HELAFTEN MED RACHLIN OG BRAHMS

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent og solist Julian Rachlin fiolin

0 O 0

Johannes Brahms (1833-1897)

FIOLINKONSERT, op. 77, D-dur (38’)

• Allegro non troppo

• Adagio

• Allegro giocoso; ma non troppo vivace Pause

SYMFONI nr. 2, op. 73, D-dur (43’)

• Allegro non troppo

• Adagio non troppo

• Allegretto grazioso (Quasi andantino)

• Allegro con spirito

0 O 0

Lyd- og filmopptak er ikke tillatt

Mobiltelefoner må slås av.

Foto, forside: Anders Frode Marum

Julian Rachlin leder KSO i Symphonie Fantastique, november 2022

Julian Rachlin ble før jul utnevnt til sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester, etter å ha vært orkesterets første sjefdirigent siden 2018. Han har i tillegg et engasjement som musikalsk leder av Jerusalem Symphony Orchestra, og er første gjestedirigent for Turku filharmoniske orkester. Videre har Rachlin siden 1999 fungert som fakultetsmedlem og professor ved Musik und Kunst Privatuniversität der Stadt Wien.

Rachlin er en ettertraktet symfonisk gjestedirigent med hele verden som virkefelt. De siste sesongene har han blant annet gjestet Chicago Symphony Orchestra, Royal Philharmonic Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Wiener Symphoniker, Konzerthausorchester Berlin og Helsinki filharmoniske orkester. Som fiolinist har han delt scene med verdens mest prestisjefylte orkestre og dirigenter. Nylige høydepunkter inkluderer opptredener med Oslo-filharmonien og Klaus Mäkelä, Los Angeles Philharmonic Orchestra med Zubin Mehta, St. Petersburg-filharmonien med Yuri Temirkanov, og Pittsburgh Symphony Orchestra med Manfred Honeck.

KSOs nye sjefdirigent er født i Litauen, og emigrerte til Wien med familien i en alder av tre. Han studerte fiolin under Boris Kuschnir ved Musik und Kunst Privatuniversität der Stadt Wien, og fikk privattimer av Pinchas Zukerman i New York. Med en karriere som strekker seg over mer enn tretti år, har Rachlin tatt sine mangefasetterte interesser over hele verden som dirigent, solist, kammermusiker, lærer og kunstnerisk leder. Hans kritikerroste innspillinger er gitt ut av Deutsche Grammophon, Sony Classical og Warner Classics.

Mer informasjon om KSOs nye sjefdirigent finner du på julianrachlin.com.

Johannes Brahms

Fiolinkonsert (1878)

“ For meg er han en gåte. Like mye fremmed som da jeg møtte ham for 20 år siden ” . Dette skriver komponisten og den berømte konsertpianisten Clara Schumann om sin venn Johannes Brahms; på den ene siden en usosial, sjenert og ofte nokså barnslig person som levde sitt voksne liv alene, men som samtidig hadde mange være venner.

Som 20-åring møtte Brahms den noen år eldre ungarske fiolinisten Joseph Joachim, en begavet musiker som allerede som da han var 12 hadde fremført Beethoven fiolinkonsert i London under ledelse av Felix Mendelssohn. Et umiddelbart og livslangt vennskap oppsto mellom Brahms og Joachim, og det var sistnevnte som introduserte den tyske komponisten for Clara og Robert Schumann. Brahms komponerte fiolinkonserten for Joachim, men det skulle ta 25 år, før arbeidet ble igangsatt – trolig på grunn av Brahms' velkjente ærefrykt for Beethoven.

Fiolinkonsertens storslåtte førstesats har i likhet med Beethovens fiolinkonsert fra 1806 en lang introduksjon hvor det musikalske materialet blir presentert av orkestret, og kjennetegnes av en slående melodisk rikdom. I andre sats spiller oboen et inderlig tema som solisten varierer og utvikler, før stykket avsluttes med en livlig klassisk rondo som leder tankene til romanimusikk. Joachim, som var blitt konsultert ved flere anledninger under arbeidet, komponerte selv førstesatsens kadens.

Urfremføringen fant sted 1. nyttårsdag 1879 i Leipzig. Mottakelsen var i utgangspunktet ganske negativ, men snart skulle verkets popularitet og omdømme vokse og bli vurdert på høyde med fiolinkonserten Beethoven hadde komponert drøyt 70 år tidligere.

Johannes Brahms

Johannes Brahms

Symfoni nr. 2 (1877)

“Sildrende bekker, blå himmel, solskinn og avkjølende skygger i det grønne! Det må virkelig være vakkert i Pörtschach!” Ordene ble sagt av en av Johannes Brahms’ venner etter at han for første gang hadde spilt gjennom D-dur-symfonien. Den var blitt komponert i en rasende fart, hovedsakelig under et opphold sommeren 1877 i den østerrikske idyllen like ved sjøen Wörthersee. Brahms hadde selv beskrevet omgivelsene som så inspirerende at “melodiene farer omkring overalt så man risikerer å tråkke på dem.”

En annen faktor som bidro sterkt til flyten av kreativitet var at hans første symfoni, etter to tiår med omarbeidelser og selvsensur, endelig hadde blitt fremført for første gang i november året før. Den mentale byrden som omgivelsenes forventninger og arven fra forbildet Beethoven innebar, var nå løftet bort - og det er en frimodig og avslappet Johannes Brahms vi møter.

Den tematiske iderikdommen er påtakelig, ikke minst i den varierte førstesatsen som utgjør i overkant av halve verket. Bassenes innledende korte motiv og hornenes påfølgende tema som dukker opp av og til gjennom hele satsen, leder frem til hovedtemaet presentert av fiolinene. Når bratsjer og celli senere introduserer sidetemaet, gjenkjenner vi Brahms' vuggesang (men i moll). Det virker unektelig litt ulogisk at en komponist i sitt ess velger å resirkulere en drygt ti år gammel melodi.

Forklaringen kan kanskje finnes i det faktum at den tidligere kjæresten som Brahms senere tilegnet vuggesangen, tilbrakte sommeren med sin familie i nærheten av Brahms' midlertidige bosted.

Selv om grunnatmosfæren er lys, tilbyr symfonien varierende stemningsleier. Andresatsen er preget av vemod (Brahms skrev til forleggeren at notematerialet burde utstyres med sørgekanter), mens den påfølgende