MAI 2031, SØR FOR WASHINGTON D.C

Marion

Marion Hvitsten våkner svettevåt blant klamme laken. Hun har dratt seg ut av en rar drøm om en ung mann og mulig død. Snapper etter pusten og kjenner at hun glemte å pusse tennene da hun la seg. Hun mistet tellingen på antall glass i går. Selv med åpent vindu hjelper det ikke på temperaturen. Det er så trykkende at det banker mot tinningene.

Plutselig husker hun et blikk fra en mann i hotellbaren. Hun husker et jakkeerme, raspet av en skjeggstubb, arrete fingre som trommet mot en bardisk, noe som kan ha vært et fuktig kyss eller bare et whiskeyvått kinn. Hun løfter hodet og ser seg rundt. Ser ikke sporet av en mann. Heller ingen kvinne – selv om kvinner sjelden har skjeggstubber. Marion sjekker hodeputen og lakenet. Ingen hår, ingen våte flekker, ingen spor av kjærlighet.

Det er ingen grunn til at noe skulle ha skjedd. Hun har skrudd av den delen av seg selv de siste tre månedene, nå som hun og crewet hennes, kamera, lyd, lys, sjåfør og kjentmann, har beveget seg stadig lenger nord langs østkysten av USA.

Da piper det inn en SMS. Kjentmannen, George, ber om et møte om førti minutter. Har han fått til det møtet hun gjerne ville gitt lillefingeren for å få i stand? Riktignok et livsfarlig møte, men i livsfare kobler krigsreporteren inn instinktene og tenker ikke over mulig død og lemlestelse. Da glemmer hun rivende smerter, brutal voldtekt, slag med stump gjenstand, knusning av hjerneskallen.

Dusjen er ubrukelig. Det er dårlig med varmtvann i denne hardt bombede småbyen sør for Washington. Hun vasker ansiktet og andre vitale deler i den sprukne vasken. Kaldt vann i underlivet vekker henne brutalt fort. Hun snuser på utvalget av sjuskete bluser og velger den som stinker minst. Grer det lange, blonde håret og samler det i en knute. Det er så tjukt at hun svetter i nakken hvis det får henge fritt. Dessuten er hun som krigsreporter av og til i skarpe situasjoner. Fritthengende hår kan bety forskjellen mellom liv og brå død. Hun brygger en kopp kullsvart kaffe.

Hun hopper i de trange jeansene, som er stive av skitt, griper kevlarvest og hjelm. Kaffekoppen og mobilen må med. Tvinger føttene ned i de svarte bootsene og labber ut mot fellesaltanen for sjuende etasje.

Det sitter to menn der allerede. Den ene er Robert Burgess, eller «Sleazy Bob» som Marion kaller ham. Han er det kvinnene her kaller «a nasty piece of work», og forsøkte daglig å legge an på henne den første uken med tafsing og beføling. Han brukte verbale hersketeknikker da hun ikke ville bli med på rommet hans – «Are you some kind of lesbian?» eller «Is your cunt too dry, dear?» Det tok slutt da hun kjørte ham opp mot veggen i baren med et halsgrep og kneet trykket opp mot skrittet hans. Hun hadde forklart på sitt perfekte BBC-engelsk hvor han kunne plassere den vesle snabben sin. Kvinnene i baren applauderte scenen, mens mennene smilte svakt.

Den andre solbaderen er Hans Mutig, en krigsreporter fra Østerrike som er erklært homse og den perfekte drikkepartner. Selv Marion har ikke klart å drikke Hans under bordet, til tross for at hun har forsøkt. Han ser opp fra nettbrettet og nikker hjertelig.

Hun drar med seg en hvit plaststol og plasserer seg i hjørnet. Det er en typisk norsk plassering. Hadde hun vært italiener, hadde hun plassert seg midt på altanen og bare ventet på noen å prate med. I Norge unngår folk sentrum og velger periferi. Plasserer seg gjerne uanselig inn i et hjørne. I disse tider er det faktisk en fornuftig ting å tenke som en nordmann. For i dagens USA er det en reell mulighet å bli skutt på hvis du sitter synlig midt på en plass. Opprørerne fra CSA ser på utenlandske reportere som formidlere av fake news. De aksepterer bare uttalt kristne TV-stasjoner. Selv ikke Fox News er innenfor lenger. CSA forbinder dem bare med Det republikanske partiet.

Hun prøver å logge seg inn på mailen. Wifien er ustadig, blafrer av og på. Badeballen fra helvete snurrer og erstattes etter et minutt av meldingen «Kunne ikke logge på nettverk.»

Lydmann Kristoffersen slår seg ned. Han drikker te. Marion har aldri forstått tedrikkere. Varmt vann med rar smak. Jo merkeligere smak, desto bedre. Hvem drikker lakris- og peppermyntete? Eller te med smak av erteblomster? For henne smaker all te papp bløtt opp i vann.

«Faen! Jeg klarer ikke å komme på nett», sier Kristoffersen.

«Ikke jeg heller», svarer Marion.

«Det er de forbanna CAS sin skyld», legger han til og rister på hodet. «De legger inn interferens.»

Da hun var yngre, hadde hun den uvanen at hun alltid rettet på folk når de sa noe feil. Helt til hun innså hvor irriterende det var. Så det blir bare inni seg at hun korrigerer ham – de heter CSA, Confederate States of America.

«Nå har USA bare kontroll på østkysten og vestkysten», fortsetter han. «Har president Cartoon-Wright noen muligheter for å stoppe dem fra å vinne borgerkrigen?»

Marion tenker at «Cartoon» er et bra navn på den eldre mannen med den buskete, svarte barten – en ansiktspryd som han trolig har etter sin bestefar fra Venezuela. Men den, kombinert med en sterk skjeggvekst som alltid får ham til å se lettere ubarbert ut, gjør ham til en parodi på alle de meksikanske bandittene som herjet i gamle amerikanske filmer. I konservative amerikaneres øyne er han det de frykter mest – en latinoskurk. Du kan ikke stole på en latinoskurk som styrer Det hvite hus. Det blir ikke bedre av at han er demokrat. Han er bare det siste leddet i en lang rekke av presidenter som ikke leverte hva de – gjennom sine spinndoktorer – hadde lovet. Nixon, Ford, Carter, Reagan. Mistroen til politikere økte under Bush og akselererte med Waco i 1993, der FBI gikk hardt inn og beleiret en militant, religiøs sekt og hvor 76 mennesker døde. Statlige myndigheter ble beskyldt for å bruke overdreven vold. Under Bush i 2008 kom finanskrisen, hvor vanlige folk ble tvunget til å betale slik at finanseliten gikk fri. Sakte, men sikkert underminerte alle administrasjoner og hendelser folks tiltro til det etablerte.

«Jeg hørte forresten at CAS i morges utlovet en belønning på to millioner dollar til den som fanger presidenten død eller levende», sier han.

«Det var nytt», svarer Marion. «Men han har fremdeles nok våpen og tusenvis av soldater til å forsvare seg. Soldatene fra CSA virker dårlig organiserte, og mange har ingen militær bakgrunn.»

«Hjelper tusenvis av godt trente soldater mot alle millionene bevæpnede og motiverte menn fra det helvetes Midtvesten? Blant dem finnes det jo også mange menn og kvinner som allerede har tjent noen år i det militære og vet hvordan en jævla krig skal føres.» Han tar en slurk te og glaner ut over byen. De lener seg forsiktig fram mot kanten av altanen når de hører et beltekjøretøy klapre mot asfalten. De får et glimt av to USA-eide tanks og puster lettet ut, setter seg raskt tilbake. Kristoffersen banner mens han prøver å dra på seg den skuddsikre vesten, men noe har vridd seg feil vei og hun må hjelpe ham.

Hun forstår ikke hvorfor enkelte mennesker har behov for å senke samtalenivået med bannord. Faren fortalte at det var naivt og banalt å banne mye. At det bare hjalp med banning når du traff tommelen din med en hammer. Eller hvis du satt fast et sted hvor folk skjøt på deg fra alle kanter. Eller det verste som kan skje en journalist – at bilde og lyd slutter å fungere når du skal gjøre et scoop. Faren hadde vært krigsreporter av den gamle sorten og med det gamle utstyret. Han opererte mye av tida solo, bare med kamera og mik.

«Du må pokker ta meg være amerikaner for å forstå denne krigen», sier Kristoffersen og tenner en sigarett. Lukten får henne til å huske baren i går kveld. Tjuefem journalister drakk som om spriten skulle ta slutt den kvelden, og med så mye sigarettrøyk i luften at hun ikke trengte å tenne sine egne. Det var bare å puste inn. Samtidig var den sure og blålige luften kvalmende. Hun husker plutselig at hun kastet opp. Men var det i går eller en annen dag? Hun trekker seg uansett noen centimeter unna for å slippe å kjenne lukten. Gårsdagens alkohol sitter fremdeles i kroppen.

«Hva er det du ikke forstår?» spør hun og tar en stor slurk kaffe. Den brenner i munnen og halsen og treffer magen som en vennlig knyttneve som ønsker «god morgen – ny dag, nye muligheter og nederlag».

«USA hadde et velfungerende demokrati», svarer han. «Og så, under den forbanna Trumpern …»

«Kall ham gjerne Trump, for min del», skyter Marion inn. Hun klarer bare ikke å la være å rette på Kristoffersen likevel. Dumme, dumme Marion, sier hun inni seg selv. Må ha alt riktig!

«Ok, under Trump sprakk det vi trodde var demokratiske institusjoner og sosiale kontrakter», fortsetter han. «Det kravler faen meg fram millioner av mennesker som heier på en mann som vil være diktator, en biologisk minusvariant som prøver seg på et statskupp, og som slipper unna med det. De tror at han vil frelse og hjelpe dem, og derfor velger de løgn framfor fornuft. Det minner meg om mobben som heller ville ha Barabbas enn Jesus. Uansett, etter hans brønnpissing mistror amerikanerne hverandre nok til at en samlet nasjon blir splittet. Ting faller fra hverandre, og her er vi – mediefolk som dekker det vi kaller ‘Den andre amerikanske borgerkrig’. Jeg skjønner ikke hvordan det kunne gå så galt så fort.»

Marion nikker, og orker ikke å dra det lange foredraget om hvordan USA var tuftet på at hvert menneske var en selvstendig øy som ingen skulle diktere, at mange som kom hit forkastet autoriteter, at sprekkene i det amerikanske samfunnet var gamle. Og at Trump ble politikeren som kom i rett tid og som visste hvordan han skulle fyre oppunder krenkelsen og fortvilelsen i mange lag og grupper i USA.

Her kom en politiker som med forståelige slagord forklarte hvordan de andre hadde ignorert dem, eller til og med systematisk hadde planlagt at de skulle få et dårligere liv. «De andre» var et tøyelig begrep. Det endret seg fra dag til dag. Det var eliten, liberale mediefolk, meksikanere, folk i Det demokratiske partiet, ekteparet Clinton, eksperter og lobbyistene i Washington. Listen var lang.

Mange foretrakk å stole på frykt framfor fakta. Trump var han som ville beskytte dem mot alt de fryktet. De evangelikale kristne fryktet de ville miste religionsfriheten. Arbeiderklassen fryktet for lommeboka hvis de ikke snart fikk en jobb. Eldre velgere fryktet for at hvite snart ble en minoritet i et multikulturelt Nord-Amerika.

«Det er … sammensatt», svarer Marion som svar på spørsmålet om hvordan alt kunne ha gått galt så fort. Hun bøyer seg igjen over nettbrettet. Fremdeles ingen kontakt med Norge.

Hun forestiller seg hvordan signalene hennes sendes ut til navnløse elektroniske komponenter som nekter å motta dem eller sender dem videre til releer, rutere og switscher som er i stasis. Bits og bytes strømmer halve verden rundt, men stopper før de når redaksjonen i Oslo.

Nå kommer resten av crewet sigende. Kamerakvinnen Sylwia Andersen, Kirin på lys og den høye, senesterke sjåføren Peter. Sistnevnte ser mest sliten ut, dressjakka er kneppet feil. Han har flekker på kraven, blodsprengte øyne og skjeggstubber. Han er mager, men ser muskuløs og sterk ut. Marion spør seg selv brått: Dressjakke? Skjeggstubber?

Hun husker de små erindringssplintene fra gårsdagen. Ser på Peter. Prøver å fange øynene hans. De viker som nervøse kattunger. Kinnene hans dirrer som om kjevemusklene jobber overtid. Han slår seg ned med et sukk hvor utpusten stinker sprit. Han er ikke i stand til å kjøre på lenge. Den analytiske hjernen hennes slår fort vekk tanken om at de to skal ha delt seng i løpet av natten.

For det første det innlysende faktum: Hun er femti år gammel, i alle fall gammel i forhold til ham, som er tjuesju. For det andre, du går ikke til sengs med noen i eget crew. Du kan gjøre hva du vil med folk fra andre redaksjoner, men ikke innad i gruppen. Dette har hun også lært av faren, som antydet at han hadde gått på et par smeller da han var ung. «Sånt gjorde jeg da jeg ikke var større enn en gresshoppe og ikke visste mer enn en valp», som han sa.

Hun får heller ingen signaler fra kroppen om at noe erotisk har foregått. Slike tegn pleier å bevege seg gjennom underlivet hennes som sakte spinnende spiraler. Hun får heller ingen signaler fra Peter, som har satt seg med hodet lent mot stolryggen.

Hun tenker ikke på Peter som attraktiv. Han er ung, og ungdommens kropp mot sin egen kunne sikkert vært fint, men hva skulle de ha snakket om etter at sexen er over?

Marion kan forestille seg stillheten etterpå. Klein er et lite ord i forhold til den store elefanten som snart ville fylt soverommet.

Den siste som kommer er kjentmannen – en lokal fyr som kaller seg George, men som antakelig heter noe annet. Han er tildelt dem av Det internasjonale informasjonskontoret i Washington. Han skal såkalt «assistere» dem. Marion går ut fra at han også følger med på hva de gjør. Paranoia er en utbredt øvelse når fienden står i oppkjørselen. Det inkluderer henne selv – lang erfaring som krigskorrespondent har lært henne at ethvert opphold i en krigssone likner den situasjonen som William Burroughs kalte «naken lunsj – et frossent øyeblikk når alle ser hva som er ytterst på enhver gaffel». Når alle har sin egen agenda og du ikke kan stole på noen. Ingen påstander behøver å være sanne. Alle personer kan lyve.

George drar med seg en plaststol og hilser likegyldig. Han har en ubehagelig gulaktig farge i huden. Crewet hennes har diskutert det i timevis, og alle har kommet opp med forslag:

«Har han asiatiske gener?» eller «Det må være hepatitt. Er ikke det hvite i øynene også gult?» Idet han setter seg, trekker Sylwia og Kristoffersen seg til side. Ingen vil smittes hvis George kan smitte noen.

Det blinker i brillene hans, som er teipet sammen på midten med et plaster. Glassene er fettete og får ham til å virke lurvete og pjusk. Deretter setter han seg med mobilen og knatrer en melding som et sekund etterpå plopper lydløst opp på Marions skjerm: «Jeg har fått til en avtale. Lat som ingenting», skriver han. Deretter tar han av seg brillene og pusser dem med ei fille like skitten som brillene.

Marion setter på seg solbrillene og gløtter på de andre på altanen. Sleazy Bob og Hans har fått selskap av ti andre krigsreportere og deres hjelpere. Hun holder pokerfjeset og sier lavt: «Møtes på rommet mitt om tjue minutter. Gå en og en, for sikkerhets skyld, ikke nevn til andre at vi skal møtes. Altanen og veggene har ører.»

Marion vet at i krig blir instinktene hennes ekstra skjerpe- de. Hun og kollegene vokter hverandre. En liten smule informasjon kan føre til et scoop. Et scoop kan gjøre henne, eller en annen, verdensberømt. Berømmelse gir ytre gleder, men også gleden ved nye oppdrag. Alltid vekk og til et annet sted, sier journalistinstinktet i henne, det rastløse kattedyret som vandrer kloden rundt i letingen etter Historien. Pressefolk skravler om kriger de har vært i og kriger som kan komme. Selv de ferskeste prøver å sette pissemerkene sine på krigshistoriens mur. Som om det å utsette seg for livsfare eller å skrive om andres lidelser er en etisk akseptabel måte å leve på. Hun mener selv at det er det. Marion er ikke i USA for å dømme eller vinne priser. Bare for å rapportere.

Det journalistiske kattedyret i henne følger derfor godt med. Hun kan selv lukte når konkurrenter «har noe», som journalister kaller det. Da følger kattedyret etter, sniffer i seg dunstene.

Hun kaster klær i en sekk. Er klar på noen minutter. En journalist kan rykke ut på få minutter. Nyhetene løper fra deg hvis du nøler eller somler. Du må alltid regne med at du plutselig skal et annet sted.

Kjentmanns-George siver inn på rommet hennes. Så kamera, lyd og lys. Sjåfør Peter kommer til sist. Han har tatt på seg solbrillene. Øynene er store insektøyne og gjør ham upersonlig.

George venter til de alle har satt seg: «Jeg har snakket med en kontakt», starter han. «Du kan trolig få et intervju med Galasses i dag.»

«Så han er i nærheten?» spør Marion.

«Aner ikke», svarer George.

«Hvilken garanti har vi for at de ikke henretter oss?» spør

Marion. «CSA er, som alle vet, ikke direkte vennlig innstilt til utlandet og journalister derfra.»

«Ingen», svarer George. «Vi må ta avtalen som den er. Jeg kan ikke gi garantier. De kan la oss vente i timevis. Eller nekte oss adgang. Du er den første utenlandske reporteren han vil snakke med. Hvis alt går i boks.»

«Inshallah», legger Kristoffersen til og krymper seg under blikket til Marion.

«Blir du med oss?» spør Marion.

«Eh, nei», svarer George og rødmer. Han tar av seg brillene og pusser dem frenetisk. Hun vet ikke om det er et dårlig tegn, eller bare er hans naturlige nervøsitet. Riktignok skal han følge med på hva de foretar seg. Samtidig er han for feig til å utsette seg for unødvendig fare.

«Da vet vi det», svarer Marion megetsigende og ser på de andre. «Noen innspill?» Ansiktene deres flagger både forventning og nervøsitet. De ser på henne og venter på en avgjørelse fra «Store Mor», som vet best. Selv om hun ikke alltid vet best, er det hun som bestemmer. Hun føler et stikk av sinne mot raden av ubesluttsomme ansikter. De ser ut som ovale og tafatte måner i det halvmørke rommet hvor de bare hører pusseskinnet til George gni mot brillene. Marion er moren som dier dem med gavmilde bryst og skjenner på dem når de gjør feil, slik alle barn feiler. Hun holder dem i armene og leder dem i den århundregamle tradisjonen som er hardt og risikabelt journalistisk arbeid.

«Galasses Badasses», sier lydmann Kristoffersen. Alle trekker på smilebåndet, som om flåseriet var morsomt. Med unntak av sjåfør Peter, som ser døende ut.

Marion kan ikke fordra tregheten deres, denne vente og se hva alle andre sier først. Feigheten gjør henne gal. Hun ser seg selv reise seg med våpen i hendene og slå vilt omkring seg mens hun krever svar, krever vilje, krever en reaksjon som er mer enn flåseri og fjas.

«Fint at dere har noe å bidra med», sier hun syrlig. «Litt bakgrunnsinformasjon, for de av dere som er nye her.» Hun sikter til sjåfør Peter og lysmannen. «Umpire Galasses er den nye lederen for CSA. Den forrige, Eddie Blake, ble henrettet av ham i januar i år. Fraksjonen som overtok, ledet av Galasses, er mer radikal i betydningen dogmatisk kristen-konservativ. Familieverdier, anti abort, anti stat, anti lover og regler. Grovt tolket mener jeg personlig at det er lite som skiller denne nye utgaven av CSA fra dogmatiske muslimer som Taliban. Begge er religiøst styrt og nekter for at andre kilder enn deres hellige bøker gir svar på livets problemer. Ingen har sett bilder eller videoer av Umpire Galasses. Ingen utenlandske journalister har snakket med ham og …»

«Så hvorfor vil han snakke med oss?» Hun løfter øyenbrynene og rynker på nesen. Så ikke sjåføren hennes ut som om han skulle dø for bare et par minutter siden?

Marion nikker mot George, som brått forstyrres i pussingen fordi alle ser på ham. Han likner en fisk som har svømt i rasende fart mot overflaten og snappet etter en flue som ikke lenger er der. «Det er politikk», sier han og setter brillene, som fremdeles er like skitne, på nesen. «CSA vil ha kringkastet budskapet sitt til Russland og Asia. De ønsker seg forbundsfeller for å knuse de kystblokkene i øst og i vest som fremdeles er kontrollert av USA.»

«Kan vi stole på en mann som fikk forgjengeren sin hengt?» spør lysmannen. Han piller på en nese som er delvis solbrent, delvis hullete av kviser fordi han spiser for mye fet mat og drikker for mye dårlig sprit. «Uansett om han er aldri så kristen?»

«Vi kan ikke stole på ham», slår kamerakvinnen Sylwia fast. «Han har sin egen karismatiske menighet. De er bibeltro og tror på tungetale. Slike folk er fanatikere og kan gjøre hva som helst bare det skjer i Guds navn.» Sylwia Andersen er polsknorsk og den eneste andre enn Marion i forsamlingen som har baller, slik Marion ser det. Hun melder seg sent på i diskusjoner. Det er fordi hun, i motsetning til mange andre, tenker seg godt om før hun sier noe. Nå taler Sylwia med den naturlige autoriteten som bare hun og Marion har. «Han har en egen agenda. For å knuse motstanden er han villig til å prate med folk han forakter, type oss. Den som er målrettet nok prater med hvem det enn skal være, om det så er kakerlakker eller andre kryp, for å oppnå fordeler. Vi må bare sette noen grenser som …»

«Han vil få sine begrensninger», avbryter Marion, som ikke har tenkt å la andre dirigere retningen i denne planleggingspraten. «Vi er ikke mikrofonstativ for ham og CSA. Jeg skal kunne spørre ham om hva som helst, og jeg og redaksjonen bestemmer selv hva som skal sendes av opptaket.»

«Det kan hende … at han har egne ideer … eh, akkurat der», får George presset ut av seg.

«Når opptaket er i boks, drar vi», svarer Marion. «Så kan han sitte igjen med ideene. Han har sin agenda. Vi har vår, som handler om journalistisk frihet. Når og hvor møter vi ham?»

«Det aner jeg ikke», svarer George. «Kontakten min ba dere dra til parkeringsplassen bak Target, ved krysset av 17 og

95. Derfra vil noen vise veien videre til Galasses. Jeg avtalte det møtet til klokka 15.00 i ettermiddag. Men om dere møter Galasses i dag eller i morgen vet jeg ikke.»

«Er du sikker på at du ikke har mulighet til å bli med?» spør Marion.

«Eh», starter han å si, som en ubesluttsom snegle. «Tror ikke det. Jeg kan gi deg navnet på hans nestkommanderende, hvis det er til hjelp?»

«Greit», sier Marion. «Vi samles ved bilen 14.30. Det er tidlig siden vi ikke vet hvilke problemer vi risikerer å støte på underveis. Hva heter mannen?»

«Steele Johnson», svarer George og nikker seg ut av rommet mens Marion vurderer situasjonen. Denne avtalen George har fått til, må jo være godkjent på høyeste hold. Presidenten og staben hans har fått dette i stand. Kanskje de gjør det i håp om at hun skal gjøre et karakterdrap på Galasses og dermed skade saken hans? Eller finnes det andre grunner?

Alle nikker til henne og følger etter George for å spise hva enn matsalen klarer å by på av frokost. Den eneste som nøler er Sylwia, som later som om hun leser i Flaubert-romanen som Marion har med seg. Hun har alltid med en haug på lesebrettet, men gjerne også en fysisk bok. I dette tilfellet «Madame Bovary». Det er noe med følelsen av papir mellom fingrene som gleder henne. Denne rene følelsen av fibre som gir en lett friksjon mot fingertuppene. Et minne som glir gjennom henne slik en svane krysser en sjø. Inn i minnebildet – ut av hukommelsen igjen. Noe fra da hun var bare barn og bladde i en illustrert bok om anatomi.

«Hva er det, Sylwia?» spør hun etter at de andre har gått og lukket døra.

«Har du tenkt mer på hva jeg foreslo i går?» spør Sylwia og snur seg brått mot henne, andpusten, lyserød i ansiktet, stryker seg over skjortebrystet som buler mot brystene og den vesle magen.

«Ja, og det er en dårlig idé, som jeg allerede fortalte deg i går», svarer Marion, som nå husker at Sylwia og hun hadde en intens og lavmælt prat i et hjørne av baren.

«Du vil ha meg, og jeg ønsker meg bare deg», svarer Sylwia. Øynene og pannen hennes får et fuktig skinn, som om lett yr dekker henne.

«Du er en flott kvinne», svarer Marion, med den harde knivseggen i stemmen som situasjoner som dette krever. «Likevel går jeg aldri til sengs med crewet mitt. Det har med profesjonalitet å gjøre.»

«Ingen trenger å få vite noe», svarer Sylwia og setter seg på sengekanten, ved siden av Marion, så tett som hun kan uten å provosere de usynlige grensene for intimitet. Hun strekker ut ei hånd og legger den oppå Marions. Den er kald og klam, omtrent som en sjøanemone. «Jeg kan være en kjærlig og god partner for deg.»

Marion er fristet. Hadde hun vært hjemme i Oslo, ville hun ikke latt seg stoppe. Sylwia er dessuten førtien år. Aldersforskjellen er ubetydelig. Så husker hun farens alvorlige ansikt og pekefinger da han sa: «På arbeidsplassen vår vet alle alt om alle i løpet av to timer.»

«Beklager, det kommer ikke på tale», svarer hun, kanskje brutalt hardt.

«Kan jeg i det minste få et kyss?» Sylwia er som et barn som ber om en liten historie før sengetid, som må på toalettet, som gjerne vil ha et glass vann – alt for å stoppe det uunngåelige.

Vil du lese resten?

«Hjertet har flere enn fire kamre» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no