MAF-magasinet Håpets Vinger 4-2024

FRAMNES KVGS ELEVENES HJERTE FOR Å HJELPE

Det er tidlig morgen. Solen stiger sakte over horisonten, som om den vekker liv i gatene i Antananarivo, Madagaskar. Vi kjører bil sammen med en gjeng fra Framnes KVGS, fulle av forventning og nysgjerrighet før dagens flytur til en isolert landsby.

TEKST: RALPH KOLNES OG SVEIN-ROBERT SOLBERG (I ANKAVANDRA) FOTO: SVEIN-ROBERT SOLBERG

-Vi startet fra Framnes klokken ni om morgenen. Deretter tok vi bil til Oslo, fly til Stockholm, videre til Etiopia, og nå er vi her på Madagaskar. Det har vært 30 timer med reising, så det ble en lang dag i går, forteller Lea mens bilen humper seg gjennom gatene på vei til MAFs flybase i Antananarivo.

Lea Synneva Andersland og Askild Sandvoll er begge sisteårselever og russ ved Framnes kristne videregående skole i Norheimsund. Med på reisen er også lærer Magnus Hisdal og representanter fra MAF Norge.

Gir alt for en god sak

– Det med russetiden er egentlig ikke så viktig. Misjonsprosjektet vårt er mye viktigere, sier Lea. Vi er veldig spente på denne dagen, ikke minst på å fly til en isolert landsby for å møte et mobilt legeteam og et par pastorer, fortsetter hun.

Russekullet ved Framnes velger hvert år et misjonsprosjekt som de samler inn penger til gjennom året. I år har de valgt MAF og Madagaskar Medical Safari (MMS), et samarbeid mellom MAF og HoverAid, som sender legeteam på kortere oppdrag til landsbyer uten tilgang til helsehjelp.

– Vi valgte MAF fordi vi er opptatt av både helse og misjon, sier Askild og fortsetter:

– Vi ønsker å gjøre noe konkret for de fattige som mangler helsetilbud, samtidig som vi vet at de trenger Jesus. Dette prosjektet fyller begge kriteriene. Nå sitter vi snart i flyet på vei til Ankavandra for å forstå mer av arbeidet og hva det virkelig betyr.

– Og jeg har også med meg tre fotballer og noen shortser som jeg planlegger å gi til barna i landsbyen, legger han til.

50 minutter i luften kontra

4 dager på bakken

Vi ankommer MAF-basen idet det begynner å lysne. Vi setter oss for å spise medbrakt frokost, litt trøtte alle sammen. Askild kjenner spenningen rundt flyturen.

– Vi måtte stå opp tidlig for å komme oss til flyplassen til klokken fem, så det har ikke blitt særlig mye søvn, sier Askild med et trøtt smil, og legger til: – Og så gruer jeg meg kanskje litt til å fly. De som har vært på lengre turer, sier at man virkelig kjenner forskjellen på å fly i et mindre fly.

På plass i flyet ber MAF-pilot Wouter Nagel en bønn for turen, for menneskene vi skal møte, og for alle som trenger hjelp.

Utenfor sitter også en mor med sin sju år gamle sønn på fanget. De hadde gått i to dager i håp om at gutten kunne få en brokkoperasjon, som han heldigvis fikk dagen etter ankomst. Nå, to dager senere, sitter de i kø for å skifte bandasje. Gutten har smerter og har ikke klart å gå på do siden operasjonen. Heldigvis får han hjelpen han trenger.

For de fleste av oss er tilgang til helsetjenester en selvfølge, men på Madagaskar er virkeligheten en helt annen. 80 prosent av befolkningen har ikke tilgang til sykehus, og de fleste av dem som har det, er for fattige til å betale for behandling. For innbyggerne i Ankavandra, hvor det ikke finnes helsetilbud, er hjelpen fra MAF og HoverAid livsviktig.

Fotball og Jesus

Men prosjektet handler ikke bare om helse; det handler også om å dele troen. Etter en runde i landsbyen møter vi pastorene Toky og Daniel, som bruker tiden til å oppmuntre, be og dele evangeliet med landsbyfolket mens legeteamet arbeider. De forteller hvordan mange tar imot Jesus, og hvordan troen kan gi frihet fra frykt og tradisjoner som binder folk.

Midt i landsbyen kommer vi til en åpen plass med

noen rustne fotballmål. Endelig kan Askild ta fram en av fotballene fra bagen sin. Barna samler seg rundt mens han pumper den opp. Spenningen er til å ta og føle på, spesielt siden barna tidligere har brukt en ball laget av sammenrullet plastikk. Når Askild sparker ballen, jubler barna og løper etter. Askild, Lea og pastorene blir med på leken, til stor begeistring fra barna.

– Vi bestemte oss for å gi ballene til pastorene, slik at de kunne bruke dem til det beste for alle. Det er en fantastisk måte for dem å komme i kontakt med barna. En ball er en sjeldenhet her, forteller Askild.

Når dagen går mot slutten og vi gjør oss klare for å dra tilbake til flyet, kjenner vi på takknemlighet for alt vi har opplevd. Lea og Askild har ikke bare sett en annen virkelighet – de har blitt en del av den.

– Dette er skikkelig meningsfylt arbeid! sier Lea med et smil.

Sammen med Lea og Askild føler vi alle at vi har fått et nytt perspektiv på både livet og misjonsarbeidet. Og ikke minst viser russen på Framnes hvordan ungdom med helhjertet engasjement virkelig kan utgjøre en forskjell.