Støtt ditt symfoniorkester

Kristiansand Symfoniorkester har utviklet seg til et ekte kvalitetsorkester, og lar oss oppleve glede, skjønnhet og entusiasme fra første til siste takt. Venneforeningen Crescendo er et tilbud til deg som vil støtte orkesteret og lære mer om musikkens verden.

Venneforening for Kristiansand Symfoniorkester Medlemskap i Crescendo koster kr 200 pr. konsertår. Som medlem blir du invitert til førsnakk, besøk backstage og mange andre arrangementer. Har du konsertabonnement, er medlemskap i Crescendo gratis.

Følg oss på Facebook og meld deg inn på crescendokristiansand.no

Konserter for fiolin, cello og piano ble populært i andre halvdel av 1700-tallet gjennom Haydn, Mozart, Hummel m.fl., og da Ludwig van Beethoven i 1795 publiserte sitt opus 1, valgte han han tre verk for denne besetningen. Neste verk for pianotrio i 1804 organiserte han i sinfonia concertante-form, det vil si at solistene står foran orkesteret. Grunnen til det kan dels ha vært Beethovens begeistring for fransk kultur, hvor sinfonia concertante-stilen sto sterkt, og dels økonomiske motiver. Beethoven trengte nemlig sponsorer for å spe på inntektene fra musikken; en teori i forbindelse med trippelkonserten er at pianostemmen ble skreddersydd for hans pianoelev, den 16 år gamle erkehertug Rudolph av Østerrike (1788-1831). Han var yngste sønn av Leopold II og skulle til å bli en av Beethovens fremste støttespillere. Beethoven komponerte også den såkalte Erkehertug-trio til ham.

Trippelkonserten er et påfallende underholdende verk, fylt av edel melodikk og godt humør, selv om innledningen går i moll og kan føles litt dyster og truende. I satsene benytter Beethoven den klassiske sonateformen, hvor orkestret presenterer det første temaet som blir utviklet og variert av de tre solistene. Temaet i den korte, langsomme mellomsatsen blir presentert av celloen i høy posisjon. Etter hvert blir pianoet med og pryder melodikken med delikate arpeggio. I finalesatsen spilles en livlig polsk melodi. Formen er som sedvanlig en rondo med et hovedtema som gjentas mange ganger, og som avløses av kontrasterende temaer hvor alle tre solister får briljere.

Allerede tidlig i karrieren ble folkemusikk en viktig inspirasjonskilde for den ungarske komponisten Béla Bartók. Det 20-årige musikktalentet ble revet med av de nasjonalistiske strømningene på slutten av 1800-tallet. I begynnelsen handlet det om å gjennom forskning og dokumentasjon på landsbygda, finne frem til den genuint ungarske folkemusikken. Ganske raskt innså han at melodiene han fant i folkemusikken fløt fritt over grensene og var noe som forente de ulike delene av det habsburgske riket i stedet for å skille dem. Bartók ble i det videre en hengiven internasjonalist, noe som gjorde livet hans mer komplisert ettersom fascismen var i full fremmarsj i Europa.

I 1940 så han seg nødt til å emigrere til USA. Tilværelsen i det nye landet ble preget av dårlig helse og økonomiske problemer, men han fikk hjelp fra flere kollegaer. Han ble bl.a. kontaktet av Boston Symphonys dirigent Sergej Koussevitzky som bestilte det verket som skulle bli Konsert for orkester. Bartók komponerte det omfattende verket på under to måneder og det ble uroppført 1. desember 1944.

Verkets navn kommer fra idéen om å løfte frem orkesterets ulike seksjoner og å gi ulike sammensetninger av instrumenter fremtredende roller, som f.eks. i andre satsen hvor vi hører en rekke blåseduoer.

I fjerde sats parodieres Dmitrij Sjostakovitsj’ Leningradsymfoni som på den tiden fikk enormt mye (og i følge Bartók ufortjent) oppmerksomhet.

Lovprisningen av Konsert for orkester var imidlertid ikke til å ta feil av og verket betraktes i dag som et av musikkhistoriens fremste.