Klepto-Kjell kalte vi ham. Alle kalte ham det, både vi som var barn og de voksne. Hvis noe ble borte fra en garasje, en hytte, eller en campingvogn i bygda, sa alle: Å, det er sikkert Klepto-Kjell! Jeg hadde helt glemt Klepto-Kjell, glemt de dumme historiene om alle brekkene hans, fyllekulene, den endeløse traskingen hans opp og ned sentrum paå jakt etter tomflasker. Som med saå mange andre personer fra ungdomstiden ble minnet om han visket ut. Jeg kjente han jo heller ikke, for meg var han bare beryktet paå den tiden. Men saå en dag var han tilbake. En dag satt han i kassa paå Rema 1000. Paå bygdas mest synlige plass satt Klepto-Kjell og tok imot penger, spurte om jeg ville ha kvitteringen, lurte paå om jeg ville ha pose til varene? Klepto-Kjell var kledd i blaå Rema 1000-klær og ønsket kundene god dag videre. Hva hadde skjedd med Klepto-Kjell? Marssola tørker asfalten og faå r vinterens strøsand til aå knatre under bildekkene. Det brune forsamlingshuset ligger mørkt i skyggen i bakkene ned mot sentrum. Her fikk baå de Kjell og jeg vaå r første smak av alkohol paå midten av 80-tallet. Konfirmasjonsfest paå Vonheim var en obligatorisk alkoholdebut for ungdom paå den tiden. Vi ruller sakte gjennom sentrum av bygda der vi begge er vokst opp, forbi Pers Hotell, utleiehyttene og butikkene. Det var her han begynte aå naske da han var 12, her startet hans kriminelle karriere. Vi kjører forbi mitt barndomshjem. Klepto-Kjell stjal ogsaå her. – Jeg ble saå sur fordi jeg fikk skylda, sier han. – Men var det ikke du som hadde gjort det, da? spør jeg. – Jo. Jeg ble felt paå fingeravtrykk tre uker etterpaå , sier han. Naå r sklir et barn ut? Naå r glipper forstaå elsen for hva som er rett og galt? Det aktuelle problemet er vanskelig å forklare med få ord, staå r det i en sosialrapport vedrørende Kjell Torstein Hagen skrevet i 1988. Kjell Torstein er 17 aå r: Kjell har lenge fått høre at han ikke duger til noe, han har også fått ”føle på kroppen” problem og
nederlag i skole, arbeid og fritid. Kjell har ingen selvtillit og gir for tiden blaffen i alt. Han har nå flere kriminelle forhold bak seg. Det startet med nasking, men har utviklet seg til større tjuveri og innbrudd. Kjell har på en måte mistet forståelsen for hva som er rett og galt. I et gult hus, tett inntil riksveien, bor Kjells mor Margit og samboeren Odd. Hun har satt frem kaker og kaffe, og paå veggene henger bilder av barn og barnebarn. Hun lener seg frem og børster usynlige rusk av skinnsofaen, retter paå duken og flytter litt paå blomstene som staå r paå bordet. Haå ret hennes er kortklippet og velstelt, ansiktet aå pent og rent. Hun er en saå nn mor du ser vil ha alt paå stell. Margit er en saå nn mor som tørker støvet før det har lagt seg. Margit snakker om 70- og 80-tallet, aå rene hun kaller ”et sant helvete”. Tiden da alt raknet og ekteskapet ble uutholdelig for henne. – Jeg husker en natt jeg ble saå redd at jeg la paå sprang. Jeg løp uten andre klær enn buksen og genseren jeg hadde paå meg. Jeg sprang barbeint paå grusveien langs jernbanelinja de fem kilometerne ned til søsteren min som bodde paå andre siden av bygda, forteller Margit. Senere ringer jeg svogeren hennes, Oskar Hovind, han som er gift med Margits søster. Husker han denne natten? – Ja, det er et bilde som har festet seg til mitt sinn. Margit hadde løpt hele veien gjennom skogen, for hun turte ikke aå springe hovedveien. Da hun ringte paå hos oss, var hun ille tilredt. Hun hadde stygge merker i ansiktet og paå halsen. Da kona mi, Birgit, ble med henne hjem den natten, satt Kjell og skjermet de to søstrene sine, de hadde vært helt forskremt, og faren hadde dratt derifra. I 1982 brøt Margit ut av ekteskapet. – Jeg har hatt saå mye daå rlig samvittighet for at jeg ikke klarte aå gaå ut av forholdet tidligere. Det har ødelagt saå mye for ungene mine, sier hun. Kjell Torstein var 11 aå r, og paå mange maå ter alene om ansvaret for seg selv. – Mamma var ødelagt etter aå ha levd i et daå rlig ekteskap i saå mange aå r. Da hun endelig klarte aå bryte ut, var hun fraværende i pillerus. Hun var psykisk ødelagt. Hun var der, men var ikke til stede. – Var det noen voksne som var der for deg paå denne tiden?
– Det ble slukket noen branner, men jeg kan ikke huske at noen voksne grep inn, enda de maå ha visst hva som foregikk hjemme hos oss. I en rapport fra Pedagogisk –psykologisk tjeneste fra 1987, staå r det: Kjell Torstein var det meste av grunnskoletida en stille og rolig elev med betydelige fagvansker. I løpet av 9. klasse ble det stadig mer fravær på skolen, og med uklare begrunnelser. En del ble oppfattet som skulk. – Jeg var en ensom og usikker fyr. Jeg begynte vel aå gjøre mye gærent for aå bli sett, for jeg ble jo ikke sett paå annet vis. Det begynte med nasking og stjæling. Etter konfirmasjonen ble det mye drikking, jeg brukte alkoholen for aå hevde meg. Senere ble det hasj. Jeg ble sett paå som et utskudd og behandlet som et utskudd. Det var ingen vits i aå slutte med stjelingen, jeg fikk jo skylda uansett. Slik jeg opplever Kjell Torstein er dette en gutt med normale intellektuelle ressurser. Han lever i en fortvilt livssituasjon, og greier lite å ta styring med eget liv, skrev psykologen i rapporten fra PP-tjenesten. I en annen rapport staå r det: Kjell tilbringer mye tid i gatene og på gatekjøkkenet. Han har ingen spesielle interesser. Han har gått på ungdomsklubben, men er for øyeblikket utvist for andre gang på grunn av at han har vært påvirket av alkohol inne på klubben. I rapporten konkluderer psykolog, lege og skoleetat slik: Kjell trenger behandling. En familie på fire er i ferd med å dukke under. Gol er en bygd med 4600 innbyggere, det er et gjennomsiktig samfunn. I helgene fylles hotellrom og hytter opp med turister, før søndagen kommer og sengene tømmes og gjestene tar toget eller bilen ut av bygda og drar hjem. Gjennom 80-tallet sykler to gutter ned gatene, tidlig søndag morgen: Kjell Torstein Hagen og Anders Eidsgaard. – For meg var Kjell bare Kjell. Uansett rykte. Kjell var en helt vanlig person for meg, en som alltid var snill og som det ikke var noe vondt i, sier Anders Eidsgaard. – Jeg sa vel ikke noe til deg om hvordan det var hjemme? spør Kjell. – Nei, og jeg tror ikke vi som barn tenkte saå nn, vi tenkte ikke paå hvordan folk hadde det i familien. Det er først i ettertid en kan lure paå hvorfor det ikke ble fanget opp hvordan det sto til hjemme hos dere, sier Anders.
I femtiden paå søndagsmorgenene sto Kjell utenfor hos Anders og ventet. – Saå dro vi ut og samlet flasker. Det husker jeg som trivelig, sier Anders. – Men du trengte det ikke egentlig, du trengte ikke pengene? spør Kjell Torstein. – Nei, men jeg likte samholdet. Og saå var vi skjønt enige om at det var god butikk, sier Anders. – Vennskapet med Anders var viktig for meg, sier Kjell, ser paå kameraten og forklarer: – Du er en respektert mann i bygda i dag, men du var ogsaå en respektert gutt paå den tida. Det var viktig for meg at du så meg, at en som deg ville være kompis med meg. – Jeg brydde meg ikke om hva andre tenkte om at vi var venner. Og jeg har nok alltid holdt en beskyttende haå nd over deg, jeg forsvarte deg mange ganger, sier Anders. Vi sitter i den gamle peisestuen i familiehotellet Anders arvet, og som han drev i mange aå r, før han bygde det om til kontorlokaler. Han er en travel mann, akkurat naå gaå r hvert ledige sekund med til ferdigstillelsen av et nytt næringsbygg i bygda. En periode, paå 90-tallet, da Anders stiftet familie og ble aktiv i næringslivet paå Gol, forsvant Kjell. Han forsvant ut av bygda, etter hvert ut av bygdefolkets bevissthet. Folk sluttet aå snakke om Klepto-Kjell. Andre tjuvradder begynte aå faå skylda om noe ble borte. Kjell Torstein Hagen gikk rundt i Oslos gater. Sov i parkeringshus, eller under broen i Vika. Han ruset seg paå amfetamin. Solgte =Oslo. – Jeg visste ikke at du drev med narkotika … det er helt utrolig, men det visste jeg faktisk ikke. Det var noen aå r du bare var borte. Og jeg var saå travel med mitt. Hadde jeg sett deg i Oslos gater … ja, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, sier Anders. Kjell ble borte for mor Margit ogsaå . Det kunne gaå lange perioder uten at hun fikk kontakt med ham. En gang hadde noen funnet en telefon som var Kjells og ringte nummeret som var lagret som ”mamma”. Mobiltelefonen ble sendt til Gol. Margit satte seg ned og ringte alle paå telefonlisten. Slik kom hun i kontakt med sønnen. En oktoberdag i 2006 dro Margit og Odd til Oslo fordi hun skulle hjerteopereres, men dagen før operasjonen, tok hun og Odd trikken ned til sentrum for aå se Kongen og Dronningen foreta den offisielle aå pningen av Stortinget. – Og saå skulle vi treffe Kjell. Jeg hadde ikke sett ham paå lang tid, men jeg hadde jo sett paå TV hvordan de narkomane saå ut, saå jeg hadde forventet meg det verste. Men der kom han mot oss, og han var saå kjekk! Saå ren og fin i tøyet, forteller hun.
Kjell sitter stille i sofaen, han legger hodet litt bakover, som for aå hindre øynene aå flomme over. Han som alltid smiler naå r han snakker om det vonde. – Jeg vet ikke hvorfor jeg griner naå , sier han og prøver aå smile bort taå rene. Men senere, da vi sitter i bilen igjen, sier han: – Det var etter hjerteoperasjonen hennes jeg skjønte at jeg maå tte være tilgjengelig for mamma hele tiden. For selv om de to har sviktet hverandre flere ganger gjennom livet, har de alltid hatt en forstaå else for hverandre. Naå , naå r hun endelig er i stand til aå ta vare paå gutten sin, ringer hun ham flere ganger om dagen. – Det er som om jeg har en kommode med tre skuffer, en for hver av barna mine. Jeg prøver aå lukke skuffene inntil, men det er vanskelig, sier hun. I 2007, tretten aå r etter at han forlot bygda, kom Kjell Torstein tilbake til Gol. Det var gaå tt tjue aå r siden psykologen ved PP-tjenesten skrev i sin rapport: Kjell Torstein vil ha store vansker med å skaffe seg arbeid i Hallingdal. Naå var han ikke bare Klepto-Kjell, var en sliten narkoman. Tennene var ødelagt, kroppen var utslitt, han solgte =Oslo og han var dømt til 11 maå neder fengsel for narkotika og vinningsforbrytelser. – Jeg hadde naå dd bunnen, jeg ville bare ut av det. Paå Gol hadde jeg hatt en kommunal bolig staå ende mens jeg stort sett var i Oslo og rusa meg. Naå fikk jeg beskjed av NAV om at jeg maå tte begynne aå jobbe. Kjell Torstein fikk prøve seg paå Fretex. Attføringslederen spurte: Hva skal til for at du ikke bikker ut? Ikke gi meg ansvar! var Kjell Torsteins klare svar. Dermed fikk han ansvaret for aå starte opp Fretex-kafeen. Kjell Torstein skjenket kaffe og stekte vafler, og iblant kunne han høre folk si til sjefen: ”Du vet hvem du har i kassa naå , sant? – Det motiverte meg, jeg ville vise dem! sier Kjell Torstein. Etterhvert begynte Kjell aå jobbe paå Rema 1000. – Jeg var rusfri, det gikk bra, og etter at prøveperioden var over, fikk jeg en 70 prosent stilling. Kjell Torstein Hagen hadde kommet tilbake til Gol, der det daå rlige ryktet sprang foran ham – men der han satt i kassa paå Rema 1000, endret folk synet paå han. Han ble møtt
med tomler opp og brede smil, og han overhørte folk si: ”Se saå bra det gaå r med han vi en gang kalte Klepto-Kjell!” – Folk kom bort og sa at det var saå godt aå se at jeg hadde kommet meg paå beina. Kjell var paå en god bølge. Men noen krefter var sterkere. – Jeg hadde fortsatt kontakt med miljøet i Oslo. Samtidig saå jeg at her i Hallingdal var det et marked. Dermed begynte jeg aå leve et dobbeltliv. To ganger i uka var jeg i Oslo og kjøpte stoff som jeg tok med meg til Hallingdal og solgte. Selv brukte han 3-4 gram amfetamin hver dag. Han kunne staå paå toppen av gardintrappen og rydde varer, høy paå amfetaminrus. Svetten rant, men han ble ikke oppdaget. Inntil en oktoberdag i 2010 da han fikk en leveranse paå døren. Paå vei til jobb ble han stoppet av en politipatrulje. De mente Kjell Torstein var narkobindeleddet mellom øst og vest. I 14 dager satt Kjell Torstein Hagen i varetekt. Han hadde vært i kjelleren før. Naå var han langt under grunnmuren. Han var midt mellom levende og død. – Det var en usikker tid. Jeg hadde paå stand om to aå rs fengsel, men takket være en god advokat som viste til at jeg var rusfri og i jobb, endte jeg med en straff paå 420 timers samfunnstjeneste. Jeg vet ikke hva som ville skjedd om jeg hadde faå tt to aå r. Hvem hadde jeg vært ved løslatelse da? Det viktigste for veien videre, var likevel møtet med Frode Hermansen, som den gang var sjefen hans paå Rema 1000. Han sa: ”Jeg er fryktelig skuffa over deg, Kjell. Men du har aldri gjort noe galt her. Jeg vil gi deg eé n sjanse til!” – Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om han hadde sagt det motsatte. Det motiverte meg noe voldsomt. Kanskje var denne ene setningen livreddende. Det som fikk Kjell til aå ta den lengste veien, den tilbake til et liv som nykter, uten kriminalitet. – Alle fortjener en ny sjanse, sier Frode Hermansen i dag. Jeg var aldri redd for at Kjell skulle skuffe meg igjen. Og det som hadde skjedd, ble mellom Kjell og meg. – Hva sa kundene om at du hadde Klepto-Kjell i kassa? – Vi fikk ikke eé n eneste negativ kommentar, folk var bare positive, sier Hermansen.
EÉ n sjanse. EÉ n eneste. Kjell Torstein visste at alt ansvaret fra naå av var hans. Han kunne ikke skylde paå en daå rlig barndom lenger, da ville han ikke komme noen vei. Den tøffeste avrusingen og abstinensen hadde han gjort seg ferdig med i varetekten. Han slapp ut og kuttet tvert med rus og kriminalitet. I samme slengen kuttet han ut kaffe, sigaretter og smertestillende tabletter. Han byttet ut all avhengighet med arbeidsnarkomani og i september 2015, fem aå r etter at han slapp ut av varetekt, ble han forfremmet til nestleder ved den nye Rema 1000-avdelingen paå kjøpesenteret paå Gol. Men ett aå r senere takket han ja til en sluttpakke i forbindelse med omorganisering av butikkledelsen. – Drømmen min er aå hjelpe andre, aå sørge for at andre ikke trenger aå havne saå langt ute som meg før de snur. Jeg haå per jeg kan faå jobbe med rusforebyggende arbeide i fremtiden, sier Kjell Torstein Hagen. I november var han med paå aå arrangere et seminar i Hemsedal. Naå nylig holdt han et innlegg for asylsøkere som skal ut av mottakene, for aå fortelle dem om hvor lite forlokkende livet paå gata er. Han har holdt noen foredrag for skoleelever, og forteller gjerne om hvor lite kult det er aå bli kalt Klepto-Kjell. – Det er saå mye som ikke fungerer i rusomsorgen i dag. Det nytter ikke aå sette folk paå avrusing, naå r ettervernet svikter totalt. Jeg skulle gjerne sett at Gol kommune hadde ønsket aå bruke meg som en ressurs, for jeg vet at det er mange ungdom som ruser seg i bygda i dag. Jeg ser som voksen hvor feil det var at ingen grep inn da jeg skled ut. Men enda verre er det at jeg ser at myndighetene fortsatt er fraværende for alle som er paå vei ut i et rushelvete. Jeg sitter paå utsiden naå , og ser at det er saå mye som er galt. Stiftelsen Rettferd for taperne har gaå tt gjennom alle offentlige arkiver og hentet ut dokumentasjon som omhandler Kjell Torstein Hagen. – Vaå re saksbehandlere har bistaå tt i 3000 oppreisingssaker og har grundig kompetanse paå aå gjennomgaå slike saker som Kjell Torstein Hagen sin sak, sier generalsekretær Tor Bernhard Slaathaug i Stiftelsen Rettferd for taperne. Stiftelsen har paå vegne av Kjell Torstein søkt om rettferdsvederlag fra staten for altfor sen inngripen fra barnevernet. I søknaden staå r forholdene i hjemmet beskrevet, og at Kjells mor fikk nerveproblemer som følge av dette. Av dokumentene fremgår det at PPT var involvert allerede i 1980 på grunn av store
konflikter innad i familien. På tross av dette foreligger det ingen dokumenter som viser at det ble gjort undersøkelser for å klarlegge forholdene i hjemmet. Søker er sikker på at både skole og barnevern var klar over de voldelige forholdene i hjemmet, men at det ikke ble iverksatt tiltak for å bedre situasjonen. Først i 1988 tok barnevernet grep og fikk Kjell Torstein inn på spesialskole i en alder av 17 år. Dette var etter at mor og far hadde blitt skilt, og for søkers vedkommende var det alt for sent. Skaden var allerede gjort.
Tilbake paå Fretex-kafeen. Vi har en avtale med Kjells gamle sløydlærer, Per Lie, en mann som aldri har rørt en draå pe alkohol og som i alle aå r har vært aktiv i Gol Fraå haldslag. Da han leste et innlegg Kjell Torstein hadde paå trykk i lokalavisen Hallingdølen, tok Per Lie kontakt og spurte om Kjell Torstein ville bidra i avholdsarbeidet. – Og Kjell sa ja med en gang. I dag sitter han i styret, vi har aldri hatt noen betenkeligheter med aå dra nytte av hans erfaringer, sier Per Lie. En av dem som er blitt motivert av Kjell Torsteins historie, er Andreas Hyldetoft. For som han sier: Naå r Klepto-Kjell kunne bli nykter og faå seg sjefsjobb - da er det haå p for alle. – Kjell har vært utrolig flink til aå backe meg opp. Naå r abstinensene har vært ille, har han ringt og støttet meg gjennom det. Og naå r jeg har hatt problemer med NAV har han hjulpet meg med aå formulere brev. Det er et godt hode paå Kjell. Naå har jeg vært rusfri i 13 maå neder. Gud, saå deilig det er. Naå tenker jeg: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Paå baksiden av Pers Hotell, ned mot Gordariket og kopien av Gol Stavkirke, ligger de pyramideformede utleiehyttene der Kjell Torstein gjennom 80- og 90-tallet stort sett var en ubuden gjest. Naå bor det asylsøkere i hytteparken, og Kjell Torstein er stadig innom – naå som en velkommen gjest. – Da Kjell sluttet paå Rema 1000, tok han kontakt og spurte om han kunne faå gjøre en innsats. Det kreves jo politiattest for aå jobbe med barna og ungdommene her, men jeg hadde ingen skrupler med aå gi Kjell Torstein det ansvaret, sier mottaksleder Vita Simon. Kjell Torstein har gjennom vinteren vært i slalaå mbakken med ungene, spilt brettspill og vært med en gjeng i svømmehallen. For som Vita Simon sier: – Hadde ikke Kjell gjort det, ville ingen gjort det.
I dag er det Habib (10), Tareq (23) Osman (13) Jaber (11) og Jan Ali som blir med aå spille ball. Sola glitrer i smeltende sølepytter paå bakken under dem. Snart skal de afghanske guttene videre i livet og bosette seg i andre kommuner. Kjell Torstein er takknemlig for at han har faå r lov til aå bidra. – Jeg vet hvor viktig det er aå bli møtt med respekt og forstaå else, inkludere dem og gi folk et eierskap til sin egen historie. Kjell Torstein bor paå vestsiden av Golsfjellet med samboer Liss Hansen (50). De to ble sammen for fire aå r siden, da han fikk seg en hund og inviterte sin tidligere Fretex-kollega med paå tur. Naå bor de sammen med hennes yngste datter, tre irske ulvehunder, en chihuahua, to pudler og papegøyen Taxi. – Jeg ble advart. Folk sa at han var et dophue og at han stjal. Jeg spurte Kjell om det stemte, og da sa han ja. Det stemte før, men det er ikke saå nn naå lenger, Liss. Kjell Torstein Hagen har brukt mange timer paå aå lese seg opp paå sin egen historie. – Det er spesielt aå sitte og se i dokumentene. Jeg visste at jeg hadde gjort mye galt, men jeg skjønner jo naå hvor ille det var, hvor stort problembarn jeg faktisk var. Det ene dokumentet avsluttes med følgende setning: Kjell er lite snakkesalig. Han er vanskelig å komme inn på. Kjell har mange tunge stunder. Dette prøver han å skjule. – Det er spesielt aå sitte og tenke tilbake paå det. Jeg kan lure paå hvor jeg hadde vært om problemene var blitt fanget opp. Man vet jo aldri. Det kan jo ha blitt verre ogsaå . Det viktigste er hvordan livet er naå . Jeg er ikke et unikt tilfelle. Kan jeg komme ut av det, kan alle.