Jean Baptiste Moliére (1622−1673)
Misantropen (utdrag) FØRSTE AKT Alceste: […] En mann skal være mann, og ingen øyentjener. Vi må bestandig si hva vi oppriktig mener i dypet av vår sjel – og aldri noengang maskere hjertet bak den tomme kompliment. Philinte: Men ofte bør da folk behandles litt forsiktig? Oppriktig talt, min venn, man kan bli for oppriktig! Jeg vet du dømmer strengt, men tilgi meg Alceste: Å tie med sin dom kan ofte være best. […] Alceste: Jeg har sett mer enn nok – ved hoffet og i staden, og jeg blir syk av alt jeg skimter bak fasaden. Det ryster meg å se hvor usle mensker er. Jeg finner overalt at alle og enhver er sunket like dypt i hykleri og smiger, i selviskhet og svik, i svindel og intriger. Nei, jeg vil nådeløst bekjempe alt jeg ser av denne menskehet. Jeg orker ikke mer! Philinte: Så unnskyld at jeg ler, herr filosof! Du stiller for strenge krav og ser med altfor mørke briller på verden. Kan du selv forandre den? Akk nei. Står åpenhjertighet så høyt i kurs for deg, Vil jeg oppriktig si: Jo mere verden ser av din sykdom, vil du bli en mann som alle ler av. Din kamp mot tidens feil er komisk og bisarr, og alt du oppnår, er å gjøre deg til narr. Fra Misantropen (1666) Oversatt av André Bjerke