Tidsglasset

Tidsglasset

KlĂŚrnes sosiologi

Legger Gucci-Helle på hylla Etter å ha blitt verdensberømt for sine eksklusive vesker, gjemmer den danske statsministeren, sine Gucci-vesker langt inn i skapet. Nå har hun funnet sin mere konservative drakt fram mener dansk journalist.

– Helle Thorning-Schmidt har tonet ned bruken av merkevarer. Nå er Gucci-vesken gjemt lagt vekk, sier dansk journalist Mette Dyrskjøt.

Dyrskjøt jobber som journalist for den danske avis Børsen, med politikk som hennes spesiale. Hun mener at den danske statsministeren, Helle ThorningSchmidt, ikke har hatt et problem på grunn av stilen, men på grunn av den dyre smaken.

– Da hun ble formann for sosialdemokratene gikk hun med en rød Burberry-jakke. Da Bill Clinton kom på besøk til Danmark i 2005, hadde hun på seg en hvit drakt fra Valentino, forteller Dyrskjøt.

Alltid i hestehale Journalisten forteller at statsministeren ble mer formell da hun kom til Brussel,

men etter at hun ble en del av europaparlamentet har stilen ikke endret seg stort – Men det Thorning har gjort er at hun har lagt de store merkelappene på hyllen.

Nå er det ingen vesker, solbriller som viser tydelig hva slags merke det er. Noe som er strategisk smart, sier hun.

Dyrskjøt mener at man som kvinne i politikken burde kle seg slik at man ikke blir lagt merke til, først da hører man budskapet. Derfor skal stilen ikke være forstyrrende.

– Det skal handle om politikk og ikke klær. Hun er mer konservativ nå, og går alltid i hestehale. Bortsett fra når det er EU-toppmøte. Da går hun alltid med løst hår. Jeg vet ikke om det er noe som er strategisk gjennomtenkt, men det gjør at hun blir mer oppsiktsvekkende, og man legger mer merke til hennes blonde hår.

Kritiseres av arbeiderklassen Når Dyrskjøt skal fortelle hva hun synes om den danske statsministerens klesstil, blir svaret fint og nobelt.

– Min personlige holdning er at hun ikke er kjedelig. Går hun i sort drakt eller jakkesett, har hun en blå leopard skjorte under, og hun setter alltid et personlig preg på antrekket. Hun bruker få smykker, som enkle øredobber og et tynt kjede.

Mens Thorning-Schmidts dyre stil kan ha motarbeidet henne som sosialdemokratenes leder, kan hennes presentasjon ha gjort en god figur i internasjonale toppmøter. Ifølge Dyrskjøt kan de danske velgere tenke to ting om statsministeren og hennes stil.

– Hun utstråler makt og hun blir lagt merke til i EU. Danskene kan enten være stolt over sin statsminister, eller synes at hun representerer feil parti. Det er ofte de borgelige velgerne som kan relatere seg til henne. Men «arbeiderklassen» ser henne nok ikke som sin representant.

Holdninger gjennom klær Ifølge journalisten må statsministeren på grunn av hennes stil vise at hun forstår de «vanlige velgerne.»

– I Danmark kan politikere ha sin egen personlige stil, samtidig som de passer på og tenker over hva de tar på seg. Magrete Vestager har aldri på seg jakkesett, men går nesten alltid i kjoler i jordfarger, som grå, grønt og blått. Anette Vilhelmsen ses ofte i rødt, og bruker løse skjerf. De har også makt, konstaterer Dyrskjøt.

BRUKER KLÆR MYE: Journalisten forteller at statsministeren bruker mye klær i makten. Så mye at hun nå har tonet seg selv ned.

– Miljøminister Ida Augen fra SF gikk i en billig, second hand kjole til et møte med dronningen. Noe som virkelig står i stil til hennes politiske standpunkt ved rød fløy.

Hvor Lene Espersen har blitt kritisert for sin stil, og ble kalt den talende kavalergang, fordi hun alltid gikk med utringning.

Kontroll og kropp Uffe Buchard er en dansk motekonsulent, som tidligere har uttalt seg til danske TV2 om forvandlingen av Thorning-Schmidts stil da hun ble statsministerkandidat.

Ifølge motekonsulenten har statsministeren gått fra å være moteriktig og personlig, til å ha en upersonlig og nøytral stil.

Hennes nye uttrykk beskriver han som kontrollert, konservativ og maskulin.

Likevel mener han at hun viser kontroll og en god figur i form av en veltrimmet kropp, som hun viser fram i tettsittende drakter.

Vår norske politiker, Erna Solberg, har fått mye kritikk på grunn av hennes kropp.

PR-eksperten Kjell Terje Ringdal tok opp Solbergs vekt som signal for manglende kontroll i 2009. Det medførte at Solberg fikk massiv kritikk for hennes vekt, utseende og stil. Utsagnet ble etterfulgt av mange kommentatorer, og det første halvår var 70 prosent av omtalen av Erna Solberg negativ. Kommentarer som at Solberg er ingen statsministerkandidat, og at Høyre-lederen sikkert er en dyktig politiker, men hun har ikke den personlige tiltrekningen som er nødvendig hos en samlende statsminister, fylte

5 på gata

- Hvordan burde politiker kle seg?

Bianca Thune (20 år) Kvinene burde kle seg pent, gjerne klassisk og minimalistisk. De burde ikke bruke mye mønstre, men gjerne partifarger. Lysbakken kler seg bra. Det er kult at Stoltenberg alltid bruker rød slips, men han kunne prøvd ut en sløyfe.

En i mengden: Erna Solberg og Margaret Thatcher er blant mange kvinnelige politkere som har brukt klær og makt sammen.

Politisk ros ble fundert i beskrivelser av utseendemessige endringer, eller ikke i det hele tatt.

Christina Damberg (38 år) De burde kle seg mer som oss andre. Mer avslappet. Johanne Smidt fra Enhedslisten, kler seg bra. Mennene burde også kle seg mer hverdagslig, og blande det sammen med det fine. Ikke gå i den samme habitt. Jeg vil se noe nytt.

Pia Martine Wold

offentligheten. Men etter en kommentar om Solbergs forvandling av Martine Aurdal, ble alt snudd.

Utseende som argument Pia Martine Wold har en mastergrad i medievitenskap med spesialisering i retorikk, fra Universitetet i Bergen. Hun skrev en masteroppgave om kritikken av Solberg og hennes senere forvandling i kommentarspaltene.

– I kommentaren om Ernas forvandling skrev Aurdal at Erna nå hadde begynt å føne håret sitt og hun hadde fått solbrun hud. Disse endringene ble brukt som metaforer for at hun nå var i vinden og på vei mot politisk suksess. Med denne kommentaren snudde det negative trykket mot Solberg, til en felles oppfatning hos kommentatorene om at hun nå var en egnet og soleklar statsministerkandidat, forteller Wold.

I Wolds analyse vises det at holdningsendringen til Solberg var umotivert av politiske argumenter og forklaringer, og snarere knyttet til ytre karakteristikker.

– Etter den såkalte forandringen, ble Erna og hennes stil positivt omtalt.

Politisk ros ble fundert i beskrivelser av utseendemessige endringer, eller ikke i det hele tatt. Eksempelvis opplevde man overskrifter som ”Erna Solberg har vind i håret”, underforstått at hun nå har medvind – men uten at det ble presisert eller forklart nærmere.

Wold poengterer at hun er kritisk til mangel på argumentasjon hos kommentatorer, og deres opptatthet av politikeres utseende. Dessuten mener hun det er verdt å merke seg at det fortsatt er en betydelig

forskjell mellom hvordan kommentatorer omtaler kvinner og menn.

å sette en politisk spill på 1980-tallets power dressing.

Christian Christoffersen (19 år )

– Selvsagt vil utseendet spille en rolle når mennesker skal tolkes, det er det mange eksempler på. Da det var valgkamp mellom John F. Kennedy og Richard Nixon, ble det sendt en debatt mellom dem både på radio og TV. Den ene vant TV-debatten, den andre vant radiodebatten, sier Wold.

Hun mener at det klart lønner seg å ta seg godt ut, fordi vi tolker personer etter hvordan de er kledd.

– Hun gjorde det på en slik måte som virkelig ga gjenklang hos en generasjon av kvinner rundt om i verden. Hennes stil var ikke belastet av den androgyne lenken som unge kvinner bruker i dag, når de skal stige opp av karrierestigen, sier Young.

Kvinnelige politikere burde kle seg som den danske statsministeren. De burde gå i skjørt og blazer. Også er det stilig når de bruker partifargen. Mennene burde bruke sort dress. Men man burde bruke jakker i forskjellige farger, men holde på seg presentabelt.

– Uansett om det var strategisk eller en tilfeldighet, har det vært lønnsomt for Erna Solberg å forandre sin stil. Det kan synes som det at hun nå kler seg mer moteriktig, fargerikt og med et mer snertent snitt, gjør at hun av media tolkes til å være mer beslutningsdyktig, raskere, mer intelligent og strategisk, forklarer hun.

Ifølge Wold har Solbergs utseende fått mindre fokus hittil under dette valgåret enn i 2009. Men poengterer at Erna fortsatt får ros for stilen. Dette mener hun er på grunn av det nå har blitt skapt en etablert oppfatning rundt statsministerkandidatens utseende og stil som en elementær del av forklaringen bak Høyres fremgang.

Thatcher som stilikon Er det en politiker som har blitt kjent som et stilikon er det Margaret Thatcher.

Robb Young er en journalist og forfatter til boken «Power Dressing: First Ladies, Women Politicians & Fashion», som omhandler hvordan klær og mote blir brukt i makten. Young forteller at Thatcher, den tidligere britiske statsministeren, i hennes glanstid var i stand til

Margaret King var designeren bak Thatchers klesstil og image. Det var ikke før 1987 at King begynte å kle statsministeren på alvor. Margaret Thatcher som statsminister var alltid rundt menn, og King mente at det ikke kom noe godt ut av å gå i silke kjoler med store sløyfer, som hun gikk med de første årene i embetet. Som hun sa i artikkelen til Telegraph, «Det så ikke businessaktig ut. Ja, vær stolt av din femininitet, men kle deg som om du er med på leken.»

Young forteller at Thatcher, med sin udødelige frisyre og fornemme silhuett, ga kvinner i en viss alder en skikkelse på den globale scenen som de kunne etterligne.

Eva Jacobsen (50 år) Kvinnene burde ikke kle seg som de i regjeringen i Danmark. De er egentlig røde, men den konservative stil sier borgelig. De burde bruke skjørt og bukser i andre materialer. Mannlige politikere burde ikke være så grå. De burde bruke skjorter og T-skjorter sammen.

– Elementer fra hennes signaturstil dukker fortsatt opp med jevne mellomrom på catwalken og i motemagasiner. Selv i dag er stilen ansett som et mønster som trenger å bli konstant oppdatert og fornyet for å bli relevant.

Sverre Dahl (67 år) Kvinnene burde kle seg etter forholdene.

Korrekt, presentabelt, smakfull og stilig.

Ikke drakt, ikke jeans, men bukser i et annet stoff. Mennene trenger ikke å kle seg i mørk dress hele dagen. Genser og t-skjorte er for hverdagslige, men skjorte uten slips synes jeg er passende.

Jeg ble sosialdemokrat, fordi jeg ønsket å ta ansvar. Og jeg innrømmer gjerne. Jeg er ikke født til å være sosialdemokrat. Jeg har selv valgt det.

- Helle Thorning-Schmidt

Erna under lupen En svensk avhandling konkluderer at kvinnelige politikere blir behandlet hardere enn de mannlige kollegaene. Ingrid Dahlen Rogstad er enig, og tror at det vil bli satt hardere krav til Erna Solberg, om hun blir Norges neste statsminister.

– Blir Erna Solberg Norges neste statsminister kommer hun til å bli satt under lupen, slik alle statsministere blir.

Men kvinnelige politikere er mer disponert for negative vurderinger enn menn, sier Rogstad, som har en master i statsvitenskap og er stipendiat hos Samfunnsforskning.

Den svenske avhandlingen tar for seg dekningen av 92 politiske skandaler mellom 1997 og 2010, i fire av Sveriges største aviser. Konklusjonen er at kvinnelige politikere blir hardest omtalt.

Rogstad sier at forskning fra flere vestlige land, som både Tyskland, England og USA, støtter funnene i den svenske forskningen.

Rogstad poengterer at det nok ikke kommer til å forandre seg om Erna Solberg blir den neste statsministeren. Ingrid forteller at grunnen til at kvinnelige politikere ofte dømmes hardere enn menn er fordi vi har stereotypiske forventninger til hvordan hvert kjønn skal oppføre seg.

– Siden de første politikerne var menn, er det tradisjonelle bildet vi har av en politiker en mann. Derfor vurderes kvinnelige politikere etter en mannlig målestokk, forteller stipendiaten.

– Man ser også den danske statsministeren Helle Thorning-Schmidt, som fikk kallenavnet Gucci-Helle fordi hun har

mange dyre vesker. Har Jens Stoltenberg noensinne fått spørsmål om sitt dyre sportsutstyr? Eller fått kritikk for sin kostbare sykkel?

Havner i skvis I en kronikk Rogstad tidligere har skrevet, kommer hun med eksempler som Karita Bekkemellem. Hun fikk kritikk av å være for opptatt av kjoler. I tillegg fremhever hun Gro Harlem Brundtland og Margaret Thatcher, som ble i mediene beskrevet som iskalde jernkvinner.

– Kvinnelige politikere havner i skvis mellom forventninger knyttet til både det å være kvinne, og det å være politiker. Det forventes at hun skal være pen, moderlig, empatisk og familiekjær, noe som ikke er forenlig med forestillingen om en politiker i tradisjonell forstand som skal være saklig, ambisiøs og effektiv. Kvinnelige politikere blir derfor ofte fremstilt enten som superfeminine eller supermaskuline.

– Journalister kom til Per Borten, og da han møtte opp i trusa så man han som uhøytidlig. Stiller kvinner opp i sexy positurer, som for eksempel da KrF-politiker Inger Lise Hansen poserte i en underkjole på forsiden av Det Nye, sees det som et mye klarere brudd på det å være en god politiker.

Kvinnene avgikk Tobias Bromander er den svenske

4 i politikken:

forskeren bak avhandlingen. Han har jobbet med analysen i seks år. Han begynte studien i 2006 etter valget i Sverige. Han valgte å forske på temaet på grunn av en debatt i svenske medier.

Debatten handlet om hvorvidt kvinner rammes hardere av skandaler enn menn, og ble skapt da fire politiske skandaler fram i lyset. Det var finansminister Anders Borg, migrasjonsminister Tobias Billström, handelsminister Maria Borelius og kulturminister Cecilia Stegö Chilo.

Kvinnene gikk av, men mennene ble sittende som ministre. Bromander forteller at dette er på grunn av kjønnsroller som fortsatt dominerer samfunnet.

– Mediene kommenterer også oftere kvinnenes klær, utseende og følelser enn menns. Sverige er ikke et unikt land i denne forbindelse. Det finnes flere tilfeller i Norge. Det mest kjente er kanskje LOs tidigere leder Gerd-Liv Valla.

Lettere for menn Ifølge danskekspert er det den samme tendens i Danmark.

– Vi tror at vi har god likestilling, men kun 10 til 20 prosent av eliten er kvinner, sier forskningssjefen i samfunnsvitenskap på Danmarks Medie- og Journalisthøgskole, Roger Buch.

Buch fremhever de seneste års skandaler som da Lene Espersen, som også har fått

kritikk for hennes utrininger, måtte gå av som formann for Det Konservative Folkeparti i 2011, etter trøbbel rundt en familieferie. Hvor formannsposten ble overtatt av Lars Barfoed, som i 2006 trakk seg som familie- og forbrukerminister etter avsløringen av sjusk i næringsmiddelkontrollen. Også den tidligere minister Henriette Kjær trakk seg samme år, som de konservatives politiske ordfører, fordi hun ikke hadde kontroll på privatøkonomien. Anders Fogh Rasmussen gikk av som skatteminister etter beskyldningen av kreativ bokføring i 1992. Ni år senere ble han Danmarks statsminister.

Usedvanlig Buch mener at Thorning-Schmidt blir møtt med mindre respekt blant journalister enn de tidligere mannlige statsministerne. Han synes også det er usedvanlig å kritisere klærne til en partiformann eller en statsminister.

– Gert Petersen som var partiformann for SF til begynnelsen av 90-tallet brydde seg ikke om klærne. Han gikk i den samme skjorten med kaffeflekker i fem dager, noe som aldri ble nevnt. Det er kleskoder innenfor i politikken, og de har nok endret seg og blitt mye snevre, men man fokuserer ikke særlig på mennenes klær. Dekninge av Helle ThorningSchmidts stil og smak har gått ut over alle proporsjoner.

Hvordan burde det motsatte kjønn kle seg i politikken?

Seher Aydar Leder for Rød ungdom

Sveinung Rotevatn Leder for Unge venstre

Elisabeth Løland Leder for KRFU

Paul Joakim Sandøy Leder for unge høyre

De har ikke klesstil. Menn burde slappe av mer, og slutte å kle seg så kjedelig.

Jeg skjønner det er formelt, men dress og slips er litt i overkant. Det er for stor forskjell mellom dem og folket. De tar avstand. De burde bruke mer jeans,strikke genser eller kardigan, for å ha en mer folkeligstil.

De kvinnelige politikere kler seg litt kjedelig. De er sikkert flinke til å kle seg som dem bør, men det er ikke mye eksperimentering. De går jo alle i drakter.

De har en rolle som folkevalgt. De skal kle seg pent. De burde ha jakke, men bruke bukser i annet stoff enn jeans, istedenfor skjørt. De må bli bedre til å bruke farger og smykker.

Jeg synes de fleste menn oftere kunne tone seg ned litt. Jeg skjønner at man må ha dress, slips og hele pakka når det er møter i Stortinget eller andre steder med streng klesskode, men det er finere med en mer uformell penbukse og en vanlig genser de gangene det ikke er absolutt nødvendig med dress.

Politikere generelt, også kvinnelige, kler seg litt kjedelig. Jo eldre man er, jo mer bundet blir man av klesskoder. Det er fint at erfarne stortingsrepresentanter kler seg ordentlig, men det er mer forfriskende når noen skiller seg ut, enten med annerledes farger eller en kul stil. Det hadde vært kult å se politikere kle seg litt mer hverdagslig og særegent i visse settinger.

Kort om:

Uniformens utvikling

Foto: Faksimile fra Margot Lister

Kvinnene ble først vedtatt inn i politiet 1907 i England, men uniformen ble ikke iverksatt før den andre verdenskrig. Uniformene var mørkeblå eller sorte, og bestod av tropehjelm, en tunika med belte, ankellangt skjørt, lærstøvler og messingknapper fra nakken til midjen. Konsekvent prøvde man å nøytralisere den kvinnelige politiuniform. Blant annet ved å tale for et militærstylet antrekk, med oppkneppet jakker, sorte strømper, tunge skjørt, kort rygg og så videre. I Norge ble tjenesteantrekket for politiet utviklet under olympiaden i 1994. Da ble rutereflekser innført. Politiet har i dag tjenesteantrekk I og tjenesteantrekk II, som er den mørkeuniformsbuksa med ruterefleks og mørk lang jakke, eller kort skinnjakke med ruterrefleks.

Utrykket har gått fra maskulint, til funksjonelt og komfortabelt. Politiuniformens kjennetegn er etatsemblem på ermemerker, knapper, ryggmerke og ruterrefleks.

Foto: Faksimile fra leksikon og artikkelen uniforms av Nigel Arch

1600-tallet skulle soldatenes uniform reflektere den nye tilnærming til milittaktikk. Disiplin og formelle prosedyre erstattet det individualistiske. Uniformen ble enklere, men kopierte fortsatt moten. Dette ble utdypet i 1700-tallet med mer moteriktige snitt. Som århundret utviklet seg ble det mindre fargerike plagg, og uniformer formidlet autoritet via dempet farger, som sort, grå, blå, hvit og khaki. På 1800-tallet bestod den av skjorte, trange nikkers og hælløse sko. I tillegg ble jakt-grønn populært. En farge som ble velansett til kamuflasje. Kamuflasje tok av under den kalde verdenskrig, men ble allerede prøvd ut under den første verdenskrig, ved å male forstyrrende mønstre på utstyr og transport, bortsett fra tyske Storm Troopers som håndmalte sine hjelpere i lyse farger og geometriske design. Uniformer symboliserer også politiske holdninger.

Under Hitler var det bratte uniformsluer med blanke skjermer og høye ridestøvler, som skulle signalisere autoritet og effektivitet. Stalins nesten fadermorderaktig krage, full av distinksjoner, autoritære uniformslue og stramme uniformer. Den afrikanske keiser Bokassas vakter hadde tunge spyd, mye leopardskinn over skuldrene og så høye hjelmer med busk på toppen at bare synet var avskrekkende, mens krigerevnen antagelig var hemmet av kostymet. Men fordi skrekkregimet var så sterk ble disse maktsymbolene en påminnelse.

På 1832 i Vest-Europa hadde togføreren en mørkeb ble brukt med et gult skjerf rundt halsen. Vesten o i sort lær. Dagens norske uniform kom i 2010. Da Grunnen til ny uniform var et ønske om et vennlige formen, som var marineblå med lyseblå skjorte. I ti rom for individuell uniformering, noe som ikke had bukser, blazer, vest og bukseskjørt. En hvit skjorte slips i rødt og grått. For første gang var strikkevest herrene velge piqueskjorte og damene sommertopp som kan brukes hele året, med fòr som kan tas av

Foto: Faksimile fra Margot Lister

Sykepleieuniformen kom i 1836, da Theodor og Frie en standard uniform som skulle formidle respekt og sett på som promiskuøse, siden kvinnelige forbryter ten. Florence Nightingale ønsket å ta opp uniformen respekten. Uniformen skulle være hvit, og ble i 194 hygiene, omsorg og moderlighet. Derfor gikk sykeple og lyseblå kjoler. Etter sekstitallets opprør mot auto hvite uniformen bestående av en overdel og bukse s sandaler, hvite bukser, hvit t-skjorte, og polyesterjak

blå kaps med sort skygge. Jakken var mørkegrønn som og buksene var mellombrunt med guletoner, og skoene var det 12 år siden uniformen hadde blitt byttet sist. ere og mer servicevennlig uttrykk enn den forrige uniillegg var det behov for å endre passform og snitt, med dde vært mulig tidligere. Arbeidet resulterte i mørkegrå med grå detaljer på mansjetter og halslinningen, og og strikkejakke en valgmulighet. På varme dager kan p. Til uniformen hører også uniformslue og en ytterjakke og på.

ederike Fliender fra Tyskland i Kaiserwerth, innførte g kompetanse. I tidlig Viktorians tid ble sykepleiere re ble dømt til samfunnstjeneste i sykepleietjenesn, og gi den en militær innflytelse for å gjenoppta 40 pålagt på sykehusene. Uniformen skulle formidle eiere med hvite, stive forkle, små nette hodeplagg oriteter, kastet man disse uniformene. Den praktiske, som man bruker i dag, oppstod. Nå går sykepleierne i kker eller frakker i forskjellige stadier av gråhvitt.

Samtidig med utbruddet av andre verdenskrig, fikk de tidligste uniformene en militær look. Kapteinens uniform var mørk, med en hvit skjorte og mørk slips.

Uniformen skulle gi passasjerene en følelse av sikkerhet og gi besetningen selvtillitt. Under 1960-tallet skulle uniformer være i farger, og reflektere de nye hippe holdningene, som handlet om frihet og en kosmopolitisk livsstil. I 1970 fortsatte det innovasjoner som hotpants for Southwest Airlines (1973), tigermønstret jakker for Nationalt flyselskap (1971). Generelt hadde antrekkene forlatt det alvorlige og militære. Ved 1980-tallet hadde stemningen skiftet tilbake til et mer alvorlig utseende med polstret skuldre som forsterket følelsen av autoritet, men holdte valget av bluser, skjerf, skjørt og kjoler i live. Flyselskapenes uniformer har beholdt sin tidlig militære innflytelse med elementer av mote.

Fra 1920-tallet var uniformene vadmelsjakker og bukser. På armene hadde de et hvitt kors på rød bunn, altså omvendt av Røde Korsmerket. Når syke med smitte skulle hentes, ble ambulansepersonellet utstyrt med hvite frakker med armbind som fortalte om sykdommens art. På 60- og 70-tallet ble skjermluen lagt på hylla, og hvite sykehusfrakker og bukser ble uniformen. På kalde vinterdager ble «Gulrota», en oransje kjeledress, benyttet. Den ble brukt helt til 90-tallet hvor isolerte uniformsjakker av gore-tex kom. Hvite sykehus-bukser ble beholdt til midten av 90-tallet. Da ble rødebukser med refleks og sorte pilotsko innført, og rød genser og hvit t-skjorte under jakken avløste den hvite skjorten med slips. På slutten av 80-tallet kom de første røde uniformsjakkene med refleks, men for å bli mer synlige kom gul som tilleggsfarge i 1996. Hjelmer og gassmasker hadde siden 60tallet vært tilgjengelig, men rundt 2000-årsskiftet ble gassmaskene fjernet, da det var falsktrygghet.

Hjelmene fikk lykt for at sjåførene kunne ha hendene fri i 2005.

Foto: Brian Finke

Mindre glamor i skyene Fra gull, farger, romantikk og glitter, til sølv, mørkeblå og det uformelle. Flyvertinnefascinist savner den glamorøseepoken.

Mie Andersen – Jeg har tatt bilder av flyvertinner fra 20 til 30 forskjellige flyselskaper. Man kan se at imaget til flyselskapene har gått fra å være glamorøs til uformell, sier fotografen Brian Finke.

Finke begynte å ta bilder av flyvertinner i 2004, under tiden hvor flyselskaper begynte å ansette velansette designere.

For å få tilgang til flyvertinner, ville Finke sende inn motehistorier til magasiner som omhandlet flyvertinnenes uniformer. Etter fotografen fikk tilgang og lov til å ta bilder av flyvertinnene, endte det med å bli hans eget fotoprosjekt.

Finke kommer fra Texas og hadde en søster som var cheerleader. Det var slik hans fasinasjon for uniformer startet. Før prosjektet med flyvertinne tok han bilder av cheerleadere og fotballspillere. Et prosjekt han drev med fra 2001 til 2003.

Finke har vært fotograf for magasiner, og har alltid reist mye. Dermed har han alltid hatt flyvertinner foran seg.

– Jeg fant flyvertinner attraktive. I tillegg gjør uniformenes simpelhet og rettelinjer at de alltid blir pene på bilder. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for det stereotypiske og hvordan folk oppfører seg i sosiale grupper. I tillegg så jeg det som en ny utfordring da flyvertinner ikke hadde blitt fotografert før. Men det var en vanskelig oppgave etter terrorangrepet den 11. september, forteller Finke I utgangspunktet skulle prosjektet handle om flyvertinner, sykepleiere og sekretærer.

Det skulle være i tre kapiteler, men fokuset ble kun på flyvertinner fordi han fant dem mer spennende, blant annet fordi de var så vanskelige å få tilgang til.

Stiligere før Han forteller at uniformen til flyselskapene reflekterer hva selskapene står for.

Jeg fant flyvertinner attraktive.

I tillegg gjør uniformenes simpelhet og rettelinjer at de alltid blir pene på bilder.

Brian Finke, fotograf

– Flyselskaper bytter uniformer for å følge moten, og for å fornye seg, slik de holder seg oppdaterte. Det gjorde man blant annet med å hyre store designere, som Armani og Dior, sier Finke.

– Virkeligheten er ikke så glamorøs og stilig som den var før. Passasjerer var også mer fint påkledd. Nå er fly blitt mer vanlig, og det er ikke så eksklusivt lengre.

Alle setene er fulle, det var det ikke da jeg begynte prosjektet. Uniformen speiler stilen og moten vi har nå, som er mer rotete og opptatt av å se uanstrengt ut.

Favoritten Finger sin favoritt er den røde, stramme og tettsittende uniform fra Asia Airlines.

Selv om han ikke lengre tar bilder av flyvertinneuniformer, legger han fortsatt

merke til dem. Spesielt når de har noe dristig eller spektakulært over seg. I tillegg liker han når dagens uniformer går tilbake til den glamorøse stilen, og når han finner elementer fra tiden hvor den romantiske forestillingen om yrket fantes.

– Noen uniformer har fortsatt noen elementer av den gamle stilen. Noen selskaper har skjerf og hatter som henviser tilbake til den glamorøse tiden. Air Asia har fortsatt noen hint av det klassiske, selv om det ikke er hele uniformen, og Air France har fortsatt en vakker uniform.

Nå er Finke ved å gjøre sitt siste prosjekt ferdig, som handler om US Marshal, deres uniformer og pistoler.

Flyende sykepleiere Det var i starten mye usikkerhet rundt hvordan flyvertinnene skulle kle seg, og derfor skulle de først være kledd som sykepleiere og korjenter. I 1950 kombinerte man den sykepleierlignende blusen, og det militærinspirerte skjørtet med messing knapper. I tillegg til gull emblemer på en skreddersydd jakke, sammen med flyverhatten som var prydet med en gullstjerne. Under 1960-tallet skulle uniformer reflektere de nye hippe holdningene, som bestod av frihet, karriere og en kosmopolitisk livsstil. Det militære tema ble blandet med den moderne moten. Med rund eller V-halset jakker, frakker eller kjoler, med knelange støvler, pillbox hatter og miniskjørt. Utover 80- og 90-tallet ble fantasien erstattet av funksjonalitet - hvilket har endt opp i dagens stilfulle, men flamboyant-frie uniformer.

lagt mer vekt på uniformer, med topp designere som fikk oppdrag til å oppdatere flyselskapets utseende. Air Italia valgte Giorgio Armani, Air France med Christian Lacroix, British Airways med Julien Macdonald, og SAS med blant annet Calvin Klein og Christian Dior.

– Caravell-jakken ble designet av Dior.

Det var uniformene til de som jobbet på Caravellemaskinen, som var det første fly med jetmotor i flyselskapet. Resten ble designet av den franske Carven, blant annet den røde eskortvertinne-uniformen, forteller Winderen.

Vekk fra det militære I 1948 til1957 gikk man litt fra det militære. Her var det SAS som designet uniformene selv, og gjorde jakkene med innsvinger. Nå fikk man lov til å vise at man var kvinne, og timeglassfiguren kom bedre fram.

SAS har ikke vært blant dem som kledde flyvertinnene i de mest fargesprakende uniformer, men har gjennom årenes løp vært gjennom fargene lys beige, turkis og rødt - i tillegg til deres grunnfarge som er mørkeblå.

Rett etter krigen Susa Winderen fra SAS-museet har uniformene som sin avdeling. Hun forteller at i 1946 var flyvertinnedrakten militærinspirert, på grunn av at det var rett etter krigen. Flyvertinnenes uniform var laget av ull, men man hadde også en egen drakt for de som dro til tropene. En uniform som var laget av bomull i fargen nude.

Etter at "vertinner" ble et attraktivt alternativ for unge kvinner som ønsket en tilsynelatende glamorøs karriere, ble det

FLYVERTINNEELSKER: Brian Finke elsker uniformer. Foto: privat

– På det tidspunktet brukte bakkepersonell og flyvertinner ulike uniformer. På bakken brukte man jakker med mindre innsvinger, fordi de skulle være løse og lettere å jobbe i. Flyvertinnene måtte bruke forkle oppe i luften, og skulle dermed ikke bruke jakken, forklarer hun.

I 1967 kom det sommeruniform som både bakkepersonell og flyvertinner skulle bruke. Det var en lyseblå Carven-uniform.

Ikke lenge etter, kom den turkise vinteruniformen. Nå skulle flypersonell og bakkepersonell gå i lik uniform hele året, men med forskjellige hatter. Da flyvertinnene hadde luer med vinger.

– I 1983 til 1999 som Calvin Klein på banen. Vinteruniformen gikk tilbake til mørkeblå, og 1983 til 1999 kom en sandfarget sommeruniform for kvinner, som skulle ha blå luer og burgunderfarget sko. Skoene måtte man skaffe selv, og det fantes kun en butikk i Oslo. Uniformen slo an i Amerika, men ble ikke så godt mottatt i Skandinavia, sier Winderen. Økonomisk krise Winderen forteller at SAS selv designer når bedriften er i økonomisk krise. I den siste tiden har det ikke vært mye å rute med for bedriften, og det har i hvert fall ikke vært penger til overs til dyre designere. Derfor designet SAS selv uniformen som brukes i dag, som ble laget i 1999.

Winderen poengterer også at man kan se at uniformen ikke har en kjent designer bak seg.

– Folk klager på uniformen, fordi stoffet trekker til seg møkk, og at blir fort skrukkete. Ansatte synes ikke at uniformen ser ren nok ut.

Likevel mener uniformeksperten at uniformen følger etter trenden i samfunnet.

– For første gang har vi sølv på vår uniform. Det kan forklares med at sølv har blitt mer populært enn gull, og i mange butikker har sølv blitt dyrere enn gull.

Men man kan også se at vi følger trendutv

ikling på veskene. De forteller virkelig noe om samfunnet vi lever i dag. De har gått fra å være feminine damevesker til en praktisk veske som også kan bli en ryggsekk.

Winderen synes på lik linje som Finke at det er synd at den glamorøse tiden er forbi.

– Den gang pyntet folk seg når de skulle ut å reise, fordi det var stas og eksklusivt å fly den gang. Det var forholdsvis også dyrt. Derfor hadde uniformene den gang mer stil. Nå har det å fly blitt normalt, og så har vi også blitt et mye mer praktisk folkeferd og dette speiler seg i uniformene.

Uniformen på vandring Posten har lenge vært i blant oss, og uniformhistorien er like lang som dem.

På middelalderen var det nemlig bøndenes oppgave å gå rundt med viktig meldinger fra gård til gård rundt i bygdene. I 1905 kom ordningen med uniform i fjellgrått ullstoff for mannlige landpostbud, og i 1962 endret uniformsordningen seg igjen. Men nå var fargen på uniformene, grønn. Michalsen Jørn forteller at fargene har endret seg i takt med samfunnet.

men tilpasset den rådende trend. Bukse til mannlige og kvinnelige tjenestemenn kunne bli levert i tradisjonell fasong eller ”ungdomsfasong” – med sleng inntil 55 cm. 20 år etter, i 1994, kom uniformsfargen som vi kjenner i dag.

– Jeg synes dagens røde uniform og arbeidstøy er best. Men den grønne som Bring bruker er også bra. Likevel synes jeg rødfargen gjengir Postens historie gjennom tidene, ved at den er tydelig og godt synlig, sier Odd Christian Øverland, formann for Postens fagforening.

Postens har sin egen fargekode, som heter «postrød». Øverland forteller at de gamle fargene som fjellgrått og grønt representerer en annen tid, som var mer tilpasset en «uniform» uniform.

– Dagens uniform er praktisk. Den er tilpasset det arbeidet som de postansatte gjør hver dag, både utendørs og innendørs, både sommer og vinter. Den uniformen som brukes i dag er mindre formelt, og mer et arbeidstøy enn en tradisjonell uniform. Kanskje et uttrykk for at Posten ikke er «hardcore business», men en del av samfunnets infrastruktur.

– Postens uniformer har endret seg gjennom tidene. Det er vanskelig å si hvilke farger som er best, da de fleste fungerte i tiden de ble brukt. Men dagens røde farge passer med hensyn til Postens totale profil, og Postens visjon om å bli verdens mest fremtidsrettede postbedrift, sier Jørn.

– Uniformene forsøker å bygge opp om den visjonen. Postens image endrer seg sammen med samfunnet, og Posten vil derfor være annerledes i dag enn for eksempel for 50 år siden.

Posten har alltid vært opptatt å følge samfunnets mote. I 1974 endret uniformsreglementet atter engang. Hvor unifor Foto: Posten

Ifølge Øverland har Posten opp gjennom tidene alltid forsøkt å tilpasse sitt image til sin rolle i samfunnet. Han poengterer at uniformen har et moderne preg, noe som står bra til Posten.

– Posten utvikler seg også i takt med sine kunder. Posten er nå en internasjonal bedrift med virksomhet i flere land. Posten er ikke lengre en del av den offentlige forvaltningen, men er i dag et nordisk og internasjonalt logistikk-konsern med virksomheter i mange ulike bransjer i flere europeiske land.

- Jeg er en engel i hvit For Renate Askerud er sykepleieruniformen hennes superdrakt.

Idet hun tar den p책 seg, blir hun som en engel i hvit.

Foto: Faksimile fra Margot Lister

Foto: Faksimile fra Margot Lister

– Vi skal være engler i hvit.

Pasientene vi møter er sårbare, og vi skal gi dem trygghet. Alle er selvfølgelig ikke engler, men jeg lever etter det, og hører det nesten ukentlig, sier sykepleieren.

Askerud studerte på Diakonhjemmet Høgskole i fire år. I år ble hun endelig ferdig utdannet. Nå jobber hun som sykepleier på sykehuset i Tønsberg på Gastromedisinsk avdeling. Akserud skrev en bachelor om den hvite sykepleieruniformen, da hun mener at den hvite drakten er en viktig del av arbeidet.

– Under utdannelsen ble vi spurt om hva vi følte når vi tok på oss uniformen. Jeg husker jeg svarte at mine fordommer og meninger blir lagt vekk. Idet uniformen er på plass blir jeg nøytral. Det er nemlig enklere å opptre profesjonelt i en uniform, sier Askerud.

Gjør meg trygg I utgangspunktet skulle sykepleieren skrive om sin genfeil BRCA 1 i bacheloroppgaven. Hun lå på operasjonsbordet under deler av studietiden. Da veilederen mente at temaet var for nært, begynte Askerud å tenke over hva hun forventet av sykepleierne som tok vare på henne mens hun var innlagt. Derfor bestemte hun seg for å skrive om forventninger til den hvite uniformen og identitetsskapning gjennom den.

– Uniformen er en stor del av jobben. Den gir en forestilling om hva personen kan og hvem personen er. Når jeg ser uniformen til en politimann vet jeg han er fra politiet, og jeg får automatisk respekt og en forventning om at han håndhever loven.

Det samme gjelder når en pasient ser en sykepleier, poengtere hun.

Askerud tror at det gode sammenhold blant sykepleierne har en del med uniformen å gjøre. I tillegg mener hun uniformen gir troverdighet fordi den er ren, pen og har enkle linjer.

Pensjonert sykepleier Den pensjonerte sykepleieren Anna Gunhild Pedersen er enig med Askerud i at uniformen er en viktig del av sykpleierjobben, og forteller at det var en fantastisk opplevelse da hun fikk prøve den for første gang. Pedersen visste allerede at hun ville bli sykepleier som liten på grunn av det fascinerende arbeide, og uniformen var bare prikken over i-en.

– Det er klart at hvis man ser på dagens uniform var vår veldig tungvinn, men den var fin. Vi hadde mye på oss, blant annet en klokke som hang fra lommen. Den kalte vi for søsterklokke. Vi hadde den på grunn av hygiene. Vi fikk nemlig ikke lov til å ha smykker og tilbehør på hendene og armene, forteller Pedersen.

Den tidligere sykepleieren forklarer at uniformen ga følelsen av at man var viktig og ansvarsfull. Pedersen er uenig med Askerud i at uniformen må være hvit.

– Det fint med farger, men de må være lyse, slik de ser rene ut. Grunnen til at den er hvit er vel fordi den skal se enkel og fin ut. Men jeg synes også at uniformene hadde vært fine om de alle var lysegrønne, slik man har sett tidligere, konstaterer hun.

For mye praktisk Pedersen synes dagens uniform har mer fokus på det praktiske, enn på utseende.

Derfor må den pensjonerte sykepleieren innrømme at hun synes den gamle uniformen var mye flottere og presentabel.

– Utseende til uniformen i dag er grei, den er i hvert fall mer komfortable. Vi måtte ha på oss masse, både hette, skjørt, bluse som var knept på, forkle og belte. Vi måtte også ha hvite mansjetter når det var festlige anledninger. Men jeg må jo si at uniformen var penere før, men den gang hadde uniformer også mer autoritet. Nå går man i bukse og jakke, eller i en frakk. Det er kanskje ikke det peneste.

Kjønnsdiskriminering Mari Bjerck er forsker på SIFO, og har analysert arbeidsbekledning innenfor mannsdominerte yrker. Bjerck vet at arbeidsbekledning er viktig, og mener at likestillingen ikke har kommet videre på arbeidsfronten utenom i de tradisjonelle kvinneyrkene, som for eksempel sykepleier.

I Bjercks studie fremlegger hun de fysiske forskjellene mellom kvinner og menn, som at kvinner har bryster, er mer innsvinget i livet og mer svaie i den nederste delen av ryggen enn menn. I tillegg til at kvinner har smalere skuldre, og som regel kortere armer og bein. Ifølge Bjerck speiles dette ofte, men ikke alltid, i design av vanlige klær, men sjelden når det gjelder arbeidstøy og uniformer.

Klærne er en måte å kle seg inn i et yrke. Når det gjelder arbeidsuniform har klesprodusenter ikke hatt fokus på bekledning til kvinner. Marked er tradisjonelt og treige

Mari Bjerck

– Klærne er en måte å kle seg inn i et yrke. Klær skaper tilhørighet og enhet. Når det gjelder arbeidsuniform har klesprodusenter ikke hatt fokus på bekledning til kvinner. Det er et mindretall av kvinner på fysiske jobber.

Dermed er det ikke lønnsomt. Kvinner ønsker ofte en uniform som er tilpasset dem, men firmaene ser ikke behovet.

Marked er tradisjonelt og treige, sier forskeren.

Med uniform vil arbeidsgivere gi en presentasjon av bedriften ved å se visuelt like ut og skape en helhet. For ti til tjue år siden var det ikke den uniformering vi ser i dag. Før gikk man ofte i olabukser og skjorte, men etter at det ble innført at kunder kunne komme på besøk i produksjonsrommet ønsket bedriftene å kontrollere sine arbeidstakernes bekledning, og derfor ble uniformen innført.

Like kledd – Arbeidslikestilling er ikke i nærheten. Fikk man et bevisst forhold til uniformene, enten ved å lage en bedre passform til kvinnene eller en forbedring av passformen generelt, tror jeg man ville kunne endre litt på likestillingsfronten. I hvert fall når det gjelder rekrutteringen av kvinner på de nåværende mannsdominerte jobbene.

Bjerck er overrasket over at den maskuline kulturen er så godt etablert. Ifølge henne går arbeidsuniformer og det å passe inn i arbeidsmarked hånd i hånd, og forteller at kvinnene i mannsdominerte må endre seg personlig.

– Mange betegner seg som guttejenter før de velger en mannsdominert jobb, som for eksempel tømrer eller elektriker. Men det skjer likevel en endring knyttet til utdanningen, og det første møte med arbeidslivet. Kvinnene er nødt til å bli mer hardhudet for å jobbe i slike yrker. Kvinnene blir konstant testet, og dermed blir de tvunget til å endre seg for å bli en del av arbeidsfellesskapet.

Tvunget begresning Bjerck har hørt og sett hva det fører med seg når man er tvunget til å begrense sine kvinnelige markører.

Bjerck forteller at julebordet har blitt en arena for å ta av, med å spille ut sin kvinnelighet. Hun fremhever at noen kvinner bruker maskara på jobben, og forklarer det ofte med: «Jeg gjør det for å se våken ut». Noen har også blonde tskjorter under uniformen for å holde på det kvinnelige, selv om ingen ser den.

– Kvinner ender ofte i et dilemma fordi de vil være en av gutta, men vil gjerne beholde sin kvinnelighet. Det må være slitsomt og alltid ha klær som ikke passer. De blir hele tiden påmint om at yrket ikke er ment for dem. Jentene må hele tiden brette opp buksne og kjempe på jobben i svære t-skjorter.

– Den gir meg en identitet, og det er enklere å være sykepleier i uniform. Den gjør meg trygg og fokusert. I tillegg får man respekt, fordi folk tenker automatisk at man har kompetanse. Uniformen gir en type status og makt. Idet jeg sier yrket mitt får jeg mer respekt. Jeg er stolt av uniformen min. Den representerer hva jeg har oppnådd etter en hard utdannelse.

Den hvite arme Ifølge bacheloren signaliserer uniformen nøytralitet, og skaper derfor åpenhet. Den gir andre muligheter enn om man hadde vært i sivile klær.

– Vi trår både over vår egne og pasientenes intimgrense. Fordi uniformen er hvit blir begge parter lettere åpen, og man får lettere tilgang til å hjelpe.

Hadde uniformen hatt farger ville det ha blitt forvirrende, forklarer Askerud.

– I tillegg skiller vi oss ut i hvit. Man ser sjelden noen som går i helt hvite klær, og vi blir som en hvit arme. Svart ville ha blitt for dystert. Dessuten er sort populært, og siden mange går i svart skiller det seg ikke ut.

STOLTE SYKEPLEIER: I hver sin uniform. Anna viser fram sin gamle uniform, mens Askerud er glad for å kunne gå i sin hver dag.

MAnne

Mannens lille sorte

Et intervju med tweedledee og tweedledum

Finn og Arne har vært venner siden barndommen, og ble filmpartnere for åtte år siden. Ved å kle seg likt har de fått en inngangsport til filmbransjen.

D

e har blitt kalt Tweedledee og Tweedledum, Dupont og Dupont, Knoll og Tott. Barndomsvennene ble enige om å slå seg sammen, da Finn var lei av jobben sin i NRK, og Arne Dahl var lei av å leve som freelancer.

De har vært en filmduo like siden.

Hvilken type klær er det i filmskaperbransjen?

- Stilen er ofte rufsete, og man går ofte i sort. Fiksjonsfolkene er mer opptatt av klær, enn dem som jobber med dokumentar. Reklamefolkene er derimot ekstremt opptatt av mote og klær. De kan gå med sprøe solbriller eller skjorter så lenge de er dyre. Man skal helst ha skjegg, og langt, rufsete hår. Men det skal være stylet av Jan Thomas, sier Arne.

– Ja, men oss som er i dokumentarbransjen tilpasser oss veldig etter de menneskene vi skal møte. NRK-klesstilen er at man ofte går i hvit t-skjorte med sort skinnvest over, kommenterer Finn.

Hvorfor bestemte dere for å gå i samme dress?

– Vi var på en salgsmesse, hvor man skal møte mange oppkjøpere for å selge inn filmen sin. Vi var fyllesjuke, og tok tilfeldigvis begge tak i hvite skjorter. Vi gjorde pitchen, og det var en oppkjøper som ville snakke med oss. Det var en finsk, gæren dame. Hun var absolutt ikke interessert i filmen vår, men ville kun snakke med også fordi hun synes vi så bra ut i våre like, hvite skjorter. Etter det kledde vi oss likt. Vi valgte å stramme oss opp litt, og derfor ble det sorte dresser, forteller Arne.

– Det var morsomt at klærne våre spilte en rolle. Jens Stoltenberg forventes å være kledd på en viss måte for å bli tatt seriøst. Vi er ikke kun gærne filmskapere, men også forretningsmenn. Det forvaltes masse penger, og vi må vise at vi kan håndtere budsjettet. Rosa skjorter ville bare ha sagt at vi har dårlig smak. Vi ville ha vært mormoner om skjorten var knepet helt opp til halsen og hvis vi

hadde hatt slips ville vi ha vært begravelsesagenter. Med dress uten slips, med litt oppknappet skjorter slår man aldri feil, liksom Gilbert og George, forklarer Finn.

Hvilken fordel gir det å være kledd likt?

– Fordelen er at vi blir husket. Vi blir vårt eget varemerke og fremstår sammenkjørte. Sort dress er det samme for menn som den lille sorte Chanel-kjolen er for kvinner. Alle andre farger må ha en setting. Sort er grunnfjellet av enkel eleganse. Vi er jo i et hønsehus, og det er viktig å bli gjenkjent. Klærne er en inngangsport og en god markedsføring, forteller Finn.

– De andre viser at de er kreative, og alt skal være innvendig. Men vi får en merkelapp og blir husket på den måten. Vi ser stilige ut, og det er jo mye kulere å henge sammen med oss, som kler seg bra, enn dem som går i loddede klær og sandaler, poengterer Arne.

Hvorfor tror du at lik dress gir oppmerksomhet?

– Det er liksom med folk som får tvillinger. Man skal egentlig ikke kle dem likt, men folk elsker likhet, og klarer ikke å la vær, sier Finn.

– Det er vår uniform. Det viser at vi representerer samme firma, og indikerer at vi ser helheten. Vi er to, og det gir mer slagkraft. Hadde vi gått i dress hver for oss hadde vi ikke blitt lagt merke til.

Om vi var tre hadde vi vært gangstere, og hadde vi vært vi ti hadde vi vært en sekt, konstaterer Arne.

Har klær mye å si?

– Ikke til daglig. Jeg er lite interessert i klær, men jeg er sikker på at klær betyr mye. I bransjen vår ser folk på skoene til hverandre. Det tok meg 35 år før jeg forstod skofilosofien. Jeg var bare glad for at de var tørre. Derfor var det en åpenbaring med dressen. Jeg fant ut at klær var mer viktig enn det jeg var klar over, avslutter Arne.

Nå kjøper vi drømmer Trendforskeren Gunn-Helen Øye hjelper oss med å se inn i samfunnet.

P

å grunn av arbeidsledigheten i Europa, har vi ifølge trendforskeren ikke hatt en prangende mote. Hun forteller at trendene nemlig må passe inn i sinnsstemningen vi er i.

– Man sier at man kan se hvor lykkelig man er på skjørtene. Det vil si jo mer lykke jo kortere skjørt, sier trendforskeren.

Virkelighetens nødutgang Blant trender i interiør skal vi fortsatt ha masse natur, og vi skal dekke oss i flora og blomster, noe som også gjelder i moten. Dette forklarer trendtitteren med at vi har et overordnet samfunnsfokus som gjelder å ta vare på helsen og naturen vår.

– Nå er det også vågale farger som er inne i motebildet, noe som står i kontrast med pastellfargene som har vært på moten de siste årene. Nå er gleden kommet tilbake.

Selv om det ikke er mye glede i Italia og Spania. Med farger rømmer vi vekk fra

virkeligheten. I tillegg kjøper vi drømmer, og den er ikke dyr med kjeder som Zara og H&M, sier Øye.

Og forklarer at i 2009 var det populært med rutete Gucci-bukser. Zara tok dem til inspirasjon og dermed kunne man få kjøpt lignende bukser til billige priser.

Med farger rømmer vi vekk fra virkeligheten. I tillegg kjøper vi drømmer, og den er ikke dyr med kjeder som Zara og H&M. Gunn-Helen Øye

Hva moten forteller Øye forteller at motetrender egentlig ikke skapes så fort som vi tror. Hun påpeker at Bali sko er noe hun som trendforsker allerede ser så smått ute på gatene nå, og tipper at de vil ta over uggsene, som nesten er helt borte.

– Jeg tror det vil slå an til neste år. Trendene sier noe om samfunnet og verden vi lever i. Vi er flokkdyr, og vi føler det er viktig å eie de signalene til den gruppa som vi ønsker å tilhøre. På Oslo S er det Mulberry-vesker, dunjakker, det å være slank og ha lyst, langt hår som gjelder, sier hun.

Smittekilden Fretex Forskning viser at det politikere sier, det følger folket etter. De siste ti årene har det vært mye fokus på klimaet, verden og bærekraftighet. Det har både vært et stort emne i media og i samfunnsbildet, derfor mener trendforskeren at gjenbruk er den nye trenden som fyller samfunnet.

JENNY SKAVLAN

Gjør gull

av ull og gråstein!

Jenny Skavlan brenner for design� og spesielt redesign! I høst er hun ute med bok hvor hun viser enkle knep og uvurderlige triks til hvordan du får en gammel kjole til å bli klar for den røde løperen!

J

T EK S T: M A R I A S TA N G E L A N D FOTO : M O R TE N B E N D I K S E N

«Jeg synes redesign er det fineste som finnes, fordi man kan skaffe seg helt unike klær uten å kjøpe seg så mye nytt.»

EG LIKER Å tenke på hvem som har hatt klærne før meg. Jeg har funnet noen utrolig kule store 50-tallsklokkekjoler i Los Angeles, da er det gøy å tenke på hvilke fester en sånn kjole har vært på. Tenk om den har stått ved siden av James Dean!

Jenny Skavlan (26) blir blank i blikket og kort i pusten når hun snakker om sine gjenbruksskatter. Den nydelige nabojenta som litt brått kom inn i våre liv via nasjonalpizzaen, har – i tillegg til å figurere fast både i film og på TV – blitt en av våre foregangsfigurer innen gjenbruk. Jenny er blitt ekspert på å gjøre gull av både ull og gråstein – der andre ser Matrix-skjørt og en slagmark av tyll, ser Jenny catwalk og uendelige muligheter. Derfor er hun også blitt et yndet fotoobjekt på den røde løperen og er allerede en bauta innen norsk motemiljø – det er sjelden du ser henne uten minst ett plagg hun har lagt sin egen personlige touch på, og hun er derfor alltid unik i stilen.

Den unge designeren startet med søm omtrent på krybbestadiet. Det lå strengt tatt både i blodet og i kortene, med en mor som er kostymedesigner og tekstilkunstner, og med en systue som boltreplass i kjelleren i barndomshjemmet.

– Jeg var alltid veldig opptatt av stoffer og tekstiler og farger

Jenny har studert mote og design i København, men har med årene i stadig større grad begynt å se verdien i det å sy om gamle plagg.

– Jeg er litt rastløs og kommer gjerne på kvelden i forveien at en kjole kan bli noe helt annet. Siden jeg alltid har litt dårlig tid, bruker jeg gjerne ting jeg har eller ting jeg finner i bruktbutikker som utgangspunkt. For da i stedet for å konstruere en skjorte helt fra bunnen, som er en omstendelig og tidkrevende prosess, kjøper jeg plagg som fungerer som lerreter, så kan jeg bare sy dem om.

DEN STORE BEGEISTRINGEN ved å sy sine egne, unike fjær ønsker hun å dele med så mange som mulig. Derfor har hun nå laget bok, Sy selv med Jenny Skavlan, der hun viser en rekke teknikker og eksempler, slik at «folk flest» også kan lære seg å sy sin egen, personlige kolleksjon og gi nytt liv til gamle filler.

– Jeg har så mye glede av det, jeg synes det er så gøy å bli ferdig med et plagg, å gå på fest med et plagg som jeg har gjort en innsats for selv, som ingen andre har og som jeg har sett steg for steg bli til noe nytt. Og jeg vil jo gjerne at andre også skal oppleve den gleden.

– Fretex er et eksempel på at det startet i det små, og som nå har smittet over til større grupper. Også ender det med Jenny Skavlan utgir en bok om gjenbruk og second hand, som så ender med å bli en toppselger. Det samme skjer hvis du plasserer et billigmerke på Kate Middleton eller Michelle Obama. Tolv timer senere så er det plagget utsolgt.

Ifølge Gunn er loppemarked og det å fornye det man har i skapet, en ny trend som 20-åringene bruker mye. En bevegelse som den eldre generasjonen aldri ville har brukt.

– Foreldregenerasjonen og deres foreldre igjen, hadde mange et prangende forbruk og drakk seg drikkings. Nå ser vi at alkoholforbruket mellom 14- og 15-åringene har gått kraftig ned. Den nåværende generasjonen vil ikke utfordre samfunnet og de vil være bærekraftig i forhold til hippiegenerasjonen. Det viser hvilke verdier samfunnet har i dag.

Den sorte businesstilen er død Nü er det slutt pü A4-leder mener fargeekspert.

Nå er den sorte businesstilen død, hevder fargeekspert Dagny Thurmann-Hoelseth.

– Vi har fått en ny generasjon kvinnelige ledere som er selvsikre, trygge og sterke.

Kvinnene har blitt mer trygge på sin femininitet, både når det gjelder politikere og kvinnelige ledere generelt, nkonstaterer Thurmann-Hoelseth.

Businessdressen ble først produsert i USA etter ledelsen av britiske skreddere som var påvirket av moten for menn. Rundt 70- og 80-tallet kom power dressing hvor kvinner i maktposisjoner ikledde seg konservative plagg for å få mer autoritet på arbeidsmarkedet. Den gang var det plagg med store skuldre og mannlige snitt som dominerte. I løpet av 90-tallet endret stilen seg, hvor det mørke og formelle fortsatt stod i sentrum, men med en litt bedre passform.

Thurmann-Hoelseth er kreativ leder for Fargerike, men har også bachelorgrader i informatikk, pedagogikk og sosiologi. Nå mener hun at power dressing har utviklet seg med kvinnene over årene. Ifølge henne er den mørkeepoken over, og farger er nå den nye” lille sorte”.

– Sort er en autoritær farge som representerer den utdaterte, enerådige lederstilen.

Den skiller seg veldig fra dagens ledere, som er mer vennlige og opptatte av å løfte fram talenter. Derfor kan man si at sort er utdatert. Nå er slutt på A4-ledere, sier fargeeksperten.

Ingen skjønnhetskonkurranse Selv om Thurmann-Hoelseth gjør klart at det ikke er en skjønnhetskonkurranse, og at det også kreves talent og knall hard jobbing for å være toppleder, poengterer hun at klær og farger er viktige. Eksperten fremhever NHO-leder Kristin Skogen Lund, den administrerende direktør for Facebook, Sheryl Sandberg og HP-lederen Anita Krohn Traaseth, som eksempler på damer i topposisjoner som nå bruker farger.

– Det skal fortsatt være klassiske snitt.

Man skal ikke ha utringning, og man kan ikke gå i korte skjørt eller kjoler. Det er viktig å fremstå som profesjonell.

Fargeeksperten synes denne trenden er et viktig skritt i riktig retning for likestillingen, og ser denne utviklingen som et positivt steg.

– Menn vil nok synes det er skumlere med ledere i rød kjole enn i sort dress.

Men det handler om kvinnene nå. Vi har alltid imitert mennenes klesstil, men det er viktig å kle seg etter egne premisser.

Det er også en måte å innføre personlighet, og på den måten utrykke seg selv.

Nå skal kvinner endelig kle seg som kvinner, og ikke som menn, konstaterer hun.

Fargerik leder Anita Krohn Traaseth er Norges HewlettPackard-leder, og en av de kvinnelige lederne som har gått fra sort til farger.

– Klesskoden i mitt yrke er ganske konservativ. Hvor man helst skal gå med drakt, men hvor det også er rom for jeans dersom man skal ha ”innedag”.

Det vil si om det ikke er kundemøter, forteller HP-lederen.

Traaseths tidligere stil bestod av rene og konservative snitt i sort og grå.

– I tillegg hadde jeg lite tilbehør, som smykker. Min stil var veldig enkel, men etter jeg fylte 40 år fikk jeg behov for å tenke litt nytt.

Stil i endring Lederens stilforvandling har fått god respons blant hennes arbeidskolleger.

– Jeg har fått mange hyggelige kommentarer. Farger får fram en større individualitet, og gjør at man ser yngre og friskere ut. Spesielt etter man har fylt 40, konstaterer hun.

Traaseth tror at det er en stilendring blant kvinner lederstillinger.

– Jeg ser at flere bruker farger nå. Jeg tror det er på grunn av tiden vi lever i.

I tillegg til at farger er en større del av motebildet i år, forklarer hun.

– Reglene for å få et feminint, men profesjonelt plagg, er å ha rene snitt, god stoffkvalitet, og ikke vise for mye hud.

I tillegg til å ha smykker og vesker som kompletterer antrekket på en enkel måte.

Farlige farger Ingunn Grimstad Klepp jobber på SIFO, og forsker på klær, fritid og husarbeid.

Klepp har skrevet en analyse om farlige farger. Hun er ikke sikker på at kvinnelige ledere i fargerike klær er en kommende trend.

– Det kan selvfølgelig hende at nå hvor kvinner ha vært ledere over lengre tid i arbeidsmarked at man kan kle seg mer kvinnelig. Jeg håper at det blir en trend, for å få større balanse mellom det feminine og maskuline. Men jeg tror at det kun er enkelte kvinner som fronter denne stilen, sier Klepp.

– Erna Solberg bruker kun en farge om gangen, og det har vi sett før. Men det løper ikke løpsk, og det er ikke hvilken som helst farge hun bruker. Tajik bruker kanskje ikke farger slik Erna gjør, men hun er også kulturministeren. På det feltet kan man tillate seg mer fordi det er kultur som er kreativt. Hvis hun var finansminister ville hun antakelig ha valgt noe annet, forteller forskeren.

– Den som kler seg utenfor bedriftens eller posisjonens standard er NHO-leder Kristin Skogen Lund. Hun velger ikke marineblått og perleøredobber, og det er noe nytt. Men ingen kan heller ta henne for å være dum.

Kler ikke sort Klepp forteller at i teorien og ifølge skikk og bruk boken kler bleke mennesker ikke sort, til tross for at det er den fargen vi bruker spesielt i arbeidslivet. Hun forklarer at det er av andre grunner vi bruker sort enn kledelighet.

– Til oss som er bleke passer sort ikke til ansiktsfarge, men den gjør oss slankere og det velger folk fremfor ansiktet. Assosiasjoner er også blitt viktigere enn kledelighet. Sort forbindes med intellektualitet, seriøsitet og det urbane. I samfunnet har sort og mørkeblått blitt en veletablert og akseptert farge som mange bruker, sier hun.

– Siden mange av oss ikke kler sort hadde det vært morsomt å se fargerike ledere.

Det er viktig å få mer likestilling. Også er jeg jo en person som er like glad i farger og glitter som et juletre.

Klepp forteller at hun har sett fargebruk blant politikere, men ser at det kommer helt an på hvilken posisjon de har.

– Farger er viktig fordi vi blir dømt ut ifra dem. Sort er en distansert farge. Det samme er grått og beige. De er intetsigende og skaper ikke glede, poengterer hun.

Ifølge Thurmann-Hoelseth startet utviklingen i USA, og ansiktet bak er Michelle Obama med hennes fargerike klesstil. Førstedamen ses ofte i farger som gult, grønt og rødt, uansett anledning.

– Michelle Obama har en unik stil og er veldig annerledes. Hun fremstår som sterk og selvsikker, fordi hun kler seg i farger. I tillegg er hun dyktig. Selv om hun er førstedame, så har Michelle Obama kanskje enda mer makt og innflytelse enn en politiker. I tillegg til å snakke sin manns sak, drar hun rundt på egen hånd for å holde taler og innføre hennes politiske hjertesaker, som blant annet kosthold for barn.

Pass på spillereglene Thurmann-Hoelseth forteller at man kan bruke alle farger man vil, men poengterer at de mest vennlige fargene er gul, oransje og rød. Ellers anbefaler hun å se på de varme fargene i fargeskalaen. Likevel er det noen spilleregler som må følges.

På INSTAGRAMt: HP-lederen er effektiv på instagram.

Bildetekst: HP-lederen har fått mange tilhengere.

Her består antrekket av en blå blazer

Bildetekst: HP-lederen får også med seg jentene på jobb.

FARGEEKSPERT

begraver den lille sorte

Foto: Faksimile fra Margot Lister