KRISTIANSAND SYMFONIORKESTER

0 O 0

RICHARD WAGNER (1813-83)

Fra TRISTAN OG ISOLDE

Vorspiel und Isolde’s Liebstod, WWV 90 (1859) (17’)

Prelude | Liebstod

RICHARD WAGNER (1813-83)

WESENDONCK-LIEDER, WWV 91 (1856) (21’)

Der Engel | Stehe still | Im Treibhaus

Schmerzen | Träume

Pause

PJOTR TSJAJKOVSKJI (1840-93)

SYMFONI nr. 6 i h-moll, PATHETIQUE , op. 74 (1893) (46’)

Adagio - Allegro non troppo

Allegro con grazia

Allegro molto vivace

Finale: Adagio lamentoso 0 O 0

Lyd- og filmopptak er ikke tillatt

Mobiltelefoner må slås av.

Dirigent

Tabita Berglund (f. 1989), hyllet som «et av Europas største håp» i Nordens største abonnementsavis Helsingin Sanomat, er en av dagens mest spennende unge dirigenter. Hun dirigerte Kristiansand Symfoniorkester første gang i 2020, og ble raskt en favoritt blant musikerne i orkestret med sin karismatiske og inspirerende dirigentstil. Følgelig var hun et populært valg da hun ble utnevnt som KSOs 1. gjestedirigent før sesongen 2021/22.

Berglund, som opprinnelig utdannet seg som cellist under professor Ole Kristian Ruud og senere tok mastereksamen under Truls Mørk, har gjort en kometkarriere og markert seg som en svært talentfull dirigent.

De siste årene har hun kombinert dirigentgjerningen med en aktiv kammer- og orkestermusikerkarriere. Senere års engasjementer som dirigent inkluderer konserter med blant andre Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester, det finske radiosymfoniorkesteret, Tonkünstler-Orchester Niederösterreich, Orchestre National de Lille, Hallé Orchestra og Luzerner Sinfonieorchester.

Blant høydepunktene i inneværende sesong, kan nevnes dirigentoppdrag for Philharmonia Orchestra i London, Detroit Symphony, Sinfonieorchester Wuppertal, BBC Scottish Symphony Orchestra, Orchestre National du Capitole de Toulouse, Orquesta Sinfonica de RTVE i Madrid og Royal Scottish National Orchestra.

Den fremadstormende dirigenten har også mottatt høythengende utmerkelser, deriblant Gstaad dirigentakademis Neeme Järvi-pris i 2018 og Statens kunstnerstipend for 2020/2021.

Den norske sopranen Marita

Sølberg (f. 1976) er fast ansatt på Den Norske Opera & Ballett. For rollen som Mimì i Stefan

Herheims La bohème i 2012 mottok hun overstrømmende anmeldelser, blant annet i det amerikanske magasinet Opera

News som omtalte hennes rolletolkning som «uforglemmelig [og] på høyeste internasjonale nivå».

Sølbergs stemme har blitt berømmet for både dramatiske kvaliteter og et varmt mellomregister, noe hun har bevist til fulle gjennom en rekke oppdrag på internasjonale operahus og konsertscener. I desember 2016 debuterte hun ved Royal Opera House, som Antonia i Hoffmanns eventyr. Sesongen 2016/2017 sang hun også Mimì i La bohème ved Wien Staatsoper og Pamina i Tryllefløyten ved Los Angeles Opera.

I tillegg har Sølberg sunget ved de anerkjente operafestivalene i Salzburg og Glyndebourne, og turnert i en rekke land som Solveig i Peer Gynt.

Den tidligere vinneren av Tom Wilhelmsens opera- og ballettpris og Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse jobbet to år ved

Staatsoper Stuttgart før hun i 2008 ble en av Nasjonaloperaens faste solister. Her har hun for tiden hovedrollen i Tosca, og har tidligere gjort seg bemerket i roller som Pamina i Tryllefløyten , Donna Elvira i Don Giovanni , Giulietta i en konsertant oppføring av I Capuleti e i Montecchi, Kathrine Sigismund i Den fjerde nattevakt, Female Chorus i The Rape of Lucretia , Nedda i Pagliacci , Antonia i Hoffmanns eventyr, Solveig i Jüri Reinveres Peer Gynt og grevinnen i Figaros bryllup.

Sistnevnte rolle debuterte hun også med ved La Fenice i Venezia.

Richard Wagner

Richard Wagners stilling som 1. kapellmester ved operaen i Riga (1837–39) fikk en brå slutt da han sammen med sin kone Christine Wilhelmine – «Minna» – Planer måtte flykte fra noen utålmodige pengeutlånere. Etter noen problematiske år i bl.a. Paris, gikk ferden videre til Dresden og Semperoperaen. Her hadde han stor suksess med Rienzi, Tannhaüser og Den flygende hollender. Men på ny måtte han flykte; denne gang grunnet hans rolle i den såkalte mairevolusjonen.

Vel på plass i Zürich begynte Wagner på arbeidet med den gigantiske operatetralogien Nibelungens ring, men i 1857 mistet han fokus og avbrøt arbeidet med Siegfried , den tredje av de i alt fire musikkdramaene i Nibelungens ring . Grunnen var Mathilde Wesendonck, den unge, vakre og talentfulle ektefellen til den velstående forretningsmannen og kunstbeskytteren Otto Wesendonck. Wagner ble hjelpeløst forelsket i den skjønne Mathilde, som på sin side ble betatt av den karismatiske komponisten.

Wagner begynte nå på fortellingen om det stormfulle kjærlighetsforholdet mellom den unge ridderen Tristan og den irske kongedatteren Isolde. Wagner musikk for å beskrive deres hengivenhet til hverandre, ble av publikum betraktet som fascinerende og nyskapende. Allerede i preludiets andre takt, den såkalte «Tristanakkorden», føles det som vi er i et tonalt veikryss som kan lede i alle mulige retninger.

Musikken streber videre uten å være regulert av den trygge dur- og moll-strukturen. Atmosfæren og dramatikken fra den nesten fire timer lange operaen er tydelig illustrert i det utdraget vi hører i kveld.

I perioden da den ulovlige relasjonen mellom Wagner og Mathilde

Wesendonck fant sted, skrev hun fem dikt som komponisten satte musikk til i 1857, og som har blitt berømt i musikkhistorien som Wesendonck-Lieder. Wagner mente at dette var det beste han hadde komponert, og skrev til vennen Franz Liszt: «Siden jeg tidligere i mitt liv ikke har opplevd kjærlighetens sanne lykke, ville jeg reise et minnesmerke over denne vakreste av alle drømmer, der kjærligheten fra begynnelse til slutt for en gangs skyld drikker seg utørst.»

EPILOG

Tristan og Isolde ble urfremført åtte år senere i München (i Wien hadde man gitt opp etter 77 prøver). Wagners forhold til Mathilde

Wesendonck var nå glemt, og ekteskapet med Minna Planer avsluttet. Derimot var Franz Liszts datter Cosima gravid i tredje måned med den 24 år eldre Richard Wagner. Denne kjensgjerningen var imidlertid dirigenten Hans von Bülow, Cosimas ektemann og Wagners gode venn, uvitende om da han 10. juni 1865 ledet orkestret ved Hoftheater

München i den epokegjørende urfremføringen av Tristan og Isolde ...

Verden og kloden er i endring. Endring er bra. Det er en forutsetning for utvikling, men skaper samtidig utfordringer som må håndteres. Historien har lært oss at verden og tilværelsen er skjørere enn hva vi liker å forestille oss. Vi er mer avhengige av hverandre en noen gang. Erkjennelsen av dette skjebnefellesskapet vil bringe oss og verden tettere sammen og forhåpentligvis motivere den enkelte av oss til å ta et større ansvar for en bærekraftig utvikling.

Vi i PwC ønsker å engasjere oss for å løse disse utfordringene, og er derfor veldig glade for å ha Kilden som samarbeidspartner. Vi ønsker å støtte opp under den viktige demokratiske rollen kunst og kultur spiller i samfunnet.

Gjennom kunnskapsutvikling og opplevelser basert på kreativitet, kvalitet og mangfold håper vi å bidra til å skape en relevant møteplass med mål om å utvikle Sørlandet.

Reidar Henriksen

Daglig leder

Pjotr Tsjajkovskji

Pjotr Tsjajkovskijs 6. symfoni nevnes ofte som hans fremste verk og er definitivt et av de best likte og mest fremførte. Komponistens plutselige bortgang kun ni dager etter uroppførelsen har gjennom årene gitt grobunn for mange spørsmål og spekulasjoner. På tross av at det herjet en koleraepidemi i St. Petersburg, skal Tsjajkovskij visstnok ha drukket et glass ukokt vann, noe som tolkes som en bevisst handling og i praksis selvmord. Flere teorier har vært fremført for å forklare hans oppførsel. Var forgiftningen et kamuflert selvmord og musikken skrevet som et rekviem over seg selv? Var symfonien et avskjedsbrev fra en som fryktet konsekvensene av sin homoseksuelle legning? Det har blant annet spekulert i at det handlet om å unngå en skandale forbundet med en ulovlig relasjon til en ung adelsmann.

Også det musikalske innholdet har skapt tanker om at komponisten forberedte sin egen død. Detaljer, som at en russiskortodoks hymne blir sitert i førstesatsen, forsterket ulike teorier på lik linje med den uvanlige måten å avslutte symfonien på. Den vanlige strukturen for romantiske symfonier var å gå fra mørkt til lyst, og det kunne også gjelde for denne, hadde det ikke vært for at det kan virke som Tsjajkovskij har latt de to siste satsene bytte plass! Den trassige, triumferende marsjen høres ut som en typisk finale, men er altså blitt sats nr. 3, og følges i stedet av en langsom, vemodig sats som slutter med en utdøende akkord.

Tsjajkovskij avslørte aldri hva han ville fortelle med musikken, til tross for at han i begynnelsen ga verket navnet Programsymfonien. Etter forslag fra sin bror Modest, endret han navnet til «Pathétique», som på den tiden kunne oversettes med «følelsesmessig, sorgtungt».