Henrik Ibsen (1828−1906)
Peer Gynt (Utdrag: 2. akt, scene 8 og 9) I dette utdraget møter Peer Gynt Den grønnkledde, og blir med til Dovregubbens hall. (En li med store susende løvtrær. Stjerner blinker gjennom løvet; fuglene synger i tretoppene.) (En grønnkledd kvinne går i lien. Peer Gynt følger etter under alle slags forelskede fakter.) Den grønnkledde (stanser og vender seg). Er det sant? Peer Gynt (skjærer med fingeren over strupen). Så sant, som jeg heter Peer; – så sant, som du er en deilig kvinne! Vil du ha meg? Du skal se, hvor fint jeg meg ter; du skal hverken trede veven eller spinne. Mat skal du få, så du er ferdig å sprekke. Aldri skal jeg deg i håret trekke – Den grønnkledde. Ikke slå meg heller? Peer Gynt. Nei, var det likt? Vi kongssønner slår ikke kvinnfolk og slikt. Den grønnkledde. Er du kongssøn? Peer Gynt. Ja. Den grønnkledde. Jeg er Dovrekongens datter. Peer Gynt. Er du det? Se, se; det treffer jo godt. Den grønnkledde. Inne i Ronden har far min sitt slott. Peer Gynt. Da har mor min et større, så vidt jeg fatter. Den grønnkledde. Kjenner du far min? Han heter kong Brose. Peer Gynt. Kjenner du mor min? Hun heter dronning Åse. Den grønnkledde. Når far min er sint, så sprekker fjelle. Peer Gynt. De raper, bare mor min tar på å skjelle. Den grønnkledde. Far min kan spenne under høyeste hvelven. Peer Gynt. Mor min kan ride gjennom strieste elven. Den grønnkledde. Har du annen kledning enn de fillene der?
Peer Gynt. Hå, du skulle se mine søndagsklær! Den grønnkledde. Jeg går til hverdags i guld og silke. Peer Gynt. Det tykkes dog likere stry og stilke. Den grønnkledde. Ja, det er ett du må komme i hug; så er nu Rondefolkets skikk og brug: tvefoll laget er alt vårt eie. Kommer du frem til min faders gård, tør det hende seg lett at du er på veie til å tro du i styggeste stenrøsen står. Peer Gynt. Ja, er det ikke akkurat slikt hos oss? Alt gullet vil tykkes deg rusk og boss; og kanskje vil du tro hver glitrende rute er en bylt av gamle hoser og klute. Den grønnkledde. Svart tykkes hvitt, og stygt tykkes vent. Peer Gynt. Stort tykkes litt, og skittent tykkes rent. Den grønnkledde (faller ham om halsen). Ja, Peer, så ser jeg, vi to passer sammen! Peer Gynt. Som benet og broken; som håret og kammen. Den grønnkledde (roper bort i lien). Brudehest! Brudehest! Kom, brudehesten min! (en kjempestor gris kommer løpende med en taustump til grime og en gammel sekk til sadel. Peer Gynt svinger seg opp og tar den grønnkledde foran sig. Peer Gynt. Heisan! Vi skal stryke gjennom Rondeporten inn! Rapp deg, rapp deg, min ganger god! Den grønnkledde (kjælen). Akk, nylig gikk jeg så stur og mod –. Nei, en vet aldri hva der kan hendes! Peer Gynt (pryler grisen og traver av sted). På ridestellet skal storfolk kjennes! (Dovregubbens kongshall. Stor forsamling av hofftroll, tomtegubber og haugmenn. Dovregubben i høysetet med krone og spir. Hans barn og nærmeste slektninger til begge sider. Peer Gynt står for ham. Sterk røre i salen.)
Hofftrollene. Slakt ham! Kristenmanns sønn har dåret Dovregubbens veneste Mø! En trollunge. Må jeg skjære ham i fingeren? En annen trollunge. Må jeg rive ham i håret? En trolljomfru. Hu, hei; lad meg bite ham i låret! Trollheks (med en slev) Skal han lages til sodd og sø? En annen trollheks (med retterkniv) Skal han stekes på spidd eller brunes i gryte? Dovregubben. Isvann i blodet! (vinker sine fortrolige nærmere til sig) La oss ikke skryte. Vi er gått til akters i de senere år; vi vet ikke mer om det ramler eller står, og folkehjelp skal en ikke fra sig skyte. Dessuten er gutten fast uten lyte, og sterkbygget med, så vidt jeg ser. Sant nok, han har kun et eneste hode; men datter min har jo heller ikke fler. Tre hoders trolle går rent av mode; selv tvehoder får en knapt øye på, og de hoder er enda kun så som så. (til Peer Gynt) Altså, det er min datter, du krever? Peer Gynt. Din datter og riket i medgift, ja. Dovregubben. Det halve får du, imens jeg lever, og det annet halve når jeg engang faller fra. Peer Gynt. Det er jeg nøyd med. Dovregubben. Ja, stopp min gutt; – du har også noen tilsagn å give. Brytes ett av dem, er hele pakten brutt, og du slipper ikke herfra i live. For det første må du love, at du aldri enser hva der ligger utenfor Rondenes grenser; dag skal du sky, og dåd og hver lysbar plett. Peer Gynt. Får jeg kalles for konge, så holdes det lett. Dovregubben. Dernest, – nu vil jeg i kløkt deg prøve – (reiser seg i setet)
Det eldste hofftroll (til Peer Gynt) La se, om du har en visdomstann, som kan Dovregubbens gåtenøtt kløve! Dovregubben. Hva er forskjellen mellom troll og mann? Peer Gynt. Der er ingen forskjell, så vidt jeg ser. Stortroll vil steke og småtroll vil klore; – likeså hos oss, hvis bare de torde. Dovregubben. Sant nok; vi er ens i det og mer. Men morgen er morgen, og mveld er mveld, så forskjell blir der nu likevel. – Nu skal du høre hva det er for noget: Der ute, under det skinnende hvelv, mellom menn det heter: «Mann, vær deg selv!» Her inne hos oss mellom trollenes flokk det heter: «Troll, vær deg selv – nok!» Hofftrollet (til Peer Gynt) Øyner du dybden? Peer Gynt. Det tykkes mig tåket. Dovregubben. «Nok», min sønn, det kløvende, sterke ord må stå i dit våpenmerke. Peer Gynt (river sig bak øret). Nei, men – Dovregubben. Det må, skal du her vorde herre! Peer Gynt. Ja, skitt; la gå; det er jo ikke verre – Dovregubben. Dernest må du lære at sette pris på vor jevne hjemlige levevis. (han vinker; to troll med svinehoder, hvite natthuer, osv. bringer mat og drikke) Koen giver kaker og stuten mjød; spør ej om den smaker sur eller sød; hovedsaken er, det får du ei glemme, den er brygget her hjemme. Peer Gynt (støter sakene fra sig) Fanden med eders hjemlige drikk! Jeg venner mig aldri til landsens skikk. Dovregubben. Bollen følger med, og den er av gull. Hvo guldbollen eier, ham er datter min hull. Peer Gynt (grunnende)
Der står jo skrevet: Du skal tvinge din natur; – og i lengden faller drikken vel mindre sur. La gå! (føyer seg) Dovregubben. Se, det er fornuftig sagt. Du spytter? Peer Gynt. En får håpe på vanens makt. Dovregubben. Dernest må du kaste dine kristenmannskleder; ti det skal du vite til vårt Dovres heder: her er allting fjellvirket, ingenting fra dalen, unntagen silkesløyfen ytterst på halen. Peer Gynt (vred) Jeg har ingen hale! Dovregubben. Så kanst du få. Hofftroll, bind ham min søndagshale på. Peer Gynt. Nei, om du får! Vil I gjøre mig til narr? Dovregubben. Beil aldri til datter min med baken bar. Peer Gynt. Gjøre menneske til dyr! Dovregubben. Min sønn, du feiler; jeg gjør deg bare til en høvelig beiler. Du skal få en branngul sløyfe å bære, og det gjelder her for den høyeste ære. Peer Gynt (betenksomt) Der sies jo, mennesket er kun et fnugg. Og litt får en lempes etter skikk og brug. Bind vekk! Dovregubben. Du est en medgjørlig fyr. Hofftrollet. Prøv nu hvor fint du kan svanse og svinge! Peer Gynt (arrig) Hå, vil I ennu til mere mig tvinge? Krever I også min kristenmanns-tro? Dovregubben. Nei, den kan du gjerne beholde i ro. Troen går fritt; den legges ingen toll på; det er skorpen og snittet en skal kjenne et troll på. Bare vi er ens i lader og kledsel, kan du gjerne kalle tro, hva vi kaller redsel. Peer Gynt. Du er dog, de mange vilkår til tross, mere rimelig karl, end en skulde frykte. Dovregubben.
Min sønn, vi trolle er bedre end vårt rykte; det er også en forskjell mellom jer og oss. – Dog, endt er gildets alvorlige del; nu vil vi ører og øyne fryde. Spillemø, frem! La Dovreharpen lyde! Dansemø, frem! Tre Dovrehallens fjel! Fra Peer Gynt, 1867 Ordforklaringer: rape: falle ganger: hest sodd og sø: kokemat retterkniv: slaktekniv til akters: tilbake vorde: bli Hvo: Den som hull: kjær