Vestnytt onsdag 14. juli 2010
å sommerbeite
magasin
9
Birøkter Kårbø åpner kubene slik at biene kan orientere seg.
Ivrige, men litt forvirrede bier, slipper ut etter transport.
e foto: Silje Sæterdal Bøyum ger av disse. I kubene Kårbø har med seg er det mest buckfastbier. Disse biene er gode honningsamlere, de er snille og har ekstremt lav svermetrang, noe Kårbø verdsetter. – Det er stort sett gemyttet som skiller dem, men buckfastbiene er roligere enn de andre rasene, sier han. Nå er det opp til været. Kårbø håper på sol og ikke for mye vind. En god regnbyge en gang i uken vil være bra slik at lyngen ikke tørker ut. – Det er det som gjør Øygarden så ideell for honningproduksjon. Her har vi tåken fra sjøen som holder lyngen fuktig, sier han. Lyngheiene er truet av gjengroing på grunn av mindre aktiv bruk og færre beitedyr. Lyngbrenning er det også mindre av, men hvor dette fortsatt gjøres blir lyngen fornyet og gir mer honning. Kårbø slynger, siler, rører og tapper honningen selv hjemme på Hatten med litt hjelp av sin kjære Kjersti. Først stikkes honningcellene i tavlen opp slik at honningen kan sive ut. Deretter settes tavlene i slyngen hvor de spinner rundt og honningen blir slynget ut ved sentrifugalkraft. Honningen siles og slynges på nytt før den settes i en beholder og settes kaldt. Deretter må Kårbø tålmodig røre honningen 1-2 ganger om dagen i 2-3 uker før honningen kan tappes på glass. – Røringen er viktig fordi man forstyrrer krystalliseringsprosessen slik at det ikke danner seg store
krystaller. Du skal ikke ha følelsen av å ha sukker i munnen. Da er det ikke gjort skikkelig, sier han. Store produsenter lagrer gjerne honningen til etterspørselen er der, for så å varme opp honningen for å unngå krystaller. Ved oppvarming kan lagringstiden før honningen krystalliserer seg forlenges, men kvaliteten reduseres fordi noen enzymer og bipollenet kan gå tapt. – Vi varmer aldri opp honningen. Det er den store forskjellen på småskalaproduksjon og storskalaproduksjon, sier Kårbø ettertrykkelig. Småskalaprodusenter som Kårbø følger også årvåkent med på blomstringene om sommeren, slik at de kan følge disse med biene og få frem ulike smaksvarianter av honning. Hatten Bigard produserer lynghonning, men også lindehonning, laget av nektar fra Lindetrær. – Den har et hint av mint, sier Kårbø. – Vossahonningen er av nektar fra bringebærblomstene og smaker litt som saften av hvitkløverblomsten. Sommerhonningen fra Hardanger er litt skarpere i smaken fordi nektaren kommer fra frukttrær og løvetann, sier han. Den gjeveste nektaren er likevel fremdeles i blomstene på lyngheiene. – Hvis jeg er heldig, kan jeg høste den første klokkelynghonningen før helgen, smiler han. SILJE SÆTERDAL BØYUM silje@vestnytt.no
56 33 65 09
Klokkelyngens edle nektar gir honning med unike egenskaper.
Buckfastbiene er snille bier. – Med andre bier kunne jeg ikke gjort dette uten drakt, sier Kårbø.