En oversikt ved Mette Kjeldsberg Bildet: www.studentersamfunnet.no STRIDEN mellom HENRIK WERGELAND og JOHAN SEBASTIAN WELHAVEN 1. Forholdet til Danmark var ett av stridsspørsmålene mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Welhaven mente at vi måtte holde kontakten med det kultiverte, europeiske åndslivet i Danmark, og han ville bevare det danske skriftspråket. Welhaven og hans tilhengere, ”intelligenspartiet”, mente at isolasjon ville være jevngodt med kulturelt selvmord. Welhaven gav ut en hel diktsamling om dette spørsmålet i 1834, Norges Dæmring. Den består av 72 sonetter, som på en ganske sarkastisk måte viser frasene og hulheten i norsk kulturell patriotisme. Wergeland på sin side mente at en selvstendig nasjon måtte ha en egen litteratur på sitt eget språk, og at vi måtte bygge på den kulturen Norge allerede hadde, nemlig bondekulturen. Wergeland og hans parti, ”patriotene”, mente at Norge nå måtte reise seg etter å ha blitt undertrykt av danskene, både politisk og kulturelt, gjennom ”firehundreårsnatten”. De var altså opptatt av Norges kulturelle selvstendighet og ønsket mer folkestyre. Han gikk også inn for en fornorskning av språket. Rundt de to dikterne ble de to ”partiene” stadig mer markant, og kampen mellom dem foregikk hovedsakelig i Kristiania, en by med bare 18 000 innbyggere. Debatten ble ført i Studentersamfundet, i studentaviser og i dagsavisene Den Constitutionelle og Morgenbladet. Det kulturelle miljøet var lite og trangt. Alle kjente alle, og det skulle lite til før små uenigheter endte opp som bitre personlige feider og fiendskap. Bråket toppet seg da Wergelands skuespill Campbellerne skulle oppføres på Norges eneste teater, Christiania Theater, i 1838. Welhavens tilhengere hadde arrangert pipekonsert, og det ble et lurveleven uten like. Welhavens dikt «Republikanerne» (1838) er et politisk dikt, men det kan også tolkes som en kommentar til den aktuelle striden mellom Welhaven og Wergeland.
1
2. Selv om både Wergeland og Welhaven hadde et romantisk kunstsyn, var de uenige om diktningens innhold og form. ♣ Wergeland mente at diktet måtte skrives ned i det øyeblikket inspirasjonen var der. Diktene hans var ofte skrevet i en fri form, uten rim og rytme, og han brukte mange og utradisjonelle språklige bilder. ♣ Welhaven mente derimot at inspirasjonen måtte bearbeides. Når inntrykkene var tilstrekkelig bearbeidet i dikterens indre, kunne diktet skrives ned, og da i en klar og streng form. Welhaven stilte strenge krav til formelle virkemidler. Et godt dikt måtte ha rim og fast rytme. Wergelands ungdomsdikt hadde ikke en slik form. Derfor gikk Welhaven til sterke angrep på hans dikning og sa at den var merket med ”alle poesiens dødssynder”. Han syntes Wergelands dikt var for ”rå” og uferdige. De var ikke bearbeidet og foredlet av dikterens ettertanke. Et sted skrev Welhaven at alle Wergelands dikt ”er mer eller mindre fryktelige monstra”. Det var imidlertid ikke bare det formelle med diktningen de to var uenige om. I 1837 skrev Wergeland en artikkel der han anklaget den danske romantikken for å være en ”sofalitteratur” som bare var opptatt av fortiden, mens den sviktet framtiden og det virkelige livet. En dikter skal ikke se tilbake, men framover, skrev han, og han etterlyste en politisk litteratur som kjempet for frihet og rett. Det er liten tvil om at denne kritikken også var rettet mot Welhaven, som var mer opptatt av å skildre fortiden. Forskjellen kommer dessuten til uttrykk i folkelivsskildringene deres. I sin nasjonalromantiske dikt idealiserte Welhaven bøndene, mens Wergeland skildret vanlige bønder og fattigfolk i bygd og by. 3. På det politiske planet støttet Wergeland og ”patriotene” bøndene, som i disse årene begynte å utfordre de rådende makthaverne, embetsmennene. Wergeland mente at dikteren skulle stille seg i spissen for å opplyse folket, han redigerte bondeopposisjonsbladet Statsborgeren fra 1835 og gav ut egne folkeopplysningsskrifter som han kalte For Almuen og For Arbeidsklassen. Welhaven og ”intelligenspartiet” godtok ikke Wergelands frihetsbegeistring og arbeid for at bønder, husmenn og andre skulle få like mye å si som embetsmennene. Welhaven og hans meningsfeller mente at de som hadde innsikt og dannelse, skulle styre – altså embetsmennene. Senere i århundret skulle gruppen til Welhaven utgjøre fundamentet for partiet Høyre, mens gruppen rundt Wergeland, ”patriotene”, ble forløperne for Venstre. Welhaven og Wergeland representerer derfor ikke bare høyre- og venstreromantikk, men også høyre- og venstrepolitikk. http://72.14.203.104/search? q=cache:bD6eyfbKohAJ:159.81.108.14/2ikt/snorreg/norsk/Dikt/Republikanerne.htm+ +Republikanerne+snorreg&hl=no&gl=no&ct=clnk&cd=3
1
http://159.81.108.14/2ikt/snorreg/norsk/Litteraturoppgaver/Republikanerne.htm
1