Christian Krohg (1852–1925)
Albertine (utdrag) Det duftet sterkt av moskus i det værelse han førte henne inn i, og raslet i silke og stiveskjørter. Til venstre var en dør hvorfra det kom en ut med svær hatt, knappende sine hansker og så på henne og mønstret henne fra topp til tå og smilte kjent. Huff da! Og hun trakk seg tilbake for alle disse sminkede øyne og klemte seg inn til konstabelen. «Kom nå!» sa konstabelen. De så på henne alle sammen og småsmilte. Konstabelen lukket opp døren, og glad over å slippe å bli sett lenger på av alle disse sminkede frekke Vika-tøsene skyndte hun seg over terskelen og gjorde et par forte skritt inn på gulvet i det giftiggrønne værelse med de fengselsgule trepanelinger og fengselsgule tremøbler på det grå gulv. Men plutselig stanset hun brått opp. – Været gikk fra henne, og hun snappet etter ånde, mens knærne skalv imot hverandre. Der, like imot henne, på den annen side av det store, fengselsgule bordet midt i værelset – der stod den jo – stolen – den forferdelige stol, hennes evige skrekk, hennes uavlatelige angst, men som hun hadde glemt igjen en stund der ute under de offentlige fruentimmers frekke øyne. Der stod den, høy og fæl, minst en meter høyere enn bordet, med en halvrund innskjæring i det brunslitte, lærbetrukne sete og en lav, skrå rygg, der stod den, visende sin uhyggelige profil, og foran den lille trappen som førte opp til setet, stod en ung herre som hun ofte hadde sett ved musikken på Karl Johan – med sort liten knebel og mørke øyne og rettet på sin lorgnett mens han ventet på henne. Blodet banket i tinningene, knærne skalv imot hverandre, og hun snappet tungt etter været. Umulig, umulig, hun måtte synke i jorden av skam. – Aldri stige opp på det forferdelige fengselsgule stillaset ... bare hun hadde kunnet synke rett ned i jorden! Men med en befalende gestus pekte han der hen, den eldre, lyse skjeggløse herre som stod der borte ved den fengselsgule vasken mellom vinduene og tørret hendene på det hvite håndkle. – Han pekte der hen med den hvite, halvvåte hånden så befalende at hun gikk, syntes ikke hun kunne, men gikk allikevel bortover det grå gulvet langs det store, gule bordet. Foran stolen, ved trappen, stanset hun med nedslagne øyelokk og øynene festet i gulvet, og den unge herren med den sorte knebelen som hun kjente fra musikken, rettet igjen på lorgnetten og sa ganske likegyldig. «Værsgo, sett Dem opp!» Hun så opp på ham med store, forvillede øyne som om hun ikke forstod. Men han rørte ikke en muskel i ansiktet, bare pekte på den lille trappen og sa: «Vil De gå opp av de trinnene der og sette Dem på det setet der –» og med et lite smell lot han hånden falle flatt ned på lærtrekket. Hun ble stående ennå et sekund, så grep hjelpeløsheten henne helt, og igjen gikk benene mekanisk av sted og bar henne oppover trinnene. Men kommet opp på det øverste trinnet vendte hun seg lynsnart om, og idet hun dumpet ned i setet med knærne presset tett imot hverandre grep hun med begge hender om dem og glattet kjolen godt ned om legger og ankler og ble så sittende der med en hånd på hvert kne, bøyde litt forover og
stirret der oppe fra sitt opphøyde sete forvillet ned på assistenten og på doktoren og på doktoren og på assistenten. Men ingen av dem så på henne. Doktoren hengte rolig det hvite håndkle fra seg på den fengselsgule paneling og satte seg hen ved det store gule bordet foran protokollen – og assistenten så ikke høyere opp enn til stolens sete og sa rolig belærende. «Du må sette deg helt inn i setet og lene deg tilbake mot ryggen.» Hun så seg hjelpeløst om, og svetten sprang kald frem på tinningene, men så plutselig flyttet hun seg helt inn i setet og falt med håndbaken over øynene og en eneste tørr hulk tilbake mot stolens sterkt bakoverbøyde rygg, mens hun vilkårlig uten å vite det presset knærne imot hverandre som i bevisst angst for det som nå skulle skje. Og mens hun lå der med hånden for øynene, tilbakelent oppe i den høye stolen, med leggene og føttene hengende ned fra kanten av setet, nesten bevisstløs av skam, følte hun klærne bli brettet opp om hoftene og lagt henover brystet. Og det ble kaldt omkring de sammenpressede knær, og på hvert av dem la der seg en varm hånd, som tok tak og ville bryte dem fra hverandre. Hun bet tennene sammen og stred imot alt det hun orket, men de to hender ble for sterke – da plutselig doktoren fór opp og stampet i gulvet og skrek med brutal stemme: «Nei, ikke noe sludder! Hun skal værsgo selv ta knærne fra hverandre!» Og vendt mot henne: «Tror du det er for moro skyld vi står her da, tøs? Værsgo – knærne fra hverandre!» Assistenten hadde sluppet – men hun rørte seg ikke, bare bet i fortvilelse tenner og knær enda fastere sammen enn før og presset håndbaken inn mot øynene så hardt at hun så stjerner. «Nå,» skrek den brutale stemmen, denne gang like ved henne, og det stampet igjen i gulvet – «blir det til noe? eller skal jeg ... » Og grepet av redsel følte hun de skjelvende knær rent mekanisk gå fra hverandre, og hun syntes hun måtte dø av skam, og alt gikk rundt for henne, det sortnet for øynene, og hun trodde hun skulle besvime. Så plutselig følte hun instrumentet mot sitt blottede legeme, og hun skvatt til, men ble så liggende der i dyp redsel uten å tore røre en muskel og med en rent unaturlig klar bevissthet. ... Du store Gud – hun lå her altså virkelig nå, det var henne, henne selv, som lå her i denne forsmedelige stolen med klærne oppover brystet, og han, den unge herren med knebelsbarter og lorgnetten, som hun kjente fra musikken, han stod virkelig der foran henne og undersøkte henne med sprinkelhornet – utenkelig, som det var, var det dog sant – og enda var hun ikke død av skam ... Hun lå der en stund forbauset med håndbaken for øynene og så seg selv i tankene ligge der i den forsmedelige stilling foran den unge herren –! Og hun levde virkelig – var slett ikke død av skam – forunderlig! Og hun gløttet litt opp under håndbaken og fikk se det øverste av den hvite pannen hans med det sorte velkjemmede hår, skilt i midten, mot vindusruten – og hun følte sprinkelhornet bevege seg ... utrolig! Og han trakk hodet litt tilbake og la det litt på skakke for å se bedre, og hun så med forbauselse på dette rolige, forretningsmessige ansikt – som om ingenting var på ferde! Men så ble hun ganske rolig og begynte å tenke. ... Nei, men det var jo heller ikke noe på ferde for ham. Når han var ferdig med henne, skulle han jo undersøke den neste, en av de andre der ute, og så en til, en etter en, alle sammen. Og i morgen likedan og i går – og hun husket plutselig på hvor slitt det var, dette brune lærbetrekket – her hadde Oline ligget og alle hennes venninner fra den tiden – og her hadde jo Jossa ligget og Valeria – alle sammen de hun kjente, så hadde de jo måttet opp i denne stolen – og nå hun også. Og i grunnen var det jo ikke så farlig heller – nå var hun jo ganske rolig – det var skrekken som var det verste – pytt sann! Oline hadde så menn rett – hun hadde vært dum. Tenke seg alt det sludder hun hadde sittet og tenkt på hjemme ved vinduet foran maskinen! Stygt! stygt! stygt! – det var i grunnen alt hun hadde tenkt – hadde aldri våget å tenke seg det slik som det var, det stygge! Når alt kom til alt, så var det bare sludder med dette stygge – og hun hadde nær begynt å le ved tanken på at hun ikke hadde kunnet forstå at Gamla hadde kunnet gjøre noe så stygt med’n far.
Men plutselig ble sprinkelhornet tatt bort, og hun hørte assistenten si: «Nei – ingenting,» og følte at han brettet klærne nedover hoftene igjen. Hun ble liggende med hånden for øynene. «Ja, nå er det forbi,» sa han, «nå kan du gå ned igjen.» Hun tok hånden fra øynene, reiste seg litt forvirret og steg ned. Og nå, da hun ikke lenger var naken, nå kom skammen igjen, og hun ble rød som dryppende blod. Men ingen av dem la merke til det engang. Doktoren der henne ved bordet så ikke opp, bare bladde i protokollen, og assistenten bare sa «Værsgo – nå er det ikke mer» i den likegyldigste tone av verden og fulgte henne hen til døren og ropte: «den neste», så snart hun var kommet over terskelen. Og før hun kom der ut, hadde hun alt fått den bleke, fine olivenfarven sin igjen – og freidig, som om ingenting var, mønstret hun nå, da hun gikk gjennom venteværelset, disse offentlige fruentimmer som hadde sjenert henne så da hun gikk inn, deres ansikter, deres klær, deres hatter. «Hu har visst sleppi visitasjon, hu,» sa en av dem litt forundret. «Hu har vel det da,» sa et par andre. Fra Albertine, 1886