DRONNINGEN
«Kjære Becca, det skal være meg en sann fornøyelse å sette en stopper for din meningsløse eksistens. Jeg skal begynne med å knuse hodet ditt, helt til det lille du har av hjerne, renner ut. Etterpå skal jeg fjerne det iskalde hjertet ditt og fôre grisene med det. For å være på den sikre siden skal jeg dessuten knekke hver finger du har, slik at risikoen reduseres for at du skriver mer av den helvetes idiotien din.
Med vennlig hilsen, Forneus»
torsdag 20. juli
Bruno Stenlund var en liten gutt med et stort oppdrag. Da han kom ut på verandaen og kjente julinattens kjølige luft mot de bare beina, innså han at det nok var det modigste han noen gang hadde gjort. Men han hadde ikke noe valg.
Mamma lå og sov på kjøkkengulvet, og hadde blod på seg.
Bruno hadde forsøkt å vekke henne, men hun bare sov og sov. Det var veldig rart. Han måtte få tak i pappa, og det så fort som mulig.
Det var ikke ofte Bruno kledde på seg helt uten hjelp. Han hadde riktignok fylt fem år, så han kunne det jo. Men
som regel var det mamma eller farmor eller en annen voksen som holdt fram klærne han skulle åle seg inn i. Nå hadde han bare på seg pysjamasoverdel, og det var ikke nok. Han var litt forkjølet, og hvis han skulle gå helt inn til byen midt på natten, måtte han kle seg ordentlig. Kanskje til og med ha med niste.
Bruno snudde og gikk inn i entreen igjen, fant en jakke som moren hadde strikket, og som stakk litt, men det fikk bli den. Han stakk føttene i de røde gummistøvlene og tok en sving innom kjøkkenet for å hente en banan i fruktfatet. Mamma lå fortsatt på fillerya. Håret hennes hadde viklet seg inn i frynsene på teppet, og blodet var ikke blitt borte.
«Jeg kommer snart tilbake,» sa Bruno beroligende.
Dette med å skulle gå helt inn til byen ville ta tid. Likevel hørtes det bedre ut å si «snart», så ikke hun ble bekymret. Han hadde en følelse av at hun ikke ville ha likt at han forsvant på denne måten. Men hun hadde seg selv å takke, som bare sov og sov. Og mammas telefon lå på en hylle i stua, men den visste han ikke hvordan man brukte.
Alt var stille da Bruno gikk ned mot veien. Alle mennesker og dyr sov. Hvis han anstrengte seg for å lytte, trodde han at han hørte musikk et sted i det fjerne, men det nyttet ikke å gå mot den, for det var i byen faren hans var. I leiligheten til farmor like ved torget og lekebutikken. Bruno trodde nok han skulle klare å finne fram. Og selv om det var midt på natten, var det heldigvis ganske lyst.
Altså var det bare å legge i vei. Bruno kastet et siste blikk på det blå huset og kjøkkenvinduet som det lyste fra. Så begynte han å gå.
«Kutt
Kaj begynte å høres skikkelig irritert ut.
«Men du lovet at du ikke skulle drikke! Det går ikke an å dra på fest in the middle of nowhere og drikke seg dritings!»
Linnea Phan var rasende, men sikkert ikke i nærheten
ut det gnålet!»
av så rasende som moren hennes var i dette øyeblikk. Hun skulle ha vært hjemme før midnatt, og nå var klokka snart ett. Og mobilen hennes var tom for batteri. Det var kanskje like greit. Hun ville få kjeft nok når hun kom hjem, så det var deilig å slippe det under bilturen.
«Dritings?! Jeg tok bare noen øl, hvor dust tror du jeg er?»
Kaj tråkket demonstrativt på gassen, og motoren ga fra seg en hvinende lyd som ikke var spesielt beroligende. Grusen sprutet, og Linnea hylte ut, helt til Kaj satte ned farten igjen og sendte henne et skjevt flir.
«Slutt å mase, da. Du er snart hjemme hos mamma.»
«Bra. Can’t wait,» sa Linnea.
Hun prøvde å se streng ut, men klarte ikke å la være å smile litt. Kaj var verken den smarteste eller den peneste gutten hun kjente, men det hendte han overrasket. Han kunne være veldig søt og omtenksom, og innimellom morsom på en litt sprø måte. Linnea hadde bestemt seg for å prøve å bli forelsket i ham på ordentlig denne sommeren, men det kom til å kreve en viss innsats.
Med et dypt sukk lente hun seg tilbake i passasjersetet og festet blikket på grusveien som de suste av sted langs. Plutselig …
«BREMS, KAJ!!! BREMS FOR FAEN! BREMS!!!»
Kaj sto på bremsen, men de fortsatte å skli fremover på grusen, rett mot det lille mennesket som sto som frosset fast midt i veien. I siste sekund fikk han vrengt på rattet, bilen skar av veien, fortsatte humpende ut i en rapsåker og bråstoppet. Kaj og Linnea ble kastet fremover i setet så bilbeltene sved, deretter bakover så det svartnet for øynene. Så ble det stille.
Linnea var den første som klarte å si noe.
«Er du … gikk det bra?»
«Mm. Jeg tror det.»
«Gutten … er han …?»
«Jeg tror ikke jeg … man ville vel merke det hvis …»
Med skjelvende hender klarte Linnea å løsne sikkerhetsbeltet, åpne døren og gå ut av bilen. Da hun fikk øye på gutten, som fortsatt sto som en liten statue midt i veibanen i røde gummistøvler, ble hun nesten kvalm av lettelse.
Å ta seg fram gjennom en sølete åker i sandaler var ikke verdens enkleste oppgave, men hun kom seg opp på veien igjen. Kaj fulgte etter mens han pustet høyt og hissig.
Gutten var liten, ikke engang i skolealder. I tillegg til støvlene hadde han på seg en strikkejakke av noe slag, men bukse hadde han tydeligvis glemt. I hånden holdt han en banan.
«Hei,» sa Linnea forsiktig.
Hun fikk ikke noe svar, men gutten snudde for første gang på hodet og så på henne. Linnea gikk nærmere og satte seg på huk. Hun var flink til å snakke med småbarn. Hjemme hadde hun tre småsøsken og hadde sittet barnevakt for dem og andre barn minst hundre ganger.
«Jeg heter Linnea. Hva heter du?»
Gutten sa fortsatt ingenting, stirret bare alvorlig på henne. Øynene hans var veldig store, og selv om natten var mørk, kunne man se at de var blå.
«Hvor bor du?» forsøkte hun.
Nå pekte gutten bortover veien, i den samme retningen som Linnea og Kaj hadde kommet fra.
«Vet du hva? Vi kan ikke stå her midt i veien, det kan jo komme flere biler. Skal vi sette oss der borte?»
Han nikket, og de gikk bort til grøftekanten, der Linnea slo seg ned på en tue som virket noenlunde tørr. Hun klappet seg på lårene for å få gutten til å sette seg på fanget hennes, og han klatret villig opp.
«Spør ham hva faen han gjør alene ute midt på natten,» klaget Kaj som sto og tråkket et stykke unna.
Linnea sendte ham et strengt blikk, før hun vendte oppmerksomheten mot barnet igjen. Det var noe kjent ved
gutten, selv om hun ikke kunne skjønne hvorfor. Hun var ganske sikker på at hun aldri hadde truffet ham før.
I nakken på strikkejakken stakk det opp en lapp. En sånn hvit navnelapp med mørkeblå bokstaver som man kunne sy inn i klesplagg. Linnea hadde også hatt sånne da hun var liten. «Bruno» sto det på lappen.
«Å faen …» utbrøt hun.
«Hva er det?» spurte Kaj.
«Jeg vet hvem han er. Du er Bruno! Og moren din heter Becca, ikke sant?»
Gutten lyste plutselig opp og nikket ivrig.
«Hvis du kjenner moren hans, synes jeg du skal spørre henne hvorfor hun ikke holder styr på ungen sin, men lar ham løpe omkring og være til fare for trafikken,» mumlet
Kaj.
«Jeg kjenner henne ikke på den måten. Hun er Becca i Den blå villaen. Hun er blogger.»
«Never heard.»
«Nei, det trodde jeg heller ikke. Det er mest interiør og mote og sånt.»
«Mamma sover på gulvet og er full av blod,» sa Bruno og begynte å skrelle bananen sin.
Den ensomme lente seg mot den rødmalte veggen og prøvde å la være å puste så høyt. Det var vanskelig. Hjertet dunket som en basstromme i en militærmarsj. Og himmelen var gul. Den så skitten ut. Som skyllevannet når man vasker en veldig møkkete fillerye.
Skogen bak ham var derimot vakker mørkeblå og forlokkende. Det var ingenting han heller ville enn å flykte inn til mørket og tryggheten, men han turte ikke. For ikke lenge siden hadde den lille gutten gått forbi uten å kikke mot innhegningen og den røde veggen. Burde den ensomme ha fulgt etter ham? Men da ville jo Hun ha blitt alene. Det gikk heller ikke an.
Han bestemte seg for å bli sittende en stund til, få kontroll over pusten og tenke gjennom saker og ting. Men det var anstrengende å tenke. Det var egentlig bare én tanke han klarte å gripe fatt i, og den gjentok han for seg selv som et mantra.
«Det var ikke min skyld. Ikke denne gangen. Det var ikke min skyld.»
Bruno var egentlig ganske fornøyd da han hånd i hånd med sin nye venn Linnea vandret tilbake opp bakken til det blå huset. Selv om det egentlig var pappa han skulle finne, stolte han på at Linnea kom til å ordne opp. Hun virket snill. Den store gutten med den veldig store skjorta virket litt sint, men han var sikkert mest lei seg fordi bilen hans sto igjen ute på åkeren. Det var en fin bil, gul, og bare litt rusten.
Bruno hadde ikke rukket å gå så veldig langt, så det tok ikke lang tid før de var hjemme igjen. Men han rakk å fortelle enda en gang om mamma som sov på kjøkkenet og om pappa i leiligheten i byen og om at en som het Sankt Jørgen hadde reddet en prinsesse fra en drage og at torsdag var den beste dagen i uka for da fikk man is etter suppa.
I begynnelsen hadde han vært litt sjenert, men nå kjente han at han ville fortelle alt mulig til Linnea, siden hun var så hyggelig. Hun hadde pene øyne, som liksom var skjeve.
Bruno visste om en filmprinsesse som het Mulan. Sally hadde filmen om Mulan, og Linnea var ganske lik henne. Hun hadde dessuten veldig morsomt hår, som var svart og sikksakkete. Han hadde kjent på det i smug mens han satt på fanget hennes, og lurt på hvordan det var blitt sånn.
Linnea stoppet ved foten av verandatrappen og hvisket noe til den store gutten.
«Hvorfor det?» utbrøt han og så veldig redd ut.
«Ikke protester. Gå inn og se. Jeg venter her sammen med Bruno. Kom igjen, Kaj.»
Det var lett å se at Kaj ikke hadde det minste lyst til å gå
inn i huset til Bruno. Men han gjorde det likevel. Han kom ut igjen i en viss fart og var helt hvit i ansiktet. Han kikket vekselvis på Bruno og på Linnea, men uten å si noe. Sto bare der med åpen munn og pustet høyt og rart.
«Ring politiet,» sa Linnea rolig og tok et litt bedre tak i Brunos hånd.
«Vi kan ikke ringe politiet, tenk om de tvinger meg til å blåse!»
«Gi meg telefonen din,» sa Linnea. «Nå!»
Motvillig ga Kaj fra seg telefonen. Bruno kikket interessert på den, det så ut som en sånn det gikk an å spille på. Sally spilte telefonspill hele tiden, men Bruno fikk ikke lov av mamma. Men mamma sov, så kanskje han kunne spørre Kaj om å få spille en liten stund …
«Hei, mitt navn er Linnea Phan. Hva skal jeg si … en kvinne er skadet, og vi har funnet sønnen hennes alene ute på veien … ja, jeg tror hun heter Becca Stenlund … Nei, jeg kjenner henne ikke. Vet dere hvor det er? Det er vel i Lappnäs omtrent, men jeg har ingen adresse …»
Linnea kikket bort på Bruno og flyttet seg litt bort. Han hørte ikke lenger hva hun sa. Kaj sto bare og stirret ut i luften. Bruno syntes litt synd på ham, både for det med bilen og alt mulig. Han tok et forsiktig skritt nærmere og klappet ham trøstende på beinet.
«Hvis du synes det er gøy med Lego, så har jeg det på rommet mitt,» sa han.
Da begynte Kaj å gråte.
Alle voksne er rare i natt, tenkte Bruno.
Kriminalbetjent Anna Glad var svimmel av trøtthet. Hun hadde vært flink og kommet seg i seng til ordentlig tid, men ikke fått sove siden det var så lyst. Det var ikke annet å gjøre enn å ligge stille med en pute over øynene og prøve å ignorere gryntingen til Måns. Etter en time hadde hun omsider sovnet, men i stedet for å våkne av at vekkerklokka
ringte i sekstiden, ble hun brutalt vekket av telefonen klokka to.
Nå følte hun seg nesten bakfull. Det sved og klødde i øynene da hun prøvde å konsentrere seg om kjøringen, bilradioen tok bare inn én kanal, og den spilte bombastisk klassisk musikk som ikke virket det minste oppkvikkende. Og hva hadde hun egentlig tatt på seg av klær i den omtåkete tilstanden hun hadde vært i? En flekkete jeans og en T-skjorte som allerede luktet svette, det var det hun hadde rasket med seg inne på det halvmørke soverommet mens hun snublet rundt, pusset tenner og prøvde å huske hvor hun hadde lagt vesken sin. Virkelig lekkert.
Å komme seg gjennom en arbeidsdag med bare noen få timers søvn i bagasjen var i og for seg ikke noe problem. En høneblund på stasjonens sofa i løpet av formiddagen og tre–fire kopper kaffe ville nok gjøre susen, men før hun kom så langt, hadde hun arbeidsoppgaver som måtte utføres.
Nå var hun i hvert fall framme. Da hun tok av til stikkveien opp mot det blå huset, konstaterte hun at både ambulansen og Rolf Månsson var på plass. Rolf så pussig nok ikke det minste søvndrukken ut, og var dessuten ordentlig kledd. Anna mistenkte ham for å legge fram morgendagens klær allerede kvelden før, sirlig brettet og med sokkene i en liten ball på toppen. Hun hadde aldri sett ham i en ustrøket skjorte.
Han sto og snakket med et ungt par. Gutten røykte en sigarett og tråkket nervøst fram og tilbake, jenta virket mer samlet. Nå oppdaget Anna også en tredje person, en liten gutt med store, forundrede øyne og et nærmest alderdommelig utseende. Han så ut som noe fra en Ilon Wiklandtegning og var iført strikkejakke og gummistøvler. To tynne, bare bein stakk opp av støvlene, og en eller annen hadde tydeligvis gitt ham et teppe å ha rundt seg, men det holdt han i hånden.
Da Anna nærmet seg, sendte Rolf henne et raskt blikk
og nikket lett i retning av den åpne ytterdøren. Etter fem års samarbeid kunne Rolf og Anna kommunisere med svært subtile signaler, og dette var en klar oppfordring om å gå inn i huset. I døråpningen kolliderte hun nesten med ambulansepersonalet, som var på vei ut med en båre mellom seg. Kvinnen på båren var pakket inn i tepper opp til haken, og en surstoffmaske dekket nesten hele ansiktet. Det eneste Anna kunne se, var kornblondt hår og en blek panne.
«Hun lever,» sa den ene ambulansearbeideren.
Anna hadde glemt hva han het, og måtte ta en titt på navneskiltet hans. Jari.
«Hun er knivstukket i brystet og har mistet en del blod, men kuttene ser ut til å være ganske overfladiske. Slaget mot hodet er det verre med. Vi kjører henne til sykehuset,» la han ropende til idet han og kollegaen raskt og erfarent skjøv båren inn i bilen.
«Greit, vi kommer etter straks vi har fått sett oss omkring,» svarte Anna.
Jari smelte igjen bakdørene og hoppet inn i førersetet. Ambulansen forsvant med blinkende lys. Sirener var overflødige, og så fort bilen var utenfor hørevidde, la stillheten seg som en ringmur rundt de gjenværende på gårdsplassen.
Rolf og Anna flyttet seg litt bort fra de andre, og Rolf redegjorde kort for det han hadde fått vite før Anna kom.
«Det var Linnea Phan som ringte 112 – hun virker som en skarp jente. Kjæresten er litt mer forvirret. De var på vei hjem fra en fest i området og holdt på å kjøre ned guttungen. Som tydeligvis er offerets sønn, på vei for å hente hjelp. Jeg har ikke vekslet mange ord med ham, men det virker ikke som om han har sett noe. Ifølge jenta visste han bare at mamma lå og sov på kjøkkengulvet, men ikke hvordan hun hadde havnet der …»
Anna kastet et blikk på gutten som sto og holdt Linnea Phan hardt i hånden. Stakkars liten, så fryktelig det måtte være å finne moren sin på den måten i sitt eget hjem …
«Fortsett med dem, du, så går jeg inn og tar en titt,» sa hun.
Det blå huset var en uvanlig vakker bygning. Anna gjettet på tidlig nittenhundretall, nennsomt renovert. De påkostede detaljene som farget glass i døren og forseggjorte treutskjæringer gjorde at det minnet mer om en liten herregård eller en av de idylliske villaene man kunne beundre når man kom med båt inn til Stockholm. Her, hvor det lå for seg selv, med en åker som nærmeste nabo, ga det et litt malplassert og overdrevent inntrykk.
En lukt av maling og treolje hang i luften da hun kom inn i entreen. Hvitmalt perlestaff, gamle møbler som var frisket opp med maling i forskjellige pastellfarger. Det var ingen tvil om at det var interiørinteresserte mennesker som bodde her. En bukett lupiner i en stor glasskrukke sto på gulvet, flere par dame- og barnesko var plassert sirlig på rekke ved siden av en gråhvit fillerye, og på veggene hang det små bilder som var plassert gruppevis.
Anna fortsatte ut på kjøkkenet. På det rustikke spisebordet sto det en blomsterbukett i et gammelt melkespann med en tom tekopp ved siden av. Også her var det pent og ryddig, noe som gjorde kontrasten til blodflekkene, den sammenkrøllede fillerya og laptopen, som lå opp ned på gulvet, desto mer morbid.
Anna tok fram mobilen og passet på å ta bilder av teppet, pc-en og bordet, samtidig som hun prøvde å gjøre seg opp en mening om hva som hadde utspilt seg tidligere på natten.
Kvinnen med det kornblonde håret hadde tydeligvis sittet ved bordet med laptopen sin da en eller annen hadde tatt seg inn og … ja, akkurat hva som hadde skjedd, fikk de komme tilbake til så fort legene på sykehuset hadde rukket å se på henne. I beste fall hadde offeret til og med kommet til seg selv.
Anna tok på seg et par tynne bomullshansker som hun hadde tatt med fra bilen, og snudde forsiktig laptopen riktig
vei. Det kom en durende lyd idet skjermen våknet til liv. Maskinen hadde tydeligvis gått i hvilemodus, men alt lot til å fungere som det skulle, og en nettside kom til syne på skjermen.
«Det var som bare …» utbrøt Anna høyt for seg selv og merket hvordan brikkene i puslespillet falt på plass i hodet hennes.
Tapetet i entreen, Ilon Wikland-barnet, kjøkkenskapene og alle de friske blomstene – det hadde vært noe kjent ved alt sammen, og nå skjønte hun hvorfor.
Hun befant seg i den famøse Blå villaen, og kvinnen som hadde ligget på båren med ansiktet skjult av oksygenmasken, var naturligvis bloggeren Becca Stenlund. Anna fulgte sporadisk med på en håndfull blogger, også «Becca i Den blå villaen», selv om den ikke var blant favorittene hennes. Til det var den en anelse for prektig og nusselig. I Becca Stenlunds univers gikk folk kledd i rutete forklær mens de syltet, saftet og fulgte bakeoppskrifter fra 1890-tallet. Alle var passe slanke, rødkinnede og lykkelige. Ofte handlet bloggen dessuten om alt det koselige Becca fant på sammen med sønnen sin, og selv om Anna burde ha blitt vant til sånt, kunne det innimellom svi skikkelig. Samtidig var bloggen «Becca i Den blå villaen» så stor og kjent at hun nesten ikke kunne unngå å havne borti den når hun surfet på nettet. Det var en av de bloggene «alle» leste.
Becca Stenlund var med andre ord en kjendis, selv om hun hadde klart å leve overraskende anonymt. Anna kunne ikke huske å ha sett Becca i byen, og hun hadde ikke visst hvor Den blå villaen lå, til tross for at hun etter fem år i området begynte å få ganske god oversikt. Hun hadde heller aldri sett et bilde av hele huset, Becca la bare ut bilder av enkeltdetaljer. En vakker vinduskarm, en patinert uthusdør, blekrosa tulipaner mot en blåmalt vegg, men aldri så mye at man kunne ha kjent igjen huset på avstand. Det var sikkert klokt. Med tanke på hvor populær bloggen var, kunne Den
blå villaen lett ha blitt en turistattraksjon. Huset lå ganske avsides til – fra grusveien så man det nesten ikke bak en høy syrinhekk – med en stor åker på den ene siden og skogen som begynte på den andre. Likevel var det godt gjort av Becca Stenlund å være såpass privat og samtidig kjent. Var det hele en smart merkevarestrategi, eller hadde bloggeren hatt andre grunner til å holde seg skjult? Hadde hun vært redd for noe?
Anna rettet seg møysommelig opp og fortsatte videre gjennom huset. Det var absurd og nesten litt komisk å kunne gå rundt og kjenne seg igjen i et hjem man aldri hadde vært inne i før. Der sto den oppussede kommoden som Becca hadde kjøpt for en slikk og ingenting på auksjon, vitrineskapet hun hadde fått i julegave av ektemannen, og lingardinene man kunne kjøpe på nettet og få avslag på ved å oppgi en rabattkode. Overalt var det små instagramvennlige stilleben og omhyggelig utvalgte pyntegjenstander. Den romslige stua var ryddig og ordentlig, og det så ikke ut som om noe manglet. Førsteinntrykket var i hvert fall at bloggeren ikke var blitt slått ned av en innbruddstyv. På den annen side var det selvsagt umulig for Anna å avgjøre om noe var forsvunnet, så innbruddsteorien kunne ikke utelukkes helt.
Anna tok noen bilder til, men bet seg ikke merke i noe spesielt. Ikke engang fotavtrykk. Det hadde regnet tidligere på natten, og bakken utenfor huset var fortsatt fuktig. Selv hadde hun tatt av seg skoene ute på verandaen nettopp av den grunn. Ambulansepersonalet hadde skitnet til kjøkkengulvet, men ingen med sko på hadde vært inne i stua.
«Vi må dra, ungdommene og gutten er helt stivfrosne,» sa Rolf, som var kommet inn i entreen. «Gutten burde nok ha tilsyn av lege, han også, han har visstnok vandret bukseløs rundt i natten.»
Anna nikket.
«Vent et øyeblikk, så skal jeg se om jeg kan finne en
bukse til ham.»
Hun gikk opp den perlegrå trappen til annen etasje, fant rommet til lille Bruno og så seg omkring. Det var tablåer her også, selv om den antikke barnesengen var uoppredd, noe den aldri var i bloggen. I sengen lå det en bamse, og over en stolrygg hang det en liten, brun kordfløyelsbukse. Anna nappet til seg bamsen og buksa og skyndte seg ned igjen.
Ute på verandaen ble hun stående og nøle. Fordi hun selv var vokst opp i en storby, var det fortsatt vanskelig å forlate et hus uten å sørge for at ytterdøren var forsvarlig låst. Men på bygda var det stikk motsatt, her låste de fleste bare hvis de skulle være borte i lengre tid. Anna syntes det virket overmodig og unaturlig. Hun kunne godt tenke seg å barrikadere døren, om ikke annet så for å unngå at nysgjerrige naboer kom luskende og forstyrret åstedet mens huset sto tomt. Men å lete etter en husnøkkel var det ikke tid til akkurat nå, så hun lukket bare døren etter seg og småløp mot bilene.
Med tanke på hva som hadde hendt i Den blå villaen den natten, var det kanskje ikke så klokt bestandig, dette med ulåste dører.
Magica gjespet, klokka nærmet seg tre på natten, men hun hadde ikke lyst til å legge seg.
«Herregud! Ikke gi småbarn spinat! Dette står i alle brosjyrer man får på helsestasjonen, forutsatt at man har vett til å lese dem, da! Prøvd å lese noen gang? Det er aldri for sent å lære.»
Det ble slett ikke så verst, tenkte hun fornøyd og klikket på «publiser». Med et lite gys av velbehag så hun kommentaren dukke opp i rekken av hjernedøde heiarop av typen «Ser superdigg ut!» og «Det der skal vi prøve til helgen, takk for tipset». Kvinnen som hadde skrevet et innlegg om at hennes barn overraskende nok likte spinatpai, hadde blogget i et par år og opparbeidet seg en middels stor
og trofast leserskare. Mange nok lesere til at det var gøy å ødelegge litt. Men ikke på langt nær så mange som «Becca i Den blå villaen». Magica pleide derfor å spare de skarpeste syrlighetene til Becca, det var i hennes blogg kommentarene fikk mest oppmerksomhet. Ikke fordi Becca selv lot til å bekymre seg så veldig, som regel tok hun seg ikke engang bryet med å fjerne dem, men det var utrolig underholdende å se at de andre mødrene tok til motmæle med klossete formuleringer.
De er ikke på mitt nivå, tenkte Magica avslappet. Jeg er skarp, jeg er smart, jeg skriver aldri feil. Jeg er den som sørger for at det blir balanse i fakedronningenes digitale imperium. Og akkurat det siste hadde en ganske snerten klang, det burde hun kanskje notere ned.
Men jøss. Becca hadde ikke skrevet noe nytt hun kunne angripe, og det var uvanlig. Som regel kunne man forvente minst ett innlegg hver kveld fra Den blå villaen. Den teksten som lå øverst i bloggen nå, var seksten timer gammel og handlet om hvor utrolig fint det ble med markblomster i en emaljekanne på en linduk.
Magica hadde heldigvis andre potensielle ofre på lur. Pia P hadde kjøpt seg ny jeans, og Magica fnyste da hun så bloggerens forsøk på sexy posering. Akkurat olabuksa var det jo ikke noe galt med, men smilet, som var mer engstelig enn utfordrende, og det overstylede håret … mulighetene var uendelige.
«Flatterende skritt du fikk, Pia P. Cameltoe er det nye svarte», skrev hun tilfreds og publiserte umiddelbart. Den satt.
Magica hadde litt ulike taktikker til ulike blogger. Mammabloggerne kunne man alltid beskylde for å være dårlig orientert og mer opptatt av seg selv enn av barnet, det ga uttelling hver eneste gang. Unge jenter som skrev om sminke og trening, ble fra seg når Magica påsto at de var antifeminister og dårlige forbilder. Den slags resulterte
gjerne i eviglange forsvarstaler i nye innlegg. Humor!
Magica lente seg tilbake i stolen og strakte på seg. Hva skulle hun finne på nå? Egentlig burde hun gå og legge seg, men hun var ikke det minste trøtt.
Adspredt klikket hun seg inn på «Den blå villaen» igjen. Hvis man ikke fant noe å kommentere i selve statusoppdateringene, kunne man alltids skape ufred ved å krangle med andre i kommentarfeltet. Ingen ville riktignok lese kommentarene før neste morgen, men da kom de til å ligge der som små, giftige konfektbiter. Få se nå … sludder, smiger, kjedelig, stavefeil, ingenting morsomt … men hva var dette?
«Du er vel glad for at det er en så vakker natt, Becca? Slik kommer fortellingen til å høres ut etterpå. Natten var vakker da Becca døde. Med vennlig hilsen, Forneus.»
Kommentaren var publisert 23.10. Flere lesere hadde reagert med å rapportere den, det kom fram av det røde flagget over teksten. Det var likevel litt merkelig at den ikke var fjernet. Noe såpass grovt pleide Becca eller noen andre i teamet hennes å luke bort.
Magica kjente at hun ble irritert. Å trolle i kommentarfelt hadde vært den forbudte hobbyen hennes de siste årene. Hun kunne være skikkelig slem, men til og med hun hadde prinsipper. Spydighetene skulle formuleres med en viss finesse, og direkte trusler ville hun aldri ha kommet med. Det var dessuten ulovlig.
Forneus. Hva slags navn var det?
For noen sjuke mennesker det er der ute, tenkte Magica.
Peter Stenlund sto på en knallgrønn fotballbane, som var så stor at man ikke kunne se målstengene med det blotte øye. Foran seg hadde han en bowlingkule, det var ikke noe merkelig med det. Han sparket til kula, som suste milelangt av sted. I neste øyeblikk befant han seg under overflaten i et klarblått vann, fløt omkring og prøvde å finne ut hva som
var opp, og hva som var ned. Det samme kunne det være. Store, røde fisker forsøkte å svømme om kapp med ham, men han var for rask for dem …
En pipete variant av kjenningsmelodien til Star Trek rev ham ut av drømmeverdenen. Han befant seg hjemme i den rotete ettromsleiligheten sin, og på sofaen lå Arska og snorket under et nuppete fleeceteppe han hadde rappet med seg fra en uterestaurant.
Hvor i helvete var telefonen?
Han snublet i retning av entreen og holdt på å tråkke på en pizzakartong på gulvet. Faen så ekkelt. Til slutt klarte han å få mobilen opp av bukselomma. Hvor mye var klokka? Ikke tre engang!
«Ja, hallo!» hveste han.
«Peter Stenlund?»
«Jaaa.»
«Dette er Rolf Månsson i politiet.»
Hva i helvete?
«Eh?»
«Hvor er du?»
«Hjemme. Eller ja, i leiligheten til mutter’n. I Långgatan.»
«Hør på meg, Peter. Jeg ringer angående din kone.»
«Ja vel?»
«Rebecka ble overfalt i natt, det skjedde hjemme hos dere.»
Peter hadde alltid trodd det var en overdrivelse, det som ble sagt om at man ble nødt til å sette seg når man ble veldig overrumplet. Men nå kjente han faktisk at beina ga etter under ham, og han dumpet ned i sofaen, noe som selvsagt fikk Arska til å sette seg opp, fekte med armene og utbryte et søvndrukkent: «Men hva faen!?»
«Hallo, Peter. Er du der?» sa Rolf Månsson i telefonen.
«J-ja, jeg er her. Hvordan er det med henne … og herregud! Bruno? Er alt bra med ham?»
«Bruno har det fint. Han ligger og sover her på stasjonen.
Han er helt uskadd, og vi passer på ham. Når det gjelder din kones tilstand, kan jeg dessverre ikke si så mye, hun ble kjørt til akutten.»
«Akutten? Hvor … hvordan … da må jeg dit!»
«Jeg kan hente deg, bare du forteller meg hvor du er.»
Peter stotret fram adressen og lovet å være klar om ti minutter.
Arska satt rett opp og ned i sofaen og stirret på Peter. Håret hans sto til værs, og den hvite singleten var ganske skitten. Peter kunne ikke huske at han hadde tilbudt Arska husrom for natten, men her var han i hvert fall.
«Hva har skjedd?»
«Becca har blitt overfalt i natt! De kunne ikke si noe om hvordan det er med henne, men hun ligger på sykehuset.»
«Shit.»
Peters barndomsvenn var kanskje ikke verdens beste terapeut, men Peter var likevel takknemlig for å ha ham der. Hadde han vært alene, ville han antagelig fått full panikk.
Ingen av dem hadde rukket å bli helt edru, men de klarte med forente krefter å pusse tenner – Arska brukte pekefingeren – få på seg klær og komme seg ned på fortauet. Det tok ganske nøyaktig ti minutter.
Politibilen var ennå ikke å se, og den friske morgenluften fikk Peters hjerne til å gire opp et hakk og engstelsen til å velle fram.
«Faen. Faen faen faen …»
«Hva er det nå?»
«Hvorfor var jeg ikke der? Hva i helvete gjorde jeg ute på byen mens noen bare spaserte inn i huset mitt og slo ned kona mi?» jamret han.
«Sa de noe mer?» spurte Arska forsiktig. «Jeg mener, var hun blitt voldtatt eller noe sånt?»
Peter hadde ikke tenkt i de baner engang og stirret forferdet på kompisen sin.
«Voldtatt? Tror du det?»
«Jeg tror ingenting, jeg bare spurte … sorry.»
Morgenen var så stille at de hørte politibilen en god stund før de så den runde hjørnet.
«God morgen,» sa mannen som satt bak rattet. «Det var jeg som ringte deg. Hopp inn, så drar vi.»
«Hallo, Roffe!» sa Arska.
«Så du skal også være med, Arska?» spurte Rolf Månsson.
«Ja, jeg tror det er best.»
«Det må være første gang du setter deg frivillig inn i en politibil.»
«Det kan tenkes,» svarte Arska og flirte forsiktig.
Arska og politimannen småpratet litt under kjøreturen til sykehuset, men i Peters ører forvandlet samtalen seg til et fjernt surr. Frykten og skyldfølelsen truet med å rive ham i stykker innvendig.
At det så ut til å bli en fantastisk vakker dag, gjorde det bare enda mer surrealistisk. Havet var speilblankt og himmelen aprikosfarget. Det føltes nesten som en hån, tenkte Peter.
Anna Glads jobbtelefon sang på siste verset. Hun hadde ladet den om natten, men bare noen få samtaler og bilder senere var den nesten tom for batteri. Den fikk bli liggende i lomma til hun fant et sted hun kunne lade. Og så måtte hun sørge for å skaffe seg en ny telefon; å være utilgjengelig som kriminalbetjent fungerte dårlig.
Nesten litt dumt at man ikke lenger røyker, tenkte hun, der hun sto og ventet utenfor sykehuset. Det føltes så teit bare å stå rett opp og ned mellom en benk og en blomsterkrukke av betong. Hvis hun la armene i kors, føltes stillingen for tøff. Og hvis hun bare lot dem henge ned langs sidene, ble det på en måte så slapt. En sigarett hadde løst alle problemer. Eller en mobil som virket.
Hun hadde kjørt Linnea og Kaj, det unge paret som hadde
funnet Becca Stenlund, hjem. Gutten hadde nesten besvimt av skrekk da hun tvang ham til å blåse i alkometeret, og deretter vært på nippet til å svime av igjen da det viste seg at han lå rett under promillegrensen. Forhåpentligvis hadde han fått seg en vekker, og han måtte nok ha hjelp for å få bilen ut av åkeren igjen. Linnea Phan bodde i et område med høyblokker like utenfor sentrum og var blitt tatt imot av en opprørt vietnamesisk kvinne som både kjeftet, gråt og jublet på flere forskjellige språk over å få datteren hjem, dessuten med politiet på slep. Anna hadde forsøkt å rose Linneas beherskede og modne innsats, men hun var ikke sikker på om den fortumlede moren hadde fått med seg det hun sa. Imens hadde Rolf tatt med lille Bruno til politistasjonen. En sosialarbeider skulle holde øye med gutten inntil videre.
Nå dukket Rolfs bil opp i innkjøringen til sykehuset, og få sekunder senere kom to åpenbart fulle unge menn ut av baksetet. Anna kjente igjen den ene av dem. Arska var et fast innslag i byens natteliv, harmløs, men likevel med en tendens til å legge seg til å sove på en parkbenk eller i et portrom etter at utestedene stengte. Den andre mannen var nesten lysegrønn i ansiktet og veldig høy og tynn. Han var kledd i brun kordfløyelsbukse (den lignet faktisk Brunos, bare større) og flanellsskjorte og hadde en strikkelue av noe slag på hodet. Anna regnet med at dette var mannen som på bloggen var kjent som P, men som sjelden var med på bilder. Beccas ektemann og Brunos far.
«Anna Glad,» presenterte hun seg alvorlig.
Peter mumlet et eller annet og så ut som han hadde tenkt å storme inn gjennom de automatiske dørene. Anna stoppet ham.
«Vent litt. Før vi går inn, må jeg spørre deg hva du har gjort de siste timene. Hvordan tilbrakte du kvelden?»
«Hvorfor vil du vite det?» utbrøt Peter.
«Det skjønner du sikkert selv. Jeg er nødt til å spørre.»
«Ja, jeg har i hvert fall ikke overfalt min egen kone, hvis
det er det du tror!»
«Bra, bra. Men hva drev du med, og hvor var du?»
«Vi … eller jeg, drakk øl. Litt forskjellige steder. Først på O’Donnells.»
«Omtrent på hvilket tidspunkt?»
«Vetta faen … mellom åtte og elleve, kanskje. Etter det hadde vi tenkt å gå på Stadshotellet, men der var det bryllup eller noe sånt, så vi kom ikke inn. Da ga vi opp og dro hjem. Ja, via Citypizza, da. Vi var vel hjemme hos meg ved midnatt omtrent, tok et par øl til og slokna.»
«Jeg er vitne! Det er sant! Han har alibi!» erklærte Arska ivrig.
Anna kikket på Rolf, som trakk på skuldrene og nikket. Peter Stenlund var full og sjokkert, men han ga et tilforlatelig inntrykk. Opplysningene hans måtte selvsagt sjekkes med utestedene og pizzeriaen før han kunne utelukkes helt, men akkurat nå valgte de å tro ham. Og hvis han hadde hatt noe med overfallet å gjøre, kunne han i hvert fall ikke gjøre noe mot Becca her på sykehuset, ikke sammen med to politibetjenter.
«Vi går inn,» avgjorde Anna.
Doktor Eriksson og doktor Eriksson kom ut på venterommet.
«Peter Stenlund?» spurte Agneta Eriksson, rettsmedisineren.
Peter spratt opp av sofaen og nikket nervøst.
«Du kan dessverre ikke gå inn til din kone riktig ennå,» sa Arvid Eriksson, avdelingsoverlege på akutten og Agnetas eksmann.
Anna og Rolf vekslet et diskré blikk. Eksektefellene
Eriksson hatet hverandre fortsatt intenst etter en skilsmissekrangel som hadde fått hele helsedistriktet til å skjelve i grunnvollene, men siden de til stadighet var nødt til å jobbe sammen, forsøkte de som regel å holde seg i skinnet. Ingen som kjente til situasjonen, kunne imidlertid unngå å få med
seg den isfronten som dannet seg straks paret befant seg i samme rom.
«Hvordan er det med henne?» spurte Peter mumlende. Agneta tok et nesten teatralsk skritt til siden, slik at Arvid uforstyrret kunne ta seg av sin del.
«Rebeckas tilstand er for øyeblikket stabil, men hun er bevisstløs. Hun har kuttskader i brystet, som til alt hell er overfladiske. Hun har blødd en del, men ikke mistet kritiske mengder blod. Et av kuttene måtte sys, de andre vil gro av seg selv.»
Peter svelget hardt. Bare tanken på at noen hadde stukket en kniv i Becca, var forferdelig, overfladiske eller ei. Den spede brystkassen hennes, de små brystene …
«Skaden i hodet kan jeg ikke si noe definitivt om ennå. Hun vil bli liggende her til observasjon, så får vi se hva som skjer de nærmeste timene.»
Nå var det plutselig Arska som tok et dramatisk skritt fram.
«Har noen forgrepet seg på henne?»
Spørsmålet var alt annet enn komisk, men selve formuleringen virket absurd høytidelig i Arskas munn, som om han var en amatørskuespiller som spilte detektiv i et teaterstykke. Arvid Eriksson holdt seg alvorlig og snudde seg mot Peter idet han svarte lavmælt:
«Jeg har i hvert fall ikke lagt merke til noe som skulle tyde på det.»
Arska nikket sammenbitt, klappet Peter hardhendt på skulderen og satte seg i sofahjørnet sitt igjen.
«Hva var det som skjedde?» fikk Peter fram.
Arvid trakk seg tilbake, og Agneta tok over.
«Foreløpig blir det mest spekulasjoner, men det virker som om noen først slo din kone i bakhodet da hun satt, og at kuttskadene ble påført senere, da hun lå på gulvet.»
«Jævla feiging, liste seg inn på folk bakfra!» mumlet Arska.
Det oppsummerte langt på vei de tankene Anna Glad selv hadde gjort seg. Peter gikk og satte seg i sofaen ved siden av Arska, bøyde seg fram og gjemte ansiktet i hendene. Anna snudde seg mot Agneta Eriksson for å stille henne noen spørsmål til.
«Oppdaget du noe annet?» spurte hun lavt.
«Det virker ikke som om hun har forsøkt å forsvare seg, så det hele må ha skjedd veldig fort,» svarte rettsmedisineren like stille. «Så fort det blir mulig, skal jeg se nærmere på skaden i hodet, men alt ville selvsagt være enklere hvis jeg visste nøyaktig hva hun har blitt slått med.»
«Vi reiser ut til åstedet igjen litt senere,» sa Anna til henne. «Vi gir deg beskjed hvis vi finner noe.»
«Gjør det,» sa Agneta Eriksson.
«En ting til,» fortsatte Anna. «Det er ingen mulighet for at hun har forårsaket skadene selv? Falt eller noe sånt?»
«Nei. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle ha vært mulig.»
Peter rettet seg opp i sofaen og stirret på legene med forgråtte øyne.
«Når får jeg treffe henne?»
«Så fort som mulig,» svarte Arvid Eriksson. «Det er kanskje best at du blir værende her på sykehuset.»
«Bruno …» sa Peter til Rolf. «Er han fortsatt hos dere?»
«Han ligger på stasjonen og sover,» svarte Rolf. «Vi har en sosialarbeider som passer på ham.»
«Kan jeg ringe moren min? Hun kan sikkert hente Bruno. Ta ham med hjem til seg.»
«Det høres ut som en god idé,» sa Rolf vennlig.
Peter sank sammen igjen og presset hendene mot tinningene. Han visste ikke om det var fylla eller sjokket som gjorde ham kvalm, men det spilte egentlig ingen rolle.
«Fy faen … stakkars Becca.»
@tjenarekaj
#Newsflash @beccabla knivdrept i natt. Politi og ambulanse på stedet
@therealamandag
#Rt #Newsflash @beccabla knivdrept i natt. Politi og ambulanse på stedet
@piku_pimu
@tjenarekaj @beccalbla Ikke en dag for tidlig
#Champagne-ocklock #endelig #dingdongthebitchisdead
Bruno ble veldig glad da han fikk se farmor da han våknet. Farmor var morsom. Noen ganger, når Bruno overnattet hos henne, bestilte de kebab i all hemmelighet, og hvis han var ekstra heldig, fikk han spille litt på iPaden hennes. Hjemme fikk han egentlig ikke leke med plastleker, men farmor hadde trosset den regelen og kjøpt verdens kuleste Frost-Lego til ham til jul. Heldigvis hadde mamma latt ham få beholde dem. Sammen med farmor skjedde det spennende ting.
Bruno hadde sovet tungt og godt på en sofa på politistasjonen og bare våknet så vidt da han hostet. En snill dame som het Jonna, hadde passet på ham, og nå kom hun med en kopp kakao og en brødskive med ost. Farmor fikk kaffe.
Hun så litt rar ut, slett ikke så blid som hun pleide.
«Hva er det, farmor?» spurte Bruno.
Farmor var stille en stund før hun svarte.
«Jeg er bare litt … overrasket. Mamma ligger jo på sykehuset.»
«Ja, jeg vet det! Hun fikk kjøre ambulanse!»
Brødskiven smakte godt.
«Hvor er pappa?»
«Han er på sykehuset hos mamma.»
Det hørtes bra ut. Mamma kom sikkert til å bli glad når hun fikk se pappa. Kanskje begge to kom til å bli så glade at
de snakket hyggelig sammen, i stedet for å rope og si stygge ting til hverandre. De passet som regel på å krangle når de trodde Bruno ikke hørte dem, men han hørte alt. Bruno hadde hørt pappa si at han ikke ville bo i et jævla dokkehus. Og mamma hadde sagt at pappa var en «luser uten ambosjoner». Eller noe sånt. Slemme ting. Bruno helte fornøyd i seg den siste slurken med kakao. «Har du med iPaden din, farmor?»
Førstebetjent Rolf Månsson var flink til å omgås folk. Det var alltid Rolf som kom på de riktige tingene å si til den som akkurat hadde fått en trist beskjed. Han var trygg, pålitelig og så snill ut. Flere ganger hadde Anna sett Rolf gå imellom i slåsskamper på byen og bare med sitt blotte nærvær fått kamphanene til å roe seg og begynne å småprate med ham i stedet.
Dette gjorde dem til et ganske umake par. Anna visste at hun kunne oppfattes som litt kantete eller plump, men hun ante ikke hva hun skulle gjøre for å endre på det. Hun hadde dessuten en tendens til å se bister ut og være kort i tonen når hun grublet på noe, og Anna grublet nesten hele tiden, gjerne på mange forskjellige ting samtidig og uten å komme fram til en eneste konklusjon. Rolf var analytisk og av og til litt treg i vendingen, mens Anna i sitt ønske om å være effektiv og handlekraftig ofte fattet forhastede beslutninger som hun var nødt til å rydde opp i i etterkant. Men selv om de var usynkroniserte, var Anna og Rolf blitt så vant til hverandre at de hadde oppnådd en slags balanse som fungerte.
Rolf var født og oppvokst i Lappnäs, så han kjente de fleste fra før. Traff han folk han ikke kjente, forhørte han seg raskt om eventuelle felles bekjente, og det var ikke uvanlig at han kom fram til at han var en fjern slektning av personen de akkurat hadde pågrepet.
Rolf var småbykonstabelen i egen person. Som Kling.
Men uten en Klang. Anna var absolutt ingen Klang. Selv om hun hadde bodd i den lille byen i fem år, var hun fortsatt en utenforstående. Litt annerledes, litt sær. Agent Scully, kanskje. Kling og Scully, tenkte Anna med en liten geip mens de kjørte tilbake til Den blå villaen.
De hadde bestemt seg for å dra sammen i Annas bil for å kunne diskutere underveis. Rolf, som satt i passasjersetet, var akkurat i ferd med å avslutte en samtale med stasjonen. På sykehuset var de blitt avløst av to uniformerte kollegaer, som skulle holde øye med Becca og hennes besøkende.
«Moren til Peter Stenlund kom og hentet Bruno,» opplyste Rolf da han hadde lagt mobilen tilbake i brystlomma.
«Bra! Det er sikkert hyggeligere hjemme hos farmor enn inne på det triste pauserommet vårt.»
Rolf mumlet istemmende og begynte å nynne monotont på en liten melodi. Det gjorde han alltid når han var fordypet i tanker. Anna ventet på at han skulle innvie henne i dem.
«Hva tror konstabel Glad om denne Peter?»
«Det er vanskelig å vite, men magefølelsen sier at han ikke hadde noe med overfallet på sin kone å gjøre.»
«Nei, med mindre han er en helt fantastisk skuespiller.»
«Det virker nokså usannsynlig. Og jeg tror heller ikke at det kan ha vært nok tid, at han skulle ha rukket å slå ned Becca, kjøre inn til Långgatan, dra på en barrunde og sovne … vi får sjekke det opp. Men hvis han nå er uskyldig, hva gjorde han da inne i byen, mens kona og sønnen var her ute, alene hjemme?»
Rolf lo.
«Det vet jeg! En ytterst tilforlatelig kilde sladret om alle vesentlige detaljer mens du og Peter ringte Brunos farmor.»
«Arska?»
«Det stemmer. Ekteparet Stenlund har tydeligvis tatt en pause i ekteskapet, og den har vart i et par måneder. Becca og guttungen bor i huset, han holder til i en leilighet inne i byen. Og tar igjen for småbarnsårene ved å drikke som
en tenåring. Ja, det siste var det ikke Arska som sa, den konklusjonen trakk jeg selv.»
Anna var taus bak rattet mens hun tenkte seg om.
«En pause. Problemer i ekteskapet. Det kan jo være et motiv …»
«Märta skulle ringe og vekke de ansatte på O’Donnells og Citypizza, undersøke om det stemmer at han tilbrakte kvelden der. Arska bekreftet jo at de hadde vært sammen i hele går kveld, men han er jo litt … hva skal jeg si … distré som vitne? Ja, og han kan jo være en medsammensvoren, selv om det virker nokså søkt.»
Anna var enig.
Etter et drøyt kvarter var de tilbake ved Den blå villaen igjen. Klokka nærmet seg åtte, og det var allerede varmt. Anna mistenkte at hun luktet enda verre i de skitne klærne nå enn hun hadde gjort natten som var. Kanskje hun kunne rekke hjemom og hente en ren T-skjorte på vei tilbake til stasjonen. Selv om man hadde en tendens til å bli immun mot egen kroppsodør, var det synd på dem hun ville komme i kontakt med resten av dagen.
Lupinene i entreen sto midt i en solstrime og hadde begynt å henge litt, ellers var ingenting forandret. Anna gikk ut på kjøkkenet og begynte systematisk å undersøke hver millimeter av det med blikket mens Rolf fortsatte innover i huset.
Bortsett fra sølet på gulvet så rommet ut som om det var hentet fra et landlig interiørmagasin. Skapdørene var gamle, men nymalt i en interessant dueblå nyanse. Veggene hadde et blekrosa tapet med et dekorativt, gammelmodig blomstermønster. Gjenstandene som sto framme, var få, men nøye utvalgt: et fruktfat med et par bananer og en drueklase i, en porselensmugge med blå dekor, en skinnende blank brødrister i retrostil, rød- og hvitstripete sugerør i et emaljekrus. Struttende rosa pelargoniaer i vinduskarmen, nystrøkne kjøkkenhåndklær på en krok. Alt det som
gjorde Annas kjøkken rotete – knallgult oppvaskmiddel, en kaffetrakter med kalkbelegg og gjenglemte poser med rugbrød – glimret med sitt fravær. Ingen smuler, ingen teposer, ingen flekker. Det var i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det bodde noen i dette huset. At en femåring også holdt til her, kunne ingen ha gjettet. Ingen klissete små fingeravtrykk, ingen leker som lå og slang.
«Ser du noe du ville brukt hvis du skulle slå til noen i bakhodet?» spurte Rolf fra rommet ved siden av.
Anna kikket seg omkring.
«Ikke sånn umiddelbart. Ingen kniver heller, for den saks skyld.»
Hun tok på seg hanskene igjen og trakk forsiktig ut en bestikkskuff. Den inneholdt mange kniver i forskjellige størrelser. Alle så rene og nyvasket ut, men det ville vel vært litt for enkelt hvis det hadde ligget en blodig dolk med tydelige fingeravtrykk helt øverst.
Da hun åpnet skapet under vasken, ble hun møtt av det som måtte være det sirligste sorteringssystemet i mils omkrets. En ryddig kompost i midten, pent sammenbrettede pappkartonger til venstre og en tom plastbeholder for restavfall til høyre.
«Det kan ikke være sunt å ha det så ordentlig …» mumlet hun for seg selv og unngikk å tenke på hvordan det så ut under vasken hjemme hos henne.
Utover blodflekkene og fotsporene etter ambulansepersonalet så kjøkkengulvet ut til å være nykostet og rent. Med unntak av noe rett ved siden av spisebordet, hva kunne det være? Anna skrittet forsiktig over fillerya og bøyde seg ned for å studere de små, hvite kornene som lå på gulvet. Kokosflak?
Hun kunne høre Rolf inne i stua, gulvplankene knirket høylytt i stillheten. Anna løftet ettertenksomt på hodet.
«Rolf! Kom inn hit! Gå langsomt,» ropte hun.
Rolf beveget seg forsiktig gjennom døren mellom stue og
kjøkken, og Anna vinket ham nærmere. Han lystret med et spørrende uttrykk i ansiktet.
«Hører du det?» spurte hun.
«Ja, det knirker og knaker noe inni hampen. Men det er vel sånn det blir når trendnissene vil ha fram ‘det originale tregulvet’. Litt laminat eller korkbelegg ville ha dempet det verste …»
«Hvordan kan gjerningspersonen ha listet seg innpå henne da?»
Rolf tidde.
«Du har et poeng. Hvis han var på størrelse med meg, burde hun ha hørt ham på lang avstand.»
«Eller hørt henne. Det kan jo ha vært en person som var lettere enn deg. La meg prøve.»
Anna gikk noen runder over gulvet. Plankene knirket fortsatt hørbart.
«Jeg er jo ikke akkurat noen lettvekter, men jeg tror ikke at gjerningspersonen kan ha vært så lett at han eller hun ikke lagde noen lyd overhodet,» sa Anna.
«Og i så fall burde Becca ha snudd seg og fått slaget i pannen i stedet,» tilføyde Rolf.
«Pc-en!» sa Anna. «Hun kan ha hatt på seg hodetelefoner.»
«Men det lå ingen hodetelefoner her da vi fant henne.»
«Riktig. Ville gjerningspersonen ha tatt med seg hodetelefonene, men ikke selve pc-en?»
«Nei, det høres merkelig ut,» svarte Rolf.
«Tenk om hun hørte skrittene, men ikke brydde seg om dem?»
«Det er mer interessant. Fortsett.»
«Det er ikke sikkert man snur seg hvis man vet at det er noen andre i huset. Noen som har et ærend på kjøkkenet.»
«En ektemann, for eksempel.»
«Nettopp. Eller et barn. Hun var jo ikke alene hjemme. På den annen side, hvis en femåring kommer tassende ut på
kjøkkenet sent om kvelden, vil man vel som mamma snu seg og spørre hva som er i veien?»
«For du tror vel ikke at det var Bruno som slo moren i hodet og skar henne opp med kniv?»
«Nei, jeg tviler på at det i det hele tatt ville latt seg gjøre. Selv om hun satt på en stol, er han for liten til å treffe henne i hodet …»
«Stemmer, han er for liten. Det var godt vi kom på det, så vi kan stryke ham fra listen.»
Anna overhørte det sarkastiske tonefallet og fortsatte å tenke høyt.
«Hvis vi antar at Peter snakker sant, at han var inne i byen, og at Bruno lå og sov på rommet sitt … da hadde hun kanskje noen på besøk som kunne komme inn på kjøkkenet uten at hun snudde seg. Alternativt var det en inntrenger som hun av en eller annen grunn ikke hørte. Kan du gå inn gjennom ytterdøren uten at jeg ser deg herfra, hvis jeg later som jeg sitter der Beccas stol sto?»
Rolf gjorde som hun sa, men han havnet midt i synsfeltet hennes idet han beveget seg mellom døren og stumtjeneren. Anna hadde en mistanke om at det var derfor Becca hadde valgt å sitte på kjøkkenet mens hun jobbet ved pc-en. Herfra kunne man se om noen kom inn i huset, og man så også trappen opp til annen etasje, dersom Bruno skulle komme ned. Det var et velegnet sted om man ville ha kontroll.
«Verandadøren?» foreslo Rolf.
De undersøkte veien til verandadøren. I prinsippet burde det ha vært mulig å ta seg inn av den, gå gjennom stua og snike seg innpå Becca Stenlund bakfra. Men fremdeles knirket gulvplankene så høyt at det var utenkelig at noen kunne ha gjort det ubemerket.
«Det betyr at Becca visste at gjerningspersonen var i huset,» mumlet Anna.
«Da får vi bare håpe at hun våkner og forteller oss hvem den nattlige gjesten hennes var.»
«Hun må jo ha en telefon. Har du sett den noe sted?»
«Det ligger en inne i stua. Det virker som den er tom for batteri.»
«Vi får sjekke samtalehistorikken. Nattegjesten og Becca kan ha hatt kontakt på telefon i løpet av kvelden …»
De ble avbrutt av en bil som stoppet utenfor. Gjennom kjøkkenvinduet så de den tekniske åstedsgranskeren, Filip Johansson, komme ut og åpne bagasjerommet for å ta ut bagen sin. De gikk ut for å møte ham.
Johansson kostet ikke på seg så mye som et hei til dem.
«Ja vel. Her er det hjulspor av alle slag,» sa han i en anklagende tone mens han gransket gårdsplassen.
Han hadde rett. Spesielt de litt dypere sporene etter ambulansen hadde gjort det vanskelig å skille ut noen som helst mønstre på bakken. Rolf pekte.
«Men der har vi klare spor etter en sykkel. Overfallsmannen kan jo ha kommet på to hjul i stedet for fire.»
Det var ment som en spøk, men Filip Johansson brummet noe uhørlig og tok bistert noen fotografier av innkjørselen.
«Det var vel ikke annet å vente. Og inne i huset er det selvsagt en hel drøss med folk som har trampet omkring og klådd på ting?»
Anna tenkte seg om.
«Tja, femåringen som bor i huset, har sikkert tatt på både det ene og det andre da han fant moren sin og gikk ut. Den unge mannen som varslet oss, var så vidt innom kjøkkenet og kan eventuelt ha etterlatt seg noen avtrykk. Ambulansepersonalet, selvsagt, og etter det Rolf og meg. Men vi har gått i strømpelesten og vært forsiktige. Det ligger en pc der inne, den har jeg snudd på – rolig nå, Johansson, jeg brukte hansker. Jeg skulle gjerne tatt en nærmere titt på maskinen når du har gjort deg ferdig, det samme gjelder den rosa telefonen i stua. Og så ligger det noe som ser ut som kokosflak på kjøkkengulvet. Fint hvis du rekker å se nærmere på hva det er for noe.»
Anna fikk et lavt grynt til svar, som muligens var «kokos, du liksom».
Han var litt av et sjarmtroll, godeste Johansson, tenkte hun. Ikke mye over tretti år, og allerede en gretten gubbe. Enda godt at han var nøye, ellers ville man ikke holdt ut med en sånn solstråle … Hun fikk et lattermildt blikk av Rolf, som tydeligvis tenkte i de samme baner.
«Vi skal gi deg arbeidsro, Johansson,» sa Rolf hjertelig. «Så snakkes vi i ettermiddag!»
Filip Johansson snudde seg ikke, vinket bare slapt og forsvant inn i Den blå villaen.
Den ensomme følte seg både irritert og oppgitt. Den lille runde og den høye gråhårede var tilbake og hadde dessuten med seg en tredje. De romsterte og trampet omkring, rørte ved Hennes saker, ropte og bar seg. Det var ikke til å holde ut! Han ville løpe inn og be dem om å slutte, men valgte å bli på gjemmestedet sitt. De ville aldri finne på å kikke inn under huset. Her var han usynlig.
Det plinget i Annas mobil. «Måns ringer», fortalte displayet, og for å gjøre det enda litt tydeligere kom det opp et bilde av ham, bredt smilende og med en parasolldrink i hånden. Kos 2012. Det føltes som hundre år siden.
«God morgen, elskling,» sa Anna så blidt hun kunne. «Mobilen min svikter, så ikke bli sur hvis vi blir brutt midt i samtalen.»
«God morgen, ja. Det ble tidlig vekking, skjønte jeg.»
«Det man kan si.»
Anna regnet raskt ut at hun hadde rukket å være våken i ti timer, og det var fortsatt lenge til lunsj.
«Det er ikke den bloggedama dere etterforsker, vel?»
Anna tok seg i å måpe.
«Hva … hvordan … hva har du hørt?»
«Det står på Twitter. Vent … Becca Stenlund drept i natt,
står det.»
«Hvem påstår det?»
«Jeg vet ikke, det har blitt retvitret til høyre og venstre. Jeg våknet akkurat nå og skrudde på pc-en. Er det ikke hun med det blå slottet som du pleier å lese om? Hvorfor har noen drept henne?»
Anna snappet etter pusten.
«Jeg må avslutte, Måns, dette er jo helt vanvittig …»
«Når kommer du hjem?»
«Det vet jeg ikke. Eh … Ha det bra.»
«Ja. Ok. Ha det.»
Rolf hadde også rukket å avslutte en samtale.
«Pamela sier at det er fullt kaos på stasjonen. Journalister og tipsere og blogglesere ringer og skriker om kapp.»
«Ja, noen har visstnok tvitret at Becca er blitt drept.»
«Ja vel? Hvem kan ha gjort det? Vi har jo bare snakket med de nærmeste pårørende, og de vet jo at hun lever.»
Anna ble slått av en tanke.
«Sa vi til de to ungdommene at de skulle holde det de hadde sett, for seg selv?»
«Ja, det tror jeg du gjorde. Jeg hørte deg si det til Linnea, og hun sa at hun skjønte det.»
«Hva med gutten, da? Kaj?»
«Når jeg tenker etter, kan det hende at han sto og vannet en ripsbusk akkurat da. Det er ikke sikkert han fikk med seg hva du sa.»
«Akkurat. Hel-ve-te.»
Magica hadde sovet altfor lite, men sånn ble det jo når man satt og fulgte med på en masse blogger og forumer hele natten. Det var en varm og lummer dag, umulig å bli liggende i sengen og forsøke å få litt mer søvn. Alt føltes klamt, sengetøyet, kjøkkenstolene, kjøleskapshåndtaket. Æsj.
Den gode kaffen var det tomt for, så det måtte bli pulverkaffe i stedet. Magica tok en stor slurk og skrudde
på pc-en igjen. Ikke noe nytt innlegg fra Den blå villaen. Herregud, så sløvt.
Men vent.
Hvorfor hadde det siste tanketomme innlegget om markblomstene fått fem hundre kommentarer? Her måtte det jo være snakk om et eller annet spam-angrep …
Da Magica begynte å lese, var det like før hun sprutet ned hele skjermen med den kaffeslurken hun akkurat hadde fått i seg.
«Det kan ikke være sant! Skriv noe, Becca! :-( »
«Hva har skjedd? Er det noen som vet noe?»
«RIP Becca Stenlund! You were 2 good 4 this shitty world.»
Kommentarene fulgte samme mønster, med spørsmål, kondolanser og fortvilte utrop om hverandre.
Magica ble nesten overrasket over sitt eget ubehag. Becca Stenlund var et vilt fremmed menneske, men de prektige og slitsomme innleggene var blitt noe som hørte til i Magicas verden. Uansett hvor irriterende og selvgod Becca var, ville Magica aldri ha ønsket livet av henne. At hun faktisk skulle være død, føltes fullstendig uvirkelig, og det mente tydeligvis mange av dem som hadde skrevet på bloggen også.
«Vet noen om dette i det hele tatt er sant?»
«Chill peeps, det er bare et rykte! Slapp av! Det går ikke an å stole på Twitter.»
Magica fortsatte å bla seg gjennom rekken av kommentarer, på leting etter noe som kunne gi klarhet i saken.
Så falt blikket hennes på en kjent avsender.
«Kan noen tipse meg om den beste måten å fjerne blod fra et stivet kjøkkenforkle på? Jeg burde sikkert ha spurt Becca før jeg stakk kniven i henne. Lett å være etterpåklok. Med vennlig hilsen, Forneus.»