Farmors eventyr by medialog issuu

Farmors eventyr

Og ikke bare nøyde hun seg med eventyr på sengekanten, hun skrev dem ned også. Men nå, når barnebarna er forlengst voksne, ønsker de å dele hennes historier.

Farmors eventyr

Beate Oline Kjeldstadli var en oppfinnsom dame som underholdt sine barnebarn med historier.

Her finner dere dronninger, prinsebarn og grever. Det er også hekser, magi og troll. Eventyrene er godt krydret med Beates fantasi og solide moral.

Blåfuglen • Diamantringen

Boken er illustrert av Birgitte Gustavsen. www.bokstavogbilde.no ISBN 978-82-93206-03-3

9 788293 206033

Farmors eventyr Beate Oline Kjeldstadli

Bl책fuglen 3

Blåfuglen Det var en gang en dronning som hadde to barn, gutt og jente. Dronningen var glad i alt som levde i skogen, og ville at barna hennes også skulle bli det. En dag de gikk og plukket bær, fikk dronningen øye på en vakker revebjelle. Den blir fin i den store vasen min, tenkte hun, før hun brakk stilken på revebjella.

I samme øyeblikket stod trollet der, og dronningen hørte den sinte og grove stemmen hans som sa: «Du har ødelagt den vakre revebjella mi, og det skal du få svi for! Heretter skal du hjelpe kjerringa mi med å vaske og skure i slottet mitt, og der inne skal det skinne, blankt og rent! Du kan ta med deg sønnen din, for han kan gjøre nytte for seg, men den lille datteren din har jeg ikke bruk for. Før i dag ønsket hun seg vinger for å fly og hun ville være pen som blåfuglen. Så nå, vesle prinsesse, -tireli-tu, -nå er du en blåfugl, du!»

Dermed fløy prinsessen opp i nærmeste furutopp. Der satt hun og så på at moren og broren måtte bli med trollet til slottet hans. Blåfugl fløy etter fra tre til tre, og fant ut hvor trollslottet lå hen.

Blåfugl var veldig lei seg, men lovet seg selv at hun skulle redde moren og broren sin fra trollet, koste hva det koste ville. «Jeg får bare ta tiden til hjelp,» tenkte Blåfugl.

Dronningen gikk med støvkluten og vaskebøtta dagen lang. Hun savnet datteren, men var glad for å ha sønnen hos seg. Det skjønte trollet, og likte ikke at dronningen hadde noe å være glad for.

Trollet sa til kjerringa si at han ville finne på noe hardt arbeid som prinsen skulle få. «Og da skal du nok se at dronningen ikke er så glad lenger! Jeg tåler ikke at hun går her og ser så fornøyd ut.»

Da trollet var gått, gikk trollkona til dronningen og sa: «Jeg er så glad i sønnen din, og vil så gjerne hjelpe, men alt er så vanskelig. Mannen min kommer til å gjøre livet hardt for ham. I går sa han at han skulle få tungt arbeid, men akkurat hva han kommer til å finne på er ikke godt å vite.» «Å, hjelp gutten min,» ba dronningen. Trollkjerringa svarte: «Det er bare en måte jeg kan hjelpe ham på, og det er å skape ham om til en nisse.» «Det er vel ingen hjelp,» sa dronningen. «Jo,» sa trollkona, «mannen min tåler ikke nisser. Han kommer til å jage prinsen ut i skogen, og aldri bry seg mer.“

“Jeg skal lære deg å skape om. Når du senere treffer sønnen din igjen, skaper du ham bare tilbake til den han var før.» Dronningen ble veldig lei seg, men tenkte at det var bedre for sønnen å bli omskapt enn å bli plaget av trollet, så hun gikk med på forslaget. Prinsen kom inn, og trollkjerringa sa: ”Hufs, tufs, skisse, risse, nå er du blitt til en liten nisse.» Med det samme stod prinsen der, ikke til å kjenne igjen. Med det samme kom trollet inn og skulle ha tak i prinsen. Trollet fikk øye på den omskapte prinsen, og skrek: «Fy, hvem er det stygge, lille kreket?»

Trollkona løy, og svarte: «Han kom nettopp inn, og han spør om vi har arbeid til ham.» «Arbeide her? Hå nei, du, ut med deg!» Dermed åpnet han døra og sparket til den omskapte prinsen så han føk til skogs. Dere skjønner sikkert at prinsen ble veldig lei seg. Han satte seg rett ned på ei tue og gråt.

Plutselig kom Blåfugl og satte seg på skulderen hans. «Kjære bror,» sa hun. «Du husker vel at trollet skapte meg om til en fugl? Jeg satt utenfor vinduet på slottet og hørte alt trollkjerringa fortalte mor.» Så forklarte hun broren sin hvorfor han hadde blitt omskapt. Blåfugl fortalte at det inne i tua de satt på var et gammelt, tomt bjørnehi. «Der kan du være. Det er det godt og varmt, og du er trygg. Mat finner du ute i skogen, og jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.»

Ja, slik gikk det mange dager og netter. De to kongsbarna snakket mye om moren som var hos trollene, og om faren som gikk hjemme på slottet og sørget. De snakket også om vennene Kari og Erik, søskenparet som ofte hadde kommet for å leke med dem i slottshagen. Kari og Erik var lei seg for at vennene deres hadde blitt borte. Endag gikk de inn i skogen for å lete etter dem. Da de hadde lett en stund, ble Kari sliten og ville hjem. «Nå går vi, vi kommer aldri til å se vennene våre igjen!»

Uheldigvis hadde Kari og Erik gått seg ville i skogen, og fant ikke veien. Begge var på gråten, og visste ikke hva de skulle gjøre. Plutselig kom en blåfugl og satte seg på hånden til Kari. Fuglen begynte til og med å snakke! Den fortalte om revebjella, trollet, forvandlingen av henne og broren, og moren som måtte arbeide hos trollene.

«Broren min ble skapt om til en liten nisse, så dere må ikke bli redde når han kommer. Han bor i et bjørnehi som ligger inne i tua vi sitter på. Skal jeg plystre på ham?» «Ja, gjør det,» sa Erik. «Lov at dere ikke blir redde for ham,» sa Blåfugl. «Nei, da,» sa Kari og Erik, «nå vet vi jo at det egentlig er prinsen, og da blir vi ikke redde, kan du skjønne.»

Blåfugl plystret på broren sin, som straks kom opp fra bjørnehiet. Begge barna skvatt likevel da de fikk se ham, men da prinsen begynte å snakke, kjente de igjen stemmen hans med det samme. Han fortalte om alt som hadde skjedd ham, og at han natt og dag arbeidet med å lage en stige av fine, sterke røtter og bast som Blåfugl og han skulle redde moren sin med. Erik ville se stigen, og krøp inn i tua og ned i bjørnehiet sammen med prinsen.

Kari hadde blitt sulten, og gikk et stykke bort fra tua for å finne bær. Plutselig fikk hun øye på en stor og fin revebjelle. Kari brakk av stilken, og beundret den vakre blomsten. Plutselig sto trollet der, og Kari hørte den grove stemmen hans: «Der brakk du den fine revebjella mi, og det skal du få svi for!» Dermed tok han Kari med seg til slottet, og bar henne opp i tårnet slik at ingen skulle få tak i henne. Trollet låste døra og gikk. Ja, der satt Kari og gråt.

Trollet visste ikke at dronningen og Kari kjente hverandre fra før. Da det hadde gått en lang stund skrek han at dronningen fikk se å komme seg opp i opp i tårnet med mat til en fange han hadde der. Samtidig fortalte han hvor han hadde gjemt nøkkelen. «Husk bare å låse døra når du går igjen,» brølte trollet, «ellers skal du få!» Dronningen slepte seg opp alle trappene til tårnet, redd som hun var. Hun ante jo ikke hva slags fange trollet hadde innelåst der.

Gjett om hun ble glad da Kari spratt opp og la armene rundt halsen på henne. Kari fortalte alt som hadde skjedd, at hun og broren hadde gått seg vill, at de hadde møtt Blåfugl og at prinsen holdt på med å lage stige som han og Blåfugl skulle redde moren med. Hun fortalte også om revebjella hun hadde plukket, og om trollet som hadde tatt henne til fange. Mens de stod og snakket, banket det på vinduet. De lukket opp, og inn kom Blåfugl.

Hun fortale at broren og Erik skulle komme til slottet samme natt. De skulle ha med seg stigen. I den ene enden skulle det være festet en lang hyssing som Erik hadde funnet i lomma si. «Enden av hyssingen tar jeg i nebbet og flyr hit med. Så drar dere stigen opp og fester den i vinduskarmen, og så klatrer dere ned, begge to,» sa Blåfugl. Blåfugl fløy sin vei, og dronningen kunne ikke bli lenger i tårnet, uten å vekke mistanke. Hun låste døra etter seg, hengte fra seg nøkkelen, glad for å vite om gjemmestedet.

Utpå kvelden gikk trollparet og la seg som vanlig. Dronningen gikk inn på rommet sitt, men sove kunne hun ikke. Hun satt bare og ventet på at trollparet skulle begynne å snorke. Så listet hun seg opp alle trappene til tårnværelset. Der satt Kari spent og ventet. Med ett banket det på ruten. De åpnet vinduet, og inn fløy Blåfugl med hyssingen i nebbet. Dronningen tok hyssingen, og halte opp stigen med den. Kari hjalp til det hun kunne. Stigen ble festet til vinduskarmen, og så klatret de ut, Kari først, og dronningen etter.

Nede på bakken stod prinsen og Erik og ventet. Da alle trygt var nede la de på sprang. Da de hadde kommet et godt stykke inn i skogen, stanset de.

Dronningen fortalte at trollkona hadde blitt så glad i prinsen at hun hadde lært bort kunsten å skape om. Hun hadde også lært hvordan man kunne skapes tilbake til den man var før.

«I natt skal jeg skape deg om til en stor, sint bjørn. Det samme må jeg gjøre med deg, Erik. Kari og meg selv skaper jeg om til sommerfugler. Jeg setter meg på prinsens rygg og gjemmer meg der, du Kari setter deg på Eriks rygg, og gjemmer deg der. Blåfugl må fly foran og vise oss vei ut av skogen og hjem. Snart vil vi høre trollet og alle småtrollene som kommer for å lete etter oss. Skulle de komme i nærheten av oss må dere brøle og brumme alt dere orker. Da blir trollene redde, og holder seg unna.» Dronningen befalte: «Ragg, labber og klør, nå er dere bjørner, hvis noen spør!»

Kari ble omskapt til en sommerfugl og det samme ble dronningen. Sommerfuglene fløy opp på ryggen til hver sin bjørn, og gjemte seg i ragget. Foran fløy Blåfugl. Nå hørte de at trollene kom. Jo nærmere de kom, desto høyere brummet bjørnene, så de holdt seg på trygg avstand. Trollene skrek og raste. Ingen fikk dra hjem før rømlingene var fanget. Dermed ble det til at alle trollene, store som små, lette til sola rant. Troll tåler jo ikke sol, så de sprakk, alle sammen.