Direksjonsmusikken 50 år Utdrag fra jubileumsboken, som kommer i oktober i år.
12
Kapittel 2: Forhistorien
Opp fra Asken eller historien om 50 innholdsløse semestre av Knut AndrÊ Karlstad
Kapittel 2: Forhistorien
har en forhistorie. Mennesker med sans for historie har en tendens til å orientere seg rundt viktige årstall og tidspunkter. 1492 – Colombus tror han finner India. 1814 – Åsturnébartens far C. M. Falsen og en del andre notabiliteter forfatter Norges grunnlov. 1911 – Sogelaget ‹‹Eg minnest›› sin høye beskytter Roald Amundsen når Sørpolen. 1916 – Grigorij Rasputin blir tatt av dage og får sine edlere deler konfiskert post mortem. 28. oktober 1963 – Fenomenet Direksjonsmusikken fødes. Felles for alle disse begivenhetene er at de ikke skjedde uten en viss forhistorie, svangerskap eller inkubasjonstid, om du vil. Amundsen åpenbarte seg ikke bare plutselig på 90⁰ sør, og Rasputins snadderloff kom ikke med ilpost fra ingensteds i en krukke til muséet i St. Petersburg. Direksjonsmusikkens forhistorie starter i 1961, og den kan du lese med Tore Omholts egne ord om noen sider. Men kan det virkelig ha vært slik at stud.NHH i 27 lange år levde i et totalt ukultivert vakuum, sett bortsett fra kakofonien av bridgespill, Ludo og knasking av tekjeks i Klubbens indre gemakker? Tilsynelatende var det slik.
Da Norges Handelshøiskoles Studenterforening offisielt ble stiftet onsdag 16. september 1936 var det for å «virke for et utviklende kameratslig samvær mellem Handelshøiskolens studenter». Kameratslig var det nok, og foreningsmøtene tok raskt den formen som man holdt på til langt utpå 1980-tallet, med innledere av ulik art fra byen og nasjonens kultur-, nærings- og samfunnsliv. Allerede det første semesteret holdt fru Annik Saxegaard foredraget Mannen – skapt av kvinnen til studentene. Ettersom 59 av 60 av høyskolens første kull var menn sies stemningen å ha vært noe trykket under dette kontroversielle innspillet. Siden ble listen lagt noe høyere, og i 1939 kom den unge skuespillerinnen Wenche Foss på besøk i Klubben, og trollbandt Agnar Myklebust og andre tilfeldig forbipasserende stud.NHH. Ellers gikk tiden stort sett med til diskutering. I seg selv en verdig adspredelse, men lange debatter om valg av emblem og hvorvidt det skal trykkes på eget undertøy til kullets eneste kvinne, om formann NHHS burde sitte med bena på bordet og snadden i kjeften under møtene, eller om det skulle serveres wiener- eller tebrød i Klubben kan neppe sies å være høykulturelt! Men så skjer det noe.
13
14
Kapittel 2: Forhistorien
1 I september 1937 gjør en Oslo-gutt ved navn Herman Johan Grundtvig Gundersen sin første entré på Muséplass 1. Med kallenavnet «Titus» gjør han seg såpass bemerket at styret i NHHS semesteret etter utvides slik at han kan få vervet «Kunstnerisk ansvarlig» i foreningen. Riktignok varer dette vervet kun dette ene semesteret, men Titus gjør ikke skam på det.
på bena, men han begynte ikke før høsten ’38. Da var allerede orkesteret på plass i den legendariske trykksaken «Vi begynner på NHH» med en annonse hvor de nye studerende oppfordres at
Han blir raskt foreningens faste presentør av kunstneriske innslag på foreningsmøtene, og gjør også en fremragende innsats som toastmaster under vårballet i 1938. Og da Kramboden offisielt blir åpnet 7. mai med Kristofer Lehmkuhl og en rekke andre aristokrater i salen er vår mann nok en gang toastmaster og forsanger når Gaudeamus Igitur runger gjennom peisestuen. Det er åpenbart at Titus ikke er fri for kunstneriske ambisjoner. Han går sågar hen og starter et studentorkester i studentforeningen!
Samme høst gjør kvartetten sin debut på foreningsmøtet den 5. oktober og vi setter over til referenten:
Det var altså verken kor eller revy som var NHHS’ første kunstneriske utskeielse – det var orkester. I begynnelsen var nemlig hornet! Nevnte Mykle(bust) skal visstnok tidlig ha prøvd å få et kor
«alle som spiller et eller annet instrument må melde sig til orkestret.»
ta det med sig og
«...den kunstneriske underholdning som bestod av at vårt nyetablerte orkester gav til beste en del nummer efterfulgt av hjertlig og fortjent bifall. En tanke måtte det imidlertid være å få orkesteret til å nedsette en komité til å ta standpunkt til om ikke det stod sig på å annonsere før hvert nummer hvad de aktet å spille.» Allerede i november igjen er orkesteret på banen og underholder seg selv og sine medstudenter: «Da vaktmesterens frue ønsket å gå på basar, blev man enig om å ta
Kapittel 2: Forhistorien
2 en pause med kaffe og kaker. Nu fikk vi også den kunstneriske del av programmet idet vårt lille men utmerkede orkester spilte flere nummer, hvorfor de høstet fortjent bifall. Der var dog flere som visst opfattet musikken som innledning til et riktig kaffeslabberas, men såpass opmerksomhet må en da kunne vise orkesteret at en holder noenlunde kjeft mens det spiller.» Så blir det stille. Såpass stille at møtereferenten 3. februar 1939 stiller spørsmålet «Studentene ønsker musikk, hvor er orkesteret?». Hvorfor orkesteret nå plutselig forsvant ut av Klubben og inn i historiebøkene vet vi lite om. Men det kan jo være nærliggende å anta at avsluttende eksamen for vår mann Titus i 1939, samt en viss verdenskrig kan ha hatt fingre med i spillet. Etter krigens frembrudd holdt studentene aktiviteten gående ganske lenge. I 1940 arrangerte man «Kriseball», og innstiftet den legendariske orden «Ridder av De Niidkiære Kremmere», som fremdeles deles ut med særdeles ujevne mellomrom. Faktisk holdt NHHS det gående helt frem til mai 1944, men da var både aktiviteten sporadisk og medlemstallet lavt.
3
Allikevel skjer det én viktig hornal hendelse i disse krigsårene. Sannsynligvis grepet av den rådende stemning og tidens ånd griper studentene Sven Lange (musikk) og Egil Horne (tekst) pennen fatt våren 1943 og skriver en hyllest til høyskolen – Marsj til Norges Handelshøyskole: Løft studenterfanen høyt for vår skoles ry Næringslivet røktes skal her i Bergen by Den til Norges fremgang bød: Vitenskapen må her i Bergens lune skjød i vekst og fremgang stå! Ungdom i Mercurs skygge, du som landet opp skal bygge, gled dig med livet i dets vår! Se til at arbeidsgleden ei forgår! Da skal du fremgang finne, Bilde 1: Studentorkesterets annonse i «Vi begynner på NHH», 1938. Bilde 2: Det eneste sikre og kjente foto av «Titus» Gundersen er fra bildet av eksamenskullet våren 1939. Bilde 3: Sven Lange: Sven Severin Rosenlund Lange, komponist av NHH-marsjen.
15
16
Kapittel 2: Forhistorien
all naturen skal du binde; blomstrende fremgang i ditt spor merkes ved hvermanns bord
Og for å slutte sirkelen helt fra det gamle NHH til det nye med Direksjonsmusikken, lar jeg oppsummeringen fra vår første generalforsamling 14. april 1964 få avslutte forhistorien:
Marsjen ble trykket opp i mars ‘43, og det eneste kjente eksemplar i dag befinner seg på Generaldirektør Magne Ludvigsens kontor i høyblokka, naturligvis. Marsjen ble såpass populær at den senere ble omtalt som Nasjonalsangen i NHH-kretser. Samme vår som marsjen ble skrevet og utgitt kom også den aller første utgaven av den etter hvert kjente og kjære viseboken Hå-Hå.
«Et begivenhetsrikt første skoleår er i ferd med å ta slutt for vårt nye orkester, som holder sin første generalforsamling – eller vårkonferanse – i Klubben. Professor Olav Harald Jensen er juridisk rådgiver i debattene rundt vedtektene (som fremdeles står urørt 49 år senere). Arrangementet avsluttes med avsynging av Nasjonalsangen – NHH-marsjen fra 1943.»
Her ender så alle spor av kultivert aktivitet ved Norges høyeste frem til en ung herremann ved navn Omholt skrider inn mellom søylene på Muséplass. Riktignok var det mye og stor spenning knyttet til de årlige ludoturneringene som for alvor satte sitt preg på 1950-årene, og Svæveru’-koret var et kjært men i beste fall sporadisk bidrag dette tiåret,og konstituerte seg som regel kun til de årlige juleballene.
Kilder: Bergens Tidende, utvalgte utgaver 1936-1938 Foreningsmøtereferater, 1936-39 K7 nr. 2 - 1964 Karlstad, Heiberg-Andersen, Kilnes-Kvam: Sandkassa (2011) Ludvigsen, Magne: Kontor Styreprotokoller NHHS, 1943 Vi begynner på NHH, 1938
Det tok altså 27 år og rundt regnet ca. 50 semestre (fratrekk for 1938 og et par semestre under krigen) før man kunne titulere høyskolen ved dens fulle og endelige navn: Norges Høyeste Høyskole for Handel og Kultur!
Bilde: Kagga står på bordet. Åpningsfest på Kramboden 7. mai 1938. Høyskolens fader, Kristofer Lehmkuhl, i midten av bildet. Til høyre for ham: Anne Johanne Loe (første kvinnelige NHH-student), rektor Ingvar Wedervang og Odd Viig (første formann i NHHS). Til venstre for Lehmkuhl sitter mest sannsynlig kveldens toastmaster og «vår mann» Herman Gundersen.
17
Sandkassa Utdrag fra NHHS’ jubileumsbok, som ble gitt ut i 2011.
Epilog:
K. Syvertsen – sannheten Martin Landberg og Andreas E. Thorsheim forsøkte i 2001 å oppklare mysteriet rundt legenden Kåre Syversen. En legende som har overlevd såpass lenge at Syversens egen oldesønn eller -datter kunne ha gått på NHH i dag. Problemet til de to bolde Bulle-journalister er at de, som de aller fleste etter 1960-tallet, har hengt seg opp i det feilaktige fornavnet Kåre. Sorry K7 Minutter. Men når dere deler ut Kåreprisene deres så er det på bakgrunn av historisk slendrian som har pågått i generasjoner. Kåre finnes ikke. Eller?
leser vil nå legge merke måten jeg her har stavet hans navn. Dette er den originale K7. Den 3. september 1952 velger styret i NHHS å sette ned et presseutvalg på tre personer: Jacob Mælandsmo, Odd Langholm og K. Syvertsen. Dette skulle få uante konsekvenser, da K. Syvertsen straks satte i gang med å sende Bergens Tidende referater fra møtene i foreningen med sitt navn undertegnet. Selv om avisen, ifølge ham selv i dag, «barberte referatene ned til et minimum» fikk signaturen stå i fred.
La oss ikke røpe sannheten allerede i starten. Vi tvinger heller leseren videre i den emosjonelle berg- og dalbanen som er Kåre Syversens liv og levnet. Løsningen lå nemlig rett under de tette nesene på d’Herrer Landberg og Thorsheim, og som de gentlemen de er lot de lommetørkleet forbli i brystlommen. De streifet bare løsningen og fikk dermed ikke skikkelig ferten av sporet. Men jeg kan røpe såpass allerede nå: Det var ikke butleren. Det er riktig at legenden oppstod allerede på Muséplass. Vår mann begynte nemlig der i 1952. Han er dermed ikke en av tømmerhuggerne fra ’41-kullet, eller tørstingen i Hatleberget. Som både Sandmo og Strømme Svendsen er inne på er hele legenden et resultat av intern studenthumor. Hovedpersonen selv må i sakens anledning sies å ha vært ufrivillig morsom, for han hadde selv ingen legendestatus i baktankene da han ung og rask ble håndhilst velkommen til NHH av rektor Wedervang, vaktmester Fosdahl, Gabrielle og de andre virkelige legendene fra NHHs barndom.
1958
Skuddene i Sarajevo. Liksom den første verdenskrig ble, litt satt på spissen, «offisielt startet» av skuddene i Sarajevo, kan vi også tilegne legenden om K. Syvertsen et startskudd. Den observante
56
1. jan: Professor Rolf Waaler overtar rektorstolen ved Norges Handelshøyskole, samtidig som hans bror Erik har same posisjon ved Universitetet i Bergen. Waaler uttaler straks at bygging av ny høyskole er prioritet én, og at han er en tilhenger av Breiviken-prosjektet. I tiltredelsesintervjuet med Ånd og Vilje sier Waaler for øvrig: - Generelt sett vil jeg si det slik at intellektet betyr alt for meget i Norge i dag. Det legges for liten vekt på de ting som etter min mening betyr minst like meget: arbeidsvillighet, pågangsmot, samarbeidsvilje og pålitelighet. Slike ting bør telle mer enn gode karakterer. Januar: Det nærmer seg nye studentrevy, og årets «butelje» har fått det bergenske navn Ittemetitt, som betyr ett mot ett. Nytt av året er at revyen skal akkompagneres av en nattklubb i Stjernesalen.
20.-24. feb: Nordiske Handelshøyskolers Studentråd holder sitt tredje rådsmøte i regi av NHHS. 21. feb: Herbrand Laviks anmeldelse av studentrevyen står på trykk i BT. 2. mars: Arne Dahl blir skoleskimester på Kramboden. April: Petter Jul Hanssen blir valgt til ny formann i NHHS, med Jan Mossin som nestkommanderende. 20. apr: Etter en bitende revykritikk fra Bergens Tidendes Herbrand Lavik oversender revystyret en regning på 12.000, tilsvarende revyens underskudd, til anmelderen.
Mai: - Ask er frikjent. Av vår øverste instans, Høyesterett. Sangen om den røde rubin vil dukke frem fra skammekroken, den er tilkjent oppreisning, etter en reklamekampanje som vel ingen har sett maken til her i landet, melder Ånd og Vilje i sitt mai-nummer. Mai: Klubben har blitt pusset opp og fått nytt møblement, etter generøse donasjoner fra Foreningen for. Det meldes også at Marlon Brando-frisyre er siste mote blant NHH-gutta. Mai: Kulturelt forfall i NHHS. Svæveru’ leverer ikke varene lengre, Westernklubben er på hell, Løvsprettfesten var dårlig besøkt og på 17. mai var studentene spredt i hytt og gevær. Handelshøyskolestudenter, foren Eder, er oppfordringen
til høstsemesteret. 2. juni: Idet alle styremedlemmene uteksamineres dette semesteret holdes det bisettelse for Westernklubben. Den foregikk i Eldorado kino, med Dødens grav som dagens tekst. Forrettere var John Wayne og Virginia Mayo. Etter bisettelsen ble de sørgende samlet på «Hjørnet» for gravøl. 1. sep: Et nytt kull vandrer inn porten på Muséplass, blant dem tre «bedre halvdeler». 22. sep: Den årlige kullturneringen i fotball sparkes i gang, og andrekull banker tredjekull med hele 13-2. Kamprapporten trekker spesielt frem tredjekulls keeper, Øivind «Slackis» Tjelland, som får rik anledning til å fremvise burakrobatikk i løpet av dysten.
Årene går og K. Syvertsen blir etter hvert ferdig som siviløkonom (eller handelskandidat, som vel var den korrekte tittel på den tiden). Og så begynner snøballen atter å rulle. Sandmo, som selv begynte på NHH i 1958, erindrer at det mot slutten av tiåret dukket opp meldinger til og fra K. Syvertsen. - Jeg lurer på om det i sin tid startet med K. Syvertsen jr. Altså at det var en jr. med der på slutten, sier K. Syvertsen til oss i dag. En eller flere anonyme skøyerfanter lånte dermed navnet (av høyst uvisse årsaker), tilføyde en liten detalj, skrev noe mer eller mindre morsomt og legenden var i ferd med å bli et faktum. Fra nå av dukket navnet K. Syvertsen opp oftere og oftere. K7 Bulletin-redaksjonen Bullthazar fra høsten 1978 fremførte stykket «Hvordan en avis fikk navnet sitt» under ufagsaften ’78. Den skriftlige versjonen kom senere på trykk. Vi setter over til Bullthazar: «K. Syvertsen dukket opp fra ingenting. Han blei meldt opp til eksamen både i det ene og det andre – og figurerte ellers på alle slags lister. Så snart en eller annen festlighet var ute og gikk – var vennen vår med. Han averterte de underligste bøker til salgs – kort og godt han var en spøk alle var med på. Men plutselig tok K. Syvertsens storhetstid slutt.» Hva skjedde? Ble K. Syvertsen tatt av dage? Forsvant han i et kjempesmell av bomber, granater og tett svovelrøyk? Kom Lånekassens hemmelige agenter på besøk og tildelte den evige student et par betongtøfler med tilhørende prøverom på bunnen av Vågen? Eller var det faktisk butleren? Det var rektor. Dato: 1. april. Årstall: ukjent. Et oppslag på høyskolen inviterer til populærforedrag med den verdensberømte gjestforeleser K. Syvertsen. Dr.philos. De fleste luktet lunta. Én mann ikledde seg kappe og kjede for å få med seg denne begivenheten. Det var da tross alt ikke hver dag en verdensstjerne gjestet NHH. Så mens han satt der alene og ventet i auditoriet i all sin akademiske prakt gikk vel et eller annet lys opp for ham. K. Syvertsen var en vits. På rektors bekostning. Slik gikk ikke an. Heretter ble alle oppslag, alle listeoppføringer, alt som luktet av K7 fjernet. Kanskje var det dette som bidro til å sementere legenden. Kanskje var dette grunnen til at navnet etter hvert ble Syversen, og at fornavnet med tid og stunder ble Kåre. Ettersom årstallet for nevnte spøk er ukjent blir ikke puslespillet noe enklere. På 1980-tallet er i alle fall Kåre vel etablert, ikke minst som egen tegneserie i K7
Oktober: AIESEC er ti år. Organisasjonen, som NHHS var medstifter av, er pr. 1958 en av de mest utbredte fakultetsorganisasjoner i Europa, med medlemmer fra over 100 skoler i 21 land. Oktober: Førstekull stikker av med årets fotballseier i interncupen. Årets tredjekull setter for øvrig en sterk rekord. På sine seks kamper i løpet av tre år har det for øvrig meget fotballinteresserte kullet en målforskjell på 3-57. November: Det gis ut en visebok for studentene i Bergen, som blant annet inneholder viser fra de første studentrevyene. Ta tonen – Boles visebok er navnet. Fire kroner er prisen på mesterverket. 15. nov: En av semesterets store begivenheter går av
Bulletin, avisen som bar hans navn. Da NHHS fikk egen TV-kanal i 1994 var navnevalget enkelt. Det måtte bli K7 Minutter. En periode rundt årtusenskiftet eksisterte det også et akademisk studenttidsskrift på NHH med navnet Kåre Syvertsens etterlatte skrifter (K7ES). Sannheten. Du har vært spent på pinebenken lenge nå, kjære leser. Det er på tide å lette på sløret for gåten som har levd siden 1950-tallet. Dessverre var aldri K. Syvertsen en evig student – en drukkenbolt og levemann som levde sine dager som kongen av Hatleberg med quinder og vin. Han var den AFF-ansatte som Sandmo nevner i Landberg og Thorsheims artikkel. Karl Johan Syvertsen var hans navn, og er i dag en blid og munter østfolding som bor i sin barndomsby Sarpsborg. Undertegnede var i kontakt med ham for et par år siden for å komme til bunns i saken. Og på spørsmål om det er han som er K. Syvertsen kom svaret: - Jeg kjenner til historien, for å si det sånn. Et element kan ha vært at jeg var referent i studentforeningen en periode og undertegnet dette med K. Syvertsen. Så jeg må nok svare et betinget ”ja” på spørsmålet ditt. Grunnen til at Agnar Sandmo husker ham som AFF-ansatt var nok ganske enkelt den at Syvertsen selv var ferdig som NHH-student da Sandmo selv begynte. Han kom så tilbake til NHH-miljøet og AFF og jobbet der i tre år på 1960-tallet. Da hadde de nevnte spøkefugler i mellomtiden vært på ferde og stjålet navnet. At legenden om K7 allerede da levde i beste velgående illustrerer K. Syvertsen i dag med følgende historie:
har fått kona til K. Syvertsen til bords!’. Epilog. Legendens opprinnelse var kanskje ikke så fenomenal som man skulle ønske. Et enkelt og fengende navn, noen spøkefulle stud.NHH og ikke minst tid var det som skulle til. Kåre Syversen har aldri eksistert. Men legenden om Kåre lever videre. Av Knut André Karlstad, 99-kullet Basert på en telefonsamtale med Karl Johan Syvertsen, høsten 2008, sekretærprotokollen til NHHS fra 1952 og diverse klipp fra K7 Bulletins arkiver.
- Jeg var invitert i en tilstelning for de ansatte, og jeg husker at Ole Myrvoll [NHH-professor og finansminister] ved middagen ropte ut: ’Vet dere hva! Jeg
stabelen i Klubben – Ludoturneringen. 6. des:. En stor dag for studentene i Bergen da studenthjemmet på Alrek åpner. Ånd og Vilje trår til med stort spesialnummer. Blant dem som fremheves i arbeidet er byggekomitéens mangeårige formann, professor Dag Coward ved NHH. Desember: Tillitsvalgtkrise i student-Bergen? Både ved NHH og i studentorganisasjoner ellers slites det med å finne kandidater til styrevervene. Allikevel får NHHS ny formann i Leif Frode Onarheim.
57
NHH Bulletin Fagartikkel skrevet om det norske «Jerntriangelet», 2008.
NHH Bulletin
UTGITT AV NHH, AFF OG SNF
Nr. 04-2008
Det økonomiske jerntriangelet
La OL død 4 Nobelprisvinner Paul Krugman 18
Jerntriangelet
Maktens akser Det fagøkonomiske miljøet i etterkrigstidens Norge var i stor grad preget av sosialøkonomene fra Økonomisk institutt på Blindern. Men i kjølvannet av turbulente tider lurer nye
paradigmeskifter innen samfunnsøkonomien, og det var slik NHH-miljøet og siviløkonomene erobret makt i offentlig forvaltning fra 1970-tallet. Jerntriangelet ble utfordret.
Tekst: Knut André Karlstad
n r. 4 - 2 0 0 8
NHH Bulletin
13
velferdsteori, men en veldig sterk metodeorientering, og Frisch var i veldig stor grad selv en metodemann innenfor produksjonsteori, økonometri og konjunkturteori.
Samfunnsutviklingen har de siste århundrene vært preget av ulike profesjoner til ulik tid. Økonomi som vitenskap er ikke så gammel. Adam Smiths Wealth of Nations kom ut i 1776, og de fleste regner det som starten på samfunnsøkonomi som moderne vitenskap. Eller politisk økonomi, som Smith og de tidlige økonomene kalte faget. – I de lange linjene ser man at det har vært ulike profesjonshegemonier i statsforvaltningen. I gamle dager var det teologene, fordi da var det jo ikke noe annet. På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet hadde juristene den ledende rolle, forklarer professor i økonomisk historie Bjørn L. Basberg ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH. Sosialøkonomi som fagområde var lite, og i statsforvaltningen var det altså juristene som rådet, selv om det allerede tidlig var en profesjonskamp mellom juristene og økonomene. – Økonomifaget var en del av juriststudiet på universitetet i Oslo. Det var da konkurranse med jussfagene om hvor stor plass i studiet økonomien skulle få, sier Basberg. I 1905 kom statsøkonomisk eksamen, og for første gang vi fikk sosialøkonomi som profesjon. I 1934 fikk man sosialøkonomisk embetseksamen, en milepæl i profesjonsutviklingen. Det er først etter 1945 at sosialøkonomene for alvor stiger inn i den offentlige forvaltningen. Profesjonen er etablert. – De fikk jo et hegemoni når det gjaldt å
Professor i økonomisk historie ved NHH, Bjørn Basberg.
forvalte denne tekniske kunnskapen knyttet til de nye makroøkonomiske modellene, fortsetter Basberg.
To hovedmenn styrer
Enter Ragnar Frisch. Den første nobelprisvinneren i økonomi hadde doktorgrad i matematisk statistikk fra 1925. Som fersk professor grunnla han Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo i 1932. Sammen med blant andre Erik Brofoss, finansminister 1945–47 og handelsminister 1947–54, spilte han en viktig rolle på 30- og 40-tallet. Frisch utdannet økonomene, og Brofoss plasserte dem.
– For ferdigutdannede økonomer var Erik Brofoss veldig sentral de første 7–8 etterkrigsårene. Og veldig styrende når det gjaldt hvor folk skulle være, hvor de skulle jobbe, hva de skulle gjøre, og hvordan ting skulle vektlegges. Han mente miljøene burde være noenlunde samlet, og at de måtte samarbeide om sentrale oppgaver, sier Lie.
Makten hos etterkommerne
Frisch-studentene kom seg raskt inn i sentrale posisjoner i staten, under Brofoss’ påvirkning. Brofoss selv var jurist og hadde sosialøkonomisk embetseksamen fra 1938. Blant de mest kjente av de nye økonomene var Petter Jakob Bjerve, Odd Aukrust, Eivind Erichsen og Hermod Skånland.
– Oslo-utdannelsen var på denne tiden veldig metodeorientert, men jeg tror helt klart at det var styrken ved det. Det forteller professor i historie, og sosialøkonom, Einar Lie ved Universitetet i Oslo.
– De nye unge økonomene var veldig synlige og dominerende og ble tillagt stor vekt i tidlig etterkrigstid. Petter Jakob Bjerve var direktør for Statistisk sentralbyrå (SSB) fra slutten av 40tallet og inn på 80-tallet. Eivind Erichsen kom inn i Finansdepartementet og overtok jobben som byråsjef etter Trygve Haavelmo. Fra da og til han gikk av som finansråd i 1986, så var han den sentrale embetsmannen i forbindelse med planlegging og politikkutforming i Norge.
Frisch’ studieopplegg var veldig lite markedsteori, lite eller ingen
De to andre nye, sentrale økonomene var i viktige posisjoner. Odd Aukrust
Jerntriangelet med SSB, Institutt for sosialøkonomi, Blindern, og Finansdepartementet. Foto: Knut André Karlstad.
14
NHH Bulletin
n r. 4 - 2 0 0 8
Jerntriangelet Einar Lie, professor i historie, og sosialøkonom, ved Universitetet i Oslo. Foto: Knut André Karlstad.
Sosialøkonom fra Blindern og tidligere statsminister Kåre Willoch mener jerntriangelet som begrep er oppskrytt. Han tror ikke den tette koblingen mellom de tre institusjonene i flere tiår skapte en uheldig maktkonsentrasjon.
var forskningsdirektør i SSB i mange år. Hermod Skånland har vært i forskjellige roller, men alltid helt sentral. Og det var i disse tre statsinstitusjonene man fant de nye økonomene. Finansdepartementet og SSB, og så kom de altså fra økonommiljøet på Blindern, sier Einar Lie.
Willoch: Jerntriangel overvurdert
Dette institusjonstrekløveret er kjent som «jerntriangelet» i norsk økonomi, en betegnelse som dukker opp allerede på 50-tallet. Båndene mellom maktinnehaverne var tette, de hadde en spesialkompetanse veldig få andre hadde tilgang på, og de hadde en tung stemme i den økonomiske politikken. Ofte forbindes jerntriangelet med Arbeiderpartiet. Kanskje ikke så rart, siden partiet satt med regjeringsmakt i lange perioder etter krigen. Men partipolitikken var for de unge sosialøkonomer i utgangspunktet ikke så viktig. Skillet mellom sak og vurdering, politikk og vitenskap, var et mantra som Frisch forkynte.
– Jerntriangelet er voldsomt overvurdert. At det skulle være nært samarbeid mellom sosialøkonomene er ikke spesielt rart. Antallet sosialøkonomer var ganske begrenset, så det var helt naturlig. De hadde ikke den totale innflytelsen på politikken. Man kan ikke få dette bildet fullstendig uten å ta hensyn til politikerne. Det var de som styrte institusjonene, sier Willoch. Willoch studerte selv sosialøkonomi fra 1949 til 1953, og han understreker at studiet ikke bare var modeller. – Faget var ganske allsidig, egentlig. Man hadde økonomisk historie, befolkningslære, rettslære og andre fag. Jeg hadde både Frisch og Haavelmo som lærere. Jeg regnet Frisch som en super teoretiker, men litt livsfjern. Haavelmo la sine modeller oppå virkeligheten. Han var en utmerket lærer, forteller Willoch.
Sosialøkonomenes enorme selvtillit
Da de første nasjonalbudsjettene og regnskapene kom på 40-tallet, var det et produkt av de nye sosialøkonomene. De
”
hadde stor tiltro til egne ferdigheter, og troen på planlegging og direkte styring av økonomien var sterk. Da Arne Skaug, den gang direktør i SSB, forsøkte å få Trygve Haavelmo hjem til Norge fra et forskningsopphold i USA i 1946, tegnet han et beskrivende bilde av økonomenes enorme selvtillit: «New Deal-periodens høydepunkt var lite sammenliknet med det som er situasjonen her nå. Økonomene går som et Herrens pinsevær over landet, og her snakkes og diskuteres ekspansjon og nasjonalbudsjett og planlegging over en lav sko.»
– Noe av det som preger både økonommiljøene og også politikken etter krigen, er at det er ganske stor optimisme og evne til å lage komplekse og store planleggingsmodeller. Typisk for Norge var veldig store, disaggregerte modeller som var krevende å håndtere, og hvor det økonomisk-teoretiske innholdet var veldig magert, egentlig. Dette henger jo litt sammen med den reguleringsoptimismen som man hadde i veldig stor grad i Norge, og som man hadde i mange land etter krigen, men som man i norsk sammenheng ble sittende mye lengre i, forklarer Einar Lie.
Denne planøkonomiske tankegangen må ses i sammenheng med depresjonen på 30-tallet. Den frie markedsøkonomien hadde spilt fallitt, og det nye paradigmet innen samfunnsøkonomien var basert på den britiske økonomen John Maynard Keynes’ arbeider, hvor statlig styring er en sentral del. – Både Keynes, Frisch, Stockholm-
Og da verdensøkonomien stagnerte på 70-tallet begynte sosialøkonomene på Blindern å gå tomme for svar. En høyrebølge kom inn fra USA og Storbritannia, og fra NHHmiljøet dukket det opp en ny type økonomer. Einar Lie n r. 4 - 2 0 0 8
NHH Bulletin
15
Ekspedisjonssjef i Finansdepartementet, Nina Bjerkedal.
skolen og andre er preget av samme type økonomipolitiske syn og av behovet for å gjøre et eller annet og finne et svar på hvordan man kunne drive aktiv politikk. Den norske frischianismen var veldig annerledes enn keynesianismen Poenget er at hvis man ser på innholdet i de norske planleggingsmodellene, er det veldig etterspørselsdrevet, mener Lie. De hadde veldig enkle prissettingsmekanismer og en svakt utviklet tilbudsside, og de var etterspørselsdrevne fullt ut. Mange diskusjoner på 70- og 80-tallet gikk jo nettopp på det at modellene egentlig ikke viste tilpasninger over tid, og at det lå stivheter i dem som gjorde at det var store diskusjoner om hvordan de skulle fortolkes. Dette gjelder for eksempel virkningene av offentlig politikk, som ofte fremsto mer positive i etterspørselsdrevne modeller.
Siviløkonomenes inntog
Og da verdensøkonomien stagnerte på 70-tallet, begynte sosialøkonomene på Blindern å gå tomme for svar. En høyrebølge kom inn fra USA og Storbritannia, og fra NHH-miljøet dukket det opp en ny type økonomer. Det såkalte Renteutvalget som ble etablert i 1979, la de konseptuelle og teoretiske prinsippene for dereguleringen av kredittmarkedene. Det ble bestilt en rekke spesialutredninger. En av dem ble laget på Blindern, mens de seks andre ble laget av økonomer fra NHH eller i samarbeid med dem. – Agnar Sandmo, Jan Tore Klovland, Kåre Petter Hagen, Erling Steigum ikke minst, og også flere andre. Det er i denne perioden vi fikk deregulering på en rekke områder, men hvor også måten å tenke omkring økonomi og økonomisk politikk endret seg veldig
sterkt. Der hadde bergensmiljøet en ganske viktig rolle, forteller Lie. – På hvilken måte? – Ved at ekspertutredninger ble lagt til grunn både for viktige meldinger, og i neste omgang redefinering er av politikkens utgangspunkt. Det faglige arbeidet ble utviklet av bergensøkonomene, med både Renteutvalget og Steigum-utvalget som fremtredende eksempler. Renteutvalget ble ledet av SSB-sjef Bjerve, men de faglige utredningene som dels ligger til grunn for analysen, kommer i veldig stor grad fra bergensmiljøet, og i veldig liten grad fra Blindern.
Ny lyd i pipen
Også i forvaltningen kom økonomene fra Bergen til ved bordet. Blant den nye generasjonen økonomer fra Bergen var Nina Bjerkedal, som i dag er ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen i Finansdepartementet. – Jeg begynte i departementet i 1976. Det var noen fra NHH her da jeg begynte, men det skjedde mye på 70tallet, og det kom flere siviløkonomer. Nå er det sånn at cirka 30 prosent av økonomene her er fra NHH. Jeg vil trekke frem en minst like viktig endring: kjønnsfordelingen. Der har det skjedd mer. Blant nyutdannede rekrutterer vi like mange jenter, særlig kvinnelige siviløkonomer, sier Bjerkedal.
reguleringer var fortsatt der, men de ble avviklet på 80-tallet. Men de største frislippene hadde skjedd før jeg kom hit. Det var en kontinuerlig prosess med stadig større vekt på større konkurranse i produktmarkedene og på frislipp av renten. Og slik gikk det. 70- og 80-tallet stod i dereguleringens tegn, dog ikke helt uten problemer. Blindern-økonomene hadde altså ikke lenger monopol på stillingene i finansdepartementet, SSB eller Norges Bank, som på mange måter overtok Blinderns hjørne i jerntriangelet fra cirka 1986, da den nye sentralbankloven kom. Institusjonen Norges Bank fikk gradvis mer makt.
Samspill uten triangel
Situasjonen under bankkrisen på slutten av 80- og begynnelsen av 90tallet er ikke helt ulik dagens, med finansiell turbulens og et rot som bankene selv hadde bidratt til. Kommer det et nytt paradigmeskifte i samfunnsøkonomien? Christian Venneslan har en PhD i økonomisk historie fra NHH og skriver sammen med Einar Lie det siste bindet av Finansdepartementets historie. Han ser parallellene mellom det som skjedde etter krigen, på 70-tallet og i dag.
– Var planleggingstroen like sterk da du begynte i Finansdepartementet?
– Jeg synes det var forholdsvis lite av det. Det var blant annet stor vekt på konkurranse i produktmarkedet. Noen
Sosialøkonom, tidligere statsminister Kåre Willoch.
Jeg begynte i departementet i 1976. Det var noen fra NHH ” her da jeg begynte, men det skjedde mye på 70- tallet, og det kom flere siviløkonomer. Nå er det sånn at cirka 30 prosent av økonomene her er fra NHH. Nina Bjerkedal
16
NHH Bulletin
n r. 4 - 2 0 0 8
Jerntriangelet
– Bakteppet i etterkrigstiden, som man lett glemmer, er jo 30-tallet. Det at man mente det man mente den gang, er jo ganske forståelig. Selv om vi har hatt en overgang tilbake til markedet i dag, er ikke markedet slik det var i mellomkrigstiden. I dag har vi et marked med tilsyn. Man har kontroll på det, på en måte. Keynes vil få en revitalisering, det er jeg rimelig sikker på. Krisepakkene i USA er keynesianske, slik jeg ser det, sier Venneslan. Som ekspedisjonssjef i Finansdepartementet er Nina Bjerkedal blant dem som skal analysere konsekvensene av den norske økonomiske politikken før politikerne vedtar den, også eventuelle krisepakker. Da er det fristende å spørre om jerntriangelet fortsatt eksisterer: – Nei, det tror jeg ikke. Utspringet var en monopolsituasjon i utdanningen av økonomer. Frisch-studentene kunne besette posisjoner i triangelet. Det var en veldig styringsoptimisme. Det var elleve menn i sin beste alder fra Økonomisk institutt på Økonomiavdelingen på den tiden. Professor Einar Lie er enig. – Triangelet eksisterer egentlig ikke lenger. Det er et fint navn å bruke, og særlig betegnende på institusjoner som faktisk sitter på mye innflytelse. Men det er en ganske fjern slektning av det jerntriangelet man hadde på 50- og 60tallet, siden samfunnet hadde mer autoritære trekk når det gjaldt hvordan kompetansen var plassert, og hvordan den var benyttet. Det var veldig stor enighet og disiplin innad i profesjonsmiljøet, som gjorde at den heterogeniteten man har i dag, hvor alle diskuterer om politikken er riktig, hva skal sentralbanken gjøre, skal renta opp eller ned, er det store, åpne diskusjoner, med veldig mange tunge kompetente og forskjellige stemmer i debatten. Det gjør at vi har en helt annen situasjon enn det man hadde hvis man går tilbake til 60tallet, inn sier Einar Lie.
Persongalleri Ragnar Frisch (1895–1973) Doktorgrad i matematisk statistikk fra 1925. Professor i økonomi ved Universitetet i Oslo 1931–1965. Fikk den første Nobels minnepris i økonomi sammen med hollandske Jan Tinbergen i 1969. Han var en pioner innen økonometri og medstifter av Econometric Society i 1930. Erik Brofoss (1908–1979) Cand.jur. 1931 og cand.oecon. i 1938. Finansminister 1945–47, handelsminister 1947–53, sentralbanksjef 1954–70 og direktør for Det internasjonale valutafond 1970–73. Petter Jakob Bjerve (1913–2004) Cand.oecon. 1941, dr.philos. 1962. Sekretær i SSB 1944–45, byråsjef i Finansdepartementet 1945–47, direktør i SSB 1949–1980, finansminister 1960–63. Odd Aukrust (1915–2008) Cand.oecon. 1941, dr.philos. 1956. Sekretær i Forsyningsdepartementet 1941–45, konsulent i Det økonomiske samordningsråd 1945–46, byråsjef i SSB 1946–51, dosent ved Norges Landbrukshøgskole 1951–53 og forskningssjef i SSB 1953–84. Eivind Erichsen (1917) Cand.oecon. 1943, Byråsjef i Handelsdepartementet 1948–1952, ekspedisjonssjef i Finansdepartementet 1952–56 og finansråd i Finansdepartementet 1958–86. Hermod Skånland (1925) Cand.oecon. 1951. Hadde stillinger ved Økonomisk institutt (UiO), SSB og i Finansdepartementet, visesentralbanksjef 1971–85 og sentralbanksjef 1985–93. Trygve Haavelmo (1911–1999) Cand.oecon. 1933, dr.philos. 1946. Byråsjef i Finans/Handelsdepartementet 1947–48 og professor ved Økonomisk institutt (UiO) 1948–79. Tildelt Nobels minnepris i økonomi 1989. Kåre Willoch (1928) Cand.oecon. 1953. Stortingsrepresentant Høyre 1957–89, handelsminister 1963 og 1965–70 og statsminister 1981–86. Nina Bjerkedal (1953) Siviløkonom (NHH) 1975. Vitenskaplig assistent for Finn E. Kydland 1975–76, i Finansdepartementet fra 1976, blant annet som avdelingsdirektør. Er i dag ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen. Kilder Olav Bjerkholt: Kunnskapens krav. Om opprettelsen av Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå (2000) Einar Lie: Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementet 1945–65 (1995) Johan Hambro: C.J. Hambro. Liv og drøm (1984)
n r. 4 - 2 0 0 8
NHH Bulletin
17