I N R P S E E P N A
Av Veronica Poer &Raphael McFadden
Det var en gang en prins, som bodde i et land langt, langt borte.
Men det var ikke hvilken som helst prins, det var en ape-prins. Apeprinsen bodde i et slott midt på en stor eng av ville blomster. Det var et praktfullt slott, med tak laget av ekte gull og besatt med edelstener. Og inni slottet var det mer gull, sølv og diamanter enn man kan tenke seg. Rundt slottet lå det en stor hage, full av de vakreste, sjeldneste blomstene i hele kongeriket. Sommerfugler og humler svirret dovent fra blomst til blomst og småfuglene sang i trærne. Apeprinsen bodde i slottet med kongen, dronningen og alle undersåttene. Han elsket penger og ville alltid finne nye måter å få mer penger og gull på, men en dag skjedde det noe. Det banket på porten og Apeprinsen åpnet opp. Utenfor sto det en gammel krokrygget revekone. - God dag, deres Høyhet, sa den gamle revekonen. - Hva behager, gryntet Apeprinsen. Den gamle konen strakk ut en såret labb og ba pent om å få litt mat, for hun hadde ikke spist på over tre dager. Men Apeprinsen jaget henne av sted uten å gi henne så mye som en brødskalk.
1
Men det Apeprinsen ikke visste var at dette var ikke bare en gam-
mel revekone, det var også en rev med magiske krefter, en reveheks rett og slett. Og tolv timer etter at Apeprinsen hadde jaget heksen av sted så ble alle undersåttene , kongen og dronningen forvandlet om til gullmynter.
Tre dager senere som den gamle revekonen tilbake til slottet. Hun fortalte Apeprinsen at den eneste måten han kunne få familien og undersåttene tilbake på var å være snill mot andre.
2
Et helt år gikk uten at Apeprinsen var snill mot noen uten at han
tjente på det selv. Apeprinsen ble rikere og rikere og hadde nå flere gullmynter enn noen andre i kongeriket. Men han ble stadig mer ensom som tiden gikk.
En dag oppdaget Apeprinsen til sin skrekk og gru at de forheksede gullmyntene hadde blandet seg sammen med de vanlige gullmyntene og nå turte han ikke å bruke noen penger, i tilfelle han skulle bytte bort noen av de forheksede myntene. 3
For hver dag som gikk ble Apeprinsen mer og mer ensom og trist
og han så ikke lenger de vakre blomstene i hagen og han hørte ikke lenger hvor fint fuglene sang i trærne. Han kjente ikke lenger solstrålene i ansiktet eller vindens mektige brus i tretoppene. Selv om Apeprinsen hadde mer penger og gull enn han noen gang hadde hatt, så var han så trist. Det var så stille rundt ham. Han ville være snill og gjøre gode gjerninger slik at han fikk familien sin tilbake og alle undersåttene. Apeprinsen klatret opp på den voksende haugen med gullmynter og gråt. 4
Så en dag bestemte han seg for å reise av sted. Han heiste seil
på båten sin og lot vinden føre ham ut på havet. Han seilte i seksten dager og seksten netter helt til båten hans støtte mot land. Han gikk opp på stranden og vandret gjennom en skog til han kom frem til en liten landsby. De fargerike husene sto tett i tett, men det var ingen å se. Apeprinsen ropte ut, men det var ingen som svarte. 5
Han gikk gjennom de tomme gatene, plutselig kom det en skil-
padde gående. - God aften, sa skilpadden. - God aften?, skrek Apeprinsen og viftet med armene i sinne. – God aften deres Kongelige Høyet befaler jeg deg å si, ropte han sint. Men da snudde skilpadden og gikk!
6
Nå var han både sint og fornærmet og satte seg ned på en benk.
Apeprinsen begynte å gråte, han var så ensom. Plutselig så han en liten fugl som satt på benken ved siden av ham. Vinden blåste eggene mine ut av redet, kan du hjelpe meg med å legge de tilbake?, kvitret fuglen ivrig. Apeprinsen ville ikke svare, han knep sammen øynene og holdt seg for ørene. Den lille fuglen begynte å synge og den sang så høyt og vakkert at ham møtte høre og det minnet ham om fuglene som sang i hagen utenfor slottet hans. Og da husket han også hva den gamle revekonen hadde sagt om hvordan han kunne forvandle familien og undersåttene tilbake. Han måtte gjøre snille ting. 7
Så han gikk med på å hjelpe fuglen og forsiktig klatret han opp i
treet og la eggene tilbake. Fuglen ble så glad så glad og som takk for hjelpen lot fuglen ham ta så mange pærer han ville fra treet der redet lå. Så Apeprinsen samlet favnen full av pærer og gikk videre. Rett som det var så møtte han på et pinnsvin. Pinnsvinet så på alle pærene og gned seg på magen, han var så sulten og ba pent om å få en pære. Apeprinsen ville ikke dele, men så ville han gjøre noe snilt, så han gav bort halvparten av pærene til pinnsvinet. Pinnsvinet ble så glad og som takk fortalte han Apeprinsen om en stor smaragd som var gravd ned under en busk. Apeprinsen løp og gravde opp smaragden. Han tenkte på hvor fint den ville passe inn i samlingen med alle de andre edelstenene hjemme i slottet.
8
Han tok den med seg og begynte å gå tilbake mot seilbåten, men
på veien møtte han en liten kaninfamilie. De sto utenfor huset sitt å gråt. Apeprinsen stoppet. Kaninene fortalte at en tyv hadde kommet og stjålet alle pengene deres og nå hadde de ikke råd til å bo i det lille huset. Apeprinsen så ned på den store smaragden og motvillig gav han den til den gråtende kaninfamilien. Men da gråt de enda mer og det forvirret Apeprinsen. Men kaninene var bare så glade at de gråt av glede.
9
Synet av den lille familien gjorde at han savnet sin egen familie og
trist og nedfor gikk han sakte tilbake mot stranden. Da møtte han igjen på skilpadden. - Skal du ut å seile?, spurte skilpadden. Ja, svarte Apeprinsen og hang med hodet. Skilpadden spurte om han kunne få seile med Apeprinsen over havet og det fikk han lov til. Sammen seilte de tilbake over store bølger, gjennom vind og regn, helt til de kom frem til landet der Apeprinsen kom fra.
Men da Apeprinsen kom til slottet løp han gjennom alle rommene og lette etter familien sin, men slottet sto helt tomt. 10
Apeprinsen ble så lei seg og da skilpadden spurte om å få med
seg en liten slant med seg på veien så sukket Apeprinsen og sa at skilpadden kunne ta med seg så mye gull og sølv han bare ville, for det betydde ingen ting om han skulle være alene på slottet resten av livet. Og ikke før hadde han sagt det så forvandlet alle de forheksede gullmyntene seg tilbake og skilpadden var borte, men på akkurat samme sted som han hadde stått, så sto den gamle revekonen.
11
Hun smilte og fortalte Apeprinsen at hun hadde vært skilpadden,
fuglen, pinnsvinet og til og med den lille kaninfamilien. Og fra den dagen så har alltid Apeprinsen vært snill mot de fattige, for kom det noen til slottet og tigget så sørget han alltid for at de gir derifra med fulle mager og en god slant i lommen. Noen ganger synes Apeprinsen at han ser den gamle revekonen ute i hagen under magnoliatreet, men han er aldri helt sikker….
12