, som kjenner enden fra begynnelsen. Men boken, som også ble funnet blant dødehavsrullene, har identifisert hendelser i oldtiden, som
ikke har kunnet bevises fra noen andre skriftlige dokumenter fra samme tid. Lenge visste man ikke om historiene var holdbare, men igjen er det "stener fra fortiden" som viser vei. Arkeologien har i dette århundre kunnet bevise historienes ekthet. Daniel var trolig prins av kongelig ætt, (Dan. 1:3.4) og han ble en mektig mann både i det Babylonske riket og i perserriket som fulgte. Han var ingen hvem som helst. Flere religionsstiftere på Daniels tid og like etter, var påvirket av hans innflytelse og kunnskap. Det gjelder bl. annet både Zarathustra og Buddha, som begge bodde innenfor perserrikets grenser. Disse religionene har i seg mange elementer av jødisk tro. Daniel skriver selv i boken, at det var han som skrev den. Han tok imot budskapene fra Gud og skrev dem ned. Bokens kapitler som inneholder samtidshistorie, er skrevet på arameisk, mens framtids-profetiene, som han fikk for å dele med sitt folk, er skrevet på hebraisk. Et annet vektig argument for bibeltro kristne, er at Jesus bekrefter selv at Daniel skrev boken. For kristne burde derfor bokens ekthet ikke betviles.
Det åttende kapitlet i Daniels bok, har vært og er grunnsøyler i kirkesamfunnet vi tilhører. Vekkelsene i begynnelsen av det attende århundre, sprang først og fremst ut av en ny forståelse av Daniels bok. Det er også riktig å påstå, at utviklingen av denne forståelsen, ble en sentral faktor i den teologisk/profetiske innsikt, som på mange måter ble en tros-ramme for vårt kirkesamfunn. Tidligere omtalte E.G.White skrev mer enn èn gang, at skriftstedet som over alle andre har vært både grunnvollen og den sentrale søylen i adventtroen, var deklarasjonen: "To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen," Dan. 8:14. Vi skal i dette innlegget søke å utforske rammen og bakgrunnen for dette verset, både i dets historiske, språkmessige og teologiske sammenheng. Kristne som mener at alle som rekker opp hånden på et religiøst møte for å indikere at de ønsker å ta imot Jesus, er frelst for evigheten - en gang for alle, har egentlig et veldig behov av å forstå budskapet vi skal studere i denne artikkelen. (Jeg tror artikkelforfatteren dømmer mennesker som rekker opp hånden og sier, Vi tror på ditt navn til frelse. Jesus sier: Joh 1:12 Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Denne leksen tror jeg forfatteren av artikkelen har behov for å forstå, i stedet for å dømme sitt medmenneske, som har følelser for at dette er stort i livet. Dommen er overlatt til sønnen, ikke forfatteren av denne artikkelen) Mange tror faktisk at den ekstatiske tilstanden som gjennomsyrer følelseslivet på et møte, etter 1 time med oppvarmende rytme, uendelige repetisjoner av fengende refrenger og hjernestimulerende hypnotisk stemning, er det samme som frelse fra synd. (Hvor har forfatteren dette utsagnet fra, seg selv? Den dom du dømmer andre med skal du selv bli dømt med) Guds frelse er større og langt dypere og mer gjennomgripende.(Gjelder mao også de 70 % følelser som mennesket er bygd opp av.) Guds nåde tilbyr mye, mye mer enn en emosjonell introduksjons-pakke på veien mot lyset, hvor kroppskjemi teller mer enn kunnskap om Guds plan og vilje. Men dessverre har djevelen introdusert et falskt alternativ som har bedratt altfor mange. ( Her er det klart at artikkelforfatteren ikke kjenner til den lære og de gjennomgripende sannheter forskjellige menigheter står for, og forherliger sitt eget ståsted og stigmatiserer alle andre. Dette er ikke måten Jesus var på, og representerer ikke hans ånd. Joh 3:17For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.)
Grunnvollens betydning. Hvor viktig er en grunnvoll eller sentral pillar? Hvis du kan se for deg en bro som er støttet opp med store, sterke pillarer, kan du nok forestille deg hva som ville skje, hvis disse søylene raste sammen. En grunnvoll bærer huset. Da Samson grep tak i søylene i Dagons tempel, raste hele huset ned som en kortstokk og både han og de som oppholdt seg der inne ble drept, Dom. 16:25-30. For oss blir disse grunnvollene svært viktige, men den store utfordringen blir å gå inn i teksten, og søke å forstå det de kristne i de store vekkelsene i forrige århundre forsto og spredde til hver avkrok av kloden.
Fire syn som utfyller og utdyper hverandre. Det er fire syn i Daniels bok som åpenbarer framtiden. Hvert syn utdyper forståelsen slik at de, som biter i et puslespill, kan settes sammen til de danner et hele. Daniel kap. 2, gir oss det første synet, om fire verdensriker, som påfølger hverandre, før Jesus kommer for å opprette sitt evige rike. Dan. kap. 7 viser oss syn nummer 2. Her er de samme rikene, som følger hverandre, men denne gang får vi en større utdyping av det fjerde og siste riket. I det åttende og ellevte kapitlet, beskrives nok engang de samme rikene, men med en ennå mer detaljert utdyping. Den eneste vesentlige forskjellen, er at i dette synet forbigås det første riket og beskrivelsen begynner rekkefølgen av riker med det andre riket. Grunnen er at i 8 kap. er det første riket i ferd med å miste sin makt og plass. Kong Belzassar er konge og skal snart få se skriften på veggen. I kap.11, mottar Daniel synet etter at det andre riket har overtatt makten i verden. Fra 1 til 7 kapittel er profetiene skrevet på arameisk. Det 8 kapittel er skrevet på hebraisk. Dette skulle indikere at Dan 1 – 7 gjelder verden i sin alminnelighet, mens profetiene fra 8 til 11 kapittel gjelder historien som knytter jødene, Guds eget folk, opp mot historien, mener de som kjenner ordet meget godt, men som ikke er knyttet til opp til en falsk profeti av Miller i midten av 1800 tallet.
Væren og bukken i det åttende kapittel. La oss ta det fra begynnelsen for bedre å forstå hvor det er lett å tolke feil. Det første dyret Daniel får se i synet, er en vær, (vers 3). Væren har to høye horn, hvorav det høyeste vokste sist fram.Væren stanget (innvaderte) mot vest, nord og sør. Den gjorde som den ville og ble stor, (King James oversettelsen på norsk.) Ingen behøver å gjette betydningen, for i vers 20 forklarer engelen Gabriel selv hvilket rike det er snakk om, nemlig Media og Persia. Men i synet kommer deretter en geitebukk fram på arenaen. Den kommer fra vest, og hadde et veldig horn mellom øynene. Så får vi beskrevet en kamp mellom to nasjoner, som ender med at geitebukken overtar posisjonen som verdensmakt. Historien er ikke i tvil om hvilken makt dette var og bibelen forklarer det også. Engelen Gabriel sier det med følgende ord; "Den raggede bukken er kongen av Grekenland, og det store hornet mellom øynene er den første kongen." Gabriel unngår bare å nevne navnet på den første kongen, for alle historiegranskere vet at det er snakk om Alexander den store. Geitebukken (Grekenland) blir ikke bare stor som den forrige makten ble, men meget stor. Men på høyden av sin makt blir hornet brukket av (Alexander dør) og fire nye horn vokser opp i stedet. De (var Alexanders generaler som drepte Alexanders sønn)var store å se til og
vendte seg mot himmelens fire hjørner (I King James bibeloversettelse og "Strongs," leser vi at de vendte seg mot himmelens fire vinder). Historien forteller at det oppsto fire kongedømmer etter Alexander. Hans fire generaler overtok og delte riket mellom seg ( og beliggenhetene av rikene var i sør, nord, øst og vest i Alexanders greske rike), hvilket skulle føre til flere innbyrdes oppgjør inntil det neste riket framstår. (Det neste riket oppstod ikke av det greske riket, men hadde sin egen historie og overtok etter det greske riket. Hvorfor prøve å blande disse sammen til en stor røre. Gud er en ordens Gud.)
Et nytt rike oppstår. Den første vanlige misforståelsen (her kan like godt forfatteren av dette synet ta feil, hvilket er meget sannsynlig siden han er utdannet i et miljø med denne oppfatningen) med det nye riket kommer i tolkningen av hvor det oppsto. "Fra et av dem skjøt det fram et lite horn," leste vi i Skriften, (Dan 8:9). Fra et av de fire horn? Nei, (jo selvfølgelig) fra en av himmelretningene eller verdenshjørnene. Altså fra sør, nord, øst eller vest. (Selvfølgelig det var slik riket var delt opp med de 4 generalene som herskere, i sør, nord, øst og vest) Siden det sies om dette nye lille hornet, at det vokste mot sør og øst og mot det Hellige land, må det komme fra vest eller nord, eller muligens fra nord-vest. Ordet "dem" (ut fra ett av dem) står på hebraisk i en maskulin grammatisk form, mens ordet "horn" er feminint. Det er derfor grammatisk umulig at det her henvises til hornene. (Dette er en meget søkt forklaring og alt for svakt i forhold til symbolene som er brukt i profetien , se bare på neste setning) Vind eller himmelretninger derimot, kan på hebraisk stå både i den maskuline og feminine grammatiske form. Derfor må simpelt hen tolkningen være at den nye makten kommer fra en himmelretning ikke fra et av "hornene." (Det bør av den grunn simpelt hen ikke være tolkningen, men tvert imot i beste fall en antakelse som må vises med ydmykhet, ikke denne stoltheten). Dette nye "hornet" beynte som et lite horn, men det vokste deretter fullstendig ut over sine bredder, både i omfang og i makt. Det står om riket, at det vokste seg overmåte stort, vers 9. I King James eller "Strongs" hvor vi får det hebraiske uttrykket direkte oversatt, får vi vite at dette riket skulle bli "great beyond measure" Større enn det er mulig å måle. Begivenheten som hente i 167 til 164 f.Kr er det største angrep på helligdomstjenesten og Guds folk, og savner sidestykke i historien, selv Holokost under den 2 verdenskrig blir småting, fordi jødene, under denne delen av verdenshistorien, ikke bare sviktet Gud selv, men tillot avgudsdyrkelse i helligdommen, og var nær ved å utrydde Gudstroen på jorden for godt, ved sitt svik. 40.000 rettroende jøder ble drept i Makkabeerslaget. Skulle ikke Guds folk få profetert dette før det skjedde. Det var ingen ubetydelig sak i forbindelse med den gamle pakts helligdomstjneste og i Guds folks historie før de mistet sin status som Guds folk i år 34 e.Kr. Dette riket identifiserer aldeles ikke Antiocus Epifanes som noen vil ha det til. Han var bare en ubetydelig leder i et vassalrike og ble aldri større enn Alexander den store. Det skulle tyde på at dette ikke har med verdensrikene å gjøre, men historien som gjelder Guds folk i den gamle pakt. For dem var det en stor sak, hvor avslutningen av tidsperioden feires med høytiden Hanukka den dag i dag, og beskrevet i 1 og 2 Kapittel i Makkabeerboken. Det nye riket er uten tvil det samme som er beskrevet tidligere i Daniels"syn. Dette riket oppstår som verdensmakt etter at de gresk-dominerte arvtakerne til Alexander har fyllt sine synders mål, (vers 23). Selv om det i tekstforklaringen i de fleste bibeloversettelser, er foreslått at Antiocus Epifanes er oppfyllelsen av Daniels beskrivelser, bør du vite at de fleste
av Daniels mange identifikasjonstegn ikke under noen omstendighet kan passe på denne lille kongen. (Artikkelforfatteren burde vise varsomhet med sine uttalelser her, da han setter seg selv over alle andre dyktige, beleste og udannede teologer gjennom tidene, hvor slett ikke alle er katolikker, men som man kan se av internet, er veldig mange av dem velutdannede adventistteologer som Desm. Ford og mange flere). Vel, det taler for seg selv. Beskrivelsen av de tre etterfølgende maktsystemene var stor, større størst. Slik er omtalen i grunnteksten samt korrekt gjengitt av King James oversettelsen. Ideen at den "overmåte store makten" skulle være den lille kongen Antiocus Epifanes, er fullstendig utenkelig. Denne kongen herjet i Makabeer-tiden, før Jesu tid og Jesus selv sier at makten skal komme etter hans tid og holde på helt til endetiden. Jødene tror at Antiocus var antikrist, siden han besmittet deres tempel. (Hvorfor skulle adventistene, med Miller i spissen, ha mer oversikt over dette enn jødene selv?) Det samme gjør katolikkene, siden de da får fokus bort fra pavemaktens rolle. Mange protestantiske kirkesamfunn er enig med dem begge og har derfor ikke problemer med "felleserklæringer" om hvordan man blir frelst eller med den økumeniske vandringen tilbake til Rom. Djevelen er ekspert i å produsere snedige etterligninger som skal ta vår oppmerksomhet bort fra det vi må være på vakt mot. (Katolikkene høres ut som et banneord for adventister, og at alt det de er enige, er usant. Dette er for ukritisk, og minner lite om de fra Berøa som hadde et edlere sinn, og gikk hjem og så om det hadde seg slik det ble sagt. Dette er forresten ikke et katolsk anliggende, men et jødisk anliggende, og det er de som firer høytiden, ikke katolikkene.)
Riket som både fysisk og åndelig korsfester Kristus. Joh 4:22: Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. At Jesus på Golgatas kors utgjør frelsen, er ukjent for artikkelforfatteren, men den inneholder allikevel frelsen, og det er denne forsoningens tjeneste vi er satt til å forkynne. 2. Kor 5, 18-21 Se hvem forfatteren av denne artikkelen mener korsfestet Jesus som ga oss frelsen: Dette riket som vokser seg umåtelig stort, blir ifølge Guds Ord også ansvarlig for følgende handlinger: 1. Han opphøyer seg selv over himmelens hær og tråkker dem ned (blir overgitt til ødeleggelse for frafallets eller opprørets skyld, vers 12.) 2. Til og med over hærens fyrste hever det seg. 3. Han fjerner det "kontinuerlige" eller "stadige." 4. Han kaster sannheten til jorden. 5. Stedet for helligdommen blir omstyrtet og en avskyelig styggedom blir i stedet satt opp. Rekkefølgen på disse kjennetegnene er ikke så viktig, men selve kjennetegnene er. I de forklarende versene 23-25, er nemlig rekkefølgen annerledes. Det samme er tilfelle i kap. 9, som er en videre forklaring av synet. Videre informasjon om denne makten som Daniel gir oss er:
6. Han skal gjøre fryktelig stor skade. 7. Skal ha framgang med alt han foretar seg. 8 Mektige fyrster og de helliges folk (himmelens hær) skal han ødelegge. 9. Han har en klok og svikefull framferd. 10. Opphøyer seg i sitt hjerte. 11. Ødelegger mange. 12. Ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp. Dette er korrekt etter Daniel 7. kapittel ikke det 8 og 11. kapittel) 13. Uten menneskehånd skal han bli knust. Den samme slutten gjenkjenner vi fra Dan kap. 2, der en stein løsnet, men ikke av menneskehender. Dette riket skal vare helt til endens tid, nøyaktig som også beskrevet i Dan. kap. 2. I Dan. 9. kap. forklarer engelen Gabriel ytterligere synet for Daniel. Budskapet er at Den Salvede skal utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme. La det være helt klart at Jesus selv identifiserte denne makten å være Romerriket. Han ga klar beskjed om at når Daniels ord går i oppfyllelse; når de så ødeleggelsens vederstyggelighet stå på hellig sted, (Matt. kap. 24:15), eller Jerusalem omringet av en krigshær, (Luk. kap. 21:19,) da skulle de rømme ut av byen. Den store verdensmakten som kom etter Grekenland var nettopp Romerriket. De kom inn fra Nordvest, som Bibelen forutså i Dan. 8:5 og spredte seg sørover, østover og mot det fagre landet - Israel.(Det gjorde også Antiokus Epifanes i alle høyeste grad, selv om artikkelforfatteren ikke vil ha med dette i artikkelens virkeligher) Denne makten var ansvarlig for ødeleggelsen av Jerusalem, (Antiokus Epifanes var ansvarlig for vanhelligelse av templet og tempeltjenesen i den gamle pakts tid, slik profetiens innhold tar opp) hvor tusenvis av mennesker omkom. Ja, den var til og med ansvarlig for at fyrstenes fyrste og kongenes konge Jesus, Messias, Guds Sønns døde. Denne makten drepte verdens Skaper. Romerske soldater naglet ham til korset etter ordre fra en romersk guvernør. (Hvordan harmonerer denne fokuseringen med at frelsen kommer fra jødene?) De jødiske prestene hadde selv ingen rett eller mulighet til å fullbyrde en dødsdom. (Se Joh. 18:31.) De religiøse lederne anklaget og løy på ham, men det romerske systemet utførte udåden. På samme måte opphøyer det senere religiøse Rom seg over hærskarenes fyrste. "Han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud," skriver Paulus. Han endrer Guds lover (Dan.7,25) og han fratar Jesus Hans betydning i den himmelske helligdommen. (Jesus har all betydning i den himmelske helligdom, men han var ikke begrenset på noen måte fram til 1844. Han satte seg ved Majestetens høyre hånd når han hadde forsonet syndere med Gud på korset ifølge bibelen. Forfatteren må vise til 7. kapittel for at paven skal endre Guds lov, ikke det 8 kapittelet hvor vranglæren oppstår. Vi er enige i det 7. kapittel som gjelder hele verdens historie. Vi skal se senere at denne sammenblandingen av 7 og 8 kapittel gjør hele artikkelforfatterens forkynnelsen blasfemisk).
Høvdingens hær.
Da Jesus viste seg for Josva sa han; "Jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet." (Jos. 5:14). Herrens hær kan være både engler og mennesker, i betydningen; "Guds folk." Romerriket var også ansvarlige for drapet på tusenvis av kristne (hellige) under forfølgelsene i de første århundrene etter Jesu død. Romerriket var videre de som rev ned det jordiske templet. Den religiøse fortsettelsen av romerriket, romerkirken eller pavemakten, fortsatte med å rive ned den himmelske helligdommen og alt den står for. (Det sier seg selv at når jødene har mistet sin status som Guds folk i år 34 e.Kr, har det ingen betydning for Gud om det jordiske templet ble revet ned 36 år senere (år 70 etter Kristus, eller at de mistet sitt land i år 135 e.Kr for den saken skyld) At noen makt kan rive ned den himmelske helligdommen og alt hva den står for, er dypt blasefmisk. Det er kun Kristus som er i den himmelske helligdom, og han er da ikke det lille horn.)
Det fjerde riket varer ved. Dan 9:26 og 27 samt kap. 8:14 og 7:27, indikerer alle at denne makten skal fortsette (fungere) ned til dommen og Jesu evige rike. Fra kap. 7 hos Daniel og fra verdenshistorien, vet vi videre at det keiserlige romerriket gikk i oppløsning og gradevis gikk over til å bli en religiøs maktfaktor. Paven tok keiserens plass og tittel og det vil være historisk rett å påstå at det fjerde riket egentlig ikke gikk til grunne, men bare endret karakter og funksjon. Alle hedenskapets falske skikker, ritualer, seremonier og tradisjoner, fikk kun en "kristen" kappe og gikk videre i Den katolske kirkes navn. Målet var og er framdeles et verdensherredømme, men det ble likevel et "annerledes" herredømme, slik det lille hornet er omtalt i kap. 7. Kapittel åtte identifiserer dette nye riket som en del av romerriket, og at det skal vare helt ned til endens tid. Romerrikets verdslige leder gav makten over til romerkirken, som fortsetter i samme spor. Tusenvis av oppriktige kristne og jøder blir torturert og brent på bålet gjennom middelalderen, av det religiøse Rom, på samme måte som det verdslige Rom gjorde tidligere. Den Romerske keisers tittel var "Pontifex Maximus," som betød "øversteprest for Babylons okkulte mysterier." Da biskopen i Rom ble gitt både religiøs og politisk makt, tok han selv (biskop Demasus i år 376 e.Kr.) tittelen Pontifex Maximus. Fra denne datoen av, prydet biskopen i Rom (pavene) seg med tittelen "øversteprest for Babylons okkulte mysterier. En kristen keiser (Gratian) hadde allerede nektet å bære denne blasfemiske og hedenske gudetittelen, men paven hadde ikke noen motforestillinger. Det pavelige Rom tok over både funksjon og oppgave fra det hedenske Rom. Vi omtaler her ett system med to ulike og tidsbegrensede fasetter. Det religiøse romerriket er ikke direkte ansvarlig for Jesu fysiske død, men gjennom messeofferet gjentar de Jesu offerdød til stadighet og på den måten river de ned helligdommen og dens betydning.
Helligdommens betydning i kristen tid. For å forstå det meste av Dan. kap. 8 og 9 kap, må vi kjenne elementene i den jødiske helligdomstjenesten. (Tabernakeltjenesten.) I disse kapitlene i Daniels bok, får vi vite hvordan de kommende rikene vil påvirke vårt åndelige liv og hvordan de vil frata Kristus den plass som rettmessig er hans. De to vesentlige elementene i helligdommen var offertjenesten i forgården og prestedømmets funksjon. Din del og presteskapets del. Den andre viktige funksjonen var i øversteprestens handling i det aller Helligste på den store forsoningsdagen. Denne dagen, med øversteprestens spesielle rolle og funksjon, var endetidens domsdag for jødene.
Det levittiske prestedømmet hadde en mellommannrolle mellom Gud og mennesker som var falt i synd. Målesnoren for rettferdighet var Guds bud. Brudd på disse var et brudd med Gud. Men over lokket hvor lovtavlene lå, sto nådestolen plassert. Blod fra et stedfortredende offer ga nåde og forsoning med Gud. Vi skal senere se at templets årssyklus var en symbolsk modell på all tid gitt menneskeheten på denne jorden, helt til Jesu gjenkomst. Det er derfor en forståelse av tabernakeltjenesten viser oss trinnene og fasene i Guds forsoningsplan, inkludert hva Jesus nå gjør i himmelens helligdom, hvorfor han gjør det og hva han vil med oss før han kommer. Etter Jesu død er det forbi med det levittiske prestedømme. På grunn av frafall, hadde de mistet den reelle betydningen av offertjenesten og de gjenkjente ikke det sanne sonoffer, Jesus, som oppfyllelsen på alle ofringene og alle profetiene. Offertjenesten opphørte da Jesu blod nådde nådestolen for vår skyld. Levittene fortsatte ennå ofringene, men de kunne ikke lenger formidle tilgivelse og forsoning med Gud slik hensikten hadde vært gjennom hele Det gamle testamentets tid. Jesus gikk i stedet inn i den himmelske helligdommen slik vi leser i Hebreerbrevet. Paulus brukte mye tid på å forklare sine jødiske medbrødre denne vitale sannheten. Når denne artikkelens siste del fortsetter i neste utgave av MVV, skal vi søke å forstå uttrykket "det kontinuerlige" og "stadige" frafallet, som var ett av de mange kjennetegnene på makten Daniels profetier fokuserer på. Vi skal også på en detaljert måte vise hva som skjedde da den 2300 år lange bibelske tidsperioden sluttet og hva denne forståelsen har å si for vårt eget daglige forhold til Jesus. Ikke glem at denne sannheten var forseglet, men skulle bli gjort kjent i endetiden. Husk også at tidsperiodens avslutning kan alle vite, siden året da perioden begynte er gitt i bibelen.