Camilla Collett (1813–1895)
Amtmandens Døttre (utdrag) I Amtmannens Døttre forsvarer Collett kvinnens rett til å gifte seg av kjærlighet, og hun går til angrep på datidens oppdragelse av unge kvinner i overklassen. Den yngste datteren i familien Ramm, Sofie, drømmer om den store kjærligheten. Hun håper å få oppleve den når hun og Georg Kold, familiens nye huslærer, blir forelsket i hverandre. Sofies oppdragelse hindrer henne likevel i å leve ut sine følelser, og hun blir, slik som hennes eldre søstre, gift med et «godt parti». I dette utdraget forteller fru Ramm historien om gamle jomfru Møllerup. Jomfru Møllerups historie «Jomfru Møllerup var sin tids smukkeste og mest feirede pike!» gjentok fruen med ettertrykk. «Jeg kjenner hennes historie. En tante av meg, som var hennes intime venninne, har fortalt meg alle omstendigheter ved den. Den er meget sørgelig; men den er lærerik; den kunne tjene til advarsel for mang en ung pike.» «Hvordan det, mor, i hvilken henseende?» spurte døtrene. «Det blir interessant!» sa Kold og satte seg på trappetrinnet. «De må virkelig fortelle oss hele historien, frue, så Deres døtre kan ha riktig nytte av den.» «Akk ja!» bad Amalie. «Det undrer meg at du ikke har fortalt oss den før, siden det er noe merkelig ved den.» «Har jeg ikke gjort det, min pike, så kan du være viss på at jeg har hatt mine grunner for det,» sa fruen og sydde flittigere. «Slett ikke fordi den inneholder noe i minste måte anstøtelig,» ble hun ved, da ingen avbrøt henne. «Det er intet i den som ikke en ung pike kan høre på uten å rødme. Men den ulykkelige jomfru Møllerups historie inneholder trekk av disse lidenskapens forvillelser, av disse ytterligheter som et heftig sinn kan drives til når det ikke forstår å beherske seg selv; og det er min mening at unge, uskyldige gemytter ikke engang i tankene skal foruroliges av slikt. Det har vært mine grunner, har jeg hatt noen ...» «Alt det kan jo ikke annet enn spenne vår nysgjerrighet på det frykteligste,» sa Kold, som kjente fruens fortellelyst altfor godt til ikke å vite at man slett ikke gjorde henne noen tjeneste ved å respektere hennes grunner. «Da det altså ikke er noen direkte fare for oss unge, uskyldige gemytter, så slipper De oss ikke ... Altså: Karoline Møllerup var sin tids smukkeste og mest feirede pike.» «Det var hun; hun var smukk; dog var det især noe i hennes vesen som var enda mektigere enn hennes skjønnhet. Hun var meget overgiven; men når hun var i det lune, kunne hun også være kald og frastøtende. Hun var hva man kaller aparte. Julehelgen og andre leiligheter lokket gjerne en mengde unge mennesker opp i den muntre, gjestfri egn hvor hennes far bodde. Det var i den gode, gamle tid, da man forstod å more seg, da man hadde sine tolv-fjorten ball i julen. Da stod man blott opp for å kle på seg til et nytt ball. Jomfru Møllerup var da det sentrum som de unge herrer svermet om, og de reiste ikke derfra før hun hadde gjort et halvt dusin av dem ulykkelige. Når noen forekastet henne dette og mente at hun var for hard mot en eller annen, svarte hun: «Hva kan jeg for det, jeg har ikke oppmuntret ham!» Og det var også synd å si. Kokett var hun i grunnen ikke, skjønt man beskyldte henne for det. Men et navn skulle man jo gi hennes vesen. Hva Karoline Møllerup var i sin krets, det gjaldt rittmester von Heinen for å være i sin – uimotståelig, uinntakelig. Ryktet om henne var trengt til ham. Han lå nettopp med en hel del offiserer i garnison i nærheten – det kunne vel være i årene 1780–81; det var derfor en lett sak for ham å make det så at han ble invitert til å tilbringe julen hos Møllerups. Å bøye et sinn som Karolines syntes ham en oppgave alene bestemt for ham. Ja, han skal ha veddet med sine
1/5
kamerater at han innen en viss dag skulle vise dem en skriftlig tilståelse om hennes kjærlighet. Han nøt allerede triumfen på forhånd, og det er sant: alt hva en mann kan oppby for å vinne en pike, satte han også i bevegelse. Ved alle leiligheter var han hennes bestandige ridder. I komedien, som den gang var så i mote, var han alltid elskeren og hun elskerinnen; – men – derved ble det – ved komedien nemlig. Karoline ble seg selv lik, munter, livsglad, uuttømmelig i med ham å oppfinne ny morskap, forekommende som vertinne; – men når han slo på den ømme streng, avferdiget hun ham som de andre, drillende og kaldt. Han begynte å bli urolig. Enhver hadde straks betegnet ham som den som skulle gå av med seieren. Nå begynte man å tale om en sannsynlig kurv, og atskillige, til hvem han hadde uttalt seg vel sikkert om sin seier, dulgte kun slett sin skadefryd. Han fordoblet sine angrep – forgjeves. Den fatale dag kom da rittmesteren måtte til sin eskadron. Man sa at han var sitrongul i sitt ansikt ved avskjeden, og at han sendte Karoline enda et blikk! – et blikk som skal være den visse ting som den stakkars gamle jomfru forteller at hun aldri kan glemme. «Var det da ikke hans alvor?» spurte Sofie, ganske blek av bevegelse. «Holdt han ikke virkelig av henne?» «Det kommer ikke historien ved, min pike ... Avbryt meg ikke! ... Etter denne dag foregikk det en besynderlig forandring med Karoline. Man skulle ha trodd at dette blikk hadde forhekset henne. Hun ble meget stille, og hun tapte seg i kort tid påfallende. Et år gikk således hen. Da betrodde hun min tante at hun fra det første øyeblikk hadde elsket v. Heinen; men – gav hun til unnskyldning – hun hadde ikke kunnet tvinge sitt vesen; men neste gang han var kommet igjen, da ville hun ha vært annerledes mot ham; – hun hadde ventet og ventet, men forgjeves. Endelig,» – her sank fruens stemme ned til en halv hvisken – «hadde angst og lengsel drevet henne til å skrive et brev til ham, hvor hun i de lidenskapeligste uttrykk tilstår ham sin kjærlighet, ber ham å komme tilbake, – da hun ikke kan leve uten ham!» Amalie lot strikketøyet falle og skjulte ansiktet i buketten. «Skrekkelig» åndet Sofie, med virkelig skrekk i alle miner. «Gyselig! Opprørende!» anbrakte Kold. «Den arme pike! La oss ikke dømme henne for hardt,» vedble fruen. «Våre forvillelser drar selv straffen etter seg. Her fulgte den like i hælene: Min tante, en sedelig, veloppdragen pike, ble, som man kan tenke seg, høylig forferdet. Hun fikk henne endelig overtalt til å skrive et nytt brev, hvor hun i en mer sømmelig tone besvor ham å sende brevet, det ulykksalige brev, tilbake. Det kom – altfor snart – sammen med et fra Heinen, som, tenk dere nå! – i få linjer inneholdt den forsikring –» Fruens lepper lukket seg igjen over det forferdelige hun hadde å berette. Ingen våget å spørre. «Det inneholdt den forsikring at han aldri mer hadde kunnet skille seg fra dette dyrebare dokument, hvis han ikke heldigvis hadde sørget for atskillige avskrifter av det, som sirkulerte blant hans venner, til uskyldig atspredelse i ledige timer og til trøst for dem som hadde latt seg holde for narr av en snedig kokette. Av dette støt kom hun seg aldri. Hun falt i langvarig sykdom, og da hun reiste seg igjen, var hun avsindig. Hun skrev uavlatelig brev, som man naturligvis ikke sendte bort. Vanviddet gikk vel over; men fjollet var og ble hun. Skrive brev og rive i tu, strikke og rekke opp igjen er siden blitt hennes eneste sysselsettelse.» Etter denne fortelling ble det en lang pause. Endelig sa Kold: «Og nå moralen, beste frue?» «Jeg vet ikke hva De mener med moral; men mener De den advarsel, den lære, andre kan dra av en sådan historie, da synes jeg den ligger klart nok i dagen. Enhver overskridelse av grensene for det anstendige straffer seg selv på det hardeste.» «Det er visstnok så; men allikevel må jeg tilstå, jeg er ikke ganske på det rene. Den som her krenket anstendigheten, var, synes jeg, rittmesteren; men De har ikke fortalt at han ble straffet. Den stakkars jomfru derimot ble straffet med skjensel og vanvidd og alle skrekkelige ting; men hva hadde hun da egentlig forbrutt?» «De må ikke ha hørt riktig etter, eller også må jeg ha uttrykt meg meget utydelig. Det var henne, jomfruen selv, som skrev til ham, uten at han hadde erklært seg ordentlig.» «Jo, det har jeg ganske riktig forstått; men enda er ikke forbrytelsen meg riktig innlysende. Hun skrev til ham fordi hun trodde at hun hadde noe å gjøre godt, da hun jo hadde vært den ubønnhørlige. Hun gikk naturligvis ut fra at rittmesteren var en bra mann og ingen kjeltring ...» «Men min Gud! De vil dog vel ikke forsvare et sådant avsindig skritt, et sådant åpenbart brudd på all kvinnelig takt! ... Er det kanskje Deres mening at damene skal fri selv og herrene unnselig utdele kurver?» 2/5
«Nei, bevares! Det er slett ikke min mening, det var jo å berøve damene deres dyrebareste privilegium. Jeg trodde blott at enhver dyp, ekte følelse hos dem også – fordi de er mennesker som vi – har rett til å gi seg en form, når den kun holder seg innenfor de lovlige, det vil da si gratiens grenser, og jeg tror enn videre at omstendighetene, individualiteten, tilsteder mange unnlatelser fra det sedvanlige. At jomfru Møllerup, drevet av sin lidenskap og dåret av den tro at hun var elsket av den hun selv hadde forskutt, skrev et sådant brev, var i seg selv ikke ukvinnelig; hvorledes det var skrevet, det er det, synes jeg, som det kommer an på. O, en sådan tilståelse kunne vært så sart, så duftende som en liljekonvall, så kvinnelig med andre ord.» «Ja, min kjære Kold,» sa fruen overlegent smilende, «det er som jeg sier, De har alltid sådanne aparte meninger, og vi skal alltid komme i strid sammen. Kun lar Deres teorier seg ikke praktisere i det virkelige liv. Dere herrer tåler som bekjent ikke erklæringer, om det så var en livaktig gudsengel selv som gjorde seg den uleilighet, og jeg er bange for at min bolde ridder selv minst ville bestå prøven.» «Det kommer ganske an på, det, frue.» «Sett at De hadde vært i rittmesterens sted, og De hadde fått et sådant brev, hva ville De så ha gjort?» «Vis meg det brev, så skal jeg si Dem hva jeg ville gjort.» «Nå, jeg antar at det var skrevet av en forresten elskverdig pike, og at det var så duftende av liljer og roser og alt hva De vil ...» «Hadde det vært et sant og ekte kvinnelig brev, da ville jeg på stående fot brutt opp ... Og jeg ville ikke hvilt eller rastet før enn jeg hadde ligget for hennes føtter, før enn jeg hadde ... O, før enn jeg hadde –» «Ja visst! ... Men når De nå ikke elsket henne?» «Hvis jeg ikke elsket henne? ... Da ville jeg ... O, jeg ville! ... Ja, jeg vet ikke riktig ... Da ville jeg føle den dypeste aktelse, takknemlighet –» «Ja takk skal De ha! Aktelse, takknemlighet, det skal riktignok hjelpe hennes krenkede stolthet.» «Stolthet, stolthet og alltid stolthet! Hvorfor skal den krenkes? Er det da en større skam for en kvinne enn for en mann å se en følelse ubesvart som har det samme menneskelige utspring?» Her møtte ham et blikk av Sofie, et blikk hvis særegne uttrykk han så vel kjente; forundring, smerte, tvil og fryd blandet seg i det. Elektrisert av dette vedble han: «Hvorfor må denne følelse ikke møte vår, veilede den? Ja, veilede, fordi den kvinnelige kjærlighet har et langt sikrere og dypere instinkt for den sjelelige harmoni enn vår. Det fører til lykke, ikke vårt. Jeg kan ikke beundre denne kvinnelighet som setter sitt ideal i en passivitet, en stumhet, som nedverdiger dem til dukker og automater alle sammen.» «Men således forlanger verden nå en gang et fruentimmer, og verdens lov må et fruentimmer akte.» «Dog ikke når hennes livs lykke står på spill?» «Nettopp da, nettopp da! Å underkaste seg er den eneste redning for henne. Derfor kan man ikke nok innskjerpe en ung pike å legge bånd på sine følelser og om mulig utrydde dem i tide.» «Utrydde dem! Gud forbarme seg, hvilket ord! ... Hvis De hadde rett i det, frue, måtte jo enhver ung pike klage til Gud over at hun var blitt født.» «Hr. Kold!» sa fruen høytidelig, «dette er ikke et tema å avhandle like overfor unge piker. Lykkeligvis kan slike prinsipper som de De der uttaler, ikke bli farlige for mine døtre. Jeg har oppdratt dem sedelig etter grunnsetninger som passer seg mer for livet. Jeg har tidlig lært dem å skjelne mellom en innbilt og en virkelig verden. I romanene blir disse skjønne, ømme følelser alltid møtt, alltid kronet, og troskapen er evig. I livet går det ikke således til. Der er det et rent lykketreff at en ung pikes kjærlighet imøtekommes, og med den evige troskap kan det slett ikke nytte, når de ikke vil gå der som gamle jomfruer alle sammen. Det er deres bestemmelse å bli hustruer og mødre, ikke å spille sitt liv med å ruge over tomme svermerier. Jo før de kan bli ferdige med disse, desto bedre for dem! ... Ti, ser De, ikke heller i ballsalen drar den unge pikes stille ønske den frem hun nettopp vil danse med; hun danser med hvem som helst, og hun morer seg allikevel. Etter denne lære har jeg levd. Jeg ektet min mann uten lidenskap, og vårt ekteskap har dessuaktet vært lykkelig. Jeg har satt min lykke i resignasjon og i oppfyllelsen av mine plikter. Mine eldste døtre har heller ikke giftet seg av tilbøyelighet; men de er blitt lykkelige koner allikevel –» Her gjorde Sofie en heftig bevegelse, som om hun ville si noe; men hun senket blott hodet.
3/5
«– Og mine døtre,» sluttet fruen, «vil en gang takke meg for det, takke meg fordi jeg har lært dem at fornektelse er et fruentimmers skjønneste dyd.» (Fra Amtmandens Døttre, 1855)
Ordforklaringer overgiven: løssloppen aparte: noe for seg selv avferdiget: avviste drillende: ertende kurv: avslag på frieri gratiens: yndighetens, sømmelighetens
4/5