Johan Christopher Meidell, Jone Nordland og Asbjørn Hammervik Flø
AAR4460 — Arkitekturens teori og historie C
Sangath
Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse 3 Forord 5 Sangath 6 Hvorfor Sangath?
13
Indias arkitekturarv
17
Klient: Doshi
32
Arkitekt: Doshi
34
Sangath 39 Beskrivelse av anlegget
40
Vurdering av Sangath
54
Kilder 60
3
4
Forord Vi bestemte oss tidlig for å benytte muligheten gitt oss i Arkitekturens teori og historie C til å komme oss langt vekk fra Trondheim. Vi ville ha friske opplevelser. Valget falt på India, og grunnen er enkel: India oppfyller de tre hovedkriteriene vi stilte, nemlig behagellig temperatur, lav pris og eventyrpotensial. I tillegg er India et så myteomspunnet land, at man er bundet til å trekke lærdom av reisen, om så kun ved av- eller bekrefting av historier man har hørt. Vi hadde rett i antakelsen, selv om tre uker bare er som “en kopp med te” i buffeten som er India. Inntrykkene fra reisen var mange, og å sortere ut kun det mest relevante har vært en utfordring. Vi forstod at oppgaven vår bestod i å studere et bygg av den strengeste orden i et land som, vel, mangler akkurat det. På samme måte skulle vi gi en besvarelse med streng orden, samtidig som hodene våre spant i ren begeistring over alt vi så. Vi takker Sönke Hoof (Seniorpartner i Vastu Shilpa Consultant) og de øvrige arkitektene på Sangath for at de ønsket oss velkommen inn, og for å ha delt sine tanker og meninger med oss. Arbeidet har bestått av befaring av tomten, besøk og omvisning i arbeidstiden, intervju med
seniorpartner Hoof og samtaler med staben. I tillegg har vi oppsøkt steder som kan hjelpe oss til å forstå Indias kultur og arkitekturarv. Vi opplever at dette har vært til stor hjelp for å forstå Sangath.
en nærmere beskrivelse og vurdering av bygget, hvorvidt arkitektens intensjoner er oppfylt, de arkitektoniske implikasjonene, og konsekvensen Sangath har for miljøet rundt seg. Spinnende hoder til tross, vi mener at denne ordningen vil gi god oversikt og forståelse av bygget. — Jone, Johan og Asbjørn
Vi har angrepet besvarelsen med utgangspunkt i arkitekt Balkrishna Doshi sin visjon om å skape en moderne arkitektur som svarer til klimatiske, sosiale og kulturelle krav. I oppgaven vil vi først gi en kort introduksjon av bygget. Videre vil vi begi oss gjennom Indias historie for så å trekke paralleller til tiden Sangath er oppført. Til slutt vil vi komme tilbake til Sangath for 5
Sangath Ahmedabad 1979-80 (utvidelse 2010-11)
Klient Balkrishna Trust Arkitekt Balkrishna Vitthaldas Doshi Prosjektassistanse J. Joshipura, S. Patankar, H.M. Siddhpura Prosjekterende ingeniører B.S. Jethwa, Y. Patel Bygningsingeniør G.A. Tamble Tomtens areal 2425 m2 Bebygget Areal 585 m2 (inkludert utvidelse) Kostnad Rs. 1 470 000
Sangath er et bygg med en sammensetning av hvelvede og flate tak arrangert rundt et lavt amfi. En stor hage med en krokete sti omgir bygget. Både bygget og hagen skal gi fostre en rekke ulike aktiviteter.
Formålet med bygningen er å gi rom for et arkitektkontor og en privat stiftelse, samt en rekke fellesaktiviteter av forskjellige typer. Bærekraft, stedstilpasning og klimatilpasning har vært viktige elementer i utformingen og bruken av anlegget. 7
1 : 300 8
1 : 300 9
1 : 300 10
1 : 300 11
1 : 300 12
Hvorfor Sangath? Å velge kun ett bygg på et helt subkontinent er ingen enkel sak. En årtusen lang historie med et utall forskjellige, og godt bevarte, tradisjoner ligger foran oss. Gjennom søken etter det perfekte emnet for oppgaven, var vi innom flere verker av Le Corbusier og Louis Kahn, som begge har noen banebrytende verker i India. Begge arkitektene var åpenlyse valg. Men å dra til India for å skrive om vestlige arkitekters eventyr, virket noe bakvendt. Letingen fortsatte. Så kom vi over Sangath, tegnet av Balkrishna V. Doshi. Sangath kombinerer indiske tradisjoner med en moderne tankegang, og er tegnet av en arkitekt som blir desto mer spennende, jo mer vi leser om ham. «[...]if I have to choose one single project as expressive of these complex layers and their interplay, I would choose Sangath in spite of many subsequent projects of various scale and functions. I believe all images and experiences from all the multiple worlds I have inhabited are fused in Sangath.» — B.V. Doshi i selvbiografien Paths Uncharted(s.167) 13
Drive In Road er den mest trafikkerte veien i Ahmedabad. Når man går langs Drive In begynner man straks å føle seg utmattet: solen steker, støyen opphører aldri, støvet dekker ansiktet. Men innenfor Sangaths halvhøye murer hersker det en stillhet. I hagen innenfor har rundt tyve personer samlet seg rundt en stor kjele. Det er tid for te. Vi følger lukten og går sakte langs de nedfelte steinene i gresset. Avstanden mellom dem er slik at vi må ta korte skritt. I nordenden av hagen står et bord kledd i den samme porselensmosaikken, og det er dekket med tekopper til alle, selv oss, fremmede gjester som plutselig har dukket opp. Slik er India. 15
Fakta om India
Jammu & Kashmir Srinagar
Hovedstad Delstatshovedstad Territoriehovedstad
Himachal Pradesh Punjab Shimla
Chandigarh
Offisielt navn: The Republic of India - Bharatiya Ganarajya Styresett: Føderasjonsrepublikk Frigjort fra Britisk kolonivelde 15. August 1947.
Dehradun
Mi Km
100
Mi Km
100
100
100
200
200 300
400
200
200 300
400
300
300
Uttaranchal
Haryana
New Delhi
Rajasthan Jaipur
Fatehpur Sikri
Arunachal Pradesh
Sikkim
Uttar Pradesh
Itanagar
Gangtok
Lucknow
Guwahati Shillong
Bihar
Assam
Meghalaya
Patna
Nagaland
Kohima Imphal
º
Gandhinagar
Gujarat
Madhya Pradesh
Jharkhand West
Bhopal
Ranchi
Bengal
Kolkata
Chhattisgarh Diu Daman & Diu Dadra & Nagar Haveli
Raipur
Silvasaa
Mumbai
Maharashtra
Orissa
Agartala
Tripura
Aizwal
Manipur
Mizoram
Panaji
Goa
BNP (Kjøpekraftsjustert) $4.463 billioner $3,700 per innbygger
Pondicherry (Yanam)
Justert for kjøpekraft, er India på 160. plass på verdensbasis i BNP per innbygger.
Karnataka Bangalore
Pondicherry (Mahe)
Lakshadweep Tamil Kavarati Islands Kerala Nadu Thiruvananthapuram
16
Chennai Pondicherry (Puducherry) Pondicherry (Karaikal)
Språk: Hindi er det mest utbredte språket i India, og snakkes av rundt 41%. I tillegg er det 14 offisielle språk, inkludert Bengali, Telugu, Marathi, Tamil, Urdu, Gujarati, Malayalam, Kannada, Oriya, Punjabi, Assamese, Kashmiri, Sindhi, og Sanskrit. Som en konsekvens av kolonitiden og denne voldsomme språkfloraen, er engelsk i vidstrakt bruk. Grad av urbanisering byboere: 30% av total befolkning (2010) urbaniseringsrate: 2.4% økning i året (2010-15 est.)
Bhubaneshwar
Hyderabad
Andhra Pradesh
Befolkning: 1,210,193,422 (Folketelling 2011) Religion: Hindu 80.5%, Muslimer 13.4%, Kristne 2.3%, Sikh 1.9%, andre 1.8%, uspesifisert 0.1% (2001)
Andaman Port Blair & Nicobar Islands
Kilde: CIA World Factbook.
Indias arkitekturarv India er et stort land, med en lang historie. En fullstendig oversikt over Indias historie og rike arkitekturarv er derfor et tema for en hel oppgave. Vi vil istedet konsentrere oss om å identifisere noen av de tradisjonene som har vært mest virksomme i Ahmedabad og vest-India, ved hjelp av en gjennomgang av noen historiske steder. Rundt 3000 år f.Kr foregikk det en storstilt urbanisering og handelsvirksomhet i Indusdalen. Denne sivilasjonen var sentrert rundt Harappa i Pakistan, og strakk seg helt ned til Lothal på kysten av Gujarat. Dette regnes som den tidligste indiske sivilisasjon. (Michell 1989: 262) Det historiske India har blitt formet av folkevandringer. Arierne ankom midt på 2000-tallet f.Kr, fulgt av Kushanerne rundt 100 e.Kr og Hunafolket i det 6. århundre. En rekke små og store riker reiste seg og falt som bølger. Men den viktigste av alle var de muslimske inntogene, som begynte så tidlig som det 8. århundre e.Kr. (Davies 1989: 24-25)
Selv om disse til tider var brutale erobringer, var det, spesielt i kystområdene i Gujarat og Dekkan, en utstrakt fredelig kulturutveksling med den islamske verden. En kompleks samhandling førte over tid til det Davies betegner som en gjensidig kryssfertilisering av ideer og tro. (Davies 1989: 27) Forskjellene mellom den lokale, polyteistiske Hinduismen og den fremmede monoteistiske Islam kom blant annet til uttrykk i den hellige arkitekturen. Hinduistiske templer vektla mystikk og kompleksitet: dunkle, innadvendte rom med svært plastisk behandling av vegger i form av statuer, utskjæringer og nisjer
Hinduistisk soltempel i Modhera. Ved vårjevndøgn og høstjevndøgn står solen direkte inn igjennom porten og opplyser alter, som ellers bader i skygge. (Foto: Asbjørn)
17
du s
69°
71°
73°
Rajasthan Udaipur
In
PAKISTAN
Rann de Kutch
24°
Cancer
Gandhidham
Gujarat
Mer
Junâgadh
Porbandar
Mendarda
Dhari
Delstatsgrense
rm ba
Golfe de Cambay
Landsby
Våtmark Interessepunkt 69°
72 º
76 º
80 º
84 º
88 º
92 º
22°
â
mad
32 º
Tapti
Dhari Dadhiali
By
Sjø
18
Visavadar
Gadhra
Kâthiâwar Geografisk område
20°
Bhavnagar
68 º 36 º
Nar
Bharuch
Gujarat
28 º
Talala
Delstat
Madhya Pradesh
Vadodara
Amreli
Sasan Gi
Landegrense
Amreli
Rajkot
Kâthiâwar
d'Oman
Dahod
Nadiad Anand
Sa
Jamnagar
Gujarat
Ahmedabad
Surendranagar
Golfe de Kutch
22°
Modhera - soltempel i ah GandhinagarM
Petit Rann
Bhuj
i
du
at
Tropique
24°
Patan
Surat
24 º 23.5 º
Dhule
Navsari
20 º
Malegaon
Valsad
OCÉAN INDIEN
16 º
Maharashtra 12 º
0
(km)
0
(mi)
Nasik
200
71°
100
73°
20° 8º
500 Km
96 º
for offergaver. De hadde også en klar hierarkisk, sentral organisering. Moskeene på den andre siden var lettfattelige, åpne gårdstrukturer. Veggene var tømt for avbildninger, men rikt dekorerte i flaten med mosaikk eller fargerik maling. (Davies 1989: 27) Til tross for disse motsetningene, foregikk det altså en felles utvikling mot en IndoIslamsk arkitektur. Indiske steinarbeider hadde lang tradisjon, men hadde ikke tatt opp i seg nye impulser i et samfunn som hadde vært statisk i mange århundrer. De hadde utviklet et søyle-dragersystem med rike dekorasjoner. De muslimske erobrerne brakte med seg impulser fra øst og vest, og nye prinsipper som buen og mørtel. I de nye byene komplimenterte islamske løkkupler de tradisjonelle hinduistiske spirene. (Davies 1989: 27) Den islamske påvirkningen på Hindustan kom til sitt ytterste uttrykk i Mughal-dynastiet, som avløste Delhisultanatet i 1526. Under Akbar den Stores tid som Mogul ble det skapt et
Jami Masjid, fredagsmoskeen i Fatehpur Sikri er blant Indias største. Typisk for muslimske sakrale bygg er den fri for avbildninger av den virkelige verden. (Foto: Jone)
effektivt administrativt og politisk system som ga Mogulimperiet en styrke og varighet som tillot det å herske et område som på høyden i 1707 strakte seg over hele Pakistan, India og Bangladesh. (Davies 1989: 31)
Den indo-islamske stil Akbar den store anla Fatephur Sikri utenfor Agra som sin nye hovedstad. Byen ble planlagt
etter persiske prinsipper, men utført med indisk håndverk og stil. Byen ble bygd av en lokal rød sandsten på tradisjonelt vis, det vil si en søyle-dragerkonstruksjon og murarbeid uten mørtel, og gjorde at buen som uttrykk ble forvist til dekorative funksjoner. Søylene hadde rikt dekorerte konsoller som støttet bjelkene. Håndverkere fra hele det Stormogulske imperiet ble innkalt, og brakte med seg tradisjoner fra 19
Fatehpur Sikri 1,2) Offentlig Forg책rd med Diwan-i-Am-paviljong 3) Diwan-i-Khas 4) Ankh Michauli 5) Astrologens sete 6) Pachisibrett 7) Tyrkis Sultanas Hus 8) Anup Talao 9)Khwabgah 10) Bad 11) Daftar Khana 12) Panch Mahal 13) Sunahra Makan 14) Hage 15) Hawa Mahal 16) Jodh Bais palass 17) Birbals hus 18) Stall
20
provinser som Gujarat og Bengal. (Davies 1989: 56) Under Mughalimperiet ble den muslimske stil, som tidligere i høyden hadde hatt noen mindre nikk til hinduistiske elementer, sakte til en fullblods Indo-islamsk stil, mer indisk en islamsk. (Tillotson 1990: 108) Av spesiell interesse er palasskomplekset i Fatehpur Sikri. Palasset består av en serie rektangulære borggårder orientert i nordsørretning, arrangert i en spredt klynge utover åstoppen. Denne formale, men asymmetriske arrangeringen ligner ikke på tradisjonelle Hindupalass, men er persisk i opprinnelse. (Tillotson 1990: 108) En vandring gjennom palasset er også en vandring gjennom visse arketypiske element for Mughalpalass. Man ankommer fra øst, til den offentlige gårdsplassen, kalt Diwan-i-Am, med en paviljong for mottagelse og offentlige høringer. Innenfor finner vi en større borggård med flere spredte element, viktigst blant disse er en frittstående paviljong kalt Diwan-i-Khas, hallen for private
audienser. Vi er nå inne i mardanaen, mennenes område. Her kunne de spille pachisi, debattere religion rundt vannspeilet, Anup Talao, trekke seg tilbake til sine khwabgah - sovehaller - og bade i varme og kalde bad i hammamen. Flere av de forskjellige rommene, paviljongene og områdene i palasset var flerfunksjonsarealer, uten noen spesifikk funksjon. De hadde sparsom møblering, og tykke tepper antas å ha tjent til å sitte på. Mangelen på spesifikk møblering har forvirret både historikere og moderne guider, og enkelte av rommene har derfor fått mer eller mindre fantasifulle navn. Man er også noe mindre enig om hva som utgjør kvinnenes del, zenanaen, men man er enig om at den overdådige femetasjers paviljongen Panch Mahal tilhørte Akbars mange koner. Rommet mellom søylene var derfor dekket igjen med perforerte skjermer. (Tillotson 1990: 115)
Konsoller bærer steinbjelker i Fatehpur Sikri (Foto: Asbjørn)
Kvinnene i palasset levde altså separat, og hadde både fellesrom og mer private kammer 21
som grenset ut mot luftige, men skjermede borggårder. Inngangen til disse gikk i en brutt akse for å hindre innsyn. Et annet eksempel på Mughalpalass er Raj Mahal i utkanten av Jaipur, i den tidligere Rajputhovedstaden Amber. Rajputkongen ble etterhvert avsatt av Stormogulens general Man Singh I, som anla palasset sitt på en klippe over bredden av Maotasjøen. Det inneholder mange av de klassiske elementene vi har nevnt tidligere. Man kommer inn på siden igjennom en pol, en port hvor tradisjonell musikk fremdeles spilles i et portrom over porten. Fra den første gårdsplassen – Jaleb Chowk – som huser administrative bygg, går inngangen i en brutt akse opp til forgården med sin offentlige Diwan-i-am, her utformet som en søylehall, opprinnelig med trapper på tre sider. Ganesh Pol, en nydelig port med forsegjort sprinkelverk, fører inn til de indre gemakker. Ved en hage som ikke står tilbake for europeiske barokkhager ligger Jai Mandir, en hall med en dyp veranda og rikt dekorert med speilmosaikk 22
som fylte funksjonen som Diwan-i-khas, privat audienskammer. Det som gjør sterkest inntrykk er dog vekten på brutte akser i innganger, som gjør at palasset åpenbarer seg gradvis, og gjør den sakte vandringen oppover til Zenana Mahal, kvinnepalasset, spennende og variert. Samspillet mellom innendørs og utendørs var viktig i Indiske palasser, hvor en liten bris kunne utgjøre forskjellen mellom behagelig varme og utholdelig hete. Åpne gårdsplasser ble omgitt av kolonnader under tak som ga skygge, og i Fatehpur Sikri ble vann ble ledet fra sisterner og igjennom kanaler i doble vegger, som skapte en trekk som sammen med vannet kjølte ned stenene. I zenanaen hadde kvinnene tilgang til en Hawa Mahal, et vindpalass, hvor de kunne nyte brisen igjennom perforerte steinskjermer. I byene bodde adelsmenn og rike handelsmenn i havelier, atriumshus i to til fire etasjer. Regnvann ble samlet i kalksteinsbrønner som renset vannet, ofte med sinnrike systemer som førte vannet ned på innsiden av søyler. Disse
sofistikerte husene kan ses på som en forlengelse av de store garhpalassene. I likhet med disse overdådige fortene var de rikt dekorerte, med intrikat utskjærte tredetaljer. (Davies 1989: 66) I Ahmedabads gamleby er haveliene arrangert rundt poler, oppkalt etter portene som skilte disse trange, sammenbygde kvarterene fra hverandre. Et rikt og tett sammenfiltret byliv foregikk inne i disse polene, hvor skillet mellom privat og offentlig var svært flytende, og flere private gjøremål foregikk på opphevede trinn mer eller mindre i gaten. Vann har hatt en sentral rolle i Indias arkitektoniske arv. Harappabyer hadde sofistikerte systemer av kloakk, brønner og sisterner, en praksis som senere hinduistiske og islamske arkitekter videreførte. Sterkest kommer det til uttrykk i trappebrønnene som finnes over hele Gujarat. Disse ble kalt vav på Gujarati eller baoli på Hindi, og er dype brønner som kunne ta hensyn til sterkt varierende vannstand med adgang på flere nivåer. I den avlange typen hadde
Rani Ki Vav og Dada Hari ni Vav, henholdsvis en hinduistisk og en muslimsk trappebrønn, viser en klar forskjell i skulpturell behandling av bygningselementene. (Foto: Asbjørn)
nivåene overdekte søylerekker med bjelker som kunne motstå det formidable trykket fra sidene i de ofte opp mot 30 meter dype brønnene. (Davies 1989: 324) Den åpnere typen slik vi blant annet finner foran soltempelet i Modhera, var grunnere og større, med karakteriske småtrapper
for å komme fra nivå til nivå. Muslimene arvet tradisjonen med å bygge trappebrønner fra Hinduene, men den muslimske ikonoklastiske tradisjonen kommer klart til uttrykk i forskjellen på den rikt dekorerte Rani-ki-vav i Patan og den mer sombre, nedtonede Dada Harir Vav i 23
utkanten av Ahmedabad. (se bilder)
Den hvite manns byrde
Take up the White Man’s burden — In patience to abide, To veil the threat of terror And check the show of pride; By open speech and simple, An hundred times made plain To seek another’s profit, And work another’s gain
— Rudyard Kipling
The White Mans Burden, 1899
24
Europas påvirkning i India strakk seg så langt tilbake som Aleksander den Stores felttog 327 f.Kr, men i mange hundre år var det den islamske innflytelsen som stod sterkest. Portugiserne hadde en enklave i Goa etter at Vasco da Gama nådde området i 1498, men det var først med det Britiske Ostindiakompani at europa ble en maktfaktor i India. De etablerte handelskontakter med Stormogulen, og når Mughalimperiets makt forfalt i det 18. århundre, fylte Ostindiakompaniet maktvakumet som oppstod. India, som aldri hadde vært en nasjonalstat, men et lappeteppe av kongedømmer og bystater holdt sammen av Stormogulens ubestridelige militærmakt, ble nå bit for bit satt under administrasjon av det halvprivate foretaket, som hersket som en forlengelse av den Britiske Kronen. De facto var India under Ostindiakompaniets herredømme
fra 1757-1858, etter at Sepoyopprøret i 1857 gjorde det nødvendig for Det Britiske Imperium å ta direkte kontroll over områdene. Dette førte til etableringen av det Britiske Raj-veldet, som tok større hensyn til Indias komplekse sosiale og religiøse tradisjoner, og allierte seg med lokale prinser og maharajer. (Davies 1989: 86) Mye kan sies om Storbritannias kolonivelde, som på høyden av sin makt strakk seg fra Afghanistan til Burma. Rudyard Kiplings dikt om den hvite manns byrde beskriver den underlige kombinasjonen av velmenende humanisme, naiv rasisme og selvgod overlegenhet som preget koloniherrene, mens George Orwell i Burmese Days vel femti år senere tar et oppgjør med et system han mente gjorde selv den mest opplyste mann til hykler. I de vel hundre årene kolonivelde varte, gikk Britisk India fra en underutviklet kilde til råvarer til en gjennomindustrialisert nasjon med en befolkning på 350 millioner mennesker. En pussig blanding av europeisk historisme og indo-
islamsk koloniarkitektur preget stasjonsbyggene langs Rajveldets mest varige bidrag til India – et velfungerende og utstrakt jernbanesystem. Det var britenes bidrag som hadde tatt Mumbai fra en glemt havnelandsby til en juvel i den Britiske Kronen, Urbs Prima in Indis, og det var også den britiske industrialiseringen som hadde gjort Ahmedabad til «Indias Manchester» med en blomstrende tekstilindustri. (Davies 1989: 86) Koloniveldet hadde altså etterlatt en mangfoldig og komplisert arv, som politikere, innbyggere såvel som arkitekter og den øvrige offentligheten skulle takle på forskjellig vis.
Postkoloniale utfordringer India fikk til slutt sin selvstendighet, i 1947. Etter britene forlot landet ble subkontinentet delt i tre deler: India, og Øst- og Vest Pakistan. Indias store utfordring i denne postkoloniale var spesielt det faktumet at landet ikke kunne samles om én religion, som Pakistan, og at de ulike statene hadde distinkte og til tider svært
Amber Fort. Skisse: Johan
ulike tradisjoner og ritualer. (Belluardo 1998: 13) India hadde på 1950-tallet over 350 millioner innbyggere, og var verdens nest største land, etter Kina. En slik størrelse kunne bety enormt for økonomien, om ressursene ble brukt på en god måte. I tillegg nøt landet internasjonal anerkjennelse for Den nasjonale bevegelsens suksessfulle bruk av ikke-voldsstrategi, og fant støtte i det nylig opprettede Forente nasjoners målsettinger. (Belluardo 1998: 13) Okkupasjonen, som hadde vart fra 1858
til 1947, hadde som tidligere nevnt gitt India et jernbanesystem som i sin tid var det fjerde største i verden. Det var blitt opprettet skolesystemer, fra grunnskole til universiteter, og årlig immatrikulering var på over 145 000. Et stort byråkrati bestående av nettopp disse tusener av utdannede indiske personer var blitt opprettet. Men India var fortsatt et fattig land, med over 80% av befolkningen bosatt i landsbyer. Dette var utgangspunktet til to forskjellige visjoner for et fremtidig India. Fra sin ashram på bredden av Sabarmati i utkanten av Ahmedabad hadde 25
Le Corbusier: Høyesterett, Chandigarh (Foto: wikipedia) og Louis Kahn: Indian Institute of Management, Ahmedabad. (Foto: Asbjørn)
Gandhi ledet ikkevoldsbevegelsen ut på den berømte Saltmarsjen. Gandhi mente Indias fremtid lå i landsbyen, i en økonomi basert på hjemmeproduksjon og lokal selvforsyning, hvor hver landsby var en selvstyrt, ikkevoldelig og kasteløs enhet. (Lang et al 1997: 180ff ) Indias nye statsminister Jawaharlal Nehru, så det annerledes. Han ville heve India opp på nivå med andre store nasjoner som Sovjetunionen, Kina, USA og Europa. Han ville skape et India
26
som var selvstendig og selvforsynt, og veien lå, for Nehru, i samme fotefar som vesten. For å oppnå denne selvstendigheten manet han til investeringer i teknologi og moderne produksjonssystemer. Følgelig gjennomførte regjeringen enorme utbygginger av damanlegg, teknologiske institusjoner, infrastruktur og fabrikker. Teknisk utdanning ble prioritert foran den klassiske britiske utdanningen. Troen var sterk på teknologiske nyvinninger og bruk av
moderne metoder i all utvikling. Nehrus vyer betydde et brudd med fortiden, og det inkluderte tradisjonelle måter å bygge på, for å kvitte seg med Storbritannias gjenferd. ( Belluardo 1998, s 13-15). Det var ikke tvil i Nehrus øyne hvilken arkitektur som skulle uttrykke det nye Indias ånd. Modernismen tilbød India en fremtidsvisjon i et språk med funksjonalistisk vokabular, en Internasjonal Stil uten assosiasjoner til koloniveldet, referanser til spesifikke religioner eller etniske tradisjoner. Den bitre Delingen og kravet om en sekulær stat satte spørsmålstegn ved gyldigheten til den indiske arkitekturarv. «You cannot isolate architecture from the age, from social conditions, from the thinking, from the objectives and ideals of that particular age. [...] The past was good when it was the present, but you cannot bring it forward when the world has changed into a technological period.» (Nehru i Belluardo 1997: 14)
Charles Correa: Gandhi Smarak Sangrahalaya ved Sabarmati ashram. Correa var opptatt av Mughalarkitektur, og spesielt forholdet mellom overdekte og åpne arealer. Dette kom til uttrykk i museumspaviljongen han tegnet på stedet der Gandhi etablerte sin frigjøringsbevegelse. Foto: Asbjørn)
Ekkoet fra Chandigarh Denne optimistiske ånden fikk sitt største fysiske uttrykk i Le Corbusiers arbeider i Chandigarh. Her fikk modernismen en utpreget asiatisk retning og et eget formspråk. Klimatilpasset, og med appell til de nye, sekulære ritualer. Denne nye, mer skulpturelle og ekspressive modernismen skulle merke alle de
unge arkitektene som formet det nye India, og sammen med Louis Kahn var Le Corbusier en størrelse de på et eller annet vis måtte forholde seg til. (Ashraf 1997: 27) Optimismen som fulgte Nehrus visjoner begynte å halte på 1960-tallet, da India stadig lå bak sine konkurrenter – infrastrukturen måtte fortsatt forbedres, og den raskt økende 27
populasjonen, isolerte samfunn som følger av de enorme landområdene, samt utstrakt korrupsjon i politikken, gjorde det vanskelig for den raske utviklingen Nehru hadde sett for seg. India lå nå bak både Europa og Japan som hadde leget sårene etter Andre verdenskrig. Bygningskvaliteten hadde sunket i takt med at tempoet hadde økt, og for mange var modernismen nå bare en måte å bygge kjapt og billig på, Le Corbusiers karakteriske, skulpturelle solskjermer – brise soleil – redusert til pålimt pynt. (Ashraf 1997: 27) Innen 1970-tallet var det internasjonal tvil om modernismens gyldighet, samtidig som selve ideen om fremskritt og teknologisk optimisme var under angrep. Mange i vesten vendte seg nå mot India for å fylle sine spirituelle behov, og Gandhis lære ble på ny aktuelle for Martin Luther King og Borgerrettsbevegelsen i USA. Også i India begynte man på nytt å ransake sine tradisjoner, og arkitekter som Charles Correa og Balkrishna Doshi begynte å undersøke arven fra fortiden. (Belluardo 1997: 16) 28
En samling av Asbjørn og Jones skisser fra soltempelet i Modhera.
29
India er et land hvor hverdagens handlinger blir opphevet til ritualer.
31
Klient: Doshi Arkitektfirmaet Vastu-Shilpa Consultants ble startet av Balkrishna Doshi Ahmedabad 1954. Da Doshi returnerte til India var det som Le Corbusiers utsending i Chandigarh, som han valgte å forlate på grunn av ukultur og destruktivt kompetitive kolleger. (Doshi 2011: 128ff ) Da han så fikk ta over ledelsen av Le Corbusiers prosjekter i Ahmedebad i stedet, var klienetene byens rikeste og mektigste menn, med store ambisjoner for samfunnets utvikling etter Indias nyervervede selvstendighet. De felles ambisjoner om modernisering av India på en genuin Indisk måte, gav et fruktbart samarbeid som fortsatte forbi arbeidet med blant annet Sarahbai House og Millowners Association Building. Doshi kunne opprette et eget kontor i hjemstaten sin, og det var rikelig med prosjekter den unge arkitekten å eksperimentere og lære gjennom. Navnevalget var viktig for Doshi, og kontoret gikk en god stund uten å ha noe navn. Dette forklarer Doshi med at ikke ønsket å sette sitt eget navn på kontoret, og at han ikke ville ha et navn som begrenset kontorets aktivitet til å kun dreie seg spesifikt om arkitektur, da han så for seg at han, i likhet med sin guru 32
(som han ofte omtaler Le Corbusier som), kunne komme til å ville involvere seg i andre felter som byforming, produktdesign og annet. (Doshi 2011: 205) Det endelige navnet, VastuShilpa, er sanskrit og kan oversettes omtrent til forming av omgivelsene, da vastu betyr bolig i vid forstand – eller habitat, og shilpa betyr å forme. Valget av et navn på sanskrit (urgammelt, utdødd og hellig språk) – dertil et navn som kan minne om navnet på de eldgamle tradisjonelle indiske byggeforskrifter, Vastu Shastra – peker også mot den søken etter passende utrykk for indisk kultur og livsstil som er sentral i Doshis virke. (Doshi 2011:204) I 1978 grunnla Doshi stiftelsen Vastu-
Shilpa, en ideell organisasjon for forskning og formidling innenfor arkitekturfelt i bred forstand, med fokus på bærekraft. Den har som formål å være et bindeledd mellom akademia og praksis, og arbeider for å utvikle “kontekstuelt relevante” normer og standarder. Vastu-Shilpa Foundation er anerkjent som et vitenskapelig institutt av forskningsdepartementet i Dehli. Arbeidet omfatter dokumentasjon og teoretisk forskning, eksperimentell forskning, samt formidling gjennom opplæring, seminarer og publikasjoner. Viktige tema er bærekraftig utvikling, “habitat design” (vastu shilpa), hensiktsmessig teknologi og vern av kulturarv. Anekdotisk underholdende er det å lære fra en passasje i Doshis selvbiografi, Paths Uncharted, at ideen om en slik uavhengig organisasjon (i hvert fall til dels) sprang ut fra en motvillighet mot å gi slipp på sitt eget kontors vakre og meningsbærende navn, da han skulle slå seg sammen med arkitektene Stein og Bhalla og danne et nytt firma som nødvendigvis måtte
Sangath
hete Doshi, Stein & Bhalla. Vastu-Shilpa var så viktig for Doshi, at det var enten å avstå fra en masse svært attraktive prosjekter sammen med Stein og Bhalla, eller å tenke kreativt. Doshi Bhalla Stein og den nye Vastu Shilpa Foundation behøvde lokaler, og således var Sangath unnfanget. Vastu-Shilpa Foundation var den første institusjonen av sitt slag i India og skarpladd med nye ideer. Dette og samvirkningen mellom arkitektfirmaets utøvende virksomhet og stiftelsens normative rolle, krevde noe mer av arkitekturen enn hva et alminnelig arkitektkontor gjør. Arkitektfirmaet (da Doshi Stein & Bhalla, nå VSC) og stiftelsen måtte ha fasiliteter, og der måtte være passende rom for kurs, foredrag og seminarer. Videre måtte anlegget i sitt uttrykk representere ideologien eller konseptet som ligger til grunn for stiftelsen, og dessuten stimulere “ånden” av kulturell og mellommenneskelig varhet, læring og nyskapning som er i kjernen av filosofien til Vastu Shilpa.
Ahmedabad Ligger på 23°02’N 72°35’E, 53 moh Innbyggere: 5 570 585 Tetthet: 22 473 /km2 Areal: 475 km2
Klimaet i Ahmedabad er ekstremt tørt, med en gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde på 800mm, hvorav størsteparten faller i monsuntiden. Om sommeren er er gjennomsnittlig makstemperatur 47°C og gjennomsnittlig minimumstemperatur 27°C, mens om vinteren varierer temperaturen mellom 30 grader og 6 grader.
33
Arkitekt: Doshi Balkrishna Vithaldas Doshi (f. 26 august 1927) er en Indisk arkitekt, akademiker og institusjonsbygger. Han er medlem av Royal British Institute of Architects og av Indian institute of Architects. Doshi har i sitt akademiske virke besøkt USA og Europa siden 1958, og har holdt flere viktige stillinger på universiteter i Nordamerika. Han grunnla og jobbet som styreleder for School of Architecture og School of Planning i Ahmedabad (senere Centre for Environmental Planning and Technology University), og stiftet Vastu-Shilpa Foundation. Han har sittet i jurier for flere internasjonale og nasjonale priser og konkurranser, herunder Indira Gandhi National Centre for Arts, Aga Khan Award for Architecture og Pritzkerprisen. Han har selv mottatt en rekke høythengende priser og æresutmerkelser, som Padmashri (den fjerde høyeste sivile utmerkelse i India) i 1976, the Great Gold Medal for Architecture fra Academy of architecture i Paris i 1988, the Aga Khan Award for Architecture i 1996, the Prime Ministers National Award for Excellence in Urban Planning and Design i 2000, og the Global Award for Sustainable Architecture fra Institut Francais d’architecture, Paris 2007. 34
Dr. Doshi mottok også æresdoktorater fra University of Pennsylvania i 1990 og McGill University i Kanada i 2006. Doshi vokste opp i Pune, Maharashtra. Faren var møbelsnekker og drev en familevirksomhet i et hus som også var bolig for storfamilien, med alle livsfaser representert på tradisjonelt indisk vis. Arkitektutdanningen startet på JJ School of architecture i Bombay (den gang Indias eneste arkitektskole), men han hoppet av etter to år for å studere i London. Herfra havnet han som lærling hos Le Corbusier i Paris, hvor han ble i fire år som seniorarkitekt, før han returnerte
til India via en dannelsesreise i Europa. Med sitt verdensbilde og erfaringsgrunnlag kraftig utvidet av tiden i vesten, etablerte Doshi seg i Ahmedabad i Gujarat. Han hadde ikke formelt fullført arkitektutdannelsen, men hadde med seg et sertifikat på hvilket det stod «Balkrishna Doshi: fremragende arkitekt», signert Le Corbusier. Ahmedabad var på denne tiden av stor internasjonal interesse. Byen som siden den ble grunnlagt av Ahmed Sjah I på 1500-tallet, har vært et ekstremt viktig handelsknutepunkt, var kjent som «Indias Manchester» på grunn av den store tekstilindustrien, og kanskje like kjent for at det var her Mahatma Gandhis Ashram (en anti-industrialistisk sekt) hadde sin base. Ahmedabad ble en viktig by i den enorme moderniseringsiver som fulgte frigjøringen, og dette tiltrakk de største internasjonale arkitekter. Med sin rolle i Corbusiers prosjekter her, bygde Doshi et stort netverk, og samarbeidet tett med byens samfunnsengasjerte industriherrer. Han
ble en meget viktig stemme i debatten om Indias nye arkitektur gjennom sitt engasjement og sine prosjekter, men han sørget også for å hente innspill utenfra, som da han i 1962 fikk hentet inn Louis Kahn til å tegne Indian Institute of Management - et mesterverk som med sin kosmiske geometriske orden stadig fortsetter å imponere og inspirere Indias arkitekter. Samme år grunnla han School of Architecture, som han også ledet og utviklet i årene fremover, og også tegnet lokalene for. Denne og School of Planning (1972) ble til Centre for Environmental Planning and Technology University (CEPT University), som nå har flere fakulteter. Han forblir en viktig aktør i denne skolens virke, i
Aranya Low Cost Housing: Lavkostboliger for 40 000 mindre bemidlede beboere i utkanten av Indore. Prosjektet erkjenner behovet for å sikre grunnleggende fasiliteter for det høyest mulig antall mennesker og samtidig sikre meningsfulle rom. Det eneste elementet som ble bygget fra prosjektørenes side på de 6500 tomtene var en våtromskjerne. Resten bygget beboerne selv etter behov. Doshi bygget også en del prototyper som enkelt kunne etterlignes.
35
Fra toppen og ned: Le Corbusiers Mill Owners’ Association Building, Doshis Institute of Indology (1957-62), og Louis Kahns Institute of Management (1961-62) — samtlige i Ahmedabad
forskjellige formelle og uformelle roller. Doshi er videre kjent for mange institusjonbygg, og boligprosjekter for Indias folkemasser. Blant disse er Indian Institution of Management, Bangalore (1977-85), Gandhi Labour Institute (Ahmedabad 1980-84) og Aranya Low-Cost Housing (Indore 1983-86).
«A deep concern for the way (of ) traditional Indian houses; harvested water, recycled waste, climate and local lifestyle was a constant undercurrent in my work.» -Doshi 2011: 204
Doshi var tidlig ute med å lete etter den riktige arkitektur for India. I prosjektene han tok etter arbeidet for Le Corbusier, jobbet han videre i guruens ånd med en skulpturell modernisme, men mer og mer tilpasset særindiske behov (jfr. f.eks. Institute of Indology 36
(1957-62) og School of Architecture (1962-68) men han beveget seg mot en tenkning omkring arkitektur hvor de stedspesifikke forhold spiller en mer fundamental rolle. Han gjorde en dypere studie av Indias religiøse skikker, og betydningen av disse i arkitekturen, i en søken etter de grunnleggende prinsippene som former det indiske samfunnet. Doshi var kritisk til samtidens tendens til å sette det sekulære høyere en det hellige, da det hellige spiller en meget vesentlig rolle i inderes hverdagsliv. Nehrus ide om sekulær nasjonalisme og målet om å heve å heve industrien og levestandarden opp vestlig nivå, fulgtes av utbygging av internasjonal modernisme i et rasende tempo, men denne arkitektur var ikke tilfredsstillende i en kultur hvor religionen og ritualer spiller en så stor rolle i folks hverdagsliv. Det skulle dessuten vise seg at det modernistiske prosjektet (arkitektur og ellers i samfunnet) også av andre grunner ikke fungerte som man hadde håpet i India. Analfabetisme, landets enorme
Svhool of Architecture, Ahmedabad (1962-68). Foto: Asbjørn og Johan
utstrekning, isolerte samfunn, og ikke minst korrupsjon hindret fremgangen. Teknologien til å bygge i tilfredsstillende kvalitet kom ikke på plass, og klimaet var uvennlig mot de eksponert betong. Mange indere, skuffet over fremgangen i samfunnet, så også på den modernistiske bevegelsen som en forlengelse av vestlig dominans. Arkitekturen må ifølge Doshi, vokse ut fra en kulturs røtter. Rommets mening kan kun avdekkes gjennom en forståelse av ritualene som gir mening til hverdagslivet. Grunnlaget for overlevelsen til Indias sjel gjennom fremskrittet, ligger i folkets ritualer. På denne måten er India det rikeste land; fattigdom ligger ikke i fraværet av vestens materielle suksess, men i tapet av betydning i nuet. Le Corbusier og Louis Kahn, som begge hadde meget stor inflytelse på arkitekturen på det indiske subkontinent, befattet seg også det hellige. De bygget inn en slags ny mytologi med mystisk symbolisme og kosmisk geometri. Det
hellige her kom ikke fra noen religionsutøvelse, men en slags opphøyelse av sekulære gjenstander til noe sakralt.
«The struggle is caused by my upbringing within a Hindu view of life and my training in the western traditions to see architecture as a product to provide us stability, comfort and delight. Perhaps I will carry on this struggle all my life. That may be my destiny!» -Doshi 2011: 23
Doshi har i sin utforskning vendt seg mot det mer personlige. Heller enn å henvise til det hellige i en kosmisk orden, fremholder han verdien av det hellige for sin forbindelse til det «indre selv», hvor «vår sanne lykke» har sitt sete. (Doshi 1987 Between Notion and Reality) Særs viktig i Doshis arkitektur, fra Sangath og videre, er bruken av flertydige rom og ulike beveglsesmønster som artikuleres der. Disse flertydige rom tjener, sier Doshi, til å aktivere menneskets psyke, og får den til 37
gravitere mot sitt sentrum, som er den mystiske verden som tilhører menneskets opprinnelige vesen. Rom og tid fyller ens bevissthet, og en dyp personlig identifisering med den bygde form kan finne sted. Bevegelsmønsteret er en annen måte igangsette ritualer på. Når et rom foranlediger etterlevelsen av ritualer, blir det hellig. Når dette har inntruffet, blir den bygde form tidløs, og får en kvalitet som går utover det åpenbare, og en mening og dybde som strekker seg forbi den spesifikke person eller handling.
«Frugal living, making the most of resources, economies in architecture from the choice of building materials to appropriate building techniques, emphasis on multiple use of spaces have been important concerns all my life (...)» Doshi 2011: 79
38
Doshis formuleringer om arkitektur kan for en vestlig sjel fremstå som litt svevende i all sin spiritualitet, men selv en uspirituell gudsbenekter som undertegnede berøres i høyeste grad av arkitekturen i Sangath. Doshi henter sin inspirasjon fra Indias rike historie og tusenårige tradisjoner, vektlegger viktigheten av fortidens rolle i nåtiden, men fremholder at tradisjonene kan gis best rammer i et moderne utrykk. I motsetning til Nehru som ville ha det moderne fritt for historisk
påvirkning. Forbilder i den historiske arkitekturen kan ses i Doshis arkitektur, ikke så mye i direkte anvendte motiver fra den, men heller gjennom en forståelse for og tolkning av romlige elementer, forhold mellom inne og ute, og mellom bakken og bygningen, og kanskje mest av alt tendensen til fleksibilitet og flere mulige funksjoner for et rom. Mye av dette kan for eksempel finnes i Fatehpur Sikri. Utover pirringen av menneskesinnets indre gudommelige potensialer, er bærekraft og nøysomhet en rød tråd gjennom Doshis arkitektur og tenkning. Ikke så rart med tanke på hans hinduistiske oppvekst kombinert med sosialistisk tankegods fra tiden i Paris. Økonomisk plassbruk, varsomme inngrep i naturen, og miljøvennlig, samt økonomisk materialvalg er gjennomgående.
Hussain-Doshi Gufa (1992-1995) på CEPT-universitetets campus, er et sammarbeid mellom Doshi og kunstner M.F. Hussain, som også står bak den permanente utstillingen som bygningen huser. Gufa er noe utypisk for Doshi i all sin villslupne ekspresjonisme. Spirituelt opplevd og tegnet av J.C. Meidell
Hovedkildene for tekstene om Doshi og Vastu Shilpa har vært The Complete Architecture of Balkrishna Doshi av James Steele, An Architecture of Independence: The Making of Modern South Asia fra The Architectural League of New York og Doshis selvbiografi fra 2011, Paths Unchartered.
39
Sangath
Plan og oppriss 1:400 av anlegget slik det fremstür idag. Noter at tilbygget i nord, til venstre i opprisset, ikke er blitt oppført.
41
Beskrivelse av anlegget Sangath er et arkitektstudio lokalisert i utkanten av Ahmedabad i delstaten Gujarat. Det ble bygget mellom 1979 og 1980, med en rekke senere utvidelser. Vi vil her beskrive anleggets formmessige elementer, dets bruk og funksjon og konstruksjon, byggeprosess og utvikling over tid, før vi kommer med en vurdering av anlegget som helhet. Sangath fremstår som en integrert helhet av hage og bygg omgitt av en to meter høy mur. Man ankommer via en port i den sørlige kortenden. Inntrykket domineres av de skinnende hvite hvelvene, som fremstår som hovedformer, mens rektangulære volumer, både motsatte og parallelle, komplimenterer og samler inntrykket. Basen volumene står på binder det hele sammen, og er arrangert som en oppløst L-form rundt et amfi i en hage med vannspeil.
i to, hvor den nordre delen er hevet en etasje. På den nederste delen av basen ligger to hvelv av ulik lengde på linje. Den hevede nordenden er dekket av to like hvelv. Det østre enden følger linjen til de nedre hvelvene. Disse er satt opp på linje, men er delt opp i et større og et mindre hvelv, henholdsvis det søndre og nordre. En utvidelse av nyere dato omfavner det originale byggets nord- og østside som en smal L-formet ramme, og utvider slik den hevede delen av basen. En slak trapp leder fra basen ned i amfiet.
Volumer
Langs med basen løper det vannrenner som frakter regnvann via hvelvene og ned til vannspeilet, med unntak av én renne som fører vannet av basen på østsiden.
Bygningsmassen er orientert langs en nordsørakse, og består av en base av halvt nedsenkede rom, overdekt av fire lineært arrangerte hvelv dekket av hvit keramikk. Hvelvene er av varierende lengde med lik radius. Basen er delt 42
Det er tre fremtredende rektangulære volumer. Et mindre volum står ved siden av
søndre hvelv, mot hagen. Det andre strekker seg langs med amfiet, og går sådan i skrå vinkel i forhold til hvelvene. Det tredje er hele International Section som strekker seg fra sør til nord langs med det senkede studioet.
Utendørs overflatebehandling Hvelvene er dekket med en mosaikk av hvite porselensbiter, tilpasset og lagt for hånd. De fire hvelvene har et homogent uttrykk. Porselensbitene er irregulære, og fasaden, som ser ut som et helt dekke, endrer seg sådan når en kommer nærmere. Mosaiken dekker også vannrennene. De er brede, for å takle monsun-tiden. Størrelsen og faktumet at de er kledd i porselen, gir dem en viktig plass i det visuelle inntrykket fra basen. Rennene strekker seg fra øverste plan i basen (nord), ned i et basseng foran inngangen på basen. Videre forgrener de seg. De bryter opp Et trykk av Doshi viser layouten til vannrennene.
flaten, og når det renner vann i dem skaper de en faktisk bevegelse.
Lys Naturlig lys spiller en stor rolle i prosjektet. Doshi beskriver tre forskjellige måter å slippe inn lyset på: Vanlige vinduer slipper lys inn i gjennom vegger og enden av hvelv, lyssjakter reflekterer indirekte lys ned i bygget og kaster slepelys langs langveggene. Glasstein slipper diffust lys ned igjennom taket. (Doshi i A+U 1997: 80). Foran de store vindusflatene i foajeen er det en spilevegg som skjermer for lyset. (Bilde av hovedinngang) (Bilder interiør sikt gjennom hvelv)
Rom og interiør Flyten av rom skaper dynamikk i bevegelsen gjennom Sangath. Noen rom er brede med lav takhøyde, andre rom er lange og med dobbel høyde, som under hvelvene. Foajeen er et lite 43
rom, og man beveger seg sakte gjennom den. Det sakte tempoet grunner også i faktumet at man må orientere seg derifra. Innendørs er hvelvene udekket, og den bare betongen utgjør en stor del av overflaten. Veggene er varierte. I studioet er det montert treplater i gylden brun farge. Treplatene skjuler seg allikevel som oftest under papir med tegninger, planer og snitt, som viser at studioet er et arbeidssted. Enkelte vegger er malt i gult og rødt, i sammenheng med malerier og lysinnslipp fra taket, men for øvrig er veggene hvite. De fleste overflater er rene. De glatte veggflatene mottar slepelys fra lyssjaktene og kaster det inn i rommene. Møtene mellom de forskjellige materialene er tydelige, enkle. Gulvet består av gulvsement, med tilslag av jernoksid på enkelte flater, som gir gulvet en rødlig og varm tone. Fargene i gulvet er differensiert foran nivåforskjeller for å markere trinnet. Gulvene har glatt overflate som sprer 44
dagslyset ytterligere. Sangath et veldig åpent indre som muliggjør flyt av lys og luft. Der det er installert dører, ved inngangen til Vastu Shilpa Foundation og biblioteket, er disse av enkle trerammer fylt med store glassplater. Bokhyllene i biblioteket har den samme materialsammensetningen, med beskyttende glassplater foran bøkene.
Utsmykking Sangath har variert utsmykking. Hagen er dekorert med flere skulpturer av ulik art og størrelse. Blant andre ligger en katt ved vannspeilet; en hodeløs kropp med en åpen hånd står ved amfiet; en eggformet stein, en elefant, står i sørsiden av amfiet; flere vaser er plassert på tomten i ulike størrelser; i bakgården i sør står det en enarmet soldat og skuer ut mot inngangen igjennom en slisse i muren. Gangveien gjennom hagen er utsmykket med småstein i forskjellige farger, både lagt ned i sprekker i dekket
Utsmykning i dekket der det tidligere stod et tre danner et fysisk minne.
Et utvalg av skulpturer fra hagen
og brukt som dekorasjon. Det tydeligste eksempelet på dekorasjon, finner man ved inngangen til hagen. Små, runde steiner er lagt ned der det tidligere stod et tre, og de danner formen av treet på bakken. Rundt om på tomten finner man en mengde materialprøver. På veggene til hagen finnes
keramikk i diverse farger, ferdigelementer av naturbetong i forskjellige former og komposisjoner (noen av disse er benyttet i fasaden på Ghandi Labour Institute), og elementer av porselensmosaikk. Innendørs henger det flere malerier på veggene, men overflatene er i seg selv rene. 45
Møblering
beskrives de her i mer isolerende grad.
Gjennom arbeidet med Le Corbusier lærte Doshi å bruke Modulor-systemet. Sangath er proporsjonert i tråd med dette systemet, og møblene likedan, kan modellmakeren fortelle. I modellverkstedet er da også modulormannen å se overalt. Også hagen har behagelige, mennesketilpassede mål. I studioet står det to rekker med tegnebord av tre. Et standard tegnebord i tre, nå eldet, er plassert i enden av International Studio. Bordet har en spesiell affeksjonsverdi for Doshi: det vitnet hans samarbeid med Le Corbusier i India. Bokhyller av tre er felt inn i betongveggene, og man kan si at bøkene i seg selv er møbler, som deler av et interiørmessig grep.
Hovedinngangen er på siden av bygget, gjennom hagen. Den er senket én meter under bakkenivå, med et fordrøyningsområde av grovt dimensjonerte rullestein. En sekundærinngang ligger oppe på basen, forbi amfiet og leder til seniorpartnernes kontorer.
Romorganisering Gradvis utfoldelse av rom gjennom skiftende akser, ulike nivåer og takhøyder er gjennomgående i Sangath. For enkelhets skyld 46
Forbi hovedinngangen ligger foajeen. Foajeen er delt i midten av rommet med en smal trapp som leder opp til andre etasje. Hovedstudioet ligger bakenfor en liten resepsjon og toalettene på motsatt side. Studioet er arrangert i retningen av hvelvene, med to rader pulter. Fra en liten mezzanin i sørenden av studiet har man sikt igjennom hvelvene og ut mot nord. Bakenfor studioet ligger en liten bakgård. Vest for studioet fører en liten trapp ned til modellverkstedet. Nord for foajeen ligger et kombinert lese- og venterom. Her selges bøker utgitt av Vastu Shilpa Foundation. Selve stiftelsen har kontorer ved biblioteket. På østsiden av foajeen
Over: På grunn av bestemmelser i Ahmedabads bygningslov som legger begrensinger på felling av trær, har man gjort rom for eksisterende trær. Høyre: En slisse i muren voktes av en soldatstatue, som skuer ut mot inngangen, og bryter den direkte siktlinjen inn i studioet. (Foto: Asbjørn)
ligger møterom og bibliotek. Gjennom disse får man tilgang til International Studio, som er en del av en utvidelse foretatt i senere tid. International Studio strekker seg langs den fulle lengden av bygget på østsiden. Intensjonen med International Studio er at studenter og arkitekter fra mange land skal samarbeide om prosjekter noen måneder eller uker i året. Når det ikke er noe aktivitet i Intenational Studio fungerer korridoren som utstillingsplass for Vastu Shilpa Consultants’ arbeider, samt ekstra lagringsplass.
Teknisk utførelse
Tilbygget, som oppgis av seniorpartner Sönke Hoof å være et pågående arbeid, er bare delvis fullført. Når den dobbeltvangete murveggen er ferdig, vil jernristene foran vindusåpningene felles inn i vindusåpningene slik man kan se til høyre. (Intervju med Hoof 12.01.2012))
48
Hovedkonstruksjonen er en søyledragerkonstruksjon som bærer betongdekker. Sekundært er det fire hule betonghvelv. Dobbeltvangete murvegger er benyttet der konstruksjonen grenser mot luft, mens støttemurer tar jordtrykk i de nedgravde rommene. Doshi selv beskriver dette som tre forskjellige strukturelle system som jobber sammen. (Doshi i A+U 1997: 80)
Hvelvene i seg selv består av en sandwichkonstruksjon av et tynt lag av armert betong og rader av sammenstilte teglflasker i buens retning, med betong på toppen. Dette har så blitt impregnert, før et lag av hvit skrapkeramikk har blitt lagt som mosaikk på toppen. Denne glaseringen har to formål: vannavrenning og solrefleksjon. (Hajeedar 1983: 8) Hvelvene er konstruert for å være så lette som mulig, samtidig som dobbelskallprinsippet skal virke isolerende. (Se detaljtegning) De fleste murfasader er pusset, med unntak av vannrennene, som er glasert i samme skrapkeramikk som hvelvene. I gulvene er det brukt gulvsement med tilslag av jernoksid. Flere grep er gjort for å minske de termiske påkjenningene fra klimaet. Størsteparten av bygget ligger delvis under bakkenivå. Glaserte, hule hvelv reflekterer solen og isolerer. Lysinnslipp har en dobbel rolle som ventilasjonsjakter, samt at de hindrer direkte solinnfall. De sørvendte vinduene er små og
dype, mens de nordvendte endene er åpne i hele hvelvets utstrekning. Der veggene ikke er direkte i kontakt med den kjølige jorden, har man i stor utstrekning benyttet dobbeltvangete murvegger. Store deler av rommene er åpne mot hverandre, for å tillate gjennomventilering, og luftinntak ved vannkanalene kjøler inntaksluft. (Doshi 1982: 8) De fleste arbeider på bygget er utført for hånd, uten industrielle teknikker og hjelpemidler. Alle betongarbeid er plasstøpt. Dette er typisk for India, hvor lønnsnivå gjør at både kvalifisert og ukvalifisert håndverk ofte er billigere enn tilsvarende prefabrikkerte løsninger. (Steele 1998: 87) Materialer og teknologi stammer alle fra nærområdene rundt Ahmedabad, og bruker tradisjonelle byggematerialer og tradisjonelle teknikker
I taket på tilbygget er det benyttet et lignende prinsipp som i hvelvene, men her i form av forkastede tekopper fra et keramikkverksted i nærheten.
49
kombinert med moderne teknologi. Teknikkene ble utviklet på byggeplassen i samarbeid med arkitekt, medarbeidere fra kontoret og lokale, ufaglærte arbeidere. Fordelingen mellom faglært og ufaglært arbeidskraft oppgis å ha vært 60/40. (Hajeedar 1983: 8)
Utvikling over tid Som seniorpartner i Vastu Shilpa Consultants, Sönke Hoof, kunne fortelle oss når vi ble vist rundt, er Sangath en kontinuerlig prosess. Allerede når det var ferdig, viste det seg at det ble for trangt om plassen, og man bygde ut bygget i nordenden, hvor man idag har konferanserom og leserom. Korridoren i øst, skapt av mellomrommet mellom studioet og tomtegrensen, har også blitt gjenstand for forbedringer og utbygging. Tidligere var dette en seks meter bred dødsone hvor lite skjedde, men ved å bygge et langt tilbygg med en bredde på tre meter, har man fått rom til et flerbruksrom som er tenkt som galleri 50
Oppunder taket kan man se antydninger av de isolerende teglflaskene. Foto: Asbjørn
og plass for internasjonale gjester, primært studenter. Planene er under stadig endring gjennom byggingen, og de nyeste tegningene viser blant annet et ekstra studio i nordenden av bygget som aldri ble påbegynt. Også tidligere har planene vært større enn budsjettet, og papirer i forbindelse med nominasjonen til Aga Khans Award for Architecture viser et mye større kompleks, med nesten dobbelt så mange hvelv, og et mye mindre, mere lukket uterom.
Planlagt 1978
Utvikling
Oppført 1980
Med utvidelser, 2011
Ikke i skala
51
En tidlig fullskala test av hvelvene ble gjort med ferdigelementer i asbest. Den fungerer nå som ekstra møterom, lager og verksted. Doshi har uttalt at proporsjonene mellom buene og resten av huset minner om de man finner i indiske templer, og at denne gjenkjennelsen var viktig for inntrykket bygget ga. (Doshi 1982: 6) Foto: Asbjørn
Et bilde fra byggeprosessen viser hvordan hvelvene ble konstruert trinnvis og for hånd. Her legges leirflaskene som isolerer for varmen. Bildet er hentet fra Ashraf og Belluardo 1998: An Architecture of Independence: The Making of Modern South Asia.
Skisse av hvelvkonstruksjon. Tegning: Jone
52
Detaljtegning viser oppbygging av hvelv. Oppbyggingen er beskrevet slik på tegningen: 1 cm tk crazy pattern broken china mosaic finish 6 sm tk water proofing 3-5 cm cement concrete ø=8 cm ceramic fuses (guna) 3-5 cm tk cement concrete
De koniske leirflaskene som er brukt i hvelvene, kan man se overalt i India, men alltid skåret i to på langs. Dette er er fordi flaskene, guna, er den den billigste og mest brukte takstein. De produseres vanligvis manuelt av lokale pottemakere, på en dreieskive med en form. Doshi forøkte seg allerede flere år før Sangath på å bygge hvelv ved stable gunaene inni hverandre, i Peon’s Quarters, et lavkost-boligprosjekt i Ahmedabad. I dette forsøket skulle hvelvet av flasker bære seg selv uassistert, i tillegg til å isolere med sine luftlommer. En svært elegant
løsning, utenom at flaskene ikke var solide nok, og hvelvet kollapset da man fjernet forskalingene. Hvelvet ble bygget opp igjen i vanlig teglstein uten luftisolering, og ideen lagt i dvale frem til Sangath. (Doshi 2011: 198)
53
En serie trykk viser Doshis tolkning av komplekset henger i foajeen i Sangath. En skisse viser Jones tolkning av utsikten fra den øvre delen av basen.
«The purpose of this complex is to encourage activities in the field of fine and technologi-
cal arts. The complex hopes to provide for occassional demonstrations and exhibitions in the fine arts. Spaces will be provided to study crafts, architecture and built environment. Guests will be invited to stay, work and discuss their views on cultural needs. Architecturally, it is an atempt to build spaces suitable to the climate and develop structure and form which can evoke local ethos. The above statement generally sums up the genesis, programme and future occupancy of Sangath complex at Ahmedabad.» —Balkrishna Doshi, Aga Kahn Awards, 1983 55
Vurdering av Sangath Sangaths appell er både rent arkitektonisk og av en mer følelsesmessig karakter. Bygget føyer seg godt inn nærområdet, og de kraftfulle, men myke kurvene i hvelvet harmonerer godt med de andre, mer nedtonede bygningsdelene. Den hvite glaseringen fanger lyset på en spennende måte, og bygget forandrer seg gjennom dagen. Teknisk virker det også å være godt utført, og innemiljøet er behagelig kjølig i forhold til den varme luften utenfor. Når vi besøkte det var det vinter, men de ansatte kunne fortelle at bygget holdt en temperatur rundt ti grader kaldere enn ute, også i den hete monsuntiden.
Arkitekturteorisk vurdering «Architecture can only be sustained today as a critical practice if it assumes an arrière-garde position, that is to say, one which distances itself equally from the Enlightenment myth of progress and from a reactionary, unrealistic impulse to return to the architectonic forms of the preindustrial past.» —Frampton i Foster 1983: 20
56
Vi har tidligere sett hvordan Doshi før Sangath hadde beveget seg fra en skulpturell modernisme som kan sies å være influert av Le Corbusier, blant annet uttrykt i de lette, nesten spinkle betongformene Institute of Indology fra 1962, til en gryende interesse for den indiske arven. Blant annet er Doshis Indian Institute of Management i Bangalore fra 1963 inspirert av planen for Fatehpur Sikri. Også materialvalget
har endret seg, til grovhuggede steinarbeider. I arbeidet med sitt eget studio fikk Doshi fritt uttrykke erfaringene fra arbeidet med Le Corbusier og Louis Kahn, samt de tankene og det formspråket han selv hadde utviklet over en karriere som allerede hadde vært svært suksessrik. Omtrent samtidig som Sangath ble bygget, argumenterte den britiske arkitekten og teoretikeren Kenneth Frampton for en ny retning innen arkitektur, en som var kritisk både til modernismens instrumentelle tilnærming og post-modernismens eklektiske, ukritiske reproduksjon av tidligere formuttrykk. I Sangath har Doshi, gjennom en kritisk bruk av indiske tradisjoner koblet med moderne tekniske løsninger, skapt en syntese mellom det moderne og det tradisjonelle. Frampton nevnte
Doshi som en av arkitektene hvis arbeider føyde seg inn i denne kritiske regionalismen som han argumenterte for. Doshi står for en stedstilpasset arkitektur ladet med mening, og om han selv til tider kan sies å være nesten overdrevent spirituell, er det vanskelig å nekte for at arkitekturen gjør inntrykk.
Personlige opplevelser Gjennom vår reise i India fikk vi en menge uventede inntrykk, noen skremmende, andre imponerende, men alle inntrykk var velkomne. Vi så hvordan India er preget av små og store ritualer, hvordan det hellige har en annen og mye mer sentral plass i nesten alle inderes liv. Allikevel er det en hverdagslig avslappethet i det hele. Doshi var opptatt av å gi plass for de hverdagslige indiske ritualene, og vil derfor trekke noen paralleller mellom våre inntrykk fra reisen og hvordan vi opplevde Sangath.
Trafikk Noe av det som både skremte oss og samtidig imponerte, var trafikken. Eksemplene er mange, på veier der skillelinjene kun er dekorasjon på asfalten. Det lød konstant tuting; mindre kjøretøy nølte ikke med å kutte inn foran lastebiler; folk gikk rett ut fra fortauene, og overlot ansvaret til bilistene for å svinge unna; tre personer på én motorsykkel kom kjørende opp på siden av oss for å hilse på oss og slå av en prat i seksti kilometer i timen. Det mest skremmende er kanskje hvor fort du blir vant til det glade vanviddet. 130 000 mennesker mister livet årlig i India. Tar man folkemengden i betrakning er det omtrent tre ganger så mange som i Norge. Køer oppstår fort. Men allikevel sitter man igjen med et inntrykk av holdningen til trafikk er smidig. På sitt beste flyter trafikken jevnt og uavbrutt, og var resultat av sosial interaksjon, ikke regelbundet. Dette kan overføres til det indiske samfunnet generelt. Normer og regler finnes i aller høyeste grad, 57
men forholdet til de er fleksible. Flyten kan finnes igjen i Sangath. Det finnes ingen bestemt vei for å komme fram, foruten at man må ta runden fra inngangen. Man må være observant og stadig orientere seg, for rommene endrer seg gradvis. Man kan bevege seg i sitt eget tempo og stanse for å prate med mengden av folk i hagen samtidig som man er på vei til et arbeid. I Sangath må man ta del i omgivelsene, og arkitekturen oppmuntrer til kommunikasjon.
Fleksibilitet
«Local people come here to relax, because it’s the only garden around for miles without any cars or cows.» — Mimosa, praktikant fra Italia
58
Det hersker en åpenhet i India. Folket er mer enn villig til å kjøpslå om enhver liten tjeneste. De har en kultur for forhandling. Det falt naturlig for indiske selgere at vi, som turister, skulle gi mer enn vi skulle ta, men annet kunne ikke forventes. Det var en ærlig sak, og gjennom dette gi-og-ta-forholdet fantes det en utrolig stor fleksibilitet – ingenting var umulig, som vi fikk høre flere ganger. En sjåfør kunne like gjerne
tilby skreddertjenester som kjøretjenester. Vi kunne spille kort og drikke øl i en møbelbutikk i en avholdsstat. Et hjem for åtte personer kunne gjøres om til utsalgssted ved et par enkle grep. Denne fleksibiliteten er gjennomgående i India. Ingenting er umulig, fordi en pressende fattigdom gjør at man må tilpasse seg, tilby tjenester over evne, og, særlig interessant for arkitekter, arrangere rommet sitt slik at flerbruk blir mulig. Sangath har denne fleksibiliteten i seg. Anlegget huser ulike grupper, og åpenheten og flyten av rom tilrettelegger for store forsamlinger, så vel som intime møter. Ett og samme rom fungerer simultant som utstillingslokale, lagerplass og tegnesal for internasjonale gjester. Det fungerer som verksted og designstudio, forelesningssal og konsertlokale, diskusjonsforum og hage. Rom arrangeres og transformeres for å tilrettelegge for utveksling av kunnskap og lærdom, arbeidsgruppene seg i mellom, og mellom arbeidere, studenter og
Nysgjerrige på en muslimsk festival som foregikk langs elven i Ahmedabads gamleby, gikk vi ned for å se hva som stod på. Ivrige etter å fortelle mer om kulturen sin, inviterte denne familien oss inn på middag. Med et ukjent antall mennesker i storfamilien, må huset, som var på omtrent 25 kvm, være så fleksibelt som mulig. Foto: Jone
”The main problem is the lack of space, it tends to get very cramped in there. As well the fact that it is not well kept; you can see decay everywhere...” — Sayantan, arkitekt ved Vastu Shilpa Consultants
lokalbefolkningen. De flertydige rommene gir næring til spontan læring og møter av varierende art. Akkurat som i resten av landet!
Vann Renselse er en viktig del av livet, enten det er i forbindelse med måltid, som en start på dagen eller foranledning for tilbedelse. Man vasker
hendene før måltidet, men din venstre hånd vil for alltid være uren. Etter måltidet kommer en ny renselse, og på de fleste restauranter får man en bolle med varmt sitronvann som avslutning. Elver er hellige kilder til liv, men også det siste hvilested for de dødes aske. Hverdagens ritualer får mening i India. Enkelte handlinger er ladet med symboler, enten de utføres i en religiøs eller hverdagslig ramme. 59
Når Doshi bruker vann som et så sentralt element i Sangath, er det altså ikke bare av rent praktiske hensyn som regnvannshåndtering under monsunen og vannkjøling. Vannet virker på flere nivå. Det appellerer til sansene, men det har også en dypere mening og en klangbunn i den indiske kulturen. En slik dobbel begrunnelse ser ut til å være typisk for Doshis arkitektursyn.
Utfordringer På mange nivå er altså Sangath et særdeles vellykket prosjekt. To hovedutfordringer ble allikevel uttrykt av de som jobbet der. Den mest presserende er kapasitet. Rommene ble bevisst bygd små, og «Local people come here to relax, because it’s the only garden around for miles without any cars or cows.» - Mimosa, praktikant fra Italia driften har ført til utfordringer som en serie med utbygninger bare delvis har klart å løse. Utifra det vi kunne se var problemet et resultat delvis av manglende plass, delvis av 60
noe manglende organisering. Med et bedre system for lagring og arkivering, kunne man frigjort mye plass. Med bedre utnyttelse av rommene bak tilbygget kunne man løst mye. I mangel på bedre utnytting av områdene, blir det oppsamlingsplass for avfall. Når det gjelder forfallet, kan vi ikke se at utfordringene er så store. Bygget har utifra det vi har sett tålt påkjenningene fra tidens tann og det fuktige klimaet langt bedre enn for eksempel CEPT, hvor betongen har smuldret opp og eksponert armeringen, og IIM, som har en rekke setningsskader i teglmurene. Hagen var riktig nok noe tørr og gressplenen flekkvis nedslitt, men forøvrig var det lite forfall som ikke kunne fikses med å gi hvelvene en skrubb og se til noen lekkasjer. Det kan også virke som om det moderne liv i større grad har inntatt Sangath. Utifra beskrivelsene av atmosfæren på 80-tallet, med spontane forelesninger og live-opptredener hver kveld, virker det som det nå er en mer konsentrert
stemning. Man har nøyd seg med å spille gamle konsertopptak på høytalere, og Doshi selv var for travelt opptatt til å møte noen studenter fra kalde Norge. Vårt helhetsinntrykk er allikevel at det hersker en ro i Sangath. Stemningen vi beskrev rundt tekannen i hagen, blir med inn i bygget. Det er lav terskel for meningsutveksling, og praktikanter har en like stor rett til å uttale seg som seniorarkitekter. De naturlig kjølige rommene, fylt av et behagelig, blekt lys, skaper en fokusert og kreativ atmosfære. Vi mener at arkitekten har lykkes med sine intensjoner, og Sangath er et godt eksempel på arkitektur i forening med natur og lokale skikker, tilrettelagt for en moderne arbeidssituasjon på indiske tradisjoners premisser.
61
Kilder Bøker
Davies, Philip (1989) The Penguin Guide to the Monuments of India, volume II: Islamic, Rajput, European, London: Viking Penguin Doshi, B.V. (2011): Paths uncharted, Ahmedabad: Vastu-Shilpa Foundation for Studies and Research in Enviromental Design Michell, George (1989): The Penguin Guide to the Monuments of India, volume I: Buddhist, Jain, Hindu, London: Viking Penguin Steele, J (1998): The Complete Architecture of Balkrishna Doshi, London: Thames Hudson Ltd Tillotson, G.H.R. (1990): Mughal India, London: Viking Penguin
Artikler
Ashraf, K.K. (1998) «Reincarnations and Independence: The Modern Architecture of South Asia» i Ashraf, K.K og Belluardo, J (red): An Architecture of Independence: The Making of Modern South Asia. New York: The Architectural League of New York, s.23-29 Belluardo, J. (1998) «The Architecture of Kanvinde, Doshi and Correa in Political and Social Context», i Ashraf, K.K og Belluardo, J (red): An Architecture of Independence: The Making of Modern South Asia. New York: The Architectural League of New York, s.13-20 Frampton, K (1983): «Towards a Critical Regionalism: Six Points for an Architecture of Resistance» i Foster, H (red): The Anti-Aesthetic, Essays on Postmodern Culture, Washington: Bay Press, s.20-30
62
Offentlig Informasjon
Hajeedar, A.M. (1983): Sangath Technical Review Summary, Geneve: Aga Khan Award for Architecture Doshi, B.V. (1982): Sangath Architect’s Record, Geneve: Aga Khan Award for Architecture Informasjon fra Aga Khan Award for Architecture tilgjengelig på: http://archnet.org/library/sites/ one-site.jsp?site_id=277 (Hentet 1. Februar 2012 )
Nettsider
Central Intelligence Agency (2011): The World Factbook. Tilgjengelig fra: https://www.cia.gov/library/ publications/the-world-factbook/index.html (Hentet 2. Februar 2012) Kartmateriale er hentet fra Wikimedia, og CC-lisensiert. Tilgjengelig fra: http://commons.wikimedia. org/wiki/Category:Maps_of_India (Hentet 1. Februar 2012)
Tidsskrifter
Doshi, B.V (1997): «Sangath, architect’s studio, Ahmedabad, India 1979-1981» i A + U: architecture and urbanism 7(322) (Jul 1997), s. 80-97
63
AAR4460 Johan Christopher Meidell, Jone Nordland og Asbjørn Hammervik Flø
—
Balkrishna
Arkitekturens
Doshi
—
teori
og
Sangath
historie
C
(1980)