Arnulf Øverland (1889─1968)
Riket er ditt! I Et barn er født i Betlehem, og barn er der født i alle hjem, og mange av dem har funnet fred på et rettersted. Vi hørte dem viske: Det er fullbragt! Da førtes den neste til kongens vakt, og atter lød ropet fra smertens pel Ta imot min sjel! II Du selv var et barn på en kvinnes kne: men dagene frem kan du ikke se. Hvem vet om han selv er underveis fra vuggens halm og til galgens heis? Jeg sier: Hvem vet hvem hans arving er, før knektene kaster lodd om hans klær! I kjenner den ene som gikk til sin død i stråler av hellig offerglød, men ikke de skarer som gav sitt blod for drømmer de aldri selv forstod, og uten å telles blandt frelsermenn gav livet hen.
Hvem hørte på bønner om fred og brød? Hvem så til den sorteste, nakne nød? De usle, skal ikke du selv forgå? Hvem roper du på? Jeg sier til jer som har slavet og blødt: Eder er ingen frelser født! Jeg sier det atter til tøs og trell: Frels eder selv! De mener å eie din fot og din hånd. Slit dine bånd! Du eier ditt verktøi, din jord, ditt hjem, og du skal gi renter til gud vet hvem. Det heter at landet er vårt og er fritt. Så ta det! Ti riket er ditt! IV Jeg så jer slepe den tunge sten til bjerge over en konges ben. Jeg så jer falle på kne for hans prakt og kysse den nederste flik av hans drakt.
III
I følte jo dypt hvilken ære det var og bære til tømming et kongelig kar!
Men også disse er få mot dem som koldt ble beordret fra hus og hjem,
Det manglet visst lite på at I drakk av slottets kloakk!
og blev lastet inn og blev ført av sted for å meies ned.
Akk brødre, I lot jer tukte i kne. Men siden var I helt stolte å se
De tusen vogner med folk til slakt blev dag etter dag tilveiebragt,
når selv I fikk svinge en slavepisk eller telle penge ved fettet disk.
mens mødre og barn og gamle menn satt bleke igjen.
Jo broder, du blev meg så kjempestor i det indre kontor.
V
VI
Jeg så jer på vei mot det lovede land slå leir i den brennende ørkensand,
Du bygget ditt tårn under stridende sprog; du bygget det dog!
og atter før dag: av sted, av sted! Jorden brente og solen sved. I satte ned det hellige skrin og speidet mot landet med honning og vin: Gribbene lettet, og solen skjen på bleke og avspiste dødningeben. Selv nettene brente med flammende gny, og Herren steg ned i en tordensky. Da krøket I ryggen i skrekk og hat og lengtet tilbake til pisk og mat.
Du sviktet den høvding som førte deg hjem, og dog kom du frem. Du drepte, og selv har du gitt ditt blod – hvem er ond eller god? Hvem vil ikke selge sannhet og rett for å ete seg mett? Hvem vil ikke selge til lovens menn for tredve penger sin beste venn? Hvem vil ikke stene en stakkars tøs og skrike: Gi oss Barrabas løs! Og atter skrike: Korsfest, korsfest den mann som håner vår gud og vår prest! O, brødre i skjensel og søstre i skam, dog ligner vi ham!