Per & Bjørn Simonsen - Opplevelse villmark by Larsforlaget

© Larsforlaget AS 2011 Grafisk formgiving / sats: Sissel Holt Boniface / Cappelen Damm AS Redaktør: Gro Stangeland Fotografier: Bildene er levert av forfatterne Tegninger: Eivind Bøvor Kart: Sissel Holt Boniface / Cappelen Damm AS Repro: Narayana Press, Danmark Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2011

ISBN 978-82-92708-31-6 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Henvendelser om boken kan rettes til: post@larsforlaget.no

Forord Det er 22 år siden vi startet vår Norge på langs-tur. Ett år i villmarka. Siden da har drøssevis med folk gjort den samme turen. Noen fra nord til sør, og andre fra sør til nord. Felles for disse er at tidsperspektivet – så vidt vi vet – har vært atskillig kortere enn det året vi brukte den gangen. Og nettopp det var poenget med vår tur. Tid. Nok av tid. Vi ønsket å være sammen med naturen, nyte den, få med oss alle årstidene, legge igjen alt som heter stress og tidspress. Det blir nemlig en helt annen opplevelse enn hvis du har et stramt tidsskjema som jevnlig dytter deg i ryggen. Derfor varmet det våre hjerter da vi i 2006/2007 traff to sørvestlendinger som vandret hjemover fra Grense Jakobselv. Lars traff dem tilfeldigvis under elgjakta i Finnmark, og Trond støtte på dem i Børgefjell i februar da brødrene kom med pulk og bikkjer i stø kurs, og bitende 25 minus i de blide fjesene. Selv om det tok litt tid før vi klarte å tyde den grøtete sørvestlandsdialekten, la vi begge merke til at de hadde en aura av ro og tilfredshet over seg. De koste seg med de små detaljer i livet, uttrykte en ekte kjærlighet til naturen, hadde fiskedilla og var interessert i det meste som dukket opp på deres ferd. De hadde tid nok til å gripe fatt i opplevelser som møtte dem underveis, og tid til å utforske livet og tilværelsen nærmere. Og denne ekspedisjonen ble helt spesiell. Ikke bare fordi den var særdeles innholdsrik med hendelser underveis. Nei, fordi gutta gjorde noe helt uventet ved ankomsten i Halden. Etter endelig å ha nådd den siste grensesteinen tar de helomvending, retter nesa mot Grense Jakobselv og legger i vei. Har det rabla helt for dem? Nei, dette har de planlagt. Å snu for så å gå opp igjen. Den operasjonen gjør denne ekspedisjonen unik. Vi har ikke hørt om andre som har gjort det. Vi er imponert over at de orket å motivere seg til å gyve løs på turen opp igjen etter å ha nådd det alle trodde var målet. Dette er gutter med tæl i. Ekte villmarkinger! Vi trekkes rett inn i boka som reisefølge. Både bilder og tekst er så levende at minnene strømmer på fra vår egen tur i 1989/90. Plutselig er vi der igjen, som om tiden har stått stille. Stedsbeskrivelsene, naturen, stemninger, fiske og jakt, møter med mennesker, utfordringene, årstidene, filosoferingene og kameratskapet. De har fått med seg alt. Denne boka kommer til å bli en inspirasjon for mange eventyrlystne naturelskere. Og vi er veldig glade for at den representerer det villmarkslivet vi lever og ånder for. Det folkelige friluftslivet hvor veien blir til mens du går, der prestasjoner ikke kommer først, men der opplevelsene og respekten for naturen er i fokus. Disse gutta har gjort det mange sliter med å få til. De har levd ut villmarksdrømmen sin. Begynn din drøm med å kose deg med denne boka! Kanskje akkurat det er «tungen på vektskålen» som gjør at du tar steget og legger ut på din tur. For oss har det vært en glede å bli kjent med Per og Bjørn. I tillegg til å være skikkelige villmarkinger er de også gode fotografer og skribenter. Takk for givende samtaler og samarbeid, og lykke til med fremtidige prosjekter. Dere slipper nemlig ikke unna nye turer. Dere har fått viruset. Villmarksviruset! Villmarkshilsen Lars Monsen og Trond Strømdahl

Opplevelse villmark Norge på langs – og tilbake igjen Per og Bjørn Simonsen

Grense Jacobselv

Innhold Forord ............................................ 1 Om boka ........................................ 6 Norge på langs 1. Grense Jakobselv – Bjørnevatn ........ 10 2. Bjørnevatn – Tana bru ................... 22 3. Tana bru – Karasjok ...................... 38 4. Karasjok – Kautokeino ................... 66 5. Kautokeino – Abisko...................... 88 6. Abisko – Ritsem ........................... 108 7. Ritsem – Sulitjelma ...................... 128 8. Sulitjelma – Hattfjelldal ................. 146 9. Hattfjelldal – Røyrvik .................... 164 10. Røyrvik – Røros ........................... 182 11. Røros – Halden ........................... 198

... og tilbake igjen 12. Halden – Røyrvik ......................... 216 13. Røyrvik – Narvik .......................... 232 14. Narvik – Grense Jakobselv ............. 250 Halden

Den store takkelista .......................... 264

Om boka Vi valgte å kalle turen vår «Opplevelse Villmark». Navnet gjenspeiler motivasjonen vår, som først og fremst har vært å oppleve naturen så tett på som mulig. Det å komme fra A til B – eller i dette tilfellet å gå Norge på langs og tilbake igjen – har kommet mer i annen rekke. Vi satte av 13 måneder til turen, altså i utgangspunktet rikelig med tid. Underveis får vi erfare at de virkelig store og minneverdige opplevelsene har en tendens til å oppstå når vi tar oss ekstra god tid. Ikke bare får begivenhetene rom til å utspille seg, vi får også roen til å være mentalt til stede i øyeblikket. På den måten opparbeider vi oss et enda nærere forhold til mennesker og omgivelser enn om vi bare skulle hastet forbi. Noen ganger opplever man at naturen, på akkurat det stedet og akkurat det tidspunktet man er der, kanskje er så vakker som den kan bli. Slike opplevelser får nakkehårene til å reise seg – man glemmer tid og alt annet, og bare er i øyeblikket. Det er også noe helt eget å være ute over så lang tid og få oppleve de små endringene i naturen fra dag til dag etter hvert som årstidene skifter. Vi er ikke alene om å ha gått Norge på langs – godt og vel hundre ekspedisjoner har blitt gjennomført før oss, og mange har lagt ut på tur etter den tid. Det som virkelig gjorde dette fenomenet kjent for nordmenn flest, er uten tvil boka Norge på langs, resultatet av den ettårige ekspedisjonen til Lars Monsen og Trond Strømdahl. Norge på langs har siden utgivelsen blitt en av klassikerne i den norske villmarkslitteraturen. Monsen og Strømdahl la ut på sin ettårige ekspedisjon sommeren 1989 i Grense Jakobselv. 18 år seinere starter vi fra akkurat samme sted. Turene har sine

likheter, men historien vår er en ganske annen. Underveis treffer vi tilfeldigvis både Lars og Trond – for hvor ellers treffer man ekte villmarkinger enn i villmarka? Før historien begynner på ordentlig, vil vi fortelle litt om hva som skjedde i forkant. Vi vil ikke fokusere så mye på beskrivelser av alle gjøremål under forberedelsene – for mer informasjon om denslags anbefaler vi Norge på langs som en ressursbok.

Vi bestemmer oss Pinnekjøttet, riskremen og et ukjent antall nøtter og klementiner er på plass, og vi lener oss mette tilbake i hver vår stol. Julemusikken spiller behagelig i bakgrunnen, og roen senker seg. Ute snør det tett. Det er ikke så ofte det gjør det her på Sør-Vestlandet. Vi er på hjemstedet vårt, Jørpeland, og feirer jul med familien. Praten dreies, som den ofte gjør, inn på villmark og turer. Per har bestemt seg for at når studiene er ferdige, er tiden blitt moden for å ta et lengre opphold i villmarka. De samme tankene har kvernet i Bjørns hode en stund nå. Vi vet at det er vanskelig å få med noen som ønsker å bruke opptil et år av livet sitt på en ekspedisjon, og i tillegg vil være like innstilt på det som oss. Siden vi begge nærmer oss slutten på studiene, blir det nærmest en selvfølge at vi tar en felles tur – vi kjenner hverandre tross alt rimelig godt. Jan, som er yngst i brødreflokken på tre, er også mer enn middels opptatt av fiske og friluftsliv. Han deltar også i praten, men foretrekker å være med på noen av de største sviskene på en eventuell tur, kanskje én uke her og én der. Men hva slags tur skal vi legge ut på? Utgangspunktet vårt er jo drømmen om et lengre opphold i villmarka – og det kan jo være så mangt. Drømmen begynte tidlig, og helt fra vi var små fantaserte vi om å bygge og deretter bo i en tømmerhytte i Alaska, og stort sett bedrive tiden med jakt og fiske. Etter hvert har også tankene om å bli bedre kjent med villmarksområdene i Norge dukket opp. Det finnes tross alt en del av dem her også. Vi snakker lenge, henter flere klementiner og knekker et par nøtter. Før vi legger oss, har vi bestemt oss. Vi skal gå Norge på langs! Det er ikke lenger bare en drøm som vi kunne tenke oss å gjennomføre en gang i fremtiden. Nå er det snakk om konkret planlegging. Vi er dønn seriøse – dette skal vi gjøre. Våren 2005 konkretiseres planene – vi går for start sommeren 2006. Per er da helt ferdig med sine studier, og Bjørn vil være ferdig med fire av fem år, og vil ta ett års permisjon fra studiene. Vi bestemmer oss for å gå fra nord til sør. Valget av startsted er ikke tilfeldig, og har ikke bare med at vi vil gå i «nedoverbakke» å gjøre. Det vil være gunstig å begynne i nord i forhold til mørketida, og vi vil forhåpentligvis ha forflyttet oss et godt stykke sørover før dagene blir for korte og kalde. Den aller viktigste faktoren for start i nord om sommeren er imidlertid enkel: fisk. Per har allerede vært på et par turer på Finnmarksvidda og har noe uoppgjort med noen storørreter som har sluppet unna, og Bjørn ønsker å se med egne øyne om ørretene virkelig er så store som visse historier vil ha det til.

Spenstige forslag Det er mange ting som må avklares med hensyn til det å gå Norge på langs, som for eksempel hvor mye tid vi skal bruke. Noen har som mål å gjøre det på kortest mulig tid, men de fleste bruker mellom tre og fem måneder. Det er ikke så mange som har som mål å gjøre det på lengst mulig tid, men dersom vi hører til en kategori, så er det definitivt den siste! Vi ønsker ikke å haste gjennom landet. Vi vil oppdage, ligge på rygg og brenne bål, fiske og bli en dag ekstra om vi ønsker det, og drikke kaffe uten å være stresset. Vi bestemmer oss i utgangspunktet for å bruke et halvt år på turen. Men skal vi «bare» gå Norge på langs? I en av samtalene vi har om dette tidlig på våren 2005, kommer det et forslag fra Per: – Eh, et alternativ er å gå Norge på langs og tilbake – har ikke hørt om noen som har gjort det, kanskje litt ambisiøst? – Hehe, ikke dumt det, nei – er klar for den – sånn i utgangspunktet i hvert fall, lyder svaret fra Bjørn. Vi blir begge mer og mer begeistret for ideen etter hvert som vi diskuterer den. Dette vil virkelig gi oss en opplevelse av å gå gjennom årstidene, samtidig som det er en festlig utfordring. Når vi nå først har sagt det, og vi vet at vi faktisk har muligheten til å klare dette i løpet av de 13 månedene vi totalt sett har til rådighet, er det egentlig ikke noe å lure på. Fra nå av planlegger vi ut fra et noe annerledes utgangspunkt. Vi velger å holde tett om snuoperasjonen, og forteller det kun til våre sponsorer og bror Jan – det får bli en overraskelse for resten.

På tur med broder’n Vi er forskjellige, ikke bare i alder, men også når det gjelder personlighet og tenkemåte. Der eldstemann Per overveier faktorer objektivt før han trekker en slutning, stoler og handler Bjørn mer på magefølelsen. Pers tilnærming tar generelt sett lengre tid enn Bjørns, men er til gjengjeld oftere riktig. Totalt sett utfyller vi hverandre, og resultatet blir som regel bra. Vi har hatt et godt brødreforhold så langt, og siden dette er en tur vi begge ønsker å legge ut på og som vi er innstilt på å gi ett hundre prosent for å fullføre, regner vi med at det skal gå greit. Vi kjenner også hverandres sterke og svake sider, og vet hvor det kan komme gnisninger. Vi bestemmer på forhånd at dersom det er uenighet som dreier seg om sikkerhet og skader, har den av oss som ønsker å ta det sikreste valget, vetorett. Annen uenighet er det ikke så farlig med.

Hund eller ikke? Vi bestemmer oss tidlig for at vi vil ha med oss hunder. Vi har hatt hund fra vi var små, riktignok ikke av det kaliberet som kreves for den turen vi skal legge ut på. Men vi føler at vi vet nok om ansvaret og gledene med å ha med hund på tur til at vi vil ha med minst én hund selv. Men hvilken hunderase vil vi ha? Hvilke hunder kan tåle påkjenningen med å være så lenge ute, ikke minst i kulde? Vi ender opp med å henvende oss til Tor Inge Skoglund

i Polarhundklubben. Han anbefaler oss å ta kontakt med Katinka Mossin, som bor på Weensvangen, på østsiden av Mjøsa. – Ja, dere må bare komme innom en tur! lyder den hyggelige stemmen til Katinka da vi ringer. I midten av februar 2006 er vi innom for å treffe både Katinka og potensielle firbeinte deltakere til turen vår. Det føles litt rart å kunne velge hvilke hunder vi skal ta med oss, og vi går korte «audition»-turer med flere av dem. Utover seinvinteren og våren besøker vi Katinka mange ganger, og ender til slutt opp med Qoffert og Bruno. Qoffert er en ung tispe på kun snaue to år, mens Bruno, som faktisk er født og oppvokst på Grønland, er rundt ti år gammel, og har allerede et par lange ekspedisjoner på nakken. En kombinasjon av kosefaktor og arbeidslyst avgjør at det blir nettopp dem.

Bruno er en stolt hund, og det har han grunn til å være. Etter å ha vært på flere store ekspedisjoner enn han har poter, har vi lite å stille opp med i forhold.

Rute og depoter Med tanke på at det er en del folk som har gått Norge på langs før oss, finnes det mye ressurser for tips om ruter som er fine å ta, og steder som egner seg for depoter. Vi planlegger å bruke seks måneder på veien sørover. Siden vi skal holde oppturen hemmelig, planlegger vi offisielt ikke depoter for returen, men mengden med ekstra tørrmelk, potetmos, sjokolade og hundefôr som blir igjen etter at vi har fylt opp ti depoter, får nok noen foreldre til å lure. Siden det blir en stor kasse med mat og utstyr og en sekk med hundefôr på hvert sted, finner vi ut at det er like greit å kjøre hele Norge fra sør til nord, og legge ut depotene selv. Da får vi også snakket mer med dem som skal ta vare på depotene, og vi vet hva vi kan vente oss når vi en gang i løpet av turen kommer innom. For depoter på vei oppover igjen, satser vi på at noen hjemme kan sende dem til oss. Det vil vise seg underveis at supporten hjemmefra med forsendelser hit og dit, blir viktigere enn først antatt.

Qoffert med den velkjente og småarrogante «Voguelooken» sin.

Komplikasjoner De siste ukene før avreise dukker det opp et moment som legger seg som en regntung sky i horisonten. Treningsøkter med tung sekk, som kanskje ble hakket for intensive på tampen, har ført til en legg vond nok til å true med å kaste inn håndkleet før turen i det hele tatt har begynt. Beinhinnebetennelse, som Per nå har pådratt seg, er seige saker, og har satt en stopper for flere Norge på langs-ekspedisjoner. Seinest et par uker før vi legger i vei nordover, hører vi om en kar som nettopp har startet fra Nordkapp, og må bryte bare etter en drøy ukes tid nettopp på grunn av beinhinnebetennelse. Dette er uten tvil noe som kan sette en stopper for turen vår også. De siste dagene før start verker leggen for hvert steg som tas. Det ser altså ikke så veldig lyst ut for å si det mildt – men etter at alle forholdsregler er tatt, er det bare å tenke positivt og fokusere på det som skal gjøres. En kombinasjon av å ta det rolig i begynnelsen og å gå mest mulig i skog og fjell kan være det som skal til for at det skal gå bra. Å utsette ekspedisjonen i påvente av at leggen skal bli bedre, kan føre til at tidsrammene kan bli for trange til at vi kan fullføre planen vi har lagt om å gå begge veier. Vi satser nå, og går det ikke, ja, så får vi heller legge nye planer.

Iešjávri

Karasjok hka

šjo

Ráisjávri

Stuorajávri

Kau tok ein oe lva

á Kár

ANÁRJOHKA

KEVO NASJONALPARK

Basevuodi (gullgravercamp)

Kautokeino

4. Karasjok – Kautokeino FINLAND Villmarkstendenser Vi skriver 28. august da vi rusler ned i Karasjok sentrum. Skrubbsultne etter å ha levd på halve rasjoner de to siste dagene, går vi med målrettede skritt mot samvirkelaget. Der ligger forsendelser og venter på oss, men aller viktigst – der får vi tak i fersk mat! To wienerbrød hver blir skylt ned med cola og sjampanje brus i løpet av et par minutter på parkeringsplassen utenfor. Vi kan regelrett kjenne at energilagrene fylles opp igjen mens vi hiver innpå. Pakkene vi henter, inneholder blant annet hjemmesydde fleeceposer vi skal bruke i soveposene våre. Vi hadde et par hustrige netter over Laksefjordvidda i de tynne sommersoveposene, og satser på at det ekstra laget med fleece skal holde oss noe varmere gjennom de åtte dagene vi har tenkt å bruke til Kautokeino. Sviska vi skal vandre gjennom i løpet av denne etappen, er Øvre Anarjohka nasjonalpark. Det vi har hørt om parken på forhånd, er at den er en av de villeste nasjonalparkene i Norge, at det er gullforekomster der, og at den strekker seg over det området i Norge som har høyest tetthet av bjørner. Vi spør en av de lokale om dette. Jo da, det er bjørn der, men han har i løpet av sitt godt og vel sekstiårige liv ikke sett så mye som en labb ennå. Til tross for det har han alltid med seg pistol når han går der. Vi har med oss nødraketter – og grytelokk ... Det er straks tida for at bjørnene skal gå i hi også, så de er

På vei innover mot Andreas Nilsen-hytta.

Karasjok – Kautokeino

nok ekstra aktive om dagen for å få i seg årets siste godbiter før de tar seg en heller lang middagslur. Vi skal ikke i hi, men lar ikke det legge en demper på matinnkjøpet etter bjørnepraten.

Campingliv Vi blir et par dager i Karasjok; både for å få tatt oss en dusj og vasket klær, og for å skrive reisebrev til hjemmesiden vår. Vi har lagt oss på et noe ambisiøst nivå med både norsk og engelsk versjon av reisebrevene, og det går derfor med en del tid til forfatteraktiviteter. Det første vi gjør når vi kommer til campingplassen er å be om å få den enkleste hytta de har, lengst mulig bort fra andre campinggjester. Dette er ikke fordi vi har blitt asosiale etter å ha vært ute og vandret en drøy måned, men heller av omtanke for andre campinggjester. Bikkjene har nemlig en tendens til å bli svært så ivrige når det er tid for måltider, og den mest virkningsfulle måten å kommunisere på er høylytt bjeffing, eventuelt hyling for Qofferts del. De kaster seg over matskålene med en gang de er innen rekkevidde, og glefser i seg innholdet – det er ikke snakk om noe «værsågod» her i gården! I løpet av dagene vi tilbringer i Karasjok, rekker vi å nyte sommerens siste åndedrag her i nord. Vi kan ikke si vi har blitt bortskjemt med overdrevent mye sol og varme så langt på turen vår, og sensommerstrålene skaper derfor stor lystighet i leiren. At vi i tillegg mesker oss med alt magene våre kan begjære, gjør ikke dagene i Karasjok med forfatterhatt på hodet noe ringere. Likevel, etter tre dager på campingen lengter vi etter skauen og neste eventyr igjen!

Bekkekryssing i høststemning Vi blir nærmest blendet av de fantastiske fargene vi har rundt oss på vei sørover fra Karasjok – aldri har vi noensinne vært vitne til så sterke og dype fargenyanser i naturen. Gult, oransje, rødt, lilla og turkis skriker mot oss på en behagelig måte, nesten så vi blir litt satt ut. Med elglort som i tillegg ligger strødd rundt omkring som perler i terrenget, blir det hele en opplevelse utenom det vanlige. Det er imidlertid ikke bare elglort å se – da vi en stund etter at vi har beveget oss bort fra stien, også ser bjørnelorten, føler vi at vi er på riktig sted. Dette er villmarka slik vi vil ha den! Og skulle vi i tillegg få sett selveste bamse, er det ikke mye mer vi ville bedt om – kanskje bortsett fra hver vår kalde pils servert av noen pene jenter når vi kommer fram til leirplassen vår, da. For å komme oss inn på en sørgående grusvei som går inn til grensa av nasjonalparken, må vi blant annet krysse en bekk. Bekkene her i Anarjohka er noe helt for seg selv, får vi snart oppdage. Som svarte åler slynger de seg sakteflytende gjennom det relativt flate terrenget, gjerne over meteren dype og typisk nok akkurat litt for brede til å hoppe over. Når de i tillegg mange steder er omgitt av opptil tre meter høyt vierkratt, begrenser det seg hvor lenge vi gidder å leite etter et egnet sted der vi kan komme oss noenlunde tørrskodde over. Vårt første møte med disse bekkene blir dermed en heller våt opplevelse. Etter

Karasjok – Kautokeino

å ha leita et kvarters tid og kjempet tappert gjennom kratt og kvister, velger vi å bare tråkke i det. Det er tross alt bare litt vann det er snakk om! Men det er ikke bare vi som skal over. Bikkjene hater vann, så her nytter det ikke å godsnakke – vi må hale dem uti. Her får Qoffert trolig sitt livs første svømmetur. Etter mye plasking, labber her og der innimellom mye stresset pusting og pesing er vi over på den andre siden. Vi er dassblaute til livet, og setter oss ned på sekkene et stykke bortenfor og får vridd opp det som er gjennomvått før vi fortsetter på grusveien.

Klondike-tendenser Neste morgen, mens vi sitter utenfor teltene noen titall meter fra veikanten og nyter frokostkaffen, kommer det en folkevogn i stor fart langs veien, med en lang støvhale bak seg. Like etter at den har brølt forbi oss, bråbremser den så steinspruten står til alle kanter. Deretter rygger den bakover igjen i like uforsvarlig stor fart. Her har nok sjåføren fått øye på oss og skal ha noen ord, tenker vi, for her finnes det ikke så mye annet bortsett fra helt normal natur med noen trær og en liten bekk. En dame med langt, flagrende brunt hår, hippiebekledning og slagstøvler hopper ut av bilen. I den ene hånda har hun en bøtte og i den andre en spade. Det viser seg at hun slett ikke har fått øye på oss, men går målrettet mot bekken mens folkevogna går på tomgang. Vi følger spent med på hva hun

Vi tar mange høstbildepauser innover i Anarjohka.

Grense Jakobselv – Bjørnevatn

Qoffert, som er jenta blant oss, prøver stadig å innføre yoga som en del av dagsrutinen. Bruno slenger seg med en gang iblant, men vi tobeinte fnyser av uttøying – tull og tøys, sier vi!

Bjørns morratryne er noe grellere enn normalt etter at en kvist pirket ham i øynene dagen før.

Karasjok – Kautokeino

så vil gjøre. Etter to kjappe spadetak har hun fylt bøtta halvveis med sand. Så haster hun tilbake til bilen og freser av gårde. Vi ser spørrende på hverandre et øyeblikk – før det går opp for oss at vi nå er på vei inn mot gullgraverland.

Bjørnehistorier Etter at vi har kommet oss på veien og gått noen kilometer, kommer det en kar kjørende. Han stopper opp, og vi slår av en liten prat. Vi får høre at han er her på elgjakt, og med tanke på den detaljerte beskrivelsen vi får om hvor leiren deres er, tar vi det som en invitasjon. Vi finner leiren og elgjegeren, og blir invitert inn i et stort og mørkegrønt lagstelt hvor han holder til mens han venter på at jaktlaget skal komme tilbake. Vi får hver vår øl og blir godt plassert på noen krakker med reinskinn. Så begynner underholdningen. Siden det finnes en del bjørn i området er det naturlig at historier til en viss grad omhandler den, og vi har ikke kommet langt ut i samtalen før den første historien kommer. En gang Elgjegeren og en kamerat av ham var ute på jakt, ble de overrasket av bjørn mens de satt og tok seg en liten røykepause. En luring av en bjørn hadde sneket seg inn bak kameraten og stod plutselig på to bein, veivet med forlabbene og brølte på kloss hold så kameraten rent stivnet av skrekk. Elgjegeren stupte instinktivt etter børsa som lå bak ham i lyngen. Tiden var knapp, for han

visste at bjørnen når som helst kunne lange ut et svingslag med en slegge av en labb som fort kunne sende kameraten til de evige jaktmarker, om ikke lenger. Han grep tak om børsa, kastet seg rundt og ropte til kameraten at han måtte dukke. Halvveis paralysert fikk omsider kameraten tatt seg nok sammen til at han fikk dukket, og elgjegeren fikk sendt av gårde en kule som plantet seg midt mellom øynene på Bjørnen. Vi rekker knapt å fordøye historien før han fortsetter med historie nummer to. For et par år siden skjøt han en stor elgokse som havnet i en elv et stykke inn i Anarjohka. Elgen satte seg fast midt ute i elva. Elgjegeren vada uti med geværet på skulderen og prøvde å dra elgen løs fra steinene den hadde hengt seg opp i. Elgen løsnet, men begynte å flyte nedover elva. Strømmen var stri og elvekanten vanskelig å gå langs, så elgjegeren fant derfor ingen annen utvei enn å kaste seg over skrevs opp på elgen mens den fløt. Det var tydeligvis også andre som hadde lyst på den elgen, for plutselig kom en bjørn rasende ut fra buskaset og begynte å følge dem nedover langs elvekanten. Heldigvis hadde han fremdeles med seg børsa, så han tok ladegrep og skjøt et varselskudd. Bjørnen enset det ikke, og fulgte bare etter med enda større engasjement. Da strømmen begynte å roe seg, snudde elgjegeren seg rundt på elgen og satt nå over skrevs med god sikt bakover til bjørnen som kom løpende. Han la an, og til tross for at elgen bølget opp og ned i strømmen, fikk han plassert en velrettet kule som også denne gang satt midt mellom øynene på bjørnen!

Gullrush i Basevuovdi Atskillig rikere på historier fra lokalområdet fortsetter vi til Basevuovdi, eller Helligskogen, som det heter på norsk. Der ligger det intet mindre enn en vaskeekte gullgravercamp som blir flittig brukt i sommerhalvåret av mer eller mindre seriøse gullgravere – vi vet ikke helt hvor vi vil plassere oss selv, det vil muligens tiden vise. Da vi i Karasjok var innom biblioteket for å bunkre opp med kunnskap om gullgraving, leste vi imidlertid om en dønn seriøs gullgraver, som i flere år utelukkende klarte å livnære seg av dette noe utradisjonelle yrket. Robert Gulbrandsen, også kjent som «Gull-Robert», dro opp fra Østlandet i 1984, og levde i nærmere femten år av det han klarte å sile ut av tonnevis av stein og sand i disse traktene! Vi har ikke planer om samme jobbkarriere som Gull-Robert, men nekter slett ikke for at vi godt kunne tenke oss å finne et og annet gullkorn, og få kjenne det beryktede gullrushet fare gjennom kroppen når vi ser gullet blinke fra vaskepanna! Gullgravercampen er helt forlatt da vi kommer fram; sesongen er tydeligvis over, og vi tar inn på gamma som står åpen. Det er en luksusgamme av dimensjoner – den største vi har sett til nå, og nydelig ned til minste detalj. Bikkjene får nøye seg med skogbunn når det er såpass greit vær som det er nå. I og rundt hytta ligger det mange vaskefat for gullgraving, samt spader og støvler. Vi kan også lese i hytte- eller gammeboka at det har vært noen heldige gullgravere her for bare kort tid siden.

Karasjok – Kautokeino

Bortsett fra litt gullgraver utstyr som slenger rundt gamma, har vi ikke så mye å klage på i Basevuovdi.

Når man skal grave gull, er tilbehøret viktig. Det dreier seg da selvsagt ikke bare om utstyr og bekledning, men også om mat – spesielt for vår del! Høvelig nok har vi bannocks til frokost. Bannocks er en type pannebrød som har sin opprinnelse i Canada, og som helt sikkert var populært blant gullgravere. Vi har bestemt oss for å bli en dag i Basevuovdi for å prøve lykken, og etter en god natts søvn får vi fyrt opp i gruva utenfor gamma. Nå skal det bli skikkelig villmarksfrokost på bål! Vi har akkurat steikt den siste bannocken og er i ferd med å kaste oss over de rykende ferske herlighetene idet vi hører at det kommer noen – typisk! Snart er vi og de velsmakende bannocksene våre omringet av en stor, og antagelig svært sulten gjeng fra Karasjok. Vi vil ikke fremstå som noen uhøflige søringer, så vi byr på de ferske bakervarene. Til vår forskrekkelse slår noen av dem seg også ned rundt frokostbålet vårt, men heldigvis har de med seg mat selv. Vi puster lettet ut, og lemper grådig innpå som vanlig. Noen minutter ut i samtalen fremgår det tydelig at én av dem sitter på svært mye kunnskap om både gullgraving og om villmarka her omkring, og vi får etter hvert en sterk mistanke om at dette faktisk kan være Gull-Robert i egen person. – Jo da, det er det – jeg hadde mer skjegg den gangen, sier han, og rynkene i det værbitte ansiktet samler seg i et lurt smil. Han tar seg god tid ved kaffebålet, og forteller historier fra tiden sin som gullgraver. Vi ser det tydelig for oss når han forteller historien om da han

fant usedvanlig mye gull under en stor stein som var nede ved elva, like ved gullgraverbua hans. Steinen, som tidligere hadde vært omgitt av grus og småstein, stod nå og gapte ned mot elva, etter at mesteparten av det som tidligere lå rundt og delvis under den, var blitt gravd bort. Han fant mer og mer gull dess lenger under steinen han gravde, og på et punkt lå han nærmest under steinen og arbeidet. En dag, da han hadde gått opp til hytta si for å ha seg lunsj, hørte han plutselig et drønn. Han behøvde ikke se ned mot elva for å vite hva som hadde hendt – hadde han vært der ute et kvarter lenger, hadde han nå hatt et par tonn stein over seg. Gullgraving kan gå på livet løs.

Før en hard dag med gullgraving er det viktig å lade opp med en lang og god bannocksfrokost.

Gull i panna! Vi blir med Gull-Robert og resten av gjengen ned til elva, hvor vi får instruksjon og ekspertråd. Vi hakker ut sand og stein på land og grovrenser før vi begynner vaskingen. Dette er den viktigste prosessen, og de typiske nybegynnerfeilene er enten å «kaste» gullet ut sammen med sanden – eller man er overforsiktig; noe som går på bekostning av effektiviteten og dermed også antall gram, eller milligram, gull i lommen. Robert spar oppi et par panner og vasker litt han også. Kort tid etter at han har satt seg ned på benken langs bredden og begynt vaskingen, ser vi røykstrimer stige opp. Årsaken er ikke stor effektivitet, snarere et kontinuerlig nikotinkonsum. Han spar, vasker og snakker med sneipen i

Slik ser altså en ekte gullgraver ut.

Karasjok – Kautokeino

Til høyre: Idet vi ser det første gullkornet lyse mot oss fra panna, er vi på kjøret – nå er det ingen vei tilbake. En lowtech gullgraver maskin drevet med håndkraft. Etter utvasking av grusen ligger gullkornene og glitrer mot oss under «trappetrinnene» i renna.

munnen. Innimellom hoster og harker han såpass hardt at han spytter ut røyken, som ender i vannet, hvorpå et par velvalgte gloser følger tett etter. Vi prøver å skjule smilet mens vi imiterer mesterens gullgraverteknikk. Og det tar ikke lange tida før vi ser at det glitrer i panna – vi har funnet gull! Etter at Robert sluttet å grave gull, har helsa hans begynt å skrante litt. – Jeg blir syk hvis jeg ikke får gull! kommer det helt alvorlig fra eksgullgraveren, som kan fortelle at det i vannet her oppe finnes mikroskopiske gullpartikler som er bra for helsa. Det får en ikke i vannet fra springen, og den helsebringende effekten han tidligere fikk fra vannet i disse traktene, er dermed borte. Praten dreier seg ellers, som seg hør og bør, utelukkende om villmark. Robert, som har levd i villmarka i årevis, har mange gode råd og tips å komme med, og vi får blant annet et kræsjkurs i bålfyring med ferskbjørk. Ellers kommer man ikke utenom mygg som samtaleemne i disse trakter. Robert har et og annet å si om den. Han forteller at etter å ha bodd noen år i disse, normalt sett, myggbefengte områdene, kom han fram til at en kombinasjon av jungelolje og békolje var det som funket aller best. – Denne blandingen er visstnok ikke helt bra for gravide, men jeg har aldri vært noe særlig plaget med det, sier han tørt. Å grave, eller å vaske gull, som kanskje er en mer korrekt beskrivelse av det vi gjør, er ikke noen latmannsjobb! Det må hakkes, graves, grovvaskes, finvaskes og finvaskes enda litt før det blinker opp mot oss. Men gullet holder motivasjonen oppe: Vi glemmer tid, sted, mat og drikke; vi vasker panne etter panne til vi med såre fingre seint på kvelden innser at det kommer en dag i morgen.

Gullfeber Vi drømmer om enorme gullklumper og kaldsvetter litt da vi våkner; vi har altså pådratt oss den ikke så rent ukjente gullfeberen. Vi ser ikke noe annet valg enn å bli en dag ekstra i gullgravercampen! Denne dagen har vi elva for oss selv. Hadde det ikke vært for gullet, ville vi blitt like blendet av naturen rundt oss. Nede ved elva der vi vasker gull, står bjørk og andre trær og speiler sitt gule og røde løvverk i det blikkstille vannet. Noen ganger når vi strekker på kroppen for å ikke stivne helt i

krummet gullgraverstilling, får vi et glimt av de fabelaktige omgivelsene. Det blir en lang økt denne dagen også, og selv om vi ikke sier det høyt, er det ingen tvil om at det har utartet seg til en konkurranse oss imellom. Vi skuler hyppig bort på hverandre for å se om den andre har funnet mer, og i så fall hvor han gravde ut sanden hen. Bjørn leder i starten, men etter at Per kommer i siget utover ettermiddagen, ender det opp uavgjort til slutt, pluss/minus et par milligram ... Gullgravercampen vi nå holder til ved, får minst tre stjerner i boka vår; en stor og god badstue er nemlig også tilknyttet campen. Den er av skikkelig kvalitet, satt opp av finner, og må selvfølgelig testes. Etter å ha fyrt godt opp, kan vi lene oss velfortjent tilbake med en iskald pils, som har det passende navnet «Lapin Kulta», som oversatt til norsk blir «Samisk Gull». Bjørkeris er selvsagt også obligatorisk siden vi nå befinner oss i en finsk sauna, samt et iskaldt bad i den gullførende elva utenfor.

Hele gjengen i arbeid – i løpet av en formiddag utgjør det samlede gull funnet sikkert et halvt gram.

Stor-abbor? Blant tipsene vi fikk fra Robert, var tips om et skikkelig godt abborvann i nærheten. Vi vestlendinger har forsvinnende lite kunnskap om denne vesle, kamuflasjefargede leppefisken, og har hverken sett, fisket eller smakt den. Vi tar derfor gladelig imot alle abbor-råd, og fikk merket av på kartet vårt hvor dette angivelige supervannet skal være.

Karasjok – Kautokeino

«Stor-abbor-vannet» ligger nå i hvert fall idyllisk til.

Andreas Nilsen – en eksemplarisk villmarkshytte.

Vi kommer fram til vannet etter et par timers vandring fra Basevuovdi, og bestemmer oss for å ta en test. Er det skikkelig bra, kan det være vi blir her resten av dagen og fisker. Tid har vi nemlig mer enn nok av. Vannet er av perfekt størrelse, omtrent 150 meter bredt og 200 meter langt. Vi ser ikke et eneste vak på vannet da vi kommer fram, men lar ikke det stanse oss, og kaster uti noe vi tror «stor»-abboren vil finne uimotståelig. Etter å ha kastet noe uimotståelig uti vannet for femtiende gang uten å ha fått et eneste napp eller sett noe som helst tegn til liv, mister vi abbortroa. Vi har på følelsen at det er noen som nå ler seg skakke av oss. Om det da er luringen Robert som ler, eller storabborene som kanskje likevel fantes i vannet, forblir et ubesvart spørsmål.

Andreas Nilsen-hytta På grensa til nasjonalparken ligger Andreas Nilsen-hytta. Den laftede tømmerhytta ble oppført av en tømmerhogger de fleste skulle klare å gjette seg til navnet på – han het altså ikke Gunnar. Andreas Nilsen-hytta er etter vår mening en mønsterhytte for hvordan alle åpne turisthytter burde være. På innsiden finnes to sengebenker, ett bord og en ovn som gjør at man har alt man trenger, men heller ikke mer. På vei til hytta går vi gjennom trolsk urskog med stort innslag av gammel og krokete furu. Mindre løvtrær i røde og gule

Karasjok – Kautokeino

nyanser står spredt innimellom. Det er som å gå i en eventyrskog, og vi forventer nærmest å se rødhette pile over stien med ulven hakk i hæl. At noen av historiene til Mikkjel Fønhus utspiller seg i disse traktene, kan vi godt forstå! Vi finner også bra med sopp langs stien. Sopp har etter hvert blitt fast innslag i middagene våre; ofte som kjøtterstatning til forrett eller hovedrett. På menyen i Andreas Nilsen-hytta står derfor sprøsteikt sopp som forrett, finnbiff med rørte tyttebær som hovedrett, og sukker og kanelglaserte epleskiver til dessert. Det er sjelden vi lider noen nød matmessig – i hvert fall ikke i begynnelsen av etappene …

Lunsjbål Siste «faste» holdepunkt vi legger turen innom i Anarjohka før vi går der fisket leder oss, er Ulvefossen. Det er noe spennende med navnet, litt cowboyaktig synes vi, og det står i stil til den foregående gullgravinga vår. Ulvefossen er så langt opp i Anarjohka som laksen har mulighet til å svømme og det er derfor ikke lov å fiske der. Ikke så rart egentlig, da det sikkert står mengder av småforbannet laks som ikke kommer seg videre der, og som nok biter på alt og alle i ren frustrasjon. Vi ser imidlertid ikke noe til hverken ulv eller fisk. Det er bare å finne seg en leirplass; noe vi ikke har altfor store vanskeligheter med i det flotte terrenget som bugner av myke lyngtuer og tyrived.

Hvilken delikatesse!

Ulvefossen kan lett egne seg som fotomotiv. En person som allerede har Ulvefossen som fotomotiv, kan også fungere.

Vi har et skikkelig trivelig leirbål en stund, helt til bålet begynner å slite litt på grunn av regndråpene som har begynt å falle. En stor tyrirot som står i nærheten, fikser problemet da vi etter litt strev får flyttet den helt inn til bålet slik at den fungerer som varmereflektor og ved samtidig. Den brenner godt. Faktisk veldig godt. Vi er riktig så fornøyd med løsningen en stund, siden det nå begynner å bli svært så varmt og trivelig. Problemet med tyriroten er at varmereguleringen er så som så, og den brenner bare bedre og bedre. Til slutt blir varmen så intens at vi synes vi begynner å lukte svidd gore-tex, og vi ser oss nødt til å kapitulere og overlate de flotte sitteplassene til sankthansbålet av en tyrirot som nå brenner ukontrollert og mildt sagt hensynsløst. Utover natten utvikler småregnet seg til en skikkelig regnskur, og selv tyrirotens flammeinferno må til slutt gi tapt for et annet og i dette tilfellet sterkere element. Regnet roer seg i løpet av natta, og vi våkner neste morgen til lyden av vind som suser gjennom furutrærne og dråper som treffer teltduken. Gule ospeblader har lagt seg som prikkene på en litt rar marihøne på teltene våre. Det tar litt tid å få varmen i kroppen, og siden vi ikke berget inn noe tørr brensel før regnet slo inn dagen før, blir det heller ikke noe frokostbål. Frokosten går derfor fort unna, vi bare stapper i oss maten uten å nyte den; nå er prioritet nummer én å få varmen i kroppen igjen. Til og med den vanligvis obligatoriske morgenkaffen får vente, vi pakker heller sammen og kommer oss av gårde. Etter at vi har gått et par timer og fått varmen skikkelig i kroppen igjen, er det tid for lunsj, og vi finner et koselig sted ved et vann, hvor vi benytter anledningen til å fyre opp et skikkelig lunsjbål. Her får vi endelig tatt kaffen og koser oss med hver vår sjokolade mens vi speider etter vak. Det er sannsynligvis et «abborvann» dette også. Vi klarer likevel ikke å dy oss, og må ta noen kast, men får selvfølgelig ingen ting. Vi var litt skeptiske til abbor i utgangspunktet og vi liker den enda mindre nå. Vi pleier ikke å ha så mye fordommer mot fisk, bortsett fra harr da – men nå begynner også denne uvanlig lite samarbeidsvillige fisken å tøye grensene våre.

Elg i trøbbel

Vi ble kanskje litt skuffet da vi ikke hørte et eneste ulvehyl i nærheten av Ulvefossen. Her ligger vi og venter i spenning.

Karasjok – Kautokeino

Grådighet er som kjent en av dødssyndene. Elgene på disse kanter er tydeligvis skyldig i disse syndige bedrifter, i tillegg til uvanlig mye utukt med hverandre. Det finnes nå ikke et eneste tre eller busk i Anarjohka som får vokse seg høyere enn litt over meteren – alt som strekker seg lenger, blir nådeløst knasket bort av disse brune og sultne turistattraksjonene som tasser rundt i nasjonalparken. Denne utagerende oppførselen har selvsagt ikke gått upåaktet hen, og har nå ført til en allmenn opprustning i Karasjok og Kautokeino. Intet mindre enn 70 elger skal sendes til de evige jaktmarker og middagsbord. Dette fikk vi høre fra elgjegeren vi traff på da vi fulgte grusveien sørover mot nasjonalparken noen dager tidligere. Vi er derfor litt ekstra påpasselige med å være godt synlige, og hekter hver vår røde hatt oppå toppen av sekkene for at vi skal se litt mindre ut som elger.

Grense Jakobselv – Bjørnevatn

Fullt texas i Anarjohka

Til høyre: Selv om vi får bidra med å bære litt her og der, føler vi oss egentlig mest som turister, og får i det minste tatt mange bilder.

I dette vannet fikk jeg 40 røyer på stang på to timer, og ingen av dem var piskedausenmeg under kiloet! forteller gamlefar til Bjørn, som allerede er halvbrisen etter pilsen, og svelger dermed løgnen rått.

Akkurat idet Bjørn må løpe et par kilometer tilbake for å hente fiskeskrinet sitt ved et vann vi prøvde fiskelykken i, hører vi et helikopter nærme seg. Det lander et sted, letter noen minutter etterpå, og flyr ut igjen. Hva i all verden gjør et helikopter midt i en av Norges angivelig villeste og minst besøkte nasjonalparker? Vi rekker knapt å reflektere over det før helikopteret nok en gang kommer flygende. Det lander på samme sted. Siden landingsstedet befinner seg bare et par kilometer unna oss, så å si midt i leia vår, velger vi å undersøke det nærmere. Det viser seg at det er elgjegere som har blitt fraktet inn til noen reindriftshytter, sammen med et lass utstyr for å «overleve» i to uker. Vi treffer på to karer, travelt opptatt med å kommunisere over radioen; vi forstår at noe er på gang. De forteller oss at det er jegere i terrenget og at de har sett elg, og spør oss om vi kan vente med å gå videre til jaktlaget har skutt dem. – Vil dåkker ha en øl mens dåkker vente? Vi lar oss bestikke, setter fra oss sekkene, og benytter sjansen til å få litt tips om hvilken rute vi bør velge for turen videre og om de vet om steder for fin fisk. Snart hører vi det første smellet, så enda ett, og noen til. I løpet av en snau halvtime feller de intet mindre enn tre elger; noe som må karakteriseres som en god start på jakta! Jegerne hadde nemlig gått inn i terrenget bare et par timer tidligere. De to karene gliser. – Har dåkker lyst å bli med innover for å se på fangsten, og kanskje smake litt fersk indrefilet etterpå? Nok et enkelt valg. Vi smiler til svar. Romslige jakkelommer blir fylt opp med nødvendig flytende «nistemat» på boks før vi legger i vei på turen til stedet hvor elgene ligger. Det er bare halvannen kilometer til myra, men med tanke på at vi knapt forflytter oss, og antageligvis ikke bare i riktig retning, slår tanken oss snart at vi kanskje burde ha tatt med oss hodelyktene, for dette kommer til å ta tid! Etter et ukjent antall puste- og «rastepauser» samt radiokontakt med jaktlaget for å prøve å bestemme vår posisjon, er vi fremme ved myra. Der er resten av jaktlaget i full gang med utvomminga og stemningen er god! Det er åtte stykker totalt i jaktlaget, og trivelige er de også – at de to jegerne

som ble igjen ved hytta har med seg to tilfeldig forbipasserende, er det mest naturlige i hele verden, og vi føler oss virkelig velkomne! Det går ikke lange stunden før vi hører helikopterdur igjen og snart kommer helikopteret sneiende inn over nærmeste kolle. Det er visst en pilot av det friske slaget. Etter å ha sirklet rundt oss en omgang går helikopteret inn for landing på en liten myrflekk noen få meter unna. Jaktluer og andre løse gjenstander flagrer av gårde idet helikopteret slipper seg ned på bakken. Ut kommer piloten sammen med en skogvokter. Har jaktlaget gjort noe ulovlig ved å felle disse elgene siden skogvokteren kom så plutselig? Tvert imot, viser det seg, skogvokteren smiler bredt og er bare en kjapp tur innom for å gratulere med fangsten og slå av en liten prat. Noen minutter seinere står vi og holder på luene igjen, idet helikopteret letter for en ny tur til Kautokeino for å hente flere jegere. Det går fort noen timer når tre elger skal vommes ut og klargjøres for transport, og månen står høyt på himmelen da vi rusler ned den bjørkekledte lia mot reindriftshyttene.

Innestengt av bikkjene Jaktlaget har med seg tre plommefeite elghunder. Disse beistene går løse utenfor hytta; noe som fører til at Qoffert og Bruno må holde seg innendørs mye av tiden. Vi har fått låne et av husene, og plasserer bikkjene i gangen. Mens vi sitter ved bordet og diskuterer hvor godt det skal bli å meske seg med blodfersk indrefilet og tilhørende styrkedrikk, hører vi et skikkelig rabalder i gangen der Qoffert og Bruno oppholder seg. Hva i all verden?? Vi går bort og åpner døra for å se hva bikkjene nå har funnet på. Døra lar seg imidlertid kun åpne to centimeter før den stopper. Bikkjene har ironisk nok blokkert døra vår med en annen dør som stod lent inn mot noen reinskinn som tydeligvis ble for fristende for rakkerne. En lettere forvirra Bruno stikker snuten inn glipa vi klarer å åpne. Qoffert «prater» også litt i bakgrunnen – enda godt at de hadde vett til å passe seg da den tunge døra smalt ned. Det er imidlertid helt umulig å komme seg ut i gangen. Døra vil ikke rikke seg en centimeter! Vi må komme oss ut av hytta på andre måter – ellers kan det spøke for indrefileten for vår del. Det finnes kun ett vindu i hytta, og det er spikret på plass. Vel, vi har ikke noe valg, spikere må ut, og Per klarer akkurat å åle seg ut for å gå rundt og åpne døra fra utsida. Jammen flaks at vi har mistet noen kilo siden starten på turen. Borte i hytta er stemningen slik den skal være med en så pass vellykket start på jakta, og lystig prat og latter slår mot oss da vi åpner døra og går inn. Snart setter vi tennene i den blodferske indrefileten, servert med alt tilbehør, og vi skåler for skytterne, jaktlaget, hytta, været, turen vår og mye annet. Etter middagen sendes et tørka reinhjerte rundt sammen med en ny jegerdram, mens saftige og lattervekkende historier fortelles, ispedd villmarkstips fra folk som har levd med og brukt naturen gjennom hele sitt liv. Det blir langt på natt før vi i noe ustø gange finner veien tilbake til hytta, og kryper ned i posene.

Karasjok – Kautokeino

Villmark

Per har nettopp vist fram og demonstrert hvor skarpe gjeddetennene er.

Veien vår videre innover i Anarjohka går opp på en fjellrygg som vi følger et stykke. Selv om vi egentlig bryr oss katten om det, har det nå blitt 10. september, og vi ser i løpet av dagen den første «plogen» med gjess på vei sørover. Utsikten fra fjellryggen er helt enorm, og det gir en herlig følelse å kunne se milevis med villmark i høstfarger uansett hvor vi snur oss. Været egner seg også svært greit for rusling, med rundt åtte grader og sol. Etter noen kilometer slipper vi oss ned i terrenget igjen. Etter å ha trasket gjennom tett bjørkeskog og klatret over en del morenerygger i beste berg-og-dal-bane-stil kommer vi til et vann som ligger nedi en dump. Til tross for at det hverken går elver inn eller ut av det, ser vannet svært så innbydende ut, noe som resulterer i en obligatorisk fiskepause. Vi monterer stengene mens vi speider utover vannet – tilsynelatende ingen aktivitet – men vi må da gi det et forsøk! Idet vi rusler utover en odde, ser vi at det brer seg bølger i vannet. Var det oss? Eller var det fisk? Per, som går fremst, sniker seg forsiktig fram og tar et kast mens han fortsatt har noen meter igjen til vannkanten. Vi ser bølger igjen, denne gang på full fart mot spinneren Per kastet uti. Fyttigrisen – det var jammen fisk! Sekundet etter angriper den spinneren med et stort plask – det er tydeligvis ikke noen puslete skapning! En hektisk kamp følger, og det blir snart tydelig at det er gjedde det dreier seg om, når den nesten som gode gamle Flipper seiler utover vannet i noen kraftfulle utras. Qoffert og Bruno har skjønt hva som foregår og gir tydelig uttrykk for at de også ønsker å fiske gjedde, eller i det minste sette tennene i den. Etter et par intense minutter begynner gjedda å bli klar for å få lyng under buken, og Per, som vet like godt som andre at man ikke skal spøke med gjeddetennene, klarer nettopp å skjære seg på dem under fremvisningen av de store og skarpe tennene til gjedda. Vi fortsetter vestover. Den trillrunde månen har nå lagt seg til rette på himmelen i øst, og vi rusler over ei myr idet vi går inn i den «blå timen». Hele landskapet får en dempet stemning over seg, som om både fugler, dyr og trær gjør seg klare for å legge seg. Snart brytes de dempede kveldslydene av lyden fra vingeslagene og den karakteristiske sangen til et sangsvanepar som flyr lavt over myra, forbi oss og månen. Vi har ikke nubbesjanse til å få dokumentert det på video eller bilde, og får derfor privilegiet å kunne nyte hele seansen fullt ut.

Fårikål, skrøner og villmarksprat Videre inn mot hjertet av Øvre Anarjohka går den planlagte ruta vår like forbi en hytte vi fikk høre fra jaktlaget vi nettopp var innom, at Lars Monsen skal befinne seg sammen med et annet, trolig konkurrerende jaktlag. Freidige som vi er, legger vi turen innom, banker på, og blir invitert inn i varmen. Rundt et bord innerst i hytta sitter Lars, Ole Isak, Anne og Øystein. Midt på bordet står en megastor gryte. At den inneholder fårikål, kunne vi si med sikkerhet da vi befant

Karasjok – Kautokeino

e d i s l e H asjon r t s u ill

Hvor treffer man villmarkinger? Jo, i villmarka.

oss en kilometer fra hytta. Vi har etter hvert på turen fått et litt spesielt forhold til mat, og stirrer på gryta som om det skulle være Miss Universe som satt der i egen person. – Dere er vel ikke sultne, vel? spør Lars med et glis. Dumt spørsmål. – Slå dere ned, gutter – jasså, så dere er ute på langtur hører jeg? De er ikke snaue, og byr både på fårikål og kaffe med en skarp en, ting vi ikke akkurat har for vane å takke nei til … Praten rundt bordet er god og går innom turen til Lars, turen vår, og vi får i tillegg med oss noen nyttige villmarkstips nå som vi begynner å nærme oss kaldere tider. Ett av tipsene vi tar med oss – og i etterkant er glade for – er å fyre primus med parafin i stedet for bensin på vinterstid, dette fordi parafin er mye mindre eksplosivt enn bensin. Rovdyr er selvsagt også ett av temaene, og Lars, som har møtt hundrevis av bjørner, mener det er helt unødvendig med våpen her inne. Bjørnen er såpass folkesky at vi er griseheldige om vi får sett den i det hele tatt, og da er det jo bare å prate med den. Ole Isak benytter anledningen til å berette om en del samiske tradisjoner, vel vitende om at vi søringer ikke har snøring på om det han sier faktisk stemmer eller er reint oppspinn. Blant annet forteller han om hvordan han som guttunge var med og kastrerte rein – med tennene. Flere festlige beretninger følger, og det blir etter hvert seint. Jaktlaget skal opp tidlig. Det skal ikke vi, men vi må sette opp teltene før vi legger oss, så vi takker for praten og ønsker hverandre god tur videre og lykke til med jakta. Vi hadde viselig med oss kartet da vi tok turen innom hytta med Lars og jaktlaget dagen før, og har fått tegnet opp en aktuell rute videre vestover. Den anbefalte ruta følger ikke uventet et høydedrag som går i en sørvendt bue mot vest. Der høydedraget flater ut, vokser den høstfargede bjørkeskogen tett, og tusenvis av myrdrag kan ses fra der vi står. Idet vi setter oss ned for en liten pause og for å drikke litt vann, hører vi at det smeller fra nord – enda en elg har reist til villmarkshimmelen. Vi er hele tiden obs på at dette er bjørneterreng. Vi henger derfor kaffekjelen utenpå sekken, slik at eventuelle bamser får en liten advarsel før vi tramper inn i matfatet deres. Det er et ganske så bra matfat om dagen også, med tanke på de enorme mengdene med blåbær som tidvis pryder bakken. På de beste områdene ser vi oss nødt til å forsyne oss litt av disse blå go’klumpene, og setter oss ned i hver vår tue til vi er mette. Bikkjene hiver også innpå. De har jo svært lett for å lære ting som har med mat å gjøre, men ikke noe annet.

Vinter i anmarsj Det knaser mykt under føttene da vi går over myra mot reingjerdet. Iskrystaller har lagt seg på gresset og glitrer i morgensola. Vi har bestemt oss for å følge reingjerdet vestover et par dager for å gjøre fremdriften litt enklere. Som regel

Karasjok – Kautokeino

går det en grei sti fra firhjulinger langs gjerdene. Vi har brukt et par dager mer enn vi hadde tenkt, og det er derfor greit å være litt effektive iblant. Vi slipper også å tenke på hvor vi er hen, bare gå. Vi kan rett og slett bare la tanken fly. Vi merker oss at reingjerdet ikke holder seg konsekvent til landegrensene – grensene for reindriftssamene er nok noe eldre enn de statlige. Siden vi jevnt og trutt har brukt lengre tid enn vi først hadde beregnet, ser vi at vi kommer til å ligge to uker etter opprinnelig skjema når vi kommer til Kautokeino. Det har i og for seg ikke så mye å si, bortsett fra at det er der vi har plassert høstutrustningen, som vi egentlig hadde bruk for for en stund siden. Fleeceposene vi fikk i Karasjok hjalp litt på, men vi ligger altså fortsatt i sommersoveposene. Det får vi virkelig merke om nettene, og spesielt da termometeret en natt kryper ned til minus ni og vel så det. Da dreier det seg først og fremst om å holde varmen – søvnen blir det så som så med. Vi merker også på appetitten at dette krever energi. Da vi begynte turen for to måneder siden var det mer enn nok med en pose potetmos på hver. Nå går det glatt unna tre poser, og da skraper vi også gryta. For at ikke den neste etappen vår skal bli i hustrigste laget, ringer vi like greit hjem til «basecamp» i Rogaland og ber om å få tilsendt vintersoveposer og ekstra ull til Kautokeino. De siste tre milene mot Kautokeino tar vi på asfalten. Ikke akkurat en høyverdig villmarksopplevelse, men fort går det nå i hvert fall.

Pause med uværsskyer – helt ok så lenge uværet styrer unna oss.

Bacon og stivkrampe

Noe forteller oss at sommeren nærmer seg slutten.

Karasjok – Kautokeino

Vi kommer fram til Kautokeino med en times margin på samvirkelaget, henter ankomne pakker, og handler inn i stor skala til kommende dagers oppfeiting og venting på vintersoveposer. Vi ringer til Johan Mikkel, sjef på Venor AS. De har bistått oss med ganske mye utstyr som ikke er lavvoer, og vi er glade for det. I tillegg til utstyret skal de gi oss tak over hodet de dagene vi skal tilbringe i Kautokeino. Johan Mikkel henter oss med sin svære kassebil. Siden det er en toseter, må en av oss sitte baki. Vi kaster sekkene inn, deretter handleposene, etterfulgt av Qoffert og Bruno som også må sitte bak. Bjørn hopper inn sammen med dem, og bakdøra smelles igjen. Qoffert stormer umiddelbart mot posene og glefser over en av pakkene med bacon som vi har kjøpt inn. Latteren til Johan Mikkel og Per kan høres gjennom veggen mellom forsetene og lasterommet idet bilen svinger ut av parkeringsplassen. De er totalt uvitende om det blodige dramaet som utspiller seg i lasterommet, hvor Bjørn og Qoffert kjemper en heftig dragkamp om hvem som skal ha baconpakken. Da det går opp for Qoffert at hun er i ferd med å tape kampen, glefser hun til litt lenger opp på pakken for å få bedre tak. Men der befinner hånden til Bjørn seg, noe som resulterer i et heftig sår på to av fingrene som kommer i veien for Qofferts tenner. Noen minutter seinere bremser bilen ned og stopper. Vi er ved Venors aluminiumsverksted, hvor vi skal overnatte et par dager. Johan Mikkel åpner lasterommet og sperrer opp øynene. Matposene er slengt vilt rundt, og Bjørn sitter og holder i halsbåndene til Qoffert og Bruno med den ene hånda. Den andre hånda holdes høyt for å begrense blødningen. Vi kommer oss inn på sveiseverkstedet etter å ha tjoret bikkjene utenfor. Litt usikre på når vi sist tok stivkrampesprøyte, ringer vi til legevakten i Kautokeino og får beskjed om at det er bare å komme. Timen etterpå er vi på plass, og blir møtt av en trivelig lege med rolig oppsyn, han er opprinnelig fra Tanzania – forandring fryder. Jo da, han setter visst noen stivkrampesprøyter gjennom året, og Per tar like godt en han også. Hvem vet, kanskje det blir hans tur til å krangle med bikkjene om maten neste gang. Tilbake på verkstedet hos Venor får vi endelig begynt på middagen. På menyen står hamburgere med alt tilbehør. Vi er skrubbsultne, og spiser derfor ganske mye mens vi lager middagen. I løpet av en halvtime kaster Bjørn innpå tre wienerbrød, en blåbærmuffins og en is, og klarer til tross for inntaket å få ned to store osteburgere før vi legger oss gode og mette. Kanskje litt for mette, for etter kort tid våkner Bjørn opp igjen – han svetter, og magen føles som om den skal sprekke. Han rekker knapt å angre på at det ble et par wienerbrød for mye, før han må kaste seg inn på dassen og spy dem opp igjen for å kunne sove videre. Neste morgen snør det kraftig ute – det ser ut som om vi har fått vinter! Vi nyter et par dagers ekstra hvile i Kautokeino, og skriver reisebrev og spiser oss opp litt for neste etappe, mens vi venter på forsendelser av store deler av vinterutrustningen – ting tyder på at vi kan trenge det.