FOLK
Torsdag 11. oktober 2018 INNHERRED
37
På lørdag får Levanger Frikirke besøk av professor Oddvar Johan Jensen, en av norges fremste eksperter på Hans Nielsen Hauge.
– Verdal lukter som friske furutrær og bakevarer, det er som å ta en liten båttur ut på en stille fjord, skriver reisejournalisten og kunsthistorikerstudenten.
«Verdal er en heldig by» I denne byen hadde jeg plutselig mindre ro enn jeg hadde i de travle bygatene i London og New York, skriver Massiel. Massiel Mancebo er reisejournalist og kunsthistoriestudent. I sommer oppholdt han seg i Verdal. Massiel har sendt oss denne teksten.
J
eg reiser mye. Jeg flytter rundt omkring. En gang regnet jeg ut at over en femårsperiode hadde jeg flyttet totalt 20 ganger. Mesteparten av tiden reiser jeg i stillhet, alene. Jeg er bevisst mine innadvendte tanker og følelser når jeg stille ser ut av vinduet der jeg sitter på toget eller på bussen, og stille observerer byer og steder. Jeg har sett noen av de vakreste stedene i verden og har hatt mange gode opplevelser, men likevel - stillheten tiltrekker. Jeg hadde ikke gjennomtenkt mye før jeg tok toget til en liten by i Trøndelag. Jeg hadde ingen anelse hvor jeg var på vei, da jeg havnet der for å møte musikere, og med et fattig norsk vokabular jeg hadde samlet opp gjennom tidligere reiser i Norge, ante jeg ikke nødvendigvis forskjellen når konduktøren raskt mumlet «Verdal» og jeg hastig gikk av toget. Senere lærte jeg at det var en lottoreklame som uttalte bynavnet på en morsom måte, når de annonserte reklamen. Jeg ble fortalt at denne byen (av alle steder) var den vanligste byen å kjøpe vinnende lottokuponger i Norge. Jeg fant faktumet interessant og jeg undret om jeg selv ville finne «lykken» der, jeg trengte det virkelig. Jeg trengte virkelig å føle at jeg faktisk kunne vinne en «lottogevinst» hvis jeg spilte, selv om jeg på ordentlig ikke vinner i det hele tatt. Kanskje Verdal var det rette stedet å føle dette på den måten. Min første lottogevinst var å
møte ei fantastisk dame som tok meg med til en liten kirke (menighet) i byen, kanskje en merkelig ting å gjøre i en ny liten by, men det er en fin måte å møte folk på. Folkene jeg møtte der var for meg overraskende imøtekommende. Min første store lottogevinst i denne heldige byen! Jeg ble fort klar over at Verdal tok meg ut av min stille komfortsone. I denne byen hadde jeg plutselig mindre ro enn jeg hadde i de travle bygatene i London og New York. Etter en uke ble jeg vant til vennligheten fra folk jeg følte jeg hadde kjent i hele mitt liv. Etter enda en uke vant jeg et annet lotteri igjen, jeg prøvde makronene på Innherreds Bakeriet. Jeg tok en bit og følte at det var de mest førsteklasses makroner jeg hadde smakt. Makronene fra det berømte bakeriet Ladureé en Paris kan ikke sammenlignes! Jeg krysset metallbroen fra Ørmelen inn mot sentrum, og jeg tok bilder av lilla blomster foran «Den Blå Krukke». Verdal lukter som friske furutrær og bakevarer, det er som å ta en liten båttur ut på en stille fjord. Den myke eimen av kardemommeduft som kommer ut av de fleste butikker, og det er ganske magisk. Jeg kan fortsatt ikke beskrive det godt nok for å gjøre det rettferdig. Etter nesten en måned der, visste jeg nå at det fantes mange skjulte og kompliserte stier som fører til elver, innsjøer og vakre fossefall en kan hoppe ut i. Jeg lærte at det å gå alene til Stiklestad kan føles litt uhyggelig og inspirerende på samme tid, at måker ikke er venner, og at de merkelige falske fuglene som vaier i vinden fra taket av bygninger har nå fått sin mening. Jeg hadde en hjertevarmende hjemmelaget skål med «sodd». Jeg hadde sett glede og lykke med norske sommerbryllup, deres brusende energi, og de plutselige værendringene som tvang folk under kalde og fuktige telt for å spise pølser i lefser
ved midnatt. Og hvordan en levetid i denne byen får mange entusiastiske mennesker til å dele barndomsbilder av bruden og brudgommen. Jeg undret ved de øyeblikkene, om det var nok bilder fra mine reiser, til å lage lysbildeframvisning av livet mitt. Hva ville de vise, og hvem ville se bildene? Verdal fikk meg til å undre på om jeg noen gang hadde følt meg så hjemme noe sted? Særlig som nomade er det lett å glemme hvordan hjem føles ut. Verdal minnet meg om dette. Det minnet meg på å sove litt lengre fordi alt er så stille og rolig rundt meg, og da min mor pakket dyna godt rundt meg. Det minnet meg om de kjente lydene, latteren til barna i nabolaget og de spillene jeg lekte som barn, som aldri ga mye mening, men som du aldri glemte. Det minnet meg om store familier samlet rundt bordet, med interne vitser, med varme klemmer og lange fornøyde sukk etter å ha spist for mye, å le av ting ingen andre vet hva er, hvis de ikke var der. Det minnet meg om soldusjer og spontane midnattsturer, lukten av friskt gress og lyden av raslende blader. Det minner meg om barn i deres sportsklær, og modige mødre som skyndte dem raskt ut av døren så de møter på steder til riktig tid, og de eldre damene som prater på det lokale supermarkedet. Det minnet meg om lokale juleteater, kakesalg og spleiselag, om å være en del av et samfunn hvor ting skjer, som tenker på seg selv som små, men som er så viktig fordi de former våre liv. Verdal er en heldig by, tross alt, vant jeg ganske mange lotterier der selv. Jeg vant kjærligheten til folk, som nå er blitt min familie. Jeg vant en bestevenn, og jeg vant evnen til å drømme igjen. Evnen til å vite at et sted i en kaotisk verden, finnes en heldig liten by som får deg til å føle deg hjemme. MASSIEL MANCEBO
Finns det fortsatt haugianere på Innherred? De er i så fall invitert til et møte på lørdag. LEVANGER INNSENDT
Tok haugianismen slutt omkring 1850 eller kan vi betrakte dagens lekmannsbevegelse som vår tids haugianisme? Kommende lørdag får Levanger Frikirke besøk av en av Norges fremste forskere på Hans Nielsen Hauge, Oddvar Johan Jensen som er professor i kirke- og teologihistorie Hans Nielsen Hauge (17711824) var virkelig en mann for sin tid. Han satte dype spor etter seg religiøst, politisk og som en av tidenes største gründere. Også i Trøndelag har han satt spor. Mange mener hans tenkning er forløperen til at vi i dag har sykehus på Levanger og i Namsos. Professor i kirke- og teologihistorie ved NLA, Oddvar Johan Jensen kommer til Levanger for å dele litt av sin kunnskap om denne mannen i seminaret sitt som vil finne sted frikirka lørdag formiddag. Her vil han snakke om hvordan Hauge var en mann
for sin tid, men også se nærmere på hvordan haugianerne bærer på en tung arv i møte med nye tider. Jensen sier følgende om lekmannspredikanten Hauge: – Som alle store skikkelser i historien må også Hauge forståes som en mann av sin egen tid, men han er ofte blitt brukt som et symbol til fordel for senere og helt andre merkesaker enn de som lå ham på hjertet. Fruktene av hans arbeid, haugianerne og hele deres virksomhet ble smeltet om. Haugianerne forble ikke haugianere. De hadde sitt utgangspunkt og identitet i de haugianske vennesamfunn, men så ble de mer og mer selvstendige og forgreinet seg på forskjellige poster i samfunnet. Noen ble stortingsrepresentanter, mange ble lærere, noen ble handverkere osv. Religiøst sett døde etter hvert neste alle vennesamfunnene ut, mens den nye «foreningsånden» og lettere evangeliske toner vant frem. Seminaret på Levanger Frikirke lørdag formiddag er gratis.
740 19 000 redaksjon@innherred.no
Fredsgudstjeneste i Vuku på søndag På søndag blir «fred og fordragelighet» mellom nordmenn og svensker. Det er temaet under gudstjenesten i Vuku. Denne gudstjenesten er det siste offisielle arrangementet i forbindelse med 300-årsmarkeringen av felttoget til general Armfeldt og hans karolinerhær. Blant de som deltar er koret Dalaklang, sangeren Knut Stiklestad sammen med pian-
ist André Dyrstad. De to skal blant annet framføre diktet ”Armfeldt på Tydalsfjellene” av Jacob Breda Bull. Under gudstjenesten skal vi også få høre historien om dåpsfatet i Vuku som forsvant, men som er kommet til rette. Kirkekaffen blir servert på Levringslåven. Her blir det mer underholdning, blant annet noen sanger fra teaterstykket Pistolpojken.