Festklær

KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter 24. JUNI TIL 3. SEPTEMBER 2006

KLÆR SOM KUNST

Marit Helen AKSLEN Ove Harder FINSETH Gunnar FON Ida GULLHAV Marit Eken KALAGER Svein Ove KIRKHORN Siri Merete LARSEN Christina LOVERY Hege MOEN Pia MYRVOLD Ina NIKOLIC Maria Manuela RODRIGUES Armando SANTOS Julie SKARLAND Mona STRAND Hege Mari SØRUM Karina Kjenner TITZE

KLÆR SOM KUNST EN UTSTILLING MED SYTTEN AV VÅRE MEST PROFILERTE KLESKUNSTNERE

24. JUNI TIL 3. SEPTEMBER 2006

Marit Helen AKSLEN

Ove Harder FINSETH

Gunnar FON

Ida GULLHAV

Marit Eken KALAGER

Svein Ove KIRKHORN Siri Merete LARSEN Christina LOVERY

Hege MOEN

Pia MYRVOLD Ina NIKOLIC

Maria Manuela RODRIGUES Armando SANTOS Julie SKARLAND Mona STRAND

Hege Mari SØRUM

Karina Kjenner TITZE

KLÆR SOM KUNST Kurator: Aase Marie Brun Katalog: Aase Marie Brun (ansvarlig redaktør), Ingrid Blekastad, Brit Botheim og Kjersti Skar Stårvik Fotografer for: Marit Helen Akslen: Øyvind Nordstrand Ove Harder Finseth: Sandra Aslaksen Gunnar Fon: Sandra Aslaksen Ida Gullhav: Camilla Isene Marit Eken Kalager: Hans Fredrik Asbjørnsen Svein Ove Kirkhorn: Kunstneren Siri Merete Larsen: Inger Marie Grini Christina Lovery: Lise Fjeld Hege Moen: Karl Henrik Børseth Pia Myrvold Ina Nikolic: Kiro Lilly Maria Manuela Rodrigues: Kunstneren Armando Santos: Odd-Morten Sørby Julie Skarland: Guri Dahl Mona Strand: Sandra Aslaksen Hege Mari Sørum: Kunstneren Karina Kjenner Titze: Blunderbuss Oversettelse: Patience Allen Grafisk utforming: Torleiv Sverdrup Trykk: idé-trykk Utstillingen og katalogen er støttet av Norsk Kulturråd, Norske Kunsthåndverkere, Hedmark fylkeskommune og Hamar kommune Forside: Ove Harder Finseth Foto: Sandra Aslaksen

© KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter 2006 Parkgt 21, postboks 224, 2302 Hamar Tlf + 47 62 54 22 60 post@kunstbanken.no www.kunstbanken.no

FORORD

FOREWORD

Utstillingen Klær som Kunst vil sette søkelys på den delen av norsk tekstilkunst som omfatter klær; fra kostymer og motedesign til friere konseptbaserte uttrykk.

Norge har en lang og interessant tradisjon å bygge på når det gjelder utnyttelse av tekstile ressurser til å skape både hverdagsklær og festklær. Vi har islendere, vadmelsklær og uttallige strikkevariasjoner, men også stasplagg som bunaden med sine fint broderte skjorter og tynt vevde sjal. Disse gamle teknikkene blir stadig hentet fram igjen av moteskaperne, videreutviklet og satt inn i nye sammenhenger.

Det norske miljøet innen motedesign gjør seg stadig sterkere gjeldene i dagens kunstbilde; de inntar de store museene og galleriene og får bred omtale i mediene. Blandt de inviterte deltakerne er det både nyutdannede kunstnere, som representerer nye tendenser, og velatablerte med et solid kunstnerskap bak seg. De har utdannelse innen tekstil og klesdesign fra kunsthøgskoler, studioer og motehus.

Gjennom sin deltakelse på utstillinger og visninger fra Milano til Tokyo har flere allerede rukket å få et navn i det internasjonale miljøet. Her kan nevnes Pia Myrvold, Ove Harder Finseth og Armando Santos.To av utstillerne har arbeidet med egne kolleksjoner i Paris i en årrekke.

Flere har designet klær for medlemmer av det norske kongehus. Vi vil blant annet presentere Christina Loverys operakostymer, kjente og Paris-baserte Julie Skarlands mote som er bygget på norske tradisjoner og Maria Manuela Rodrigues kreative gjenbruk av materialer.

Med utstillingen Klær som kunst ønsker Kunstbanken å formidle det høye nivået og de kunstneriske aspektene som dagens kleskunstnere avspeiler i sine arbeider. Det at så mange arbeider med dette temaet på et idébasert vis, gjør at begrepet klesdesign utvides til å omfatte uventede kunstneriske opplevelser.

The exhibition Klær som Kunst (Clothes as Art) will highlight the part of Norwegian textile art which includes clothes from costumes and design/fashion to conceptbased expressions of clothing. Norway has a long and interesting tradition to build upon when it comes to making use of textile resources for creating both every day clothes and party clothes. We have Fair Isle sweaters, home spun clothes and uncountable numbers of knitting variations, but also party clothes such as the bunad with its fine embroidered shirts and thinly woven shawls. These old techniques and expressions of clothing are often further developed and set in new contexts by fashion designers.

The Norwegian art clothing environment is becoming increasingly more pronounced in today’s art scene. They are captivating the large muesums and galleries and obtaining significant press in the media.

For this exhibition both newly educated and well-established artists are invited to participate. They have professional artistic training from artschools, studios and fashion houses.

Through their participation in shows and exhibitions outside of Norway, from Milano to Tokyo many of the participating clothing designers are gaining international attention, such as Pia Myrvold, Ove HarderFinseth og Armando Santos. Two of the exhibitors have worked with their own collections in Paris for years. Several have designed clothes for members of the Norwegian Royal Family. Amongst others we will present Christina Lovery’s opera costumes, well-known Julie Skarland’s Paris based fashion with Norwegian traditions and Maria Manuela Rodrigues artprojects based on recycled materials.

With the exhibition Klær som Kunst Kunstbanken wishes to demonstrate the high level of quality and the —3

Vi er svært glade for den entusiasmen som alle de 17 inviterte kunstnere har uttrykt i forhold til utstillingen og vil takke for et godt samarbeid. De fleste har i lengre tid arbeidet med tanke for denne utstillingen og viser helt nye arbeider. Kunstbanken feirer 10 år som stiftelse i sommer og denne utstillingen er et slikt jubileum verdig.

Ingrid Blekastad direktør Aase Marie Brun kurator

artistic aspects which today’s clothing artists reflect in their works. The fact that these artists work with consept based ideas, shows how art clothing is expanding to include unexpected artisticexperiences.

We are thankful for all the enthusiasm which all of the 17 invited artists expressed in reference to the exhibition and want to thank them for their good teamwork. Most of them have been working for quite awhile with the notion of this exhibition and are showing new works. Kunstbanken celebrates 10 years as a foundation this summer and this exhibition is definitely worthy enough for such an anniversary.

Ingrid Blekastad Director Aase Marie Brun Curator

4—

MOTE PÅ EGNE BEN

FASHION ON ITS OWN

Er mote kunst? Nesten hele forrige århundre var den konvensjonelle oppfatning at moten var kunstens fiende og ikke hørte inn under de visuelle uttrykksformer.

Der var øyeblikk med omfavnelse, men disse var få og hastige. Med de konseptuelt orienterte avantgarde designerne som kom på 1970 og 80-tallet begynte grensene imidlertid å flyttes og konvensjoner ble utfordret.1 I 1982 havnet et plagg av Issey Miyake på det toneangivende kunsttidskriftet Art Forums forside. Redaktøren den gang, Ingrid Sischy, minnes at “folk ble ville”.2 Debattene som fulgte ut tiåret og inn i det neste, omhandlet spørsmål som: ”Hva gjør kunstnere og hva gjør designere? Hva tenker de om sitt arbeide? Hva er likt og hva er ulikt?” Den store interessen fra publikum resulterte i 1996 til at Firenze Biennalen, kuratert av blant andre Sichy, ble viet forholdet kunst og mote. Biennalen som fikk stor oppmerksomhet, men blandet mottakelse, skulle komme til å bli et “landemerke” for koblingen mellom kunst og mote. Og den genererte enda mer debatt som foreløpig konkluderte med at moten og kunsten er forskjellige. Men hva er forskjellen?

Filosofen Lars Fr. H. Svendsen påstand er at: ”Kunstbegrepet i løpet av det siste århundret er utvidet så radikalt at det vanskelig kan tenkes noe objekt eller noen hendelse som ikke kan innlemmes i det, slik at det er blitt umulig å trekke noe skille mellom kunst og ikkekunst.”3 Altså kan alt være kunst, også mote, og spørsmålet ”er mote kunst?” blir irrelevant og overflødig.

Motescenen har siden 80-tallet, men kanskje fremfor alt siden 90-tallet, forandret seg radikalt. Det finnes i dag moteskapere hvor metoder, problemstillinger og arbeider har mange likhetstrekk med de samtidige kunstnernes, ikke bare visuelt men også konseptuelt. Eksempler er Martin Margiela, Viktor & Rolf, Hussein Chalayan og Alexander McQueen. Disse innehar en kritisk

Is fashion art? For almost the entire last century the conventional opinion was that fashion was the enemy of art and did not belong to the visual forms of expression.

There were moments where fashion was embraced, but these were few and passed quickly. With the conceptually oriented avant-garde designers who appeared in the 1970’s and 1980’s, the borders were pushed and conventions challenged.1 In 1982 a garment by Issey Miyake landed on the front cover of the cutting edge art magazine, Art Forum. The Editor at that time, Ingrid Sischy, remembers that “people went wild”.2 The debates which followed during the subsequent ten years and into the next, dealt with questions such as: ”What do artists do, and what do designers do? How do they think about their work? What’s similar? What’s different?” The significant public interest resulted in the Florence Biannual in 1996, curated by Sichy among others, where the consummation of the relationship between art and fashion took place. The Biannual which gained a lot of attention, but mixed acceptance, was to become a “landmark”, for the connection between art and fashion. That generated even more debate which provisionally concluded that fashion and art are different. But what is the difference?

Philosopher Lars Fr. H. Svendsen’s assertion is: ”The concept of art during the last century has expanded so radically that it is difficult to come upon an object or an event which can not be incorporated in it, it becomes impossible to separate art from non-art.”3 Consequently everything can be art, also fashion, and the question ”is fashion art?” becomes irrelevant and superfluous.

The fashion scene has, since the 1980’s, but especially since the 1990’s, radically changed. Today there are fashion designers where methods, the presentation —5

og analytisk holdning til moten som fenomen i sine presentasjoner. Det er denne selvkritiske holdningen, i tillegg til konseptuelle og håndverksmessige kvaliteter som gjør at disse designerne er mer beslektet med kunstens område enn med mote som ren kommersiell virksomhet. Samlet har de kommet til å omformulere fundamentale begreper innen moten, slik som sesonger, trender, kvinnelighet og skjønnhet.

Lignende tendenser ser vi også blant norske designere. Julie Skarland er en av dem. Hun har alltid arbeidet konseptuelt og fant tidlig faglige forbilder i de japanske designerne Rei Kawakubo og Yohji Yamamoto.

Hun kaster seg ikke på nye trender, men følger sin egen intuisjon om å skape en kompromissløs og leken motedesign. Gjennom resirkulering av stoffer og materialer ønsker hun å fremheve det gamle og slitte, og tillater kalkulerte “feil” i utformingen for å synliggjøre prosessen med å skape klærne. Resirkuleringsaspektet står også sterkt blant flere andre av dagens norske designere. I The Cover Collection får Hege Moens private garderobe et “utvidet liv” ved at hun gjenbruker forgangen mote i ny produksjon. Hos Armando Santos blir fletting og sammenføyning av tøyremser fra oppstrimlede brukte tekstiler til skulpturelle kjoler innenfor et bærekraftig konsept. Maria Rodrigues vil med prosjektet “Give me more” skape en bevissthet omkring både de vestlige landenes bruk og kast mentalitet og omkring barnearbeid. I prosjektet i Kunstbanken blir barn “tatt ut” av skolen og plassene deres stående tomme. Sammen med barna gis en mengde klær fra loppemarkeder nytt liv etter noen runder på symaskinen. For Rodrigues som selv har sett barnearbeid på nært hold i sitt hjemland Portugal, blir de tomme pultene stående som markører for barn i produksjonsland som må arbeide i stedet for å gå på skolen. Slik makter disse designerne 6—

of ideas, and the works have many similarities with those of contemporary artists, not only visually but also conceptually. Examples are Martin Margiela, Viktor & Rolf, Hussein Chalayan and Alexander McQueen. They hold a critical and analytical attitude to fashion as a phenomenon. This self critical attitude, in addition to conceptual and craft-related qualities, make them more related to the realm of art than fashion as a pure commercial business. These designers have come to transform fundamental concepts within fashion, such as seasons, trends, femininity and beauty.

Similar tendencies can also be seen among Norwegian designers. Julie Skarland is one of them. She has always worked conceptually and found early professional rolemodels in the Japanese designers Rei Kawakubo and Yohji Yamamoto. She does not focus on new trends but follows her own intuition on how to create uncompromising and playful fashion designs.

Through recycling fabrics and materials she wishes to emphasize the old and the worn out and allows calculated “failures” in the design in order to illustrate the process in creating the clothes. The concept of recycling is also popular among other current Norwegian designers. In The Cover Collection, Hege Moen’s own private wardrobe gets an “extended life” through her reuse of past fashion in new creations. Armando Santos strips of cloth from ripped up, used textiles, are braided and joined together to form sculptural dresses within a sustainable concept. With the project “Give me more” Maria Rodrigues wants to create a consciousness around both the western countries disposable mindset and around child labor. In the project children are ”taken out” of school and their places left empty. Together with the children, a number of clothes from flea markets are given a new life after a few rounds at the

å belyse etiske og miljømessige utfordringer ved vestens stadig voksende og ressurskrevende tekstilforbruk, samtidig som de kritiserer motesystemet som de selv opererer innenfor.

Kombinasjonen av et utvidet kunstbegrep og en forandret motescene har i de senere år resultert i at kunstmuseer stadig oftere åpner dørene for utstillinger med klær og mote som tema. Men til tross for store likhetstrekk med samtidskunsten, er mange av moteskaperne innenfor den nye æraen av mote selv ofte nøye med å påpeke at det de gjør ikke er kunst. For moten har en egen kulturell betydning og egne koder og trenger ikke kunsten å støtte seg til.D en eksisterer på egne premisser og står trygt på egne ben.

Så mer relevant enn å stille spørsmål om mote er kunst, er å spørre seg om hvorvidt mote, betraktet som kunst, er god kunst. Men hvem skal bedømme det? Her er det et problem at moten, i motsetning til andre samtidsuttrykk som eksempelvis billedkunst, litteratur og musikk, mangler tradisjoner for en seriøs kritikk.4 Motejournalistikken har en tendens til å være for ukritisk til å fremstå som troverdig. Dette er en viktig grunn til at moten ikke har fått samme anerkjennelse som annen kunst.

Karun Nordgård kunsthistoriker

sewing machine. Rodrigues herself has seen child labor first hand in her homeland, Portugal. The empty desks are a marker for children who must work instead of going to school. In this way these designers are able to highlight ethical and environmental challenges with regards to the West’s constantly growing and resource demanding use of textiles, at the same time as they criticize the fashion system within which they operate themselves.

The combination of an expanded concept of art and a changed fashion scene, have in recent years resulted in that art museums are increasingly often opening their doors to exhibit fashion desig. Despite similarities with contemporary art, many fashion designers in this new era of fashion often emphasize what they do is not art. Fashion has its own cultural meaning and codes, independant of art as idea. It exists on its own terms and stands tall on its own legs.

More relevant than asking if fashion is art, is perhaps to ask the question whether fashion, considered as art, is good art. Who can decide this? This is a problem. In contradiction to other forms of contemporary expression such as for example fine art, literature and music, fashion is missing the tradition of serious critical analysis.4 Fashion journalism has a tendency to be too uncritical to be considered trustworthy. This is an important reason why fashion has not received the same attention as other art forms.

Karun Nordgård Art historian

1 Designerne det først og fremst dreier seg om er /The Designers we refer to here are Yohji Yamamoto, Rei Kawakubo (Comme des Garcons) og Issey Miyake. 2 Time Magazine. www.time.com/time/europe/fashion/0902/dialogue.html 3 Svendsen, Lars Fr. H, Mote. Et filosofisk essay, Oslo 2004. 4 Davis, Fred: Fashion, Culture and Identity, Chicago 1992.

—7

Marit Helen AKSLEN (1971)

”Eg ønskjer gjennom arbeida mine å seie noko om sosiale skilje, makt og maktmisbruk. Til dette arbeidet har eg funne det formålstjeneleg å mellom anna nytta klede eller delar av klede. Den kvite herreskjorta har stått sentralt i mange av arbeida mine. Skjortedelane har eg sett inn i nye samanhengar der dei kan formidle meining. Det har også vore viktig for meg å behandle desse tema med eit visst fokus på kjønn.

På utstillinga ”Klær som kunst” vil eg i hovudsak presentere to kjolar som omhandlar desse tema. Dei to kjolane er bygd opp av kragar frå herreskjortar. Skjortekragane er festa i kvarandre ved hjelp av ein kneppeteknikk som skaper ein form for nettverk. Kjolane er teknisk sett bygd opp på same vis, men dei skil seg i val av farge og utforming og dermed også innhald.”

Marit Helen Akslen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen med hovedfag ved avdeling for spesialisert kunst, tekstil i 2000. Hun har hatt en omfattende kunstnerisk virksomhet med utstillinger og oppdrag siden hun startet eget atelier i Trondheim etter endt utdanning.

Våren 2006 stilte hun ut i Kunstnerforbundet, Oslo, hvor hun viste arbeider i store formater basert på skjortekragekonseptet under tittelen; ”Now way out”. Hun har deltatt på kollektivutstillinger og biennaler i inn og utland og har flere ganger vært representert på Høstutstillingen. Sommeren 2006 stiller hun ut i Kunstnersenteret Møre og Romsdal. Akslen har mottatt flere stipend og ble tildelt Statens 3-årige arbeidsstipend i 2004. Hun er innkjøpt av Norsk Kulturråd og Innkjøpsfondet for Norsk Samtidskunsthåndverk og har hatt utsmykningsoppdrag blant annet for Royal Caribbean Cruise Lines.

8—

“I wish through my work to say something about social differences, power and the misuse of power. For this work I found it expedient to use clothing or parts of clothing. The white men’s shirt stands as a central component in many of my works. The shirts have been set in a new situation where they can bring forth new meaning. It has also been important for me to treat these themes with a specific focus on gender.

In the exhibition “Klær som Kunst” I will primarily present two dresses which touch upon these themes.

The two dresses are constructed out of collars from men’s shirts. Shirt collars are attached to each other with the help of a button technique which creates a type of network. The dresses are technically created in the same manner but they differ from each other in the choice of color, design and then also content.”

Marit Helen Akslen was educated at the Art School in Bergen with a masters from the Department for Specialized Art: Textile in 2000. She has had an extensive art business with exhibitions and commissions since starting her own studio in Trondheim at the end of her education. In the spring of 2006 she exhibited at the Art Association of Oslo where she showed works in large format based on the shirt collar concept, with title “Now way out”. She has participated in group shows and biennaler both within and outside of Norway and has several times been shown at the Fine Art Fall Exhibition. In the summer of 2006 she will exhibit at the Art Center in Møre and Romsdal. Akslen has received several grants and was awarded the 3 year National Work Grant in 2004. She is in the collections of the Arts Council of Norway and the Collection Fund for Contemporary Norwegian Arts and Crafts and has had Public Art commissions at Royal Caribbean Cruise Lines among others.

Ove Harder FINSETH (1965)

”Til denne utstillingen har jeg laget en liten gruppe av feminine selskapsklær med masse fest over seg. De rike stoffene har jeg dekorert med en del broderi og ornamentikk i form av perler, steiner og roulurer. Stoffene er i blonde og silke og mye av inspirasjonen kommer fra dem. Jeg har også latt meg inspirere av drakthistorien.”

Ove Harder Finseth har hovedfag fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1993 og diplom fra Ecole Chambre Syndicale de la Couture i Paris. I den franske hovedstaden praktiserte han også hos Christian Lacroix. Her hjemme var Finseth lenge ansatt hos designeren Kjell Torheim, før han i 1998 åpnet sitt eget atelier på Grunerløkka i Oslo. Her arbeider han med kolleksjoner til utstillinger og visninger eller bestillingsverk til enkeltkunder.

Hans kreasjoner er kjøpt inn av museer både i Norge og i utlandet, blant annet til Kunstindustrimuseet i Oslo og til cruiseskipet ”Adventures of the Seas”. Finseth har deltatt på en rekke utstillinger, blant annet 5 Crossing Borders ved Det Kongelige Slott i Stockholm og på Norsk Form i Oslo, henholdsvis i 2005 og 2006, og Typisk Norsk ? på Vigelandsmuseet i Oslo i 2005.

Kunstneren har mottatt Oslo bys kulturpris og Fashion Award, årets designer 2000. Han er også mannen bak brudekjolen til HKH kronprinsesse Mette-Marit (2001).

10 —

”For this exhibition I created a little group of feminine party gowns which are quite festive. I decorated the rich fabrics with embroidery and ornaments including pearls, stones and roulurer. The fabrics are lace and silk and much of the inspiration comes from them. I was also inspired by the history of suits.”

Ove Harder Finseth has a masters from The Oslo National Academy of the Arts in 1993 and a diploma from the Ecole Chambre Syndicale de la Couture in Paris. In the capital of France he worked at the house of Christian Lacroix. For a long period Finseth was employee of the designer Kjell Torheim before he opened his own studio in the Grünerløkka neighbourhood of Oslo in 1998. From here he works on collections for exhibitions and fashion shows or commissioned works for individual customers.

His creations are owned by museums both within and outside of Norway, among them the Museum of Decorative Arts and Design in Oslo and the cruise ship “Adventure of the Seas”. Finseth has participated in a series of fashion shows including 5 Crossing Borders at the Royal Palace in Stockholm and at Norsk Form in Oslo, in 2005 and 2006 respectively, and in Typically Norwegian? at the Vigeland Museum in Oslo in 2005.

The artist was awarded the City of Oslo’s Culture Prize and Fashion Award, recognized as Designer of the Year 2000. He is also the man behind the wedding gown of Crown Princess Mette-Marit (2001).

Gunnar FON (1962)

”Til denne utstillingen har Mona Strand og jeg sammen med fotograf Sandra Aslaksen latt oss inspirere av trær, grener og ikke minst reder. Jeg har arbeidet med rede som en metafor på hele mitt liv, og ønsket å samle i dette ene lille ordet alle de som har preget meg til å bli den jeg er. Jeg inviterte “alle” rundt meg; familie, kjæresten min, venner og kolleger, til å bidra til prosjektet.

Alle bidro med biter av hvite stoffer – som alle forteller deler av deres historie. Jeg har sprettet opp gamle plagg, og klippet ut stykker fra oppvaskkluter, putevar, lommetørklær og damaskduker - for så å sy det hele sammen igjen til de plaggene som vises på denne utstillingen. Jeg har valgt å jobbe i runde, organiske former av flere årsaker. Reder er runde, livet går i sirkel, historien gjentar seg - gammelt blir nytt i omarbeidet form. Å gå inn i historiene som fulgte med dette materialet, har vært en ekstra dimensjon ved arbeidet. En venninne sa; “Dette putevaret har vært med meg på reise i flere år, - it has all my joys and all my sorrows!” Det var dette jeg var på jakt etter; at det genuine fra hver enkelt, blandet med alle de andre historiene, blir et større hele - en del av meg. Jeg jobbet veldig prosessorientert, - det ga meg rik anledning til å filosofere over hvor jeg står i livet nå, og hvem jeg omgir meg med - kort sagt; jeg har gått på skattejakt i redet mitt og kjenner meg svært privilegert.”

Gunnar Fon bor og arbeider i Oslo. Han har sin utdannelse fra Kjole- og draktlinjen ved Sogn videregående skole og fra Moteskolen ESMOD(1994). Fon etablerte Balder Klesdesign i Oslo (1994) og har vært lærer ved ESMOD i Oslo og Osaka, Japan. Han arbeider nå som freelance designer og med prosjekter fra eget atelier. Fon har deltatt i utstillingen 5 Crossing Borders 2005 ved Det Kongelige Slott Stockholm, og Norsk Form 2005 - 2006. Han mottok Statens Kunstnerstipend i 2006.

12 —

”For this exhibition Mona Strand and I along with photographer Sandra Aslaksen let ourselves be inspired by trees, branches and not least nests. I have worked with nest as a metaphor for my entire life, and wished to gather in this little word all that has marked me to develop into who I am. Everyone around me was invited; family, my partner, friends and colleagues, to participate in the project. They provided bits of white fabric – which all tell about parts of their lives. I ripped up old garments and cut out pieces from dish rags, pillowcase, handkerchiefs and damask cloth. All to sew the entire thing together onto new material thus creating the garments displayed in this exhibition. For several reasons, I chose to work with round organic shapes. Nests are round, life goes in a circle, history repeats itself – old becomes new in a reworked form. The stories which followed the materials added another dimension. A friend said: “This pillowcase has been travelling with me for many years - it has all my joys and all my sorrows!”

That was exactly what I was hunting for - the genuine expressions from each of them, blended with all the stories, became a whole, and thus a part of me. This process gave me ability to philosophize over my life by now. In short, I have gone on a treasure hunt in my nest and have come out feeling very privileged.”

Gunnar Fon lives and works in Oslo. He has his education from the Dress and Suit line at Sogn High School and from the Fashion School ESMOD. Fon has worked at Balder Clothing Design and as a teacher at ESMOD in Oslo and in Osaka, Japan. He works now as a freelance designer and with projects from his own studio.

Fon participated in the exhibition 5 Crossing Borders at the Royal Palace in Stockholm and at Norsk Form in Oslo in 2005 – 2006. He received The National Grant for Artists in 2006.

Ida GULLHAV (1978)

”Jeg vil forføre verden og jeg vil at verden skal forføre meg.”

”I want to seduce the world and I want the world to seduce me.”

Ida Gullhav har tidligere jobbet med mange ulike farger i sine kolleksjoner. I høst/vinter 06/07- kolleksjonen har undertøysprinsessen prøvd noe helt nytt: Å jobbe med hvitnyanser! Med innslag av sirkus, romantisk perlemor og strenge fruer i brune toner, har den nye kolleksjonen tatt form. Hvitt går igjen i alle temaene og orange overraskelser gjemmer seg her og der.

Ida Gullhav has previously worked with many dissimilar colors in her collections. In the Fall/Winter 06/07collection the underwear princess tried something entirely new - working with nuances of white! With elements from the circus, romantic mother of pearl and strict wives in brown tones the new collection has taken form. White runs through all the themes with sudden surprise flashes of orange hidden here and there.

”Undertøy møter ikke verden på samme måte som klærne utenpå…”

Ida Gullhav er utdannet fra Institutt for klær og kostyme ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor hun tok hovedfag i 2003. Hun har sitt eget designstudio, og herfra kreerer hun under merkenavnet ”Made by me”. Designeren har også hatt flere kostymeoppdrag for teater og ballett.

Gullhavs kreasjoner har blitt presentert på en rekke visninger, blant annet under Oslo Fashion Week og Iceland Fashion Week. Hun har deltatt i flere internasjonale designkonkurranser, og gikk i år til topps i Hennes designkonkurranse ”Nåløyet”.

14 —

”Underwear doesn’t meet the world in the same way as clothes worn on the outside…”

Ida Gullhav studied at the Institute for Fashion Design and Costume Design at The Oslo National Academy of the Arts where she received her masters in 2003. She has her own design studio out of which she creates under the brand name “Made by me”. The designer has also several costume commissions for the theater and the ballet.

Gullhav’s creations have been presented in a series of fashion shows, most notably Oslo Fashion Week and Iceland Fashion Week. She has participated in several international design competitions and this year went to the top in Henne’s (a popular women’s magazine) design competition “Nåløyet” (the Needle’s Eye).

Marit Eken KALAGER (1948)

”Jeg lager plagg som er ment for kroppen, men som samtidig skal kunne stå som et selvstendig, skulpturelt uttrykk.

Form og proporsjoner har alltid interessert meg, og spesielt hvordan disse samspiller med materialet. Jeg bruker håndstrikkemaskinen som verktøy til å strikke form og snitt direkte inn i strikkeplagget. Hele plagget skapes i strikkemaskinen – uten, eller minimalt med sømmer. Jeg etterarbeider strikkeplagget gjennom krymping i vaskemaskin, noe som endrer strikkekvaliteten til et nytt visuelt materiale.

Jeg strikker former og proporsjoner, og setter dem sammen slik at de gir påminnelse om barndommens iboende minner om ullkjoler og folkedrakter, kultur og natur.

Jeg bruker ullgarn. Ull er et materiale som er vennlig mot menneske og miljø; en stor naturressurs som vi behøver å tenke på når et økologisk levesett blir mer og mer viktig. Ull er lett å forme og egner seg til krymping.”

Marit Eken Kalager har sin utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor hun tok hovedfag i 1997, og fra Kunst og Håndverksskolen i Bergen, hvor hun studerte stofftrykk (1987).

Kalager har deltatt på en rekke kollektivutstillinger, og har hatt separatutstilling blant annet i Kunstnerforbundet i Oslo. For tiden deltar hun på vandreutstillingen Scandinavian Beyond the myth i Europa.

Fra midten av 1980-tallet har Kalager deltatt på visninger i inn- og utland, og hun mottok i 2004 Grassiprisen i Leipzig, Tyskland. Kalager ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere i 2005.

16 —

“I create garments for the body, but which at the same time can stand alone as sculptural works.

Shapes and proportions have always interested me, and especially how they play together with the materials. I use a hand-knitting machine as a tool to knit shapes and intersections directly into the knitted garment. The entire garment is created in the knitting machine – without, or only minimally with seams. I finish the knitted garment by shrinking it in the washing machine, something which transforms the quality of the knit into a visually new material.

I knit forms and proportions and set them together so that they give reminders of childhood’s inherent memories of wool dresses and folk costumes; culture and nature.

I use wool yarn. Wool is a material that is friendly to both people and to the environment; a huge natural resource which we need to think of as the ecological way of life becomes more and more important. Wool is easy to shape and is suited for shrinking.”

Marit Eken Kalager is educated from The Oslo National Academy of the Arts, where she received her masters in 1997, and from the School of Arts and Crafts in Bergen, where she studied printing on fabrics.

Kalager has participated in a series of group exhibitions and has had solo shows at among other places, the Artists Union in Oslo. Currently she is participating in the traveling exhibition Scandinavian Beyond the Myth in Europe.

From the mid 1980’s Kalager has participated in fashion shows both within and outside of Norway and was awarded the Grassi Prize in 2004 in Leipzig, Germany. Kalager received the National Guaranteed Income for Artists in 2005.

Svein Ove KIRKHORN (1956)

“Hva med et mannsplagg som byr på helhet og komfort, personlighet og forvandlingsmulighet. Et plagg med plass for den ”nye” mannen i en maskulin tradisjon…”

Body is to spirit As cloth is to body Grown to its own size: Room in the air.

Air in the weave.

Waves in the breeze.

The earth spins and Things come to an end.

So, day and night, a body blooms at its own hour.

Stretch the pause Through the sky, Or float – muted banner – Signs, no designs.

Signs, no designs.

Or float – muted banner – Through the sky, Stretch the pause at its own hour. a body blooms So, day and night, Things come to a end.

The earth spins and Waves in the breeze.

Air in the weave.

Room in the air.

Grown to its own size: As clothes is to body Body is to spirit.

18 —

Laurance Wieder

Kirkhorn har siden endt utdanning ved Kunsthøgskolen i Bergen i 1986, markert seg med grenseoverskridende kleskunstprosjekter. Med sine kraftfulle gummidrakter og kamuflasjedresser har han bidratt til å utfordre og utvide oppfatningen av begrepet klær. Kirkhorn har hatt stor kunstnerisk aktivitet med performance, visninger og utstillinger. I 2000 deltok han på Venezia biennalen med to selskinnskjeledresser. En av hans kunstnerisk uttrykkerformer er fotografiet, og han har blitt innkjøpt av Norsk kulturråd som fotograf. Han er opptatt av det sceniske, og har hatt mange kostyme og scenografioppdrag opp gjennom årene, noe han også trekker inn i presentasjonen av egne arbeider. De siste årene har han vært aktiv innen kunstformidling i skolen med prosjekter som involverer elevene. I 2005 ble han tildelt Statens Garantiinntekt for kunstnere.

“What about a man’s garment which concerns itself with the entirety and comfort, personality and the ability to change. A garment with room for the “new” man in a masculine tradition...”

Since completing his education at the Bergen National Academy of the Arts in 1986, Kirkhorn has become known for his special art clothing projects. With his powerful rubber and camouflage suits he has contributed to challenging and expanding opinions around the concept of clothes. During the years he has had a great number of performances, shows and exhibitions. In 2000 he participated in the Venice Biannual with two seal skin coveralls. He is fascinated by the theatrical, which he use in his own works as well as in commissions for costume and stage design. In the past few years he has been actively coordinating art projects in schools involving students. He is back as a clothes designer after receiving the National Guaranteed Income for Artists in 2005.

Siri Merete LARSEN (1972)

“Arbeidene jeg presenterer på denne utstillingen er en fortsettelse av tidligere prosjekter.

Det er feminine og myke strikkeplagg, i hovedsak kjoler i merinoull og silke. Det formmessige i klærne mine har ofte utgangspunkt i gamle drakter og enkle stilarter. Jeg holder en renhet i hovedform og legger vekt på rike detaljer som heklede ornamenter, linjer, kuler og perler. I detaljene ønsker jeg å gjenskape det frodige og fruktige uttrykket fra blomster og bær – med organiske former og harmoniske fargesammensetninger.

Fargene er en viktig del av uttrykket mitt, jeg gjør all innfarging av garnet selv for å få de riktige nyansene. Klærne på denne utstillingen vil ha en fargeskala fra lyst og sart til mørkt og kraftig.”

Siri Merete Larsen er fra Hamar, men bor og arbeider i Oslo. Hun har hovedfag fra Institutt for klær og kostymer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 2003.

Samme år gikk hun sammen med flere nyutdannede moteskapere og etablerte ”Pikene bak slottet ”, med felles atelier og butikk. I 2001 laget hun kostymer til musikalen ”Company”, satt opp på Musikkhøgskolen i Oslo. Hun har deltatt på utstillinger som ”UNG Design 2001 ”, og ”Ung Design 2003” på Norsk Form og ”Triennale Tekstil og Fiber” i Kunstindustrimuseet i Oslo 2002 og Hannover, Tyskland i 2003. I 2004 deltok hun på Oslo Fashion Week, og har vært med på klesvisninger i Kanonhallen på Løren.

20 —

“The works I present in this exhibition are a continuation of earlier projects. They are feminine and soft knitted garments, primarily dresses in merino wool and silk.

The shapes of clothes often start with old suits and simple style types. I keep the purity of the main shape and lay emphasis on rich details like crocheted decorations, lines, balls and pearls. With the details I wish to recreate the luxuriant and fruit-bearing expression from flowers and berries – with organic shapes and harmonic color combinations. Colors are an important part of my expressions. To get the right nuanses I do all the dying of the yarn myself . The clothes in this exhibition will have a color scale from light and delicate to dark and powerful.”

Siri Merete Larsen is from Hamar, but works and lives in Oslo. She received a masters from the Institute for Fashion Design and Costume Design at The Oslo National Academy of the Arts in 2003. In the same year she, along with a few other newly educated fashion designers, established “Pikene bak slottet ”(The Girls behind the Castle), with a communal studio and shop. In 2001 she made costumes for the musical “Company” put on by the Norwegian Academy of Music in Oslo. She has participated in exhibitions such as “UNG Design 2001” (Young Design 2001), and “Ung Design 2003” at Norsk Form and “Triennale Textile and Fiber” Museum of Decorative Arts and Design in Oslo in 2002 and in Hannover, Germany in 2003. In 2004 she participated in Oslo Fashion Week and has been in the shows at Kanonhallen in Løren.

Christina LOVERY (1975)

“På denne utstillingen vil jeg blant annet vise en kjole laget av paljettstoff med chiffon over, og rester av en perlekjole fra 1920-tallet. Jeg har også med plagg som viser ulike sider av maskulinitet. Den røde jakken er inspirert av hvordan en påfugl viser seg frem, mens skinnjakkene er inspirert av reptiler. Disse jakkene viser behovet for å markere seg som fysisk sterk.”

Christina Lovery er utdannet ved Wimbledon School of Art BA HONS, Costume Design, Rose Bruford College, Costume production, og Kunsthøgskolen i Oslo med hovedfag fra Klær og Kostyme i 2004. I sine kreasjoner tar hun ofte utgangspunkt i dramatiske operascener, hvor tematikken knytter seg til motsetningsforhold mellom liv og død, sykdom og begjær… som fra ”La Traviata” og ”La Femme Fatale”.

Som kostymedesigner har hun arbeidet ved Hålogaland Teater, Det Norske Teatret, TV- og film. Lovery har medvirket i kostymeproduksjon for Gladiator, James Bond- og Harry Potter-filmer, og har undervist både i Norge og England. For tiden er hun tilknyttet Oslo Nye Teater, samtidig som hun arbeider med egne kolleksjoner for utstillings - og visningsprosjekter. I 2005 ble hun tildelt Statens arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere.

22 —

“In this exhibition I will among other things display a dress made of sequined fabric with chiffon on top and the remains of a pearl studded dress from the 1920’s. I also have garments which show the different sides of masculinity. The red jacket is inspired by how a peacock shows itself, while the leather jacket is inspired by reptiles. These jackets show the need for indicating that one is physically strong.”

Christina Lovery is educated from the Wimbledon School of Art with a BA HONS Costume Design, Rose Bruford College, Costume Production, and received her masters from the Institute for Fashion Design and Costume Design at The Oslo National Academy of the Arts in 2004. In her creations she often takes her inspirations from dramatic opera scenes where the themes are related to the opposition between life and death, sickness and desire… such as from “La Traviata” and “La Femme Fatale”.

As a costume designer she has worked with Hålogaland Theater, The Norwegian Theater, TV- and film.

Lovery has contributed to the costume production for films such as Gladiator, James Bond- and Harry Potter and has taught both in Norway and in England. Currently she is connected to The New Oslo Theater, and at the same time working on her own collections for exhibition and fashion shows. In 2005 she was awarded the National Work Grant for Younger/Newer Artists.

Hege MOEN (1970)

”The Cover Collection, a tribute to…” ”Mine tekstilarbeider tar utgangspunkt i temaer knyttet til klær og identitet, samt det sideblikket jeg ønsker å vende moten som fenomen.

I The Cover Collection – prosjektet har jeg forsøkt å lage cover-klær av min egen garderobe. Målet var å konstruere cover-klærne med en egen tekstil tove-teknikk etter samme prinsipp som kjennetegner en god cover-låt: å operere med ”a tribute in mind”. ”A tribute in mind”- begrepet tiltaler meg fordi det er følelsesladet og diffust; problematiseringen ligger i å produsere en gjenkjennelig hyllest til en original – den skal ha vært produsert i samme ”ånd”, men bør også tilføre originalen et nytt og særegent uttrykk. Gesten kan også sees på som en hyllest til seg selv som artist/kunstner idet man utfordrer sine tekniske ferdigheter mot en original man har et nært forhold til.

Videre ønsket jeg å koble musikkentusiasters forhold til sin platesamling med det forholdet man har til oppbevarte klær i en garderobe. Forgangen mote kan ha et ”utvidet liv” i garderoben fordi man fortsetter å ha et forhold til plaggene, uten at de er i bruk. Identitetsforståelse gjennom oppbyggingen av en musikksamling/garderobe, kan vise til en dynamisk prosess som ikke nødvendigvis avsluttes, selv om tidsriktigheten av det enkelte sound/image opphører…”

Hege Moen er født i Drammen men bosatt i Oslo.

Hun har hovedfag i tekstil fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, og Certificate of Higher Education fra Central Saint Martin’s College of Art & Design i London.

Moen har deltatt på flere utstillinger rundt om i landet og er kjøpt inn av Fondet for Norsk Kunsthåndverk. I 1996 vant hun Smirnoff International Fashion Awards, Oslo. Hun har for tiden Statens Arbeidsstipend for yngre og nyetableret kunstnere.

24 —

“The Cover Collection, a tribute to…”

“My textile works take starting point in themes connected with clothes and identity, I wish to see fashion as a phenomenon.

In The Cover Collection – project I have tried to create cover-clothes out of my own wardrobe. The goal was to do the design in a textile felt-technique, after the same principle as characterizes a good cover-tune: to operate with “a tribute in mind”.

“A tribute in mind”- the expression appeals to me because it is emotional and diffuse; the problematization lies in producing a recognizable tribute to the original – it should be produced in the same “spirit”, but should also provide the original with a new and distinctive expression.

Furthermore I wanted to connect the music enthusiast’s relationship to their record collection with the relationship one has to clothes stored in a wardrobe. Past fashion can have an “extended life” in the wardrobe, because the relationship with the garment might continue even if it is not in use. The understanding of identity through the building up of a music collection / wardrobe can point to a dynamic process which isn’t necessarily finished even if the individual sound / image is out of time...”

Hege Moen was born in Drammen but lives in Oslo.

She received her masters in textiles from the Oslo National Academy of the Arts(2000), and Certificate of Higher Education from Central Saint Martin’s College of Art & Design in London. Moen has participated in several exhibitions across the country and is collected by the Fund for Norwegian Arts and Crafts. In 1996 she won the Smirnoff International Fashion Award, Oslo. She has reesntly been awarded the National Work Grant for Younger/Newer Artists.

Pia MYRVOLD (1960)

De siste 10 årene har Pia Myrvold markert seg internasjonalt som en multikunstner hvor mote og klær spiller en vesentlig rolle i hennes produksjon. Hun så tidlig mulighetene som lå i data/web verdenen og gjorde dette til et kunstnerisk uttrykksmiddel. I 1996 tok hun ut domene-navnet www.cybercouture.com og året etter designet hun sin første interaktive kolleksjon; ”Dada Memory”. I 1998 kom videoinstallasjonen ”Post Machine” hvor catwalken er utelatt og modellene blir projisert direkte på veggen i galleriet. På Web Bar, Paris i 1999 lanserte hun det første interaktive designstudio med prosjektet ”Dream Secquences” som markerte årtusenskiftet. I denne perioden produserte hun også webkolleksjonen ”Fast Forward”. Til sammen har hun vist 14 kolleksjoner i Paris.

Som hovedutstiller under ”Kulturby Bergen 2000” viste hun en større separatutstilling i Vestlandske Kunstindustrimuseum med performance i samarbeid med Carte Blanche. Her lanserte hun også andre versjon av det interaktive designstudio. I 2001 flyttet hun til New York og inngikk et samarbeid med designeren Karim Rashid for cybercouture.com. Denne tredje versjonen av det interaktive designstudioet ble vist i New York under Mercedes Benz Fashion Week i 2002. I 2003 var hun tilbake i Paris, og i 2004 viste hun prosjektet ”Female Interfaces” med interaktive klær i Centre George Pompidou.

Pia Myrvold er født i Stavanger, men har hatt sin base som kunstner i Paris siden et studieopphold der i 1991. Hennes arbeider er presentert i museer og galleirer verden over.

26 —

In the last 10 years Pia Myrvold has become internationally recognized as a multifaceted artist where fashion and clothes play a significant role in her production.

She saw early possibilities in the data/web world and turned it into a form for artistic expression. In 1996 she acquired the domain name www.cybercouture.com and a year later designed her first interactive collection: “Dada Memory”. In 1998 she came out with the video instillation “Post Machine” where the cat walks were removed and the models were projected directly onto the gallery walls. In 1999 at Web Bar in Paris she launched her first interactive design studio with the project “Dream Sequences” which marked the thousand year change. During this period she also produced the web collection “Fast Forward”. She has shown more than 14 collections in Paris.

As the main exhibitor in the “City of Culture Bergen 2000” she had a large solo exhibition at the West Norway Museum of Decorative Art with a performance together with Carte Blanche. At this show she launched another version of the interactive design studio. In 2001 she moved to New York and started a collaboration with designer Karim Rashid on cybercouture.com. The third version of the interactive design studio was shown in New York during Mercedes Benz Fashion Week in 2002. In 2003 she was back in Paris and in 2004 she showed the project “Female Interfaces” with interactive clothes at the Centre George Pompidou.

Pia Myrvold was born in Stavanger, but has had her base as an artist in Paris since studying there in 1991.

Her works are represented in museums and galleries around the world.

Ina NIKOLIC (1977)

Klær i forhold til rom "Når jeg snakker om rammen til et plagg mener jeg omgivelsen rundt plagget, det rommet som påvirker hvordan plagget oppfattes. Disse rammene fungerer som referansepunkter for å kunne definere hva som ligger innenfor og hva som ligger utenfor plagget. Å lete etter dette rommet kan gi oss ny forståelse for hva klær kan være. Når vi befinner oss i intime rom har vi frihet til å kle på oss det vi måtte ønske. Et plagg kan gis mange utforminger, det kan være åpent og helt flatt; for eksempel et stoffstykke med åpninger. Dette er et plagg utenfor de grensene som gir et vanlig bilde av nattøy. Er dette et plagg eller er det et teppe? Hvordan kan jeg sette en sengekjole i andre rammer enn soverommet? Hvordan skal den sengekjolen være?"

Klær ute blant folk “Når vi skal ut i det offentlige rom eksisterer det regler og normer for vår påkledning og opptreden. Vi blir sett på og vi kan ikke unngå å gi et inntrykk på andre. Sosiale konvensjoner gjør det vanskelig å opptre utenfor rammene. Man går for eksempel ikke på jobb i nattkjole."

Ina Nikolic bor i Trondheim og har atelier i Milano. I 2004 tok hun hovedfag ved Kunsthøgskolen i Oslo, Institutt for Klær og Kostyme. Hun har en Master i motedesign fra Domus Academy i Milano, og er utdannet sivilindustridesigner på Arkitekt Høgskolen i Oslo. Hun deltok hun med sin første kolleksjon "Klær av brukte seil" på båtfestivaler, messer og utstillinger rundt om i Europa.

Kolleksjonen "Sleepwear", ble vist på motemesser og visninger i Norge, Tyskland og Italia. Som designer har hun hatt prosjekt engasjement hos Kenzo Perfume i Paris og mottok i 2001 Norsk Designråds 1. pris for unge talenter. I 2005 fikk hun Statens arbeidsstipend for yngre og nyetablerte kunstnere.

28 —

Clothes related to the room When I talk about the framework for a garment, I mean the room around the garment, the room which influences how that garment should be seen. When we find ourselves in an intimate space we can put on clothes that are not made in the traditional manner. A garment can be open and entirely flat, a piece of fabric with holes. This is a garment outside the borders of what gives us a normal understanding of pyjamas. Is this a garment or is it a blanket? Where does the framework lie and where does the border between one and the other lie?

Clothes outside among people When we go out in the public space there exist rules or frameworks for our appearance. We cannot avoid giving an impression to others, to be seen. The social conventions make it difficult to appear as outside the framework. We cannot go to work half-naked or in a bed dress.

Ina Nikolic lives in Trondheim and has a studio in Milano. She received her masters from The Oslo National Academy of the Arts, Fashion and Costume Design (2004), a Master in Fashion Design from Domus Academy in Milano, and she is also educated as an industrial designer from Oslo University College. While still studying, she showed her first collection “Clothes made from used sails” at boat festivals, fairs and exhibitions around Europe. The collection “Sleepwear”, was shown at fashion fairs and shows in Norway, Germany and Italy. As a designer she has had project work with Kenzo Perfume in Paris and in 2001 was awarded the Design Council of Norway / Norwegian Industry Designer’s first prize for youg talents. In 2005 she was awarded the National Work Grant for Younger/Newer Artists.

Maria Manuela RODRIGUES (1969)

“GIVEMEMORE er ikke bare klær laget av kasserte materialer, det handler om min og andres grådighet. Med et rom fylt av gjenbrukte tekstiler og video/foto av norske barn i arbeid, vil jeg behandle temaer som forbruk, produksjon og pris.

I fattige land driver man med gjenbruk av nødvendighet. Produktene blir laget og solgt av fattige for å overleve. Her i Norge er gjenbruk blitt en trend. Ved slutten av hver sesong opplever vi at butikkene har store salgsplakater som annonserer store rabatter.

Dette får meg til å undre; hvordan er det mulig å selge klær så billige? Hvem er det som tjener penger, hvem er det som produserer og hvor mye har de betalt for arbeidet?

Prisene mine kan samelignes med de prisene man finner i de forskjellige kjedebutikkene der de fleste går og handler. På lik linje setter jeg ned prisen på produktene mine under utstillingsperioden; full pris, halv pris, halv pris av halv pris og posesalg den siste dagen. På den måten setter jeg meg i den samme situasjonen som arbeiderne når de skal lage de billige tingene vi selger i Norge.”

Maria Rodrigues er født og oppvokst på Madeira og bor nå i Stavern. Etter endt kunstutdanning med hovedfag ved Institutt for Tekstil ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2003, har hun arbeidet prosjektrettet med et tydelig sosialt og politisk engasjement. I den siste tiden har hun vekket en del oppmerksomhet med kunstprosjektet GIVEMEMORE, som ble vist i Østfold Kunstnersenter i 2005 og Galleri Format våren 2006.

30 —

“GIVEMEMORE is not just an exhibition of clothes made out of discarded materials; it is about my own greed and that of others. With a room full of recycled textiles and video/photos of Norwegian children working, I seek to discuss themes such as consumption, production and price.

In poor countries one recycles out of necessity. Products are made and sold by the poor for survival. Here in Norway recycling has become a trend.

At the end of each season we see that the shops have large signs up which say 50%, 70% off and in the end “all you can fit in a bag” sale. This causes me to wonder: how is it possible to sell clothes so cheaply?

How much do they make out of that? And more over, how much did they pay to get it made?

My prices can be compared to those one finds in different shops where the majority go for shopping. In a similar manner to them, I lower my prices during the exhibition. Preferably from full price, to half price, then half price of half price and finally “all you can fit in a bag” sale on the last day. With this project I have set myself in the same situation as others when they produce the cheap things we sell in Norway.”

Maria Rodrigues was born and grew up in Madeira and now lives in Stavern. After having her Masters of Visual Arts (textile) at The Oslo National Academy of the Arts in 2003, she has worked on projects with clear social and political connections. Recently she has gained a good deal of attention with her art project GIVEMEMORE, which was shown at the Østfold Art Center in 2005 and at Galleri Format, Oslo in the spring of 2006.

Armando SANTOS (1971)

Armando Santos er en stilsikker designer som arbeider med både plaggenes passform og selve tekstiloverflatens uttrykk på samme tid. Spesielt har han utviklet egne metoder for å gjenbruke tekstiler og gi dem et nytt og eksklusivt uttrykk. Til å begynne med var det resirkulerte jeans som var materialet, etter hvert brukes også andre typer tekstiler. Santos prøver stadig å finne nye spennende overflater og teksturer, og utforsker disse så langt som mulig. Teknikkene han benytter seg av er imidlertid alle meget arbeids- og tidkrevende og det er snakk om hundrevis av timer som går inn i hvert enkelt design.

Til denne utstillingen er det innfarget sateng av bomull som har vært materialet for kjolene. Glansen i stoffet sammen med fargespillet gir en nesten eventyraktig stemning som kan minne om nordlyset, sommerfuglvinger eller fjærdrakten hos fugler. På grunn av disse litt trolske og skandinaviske uttrykkene har plaggene fått navn etter gamle gudinner og skikkelser fra norrøn mytologi.

Armando E. Santos er født på Filippinene men oppvokst i Bergen. Han har utdannelse fra ESMOD og Kunsthøgskolen i Oslo, Institutt for klær og kostyme hvor han tok hovedfag i 2001. Santos har vunnet flere konkurranser og priser og blitt tildelt blant annet Oslo bys kulturstipend og Statens arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere. Han har hatt egne visninger under Oslo Fashion Week, og har vært representert på triennaler og visninger i Paris, London og Milano. Hans kjoler er innkjøpt av Kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim.

32 —

Armando Santos is a designer with a distinct style who works intensely with both the garments fit and the surface texture of the textile at the same time. He has specially developed his own methods to reuse textiles and give them a new and exclusive expression. In the beginning, the material was recycled jeans, later, other materials were also used. He constantly tries to find new and exciting surfaces and textures and to investigate them as long as possible. The techniques he uses are labor and time intensive and is takes hundreds of hours to produce each individual design.

For this exhibition colored cotton satin was the material used for the dresses. The luster of the fabric together with the play of the colors gives an almost fairytale feel which can remind one of the Northern Lights, butterfly wings, or the feathers on birds. Because of these bewitching and Scandinavian expressions the garments have been named after old Goddesses and characters from Old Norse mythology.

Armando E. Santos was born in the Philippines, but grew up in Bergen. He was educated at ESMOD and The Oslo National Academy of the Arts, Institute for Fashion Design and Costume Design where he received his masters in 2001. Santos has won several competitions and prizes and has been awarded, among others, the City of Oslo’s Culture Grant and the National Work Grant for Younger/Newer Artists. He showed his own collection during Oslo Fashion Week (2005), and has been represented in triennaler and shows in Paris, London and Milano. His dresses have been collected by the Museum of Decorative Arts and Design in Oslo, Bergen and Trondheim.

Julie SKARLAND (1960)

I krysningspunktet motebyen Paris og norsk skoger har Julie Skarland fanget opp motetrender og skapt klær i rustikke materialer med et naivistisk og håndverksmessig preg. Gjennom kontrastfylt bruk av stoff og stil, gjerne gjenbruk, skapes elegant og treffsikker mote.

Grove håndstrikkede gensere med tyllskjørt og tresko har blitt hennes varemerke. Selv har hun benyttet uttrykk som ”Rustikk couture” og ”poetisk folklore” for å beskrive sin særegne, men rene og enkle stil.

Julie Skarland er født i 1960 i Trondheim. Hun har sømutdannelse fra Trondheim og Tilskärerakademi i Stockholm før hun fra 1987 studerte motedesign ved det prestisjetunge Studio Bercot i Paris. I 1991 begynte Skarland å lage kolleksjoner under eget navn, og hennes klær er å finne i eksklusive motebutikker i Europa og Japan. I 1998 åpnet hun egen butikk med atelier i rue Condorcet i Paris.

Skarland har deltatt i en rekke motevisninger og motemesser i byer som Paris, Milano, New York, Oslo, Tokyo og Osaka. Hennes klær er representert i samlingene til museer som Musée de la Mode et du Costume i Palais Galliera Paris, Musée de la Mode et du Textile i Palais du Louvre, Sørlandets Kunstmuseum og Kunstindustrimuseene i Oslo og Trondheim. Her hjemme viste hun i 2002/2003 en stor retrospektiv utstilling i Nordenfjeldske Kunstindustimuseum, året etter en separatutstilling med ”Pieces uniques” på Galleri Riis, og hun var representert med åtte av sine antrekk under ”Kyss Frosken” i 2005. Motemagasiner som The Face, Vogue, Elle, Glamour og Marie Claire har viet hennes arbeider stor oppmerksomhet og i 2003 ble Skarland tildelt prisen ”Årets Designer” under Oslo Fashion Awards. Julie jobber nå i India, der hun produserer en økologisk kolleksjon basert på indiske råstoffer og lokal arbeidskraft.

Den skal vises på Oslo Fashion Week i august 2006.

34 —

At the crossing point Fashion City Paris and Norwegian Woods Julie Skarland has picked up fashion trends and created clothes in rustic materials with a naive and artisinal stamp. Through the use of materials and style full of contrasts, especially recycled, she creates elegant and accurate fashion. Coarse hand-knitted sweaters with tulle skirts and wooden shoes and become her trademark. To describe her peculiar and simple style she has used expressions such as “rustic couture” and “poetic folklore”.

Julie Skarland was born in 1960 in Trondheim. After training as a seamstress in Stockholm og Trondheim, she was studying fashion design at the prestigious Studio Bercot in Paris. In 1991 Skarland began to create collections with her own label, and her clothes can be found in exclusive fashion shops in Japan and Europe.

In 1998 she opened her own shop with an atelier on Rue Condorcet in Paris.

Skarland has participated in a series of fashion shows and fairs in Paris, Milano, New York, Oslo, Tokyo and Osaka. Her clothes are collected by museums such as Musée de la Mode et du Costume, Palais Galliera in Paris, Musée de la Mode et du Textile, Palais du Louvre in Paris, Sørlandet Art Museum. In 2002/2003 she had a large retrospective exhibition at the National Museum of Decorative Art, the year after, a solo exhibition with “Pieces uniques” at Galleri Riis, she displayed eight pieces in the exhibition “Kyss Frosken” in 2005. Fashion magazines such as The Face, Vogue, Elle, Glamour and Marie Claire have given her works much attention – and in 2003 Skarland was awarded the prize “Designer of the Year” at the Oslo Fashion Awards. By now Julie works in India where she produce an ecological collection based on Indian raw materials and local labour, It will be shown at Oslo Fashio Week in 2006.

MONA STRAND (1965)

”Til daglig lager jeg hatter på bestilling til bryllup, barnedåp, begravelse og til hverdagsbruk. Jeg er opptatt av hodeplaggets evne til å fremheve og beskytte. Jeg lager også utstillingsobjekter. Det ene inspirerer det andre.

I dette prosjektet er jeg inspirert av natur og temaet rede. Jeg utforsker hodeplaggets form med hår og tekstiler, slik at man blir i tvil om det er hatt eller hår.

Objektene kan forstås på en annen måte når de henger som reder i rommet. De er i et grenseland mellom funksjon og skulptur. Når hodeplagget møter kroppen gir det liv til selve objektet. Det jeg også vender tilbake til som inspirasjonskilde, er afrikanske stammekulturer og afrikanske hårfrisyrer, blandet med perler, leire og jord, hvor kropp og natur er i dialog.

Gunnar Fon, fotograf Sandra Aslaksen og jeg samarbeider om temaet rede. Rommet er vår felles arena.

Selv om vi ikke jobber direkte på hverandres verk, har vi innspill og samtaler underveis. Veien blir til mens vi går.

Vi jobber med hvert vårt uttrykk, som forenes i et rom – vårt rede.”

Mona Strand har hovedfag fra Institutt for klær og kostyme ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo (1993). Hun bor og arbeider i Oslo. Strand har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland, blant annet ved Usher Gallery i Storbritannia, Grassimuseum i Tyskland og Kunstindustrimuseet i Oslo. De to sistnevnte har også gått til innkjøp av kunstnerens verker. Strand har hatt oppdrag for film, TV, teater og cabaret. Hun har mottatt Grassiprisen i Leipzig, Tyskland, samt Oslo Bys Kulturstipend.

36 —

”On a daily basis I create hats on commission for weddings, baptisms, and every day use. I am occupied with headdress’ ability to emphasize and protect. I also create exhibition pieces. One inspires the other.

In this project I was inspired by nature and the theme of nests. I investigate the shape of the headdress with hair and textiles, so that one is unsure whether it is a hat or hair. The objects can be understood in another way when they hang as nests in the room.

They are on the border between function and sculpture. The meeting of the headdress with the body gives it life. What I also turn back to as a source of inspiration is African culture and hairstyles, the blending of pearls, clay, and earth, where the body and nature are in a dialogue.

Gunnar Fon, photographer Sandra Aslaksen and I worked together on the theme nest. The room is our shared arena. Even though we did not work on each others work, we have had teamwork and conversations along the way. The road was created as we traveled along it. We work with each of our own expressions, which come together in one room – our nest.”

Mona Strand got her masters from the Institute for Fashion Design and Costume Design at The Oslo National Academy of the Arts (1993). She lives and works in Oslo. Strand has participated in a series of exhibitions both within and outside of Norway, including at Usher Gallery in England, Grassimuseum in Germany and at the Museum of Decorative Arts and Design in Oslo. The last two places mentioned have also purchased her works for their collections. Strand has commissions for film, TV, theater and cabaret. She was awarded the Grassiprisen in Leipzig, Germany as well as the City of Oslo’s Culture Prize.

Hege Mari SØRUM (1973)

Å utforske en teknikk

To investigate a technique

”Prosjektet er prosessbasert, der teknikkens muligheter setter premissene for de formale og tekniske løsningene.

Arbeidene er et resultat av utforskninger innen en teknikk, der lag på lag av silkeorganza lamineres til hverandre med merinoull som bindende element. Innslag av metalltråder i enkelte partier skaper spenn i materialet og gir en grovere tekstur.

Jeg jobber med overganger mellom det opake og det transparente. Er opptatt av det ufullkomne og lar meg ofte inspirere av overganger og sykluser i naturen.

For meg er det å være i prosessen en viktig del av arbeidet. Tidligere arbeider fungerer som en referanse for den utvikling prosjektet har ført meg mot.”

“The project is process based, the techniques’ possibilities set the conditions for the formal and technical solutions.

The works are a result of investigations in the technique where layer by layer of silk organza is laminated to each other with merino wool as the binding element. Elements of metal thread in simple sections create tension in the material and give it a thicker texture.

I work with the transition from the opaque and the transparent. I am interested by imperfections and often let myself become inspired by the transitions and cycles in nature.

For me, being in the process is an important part of the work. Earlier works function as a reference for the development the project has driven me towards.”

Hege Mari Sørum som er født i Tromsø, etablerte eget atelier i Oslo etter at hun tok sitt hovedfag ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, institutt for klær og kostyme i 2002. Hun har vært representert med sine arbeider på en rekke kollektivutstillinger og visninger her i landet samt i Thailand, USA og Tyskland.

Som kostymemaker har hun hatt flere oppdrag for musikkvideo, film og teater, blant annet laget hun antrekk til Prinsesse Mãrtha Louises turné med julekonserter. Sørums arbeider er kjøpt inn til Kunstindustrimuseet i Oslo og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. I 2004 ble hun tildelt Statens 3–årig arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere.

38 —

Hege Mari Sørum was born in Tromsø and established her own studio in Oslo after receiving her masters from The Oslo National Academy of the Arts, Institute for Fashion Design and Costume Design in 2002. She has had works in a series of group exhibitions in Norway, Thailand, USA and Germany. As a costume designer, she has had many commissions from music videos, film and theater including making Princess Märtha Louise’s outfits for her turné with the Christmas concerts. Sørums works are collected by the Museum of Decorative Arts and Design in Oslo and the National Museum of Decorative Arts in Trondheim. In 2004 she received the 3 year National Work Grant for Younger/Newer Artists.

Karina Kjenner TITZE (1981)

”I atelieret arbeider jeg med egen kolleksjon parallelt med kundesøm. Når jeg jobber, enten det er med kundesøm eller kolleksjon, har jeg fokus på materialene og spillet mellom dem, kontrastene de skaper, vel så mye med struktur og fasthet som farger og glans.

Ofte henter jeg inspirasjon i stoffene og deres kvaliteter. Jeg modellerer på byste eller person. Deretter former jeg plagget videre. Det er spennende å se hva materialet kan gi, samtidig som plagget ofte blir mer ”levende” når man modellerer eller gjør en blanding av konstruksjon og modellering.”

Karina Kjenner Titze er utdannet ved ESMOD i Oslo.

Fra 2003 har hun hatt eget atelier og utsalgssted i Vika, hvor hun både arbeider med kundeoppdrag og egne kolleksjoner under merkenavnet UNDORN. I sine kolleksjoner uttrykker hun en stilsikker eleganse kombinert med utsøkte deltaljer. Titze har deltatt på både Osloog Iceland Fashion Week. Hun har designet sceneandrekk for Silje Nergaard og det norske rockebandet WE.

40 —

“In the studio I work on collections as well as sewing for customers. When I work, whether it is on projects for customers or on a collection, I have my focus on the materials and the play between them, the contrasts they create, the structure and solidity as well as the color and luster.

Often I get my inspiration from the materials and their qualities. The garment is first shaped by modeling on a bust or on a person. Afterwards I work further with the details. It is exciting to see what the material can give. The garment often becomes more “alive” when one models or makes a mix of a construction and modeling.”

Karina Kjenner Titze is educated from ESMOD in Oslo. Since 2003 she has had her own studio and sales location in Vika, Oslo where she both works on customer commissions and her own collections under the brand name UNDORN. In her collections she expresses a style secure elegance combined with exclusive details. Titze has participated in both Oslo’s and Iceland’s Fashion Weeks. She has designed stage clothes for Silje Nergaard and the Norwegian rock band WE.