4 minute read
Vi minnes Kongen på Kaia
En augustnatt i 2020 døde Ketil Danielsen: – Han har vært en bauta for oss, sier kompisene, som sitter igjen på kaia.
Tekst: Simen Loholt
Ketil Danielsen I august 2020 gikk Ketil Danielsen bort. ”Han Far” for sine venner på kaia. I sin ungdom var Ketil et lovende talent innen både skøyter og fotball.
Foto: Privat
Tidligere samme sommer hadde iHarstad en reportasje om gutta som tilhørte det de kalte byens siste fristed, på kaia i Harstad. En av de som oppholdt seg der, var han som ble omtalt som ”Han Far.» Hans egentlige navn er Ketil Danielsen og en natt i august gikk han bort. Ketil var født 9. desember 1949, og etterlater seg fire barn og åtte barnebarn.
De som holder til på kaia forteller at han kommer til å bli savnet. – Ketil har vært en god venn av meg gjennom 30 år. Nå må vi som er igjen bare huske på alle de gode stundene vi har hatt sammen med han, sier Basse.
Videre siterer Basse fra Bibelen. – Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer.
OMTALES SOM KLOK OG SNILL
For de som har tilholdssted på kaia har Ketil alltid vært der. De omtaler han som en klok, snill og spandabel mann, som alltid hadde en kjeft sprit om man var blakk og ikke hadde råd til noe selv. – Du skal da bare være glad for at han er gått bort. Du var jo skyldig han 2.000 kroner. Jeg tror bare vi overfører den gjelda til meg, ler ”Anders” og ser på bort på en av de andre. – Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte springe på polet for han, men det var ikke bestandig han var til stede når jeg kom tilbake. Ved flere anledninger måtte jeg ta vare på spriten hans i dagevis før jeg traff på han igjen, forteller ”Reidun”.
– Ketil hadde alltid en god kommentar på lur, og det blir nok stille her nede uten plystringen hans. Det var et sikkert tegn på at han hadde fått nok. Han var veldig stolt over hvor han kom i fra, og hvor dyktig han var som fotballspiller forteller ”Roy” mens han ruller seg en ny røyk. ”Roy” er i slekt med Ketil og forteller om hvor heldig han var som fikk bo sammen med han. – Han tok meg inn da jeg var husløs, og jeg fikk bo sammen med han til jeg fikk meg en egen plass. Han drakk bare to dager i uken da, mandag og torsdag. Tror aldri jeg har sett han fyllesyk en eneste gang.
SØNNEN FORTELLER
Sønnen Wiggo Scisly kan bekrefte at faren var en som var god å ha for de som trengte det mest. – Jeg har ikke tall på hvor mange han har innlosjert hjemme hos seg når de har trengt det.
Wiggo forteller også om farens idrettsprestasjoner. Da han var ung drev han på med både fotball og skøyter. En gang hadde skøyteklubben han var medlem i, leid inn en av landets beste trenere for å kjøre treningssamling med klubben. – Med seg på laget hadde treneren noen utøvere i norgestoppen. Det endte opp med at pappa knuste dem alle sammen. Men han valgte bort idretten og gikk heller en annen retning i livet. – Pappa var en stor del av Harstad både på godt og vondt.
HAN VAR EN BAUTA
Nede på kaia slipper latteren frem, selv om sorgen tynger. De prater i munnen på hverandre og deler gamle røverhistorier om alt de har opplevd sammen med Ketil.
Dagen han skal begraves har de en del tanker om. – Det er nok mange av oss som kunne tenke seg å gå i begravelsen, men i disse koronatider er det ikke sikkert at det blir mulig. Det kan godt hende vi bare tar oss noen øl her nede i stedet og mimrer over alle tingene vi har opplevd sammen med han. – Gi meg heller en blomst når jeg lever. Det er for sent når jeg er død, avslutter Basse.
– Husker dere den gangen politiet kom smilende bort til han og sa ”Er du klar for å dra hjem nå?”. Han bare satt seg i bilen og ble kjørt hjem. Tror nok ofte han valgte å benytte seg av politiet for å få seg gratis skyss hjem, spøker ”Anders”. ”Anders” er en av de yngre som holder til på kaia og forteller at Ketil alltid har vært der for han. – Han har vært en bauta for oss. En som har holdt oss med selskap og spredte rundt seg med gode historier og som hørte på oss når vi har hatt noe å klage over.
Latter, sorg og gamle røverhistorier. Nede på kaia slipper latteren frem, selv om sorgen tynger.
Foto: Simen Loholt
Harstads siste fristed?
Foto: Simen Loholt
