Farmor fortalte (utdrag) by medialog issuu

Farmor fortalte Reven som ville ha kyllinger til frokost Musefamilien • Blåfjellstrollet

Tegninger: Kristin B. Martinsen

Språklig bearbeidelse: Jorun Fauske Gjenfortalt av Arne Kjeldstadli

Bokstav og Bilde Tegneoppgavene finner du på sidene: 12, 15, 25, 31, 44, 49, 55, 74-75

Reven som ville ha kyllinger til frokost

idlig en morgen lusket revemor ut av hiet

for å hente frokost til seg selv og ungene. Hun hadde sett ei høne med ti kyllinger nede på bondegården. Kyllingene spiser jeg på stedet, og høna tar jeg med til ungene mine, tenkte revemor, og la i vei. Nei, se, der er bamsefar kommet ut av hiet sitt. Det er vel for første gang i år. Se, han myser så rart mot sola! «God morgen», sa reven. «Tidlig ut», brummet bjørnen. «Ja, en må jo ut for å hente frokost», sa reven, «jeg har sett en høne med ti kyllinger». «Ikke ta kyllingene, vent til de blir større», ba bjørnen. Revemor tenkte sitt, og trippet med målbevisste skritt videre. Da hun var kommet nær bondegården, la hun seg flat på bakken, og smøg seg nærmere og nærmere husene.

Høna oppdaget reven i siste liten, og ropte til kyllingene sine at de skulle gjemme seg under stabburet. Kyllingene pilte av gårde, og var borte vekk. Dermed fløy høna i hodet på revemor, klorte seg fast, og hakket reven på snuten og i ansiktet. Reven så ingen ting, den ble livredd og skrek til høna: «Slipp meg, slipp meg!» Høna bare fortsatte å hakke og klore. Så hørte reven at det kom folk, og vill av redsel klarte den å riste av seg den rasende høna. Så sprang den til skogs, mer sulten enn noen gang.

Det første reven møtte var ekornet som ropte: «Morn, hønsetyv!» «Å», svarte reven, «jeg vet vel om en som spiser opp alle fugleeggene han kommer over, og det er DEG, det!» Ekornet spaknet, og svarte: «Ja, men mat må en ha!»

Reven gikk lenger inn i skogen. Der sto elgkua og rautet etter kalven sin. Reven lusket stille videre. Da revemor hadde kommet enda lenger, hørte hun skjæra, som med skrallende stemme sa: «Morn, hønsetyv!» «Du som selv stjeler både hønseegg og fugleunger burde virkelig tie stille!» sa reven. Den frekke skjæra svarte bare: «Ja, men mat må en ha?» Tegn den lille baby-elgen:

Der ligger bjørnen og spiser på noe. Dette må jeg se, tenkte reven, og gikk nærmere. Bjørnen tittet opp på reven: «Så oppskrapt du er i fjeset? Ha-ha, sa jeg ikke at du skulle la de kyllingene være i fred? Ja, slik går det når man er en hønsetyv!» Da svarte reven: «Jeg møtte elgkua som stod alene i skogen og ropte på kalven sin, og nå ser jeg at du nesten har spist den opp. Det skal jeg nok fortelle elgkua neste gang jeg treffer henne!» «Ja, men kjære deg», brummet bjørnen overbærende, «mat må en da ha?»

Tegn bjĂ¸rnen som ligger og spiser:

Reven fortsatte på veien hjem til hiet. Oppe på ei grein satt hønsehauken. Han kaklet: «Hei, du, hvem har pyntet fjeset på deg? Du har ikke tilfeldigvis vært på hønsejakt?» Reven ble ergerlig, og svarte: «Hønsetyv er du selv! Se på alle beinrestene og fjærene som ligger under greina du sitter på!». «Ja, men mat må en ha», kaklet hønsehauken, ikke fullt så kjekk lenger. Vel hjemme ved hiet var revemor både sulten og sint. Så kom alle ungene løpende, og de skrek etter mat. Det gjorde at kattugla våknet. Hun hadde akkurat sovnet etter å ha vært oppe hele natta, og var sint fordi hun ble vekt. Hun tutet ned til reven: «Se til å få ungene dine til å tie stille, din hønsetyv! Jeg vil sove i fred!»

«Du», sa reven til ugla: «Jeg så deg i går kveld oppe i treet ditt! Først hentet du deg to snegler, senere to mus, og alle fire spiste du!» Da ble ugla enda sintere, og skrek av alle krefter: «JA, MEN MAT MÅ EN HA, OG NÅ VIL JEG VÆRE I FRED!»

I det samme bråvåknet en orrfugl som hadde sovet tungt i et tre like ved. Den ble så fortumlet at den datt i bakken, rett ned foran den sultne revefamilien. Reven bet den i nakken, og dro den bestemt bort til ungene sine. «Ja, ja, så ble det frokost i dag, også», sa revemor. Så smalt det et skudd i skogen. «Det er nesten synd å skyte slike vakre dyr som denne reven,» sa den ene jegeren, «men selger jeg skinnet får jeg penger å kjøpe mat for.» «Sant nok», svarte den andre jegeren, «for mat må en ha...»

Musefamilien

et var en gang en musefamilie som bodde i kjelleren under kjøkkenet. Inne i grunnmuren hadde de to hull, ett som de sov i, og ett til å oppbevare maten i. Om høsten var jo alle grønnsakene så søte og gode. Musene spiste gulrøtter, poteter, kålrabi, og mye annet godt. Utpå vinteren var ikke disse grønnsakene fullt så saftige og søte lenger. Musefamilien begynte å lengte etter noe annet godt å spise. Musefar visste råd. Han begynte å grave seg en tunnel langs muren og opp til kjøkkenet. Ungene maste, og lurte på om ikke tunnelen snart var ferdig. «Ta det med ro, arbeidet går fint, og jeg er snart ferdig», sa Musefar. «Snart skal dere få mange godbiter fra kjøkkenet.» Musefar sto på, og grov seg framover. Han måtte stadig tørke panna, så varm ble han.

For å oppholde ungene slik at Musefar skulle få arbeide i fred, sa Musemor: «Kom hit, unger! Nå skal jeg fortelle et eventyr fra den gangen bestemor og oldemor var små. Da var det lettere for oss mus å klare oss. Mormor og oldemor har fortalt at den gangen lå det store oster og mye annet godt på kjellerhyllene, og ostene var ikke engang pakket inn! Menneskene var ikke så redde for bakterier i gamle dager. Syltetøyet ble oppbevart i krukker med bare et papir over som lokk. Det var lett å gnage hull på, kan dere tro! I gamle dager spiste vi syltetøy til vi nesten sprakk. Menneskene kokte og stekte kjøtt og flesk som de helte fett over. Så bandt de papir over til slutt. Det gjorde at kjøttet og flesket holdt seg lenge. Musene hadde det enkelt i gamle dager. Det var lett å få tak i alle godsakene som lå i krukkene, og på stabburet hang det salt flesk og kjøtt i massevis. Akk, ja, det var ingen sak å være mus den gangen. Det er annerledes i våre dager. Menneskene er blitt så lure nå til dags. De bruker glass med skrulokk, så nå får vi ikke engang kjenne duften av alle godsakene lenger.»

Tegn hva mus liker 책 spise:

Musefar kom springende. «Alt klart, tunnelen til kjøkkenet er ferdig.» Musefar ristet murstøvet av pelsen sin, mens han fortalte: «Vet dere hva jeg hørte? Jo, menneskene fortalte at det var julaften! Og så duftet det så godt på kjøkkenet! Ja, nå er det bare å vente til det er blitt rolig der oppe, og da skal det bli vår tur til å smake på julematen», sa Musefar, stolt av tunnelen sin. Museungene stupte kråke og pep av glede. Musefar listet seg opp på kjøkkenet. Så lå han helt stille under komfyren, før han satte seg opp og så seg omkring. Med ett fikk han øye på to store gule, lysende øyne. Katten DENNIS, fòr det gjennom hodet på Musefar. Han brå-snudde, og pilte ned i musehullet igjen. Så lå han lenge helt stille og ventet.

Etter en stund krøp Musefar forsiktig opp igjen. Ingen katt og ingen mennesker var å se, for de hadde gått inn i stua. Ja, nå gjaldt det å benytte tida. Musefar fant en ostebit. Ned i hullet med den. Musemor kom også for å hjelpe, hun halte og dro, og nede i spiskammerset ble det fylt opp med ost, kjøtt, brød og et lite stearinlys. Museforeldrene slet og slepte, mens museungene spiste alt de orket. Endelig var spiskammerset fullt, og ungene stappmette. Da sa Musefar til Musemor: «Nå får ungene gå og legge seg, og så er det din tur til å spise deg mett. Jeg går opp på kjøkkenet og fyller magen der.» Og det gjorde han. Så fant Musefar på at han skulle ta en titt inn i stua der menneskene var. Han lurte seg bak døra, og tittet inn gjennom dørsprekken. Musefar lyttet og tittet igjen. Han holdt nesten på å glemme hele katten. Det var nok best å komme seg i sikkerhet!

Fra kjøkkenet tok han med seg enda en kjøttbit, og dro den med seg ned i kjelleren. I mellomtiden hadde ungene våknet etter luren. Musefar tente det vesle stearinlyset. «Nå skal jeg fortelle dere hva jeg fikk se», sa Musefar. «Alle menneskene hadde fine klær på seg. Vesle Tone som eier katten, hadde en nydelig hvit kjole på seg. Katten jeg har fortalt om, heter Dennis.» Stearinlyset kastet skygger over ansiktet på Musefar.

Tegn det som musejenta drĂ¸mmer om?

«Midt i stua stod det et stort grantre fullt av lys, glitter og kuler. Menneskene tok hverandre i hendene, og gikk rundt grantreet og sang. Nå skjønner jeg endelig hvorfor Prøysen lot musene danse rundt en pyntet støvel i Musevisa! Etterpå hentet de pakker som lå under treet, og delte ut. Tone hentet en pakke det stod Dennis på. Hun hjalp katten med å åpne pakken. Inni lå tre store, hvite fiskeboller, som Dennis spiste opp med det samme. Så tok hun katten på fanget, og knyttet et fint rødt silkebånd rundt halsen på ham. Hun klappet og strøk Dennis til han malte av lykke.» «Ja, men når katten ser oss mus, da freser han», sa Musemor. «Katter og mennesker er ikke snille mot oss, det må dere aldri glemme, ungene mine. Pass dere for katten og de fellene som menneskene setter opp for oss!» Lyset blafret. «Far, var det fint hos Dennis da», spurte ungene.

Både far og mor svarte: «Har ikke vi det fint, da? Vi har masse god mat og trygge og tørre soveplasser. Eller vil dere heller ha ballkjoler, dressbukser, halssløyfer og slike ting?» «Å nei, da», ropte ungene i kor. Musemor sa: «Jeg skal si dere en ting; det beste og det største i hele verden er å være glad og fornøyd. Nå går vi og legger oss. I morgen skal dere få frokost på senga.» Så blåste hun ut lyset. En liten stund senere sov hele familien trygt, mette og fornøyde i hjemmet sitt.