Årsberetn. 2004

Ă…rsberetning for Stiftelsen Fjelberg Prestegard

2004

G

Nye og gamle prestegårdshistorier fra Fjelberg i Sunnhordland

Gamle hus må brukes for å leve!

Under de store stevnene for presteslektene Koren og Aarseth sommeren 2004 fikk vi høre mange nye hverdagshistorier fra gamle dager.

Det var arbeidene med de historiske rommene for tre prester, i annen etasje i Hovedhuset, som var foranledningen til arrangementene.

Pinseaften satt hele 53 slektinger av Laurentius Stub Koren (prest på Fjelberg fra 1833 til 1854) benket i Almuestuen. Det ble sunget og fortalt historier.

To bind av slektens historie og et stort portrett av Fjelbergpresten ble gitt i gave til Stiftelsen. Forsamlingen fikk del i brevvekslingen mellom Laurentius og hans bror, som var prest i Selje.

Denne ukentlige korrespondansen ligger i dag i Riksarkivet og gir et unikt bilde av hverdagsliv i Sunnhordland for 160 år siden.

Sverre Adelstein Aarseth virket som prest i Fjelberg fra 1936 til 1949. Det var hans slektinger som holdt stevne midtsommers. Alle de tre sønnene er blitt professorer. Eldstemann som er astronom i Oxford benyttet anledningen til å feire 70-årsdagen sin i prestegården. Det ga lokalbefolkningen anledningen til å få del i de mest fargerike historier slik prestebarna husket dem. F. eks når de skulle flytte grisen fra vinterfjøset til Svineviken nyttet det ikke å skubbe bak.

Nei, de måtte dytte foran, for da gjorde grisen det motsatte. Langt alvorligere var det når faren ble tatt av tyskerne.

Lenge visste de ikke hvor han var.

En stor berikelse under begge stevnene var søndagspreknene i kirken, forrettet av slektenes kvinnelige prester.

Allsidig bruk

Vi kan notere hele 43 forskjellige arrangementer i løpet av 2004, med 1112 besøkende og 574 overnattingsdøgn. Av praktiske og økonomiske grunner ble året gjennomført uten

Den gamle veien fra Hovedhuset og forbi uthusene er restaurert og belagt med nøttesingel. daglig leder. Styreformannen var medvirkende ved de aller fleste arrangementene og var ansvarlig for all guiding. Rolf Arne Birkeland stod for kokekunsten ved Pinsestevnet, Marknaden og møtet for Aker Stord, som har gitt mye ros. Nils Arne Fosse var ansvarlig for møtet med Advokatforeningens Rettssikkerhetsutvalget og styremøte for Harmonien. I forbindelse med det siste arrangementet ble det også holdt konsert i kirken med over 100 tilhørere. Under bryllupet for Koløy/Nilsen var det Liv Irene Brekke som var ansvarlig for kokekunsten.

Steinerskolens årlige botanikkurs ble også denne sommeren ledet av entusiasten Linda Jolly. Det er alltid imponerende å se elevenes akvarellproduksjoner, og det internasjonale sang repetoaret sprer også stor glede.

Sognerådet stod ansvarlig for to konserter dels i kirken og dels i prestegården, med etterfølgende salg av kaffe og kaker.

I begynnelsen av juni gjennomførte vi et litteraturseminar med bakgrunn i Sigfried Lenz «Forhistorien». Første lørdagen i juli var det etter tradisjonen

Marknad med salgsboder, lotteri, rebusløp, maleriutstilling (Harald Warberg) og auksjon. Dagen ble innledet med kirkekonsert i Peter Dass sin ånd.

Den svenske forfatteren Owe Skogstrøm bodde i prestegården i over to måneder. BT hadde en helsides reportasje i den forbindelse.

Restaurering og vedlikehold

Bispestova er malt av Ingemund Gjærde og fremstår hvit og velstelt.

Det har lenge vært et ønske om å gjenskape den gamle veien fra Hovedhuset og forbi uthusene mot nye veien.

Arbeidet ble gjennomført av folkene på Landa på vårparten. Overflaten er gitt et dekke med nøttesingel. Det er muret opp et lite bed vis a vis Bispestova, som nå er beplantet med stauder og løk.

Til Kjøkkenet er det kjøpt inn brukt utstyr fra Eldresenteret på Sæbøvik: en konvektorovn, en stålvask med spyler, et bord i rustfritt stål, trehyller og diverse jerngryter og potetskåler og fat i rustfritt stål.

I forbindelse med seminarer og møter har det vært ønskelig med flest mulig enkeltrom. For å imøtekomme dette behovet har vi innredet to nye rom med eget toalett i annen etasje i Hovedhuset. Samlet kan vi nå tilby 11 enkeltrom, de fleste med eget toalett og dusj. Med letthet kan flere av disse omgjøres til doble eller flersengsrom, som samlet gir 28 sengeplasser.

Et annet stort økonomiske løftet i løpet av året har vært fornyelse av brannsikringen og det elektriske utstyret. Dette har vært en investering på over 112 tusen kroner, og i følge tilbakemeldingen fra Brannvernet i kommunen er man tilfreds med utbedringen. Det er utarbeidet Branninstruks med ulike prosedyrer som gjennomgåes med alle leietakere.

Vi er i gang med å panele svalgangene i Bispestova og i 2005 planlegges restaurering av taket på Bakeriet. Det er gjort avtale med Roar Landøy, ved kulturavdelingen i Fylkeskommunen, som skal koordinere arbeidet.

Gaver og solid støtte fra private Fond

Stiftelsen har de senere år fått støtte fra Fylkeskommunen på 75 tusen kroner og Kvinnherad kommune på 55 tusen kroner. Dette har knapt dekket utgifter til løpende drift.

Til restaurering har Fylkeskommunen årlig gått inn med 30 tusen kroner. Ut over dette har vi måttet basere oss på

private Fond, noe som har vist seg svært konjunktur avhengig. Således fikk vi i 2003 bare tilsagn om 5 tusen kroner fra private Fonds. Arbeidet med å skrive velbegrunnete søknader og tett oppfølging tar mye tid, og for 2004 ga det gode resultater: Fra private fond fikk vi til sammen 295 tusen kroner, hvorav 95 tusen kroner fra Grieg Foundation (øremerket Bakeriet), 100 tusen kroner fra Sparebanken Vest og 100 tusen kroner fra Vestenfjelske Bykreditts Stiftelse. Vi har også fått tilsagn om 110 tusen kroner fra Stiftelsen UNI for å dekke utgiftene til brannsikring.

I beretningsåret har styreformannen også fungert som daglig leder. Driften har i vesentlig grad vært basert på dugnad fra styret, med noe innleiet hjelp. Dette har for første gang gitt et overskudd, med et foreløpig resultat er på kr. 82.731,–. (Engasjement av ekstern daglig leder kostet oss året før kr. 94.090,–).

Det er investert ca. kr.600.000,– i restaurering og utstyr de tre siste årene.

Prestegården har det siste året mottatt en rekke gaven som har beriket interiøret.

Fra Per og Henriette Hagelien har vi fått et havemøblement og fra Arne og Solfrid Sælen har vi fått et soveværelsesmøblement, begge deler fra rundt forrige århundreskifte. Fra Peter Emil og Sigrid Kaland har vi fått en empire sofa, et speil og to armstoler. Vi er meget takknemlig for denne flotte tilveksten.

Strategi og administresjon

Styret har hatt to styremøter og en rekke enkeltkonsultasjoner i løpet av beretningsåret.

Det arbeides med en strategi for i større grad å utvikle stedet som refugium. Generelt er vi for svak på informasjon. Hvor går folk inn for å lete? Internett er klart fremtiden. Hva skal vi informere om og hvordan skal vi sile forespørslene? Får vi mange henvendelser vil det kreve mer administrasjon! Styreformannen deltok på en regional Kulturkonferanse i februar hvor bl.a. relasjons- og kompetansebygging var temaer.

Det er gitt innspill til «Kommunedelplan for Halsenøyområdet» og det er grunn til å tro at det blir tatt rimelige hensyn til at prestegårdsanlegget er fredet, og at miljøet rundt anlegget og øvrige kulturminner blir sikret.

Arbeidet med å utvikle merkete turveier fortsetter.

Samarbeidet med soknerådet og kommunen fungerer godt.

I beretningsperioden har styret bestått av Truls Grung, Arne Sælen, Reidar Koløy og Rolf Arne Birkeland, med Knut Ormhaug, Leif Jæger, Nils Magne Kloster og Anders Nordhus som varamenn.

Fylkesmannen i Hordaland er tilskrevet for å oppnevne erstatning for de tidligere medlemmene i Prestegardstilsynet

Elevene fra Steinerskolen baker eget brød i den gamle bakerovnen. (foto Magnus

Truls Grung

Bokprosjektgruppen for «Naturhistorisk Veibok for Hordaland» hadde møte på Fjelberg i september 1998. På prestegårdstrappen ser vi bakerst fra venstre: Haakon Fossen (fagred. berggrunn), William Helland-Hansen (hovedredaktør), Ronny B. Skår (billedred. 1. året), Knut Fægri (tekstred. død 2001), Nils Georg Brekke (medred.), Svein Nord (bokhandverkar). Foran fra venstre: Svein Byrkjeland (fagred. zoologi), Bjørn Moe (fagred. botanikk), Inge Aarseth (fagred. kvartærgeologi, født i prestegården), Endre Skaar (fagred. geofysikk).

Det velsignede gjemmested Her er gull og myrra og røkelse 3-kongelig tid, ro og fred Og visstnok er her et spøkelse som ikke gjør noen fortred Så her kan vi gjemme oss alle fra hverdagens halsende hast og heles vi som følte oss halve Min tro på Fjelberg står fast!

Leif Kahrs Jæger Fjelberg 11.november 2004

Linda Jolly har i over 10 år holdt ukeskurs i botanikk på Fjelberg.

Her underviser hun i plantenes utvikling i Atelieret i Hovedhuset.

Plantestudier ved Fjelberg Prestegård Kan botanikk være spennende? Nordahl Grieg sa «botanikk er det verste plantene vet» og vi som ble utsatt for botanikk i skolen kunne kanskje også si «…og det verste elevene vet». Gråbrune, inntørkede skygger av seg selv med fremmede navn. Pressede planter i herbarium var sjelden en glede for verken vegetasjonen eller elevene.

Men på Fjelberg Prestegård oppdager elever fra Steinerskolen gleden ved plantebetraktning. Samtidig som vi undersøker sammen hva plantene har tilfelles fra frø til frukt (a la Goethe!) på store selvlagede plansjer, tegner

elevene de enkelte plantene som de finner i blomst på Fjelberg. Landskapsmaling og ekskursjoner til orkideer og blomsterenger er også en del av arbeidet.

Kanskje ville de voksne også synes at plantene fortjener et nytt forsøk hvis de fikk lære på denne måten?

Fjelberg Prestegård er en fantastisk ramme for slikt arbeid. Vi holder gjerne kurs for voksne òg.

Steinerskolen med Linda Jolly i spissen leder botanikk-kurs på Fjelberg.

Nydelige akvarell plansjer er resultatet etter nitide plantestudier ved prestegarden. (foto Magnus Skrede)

Linda Jolly

E

Den nye drengen Barndomsminner fra Fjelberg prestegård fortalt av Asbjørn Aarseth (prof. i litteratur ved UiB)

En dag i september 1943 vakna vi i den gamle prestegarden i Fjelberg og fekk høyre at det var komen ein ny dreng til gards. Han låg til sengs oppe på eit rom rett over kjøkenet, hadde ikkje stått opp, skulle visst ta det med ro. Dagen før hadde ingen snakka om at det var venta ein dreng. Det var litt påfallande. Han var altså komen om natta, og trong sikkert å sove frampå, men merkeleg var det at vi så brått skulle få ein ny dreng tilsett. Eldste bror min og eg skulle på skulen, han i tredje og eg i andre klasse; vi gjekk på Brekke skule på Borgundøy, og skuleskyssen, Svein Blokkhus, var ventande med robåten rett etter at vi hadde ete frukost. Før vi gjekk ned til sjøen, laut vi få sjå at det var sant at det var komen ein ny dreng. Vi fekk lov til å stiltre oss opp trappa og glytte på døra.

Jau, der låg ein ung mann i senga og

såg på oss i dørglytten. Ingen grunn til tvil – her var komen ein ny dreng. Så var det å få med seg nistemat og skulebøker og kome seg ned til kaien.

Vi tenkte vel ikkje så nøye over situasjonen. Strengt tatt hadde vi ikkje bruk for nokon dreng i prestegarden.

Det var ein paktar som tok seg av gardsdrifta, han budde i eit hus lenger oppe på øya, der han hadde driftsbygning og buskap. Trong han ein dreng, var det hans sak. Vi hadde ein frukthage, eit lite fjøs med ei ku, ein gris og nokre høner, men arbeid til ein dreng var det ikkje. Far tok seg av epletre og pæretre, og mor og farmor stelte med dyra. Vi hadde ei taus som tok mykje av det tyngste husarbeidet.

Bror min og eg laut arbeide med å sage og hogge ved i vedskjulet; det kunne det ha vore godt å sleppe, men det gjekk på eit vis.

Etter kvart fekk vi meir greie på kva drengen skulle brukast til. Onkel Karl var gardsstyrar for søstrene Svanhild og Kristi Jespersen oppe på Nordhus. Han gifta seg nett i dei dagane med Marie Miljeteig frå Borgundøy.

Det var dei som skulle ha drengen.

Men han skulle ikkje ta til å arbeide straks. Han hadde noko med ein fot, vart det sagt, og måtte halde senga nokre dagar. Då han var frisk nok, flytta han til Karl og Marie. Kva arbeid han vart sett til, veit eg lite om. Truleg var det potetopptaking, kanskje separering av mjølk, vedhogst, måke i fjøset. Nokon entusiastisk gardsarbeidar var han neppe.

Det var ikkje lenge før han byrja så smått å ta del i det sosiale livet på øyane. Tilbodet var ikkje stort; arbeidet tok det meste av tida, kvar hadde sitt å stri med. Men laurdagskveldane

Sverre Adelstein Aarseth var prest i Fjelberg fra 1935 til 1949.

Her har han samlet familien på trappen foran Hovedhuset, trolig i 1947 (Asbjørn Aarseth oppe til venstre).

var det gjerne dans på ungdomshuset på Borgundøy. Dei vaksne gutane på Nordhus fekk med seg drengen over sundet på dans. I stille ver kunne ein høyre at han song medan dei rodde.

Han var flink til å syngje.

Ein kveld seinare på hausten sa han til Marie at han skulle ein tur til Halsenøy, og han spurde om han kunne få litt niste med seg, gjerne potetkaker – det var det dei hadde mest av. Det fekk han. Han kom ikkje att frå den turen. Han var borte, like brått som han var komen. Han var faren til «Bortlandsøyane», sto det på ein lapp Marie fann på senga hans.

Det vart ikkje snakka mykje om dette som vi borna høyrde, men det var litt merkeleg at same kvelden som drengen fór sin veg, forsvant også ein av gutane på grannegarden, Rolf Nordhus, som var på same alder, 22 år.

Tida gjekk, og medan storkrigen gjekk sin gang elles i verda, var det nokså fredelege tilhøve på dei små øyane i Sunnhordland. For den som ikkje reiste lenger enn over sundet og til skulen og heimatt, var det sjeldan at ein såg tyske soldatar. Vinteren 1943–44 raste slaget om Stalingrad, men det høyrde vi lite og ingenting til.

Sjølvsagt snakka vi om krigen, både born og vaksne; det var som ein universell krisetilstand, ei årsak til alt som var gale, ei utriveleg tyngsle som snart måtte løftast vekk. Vi born sakna ikkje kaffi eller tobakk, og var kosten mager, var han neppe usunn. Men dei vaksne klaga, og vi forsto på dei at det livet vi levde var elendig.

Så ein ettermiddag, 7. mai 1945, fekk bror min og eg sjå at flagget var heist på garden Vik på den andre sida av sundet. Det tok ikkje lang tid å forstå kva det tydde: Tyskarane hadde kapitulert! No vart det ny fart i livet på øyane. Aviser ein kunne lite på, radiomottakarar som kom fram frå dei mest uventa stader, og folk som etter kvart kom attende frå krigen –

alle kunne fortelje fritt om dramatiske ting som hadde gått føre seg heime og ute i dei lange krigsåra.

Drengen vi hadde hatt i huset ei kort stund hausten 1943, fekk vi også forklaring på. Han heitte Dag Skjørestad og var frå Stavanger. Han hadde vore med i ei motstandsgruppe som låg i ei hytte i fjellet ikkje langt frå Etne. Ein dag han var nede i bygda for å proviantere, vart han teken av tyskarane. Han måtte medgje at han dreiv med illegalt arbeid, og at han ikkje var åleine. Dei tyske soldatane ville ha han til å føre seg til hytta der resten av gruppa var. Det bar til fjells.

Der han gjekk i spissen for ei avdeling soldatar med skarpladde våpen, tenkte han på korleis han skulle greie å føre tyskarane vill eller unngå at kameratane vart tekne til fange. Det tok til å bli skumt, og kanskje ville halvmørket hjelpe han til å kome unna.

Under dei mot nord låg Skåneviksfjorden. Det var eit kjent landskap for Dag. Ut på kvelden var dei komne til ein stad der stien gjekk langs ei bratt åsside og det var ein tett, mørk skog nedunder. Der såg han sjansen sin. I von om at trea og greinene ville dempe fallet, hoppa han til. Under nedturen skadde han eine okla, men det gjekk mykje betre enn ein kunne vente. Soldatane var ikkje budde på eit slikt desperat sprang ut i det uvisse. Det var ikkje tid til å løyse skot. Dei vart springande fram og attende, lyste med lommeløktene sine, men det tok lang tid før dei kunne kome ned til skogen der fangen hadde landa.

Dag kunne ikkje stogge der han var. Han akte seg fort nedover den skogkledde fjellsida, og kom seg ned til sjøen. Der låntok han ein robåt, og sette kursen nordover til Utåker. Der gjekk han i land, og skauv båten frå.

Vidare kom han seg til Valen. Der visste han om ein sjukepleiar frå Stavanger som han kjende. Ho tok imot han, og heldt han løynt nokre

dagar. Det var ein del tyske soldatar i bygda, og ho våga ikkje ha han lenge.

Ho kontakta handelsmannen i Høylandsbygd, Halvorsen, som hadde motorbåt, og det vart til at Dag vart frakta ei natt frå Valen, rundt Halsenøy og til Fjelberg prestegard.

Fjelbergøy var rekna som ein av dei tryggaste stadene i området.

Korleis gjekk det vidare med den unge motstandsmannen? Det fekk vi òg vite litt om då krigen var slutt. Dag hadde tidleg meldt seg til krigsteneste i England. Han og andre vart sende til Sunnhordland og skulle halde seg i Etne-fjella. Etter at han hadde kome seg fri frå tyskarane, ville han attende i aktiv teneste så snøgt som råd. På Nordhus slo han seg saman med Rolf, som òg ville gjere ein innsats. Dei fekk kontakt med folk som hadde kjennskap til den hemmelege skøytetrafikken mellom Vestlandet og Shetland, og kom seg via Halsenøy og Bømlo over Nordsjøen. Rolf slutta seg til Shetlands-gjengen, og var med på fleire turar i det halvtanna året som var att av krigen. Dag drog vidare til England, der han saman med andre nordmenn valde å utdanne seg til fallskjermjeger. Han deltok i kampane på vestfronten, og greidde seg bra. Etter krigen kom han heim til Stavanger og fekk eit sivilt yrke. Mor og far helsa på han ein gong dei var i Stavanger. Då dei kom heimatt til Fjelberg, hadde dei med seg ei helsing frå «drengen» til oss. Det var ei ekte fallskjermsnor. Ho var av fletta silketråd, og vi var sikre på at den snora måtte det vera heilt uråd å slite av.

Seinare har eg tenkt på at Dag, etter opplevinga si i fjellet, nok hadde ein særleg grunn til å velje militær utdanning som fallskjermjeger. Han hadde hoppa ein gong utan å vite kor hardt møtet med grunnen ville bli der han kom ned. Neste gong ville han sikre seg betre.

Asbjørn Aarseth

Kontaktadresse: truls.grung@kraemmerhuset.no