Waltons bratsjkonsert og Brahms' 2.

Den engelske komponisten William Walton beveget seg sømløst mellom ulike sjangere. Hans bratsjkonsert fra 1929 er både seriøs, fengende og underholdende. Solist Sarah McElravy, som gjester KSO for andre gang, vil under konserten få mange muligheter til å vise frem bratsjens klanglige og tekniske muligheter.

Johannes Brahms’ 2. symfoni ble komponert sommeren 1877 under hans opphold i Pörtschach am Wörthersee i de østerrikske alper. Atmosfæren og den idylliske naturen inspirerte Brahms til å skape et lyst og godmodig verk – riktignok med noen vemodige sekvenser. Mange anser dette verket som et høydepunkt i den symfoniske historien.

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Julian Rachlin

Solist: Sarah McElravy, bratsj

William Walton: Bratsjkonsert (1929)

Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 (1877)

Torsdag 27. april kl. 19.30

Komponisten Kaija Saariaho (f. 1952) ble under studietiden ved Sibelius-akademiet i hjembyen Helsinki inspirert av sin lærer, Paavo Heininen, til å bevege seg i modernistisk retning. Senere studier i Freiburg motiverte henne på samme vis. En viktig inspirasjon var møtet med de franske spektralkomponistene, som brukte datamaskinen til å utforske klangens bestanddeler og muligheter.

Denne tilnærmingen ble videreført med elektroniske virkemidler da hun arbeidet ved IRCAM, lydforskningsinstituttet i Paris. Herfra, på begynnelsen av 1980-tallet, staket Kaija Saariaho ut sin egen kurs. En videre utvikling i Saariahos musikk ble etter hvert vektleggingen av melodien; langsomt seilende ornamentere linjer.

Saariaho har fått en lang rekke bestillinger fra prestisjefulle orkestre, institusjoner og festivaler i Europa, USA og Japan. Blant nyere begivenheter kan nevnes urfremføring av en harpekonsert med Xavier de Maistre og Tokyos symfoniorkester, og to portrett-konserter med New Yorkfilharmonikerne og dirigenten Esa-Pekka Salonen.

Klarinettkonserten D’om le vrai sens («den sanne mening»), urfremført i 2010 av Kari Kriikku, skildrer de fem tradisjonelle sansene (og en mer abstrakte sjette), inspirert av en serie på seks middelaldertepper som befinner seg på Musée de Cluny i Paris. Solisten vil begynne langt bak i konsertsalen før hun beveger seg fremover og avslutter på scenen.

Antonín Dvořák regnes som en av de fremste representantene for nasjonal romantikken, kjennetegnet av komposisjoner med en tydelig påvirkning fra folkemusikk. Verk som Slaviske danser og Strykeserenaden ble store kommersielle suksesser som skaffet ham internasjonal berømmelse.

Dvořák var hele livet fascinert av tog, og spaserte daglig til Franz Joseph-stasjonen i Praha for å beundre tidens høyteknologiske vidundre. Det var ved et slikt tilfelle at ideen til den syvende symfonien dukket opp. En desemberdag i 1884 ankom et festdekorert tog med tsjekkiske patrioter stasjonen. Patriotene skulle delta i en musikktilstelning til støtte for dannelsen av en selvstendig tsjekkisk stat. Dvořák innså at hans nye symfoni burde skildre landsmennenes kamp og gi uttrykk for hans egen patriotisme.

Johannes Brahms’ tredje symfoni, som Dvořák hadde hørt en måned tidligere, var en viktig inspirasjonskilde, og allerede 17. mars 1885 var verket fullført. Urframførelsen i London 24. april, med Dvořák selv som dirigent, ble en stor suksess og en endelig bekreftelse på at han nå var en internasjonalt etablert og respektert komponist.

Selv om Dvořák hadde de tsjekkiske, nasjonalistiske ambisjonene i tankene under skapelsen av sin 7. symfoni, er likevel tonespråket mindre «slavisk» enn flere av hans tidligere verk. Mange har vurdert symfonien som et skritt framover i Dvořáks utvikling, og rangert den på høyde med mesterverk som Brahms’ 4. og Schuberts store C-dursymfoni.