Agnar Mykle (1915-1994)
Sangen om den røde rubin (utdrag) […] Var det tidlig eller sent på kvelden de var blitt oppmerksom på de to pikene? Efterpå, når han tenkte på det, kunne han ikke huske det. De to pikene fór så rastløse omkring, i kåpe og skaut; snart satte de seg så vidt nedpå kanten av et bord i salongen, snart løp de ut på dekket og lot døren stå åpen efter seg; snart hørtes de begge snakke med noen av mannskapet ute i gangen og fnise høyt, snart kom de atter inn i salongen og så seg om, hvisket forborgent til hverandre, eksploderte med et latterpip inn i hverandres skaut, fór atter ut igjen. Det fulgte trekk og lodden munterhet med dem, Ask følte en dyp irritasjon, så meget mere som de tydeligvis søkte selskap. Den ene var stygg, den andre var ganske pen; men fordi de alltid løp hånd i hånd ble de et tospann av ubestemmelig innhold og utseende. Det var noe broket og kalvet over dem, og så dette evindelige fnis; Ask avskydde mennesker som ikke kunne oppføre seg på et offentlig sted; han fikk lyst til å klaske deres hoder i hop og duppe dem under i en balje med vann. Senere på kvelden møtte de pikene nede i korridoren på første klasse. En av pikene forlangte med høy og tydelig stemme to flasker solo av trisen; da piken efterpå gikk inn i sin lugar. Lot hun døren stå åpen efter seg; portieren var bare halvt trukket for; Ask kunne se at det var en dobbeltlugar, inne i lugaren satt den andre piken, på bordet foran henne stod en flaske som så ut seom en flaske gin. Da Daniel og Ask gikk forbi pikenes lugardør, døde pikene i en et anfall av vilter latter; en av pikene reiste seg og trakk portieren for; et sekund efter var den andre i døråpningen og trakk den atter fra. Daniel og Aske kremtet og sa noe, og pikene sa noe til svar, og da de alle satt inne i pikenes lugar og drakk gin og solo begynte guttene også å le. Så visste ikke Ask hvor mange klokken var, men det var minst en time senere; han oppdaget plutselig at han var alene med den pene piken inne i sin egen tomannslugar, de satt på hans køye og skålte, de hadde bare ett glass. Så reiste han seg fra køyen og gikk hen og låste døren. Han gikk tilbake og satte seg ved siden av henne, strakte en hånd ut efter glasset, subbet med hånden over hennes buttede bryst i det samme, hun skvatt ikke tilbake. Han drakk en slurk, og satte glasset tilbake på bordet. Mens han satt med utstrakt hånd, sa hun: ”Hvorfor låste du døren?” Han satt foroverbøyet, over henne, han sa: ”Tenkte vi kunne være litt for oss selv.” ”Kanskje det,” sa hun, lattermild. Glasset som han enda holdt i hånden, klirret svakt mot bordets glassplate. Han slapp glasset, trakk kroppen tilbake; hun var buttet og rund, rødmusset i ansiktet, med mørkt krøllet hår, det duftet av hennes kropp som av et modent eple, han var en tanke beruset av ginen; hans underkjeve var begynt å skake forferdelig; da hans hånd på tilbakeveien atter subbet forbi hennes overdådige barm, lot han den bli liggende under hennes ene bryst. Hun la sin hånd over hans, som for å ta den bort. Han tok hennes hånd og bet i den; han hadde ikke vært sammen med en pike på fire måneder; hun gispet og så på bitemerket; han filtret sine fingre inn i hennes hår, bet henne i øret og slikket henne på kinnet; han var over henne som et uvær, bankende av forventning og nesten hulkende av lykke; hun strittet imot i to sekunder, så var hun bare blussende og bly og myk; fnisingen holdt opp, og et deilig varmt smil bredte seg over hennes røde eplekinner, hun sa da han la henne bakover: ”Ikke riv-i stykker kjolen min, det sier!” […] (Fra Sangen om den røde rubin, 1956. Denne utgaven fra 2000)