BRIGADEAVISA

Medlemsblad for Brigadeveteranforbundet

60 år siden Cuba-krisen.

Hva skjedde her på berget?

Les på sidene 24-27

Det er langt mellom øystaten Cuba nord av det Karibiske hav og luftvernstillingene på Svartåsen ved Bardufoss flystasjon. I oktober 1962 var den kalde krigen på kokepunktet. Sovjet hadde plassert ut langtrekkende missiler på Cuba, men USA sine spionfly avslørte hva som foregikk. President Kennedy svarte med å innføre blokade av skipstrafikken til og fra Castros kommunistiske republikk. Supermaktene var på randen av atomkrig.

John F. Kennedy, Fidel Castro, Nikita Khrusjtsjov, Anton Rikard Olsen og Lars Johan Hellefossmo, hadde alle sine ulike roller - i dette store spillet.

I høst var det 60 år siden disse dramatiske dagene og for de som opplevde dette - om de var i Det Hvite Hus, på Cuba, eller i stillingene rundt Bardufoss flystasjon, kjente alle på alvoret og redsel. Hvordan påvirket storpolitikken dagliglivet til oss nordmenn og våre soldater? Noen av de historiene får dere her i Brigadeavisa.

Vi fant ikke et relevant bilde fra 1962, men dette får duge. Her ser vi et kanon-mannskap på Bardufoss flystasjon en gang på 70-tallet. Foto: Bardufoss flystasjon

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022 påvirket dagliglivet til oss nordmenn og våre soldater.

Forsvarets beredskapsheving den 1. november minner oss nok en gang på at vi må være forberedt på at kriser og krig et godt stykke unna Norge vil få konsekvenser for vårt eget forsvar –forhåpentligvis blir det et varig mentalt skifte.

Jubileumsåret 2023 inneholder to viktige markeringer. Brigade Nord feirer 70-årsjubileum, mens Brigadeveteranforbundet feirer 20 år. Brigadesjefen kommer tilbake til hvordan dette skal markeres, da planleggingen fortsatt er i prosess når dette nummeret går i trykken.

Leder

Kjære medlemmer, nok et år er i ferd med å gå inn i historien når vi nå skriver desember. Det er ikke tvil om at året 2022 vil stå igjen som historisk, og kanskje en oppvåkning for alle de som ikke lenger trodde på mellomstatlig konflikt i Europa.

I dette nummeret av Brigadeavisa markerer vi 60 år siden Cuba-krisen, og hvordan storpolitikken

I januar 2023 er det planlagt oppstart på NRKs TV-serie hvor de har fulgt soldater som avtjener førstegangstjenesten i Setermoen leir. Serien tar utgangspunkt i fire seksmannsrom hos Panserbataljon, og Artilleribataljonen. NRK startet opptakene da soldatene hadde sine første dager i leiren, og har fulgt enkelte av de vernepliktige helt frem til dimisjon.

Jeg ønsker dere god lesing og minner om at det er lov å bidra med ferdigskrevet stoff til Brigadeavisa. God jul og Godt nytt år!

Johan S. Carho president

Ansvarlig redaktør:

President Johan S. Carho

Redaktør: Øivind Baardsen

Forbundets adresse:

Brigadeveteranforbundet

Adr: Brigade Nord, Postmottak

Kapellveien 2, 9325 Bardufoss

Mob: 400 29 914 (Generalsekretær)

Kontonummer: 4776 10 14893

Redaktørens spalte

Soldatportrettet denne gangen er med Alexandra Ruud fra Bergen. Hun har det siste året vært soldat i Panserbataljonen. Han har i høst blitt ansatt og er vognfører på kampvognen CV90.

I førstegangstjenesten hennes i fjor ble hun og noen andre av soldatene på Setermoen fulgt tett av flere kamera-crew fra NRK. NRK Troms har siden innrykket av rekrutter på Setermoen i fjor sommer, jobbet med sin nye TV-serie hvor de har fulgt soldatene gjennom hele førstegangstjenesten.

NRKs nye TV-serie, ”Klar til strid” kommer på TV tidlig i januar 2023. NRK Troms, med prisvinnende regissør Helga Bones i spissen, som produserte TVseriene ”113” og ”Brøyt i vei”, har sammen med sitt TV-team fulgt soldatene på Setermoen gjennom et helt år i denne serien.

Cubakrisen var en alvorlig sitasjon som utspilte seg i 1962. Verden var på randen av en ny verdenskrig. Hvordan påvirket dette Forsvaret og den vanlige ”mannen i gata” her hjemme?

Brigadeavisa nr 11 fra 26. november 1954 ble sendt oss fra vårt trofaste medlem Olav Aase. Han hadde fått denne av en kamerat, og sendte den til redaksjonen, slik at vi kunne skanne den. Når vi til neste år ska feire to jubiléer; både Brigade Nord 70 år og Brigadeveteranforbundet 20 år, passer det bra å ta med den gamle brigadeavisa i medlemsbladet vårt.

Minneord over Sigurd Friis som gikk bort 8. mars i år, har vi også tatt med. Rådmanns-sønnen fra Skjervøy som ble soldat og offiser, Rotarianer, lokal leder i Røde kors, eldrerådet og adjutant hos kong Olav.

Nylig gikk også æresbrigadeveteran og tidligere forsvarssjef Sigurd Frisvold ut av tiden. Kristiansunderen som i sin tid var kompani- og bataljonssjef i 2. bataljon som endte sin 38 år lange militære karriere som forsvarssjef.

Veteranene Lars Johan Hellefossmo og Odd Nytrøen, fyller henholdsvis 80 og 90 år! Derfor ønsker vi å hylle disse to som begge har bidratt i forbundsstyret.

Dette gamle bildet fanget vår interesse da vi fant det på hjemmesiden til Hordaland brigadeveteranforening. Bildet hadde god kvalitet og viser en GMC lastebil med ”hytte” bak på lastekassa. På støtfangeren ser vi også ”2N” som betyr at bilen tilhørte 2. bataljon i Brig N. Soldatene som står ved siden av har permisjonsuniform på seg. Det var også opplyst at det var Ove Kobbeltvedt sitt bilde. Derfor kontaktet vi Ove for å få vite litt mer om situasjonen på bildet.

”Bildet ble tatt sommeren 1961 et sted i Indre Troms, og jeg husker situasjonen godt selv om det er vel 61 år siden. Jeg mener at vi skulle på en tur, men hvor er visket ut.

Jeg satt tilfeldig å så ut av vinduet i dette fantastiske transportmiddelet man hadde på den tiden, da jeg så at tvillinghjulet kom sigende ut under lastebilen og nesten løsnet helt fra drivakslingen. Man klarte å få lastebilføreren oppmerksom på hva som var i ferd med å skje. Det var altså ingen punktering, men tvillinghjulet som løsnet fra drivakslingen. ”Transportguttene” klarte å få hjulparet festet på akslingen igjen, og så fortsatte turen.”

Tekst og foto: Ove Kobbeltvedt

Våre jubilanter. Vi har i dette nummeret av medlemsbladet vårt tatt med en oversikt over alle medlemmene våre som fyller runde år i løpet av 2022. Det er hele 122 brigadeveteraner som har jubileum i år!

Forsvarets minnedag er første søndag i november. Brigadeavisa var til stede ved Hærens hovedmarkering på Andselv.

Artilleribataljonen inviterte Artilleriforeningen og Brigadeveteranforbundet til en dag i felt under brigadeøvelsen Arctic Bolt i november. Vi ble med.

Veterinærtjenesten har alltid vært viktig. Uansett om det gjaldt å behandle en syk hest eller hund, eller passe på vannkvaliteten og forpleiningen i garnison eller felt. Første del av artikkelen kommer i dette nummeret.

Kos dere med Brigadeavisa i jule-høytiden!

Øivind Baardsen, redaktør

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022

VeteranportrettetEinar Drageland

leder.

Av fritidsinteresser har Drageland helt siden ungdomstiden vært fascinert av brevduer. Som 17-åring meldte han seg inn i en brevdueforening. Siden den gang har han drevet med brevduesport og forteller lidenskapelig om hvordan brevduer har vært brukt til kommunikasjon - i fredstid, men også i krig.

–Vet du at da de allierte gikk i land i Normandie, var det en brevdue som fløy tilbake til England med melding om landgangen. Brevduene har tydligvis vært viktige aktører og vært med på å forme verdenshistorien.

Einar Drageland er født 4. juni 1949, kommer fra Bergen og tok over som leder av Hordaland brigadeveteranforening i år.

Einar hadde førstegangstjenesten sin i 1969 i en forsyningsavdeling i Heggelia. Jobben deres gikk ut på å ta i mot og splitte ulike forsyningsartikler som avdelingene i brigaden trengte. –Det var både toalettpapir og skismurning, forteller Drageland da vi tok en prat på telefon. Forsyningsavdelingen leverte også mye annet bortsett fra proviant og ammunisjon.

Einar husker tjenestetiden i brigaden som en fin tid. Av spesielle hendelser nevnte han en vinterøvelse da det var under 30 minusgrader og de lå i knappetelt. –Heldigvis hadde vi primus så vi klarte å holde varmen, minnes han.

Etter militærtjenesten ble det en lang yrkeskarriere i Bergens Tidende, hvor han jobbet innen det merkantile området. Einar har også tatt på seg ulike verv og har også ledererfaring fra flere organisasjoner. Derfor var det naturlig å svare ja på årsmøtet til brigadeveteranene i Hordaland, da de spurte om han kunne tenke seg å bli

Einar har vært aktiv i brevdue-miljøet i mange, mange år og er med i en av landets eldste foreninger, brevdueforeningen Norden, som ble stiftet i 1917.

–Brevduene kan slippes mange hundre kilometer unna dueslaget (”huset”) sitt, og finner alltid hjem, så lenge de ikke blir skadet eller drept.

Einar Drageland fikk også med seg én repitisjonsøvelse, på Vestlandet i 1981.

Det var mer tilfeldig at han ble med i Brigadeveteranforbundet. Bergen pensjonistforening, hvor Drageland var kasserer, hadde sine møter på Bergenhus festning. Der kom Einar i kontakt med brigadeveteranene i Hordaland brigadeveteranforening. Dermed ble det medlemsskap og etter hvert verv som leder fra årsmøtet i år.

Soldatportrettet

Alexandra Ruud hennes var i sin tid fallskjermjeger og hennes bror var i Panserbataljonen året før henne. Både faren og broren snakket varmt om sine opplevelser i Forsvaret, og dette var en sterkt medvirkende årsak til at Alexandra ønsket å prøve seg. På videregående gikk hun studiespesialisering og hadde en formening om at disiplinen i Forsvaret ville passe henne.

Hun forteller videre at hun liker utfordringer og hun har trivdes veldig bra i Forsvaret så langt. Alexandra sier at hun liker å samarbeide med mennesker og at samholdet i avdelingen hennes har vært veldig bra. -Det er folkene som gjør at jeg trives, sier Alexandra.

Hun vervet seg i høst og ønsker å fortsette i Forsvaret så lenge hun mestrer utfordringene og gjør en god jobb som vognfører. –Jeg har ingen sivil plan, forklarer hun, og det blir kanskje lagførerkurs eller befalsskole etter hvert.

Hun innrømmer at familien, spesielt faren og broren, er stolte av henne som gjennomførte førstegangstjenesten og at hun nå er blitt ansatt i Hæren og Panserbataljonen.

En av grunnene til at vi valgte Alexandra Ruud til soldatportrettet denne gangen, er at hun er en av hovedpersonene i den nye NRK-serien «Klar til strid», som har fulgt soldatene på Setermoen gjennom et helt år i førstegangstjenesten. Hun forteller at de fra NRK snakket med rekruttene før de møtte til tjeneste, og noen av rekruttene ble valgt ut til å være med i serien. Alexandra forteller videre at hun er en utadvendt person og har trivdes med kamera-crew rundt seg og sine medsoldater. –Jeg er en ærlig person, forteller hun, på godt og vondt, og det kommer nok frem i serien. Hun har sett noen av de første episodene og synes serien er blitt veldig bra.

Alexandra Ruud er fra Bergen og var i fjor soldat i Panserbataljonen. Hun gjennomførte førstegangstjenesten som fotsoldat i Esk 3. Det vil si at hun da var en av soldatene som inngår i et av lagene som vanligvis transporteres i en stormpanservogn av typen CV90. Hun valgte etter fullført førstegangstjeneste å fortsette i Forsvaret, og har i høst gjennomført kurs slik at hun nå er vognfører på en av CV90’ene i Esk 3.

Alexandra har «alltid» visst at hun skulle i Forsvaret. Faren

NRK har siden sommeren 2021 fulgt flere av soldatene i Norges største garnison, Setermoen, hvor det er flest soldater i førstegangstjeneste samlet på ett sted. Vi får i serien bli bedre kjent med soldater i Panserbataljonen og Artilleribataljonen. Regissør Helga Bones forteller at de ønsker å vise et ærlig å ekte bilde av hvordan norsk ungdom i løpet av ett år utdannes for å være klare til å forsvare landet vårt, i en eventuell krig eller konflikt.

PS! NRK-serien «Klar til strid» på ti episoder starter på NRK1 de første dagene av januar 2023. Følg med!

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022

Forsvarets minnedag

På Forsvarets minnedag hedrer vi falne i tjeneste. Minnedagen ble etablert i 2007 og faller på den første søndagen i november hvert år.

I år falt minnedagen på søndag 6. november. Denne dagen minnes og hedrer vi dem som har omkommet i tjeneste for Forsvaret.

Dagen ble markert med hovedarrangementet på Akershus festnning med kransepålegging på Nasjonalt veteranmonument ved H.K.H. Kronprinsen, minnegudstjeneste i Akershus slottskirke og lunsj for inviterte gjester. Seremonien ved veteranmonumentet var åpen for alle.

og skjerper sin årvåkenhet ytterligere, talte sjefen for Stridstrenbataljonen, oberstløytnant Nina Sofie Berg.

H.K.H. Kronprins Haakon la ned krans ved det nasjonale veteranmonumentet på Akershus festning. Foto Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Av praktiske grunner ble dagen markert rundt omkring i landet i Forsvarets leire, garnisoner, og på baser, fredag 4. eller mandag 7. november.

Hærens hovedarrangement ble tradisjonen tro markert ved Veteranmonumentet Touchpoint på Andselv. Det ble holdt etisk apell og flere taler til minne om de som har mistet livet i tjeneste for Norge.

– 24. februar 2022 står som en merkedag i historien for alle tilstede her i dag, for militært personell, for sivile, men mest av alt for de som utkjemper en kamp for sin frihet i Ukraina. Det er en påminnelse om at friheten vi alle setter så høyt, ikke kan tas for gitt, og at vi må være forberedt på å kjempe for den. Vi ble denne uken gjort oppmerksom på viktigheten av nettopp å være forberedt og klar, når Forsvaret nå hever beredskapen

I første rekke fra venstre, oberst John Olav Fuglem, sjef Operasjonsavdelingen/Hærstaben, oberst Eirik Stueland, sjef Maritim helikopterving/Luftforsvaret, ordfører i Sørreisa Jan-Eirik Nordahl og Målselv-ordfører Bengt Magne Luneng. Foto Øivind Baardsen

Sjef Stridstrenbataljonen i Brigade Nord, oberstløytnant Nina Sofie Berg, holdt tale ved veteranmonumentet og valgte å fokusere på at friheten vi opplever i Norge, aldri må tas for gitt. Vi må være forberedt å kjempe for den. Foto Øivind Baardsen

Sigurd Friis til minne

Av Øivind Baardsen

Sigurd hadde begynt folkeskolen på Skjervøy og fortsatte på Tanum skole, hvor medelevene hadde problemer med å forstå dialekten hans.

Familien flyttet hjem til Skjervøy i begynnelsen av juni 1945, hvor faren allerede hadde vært en tid, da han var herredskasserer i kommunen. Faren fungerte også som en slags rådmann og var en godt kjent person for alle på øya. Sigurd fikk tre år i skolen på Skjervøy, før familien flyttet til Kongsberg i 1948 da faren fikk stilling som rådmann. Sigurd hadde ikke lyst til å flytte noe sted, og gråt sine modige tårer.

Sigurd Fris ble født på Skjervøy 27. juli i 1937, en ensom øy helt nord i Troms med Lopphavet og Nordishavet som nærmeste naboer. Her var det omtrent 500-600 innbyggere den gangen - hvor alle kjente alle.

Sigurd var eldste barn av Sigrid Petersen fra Grimstad og Guttorm Friis fra Tromsø. Faren var utdannet jurist og ble i 1936 kommunekasserer og ligningssjef på Skjervøy. Sigurd fikk senere også en søster og to brødre.

Sigurd hadde en flott oppvekst på Skjervøy, og hadde til det siste fortsatt kontakt med noen av vennene fra den tida. Han har fortalt at han som 80-åring tenkte mye på barneårene i nord, og har faktisk skrevet en bok om sine opplevelser i barndommen.

Familiens hus på Skjervøy var et stort toetasjers hus som lå nesten i fjæra og mye av leken for ungene foregikk der. Lekekameratene til Sigurd var sønner av fiskere og småbrukere. Det å gå til butikken var en tur på en kilometer - hver vei. På Skjervøy var det tre fiskemottak hvor det meste av fisken ble eksportert som tørrfisk, til deler av Europa og Afrika.

Familien opplevde dramatikken under evakueringen mot slutten av krigen, da Finnmark og Troms skulle brennes av tyskerne. Tyskerne fikk derimot panikk under tilbaketrekkingen, og rakk ikke å brenne ned Skjervøy. Ferden gikk sørover og familien kom etter hvert med tog til Oslo, og flyttet inn på en gård på Tanum i Bærum. Her bodde de resten av krigen.

Sigurd hadde alltid vært friluftsinteressert, og var i ungdommen med i speideren og hjelpekorps. Sigurd søkte i 1957 befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge (BSIS) på Gimlemoen, i Kristiansand. I starten fikk de mye kjeft og befalet var pirkete, men etter hvert fant han seg til rette - mye på grunn av at de var mye ute. Friis likte å holde seg i form, og var flink blant annet i orientering og på ski. Etter befalsskolen fikk han kontrakt som troppsbefal på Heistadmoen, ved Infanteriets øvingsavdeling nr 1 (IØ1). Sammen med soldater og befal var de i mye aktivitet, og Sigurd følte at han ble litt kompis med de soldatene han hadde ansvaret for.

Etter året på BSIS kom han inn på Krigsskolen, som han fullførte i 1961. Sigurd Friis likte å trene og konkurrere, og ble blant annet Norgesmester i militærløp i 1962. Han fikk i denne perioden noe kritikk for at han ikke tjenestegjorde noe særlig ved stab, men foretrakk å jobbe med soldatutdanning og være ute i felt. I alle år i Forsvaret var han interessert i hva soldatene drev på med, og når han hadde anledning tok han seg gjerne en tur i skogen for å snakke med soldater og befal. Han ønsket å være en synlig sjef.

Etter krigsskolen kom Sigurd som 24-åring til Harstad etter at han hadde giftet seg med Jorunn Wang, og de startet samlivet der, hvor de leide bolig i Harstadbotn. Han var sjef i Kp A/BN3 i Åsegarden i 1967.

Hjemme var det Jorunn som tok seg av barna og hjemmet, når Hæren og Forsvaret ville noe annet for Sigurd. Det var en enorm lojalitet til jobben. Jorunn og Sigurd fikk etter hvert tre barn.

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022

I februar 1966 i indre Troms var Kompani A (KpA) fra Infanteribataljon nr 3 (BN3) på fjellmarsj og det ble et forferdelig grisevær. Det ble omslag til regnvær, og det var så jævlig som man kan tenke seg. En av soldatene havnet i en åpen elv, men troppssjefen klarte å få tak i han før han fór utfor en foss. Heldigvis gikk det bra, mye på grunn av et sammensveiset befalskorps som tok ansvar.

Under en utgående operasjon på en høstøvelse i Troms hadde man presset kompaniet ganske hardt og gått en lang marsj, fikk man til slutt ordre om å etablere bivuakk, og hvile i et helt døgn. Det var en del samer i kompaniet, og deriblant Friis sin samiske sambandskorporal. Sambandsmannen skal alltid være tett på sjefen. Etter en fire-fem timer søvn våknet Friis - i armkroken til sambandsmannen sin. Soldaten passet på sjefen. Samhold og kameratskap er en av bærebjelkene i en militær avdeling.

Han tjenestegjorde senere som avdelingsforstander på Krigsskolen (1973-1976), bataljonssjef i (Første) Infanteribataljon nr 1 (BN1) på Setermoen mellom (1981-1984), sjef for den norske bataljonen i Libanon (1985-1986), sjef på Krigsskolen (1986-1989), militær rådgiver ved den norske FN-delegasjonen i New York (1989-1992) og avsluttet tjenesten som regimentssjef på Heistadmoen. Sigurd Friis var også adjutant for Kong Olav i tre år.

(USK). Vi møttes flere ganger senere, da han besøkte venner i Bardu, samt deltok på ridderslagning i Den Sorte Minks Orden (DSMO).

På Heistadmoen den 28. februar 1995 ble to vaktsoldater skutt av en medsoldat. Den ene dør og den andre mister synet. Regimentssjef Friis utviste enestående lederskap etter hendelsen og glemte aldri det som skjedde.

Sigurd Friis satte også solide spor etter seg i lokalsamfunnet på Kongsberg og hadde en lang karriere i Rotary og var blant annet distriktsguvernør i årene 2004 til 2005. Han har også på Kongsberg vært leder i Røde Kors, Idrettsrådet, Eldrerådet og styreleder i Norsk bergverksmuseum.

Sigurd Friis mente at skoleverket har sviktet i formidlingen av historiene fra krigen - spesielt evakueringen fra Finnmark og Nord-Troms. Han ble selv flyktning under krigen i eget land og ser stadig parallelle historier på nyhetene i dag.

Sigurd Friis har uttalt at han har mye å takke Forsvaret for og det å få lov til å være soldat. Soldat og fremst blant likemenn. Brigadeveteranforbundet lyser fred over Sigurd Friis sitt minne.

Vegiletsimu sella

Sdrugi F siir f tdø 2.7 jilu 1 739 s.gad i nni tenvo

Kgrebsgno 8 msra 2 220

J mrottuG nho

HdirgiS enna

J nnuro

C enitsirh G J nnaho

M ,kirE ,etcideneB ,limE lekki

Sigurd Friis (til v.) som bataljonssjef i ”Førstebataljon” på Setermoen i 1983 (Infanteribataljon nr 1/Brig N). Bildet er tatt i forbindelse med at det var 30 år siden Brigaden i Nord-Norge ble etablert. Videre fra venstre er oberstløytnant Hermann Tveter, den første bataljonssjefen i BN1, så den første brigadesjefen generalmajor Leif Crawford Rolstad og oberst Dagfinn Danielsen, som på bildet var brigadesjef. Foto via Morten Kasbergsen

Jeg hadde gleden av og bli kjent med Sigurd da han ble min første bataljonssjef på Setermoen, våren 1983. Da kom jeg fra Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge (BSIN) etter seks måneder på Utskrevet sersjantkurs

Cnaitsirh M aja

Ø eilimaf girv v renne

B arf settesi

Kekrik grebsgno t sram .22 gadsri

Lretsmolb mos træjk eki e evag r t.remiehzlA tom gninksrof

G nedisennim aiv sig nak neva pon.eslevargebgrebsgnok å k .03.01

Militære minnebilder

Av Arild D. Moe, Finnsnes

Vi måtte ha på gassmasker og krype gjennom et langt, trangt rør. Og vi fikk kjenne svien i øynene fra tåregassen.

NATO-øvelser, blitt demonstrert våpensystemer, intervjuet offiserer, forsvarssjefer, forsvarsministre og politikere. Også fra andre NATO-land. De snakket om hvor viktig det var for dem å kjenne landskapet og øve i arktisk klima. For nordområdene og Norges nærhet til Sovjetunionen, senere Russland, var bakteppet for norsk og alliert sikkerhetspolitikk.

Blant de sterkeste inntrykkene fra NATO-nærværet i nord er en stor vinterøvelse der vi pressefolk ble fløyet utafor kysten og landet på et stort atomdrevet amerikansk hangarskip. Der tok jagerflyene av og landet til øredøvende bråk.

Dette er 50 år gamle minnebilder for meg. Vi var noen vernepliktige på såkalt ABC-kurs på Skjold i indre Troms, ei opplæring i hvordan vi skulle klare oss hvis vi ble angrepet med atomvåpen, bakteriologiske eller kjemiske våpen.

Et annet minnebilde er kompanisjefens time i 1.bataljon på Setermoen. Vi ble vist plansjer av hvordan en fiende kunne komme inn mot kysten i Troms. Pilene kom inn Lyngen og Storfjord, så vidt jeg husker også Malangen og Grøtsundet.

Når dette bildet har bitt seg fast, er det kanskje mest fordi vi aldri fikk vite hvem denne fienden kunne være. Han ble bare kalt FI (for fienden). Trodde vi på det, og ante vi hvem han var?

Dette er minner fra midt i den kalde krigen tidlig på 1970-tallet. Som infanterister skulle vi utgjøre en viktig del av det norske forsvaret. Den sovende sovjetiske bjørnen hørte vi om, men trodde noen at han kunne våkne?

Likevel; uroen var der.

Senere har jeg i fire tiår arbeidet som journalist i forsvarsfylket Troms; med militærøvelser, allierte

Vi forsto at dette var militær- og våpenkraft som kunne brukes mot inntrengere østfra. Dette var tiår der det med ujevne mellomrom dukket opp medieoppslag hvor innbyggere i nesten folketomme nordnorske fjorder påsto de hadde sett ubåt-periskop i vintermørke ettermiddager. Og vi skjønte at slike observasjoner var viktige øyne i det som kalles totalforsvaret. Slike øyne er det blitt færre av med fraflyttingen. I mange fjorder er det ingen fastboende igjen.

Da muren falt i 1989 og Sovjetunionen ble til Russland i 1991 ble forsvarshemmelighetene færre i nord. Da viste det seg at Lyngenlinja – det som i krigsårene var Hitlers siste skanse i nord – var overtatt av det norske forsvaret og modernisert med bunkere i fjellene i Storfjord. Frøylinja, het den nå.

Men med tøværet etter murens fall var bunkerne plutselig ikke like hemmelige. Nå forsto vi vernepliktige fra 1972 hvem fienden var som ikke ble identifisert på plansjene i kompanisjefens time. Nå kunne avisreportasjer fortelle at bunkerne i Storfjord ikke lenger har noen militær betydning.

Noen av dem er blitt museum.

I 2014 var jeg på reportasjetur i Malangen i Troms. Da ble inngangen til et fjellanlegg, et torpedo-fort, murt igjen. Det hadde stått ferdig i 2001 og kostet 250 NATO-millioner. Nå hadde den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg, og torpedo-fortet unødvendig. Det samme var begrunnelsen for å stenge og selge ubåtanlegget Olavsvern ved Tromsø.

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022

Nå i oktober 2022 er verden igjen snudd på hode i nord. Det ferske forslaget til statsbudsjett forteller om gigantiske sju milliarder kroner mer til forsvaret. Og nå er tvilen og motstanden mot opprustning omtrent fraværende i den politiske debatten. Til og med mange på venstresida i den norske politikken er glad vi har NATO og USA i ryggen.

Et minnebilde til fra 1972 til slutt: Infanterikompaniet vårt er på fjellmarsj ved Altevatn i indre Troms. Det er vinter og snøfokk. Et albumbilde jeg fremdeles har viser at vi trosser uværet, går i tett rekke gjennom det isnende fokket og graver oss ned i knappetelt i snøskavlene. Trodde vi den gangen at avdelinga vår ville ha noen betydning om den kalde krigen ble varm?

Det vi ser i Ukraina i dag er at bakkestyrker er avgjørende for å erobre og holde på landområder. Jeg vil tro dagens vernepliktige i nord må ane et større alvor enn vi gjorde som grønnkledde for femti år siden.

Besøk hos

Artilleribataljonen i felt

Lørdag 19. november inviterte Artilleribataljonen både medlemmer i Artilleriforeningen og Brigadeveteranforbundet til en dag i felt i forbindelse med brigadeøvelsen Arctic Bolt i Troms.

Nylig hadde yngste kontingent hatt sin ilddåpbokstavelig talt, da de fikk skyte skarpt for første gang med de nye skytsene til bataljonen, K9 Thunder.

Det var kononbatteriene Olga og Nils som gjennomførte teknisk skyteøvelse i Setermoen skyte- og øvingsfelt.

Vi møtte opp i rundkjøringen ved hovedinnkjøringen til skytefeltet og ble møtt av sjefssersjanten i Artilleribataljonen, kommandérsersjant Sindre Hågensen. Han informerte kort om planen for dagen, før vi ble transportert til området hvor kanonbatteriene bedrev lasting av granater i skytsene. Disse nye kanonene bruker granater av samme kaliber som de forrige M109’ene, nemlig 155 mm. Skytset har en bemanning (også kvinner) på fem personer. Én vognkommandør, én vognfører, én skytter og to ladere. Fra vognen stopper i stilling, går det mindre enn 60 sekunder før første skudd sendes avgårde, for et godt trent mannskap.

Norge bestilte i første omgang 24 skyts og seks K10 ammunisjonskjøretøy. I november i år ble det bestilt ytterligere fire skyts og åtte ammunisjonsvogner, med levering i 2024.

Vi fikk en tur innom kommandoplassen hvor vi fikk servert både kaffe og Vestlandslefser. Bataljonssjef oberstløytnant Mads W. Dyrstad var også til stede og svarte villig vekk på spørsmål. Både tekniske data på de nye skytsene, samt hvordan bataljonen er organisert idag i forhold til tidligere tider, ble delt med oss.

Litt senere beveget vi oss til stillingsområdet hvor kanonene var klare til skudd. Vi fikk kikket inn i vognene og forklart hvordan laderutiner og ildordrer blir kommunisert.

Veteranene fikk en god omvisning hos Artilleribataljonen i felt. En av artilleristene hadde tatt turen helt fra Tromsø! Foto Øivind Baardsen

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur! Takk for initiativet fra Artilleribataljonen!

Æresbrigadeveteran Sigurd Frisvold er gått bort

Tidligere forsvarssjef general Sigurd Frisvold var født i Kristiansund 5. juli 1947, og gikk ut av tiden 29. november i år, etter kort tids sykdom. Han ble 75 år.

Så dro han til Steinkjer og Infanteriets øvingsavdeling nr. 3 (IØ3), hvor han var kompanisjef til 1981. Han fikk deretter stilling som øvings- og operasjons-offiser (S-3) og fikk opprykk til major i 1982. Sigurd ble på Steinkjer frem i 1983, avbrutt av ett år som assistent for Force Commander i MFO Sinai (den multinasjonale styrke og observatørgruppe). I årene 1983-86 var Frisvold operasjonsoffiser ved Distriktskommando Trøndelag (DKT), og fikk i 1986 opprykk til oberstløytnant og stilling som operasjonsoffiser ved Sør-Trøndelag forsvarsdistrikt/Sør-Trøndelag infanteriregiment nr. 12 (IR12).

I 1987 var han tilbake på Skjold, nå som bataljonssjef for Infanteribataljon nr. 2 (BN2). Der var han til 1989 da han fikk opprykk til oberst II og beordret til stilling som stabssjef ved 6. divisjon i Harstad. På nyåret 1991 fikk han samme stilling ved nyopprettede Distriktskommando Nord-Norge (DKN). Så ble han stilt til disposisjon for Generalinspektøren for Hæren og fikk ytterligere militær utdanning i USA. Tilbake fra USA fikk Frisvold oppdrag i forbindelse med Forsvarsstudien. I 1993 ble han beskikket til oberst I og beordret til tjeneste som stabssjef ved Hærstaben ved Forsvarets overkommando i Oslo. Allerede året etter fikk han opprykk til generalmajor og beordret som sjef for Troms landforsvar/6. Divisjon (TLF/6.DIV). Så ble han i 1996 generalløytnant og beordret til tjeneste i Stavanger som øverstkommanderende i Sør-Norge og kommandør for de allierte styrkene i Nord-Europa.

I ungdommen var han en lovende fotballspiller, selv om noen av hans senere militære kolleger har påstått at han var «mindre koordinert i bevegelsesapparatet».

Han fullførte gymnaset i 1967 og startet samme året som elev ved Befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge (BSIS). Han fullførte Krigsskolen i 1970. Frisvold har også militær utdannelse fra utlandet; Marine Corps Command and Staff College (1985-86) og US Army War College (1992-92). I tillegg har han en cand.mag. med fagene statsvitenskap, historie og samfunnskunnskap.

I årene 1970-73 tjenestegjorde han på Skjold i 2. bataljon (BN2), før han i fire år var instruktør ved Befalsskolen for infanteriet i Trøndelag (BSIT). Frisvold ble beskikket til kaptein i 1975 og to år senere var han tilbake på Skjold som kompanisjef og ble der til 1979.

30. april 1999 overtok han etter general Arne Solli som forsvarssjef. I denne perioden fikk han ansvaret for å modernisere Forsvaret, i den største statlige omstillingen etter den andre verdenskrig.

General Sigurd Frisvold gikk av etter seks år som forsvarssjef 1. april 2005 etter eget ønske, etter å ha vært sykemeldt flere ganger de foregående månedene. General Sverre Diesen overtok som forsvarssjef etter Frisvold.

Frisvold ledet Forsvaret gjennom en svært betydningsfull periode, og var forsvarssjef da Norge sendte de første styrkene til Afghanistan. Han tjenestegorde til sammen 38 år i Forsvaret. Brigadeveteranforbundet lyser fred over general Sigurd Frisvolds minne.

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022

Odd Nytrøen – forbundets

første sekretær fyller 90 år!

ved Bjerkvik først, da kasernene på innlandet ikke var ferdige. Det ble så noen år i «Førstebataljon» (BN1/ Brig N) før turen gikk til Befalsskolens øverste avdeling (BSØA) i 1958/59. Så gikk turen til Heggelia og Brigadestabskompaniet hvor Odd ble troppssjef for nærforsvarstroppen. Før han forlot kompaniet var han også en kort periode nestkommanderende (NK).

Så reiste Odd i 1960 til FN-tjeneste i Gaza i DANOR BN VIII, som fenrik i COY Haugen. Han kom til Norge igjen i oktober og ”Førstebataljon”.

Fra 1973/74 ble det tjeneste ved Troms heimevernsdistrikt som instruktør. Etter hvert jobbet han også her som mobiliseringsoffiser (mob.off.). Denne stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i 1993.

Da Brigadeveteranforbundet ble stiftet 18. november i 2003, ble Odd Nytrøen valgt som forbundets første sekretær. Han hadde sittet sammen med Johannes Irgens og flere, i markeringskomitéen for det store veterantreffet på Setermoen samme sommer, og var en av de viktige foregangspersonene som sørget for at veteranforbundet ble etablert.

En førjulsnatt i 1932 ble Odd Nytrøen født i øvre Bardu. Denne tirsdagen i julestria, den 20. desember, ble Signy og Ottar foreldre for første gang. På gården Nytrøen bodde de sammen med Ottars foreldre. Gården var et lite småbruk som i tillegg til folket huset én hest, femseks kyr og noen sauer. Da Odd begynte på Øimo skole, fikk han en søster og åtte år etter dét, søster nummer to.

Odd måtte også hjelpe til hjemme på gården allerede i unge år. Sammen med en av guttene i nabolaget, Inge Øgård, som var like gammel – fant de på litt av hvert.

Da Odd skulle i militæret i 1932, gikk turen først til rekruttskolen på Steinkjersannan, hvor Infanteriets øvingsavdeling nr. 3 (IØ3) holdt til. Det var meningen at avdelingen etter hvert skulle avløse kontingenten i Tysklandsbrigaden, men Odd søkte sersjantkurs på Evjemoen og reiste dit.

Etter fullført sersjantkurs i Kristiansand gikk turen nordover sammen med KpA som skulle til Setermoen, men de ble vinteren 53/54 forlagt på Elvegårdsmoen

Odd har «hele livet» drevet med elgjakt og skyttersport. Som 16-åring i 1948 var han på sin første jakt. I løpet av alle sesongene etter har Odd felt mer enn 200 elger! Han har også drevet med bane- og feltskyting. Han vant NNM i pistol i Bodø i 1959, og har to nordnorske mesterskap i baneskyting og to kongepokaler i feltskyting.

Da 6. divisjon arrangerte det store veteranstevnet i juni 2003, var Odd en av medlemmene i markeringskomiteen. Bakgrunnen for stevnet var Hærens 375-årskubileum og det ble gjort et stort arbeid med å invitere krigsveteraner, Tysklandsbrigadeveteraner og veteraner fra Brigaden i Nord-Norge.

Brigadeveteranforbundet sender sine gratulasjoner!

Styremedlem Hellefossmo

Fylte 80 R

Vårt trofaste styremedlem Lars Johan Hellefossmo, tidligere sauebonde fra Øvre Salangen, fylte nylig 80 år. Dagen ble feiret med gode venner og naboer.

Lars Johan har vært i styret til Brigadeveteranforbundet helt siden 2015, og er fortsatt aktiv i forbundsstyret.

Rekrutten

Lars Johan møtte 10. januar 1962 til rekruttskole på Haslemoen, 35 kilometer sør for Elverum. 230 unge rekrutter møtte denne dagen, i leiren som den gang var hovedbase for artilleriet i Hæren. Et par varmegrader, en halv meter snø, noen skyer og en lett bris fra sør-øst, rammet inn denne onsdagen, som for rekruttene var alt annet enn vanlig.

De var til sammen sju stykker fra Nord-Norge som hadde reist den lange veien til Østlandet for å starte førstegangstjenesten denne dagen. Hellefossmo har i alle år holdt kontakten med sine våpenbrødre, men dessverre er det ikke mange som fortsatt lever.

Raskt ut i stilling

Fem av disse sju fikk luftvernutdanning og to ble mekanikere. Etter fire måneder på rekruttskolen kom soldatene til LLA-batteriet (lettluftvern-artilleri) i Rusta leir på Bardufoss. I tropp A hvor Lars Johan ble plassert, var det trøndere og disse sju fra nord. De første seks månedene var Lars Johan høyderetter og kanonmann, på 40 millimeter Bofors automatkanon. Det å få kanonen raskt ut i stilling, når avdelingen var i felt, lærte luftvernartilleristene ganske snart var det viktigste.

Cuba-krisen

I oktober dette året ble konflikten mellom Sovjetunionen, Cuba og USA, ytterligere forverret og den såkalte Cubakrisen oppstod. Hellefossmo og resten av batteriet fikk ordre om å laste opp skarp ammunisjon og bemanne kanonene. Mens verden stod på randen av tredje verdenskrig, fikk soldatene liten eller ingen informasjon om hva som foregikk!

Da neste kontingent med soldater ankom fra rekruttskolen, fikk Lars Johan rollen som 1’er og kanonkommandør, og fikk noe ansvar for opplæring av «ferskingene». Han har også hatt mange repetisjonsøvelser, både i 1965, 1968 og i 1973. I 1968 gikk turen helt til Pasvik i Finnmark. På den siste rep’ en ble mannskapene omskolert til den nye 20 millimeter luftvernkanonen, som var tatt i bruk året før. Lars Johan har også bidratt internasjonalt i FN-tjeneste i Gaza, i DANOR XIX (1965-66) og XXI (1966-67).

God kontakt

Lars Johan har også besøkt noen av soldatene han hadde tjenestegjort sammen med, og han holder fortsatt kontakt med noen av dem. I tillegg til å være gårdbruker og sauebonde, har Hellefossmo også hatt mange tillitsverv, innenfor landbruk og skogbruk, i tillegg til flere perioder i Salangen kommunestyre for Senterpartiet.

Brigadeveteranforbundet gratulerer vårt trofaste styremedlem, Lars Johan Hellefossmo, så mye med 80-årsdagen!

Fra hest til hangarskip - veterinærtjenesten i brigadene - del 1

Veterinærtjenesten ble etablert ved Kongelig resolusjon (Danmarks Christian VII) så tidlig som 2. februar 1780, og dette ble så opptakten til den militære veterinærtjenesten.

En ny kongelig resolusjon (Norges Carl IV) av 11. oktober 1865, samlet Hærens veterinærer da Kavaleriog Artilleribrigaden ble slått sammen til ett korps – Den norske Armés Dyrlægekorps.

tjenestevilligheten de allikevel viste. Ved opprettelsen av “Den norske Armés Dyrlægekorps” i 1865, ble vilkårene for veterinærtjenesten vesentlig forbedret. I resolusjonens § 3 er for første gang ansvaret for å gi nødvendig bistand til den sivile “medicinalbestyrelsen” nevnt. Dette ble i sin tid grunnlaget for næringsmiddelkontroll og miljøvern i sin videste forstand.

Ved kongelig resolusjon av 13. juli 1889 fikk man en økning i “Dyrlægekorpset”, da man skulle rulleføre både vernepliktige veterinærer og veterinærstudenter, ved de avdelingene som disponerte hester. Dette gjaldt både infanteriet, kavaleriet, artilleriet, ingeniørvåpenet, trenkorpset og intendanturen. Korpset hadde da 15 faste stillinger og 84 vernepliktige mobiliseringsstillinger for veterinærbefal. Stabsdyrlegen var tjenestegrensjef i Armékommandoen, og fikk dessuten et lønnstillegg for å være Forsvarsdepartementets konsulent når det gjaldt veterinærfaglige spørsmål.

I 1893 ble “Den norske Armés veterinærkorps” omorganisert i tillegg til navnebyttet, og veterinæroffiserene gikk over fra å være sivil-militære embetsmenn til full offiserstatus, og stabsdyrlegen ble nå veterinærmajor og stabsveterinær, og senere veterinærinspektør.

Det var naturlig nok de fire Dragonregimentene i den norske hær som først innså behovet for en veterinærtjeneste. Allerede våren 1780 ble det sendt fire lærlinger til den Kongelige veterinærskole i København. Her gjennomgikk de tre års opplæring til “kursmeder” (dyrleger), få år etter at den første veterinær-utdanningen var opprettet i Europa. Artilleriet fulgte etter i 1797 da de også sendte sine første lærlinger til den danske hovedstaden.

Det var innlysende at hestene som transportressurs trengte behandling og stell av veterinærmedisinsk personell.

På tross av en relativt lang og grundig utdanning hadde de militære veterinærene i den første tiden både lav status og dårlige tjenestevilkår. Pionerarbeidet som disse utførte ble ikke verdsatt før mange år senere, noe som står i skarp kontrast til den arbeidsiveren og

I slutten av det 19. og i begynnelsen av det 20. århundre, innså man i Hæren de potensielt store utfordringene med mat- og vannforsyningene under feltforhold, som måtte håndteres. Spesielt erfaringene etter første verdenskrig gjorde at veterinærtjenesten fikk sterkere fokus på den militære kjøtt- og næringsmiddelkontrollen. Dette ble ytterligere slått fast i det nye Krigsveterinærreglementet av 17. september 1919. Da ble det hovedsakelig to arbeidsoppgaver i Veterinærkorpset som skulle prioriteres, klinisk veterinærmedisin og hygienevirksomhet.

Den norske brigaden i Skottland

Under krigen var det totalt tre veterinæroffiserer som tjenestegjorde ved den norske brigaden i Skottland. Veterinærkonsulent for Landbruksdepartementet ved London-regjeringen, Reidar Solheim (f. 1897), kom til Storbritannia i 1942, og ble beordret som brigadeveterinær fra 1. januar 1943. Året etter ble han avløst av veterinærkaptein Håkon Grøholdt (f. 1902). Våren 1944 ble han igjen avløst av veterinærkaptein Jørgen O. Henschien (f. 1902), som kom fra tjeneste i Sverige. Veterinærtjenesten i brigaden var som fortalt hovedsakelig knyttet til hestetjenesten.

Da de norske bergkompaniene ved “Skottlandsbrigaden” ble opprettet våren 1942, var det forutsatt at disse skulle utstyres med hestetren. Hvert kompani skulle således disponere 40 hester. Hestene ble etter hvert samlet ved den lille byen Moniaive i Dumfriesshire, og ved det britiske veterinær- og remonte-depot i Doncaster, England.

Etter 2. verdenskrig ble en av hovedoppgavene avviklingen av de nesten 30000 hestene etter tyskerne og svenskene i årene 1945 og –46, en oppgave som ble utført på en meget profesjonell måte. I de neste titolv årene gjennomgikk Veterinærkorpset en gradvis omstilling med fokus på hygienevirksomheten, noe som krevde mye av de faste veterinæroffiserene med god støtte av de vernepliktige kollegene. Dessuten fikk de god hjelp av eksperter ved Norges veterinærhøgskole.

Slutt med hest

I 1984 opphørte hestetjenesten i Hæren, men både hunder og forsøksdyr bistås fortsatt med klinisk veterinærtjeneste i tillegg til at dyre- og miljøvern også krever stor innsats.

En gruppe militære foran offisersmessa ved Hærens Hesteskole på Starum, Østre Toten. Muligens fra et kurs for hovslagere og veterinærassistenter, i november-desember 1949. Foran, nummer tre fra venstre: fenrik Johan Grove (hovslager på Starum i en årrekke). Nummer tre fra høyre, foran: løytnant Nils Sundby (veterinær). De øvrige er ikke identifisert. Foto Sigurd B. Røisli, Mjøsmuséet

Under de store feltøvelsene i 1952-54 ble blant annet hygienevirksomheten utprøvd. Dette arbeidet ble ytterligere forsterket etter at man ansatte en egen veterinærhygieniker i 1957. Året etter ble det faste veterinærstillinger ved distriktskommandoene, og man kom i gang med militær næringsmiddelkontroll av alle proviantleveransene i fredstid. Dette ble også videreutviklet ved Brigaden i Nord-Norge, og gjennom veterinærkorpsets engasjement i FNs fredsbevarende operasjoner i Egypt, Zaire og senere også Libanon.

Brigadeveterinærene

I årene 1954-56 ble det opprettet to veterinæroffisersstillinger ved Brigaden i Nord-Norge. En kapteinstilling (yrkes) og en løytnantstilling på åremål. Stillingene måtte dessverre endres til vernepliktig status, da det var vanskelig å rekruttere søkere.

Under øvelse “Blåtind” i september 1954 i Troms, fikk veterinærkorpset prøvd de nye veterinæroppsetningene med hovedvekt på det hygieniske. Det var om lag 20000 mann som deltok på øvelsen.

I september 1958 ble det etablert et hygieneutvalg, som skulle føre kontroll av næringsmidler og næringsmiddelhygiene i Hæren (Forsvaret). Dessuten skulle Veterinærkorpset utarbeide forslag til nytt direktiv for næringsmiddelhygiene i samsvar med norsk næringsmiddellovgivning.

I 1964 fikk Hygieneutvalget i oppdrag å vurdere hygienelagene i Sanitetskompaniet og veterinærhygienelagene ved brigadene i de kombinerte regimentene. Resultatet ble at man slo sammen disse ressursene til ett hygienelag, i Sanitetskompaniet. Denne nye organiseringen ble utprøvd i Brigaden i NordNorge i årene 1965 til 1968. Resultatet var en rasjonell og effektiv hygienevirksomhet under feltforhold.

Remonte: Remonte er i militær sammenheng en unghest som dresseres til militær bruk. Red. anm.

Del 2 kommer i Brigadeavisa 2023 nr 1.

Brigadeavisa

Cubakrisen, oktober 1962

Denne høsten er det 60 år siden Cuba-krisen oppstod. Den mest alvorlige situasjonen under den kalde krigen, da verden stod på randen av atomkrig. Hva var foranledningen til krisen, og hvordan påvirket dette Norge og Forsvaret her hjemme?

var i ferd med å skje på Cuba, og erklærte samtidig iverksettelsen av en blokade av skipstrafikken til Cuba med virkning fra 24. oktober, og fjerning av rakettinstallasjonene på øystaten. Sovjet avviste disse kravene kontant og påstod samtidig brudd på folkeretten i forbindelse med blokaden.

Dramatikken økte de neste dagene. USA iverksatte blokaden og sovjetiske lasteskip ble beordret til å vente. Noen skip fortsatte allikevel mot den definerte blokadelinjen der amerikanske marinefartøy lå klare. Sovjet sendte også undervannsbåter mot blokadelinjen, men USA klarte allikevel å håndheve blokaden.

Monteringen av rakettbasene fortsatte i høyt tempo på Cuba, og amerikanerne flyttet samtidig militære styrker til Florida. 27. oktober var de sovjetiske rakettene klare, og et amerikansk fly ble skutt ned over øygruppa samme dag. Et hemmelig møte samme kveld mellom justisminister Robert Kennedy og den sovjetiske ambassadøren i Washington, Anatolij Dobrynin, ga en avtale om at rakettbasene skulle demonteres og utstyret sendes tilbake til Sovjetunionen.

Sovjetunionen begynte ganske åpenlyst å sende militære rådgivere og utstyr til Cuba etter den mislykkede invasjonen i 1961, som var støttet av USA. Fidel Castro hadde overtatt makten på øygruppen, sør av USA, to år tidligere etter kuppet da Batista ble styrtet. Sovjet forsikret at dette kun var våpen til selvforsvar, noe som også amerikansk etterretning bekreftet. I midten av oktober viste overvåkningsbilder at sovjetrusserne etablerte baser for mellomdistanse- og langdistanseraketter der. Disse kunne utstyres med kjernefysiske ladninger.

Dermed kunne flere amerikanske byer utslettes, selv om regjeringen i Sovjet måneden tidligere hadde forsikret USA om at de ikke hadde planer om å utplassere offensive våpen på Cuba. President John F. Kennedy samlet umiddelbart noen av sine nærmeste rådgivere i hemmelighet for uformelle samtaler om hva som burde gjøres. De jobbet kontinuerlig i flere dager og det kom ytterligere bekreftelser på situasjonen, uten at dette ble offentliggjort. Motreaksjonene som ble vurdert var luftangrep, blokade av skipstrafikken og en invasjon av Cuba.

I en TV-sendt tale seks dager etter at våpenoppbyggingen ble avslørt, informerte Kennedy befolkningen hva som

Skip underveis til Cuba med raketter gjorde vendereis. 11. november bekreftet Washington at rakettene var fjernet og den 22. november opphevet man blokaden. Sovjetiske soldater og bombefly startet hjemreisen fra Cuba samme dag. Da julefreden senket seg var det noen sovjetiske instruktører igjen samt en styrke på 3000 mann, frem til slutten av den kalde krigen.

Hvordan reagerte vi hjemme i Norge?

Tirsdag 23. oktober kl. 18 ble det holdt møte i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomitéen, ledet av fungerende formann Bent Røiseland (V). Utenriksminister Halvard Manthey Lange (Ap) ble bedt om å orientere om situasjonen. Komitéens medlemmer var godt kjent med det som var kommet frem gjennom media. Lange valgte å trekke frem noen kommentarer fra NATO’s råd fra kvelden før hvor tidligere utenriksminister Dean Acheson var til stede som spesiell utsending fra presidenten. Det hersket nemlig tvil om hvor vidt det fantes kjernefysiske stridshoder til disse rakettene på Cuba.

Det var klart at rekkevidden av disse rakettene kunne nå mål i hele De forente stater, store deler av Canada opp til Hudson Bay, hele Mellom- Amerika og Sør-Amerika, og så langt syd-vest som til Lima i Peru.

Sovjet hadde også plassert et betydelig antall av de nyeste russiske MIG-jagerne på Cuba.

Norge hadde samtidig betenkeligheter til de varslede inngrepene mot allierte lands skipsfart, ut fra folkerettslige betraktninger. Den amerikanske presidenten påberopte seg i sin tale retten til selvforsvar, og henviste til artiklene i RIO-pakten1 av 1947.

Fikk ut skarp ammunisjon

I lett luftvernartilleribatteri på Bardufoss var Anton Rikard Olsen fra Andørja og Lars Johan Hellefossmo fra Salangen i tjeneste denne høsten. Begge var i A-troppen. Oppdraget til avdelingen var å beskytte Bardufoss flystasjon mot angrep fra lufta. Til dette hadde de 40 millimeter Bofors-kanoner. Anton Rikard var kanonkommandør og husker Cuba-krisen godt. Han mener det er viktig at denne historien kommer frem, og for de som opplevde dette ”på kroppen” ble dette en spesiell periode i førstegangstjenesten. -Det ble full ”mobilisering”, i følge Olsen. Kaptein Magne Foss var batterisjef og varslet soldatene om alarm, og at luftvernstillingene rundt flystasjonen skulle bemannes. Det ble kjørt ut skarp ammunisjon til hver av kanonene og dette ble plassert sammen med soldatene i dekningsrommene ved kanonstillingene.

-Vi var unge soldater, og forstod kanskje ikke alvoret i situasjonen. Men, vi skjønte at forholdet mellom Sovjetunionen og USA var tilspisset, og vi var nok litt redde. Det er den farligste situasjonen vi har vært utsatt for, under den kalde krigen, poengterer Olsen. Soldatene som skulle vært ferdig med førstegangstjenesten i oktober, ble holdt igjen en periode, til situasjonen var avklart.

Lars Johan Hellefossmo husker også Cuba-krisen godt. -Vi var akkurat kommet inn fra brigadeøvelse, og drev og pusset på kanonene, da vi fikk melding om å avbryte pussen og ta med utstyret og komme oss i stilling på Svarthaugen. Det var samme året bygget atomsikre dekningsrom rundt flyplassen, sammen med kanonstillingene. Der ble soldatene installert og der ble det flere døgn med forhøyet beredskap. Det ble fraktet ut skarp ammunisjon til kanonene, mitraljøsene og geværene. -Vi var 20 år og forstod nok ikke helt alvoret, sier Lars Johan. Det var bare en ordre som skulle til, så ville vi ladet kanonen med skarpt, forklarer han. Det ble lange dager i kanonstillingene, og det var ikke så lett å holde seg i aktivitet, i følge Hellefossmo. Han husker også at det kom nye soldater fra rekruttskolen i samme periode, som skulle erstatte de som egentlig skulle dimittere.

B-troppen i batteriet bemannet stillingene ved ”Bjørnåsen fort”, som var et lite fortifikasjonsanlegg på motsatt side, sør-vest av flystipa.

Det var Luftforsvarets stasjon i Sørreisa, som hadde oversikt over situasjonen i lufta over Nord-Norge, ved hjelp av radar. De kunne gi situasjonsbildet til brigadeledelsen, slik at eventuelle ordrer om bamanning og bruk av skarp ammunisjon ble gitt til kanonmannskapene rundt Bardufoss.

A-troppen bemannet fire av seks kanoner. Dette på grunn av få soldater i kontingenten, da det var åtte mann i hvert kanonlag. Da de hadde bemannet kanonene i mange dager, og situasjonen nærmet seg en avklaring, ble de transportert til og fra spisemessa med GMC lastebiler, slik at de slapp å spise stridsproviant i stillingene. befals- og administrasjonsskole (LBAS). På morgenoppstillingen 22. oktober kunne vi fornemme en nervøs stemning, men ikke et ord om at verden var på randen av krig. Nyheten om Cuba-krisen fikk vi i A-troppen på engelsk, av en sivil lektor fra Larvik. Det var nemlig engelsk i første time. Etter at ledelse og instruktører fikk summet seg ble undervisningen avbrutt, og vi samlet oss i peisestua på Vesle Skaugum for å høre på Dagsnytt i NRK, som var eneste radiokanal. Det ble noen dager med lite søvn og høyt spenningsnivå, samt rasling med ammunisjonskasser i krutthuset, der det i dag er kunstutstillinger.

Lars Johan var først på 2.-kanon, men overtok etter hvert som kanonkommandør på 4. kanon. Han hadde vært i stillingen og passet på ammunisjonen, mens resten av laget var til lunsj. Da de kom tilbake, kunne de fortelle at Hellefossmo var blitt utnevnt til kanonkommandør. -Det hadde jeg egentlig ikke regnet med, forteller Lars Johan.

Spent situasjon i hele landet

Jan Thor Lied var på Steinkjærsannan (IØ/3) høsten 1962 under opptrappingen til Cubakrisen med permnekt, portforbud og iverksettelse av ”visse” tiltak. –I september ble vi overført til Bn2/N. Etter et kort opphold i leiren gikk alarmen midt på natten og vi dro rett ut til vårt Bravo-område ved Karlstad. Minus 42 og lå ute i en uke! En tøff start i Brig N. Reidar Løvlie tjenestegjorde i LLA-batteriet som teknisk sersjant fra høsten 1962. Han forteller at han husker godt Cuba krisen og at de bemannet stillingene i Alfaområdet rundt flyplassen.

Harald Kremmer var i intendanturtroppen og minnes også da de lå med skarp ammunisjon under Cubakrisen.

Kåre Nordli var elev på Luftforsvarets skolesenter i Stavern. –Vi var det andre kullet på Luftforsvarets tilfelle atomkrig. Jeg måtte fortelle om bomberom og den situasjon vi i Europa måtte ha i forhold til Russland, noe som var totalt ukjent for amerikanere.

Arne O. Hagtvedt som senere tjenestegjorde blant annet som kompanisjef i KpB på Setermoen forteller: –Vi bodde på Håøya fort ved Tønsberg. Det var ikke et operativt fort, men ble brukt til administrative oppgaver. Min far var mobdisponert på et KA-fort ”litt vestover”. Jeg hadde vært der flere ganger, og han hadde fortalt meg at det var hit han skulle ”hvis det ble alvor”. På denne dagen - 14.oktober i 1962, begynte det som ble Cubakrisen. Spenningen mellom USA og Sovjetunionen eskalerte raskt til randen av krig. Jeg var 14 år og bodde på et KA-fort. Noen dager senere ble jeg vekket ca halv tolv om kvelden. Far sto der i feltantrekk, med pistol i beltet. Han måtte dra til sitt mobiliseringsfort. Jeg fikk vite at ryggsekker for min mor, meg og min søster sto ferdig pakket i tilfelle krigsutflytting fra fortet. ”Nå er du mannen i familien. Ta vare på mor og søster!” Det var hans siste ord før han gikk. Så vidt jeg husker tenkte jeg ikke mer på den saken, men sovnet igjen. Det hele føltes mer eller mindre naturlig. Vi var jo vant til den kalde krigen og alt som fulgte med den. Noen dager senere var krisen over og den kalde krigen ble normalt kald igjen.

Ivar Mikalsen var i Rakettartilleribataljonen (RAbn) på Setermoen. -Jeg husker av vi hadde med skarp amunisjon i RAbn og at vi skiftet clutch på en GMC med gassmaske på, under Cuba-krisen.

Kaare Granå bodde med familien sin ved Fornebu flyplass og det ble orientert om hvor nærmeste tilfluktsrom var. –Foreldrene mine kjøpte i den forbindelse inn beredskapsmat som hermetikk med mere, noe de fornyet hele resten av sitt liv. «Hjemmets beredskapsmat» og utrustning forøvrig har jeg beholdt og fornyet til dags dato, forteller Granå.

Terje Buskerud var på rekruttskolen på Værnes. –Vi gikk vakter over hele Værnes for å beskytte leiren. Fordi vi ikke hadde sluttført rekruttskolen ble vi utstyrt med rødplast i stedet for skarp ammunisjon.

Torbjørn Bolstad kjenner redselen fra Cuba-krisen komme tilbake med krigssituasjonen i dag i Ukraina. –Cuba-krisen sitter i kroppen. Jeg gikk på gymnaset i Steinkjer. De sovjetiske skipene med atomraketter som skulle utplasseres på Cuba nærmet seg øygruppen. USA kunne og ville angripe med atomvåpen innen kort tid. Fysikklærer Arnold Sande kommer inn i klassen - og forteller at det er meldt i radioen at de sovjetiske skipene hadde snudd. Et minne for livet.

Stein Birger Berntsen var i 1962 på Kjevik, som elev på et kurs på jagerflyet F-86K Sabre. –Det var ulovlig å forlate leiren. Vi som var befal holdt til i befalsmessen, hvor vi egentlig hadde det ganske fint, mye befal fra forskjellige steder som var på kurs der. Det var en veldig alvorlig krise som vi tror jeg ikke helt forsto rekkevidden av, men i ettertid har jeg jo forstått alvorlighetsgraden. Godt at det løste seg etter hvert!

Arne Husby sin far var beordret på kurs i Alabama, USA. Faren fortalte at det ble helt stille, da samtlige fly var i luften. –Hjemme i Norge satt min mor med to gutter, hun ikke trodde ville vokse opp. Dette var skikkelig alvor. Vi hadde bare en telefon i Forsvarets blokk, hvor vi bodde. Naboen med telefonen kom løpende ned og fortalte at vi hadde samtale fra USA. Det var stort og alvorlig den gangen. Min far ringte hjem og fortalte at alle på skolen hadde det bra. Men stemningen var trykket lenge.

Odd Storsæter husker veldig godt hvor redde de var. –Jeg gikk i første klasse på Hamarøy kommunale realskole og var for ung til å komme inn på voksenkino. Så ble det oktober 1962 og Cubakrisen førte til redsel for atomkrig. Det var ingen aldersgrense på radiosendingene fra NRK.

Asbjørn Økland var elev ved Sulland Sr High school i -62 og opplevde en total angst i denne situasjonen. –Vi var ikke forberedt på krig i eget land og vi hadde øvelse hvor alle de omlag 2000 elevene ble samlet i 1. etasje i

Anne Nilsen er født i 1952 og vokste opp i trygge Lillehammer. –Vi lekte ute hele tida uten frykt, vi tok en runde med ringbussen og synes det var spennende, vi sykla til Bekkodden og bada, uten frykt, og foreldrene våre visste at vi ville komme hjem til middag. Vi lærte mye om krigen både hjemme og på skolen og synes det var fælt å høre om. Men, det var veldig, veldig lenge siden. Rett etter at vi fikk TV, i oktober 1962, kom det som ble kalt Cuba-krisa. Da satt far min, journalisten, pal foran TV’n og så på nyhetene. Jeg skjønte at det var alvorlig og en dag sa han at det kunne bli en tredje verdenskrig! Jeg husker bare et dårlig innslag med mange russiske, svarte krigsskip på vei til Cuba. De frakta krigsmateriell for å styrke Castro på Cuba mot USA. Kennedy satte hardt mot hardt og sa at hvis russerne ikke snur vil USA senke alle skipene. Fryktelig skummelt! Russerne snudde og krigen ble avverga. Den gangen.

1) Rio-pakten eller Den interamerikanske traktaten om gjensidig assistanse (eller traktaten Rio eller Pact Rio ) er en traktat etablert i 1947 mellom alle amerikanske stater (unntatt Canada ), konkluderte i starten av den kalde krigen mot den sovjetiske blokken.

For de som vil ”grave” litt mer i arkivene fra Cuba-krisen er mye dokumantasjon gjort tilgjengelig via arkivportalen.no

Brigadeavisa - ny årgang 19 - nr 3 - november 2022

Våre jubilanter

I dette nummeret av Brigadeavisa ønsker vi å hedre våre medlemmer som i løpet av året har egne jubileum.

90 år

Odd Nytrøen

85 år

Magne Akervold

Dagfinn Danielsen

Jan Roger Eilertsen

Harald Gåre

Gudmund Ingart Haugen

Lars Hvalsmarken

John Johnsen

Rasmus Arnold Kjellevold d.e.

Ludvig Johan Myrland

Jens Næss

Tormod Sleppen

Herulv M. Tunheim

Per Veiby

Håkon Wigen

Olav Andreas Winther

80 år

Kåre Jan Angeltvedt

Kjell Edvard Bratberg

Oddgeir Bratsberg

Per Rønning Bue

Rolf Einar Christiansen

Knut Aasgaard

Tor-Gunnar Gulli

Jan Lars Haugom

Lars Johan Hellefossmo

Nils Hesjedal

Viggo Johansen

Johan Arnt Johansen

Helge Mathias Kolbeinsen

Kjell Kvalstad

Kjell Kvam

Leif Rudolf Larsen

Bjørn Mikkelsen

Anton Rikard Olsen

Tore Olsen

Kåre Sandnes

Odd V. Skjørstad

Torbjørn Solberg

Helge Sørensen

Oddbjørn A. N. Thomassen

Egil Vindorum

75 år

Dan Arvid Andersen

Odd Brodahl

Vigdis Dalen

Morten Eldevik

Sigurd Frisvold

Kaare Thorleif Granå

Stein Ivar Guddingsmo

Hans Harviken

Einar Henriksen

Svein Rune Hoksrød

Hallvard Husby

Magnus Haakseth

Magne Ingebretsen

Reidar Jenssveen

Alf Terje Johansen

Jan-Terje Johansen

Jan Otto Johnsen

Arthur Edvard Knutsen

Svein Larsen

Harry Gustav Lund

Tor Muriteigen

Tor Nordal

Karstein Osvoll

Svein Pettersen

Anders Piltingsrud

Svein-Erik Rognli

Torleif Per Sandnes

Tore Skoglund

Ralf Svendsen

Svein Sæther

Jimmy Søland

Dagfinn Tufte

Olav Edvard Tørring

Magne I. Volden

70 år

Svein Erik Bredin

Erik Brun

Arne Roald Danielsen

Olav Drikstuen

Torstein Dynna

Svein Dyrvik

Jostein Flasnes

Tormod Haugstuen

Håkon Hofstad

Bjørn Innset

Elin R. Jeppesen

Håvar Løberg

Bjørnar D. Nicolaisen

Hans-Petter Nyquist

Bjørn Ottersen

Terje Sesseng

Sverre Solberg

Gunnar Solberg

Kjell Tangstad

Arild Thobiassen

Kjell Thorsheim

65 år

Britt Tove Brestrup

Torbjørn Bredal Thorsen

Bjørn Haakseth

Arve H. Lauritzen

Jan Erik Martinsen

Trygve Møllerbakken

Asgeir Nikolaisen

Olav Jørgen Sæther

Bjørn Ødegård

60 år

Svein Arne Bjørsland

Øivind Baardsen

Bjørn Kåre Forbord

Jardar Gjørv

Arild Norum

Rune A. Sandø

Leif Petter Sommerseth

Geir Martin Steindal

55 år

Johan S. Carho

Bjørn Christoffersen

Bjørn Lande

Sveinung Nyvoll

Frank Magne Sletten

Christian F. R. Withbro

Andreas T. Øygarden

50 år

Espen Gundersen

Roar Karlsen

Brigadeveteranenes bilder

Redaksjonen ønsker tilsendt bilder som viser ulike aktiviteteter fra Tysklandsbrigaden, fra Brigaden i NordNorge, eller dagens Brigade Nord. Sitter du på bilder fra din tjeneste i en av brigadene, ville vi blitt glade for å motta slike. Det enkleste og beste er hvis dere får skannet slike bilder og sendt de med epost til redaksjonen. Det er også mulig å ta bilder med mobiltelefonen, for dere som har smarttelefoner. Pass da på å ta bildene vertikalt (rett ovenfra, hvis bildene ligger på et bord, i et album, eller lignende). I tillegg er det en fordel å ta bildene i nærheten av et vindu i dagslys - helst en overskyet dag. Så kan bildene sendes med epost eller MMS til oss etter at de er avfotografert. Spør gjerne noen i din omgangskrets, hvis du trenger hjelp til dette. Lykke til!

Kolonnen med M6 lastevogner er tatt under øvelse Barfrost på Hinnøya i 1984. Dette skriver Arne O. Hagtvedt på vår Facebook-side, etter at Arnfinn Olav Tveita hadde repostet dette bildet som Morten Kasbergsen først publiserte i 2016.

Merkingen på vognene tyder på at det er kjøretøyer fra Host Nation Support Unit (HNSU). En bataljon fra CAST-brigaden (Canadian Air-Sea Transportable Brigade Group) var jo med, og de hadde slik støtte, skriver Hagtvedt.

Jeg var forøvrig kpsjef i Kp B/1/N under den øvelsen, skriver han videre, og vi var i kraftig kontakt med kanadierne i området øst og nord for Sortlandsbrua. Ellers var det også en norsk rep-bataljon med. En av kpsjefene der het Stein-Arne Aarbogh. En tidlig morgen hadde jeg med mitt kompani gleden av å åpne kraftig og samlet ild mot hans kompani - fra en ganske så høy fjellknaus rett ovenfor repavdelingens stillingsområde. Dit hadde vi klatret - helt bokstavelig - i stupmørke, hele kompaniet. På toppen fant vi et kanadisk lag som sov i teltet sitt. Teltet ble buntet sammen rundt dem, og vi fikk lære mange nye engelse og franske gloser! Så satt vi der oppe og så på lagsteltene i nattkikkerten vår - mange små lysegrønne flekker i kikkerten. Da vi åpnet ild i grålysningen - også med to medbrakte 12,7-mitraljøser, ble det en viss forvirring der nede på flata, avslutter Arne O. Hagtvedt. Foto Morten Kasbergsen

Hordaland brigadeveteranforening besøkte i høst Gestapo-muséet i Bergen. Museet ligger i samme bygning som tyskerne okkuperte 9. april 1940 like ved siden av Den Nasjonale Scene i Bergen sentrum. Foto via Einar Drageland

Fra æresbrigadeveteran Kjell E. Olsen på Elverum har vi fått tilsendt dette bildet, og følgende tekst: ”TUNG BERGNING. Brigaden i NordNorge måtte ofte ut og hjelpe sivile når det hadde oppstått problemer på de smale veiene. Dette bildet er fra 1960 i Hamn på Senja hvor et vogntog havnet helt nede i fjæra. Ingen mennesker ble skadd, men det ble store materielle skader. Bergingsarbeidet pågikk i nesten to døgn før havaristen var på veien igjen - som totalvrak. Dette ble en slitsom jobb, men soldatene utførte jobben med stor interesse og iver.

Egil Ødegård var i tjeneste i Radartroppen på Setermoen i 1968. Han hadde en fin tjenestetid i Troms med utrolig fin natur og mange fine minner - både fra brakkeliv og turer både nært og fjernt. Han husker spesielt hurtigruteturen til Hammerfest. Foto via Egil Ødegård

9. november hadde Finnmark landforsvar på Porsangmoen invitert elever fra ungdomskolene i Lakselv, Billefjord og Børselv, til en dag i leir. Kunnskapsprosjektet fikk ta del i arrangementet og ungdommene fikk høre lokal krigshistorie fra historiker Arvid Petterson og informasjon om førstegangstjenesten og utdannings- og jobbmuligheter i Forsvaret av visekorporal 1. klasse Arnfinn Morsund Sjøenden og kommandersersjant Stian Os. Foto Øivind Baardsen

The KPC Experience. Det var julaften 1980 på Setermoen, kaserne Senja. Korporal Eriksen fra Bærum på gitar, han var et råskinn. Stødig bass fra 16 Hansen fra Østfold. Trommisen husker jeg ikke hva het, jeg tror det var en totning. Jeg husker spesielt ” Wild thing” (Hendrixversjon). De gjorde dette til en veldig bra julaften, skriver Håkon Steine som har lagt ut dette bildet på Brigadeveteranforbundet sin Facebookside.

Lokalforeningsnytt

Hordaland brigadeveteranforening

Høstens aktiviteter er gjennomført med blant annet et besøk på Gestapo-museet i Bergen. Museet ligger i samme bygning som tyskerne okkuperte 9. april 1940, like ved siden av Den Nasjonale Scene i Bergen sentrum. Her finnes autentiske celler med inskripsjoner risset inn av fanger som satt innelåst og som ble torturert i «Skrekkens hus» som det het på folkemunne. «Her er verre en i helvede», er en av inskripsjonene i cellene. Det var blant annet utstilt de ulike tortur-redskaper som ble brukt. Se bilder forrige side.

Den 14. desember blir det førjulstreff i Kommandantboligen på Gravdal.

Vårens aktiviteter er ikke besluttet ennå, men forslag til uformelle samlinger blir den 1. februar, 12. april, 3. mai og 7. juni. Årsmøtet blir den 01. mars.

Møtene blir avholdt på Festningsmuseet, Bergenhus primært første onsdag i måneden kl 11 til 13.

Det planlegges et besøk i løpet av våren til Espeland fangeleir.

Midt-Troms brigadeveteranforening

Brigadeveteranforeningen deltok med flaggvakt under markeringen av Forsvarets minnedag på Bardufoss 4. november.

Nord-Trøndelag

brigadeveteranforening

Innherred forsvarsforening inviterte til orientering om krigen i Ukraina. Orienteringen ble holdt på Rinnleiret onsdag 24. november. Amanuensis Lars Peder Haga fra Luftkrigsskolen holdt orienteringen, som var grundig både med redegjørelse om de faktiske forhold og med perspektiver for ulike muligheter for fortsettelsen av krigen. Flere brigadeveteraner deltok.

Et tjuetalls veteraner er påmeldt til julebord på Verdal

Hotell lørdag 3. desember. Feststemte veteraner ser frem til å feire sammen i godt lag og med håp om en fredelig jul for oss og også håp for de som lever under krevende og vanskelige forhold.

Ringerike brigadeveteranforening

Brigadeveteranforeningen har avholdt møte på Gjestegaarden i dag. Det saken gjaldt mest var den tradisjonelle sammenkomsten vi har før jul. Den blir holdt onsdag 7. desember. Der blir det juletallerken og dessert med kaffe. Praten gikk også rundt neste års aktiviteter. Neste år har veteranene holdt sammen i 20 år og det vil vi markere det i september. Det blir ikke så mange aktiviteter utenom distriktet på grunn av dét. Men en sommeravslutning må vi få til før vi tar ”ferie” og en pizzarunde i løpet av våren.

Stor-Oslo brigadeveteranforening

Foreningen gjennomførte styremøtet 30. november, hvor de fikk besøk av selveste julenissen! Han skal visstnok være medlem av foreningen! Styret prøvesmakte også juletallerken som serveres på medlemsmøtet den 7. desember.

Sørlandet brigadeveteranforening

Torsdag 24. november var det foredrag på offisersmessa Gimlemoen. Seniorforsker Karsten Friis ved Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, snakket om hvordan et medlemsskap i NATO for Sverige og Finland vil kunne påvirke den strategiske balansen i det nordisk-baltiske området. Foredraget ”Norden som en ny kraft i NATO” samlet medlemmer i Kristiansand forsvarsforening og Sørlandet brigadeveteranforening.

I desember har brigadeveteranene på Sørlandet planlagt julebordscruise med Color Line.

Når det gjelder neste år er det ikke bestemt foredragsholdere ennå, men det blir siste torsdag i hver måned i henhold til planen.

Forbundsnytt

Tradisjonell julegløgg

Den tradisjonelle julegløggen ble avholdt i brigadebygget ”Brig-KO” fredag 9. desember. Julegrøt, spekemat, gløgg og pepperkaker stod på menyen. Brigadeledelsen og alle G’ene, var invitert, i tillegg til tidligere presidenter og forbundsstyret.