Fjellet som levebrød - 100 år med skiferindustri i Oppdal by Minera Skifer

Fjellet som levebrød - 100 ÅR MED SKIFERINDUSTRI

1923 - 2023

FJELLET SOM LEVEBRØD 100 ÅR MED SKIFERINDUSTRI 1923 - 2023

Tekst: Margrete Vognild Blokhus Design: Increo Utgitt av Minera Skifer i 2023

«Det skær gå.» Olaf Skaslien

Innholdsfortegnelse KAPITTEL

1. Bakgrunn

SIDE

Historien skrives Et fjellsamfunn vokser frem Bondesamfunnet øker pulstakten Historisk milepæl

2. Gammel bruk av skiferstein

Mærkverdig Naturalibus Fredlyste kvartsskiferen Gissingersteinen

3. Riktig mann

Vuggesang om Dovrefjell På flyttefot Oppdagelsen Dilemmaet Avtalen med Sivert T. Sæteren Byttet trelast med stein

4. 1920-åra: Pionertiden

Oppstart i krisetid Med håndmakt formes fjell Tungtransport Slipt skifer Verdiløse matlapper Starten på slutten Ny giv

5. 1930-åra: Konsolidering og vekst De harde tredveåra Opdal Stenindustri og Skjødskift Engan Skiferbrudd De andre AS Opdalsten Streik og boikott Drifta på fjellet Spyle fjellet Sprenge fjellet Knekke fjell Transporten ned fra fjellet Spytte i nevene og ta i et tak Gullmedalje og dødsfall

KAPITTEL

SIDE

6. 1940-åra: Stabilitet i en ustabil verden

KAPITTEL

SIDE

12. 2000-tallet: Minera

114

Kaffeerstatning og grovbrød

Hjemkjøpet

Delingen

Klondyke

Nyvinninger

Verdensmestere i logistikk

Kokkelag og brakkeliv

Sekstimersdagen Industrien havner på museum

7. 1950-tallet: Familiebedriftene mellom bakker og berg

Familiebedriften

13. 2010-tallet: Hestekur

122

Bror, kollega og kompis

Starten på en ny familiebedrift

Sier opp kjedeavtalene

Strøm og utvikling

Kassa var tom

Hakke og spade sitt siste tiår

Hestekuren fungerer Fra fjell til pall

8. 1960-tallet: Maskinrevolusjon

Fremskrittene Støle muskler

På vei inn i fremtiden

Tapte, men vant

Driftsendring En bauta blir borte

14. 2020-tallet: Generasjonsskifte for fremtiden

Forsøk på noe større Gullalder på en falmet avtale

132

Yngre krefter overtar

9. 1970-tallet: Skilsmisse og gjenforening

Støv til besvær

Det ukjente

Selgers marked Striden om rettighetene Haldor Sæteren legger grunnsteinen for fremtiden Industrien flytter ned i dalen – og blir industri

10. 1980-tallet: Den yngste blir størst

Et bærekraftig materiale

Prosjekter

142

Litteratur og kilder

149

De første permitteringene Forenkler arbeidsoppgavene Spent stemning Generasjonsskifte

11. 1990-tallet: Fusjon og oppkjøp – og oppkjøp igjen

104

To kilo tyngre slegge Oppkjøp Brukte permitteringstida godt Oppkjøp – igjen Skrot blir ressurs Verdens beste skifer

Det er 100 år siden det første kapittelet om skiferindustrien startet. Virksomheten har siden den gang hatt stor betydning for både næringsstrukturen og identiteten til bygda. Oppdal er skifer-bygda.

FORORD

I 2023 feirer Minera Skifer 100 år. I den forbindelse var det et stort ønske om samle kunnskap og informasjon vedrørende historien til skiferindustrien i Oppdal. Det du nå skal lese er et forsøk på det. I løpet av de siste hundre år har skiferindustrien involvert utallige personer, karakterer og virksomheter – store og små. Disse har både vært konkurrenter og samarbeidspartnere. Å skrive den fullstendige historien om skiferindustrien i Oppdal, hadde vært interessant, men likevel en svært omfattende oppgave. Derfor inneholder denne jubileumsberetningen personer og hendelser som er tett knyttet opp mot dagens virksomhet, altså Minera Skifer. Noen sier at på 100 år er allting glemt. Nettopp derfor er det viktig å samle både det nedskrevne og uskrevne tilknyttet bedriftshistorien. Minera Skifer sin historie er også oppdalshistorie. Et industrieventyr tuftet på en grå hjørnestein.

Margrete Vognild Blokhus

KAPITTEL 1

Bakgrunn

Historien skrives Det var en gang Norge lå på den sørlige halvkule, i en verden hvor store deler av landområdene var dekket av hav. Klimaet var varmt, polene isfrie og landområdene som stakk opp av havskorpa besto av gold og livløs ørken. Ned til havets bunn falt løsmasser som sand, grus og leire – og ble etter hvert utsatt for både trykk og temperatur. Verden hadde det ikke travelt på denne tiden, millioner av år passerte, til slutt ble løsmassene omdannet til skifer. Årer av denne lagdelte steinen slynger seg på langs og på tvers i vestfjella i Oppdal. Enda skulle det gå 750 millioner år før mennesket oppdaget hvordan en kunne utnytte den unike steinens kvaliteter. Skiferen har oppdalinger nyttiggjort seg av i ualminnelige tider, men det var ikke før i 1923 den ble satt i en industriell produksjon. Årsaken til dette finner vi i et sett med historiske hendelser, både lokalt og nasjonalt – som gjorde det mulig å etablere skiferindustrien. Da var både samfunnsstrukturen, infrastrukturen og kulturen moden nok. Forenklet kan vi si at i Oppdal var riktig mann, på riktig plass til riktig tid. Vi trenger en rask tidsreise gjennom Oppdals historie for å få en større forståelse for hvorfor det var riktig tid i 1923.

Skifer har vært en verdifull og nyttig gråstein for oppdalinger gjennom århundrer. Det var likevel ikke før i 1923 den ble satt i industriell produksjon.

Et fjellsamfunn vokser frem På et eller annet tidspunkt i historien bosetter mennesker seg i fjelltraktene i Oppdal. Det var villreinen som trakk dem fra kysten og oppover til fjells. Mye tyder på at den første oppdalsbonden kan ha etablert seg her noen hundre år før Kristi fødsel. Et samfunn vokser seg frem gjennom den yngre jernalder og vikingtiden. Da vikingtida tok slutt rundt år 1000 var antallet trolig 70 gårdsbruk og 700 innbyggere. Funn fra gravfeltet på Vang forteller oss at Oppdal ikke var en avskjermet og isolert bygd. En stor del av gravgodset har opprinnelse fra utlandet, og da spesielt De britiske øyer. Om oppdalingene selv var med på vikingtokt eller handlet til seg disse gjenstandene, vites ikke. Men vi kan med sikkerhet si at Oppdal hadde kontakt og kunnskap om omverdenen. Og selv om praktfulle sverd og vakre smykker fra det store utland fantes på oppdalsgårdene, må vi anta at de mer kortreiste ressursene på et eller annet tidspunkt ble tatt i bruk, og at den mer særegne skifersteinen vekket oppdalingenes interesse. Vi vet ikke nøyaktig når oppdalsskiferen ble tatt i bruk, men vi vet at Norges eldste skifergulv er fra 1000-tallet og ligger på Munkholmen i Trondheimsfjorden. Frem til 1349 var oppdalssamfunnet i vekst. Tallet på antall gårder var trolig oppe i 150, og innbyggertallet på rundt 1200 – Oppdal var en av de større bygdene i Trøndelag. Så kom Svartedauden og utraderte nærmest fjellbygda. Ved inngangen av 1500-tallet var innbyggertallet redusert til rundt 300 innbyggere, og tallet på bebodde gårdsbruk bare 35. Århundrene passerte uten at det skjedde revolusjonære endringer mellom den ene generasjonene og den neste. Bondekulturen fødte mennesker, oppdro dem, ga dem mat på bordet og bidro til et samfunn hvor folk passet på hverandre – fattige og rike, fra vugge til grav. Det var en livssyklus som i det store og hele omfattet forutsigbarhet, og et fåtall av valg eller alternativ for individet. Dette samfunnet

og denne kulturen ble ikke utfordret før Det store hamskiftet på midten av 1800-tallet. Til gjengjeld skjedde utviklingen da i en slik fart at oppdalsbøndene knapt rakk å se seg tilbake.

Bondesamfunnet øker pulstakten Det som nå skjer, er typisk for en stor del av bygde-Norge på denne tiden. Pulstakten i det tradisjonelle selvbergingssamfunnet øker drastisk over noen få tiår, og gir store endringer. I 1865 er det registrert 525 gårdsbruk i Oppdal som er nesten en dobling på to generasjoner. Nyvinninger i jordbruket som innføring av potet,

Jordbruksbygda Oppdal

Byggingen av Dovrebanen og Opdal Turisthotel er historiske milepæler i Oppdal. Begge bidro til å modernisere jordbruksbygda, og skapte konturene av dagens oppdalssamfunn. Foto: C. Jacobsen

jernplog og hjulredskaper gir grunnlag for større matproduksjon og dermed stor befolkningsvekst. Til tross for både nyvinninger og bureising har ikke Oppdal tilstrekkelig dyrkbart areal for å mette den store befolkningsveksten som i 1850 hadde kommet opp i 4000 innbyggere. For et stort antall ble emigrasjon til USA løsningen, og mellom 1865 – 1920 valgte 2000 oppdalinger å reise til The land of promise.

Parallelt vokser byene og tettstedene i Norge hvor industrien sysselsetter stadig flere. Oppdalinger lar seg også lokke inn til byene, hvor et nytt fenomen etablerer et nytt marked. Et stadig økende antall industriarbeidere trenger mat levert av bøndene. Et marked med kjøp og salg av jordbruksvarer etableres, pengeøkonomien innføres og bonden forsyner ikke lenger bare seg selv og sin familie. Bonden blir produsent og leverandør til byens markeder.

Samtidig som sambygdinger dro fra bygda, skjedde det en rokering innad i eiendomsstrukturen i jordbruket. Gårdene fikk nye grenser og tun ble flyttet og spredt, med mål om å få bort det gamle og urasjonelle teigblandingssystemet. Hver gård fikk innmarka samlet og i umiddelbar nærhet av seg. Dette effektiviserte drifta og muliggjorde økt matproduksjon. Denne endringen var helt nødvendig når tilgangen til billig arbeidskraft forsvant med emigrasjonen, samt at salgsjordbruket var på full fart inn i bondens hverdag. På starten av 1900-tallet er Oppdal et gryende moderne samfunn tuftet på stødige bondeverdier. Den stadig raskere utviklingen som nå foregår nasjonalt, men også på det europeiske kontinentet – både kulturelt, sosialt og økonomisk, ønsker Oppdal å ta del i. Derfor går flagget til topps når Stortinget i 1908 vedtar å bygge jernbane over Dovrefjell, og dermed koble Oppdal nærmere storsamfunnet og praktisk talt hele verden.

Historisk milepæl Utbyggingen av jernbanen over Dovrefjell er en av de viktigste historiske milepælene i Oppdals historie, og bidro til å skape konturene av oppdalssamfunnet vi har i dag. Den er også helt sentral i utviklingen av bygdas skiferindustri. Veien frem til stortingsvedtaket var lang og startet allerede i 1870-åra. Første kamp ble tapt for Oppdal, og Rørosbanen stod ferdig i 1877. Oppdalingene gav seg imidlertid ikke, og et viktig argument for å legge banen gjennom Oppdal var malmressursene og skifersteinen. Lokalavisen Fjellposten skriver i 1906 at «Naar jernbane blir lagt gjennem bygden», vil leirskiferen i Gissingerdalen «faa uvurderlig værd». Likevel var det utvinning av kobber som oppdalingene hadde størst tro på. I 1910 ble det igangsatt prøvedrift øverst i Drivdalen, men kun to år senere ble drømmen om kobbergruver skrinlagt. Ingen hadde forutsett at det var gråsteinen i Drivdalen som skulle vise seg å bli en «gullgruve». Anleggsarbeidet med Dovrebanen starter i 1910. 160 kilometer bane skulle bygges hvor forholdene øverst i Drivdalen var de mest krevende. I tillegg til selve banen skulle det bygges tilhørende driftsstasjoner. Med spade, hakke, spett og en raus mengde dynamitt skulle banen bygges, og følgelig krevde dette store mengder arbeidere. 17. september 1921 ble Dovrebanen offisielt åpnet av kong Haakon. En hektisk anleggsperiode var over, et tiår som hadde bidratt til både kulturelle og materielle endringer – og mange måter forsterket dynamikken fra Det store hamskiftet i Oppdal. Men hva nå, spurte kanskje mange seg når anleggsarbeidet gikk mot slutten. Det var ingen tvil om at oppdalingene hadde tjent godt på sysselsettingen og verdiskapingen de siste ti årene. Likevel hadde det ikke skjedd mye i næringsstrukturen; Oppdal var et ensidig jordbrukssamfunn. I slike vakuum er det gjerne duket for at gründere ser muligheter, griper dem og skaper nye næringer. Og det var nettopp det som skjedde i 1923. Riktig mann på riktig sted til riktig tid.

KAPITTEL 2

Gammel bruk av skiferstein

Mærkverdig Naturalibus Først tillater vi oss en sveip innom skiferens eldre brukshistorie. Allerede i 1689 finner vi skifersteinen nevnt i en Oppdalsbeskrivelse av soknepresten Anders Hansen Bernhoft. I kapittelet «Merkværdig Naturalibus» skriver han blant annet:

«Udi den elv Driven paa sandbredden findes adskillige sorte og brune, mod Solen durksiktige, lagagtige Stene, mange kantige, saa nette og slette at de vel med konst kunde slibes, ere dog saa haarde som glas eller flint. Ellers findes her Stene av blød Materie, døktige til lange bord, graf Stene ets. Item et slags blaae fiine som Skiver, maaskje saa store at de kunde tiene til Skriverbord.»

Knapt 100 år etter prestens poetiske skildringer om skiferen, skriver historiker Gerard Schøning i sin reisebeskrivelse Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 at skiferen er en vakker og eiendommelig bergart som «lade sig klyve i tynde Plader». Skiferen kan deles i to hovedtyper – leirskifer og kvartsskifer. Den første finnes hovedsakelig i området Allmannberget – Fosshøa, med enkelte forekomster også nord i Grytdalen. Kvartsskiferen har de største forekomstene i området Klevan – Sætra, men dukker også opp eksempelvis i Storlidalen, ved Munkvoll og i Svahøa.

Fredlyste kvartsskiferen Gården Sætra ligger på en naturlig terrasse på vestsida av Driva, tett inntil den bratte Sæterlia som reiser seg over det ærverdige gårdstunet. Her har det trolig bodd folk siden vikingtiden, og med stor sannsynlighet har folket i Sætra allerede siden da, benyttet seg av den egenartede steinen det var lett tilgang på. Som tidligere nevnt er det vanskelig å tidfeste den første utbredte bruken av skifer i Oppdal. I gamle dager var skifer betegnet som fattigmanns stein. Den var lett tilgjengelig og lett å bruke. Kvartsskiferen ble fortrinnsvis benyttet som trapper, gulvheller, grindstolper, murer eller i kubåser. Og den store steinhylla under komfyren eller vasstrauet var gjerne av skifer.

Slektsgården Sætra har sannsynligvis røtter tilbake til 1400-1500 tallet, men dette er noe usikkert. Den nyeste delen av driftsbygningen ble oppført i 1895, hvor skiferblokker var bygningsmateriale i kjeller og 1. etg.

Interessen for kvartsskiferen som ressurs tiltar utover 1800-tallet. Den tidlige bruken understøttes blant annet av at Ole Ingebrigsten Sæteren fra Sætra, i 1816 fikk tildelt utmerkelse fra Kongen for oppfinnsom virksomhet med stein. Men allerede 30 år tidligere fikk hans far, Ingebrigt Olsen, en premie på 10 daler av landhusholdningsselskapet for et steinfjøs han hadde satt opp på gården i 1786. Med inspirasjon fra Gudbrandsdalen var trolig dette det første steinfjøset som ble bygget i Oppdal. Torsten Sivertsen som var driver på Sætra mellom 1824 – 1891, skjønte også skiferens verdi og fikk fredlyst alle steinbrudd på gården i 1840. I 1846 anmeldte han to sambygdinger for ulovlig steinbryting og ulovlig kjøring over sin eiendom. Disse to hevdet at de hadde tatt ut stein på Oppdal bygdeallmennings grunn noe de var berettiget til. Etter at saken hadde versert i retten over flere år, ble tvisten avgjort ved voldgift hvor Torsten fikk medhold.

Gissingersteinen Leirskiferen har også en lang brukshistorie, det er eksempler på at den fra gammelt av ble brukt som større steinheller utenfor og innenfor ytterdøra. Leirskiferens forekomst ligger i Gissingerdalen, ca. 1050 – 1300 meter over havet, i østlig retning for det som i dag er Oppdal sentrum. Sammenlignet med kvartsskiferen er leirskiferen mykere. Den kan klippes til i ønsket form og størrelse. Dens gode kvaliteter som takstein ble etter hvert oppdaget, og taket på Oppdal kirke var den første bygningen som fikk gissingerstein, dette skjedde på slutten av 1700-tallet. Da spedalhospitset Reitgjerdet i Trondheim ble bygget på midten av 1850-tallet ble det benyttet gissingerstein. Det samme ved mentalsykehuset på Gaustad ved Kristiania som åpnet i 1855. I samme tidsperiode, i forbindelse med Det store hamskifte hvor bygningsstrukturen på gården ble endret fra flere små til én driftsbygning, fikk leirskiferen en oppblomstring i Oppdal. Torvtakene ble erstattet av steinen som hadde mye bedre tettingsgrad. Dessuten var skifertakene «vakre og smukke», og et symbol på det moderne. På starten av 1900-tallet etablerte Ola Fjøsne Gissinger drifta slik at den fikk karakter av industri. Emner til takstein ble tatt ut på høstparten, for så å bli bearbeidet kommende vår og sommer. Oppgangstider og stor byggeaktivitet både i bygda og i regionen, gav etterspørsel av takstein. Da Hotel Gildevangen ble reist i Trondheim i 1907 ble stein fra Gissingerdalen benyttet, og under byggingen av Dovrebanen ble det levert takstein til alle jernbanebygningene langs strekningen. Utover på 1900-tallet ble gissingersteinen utkonkurrert av nye takmaterialer. Eternitten var mer konkurransedyktig enn råvaren fra Gissingerdalen. Fremdeles finnes synlige spor i terrenget etter de gamle steinbruddene. Og hvem vet – kanskje vil gissingersteinen få sin renessanse en gang i fremtiden?

Olaf Skaslien 1880 - 1963

KAPITTEL 3

Riktig mann

Vuggesang om Dovrefjell Årstallet er 1880 og en gutt blir født i gammelstua på småbruket Nedre Skaslia i Grue. Foreldrene Ole Johannes og Marthe Skaslien får nå sin yngstefødte og de gir ham navnet Olaf. Småbruket Nedre Skaslien ligger i Finnskogen helt på svenskegrensa, et stort skogområde som har navn etter de finske innvandrerne som ankom på slutten av 1500-tallet. For den lille gutten er fremdeles Dovrefjell og Oppdal langt, langt unna og kun utopisk nevnt i vuggesangen storesøsteren Mina synger til Olaf:

Storoksen hengte dem. Bjellekua sprengte dem. Meg ville dem ha, meg ville dem dra langt nord til Dovrefjell. Der klonker dom i bjella, der gol gauken der vokser lauken. Der er det så godt både leva og døy.

Olaf skal senere reflektere over spørsmålet om skjebnen er med i spillet fra vugge til graven, og referere til nettopp denne sangen. Han ble tidlig glad i tømreryrket som hans far gav ham opplæring i. I 1902 kjøpte han seg en egen gård, hvor han etablerer et snekkerverksted med lærlinger. Etter hvert ble hans rolle som byggmester stadig større, og han solgte gården i 1909.

I en alder av 24 år får han sammen med sin bror Johannes, oppdraget med restaurering av kongsgården i Grue. Den ærverdige gården er nevnt allerede første gang i vikingtiden, og ble oppkjøpt av lensmann i Grue, Jens Høye i 1888. Det er senere funnet en papirlapp Olaf hadde spart på som gir ham svært god attest på det utførte arbeidet: «Herr Bigmester Olaf Skaslien har i aaret 1905 opført hos mig Hovedbygning og Lade med Fjøs og Staald, alt indredet og i full stand, hvilket arbeide jeg i alle dele er særdeles tilfreds med. Han er en sjelden snil, human og samvittighetsfuld mann i all sin opptreden, saa jeg kan trygt give ham min bedste anbefaling.»

I 1901 giftet Olaf seg med Maren Johanne Arnesen Snapa (1879-1956). Til sammen skal de få ni barn og sju av disse blir født i Grue; Ola, Knut, Morten, Alrek, Odd, Aasta og Olaf. Marit og Rolf blir senere født i Oppdal.

Gammelstua på Skaslia.

Olaf Skaslien fikk ansvaret for alle bygninger som skulle reises langs Dovrebanen. Lokstallen på Oppdal (bildet), Hjerkinn og Drivstua var de første byggene som ble oppført i oppdalsskifer.

På flyttefot I 1915 tar livet til den store Skaslien-familien en ny retning. Olaf blir ansatt som bygningsfører hos Norges statsbaner, NSB – og får ansvaret for oppføring av alle bygninger som skal reises i forbindelse med Dovrebanen, strekningen Dombås – Støren. Han blir underlagt hovedkontoret på Støren, men familien innlosjerer seg i Oppdal når de kommer nordover fra Grue i 1916. Her bor de et par-tre år på Stenan hos Arnt Gulaker, før de flytter inn i leiligheten i andre etasje på Oppdal stasjon. På den 160 kilometer lange strekningen skulle det bygges både jernbanestasjoner, lokstaller og vokter- og funksjonærboliger. I tillegg hadde Olaf ansvaret for sagbrukene og høvleria som leverte materiale til anlegget. Olaf hadde en stab på 160 ansatte i arbeid og byggingen ble gjennomført uten særlig bruk av underleverandører.

Oppdagelsen Det skulle ikke ta lang tid etter at Skaslien hadde startet i jobben som bygningsfører at han oppdaget skiferen: «Det var på min første tur over Dovrefjellet der byggearbeidet skulle settes i gang våren 1915 jeg så denne eiendommelige avlagring i fjellet og jeg hadde aldri sett noe lignende før, da slo det meg med en gang at her måtte det gå an å skaffe bygningssten.» Han har senere sagt at siden den gang «hadde han stein på hjernen». Det han spekulerte mest på var hvorvidt den lagdelte steinen lot seg hugge slik at den fikk

rette kanter og kunne produseres etter mål. Oppdalsbøndenes tradisjonelle måte å tilpasse skiferen på var å jevne kantene med slegge eller hammer, hvilket ikke vil være rasjonelt i en industriell produksjon. Det skulle likevel ta Skaslien to år før han gikk til overingeniør Hoelfelt Lund og ba om permisjon for å sjekke nærmere ut skiferens egenskaper og kvaliteter. Overingeniøren mente at undersøkelsene kunne ha betydning for Dovrebaneanlegget, og ga Skaslien tillatelse til å teste steinen i arbeidstiden ved første anledning. En sommerdag i 1917 tok Skaslien med seg sambygding og bygningsformann, Arthur Stenberg og satte kurs mot Drivdalen. Skifer hentet de ut fra NSB sine egne områder i Klevan. Skaslien forklarer hvordan undersøkelsene foregikk:

«Stenen måtte selvfølgelig opdeles i større og mindre stykker med jevne rett-vinklede kanter, så den blev brukbar som vislig fasademur. Vi foretok flere forsøk; - blant andet å legge stenens delingslinje over et fast oplegg og så bruke hammer og meisel efter delingslinjen til stenen deltes. Denne metode måtte vi opgi da påkjenningen blev for hård, så stenen røk av der hvor den ikke skulde, likesom bruddflaten også blev ujevn. Så forsøkte vi på den måte, at vi med en skarp meisel hugg et spor efter delingslinjen, la stenen med delingslinjen ned og enderne på underlag og slog rett over delingslinjen med en hammer. Stenen delte sig efter linjen og med rettvinklede kanter, og problemet var løst.»

Skaslien tok med seg noen prøver til overingeniøren som lot seg overbevise, og ga aksept for å benytte skifer som bygningsmateriale til lokomotivstallene til Hjerkinn, Drivstua og Oppdal. To granitthuggere fra Elverum, brødrene Martin og Richard Hansen som var ferdige med ferdigstillelse av Orkla jernbanebro i Rennebu, ble ansatt i skiferbruddet på jernbanens egen grunn og startet arbeidet i 1919. Senere ble skiferen også brukt til andre bygg som pumpehus, inngang til kraftstasjoner, trapper og plattformer på stasjonene.

Dilemmaet Så lenge Skaslien var i tjeneste for NSB var mulighetene begrenset for å kunne utvikle skiferforekomstene til industriell virksomhet. Han var likevel engstelig for at noen kunne komme med mer konkrete planer om etablering av skiferindustri, og selv om han «hadde stein på hjernen» og var begeistret for dens egenskaper «holdt jeg meg nøytral. Ingen reklame». Da Dovrebanen åpnet 1921 ble Skaslien tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid tilknyttet anlegget. Det påfølgende året fortsatte han å ferdigstille vokterboliger langs banen, samtidig som det sommeren 1922 kom inn et nytt moment i bildet. Norsk Spisevognselskap hadde besluttet å bygge et turisthotell ved Oppdal stasjon, og Skaslien ble ansatt som byggeleder. Han fikk da permisjon fra NSB. Allerede i planleggingen av hotellet hadde Skaslien spilt inn bruk av skifer som forblending, hvor det var mulig å bruke overskuddssteinen som var igjen fra Dovrebane-anlegget. Noe arkitekt Gudmund Hoel etter hvert gir klarsignal på. Åpningen av Opdal Turisthotel i 1924 symboliserer starten av Oppdal som reiselivsdestinasjon. Oppdal var ikke lenger bare et sted folk reiste gjennom, men til. Jobben som byggeleder ble Skaslien derimot ferdig med i 1923, og han fikk da et nytt tilbud fra NSB om å flytte over til Grong-Sunnan-banen. Skal – skal ikke. Han hadde en stor familie å forsørge og NSB ga ham en solid og stabil årsinntekt. Skiferen var et risikoprosjekt. Slagordet som Skaslien i ettertid er blitt kjent for, måtte ha overbevist ham om å velge skiferen: Det skær gå. Selv forklarer han valget sitt slik:

«Jeg tænkte mig at jeg kunne gjøre like stor nytte for jernbanen ved å få i gang denne industri, da den vilde skaffe jernbanen trafikk, - som ved å gå til anlegget, da en hvilken som helst bygningskyndig der kunde utfylle plassen, mens det her gjaldt at eksperimentere videre på de erfaringer jeg hadde høstet ved i alle disse år å ha fulgt med i utviklingen av denne stens behandling.»

Olaf Skaslien valgte å bli i Oppdal. Her eksperimenterer han med knekkemetoden, i velkjent stil - dress, hvit skjorte og hatt.

Bilde øverst: Byggingen av Opdal Turisthotel vinteren 1923/24. Olaf Skaslien ledet arbeidet, og er avbildet med hund. Bilde t.v.: Idyllisk feriestemning i hagen til ærverdige Opdal Turisthotel. BIlde t.h.: Det nye hotellet markerer starten på Oppdal som et moderne reisemål.

Avtalen med Sivert T. Sæteren Allerede i 1921 hadde Skaslien vært i dialog med daværende eier av Sætra, Sivert T. Sæteren. Dette hadde resultert i en opsjon på skiferressursene som lå på gården, og Skaslien jobbet videre med en konkret samarbeidspartner i Oslo – Johs. Grøseth & Co, for å innhente nødvendig startkapital. Dette forsøket førte ikke videre frem, i tillegg ble nå Skaslien opptatt med byggingen av Opdal Turisthotel. Her skulle han imidlertid gjøre et avgjørende bekjentskap. Oppdalingen Olav Skjødskift var trelastforhandler og leverte byggematerialer til hotellet. Selv om Skaslien lå lavt med sin «markedsføring» av skifer, valgte han på et tidspunkt å avsløre sine visjoner for Skjødskift:

«Jeg tok da den hasardiøse beslutning om å gjøre et forsøk og spurte vedkommende oppdaling om han ville bli med til grunneieren for å forhandle om en bindende kontrakt på et lengre tidsrom, jeg tenkte meg muligheten av at vi kunne oppnå en rimeligere leiekontrakt når en oppdaling var med. Men det oppnådde vi ikke, det ble den opprinnelige kontrakt med noen spesielle tilføyelser.»

Sivert Sæteren (1894-1989)

Skjødskift ønsket å gå inn på kapitalsiden, hvilket resulterer i at Skaslien trekker samarbeidet med Grøseth & Co. I juni 1923 stiftes Opdal Stenindustri med grunnlag i en leiekontrakt på 49 år. Skaslien var endelig i gang med sitt skifereventyr, men visste hvilken risiko han satte både seg selv og familien i. Under dovrebanebyggingen hadde han hatt en årslønn på 12 000 kroner. Han forstod at satsingen på skiferen ikke ville gi noe inntekt under oppstarten, men han og Skjødskift ble enige om å ta ut 3000 kroner hver årlig. I sine memoarer referer han til en historie som beskriver den finansielle risikoen godt:

«Vi hadde en svensk sjåfør som kjørte stein på stasjonen. Han gikk inn hos en gammel kone for å kjøpe kaffe til middagsmaten sin, og snakket da om stordriften som skulle bli oppe i Drivdalen. Han sa: Nu blir det millionforretning. Det er ju bare nullan som mangler.»

Byttet trelast med stein Selv om denne 100-årshistorien naturlig nok har utspring fra Olaf Skaslien og den essensielle rollen han har spilt for utviklingen av skiferindustrien helt frem til 1960-tallet, kan vi ikke komme unna å beskrive betydningen Olav Skjødskift hadde i oppstartsårene. På samme måte som Skaslien, endret også han sitt levebrød fra trelast til stein i 1923. Han var født i 1887 på gården Skjøtskift i Meldal, og var åtte år da familien mistet gården. De flyttet til Oppdal og overtok gården Utesto i Lia uti Spæla. I 1911-12 var han student ved Ås landbrukshøgskole og tok eksamen med en sterk karakter. I 1918 flyttet han tilbake til Oppdal og startet opp med sagbruk og trelasthandel, og ble leverandør av byggematerialer til Opdal Turisthotel. I 1925 bygde Skjødskift huset Kvissinhaugen på Sæter. Dette ble hjemmet hans i Oppdal, men han oppholdt seg lange perioder i Oslo. Til tross for at Skjødskift aldri kom seg ovenpå rent økonomisk i løpet av sin yrkeskarriere, var han stolt av natur. Han følte at han var fra en bedre familie, og omgikk derfor helst

Olav var både interessert og opplyst i geologifaget, hvilket senere kom til uttrykk i en 24 sider lang utredning om Oppdals geologi i Inge Klett Mulls uferdige Opdals Bygdehistorie 1931-32.

Olav Skjødskift (1887 - 1938)

folk med solide navn og røtter i Oppdal. Dress, hatt, frakk og spaserstokk var hans kjennemerke, og han røkte kun sigar – ikke pipe. Skjødskift beskrives som en med god og sikker smak, og som en kjernekar som ble godt likt av både murermestere og entreprenører i bransjen. Han forble ungkar helt til han døde i 1938, 51 år gammel. Skjødskift og hans rolle de første tiårene i skiferindustrien blir nærmere beskrevet i de påfølgende kapitler.

KAPITTEL 4

1920-åra: Pionertiden

Olaf Skaslien inspiserer ferdigproduktene ved gammel-sliperiet oppi Klevan.

Oppstart i krisetid Skiferindustrien ble etablert til riktig tid, men likevel under en krisetid for norsk økonomi. Inflasjonen og dyrtiden som hadde oppstått under 1. verdenskrig måtte kontrolleres, og myndighetene satte sin lit til deflasjon og paripolitikk. Kronekursen skulle heves til gammelt førkrigsnivå, det ble gitt færre utlån og kreditter, og innført høyere renter. Dette la en klam hånd på den norske økonomien, veksten var lav og arbeidsledigheten skyhøy. I dette økonomiske klimaet skulle nå to gründere bygge opp sin skifervirksomhet. De to fikk likevel en god start i 1923 i forbindelse med leveranser til Opdal Turisthotel. I 1924 var omsetningen på 10.000 kroner med en jevn oppgang i de påfølgende årene. I 1929 var omsetningen kommet opp i 161.000 kroner, og regnskapene viste beskjedne overskudd. Likviditeten var likevel syltynn og derfor ble det jaktet mer kapital, men både lokalbank og kommune hadde manglende tiltro til skiferindustrien. Denne finansielle krisen skulle hjemsøke skiferindustrien langt inn på 30-tallet, og krevde mye av både Skaslien og Skjødskift. Gründerskapet skulle virkelig få stå sin prøvelse. I de første årene etter oppstarten i 1923 var Opdal Stenindustri i støpeskjeen. Bedriften tok etter hvert form, administrasjonen ble forsterket da Arne Sveaas ble ansatt på kontoret. Han var tidligere ansatt hos Skjødskift i trelasthandelen, og ble nå kasserer og regnskapsmann. Salg og markedsføring var Skjødskift sin hovedoppgave, og han gjorde en god innsats på å gjøre oppdalsskiferen kjent. I 1924 ble det hentet inn en uttalelse fra Norges Tekniske Høiskole om kvaliteten på skifer, og året etter ble den første brosjyren laget. Her uttaler en rekke fagfolk seg i positive ordelag om skiferen, med påfølgende bilder som illustrerer bruk av skifer. Markedsføringen nådde frem og stadig flere ordrer kom på større prosjekter – både i inn- og utland. Blant annet ble det levert stein til Oslo Arbeidersamfunn, Majorstuen nye kirke, ny telegrafbygning i Bergen og til Strinda Sparebank. Skifer ble også benyttet til fortau og gater i flere byer både i Norge og i utlandet. Belgia, Nederland og Luxemburg utpekte seg raskt som viktige marked. Markedsføringen og lobbyvirksomheten gav også anerkjennelse i form av edle valører. Oppdalsskiferen fikk gullmedalje på Bergensutstillingen i 1928, sølv på verdensutstillingen i Barcelona året etter, mens det vanket gull igjen under Trøndelagsutstillingen i 1930.

Heder, ære og god markedsføring til oppdalsskiferen gjennom edle valører på utstillinger i inn- og utland.

Ansatte ved det Gamle Sliperiet (1928) Sittende foran fra venstre: Hallvard Engen, Einar Engen, Einar Nordli, Martin Wammer, Ludvig Lauritzen, Torvald Lauritzen, Ivar Grødal, Einar Norheim, Herbert Sundquist og Olaf Ween. I midten fra venstre: Ivar Wammer, Sivert Wammer, Peder Gotheim, Erik Tilset, Knut Skaslien, arbeider fra Namdalen (stående), Martin Nordli, Martin Skjørstadhaug med sønnen Magne på fanget,

Olav Skjødskift, Bjarne Holte, Martin Krokan og Kristian Stenberg. Bakerste rekke, stående, fra venstre: Martin Isbrekken, Kristian Bjørgen, Even Snøve, Ingebrigt Sneve, Hans Bjørgen, Olaf Skaslien og Jørgen Borvik. Foto: Hans Joramo.

Med håndmakt formes fjell Det første tiåret var driften spredt i mange små skiferbrudd. Både brødrene Hansen og Skaslien lærte opp de ansatte, mens Hans Risan var arbeidsformann. Arbeidsstokken ble utvidet hvert år; i 1927 var det 35 personer som fikk lønn – året etter var antallet steget til 50. Disse dagpendlet dersom de bodde i nærheten, men flere tok seg også losji i arbeiderbrakkene på Engan som ble reist under dovrebaneutbyggingen. Etter hvert ble det også bygget fire hus i nærheten av Opdal Stenindustri sin virksomhet, dette blir nærmere beskrevet i kapittel 6. Georg Duås startet som skiferarbeider i 1924. I et intervju gjort med historiker Kjell Haugland på 1990-tallet forteller han om harde arbeidsforhold i barneåra til skiferindustrien.

Olaf Skaslien dro tidlig sine sønner inn i skiferdrifta. Her arbeideren han sammen med Morten som slår med slegga.

«Det var rart det gikk vel. Mange ungdommer begynte oppi der, men måtte slutte fordi de ikke klarte det. Nei, jammen var det hard-bu ja.»

Steg én i bearbeidelsen av en steinblokk er kløvingen hvor man får en eller flere skiferheller ut av samme blokk. Deretter hogges hellene i den størrelse og fasongen de skal ha. Men i forkant av at man faktisk har en steinblokk å jobbe med, må den løsnes fra fjellet. I skiferindustriens første tiår, ble dette gjort manuelt med feisel og håndbor i en såkalt kileteknikk. Sprengstoffet kom først senere. Arbeiderne boret en serie kilehull, i en såkalt kilesøm, i rett linje der blokka skulle løsnes fra fjellet og ned til en passelig kløv. Avstanden mellom hullene var korte og hvert enkelt hull var ikke dypere enn 15-20 cm. Deretter ble kileblekk ført inn i hullene, to metallstykker som var smalere i toppen enn nederst. For å sprenge ut blokka ble kiler plassert mellom kileblekkene. Disse ble innsatt med fett for at de skulle gli lettere. Krafta fra kilene sprengte fjellet og førte til at det sprakk opp blokkvis – klar for videre bearbeidelse av skiferarbeiderne. Duås forteller om tunge løft av store steinblokker utført kun med hjelp av spett og håndmakt. Ofte var det mange mannfolk som måtte til for å rikke blokken klar til neste steg – kløving. Og her er det naturen som bestemmer hvor tykk eller tynn skiferplaten kan bli. Skiferen inneholder flere lag av glimmer med ulik avstand til hverandre. Det er i disse lagene skiferen kan kløves, og skiferarbeiderne ble opplært til å både lese og forstå kløven i steinen. Kløvingen skjer i et fiskebeinsmønster etter steinens retning og struktur, og det er viktig å ta hensyn til både halvkløv (langved) og bust (tverrved) – både under kløving og hugging. Med hammer og kiler kløves blokka til flere skiferplater, som deretter hogges til ønskelig størrelse og fasong. Hoggingen skjedde ved at arbeiderne slo et spor med meisel etter delingslinjen de hadde markert med hjelp av ei rettski. Deretter ble steinen snudd med delingslinjen ned, endene av steinplata ble lagt på et underlag, og så slo en rett over delingslinja med en hammer. En tung og arbeidskrevende prosess. Det skulle ta noen år før denne metoden ble forenklet betraktelig. Mer om dette i kapittel 5. På grunn av at oppdalsskiferen var et helt nytt materiale på markedet, fantes det verken murere eller flisleggere i landet som hadde kunnskap eller verktøy til å håndtere den, og dermed måtte alle spesialordrer utføres i bruddet.

Alt arbeid foregikk utendørs, og arbeiderne måtte plukke og hogge ned ved for å varme opp steinen på vinters tid. Hogges skiferstein i frossen tilstand blir kantene ujevne. Blir den for varm er det fare for sprekkdannelser. Det gjaldt derfor å finne den riktige temperaturen. «Det hendte vi sto hele dagen og fyrte under steinblokkene, så skamslo vi dem når det var blitt mørkt», forteller Duås. Det var fremdeles lenge til skiferarbeiderne skulle få hoggerskur å jobbe innunder, i starten hadde de ikke en gang et krypinn til å spise maten sin heller erindrer Duås:

«Vi stod og spiste frosne brødskiver oppi snøen».

Tungtransport Etter at skiferen var blitt bearbeidet til et produkt i bruddet gjenstod enda en tung arbeidsoppgave: Transporten av steinen ut av bruddet. Hesten gjorde jobben frem til jernbaneskinnene, men derfra måtte det muskelkraft til for å laste vogner eller traller. De første årene ble det brukt jernbanetraller for å frakte steinen ned til Engan stasjon. Trallene ble trillet ned til stasjonen når det ikke var tog i vente. Både av hest eller av sterke mannfolk. Det gikk ikke alltid som planlagt. Tidligere skiferarbeider Magne Skjørstadhaug forteller i et intervju gjort med Ola P. Hoel i 1992, en artig historie som han hadde hørt av Ola Sæteren. Ola skulle laste på trallene for å dra disse med hest ned til Engan:

«Og så var toget forsinket, han passet på togtidene da, og var i gang med å laste på midt på skinnegangene da toget kom. Men han brydde seg ikke noe om det, han fortsatte å laste stein. Toget kjørte helt fram og han i maskinen måtte gå ut av toget, og lurte på hva Ola mente med dette – at han ikke fjernet seg fra sporet når de kom kjørende? Da svarte Ola: Dåkk kan vårrå i rute, så ska e pass tida mi e au.»

Skjødskift og Skaslien stiftet lokalavisen Opdølen i 1923, og i 1927 står følgende på trykk i avisen:

«Opdal Stenindustri har i aaret 1926 avsendt med jernbanen 1 millioner kg sten. Praktisk talt er alt sammen kjørt av Martin Skjørstadhaug og Blakken.»

Tonnevis av stein ble håndtert av mannsmuskler, slisk og hestekrefter i steinbruddene.

Både Skjørstadhaug og Blakken skulle fortsette å kjøre millioner kilo stein i de kommende tiårene fremover fra bruddene. Etter noen års drift investerte Opdal Stenindustri i en liten lastebil som kunne frakte omtrent et hestelass med stein. Duås forteller en historie om mest sannsynlig kan knyttes til denne første lastebilen. Og svensken i historien kan vi også anta var den samme som uttalte seg om de manglende nullene i millionbedriften: «Det var en svenske, han Sundqvist som kjørte lastebilen. Men så hadde han vært uheldig og slått ut frontruta. Og så nevnte han det en morgen han kom på jobb til Skjødskift at han skulle hatt ny rute, det var kaldt å sitte å kjøre uten rute i motvinden. Han Skjødskift, han kjøpte ei lue, han. Til sjåføren.»

Slipt skifer Høsten 1924 ble det anlagt et lite kraftverk i Driva noe som førte til at et sliperi tilknyttet bruddet kunne realiseres. Året etter ble sliperiet tatt i bruk. Her ble skiferen grovslipt med stålsand slik at både flater og kanter var glatte, i etterkant kunne de poleres. En arbeidsom prosess som også innebar mye støv og støy. I mellomkrigstiden ble røkebord populære i de norske hjem, og skiferindustrien kastet seg på trenden. Slipt skifer ble også levert som sålbenk/vindusbrett i vindusåpninger og som gulvflis. På starten av 30-tallet kom en stor ordre i forbindelse med byggingen av Ringvål Sanatorium og under krigen bestilte tyskerne polert gulvflis til en operasjonssal på Fjellvang. Dessuten leverte skiferindustrien fugeslipt flis til meieri over hele landet, da skiferen egner seg godt i møtet med melkesyren ved at den ikke lar seg forvitre.

I 1933 er også sliperiet på Lundhaug i gang. Dette er tilknyttet boligen Skaslien bygget seg knappe ti år tidligere. Sliperiet på sentrum er i drift helt frem til 1965, da brenner det ned. Etter hvert går slipt skifer både av moten, og blir erstattet av nye materialer og produkter. Markedet ville gjerne ha skiferen røffere og grovere, med en mer ubehandlet overflate. Dessuten var slipt stein et nisjeprodukt det var begrenset produksjon på, samtidig som slipingen var arbeidskrevende. Den slipte skiferen er i dag erstattet med en børsteknikk brukt på blant annet skiferflis og benk- og peisplater.

Grøndokka, et brudd på østsiden av dalen som ble drevet av O. Skjødskift AS

Moderne og store maskiner som er beregnet for dimensjonering og overflatebehandling. Det kan benyttes forskjellige verktøy med diamanter for å få ønsket overflate. Bladpakken med diamantblader sager spor ned til ønsket tykkelse. Deretter «høvler» dimensjoneringsringen bort restene etter sagingen. Til slutt børstes overflaten av klosser med nylon og diamant. Det kan også benyttes diamantklosser klosser med forskjellig finhetsgrad for å slipe eller polere overflaten.

Verdiløse matlapper Skiferindustrien lønnet de fleste av sine arbeidere på akkord, et lønnssystem som også i stor grad praktiseres i dag. Ordinær timelønn ble benyttet på enkelte typer arbeidsoppgaver som ikke var egnet for akkord. Duås mener han husker at på 1920-tallet hadde de 20 øre meteren for murstein på omtrent 4 centimeter i tykkelse, eller en kubikkpris på fire kroner. Verktøy måtte skiferarbeiderne stille med selv og reparere på egen hånd. Det var kvaliteten på fjellet som var avgjørende for hvor høy lønna ble. Slutten av 1920-åra fremstår som en av de mørkeste periodene i skiferindustriens historie. Det fantes ikke kapital, finansieringen sviktet helt og dermed ingen penger til å lønne arbeiderne. Bedriften delte ut matlapper som kunne brukes som betalingsmiddel på butikkene, i stedet for lønn. Duås forteller:

«Så hadde de (Opdal Stenindustri) så lite penger ... Vi fikk sånne matlapper som de kalte det. Det var mange ganger en kom nedpå handelsforretninga og etter en hadde begynt å handle litt, så kom bestyreren og stoppet handelen. For det var ikke oppgjort for matlappene heller.» Dermed var handelen over og skiferarbeiderne måtte gå slukøret hjem. At bedriften ikke hadde penger til å lønne sine arbeidere, førte til naturligvis til frustrasjon og sinne, og ga grobunn til arbeidskonflikter fra 1927. Mange av skiferarbeiderne kom fra Dovrebaneanlegget hvor de var vant til et barskt arbeidsmiljø, og hadde deltatt på flere streiker under anleggstida. Denne mer eller mindre uforsonende holdningen til arbeidsgiverne tok de med seg inn i skiferindustrien. Skiferarbeiderne var organisert i Engan Stenindustriarbeiderforening og hadde LO-forbundet Norsk Stenindustriarbeidforbund i ryggen. Kravet var ordnede lønnforhold og lønnsavtale. Partene kom til enighet om en tariffavtale i 1929. Streik skulle likevel prege årene frem til midten av 1930-tallet, hvor resultatet ble en relativ god standard for skiferarbeiderne.

Starten på slutten I 1924 går Skaslien i gang med byggingen av eget hus – Lundhaug, like ved Oppdal stasjon hvor storfamilien hadde bodd de siste årene. Han ønsket å bygge såpass stort at det var rom for både gjestgiveri, kafé og stall. I en overgangsperiode flyttet familien til en funksjonærbolig, samt en sommer på Jo-sætra i Ålmdalen som Skaslien hadde kjøpt. Året etter stod det flotte huset ferdig, og Skaslien-familien eide endelig noe eget i Oppdal. Skaslien var også involvert i byggingen av de markante sentrumsbyggene Røddesneshuset, Oppdalshallen, Rostenhuset og Doktorgården. I tillegg kjøpte han opp og videresolgte flere sentrumseiendommer. I 1925 var også Skjødskift ferdig med sitt hus på Kvissinhaugen vest for Oppdal sentrum. Enn så lenge gikk samarbeidet med de to gründerne relativt godt, men det var like før begynnelsen på slutten for samarbeidet.

Lundhaug blir hjemmet til Skaslien-familien og et markant bygg i Oppdal sentrum når huset står ferdig i 1925.

Det som skjer på slutten av 1920-tallet har helt sikkert flere perspektiver og nyanser. I sine memoarer hvor Skaslien beskriver bruddet med sin kompanjong, forholder også han seg diplomatisk. Det er ingen grunn til at vi snart 100 år etterpå skal tabloidisere konflikten mellom Skjødskift og Skaslien. Likevel må den beskrives da det som skjer de påfølgende årene i skiferindustrien er tett knyttet opp mot retningen skiferindustrien tok. Like etter etableringen av Opdal Stenindustri var Skjødskift og Skaslien enige om å få leiekontrakter på feltene som lå utenom Sætra gård for å hindre konkurranse, hvilket lyktes også delvis. Skaslien forteller selv hva som skjedde:

«Jeg var ikke med på disse forhandlingene, og jeg var i god tro inntil jeg ved senere leilighet oppdaget at partneren hadde tatt det i eget navn og dannet eget selskap og dermed var tillitsforholdet så svekket at jeg forstod at oppløsning av fellesskapet måtte komme før eller senere.»

Skjødskift hadde opprettet firmaet Skjødskift & Co i 1927 som hadde rettigheter på østsiden av dalen, nærmere bestemt Essvollen. På samme tid som Skaslien oppdaget dette, forsterket den økonomiske krisen seg. Finansieringen sviktet totalt med lønnskrav, streiker og manglende lønninger med påfølgende utpanting og utleggsforretninger. Dette gjaldt både for Opdal Stenindustri, men også Skasliens private eiendommer og løsøre. Etter hvert begynte lysing om tvangsauksjoner. Til sammen ble det tillyst 14 tvangsauksjoner over Opdal Stenindustri.

Et brev fra 1928 viser at han ønsker at fellesskapet skal oppløses. Samme år skjer det en ulykke som setter Skaslien ut av virksomhet et års tid. Det var ikke mange i Oppdal som eide bil på 1920-tallet, men Skaslien hadde skaffet seg en. Vi lar sønnen Olaf Skaslien jr. fortelle hva som skjedde:

«Dette foregikk oppå hos han Sverre Dombås på Skjørstad. Han skulle dit og hente dyrlege Gjøvik for han bodde der. Far kjørte bilen opp bakken, og satte den slik at han kunne rull-starte den. Det var ikke annet en veiv på den tida. Da han kom ut igjen fikk han ikke bilen avgårde, og gikk foran og tok veiva, og var ikke obs på at den stod i gir. Og der, bilen starta jo momentant og kjørte rett på han. Han rakk ikke å kaste seg flat. Så framakslingen på bilen fikk tak i knærne hans. Og brettet han fakta tredobbelt, under bilen.»

Skaslien brakk ryggen i ulykken og ble liggende til sengs en lang periode. Da han kom seg til hektene igjen oppdaget han at det var krefter som forsøkte å fjerne ham fra Opdal Stenindustri. I kjølvannet av både ulykken og den økonomiske situasjonen, privat og i bedriften, tok Skaslien en viktig avgjørelse:

«Jeg sto nu på bar bakke med min store familie uten eksistensmidler, og så nu ingen annen utvei enn å forlate min plass og begynne å produsere sten selv til livets opphold.»

Ny giv Skaslien starter derfor sin egen virksomhet i et brudd nede ved elva på eiendommen til Sætra i 1929, som var regulert av den eksisterende leiekontrakten. Han ansatte to håndlangere som gikk ledige og disse var villige til å arbeide for fem kroner per dag pluss kost.

«Disse kunne ikke hogge sten, men dette kunne jeg og en av mine sønner som ble med til en begynnelse. For ikke å gå andre i næringen fant vi oss et eget brudd, og hvis jeg ikke husker feil klarte vi å produsere ca. 5 tonn pr. uke.»

Etter et par uker var første vogn klar med 10 tonn skifer til levering til Johs. Grønset & Co i Oslo, firmaet Skaslien hadde hatt kontakt med allerede i 1921. Og til tross for tøffe tider så Skaslien lyst på fortsettelsen:

En velfortjent hvil i steinbruddet. De staute karene på bildet er ukjente.

«Nu løsnet humøret, optimismen begynte igjen å dukke frem, og efter vært som pengene rakk til tok jeg inn et par mann til, samt flere av sønnene.»

KAPITTEL 5

1930-åra: Konsolidering og vekst

De harde tredveåra «Å gjøre sten til brød er ingen lettbakt materie, og gjæringsprosessen tok nok lengre tid enn nødvendig.» Dette utsagnet tilhører Olaf Skaslien selv, og beskriver godt startvanskene i skiferindustriens to første tiår. I tillegg til at samarbeidet mellom ham og Skjødskift var over, men fremdeles uavklart, fortsatte de første årene av 30-tallet med store økonomiske utfordringer. «De harde 30-åra» rammet hele det norske næringsliv, verken skiferindustrien eller Oppdal var i en særstilling her. Men skiferindustrien var sannsynligvis den delen av det lokale næringslivet som hadde det tyngst i problemåra rundt 1930. Markedene som skiferen var avhengig av kollapset, og kapital var nærmest umulig å oppdrive. Generelt berget Oppdal som lokalsamfunn bedre enn mange andre bygder, med lavere arbeidsløshet og stabil kommuneøkonomi. Dette takket være de nye næringene som skjøt fart etter Dovrebanens åpning som nettopp skiferindustrien og turismen, i tillegg til sysselsettingen for å drifte jernbanen. Jordbruksbygda Oppdal hadde fått flere bein å stå på – næringer som absorberte ledig arbeidskraft. Men som skiferveteran Nils Sandblost har fortalt i et intervju fra 1994:

«Det var masse folk, mange dyktige arbeidskarer som gikk og ikke fikk arbeid. Og om de fikk arbeid nå og da, så var det lite betaling at det var i grunn ikke noe verken å leve eller svelte i hjel på.»

Opdal Stenindustri og Skjødskift Etter at Skjødskift og Skaslien gikk hver til sitt, fortsatte Skjødskift å drive Opdal Stenindustri og O. Skjødskift & Co AS. I 1930 hadde Opdal Stenindustri ca. 30 ansatte i sine brudd, og fire ansatte i Oslo. Samme år opprettet Skjødskift egen salgsvirksomhet i hovedstaden, men hadde ikke råd til eget kontor og bodde på hospits. Oslo-kontoret skulle bestå frem til 1970-tallet. Han fortsatte å slite økonomisk, og brukte mye av tiden til å finne måter han kunne skaffe penger til renter og avdrag. Det fortelles om en middag hos innflytteren Ingvald Rosten i Oppdal, hvor Skjødskift lett galgenhumoristisk uttalte at det var harde tider, og ble det verre «var det ingen annen utvei enn å ta et giftbeger». Arbeidsformann Hans Risan og kontorist Arne Sveaas holdt fortet i Oppdal da Skjødskift oppholdt seg i Oslo. Eyvind Ween som var sønn til Skjødskift sin storesøster Ane, startet i bedriftens osloavdeling på 30-tallet, og skulle senere få en betydelig rolle i bedriften. Det samme skulle hans bror Erling. Hvilket vi kommer inn på senere i kapittel 6.

Engan Skiferbrudd Rikard Hansen hadde etablert Engan Skiferbrudd i 1928 på eiendommen Volden på østsiden av dalen. Hansen var en av pionerene og hadde arbeidet med oppdalsskiferen siden 1919 i NSB sine brudd for å levere stein til Dovrebane-anlegget. I tillegg til Engan Skiferbrudd etablerer Palmer Gotheim Skiferbrudd seg på eiendommen senere. Etter at Hansen-brødrene gir seg, videreførte Gotheim driften for hele Voldenbruddet. I 2007 ble Pamler Gotheim Skiferbrudd kjøpt opp av AF-gruppen som senere solgte selskapet til Oppdal Sten AS i 2022.

De andre Storparten av Sætra sitt område på østsiden av Driva ble frasolgt i 1920-åra, og her dukket det opp mindre skiferbedrifter utover på 1930-tallet. Dermed var pionertiden i skiferindustrien over på slutten av 1920-åra. Ola P. Hoel har fulgt den historiske utviklingen av skiferindustrien tett, og hevder i et foredrag skrevet til Steinindustriens Landssammenslutning i 1986 at det totalt har vært 30 selskap eller personer som har drevet med skifer i Oppdal de siste 60 år. Det som kjennetegnet de mindre aktørene var at de nettopp var det – små bedrifter, gjerne enkeltmannsforetak med en eller to menn i virksomhet. Haldor Sæteren nevner i sine memoarer «menn som skapte arbeidsplasser og verdier på eiendommene Tøftan og Eidsvoll: Hans Flaten, Risan og Sveås, og Trygve Berg». For øvrig kan også brødrene Fossum ved Skarbekken Skiferbrudd nevnes i denne sammenhengen. Og Ola P. Hoel konkluderer i sitt foredrag: «Det er klart at det er mange gode krefter som har vore med og utvikla både produkt og driftsmåter, men når ein ser tilbake så kjem ein lett til at det er Gammel-Skaslien som har stått for dei største utfordringane.»

AS Opdalsten I 1930 hadde Skaslien fått leiekontrakt på Jenshaugen øst i dalen, men det var sønnen Morten som ble stående som leietaker med foretaket M. Skaslien stenbedrifter. Dette for å unngå at kontrakten ble terminert dersom Opdal Stenindustri ble slått konkurs hvor Olaf Skaslien fremdeles var medeier. En voldgiftsdom fra 1931 slo fast at han fremdeles var halvdels eier av leiekontrakten og kunne ikke nektes å oppta produksjon. I tillegg hadde han rett til å ta halvparten av driftsmidlene, men valgte å ikke gjøre dette – kun en stubbebryter som ikke var i bruk. Høsten 1932 stiftet Olaf Skaslien nytt selskap – AS Opdalsten. Etter at Skaslien og sønnene hadde jobbet i bruddene nede i dalen et par år, innså de at det ville bli vanskelig å utvide driften der og bestemte seg derfor å utforske et perifert område som var regulert av den felles leiekontrakten fra 1923:

«Jeg ville være beskjeden og trekke meg lengst mulig ut i periferien for ikke å forstyrre vårt opprinnelige fellesfirmas drift.»

Bilde øverst: Bruddene Klondyke (nederst), Kranbruddet og Furunesmorka (oppkalt etter Harald Furunes) ble drevet av Opdal Stenindustri AS. Ovenfor Furunesmorka ligger Hårrålandet. Bilde nederst: Tufter fra bruddet som ligger mellom Ristfonna og Hermon nærmere 1100 m.o.h., hvor AS Opdalsten startet i 1932.

Sønnen Olaf Skaslien jr. forteller at han var med sin far på befaring på Sæterfjellet allerede i 1931:

«Han likte ikke å gå uti terrenget og fjellet alene, han gikk jo fremdeles med korsett. Og da husker jeg vi klatret opp Sæterlia og over Restfonna, for å kikke på fjellknausene som sto ut. Og fant at det faktisk var brukbart fjell.»

Skaslien tok dermed den vågale beslutningen om å flytte utvinningen og produksjonen til snaufjellet på toppen av Sæterlia. I starten fikk han en leiekontrakt med Oppdal Bygdeallmenning. Han satte i gang prøvedrift i området, og sønnen Ola og Torger Stordal var de første som arbeidet oppå fjellet. De skulle renske fjell og se om de kunne finne en pall stein de kunne ta ut. I 1933 var drifta på Sæterfjellet i gang. Olaf Skaslien forteller selv:

«Jeg utvidet nu driften til 8-10 mann. Transportforholdene herfra var jo et kapitel for seg selv, jeg ble jo spådd død og undergang på denne hasardiøse beslutning, men jeg håpet på mitt gamle motto: Det skær gå.»

Streik og boikott Tilbake til et av elementene som forlenget gjæringsprosessen – arbeidskonfliktene og blokaden som rammet skiferindustrien først i 30-åra. Skiferindustrien hadde vært preget av arbeidskonflikter siden 1927. Helt frem til 1934 pågikk konflikter som omhandlet lønninger og tariffer. I 1932 varslet Norsk Stenindustriarbeiderforbund (NSIF) blokade av O. Skjødskift & Co og M. Skasliens stenbedrifter, samtidig som Opdal Stenindustri allerede var utsatt for en blokade: «Ingen hederlige arbeidere må ta arbeide ved disse bedrifter før tariffavtaler er oprettet». Denne konflikten ble løst sommeren 1932. På Jenshaugen der Morten drev, var skiferen av dårlig kvalitet. Av den grunn ble det krevende å få driften til å lønne seg, og han sa opp gjeldende tariffavtale med virkning 1. september 1933. Det ble innledet forhandlinger, men disse ble brutt da NSIF forlangte at ny avtale skulle gjelde også for ansatte både ved sliperiet og AS Opdalsten. Morten mente at han ikke kunne opprette avtaler for andre bedrifter enn sin egen, og dermed ble arbeiderne i hans firma tatt ut i streik. I oktober 1933 tilspisset konflikten seg. Da varslet NSIF boikott av skifer levert av Opdalsten. Dette resulterte i annullerte bestillinger, blant annet fra forhandleren Grønset & Co:

«All den stund Stenindustriarbeiderforbund har utsendt meddelelse om at De er i konflikt, vil ingen av arbeiderne ha noget med den sten som kommer fra Dem å gjøre.» Opdalsten anmeldte NSIF for ulovlig boikott og krevde at boikotten opphøre i påvente av rettsak. Dette ble innfridd og saken kom opp for retten 5. februar 1934. Her vant Opdalsten frem, og NSIF ble dømt til å betale 1000 kroner til bedriften for tapet boikotten hadde medført. Etter at boikottsaken ble avsluttet i 1934, roet arbeidskonfliktene seg. Arbeiderforeningen hadde sikret gode lønnsvilkår gjennom tariffavtaler, samt etablert standarder for bedre arbeidsforhold. I 1945 kjempet den lokale arbeiderforeningen med LOforbundet i ryggen, om å forbedre de hygieniske forholdene i hvilebrakkene. Kravet var regelmessig renhold, hvilket ble innfridd.

Drifta på fjellet Med rødt kritt var årstallet 1933 risset inn i mønet på den første arbeidsbrakka som ble kjørt opp på Sæterfjellet. Det var Martin Skjørstadhaug som fikk oppdraget å kjøre brakka opp Sæterlia med hest for en femtilapp. Brakka hadde tidligere stått nede ved Oppdal stasjon og var av uhøvlet tre toms plank i oppstuggustil, og var både trekkfull og kald. Etter endt arbeidsdag ble brakka en kjærkommen, men simpel bolig for slitne arbeidere.

Svein Mellemseter og Svarten kjørte utallige turer opp og ned Sæterlia for Opdalsten.

Nils Sandblost ble ansatt hos Skaslien i 1933, og var en av de første som hugde stein i bruddet på Sæterfjellet. Han var 19 år da han begynte, og forteller om minner fra skiferindustrien. Han husker den litt stusselige brakka og arbeidsforholdene som nærmest var urimelig primitive, men også verdien av å ha arbeid: «Vi som var ung og frisk og sterk, hadde ikke så store krav, vi syntes det var brukbart, og var glade for å ha noe å gjøre.» Han hadde også inntrykk av at Skaslien tok høyde for uforutsigbar omsetning og likviditet når han skulle ansette: «Tidligere hadde han hatt familiefolk og folk som trengte penger og oppgjør til regelmessig tid for at de skulle overleve. Men inntrykket var at nå hadde Skaslien lagt om for å drive på en annen måte. Han satset på ungdommer og ungkarer som helst ikke ble gift. For da var ikke krava så store». De første som kjempet med fjellet i all slags vær og vind var foruten Nils Sandblost, Skaslien med sønnene Morten, Ola, Knut og Olaf. I tillegg vet vi navnene på arbeiderne Ivar Dørum, Halvard Bårdsløkk, Harald Munkvold, Olaf Hjertviksen, Knut og Martin Bakk. Det kan tenkes at det var flere som var med den første tiden på fjellet, uten at vi vet dette med sikkerhet. I tøffe forhold jobbet de med å gjøre fjell til vare – hele året. De hadde fri halve lørdag og hele søndag. På denne fritiden skulle de også forsere Sæterlia både ned og opp igjen. De benyttet en gammel hestevei som tidligere var etablert som en forbindelse mellom Sætra og Sæterfjellet. Denne ble kalt Måssåveien.

Spyle fjellet Steinen de begynte med på Sæterfjellet lå lett tilgjengelig i dagen, hadde god kvalitet og egnet seg godt for både kiling og hogging. Etter et knapt års tid ble virksomheten flyttet lengre ned i lia, men likevel godt over skogbandet, hvor forekomsten av skifer var større. Her var det likevel mer utfordrende å tilgjengeliggjøre skiferen. Rensingen av vegetasjonen som dekket forekomstene var svært arbeidskrevende, og i utgangspunktet ble arbeidet gjort med hakke, spade, spett og trillebår. Det var da Skaslien og hans menn pønsket ut en effektiv måte å rense fjellet. De lagde store bordrenner og plasserte disse slik at de kunne lede vannet fra Storbekken til bruddet. Skaslien plasserte så sine menn i ei rekke fra topp og til tippen, hvor de stod med krafser for å få bort steiner og jord som stengte for vannstrømmen. En krevende og tung jobb, men denne arbeidsmetoden førte til at jordmassene raskt ble spylt ut over fjellskråningen, og fjellet ble rensket på kort tid. Det var bedriften som tok på seg arbeidet med renskingen, og de som utførte arbeidet hadde da fast timelønn i motsetning til steinarbeiderne som ble lønnet etter akkord.

Renskingen av vegetasjonen som dekket forekomstene var svært arbeidskrevende, og i utgangspunktet ble arbeidet gjort med hakke, spade, spett og trillebår. Det var da Skaslien og hans menn pønsket ut en effektiv måte å renske fjellet.

Det var ei god stund til maskinenes inntog i Sæterlia. Enn så lenge ble rensking og forflytning av masse gjort med trillebår og rå muskelkraft.

Sprenge fjellet I mellomkrigstiden gikk man over fra kilesøm som metode for å sprenge råblokker ut fra fjellet, til å bruke krutt i utsprengingen. Skaslien var lenge skeptisk til kruttsprengingen som han mente gav for mye svinn av skiferen. Fordelen med kruttspenging var at det effektiviserte driften, og gav større volum på råblokkene. Men før krutt ble standard måtte det mye testing og feiling til for å finne riktig dosering og fordeling. Vi lar Olaf Skaslien jr. fortelle:

«Jeg husker vi drev og eksperimenterte for å finne ut hvor mye krutt vi skulle bruke på så og så mange kubikk fjell. Og dette der ble rene vitenskapen det til slutt. Jeg var med å skyte ut en serie en gang som var over 800 kubikk, en kloss. Da hadde vi boret fem meter og seksti dypt. Jeg tror vi regnet ut at vi skjøt ut 11 kubikkmeter for hver kilo krutt.»

Og sprengstoffet måtte arbeiderne betale for av egen lomme. Bedriften hadde påbud om et eget lager av sprengstoff, arbeiderne forsynte seg av dette og fikk deretter fratrekk på lønnen. Men boringen måtte fremdeles gjøres med håndmakt, et tungt og møysommelig arbeid gjort med minebor og feisel. Boret skulle vris om etter hvert slag med feiselen slik at hullet ble rundt og man unngikk at boret satte seg fast. Jobbet de to sammen om utførelsen måtte den som holdt boret passe fingrene for feiselen.

Svartkrutt er et utmerket sprengstoff som ikke ødelegger så mye som dynamitt. Bildet er av nyere dato fra Minera Skifer sin drift.

Knekke fjell I 1933 ble det gjort en viktig oppdagelse som bidro til å effektivisere skiferindustrien – knekkemetoden. Frem til da hadde skiferen blitt delt ved å hogge et spor med en skarp meisel etter en ønsket delingslinje. Deretter ble skiferplaten snudd, endene lagt på et underlag, og så slo man rett over delingslinja med en hammer. En arbeidskrevende og tung prosess. Skaslien og arbeiderne oppdaget at skiferen lot seg knekke ved enkelt å ripe – ikke hugge, et spor etter delingslinja. I tillegg fant de også ut at operasjonen med å snu skiferplaten ikke var nødvendig, den lot seg dele opp uten å måtte snues. Nils Sandblost husker godt da Skaslien kom med en hel del glasskjærere som han hadde fått tak i på Opdal Samvirkelag:

«Vi skulle prøve å ripe stein. Og knekke den på samme måte som de gjorde med glassruter.» Riperen erstattet likevel ikke meiselen, og flere av skiferarbeiderne sverget til det tradisjonelle redskapet i mange tiår fremover fremfor riperen. Dessuten – på overflater med ujevnheter og en viss grovhet var det ikke mulig å bruke riperen, og disse var det like mye av enn de fine og slette overflatene. Da måtte skiferarbeideren ta meiselen i hånd. Uansett, det er nettopp denne nysgjerrigheten til å utforske og prøve nye metoder i drifta, som kjennetegnet Skaslien. Og derfor er han viktig for 100-årshistorien til skiferindustrien. Sandblost tegner selv bildet av den oppfinnsomme og utforskende Skaslien:

«Han var voldsomt impulsiv da vet du. Og alt skulle prøves. Både tenkelige og utenkelige ting. (...) Nå hendte det av og til at det ikke akkurat slo til i praksis, det som kanskje kunne være ganske bra i teorien.»

Øverst: Rissing av bruddanvisning med håndriper og et lite trykkluftdrevet diamantblad. Nederst: Diverse verktøy til bearbeiding av skiferen. Riper, meisler, skiferkniver, kulehammer, passer, brekkjern og Bjørgenkroker» med skinner.

Transporten ned fra fjellet Et annet kruks med drifta på fjellet var å transportere skiferen ned fra fjellet for videre lossing og lasting. Sæterlia er like bratt sommer som vinter, men selvfølgelig var transporten av den tunge skiferen mest utfordrende når is og snø la seg i lia. Den strabasiøse jobben var det hesten som gjorde, men føreren måtte også ha en porsjon is i magen når det tunge lasset skulle ned bratta. Hesten måtte være skarpskodd og ved glatt føre var det behov for å sko den hver morgen.

På gode dager rakk hest og fører to turer med ca. 15 – 20 kvadrat skifer per dag. Om de klarte bare halvannen overnattet de enten på fjellet eller nede i dalen. I starten var det flere gårdbrukere fra nærområdet som tok på seg kjøring, men dette viste seg å være uforutsigbar arbeidskraft. Det gikk greit gjennom vinteren, men når det var tid for våronn forsvant leiekjørerne, travelt opptatt med gårdsarbeidet. Skaslien skaffet seg derfor to hester og leide inn faste kjørere.

Skiferen ble lastet opp på en slisk, en platting som lå oppå sleden eller stutting som denne også ble kalt. For å kunne bremse den tunge lasten konstruerte Skaslien en innretning som ble effektiv; et jernrør som gikk på tvers under slisken med lange tenner av bordstål. Men ved hjelp av en hendel kunne hestefører styre ståltennene ned i snøen eller isen, og da bremset lasset godt i unnabakkene.

Når steinen var kommet helberget ned lia var det videre transport til Engan stasjon. Denne transportetappen ble adskillig forenklet da Sivert T. Sæteren kjøpte seg lastebil på midten av 30-tallet og tok på seg kjøringen ned til stasjonen.

Hestetransport ned fra Ristfonna.

Spytte i nevene og ta i et tak Skaslien innså at skulle bedriften utvides og produksjonen øke måtte transporten effektiviseres. Dermed bestemte han seg for å investere i en taubane først på 1930-tallet, og fikk kjøpt en nærmest ubrukt bane fra gruva Røstvangen på Kvikne for 400 kroner. Dette inkluderte kabel og 10 taubanevogner. 12 tonn med bane lå lagret et par-tre år, men i 1936 hadde produksjonen kommet opp i et volum hvor Skaslien så seg nødt til å realisere banen. «Produksjonen måtte økes og transportforholdet var det avgjørende, jeg hadde ennu alt for liten driftskapital, men liten lyst til å låne da jeg hadde tatt skrekken for på ny å komme i avhengighetsforhold, jeg regnet med at kapitalen måtte produseres i fjellet. Det var nu bare å spytte i nevene å ta i et tak.»

En stor bestilling i forbindelse med byggingen av Ringvål Sanatorium utløste et akutt behov for å effektivisere transportforholdene. Og Skaslien spyttet i nevene nok en gang. Han kjøpte stolper til banen som var tiltenkt et fjøs som aldri ble bygget – 8,5 meter lange som var et slit å få til fraktet opp langs heistraseen. Han hyret inn Iver Åsberg fra Vågå, men bosatt på Lønset til å hjelpe seg med å sette opp taubanen. Åsberg var en selvlært ingeniør som noen år tidligere hadde konstruert hengebroen over Driva nede ved Svartøyen, og på 1950-tallet skulle han få oppdraget med å sette opp skiheis i Skjørstadhovden. Men taubanen opp til Sæterfjellet var den første både Åsberg og Oppdal hadde sett. Da Åsberg tok fatt på oppgaven, spurte han om å få se tegningene. Det kunne ikke Skaslien gi ham, planen hadde han i hodet, han kunne ikke ta seg råd til dyre konsulenter.

Taubanen opp Sæterlia var den første av sitt slag i Oppdal. Nyvinningen revolusjonerte drifta, og en stolt Olaf Skaslien fotograferes på vaggen. Foto Hans Joramo

«Jeg skulle ha en pendelbane med to lange boggivogner på ca. 4 meter hvor lasset nedover skulle dra den tomme opp igjen. Vi hadde ikke kraft i Drivdalen enda, det skulle bare være bremsesystem for å regulere hastighet og stopp.»

I 1937 ble kabelen dratt opp til toppen av Sæterlia, og markerte derved en ny epoke for drifta på fjellet. En kapasitet på 30 – 40 tonn daglig var en revolusjon sammenlignet med den tidligere hestetransporten. Brunen og Blakken fortsatte likevel å gjøre en jobb til tross for at taubanen nå hadde erstattet den tunge transporten ned lia. Hestene dro lass med stein mellom bruddene og toppheisen, og ble ikke overflødige før på 50-tallet. Hestene var en del av arbeidslaget på fjellet, og det sies at de var husvarme nok til å gå inn i boligbrakka for å hente seg en sukkerbit. Det hører også til historien at da det første lasset med skifer kom ned Sæterlia med taubanen, satte hesten hodet i været og stor-knegget.

Den samme tilfredsheten kunne nok skiferarbeiderne også kjenne på – nå kunne de ta heisen opp lia i stedet for å ta beina fatt. Det fortelles at de fant ut at det gikk raskere å løpe lia ned igjen enn å ta heisen. Så da gjorde de det. Skaslien konkluderer fremskrittet med taubanen slik:

«Transportforholdet var nu løst for lang tid fremover og driften kunne utvides efter som evner og kapital kunne disponeres.»

Et annet fremskritt som skjedde på slutten av dette tiåret var beslutningen om å anlegge telefonforbindelse til Sæterfjellet. Det var behov for kortere kommunikasjonslinjer mellom administrasjonen som hadde kontor på Lundhaug og produksjonen på Sæterfjellet. I 1939 kunne man dermed både ta taubanen til topps eller ringe opp til skiferbruddene. Snakk om store fremskritt på noen få år!

Gullmedalje og dødsfall Nede i dalen gjør også Skjødskift sine to bedrifter progresjon, og er kommet seg over de hardeste tredveåra. Produksjonen i brudda øker, det samme gjør antall ansatte. I 1938 teller Opdal Stenindustri 40 mann. I Oslo har bedriften 10-15 ansatte, hvor flesteparten jobber ved steinlageret på Sørenga med lossing av jernbanevogner og biler, og omlasting til båttransport. Dette til en timelønn på 1 krone. En del av de ansatte jobbet også med hellelegging, og manglet det arbeidskraft var Skjødskift også med på dette arbeidet. Stadig mer skifer gikk til Nederland, Tyskland og Danmark. Under verdensutstillingen i Paris i 1937 fikk Skjødskift den edleste anerkjennelse for sin markedsføring av oppdalsskiferen, nemlig en ny gullmedalje. Allerede da begynte han å bli svekket av magekreften som hadde rammet ham, og i april 1938 dør Skjødskift. Han gravlegges i Oppdal. I forkant av hans bortgang hadde han og Skaslien forsøkt å komme å bli enige om en delingsavtale. Nå var det dødsboet og nye eiere som måtte ta saken videre gjennom 1940-tallet.

Dette bildet er tatt i 1937 under åpningen av den første taubanen hos A/s Opdalsten. En stor begivenhet både for arbeiderne og for hestene, som ble spart for den tunge transporten ned den bratte Sæterlia. Hesten på bildet, Brunen, var som et menneske, og den forsto nok en del av det som skjedde da taubanen ble åpnet. Den knegget som en ungfole, og var glad den slapp å slite mer med skiferen enn den alt hadde gjort. Ellers fortelles det at både hundene og hesten ble oppvartet som barn av arbeiderne, og det hendte flere ganger at Brunen kom inn i brakka og spiste sukker av sukkerkoppen på bordet. Foran fra venstre: Olav Breen, Fredrik Korsnes, Morten Skaslien, Knut Bakk og Sven Mellemseter med Brunen. 2. rekke: Magne Nysreter, Harald Liabø , Einar Bakk og Olaf Skaslien. 3. rekke: Ingvar Rønning, Harald Munkvold og Martin Nyvold. På vaggen: Martin Bakk, Ivar Dørum, Arne Bakk og Ingebrigt Mellemseter. Foto: Hans Joramo

KAPITTEL 6

1940-åra: Stabilitet i en ustabil verden

Kaffeerstatning og grovbrød Ved inngangen til tiåret kastes verden ut i en ny storkrig. De harde tredveåra avløses av krigsåra. I slutten av april 1940 inntar tyskerne bygda, og en stor kontingent av soldater fra okkupasjonsmakten oppholder seg i Oppdal de fem krigsåra. Til tross for at bygda unnslipper krigshandlinger, preger krigen oppdalingenes hverdag. To russiske fangeleire etableres i sentrum og behandlingen av fangene ryster befolkningen. Etter hvert ble det mangel på varer og drivstoff – rasjonaliseringen skulle vare i mange år etter krigen. Men hjulene ble holdt i gang i Oppdal under okkupasjonen, til tross for frykt, varemangel og til dels retur av den tradisjonelle selvbergingen. I skiferindustrien gikk også hjulene rundt, og arbeidsfolket fortsatte å utvinne skifer fra fjellet og ble ikke i stor grad påvirket av krigen. Som Harald Furunes, en av skiferveteranene, nøkternt forteller:

«Det kunne bli dårlig med maten. Med kaffeerstatning og grovbrød.» Arbeiderne var vant til tunge løft og barske forhold, de kriget med skiferfjellet hver eneste dag. I løpet av 1940-tallet skulle industrien fortsette å både oppdage, oppfinne og innføre nyvinninger som gjorde arbeidshverdagen litt enklere for de som gjorde stein til næring. I frykt for krigshandlinger på Oppdal sentrum i april 1940, evakuerte Olaf og Maren Skaslien med deler av sin familie, til Sætra gård. Forholdene roet seg relativt fort, men Lundhaug ble rekvirert av tyskerne en periode sommeren 1940.

Delingen Når Olav Skjødskift dør i 1938 er det Hans Risan og Arne Sveaas som overtar styringen av dødsboet. Dette gjør de frem til Skjødskift sin fetter, Erik Aalbu kjøper Opdal Stenindustri i 1940 på tvangsauksjon. Aalbu hadde ikke vært involvert i skiferindustrien tidligere, men var kjøpmann på sitt eget landhandleri Aalbusbua. Erling Ween (1914-1972) var i 1935 ansatt ved oslosavdelingen, men ble i 1941 hentet til Oppdal som disponent.

Erik Aalbu (1890-1970)

Dermed var Skjødskift og Skaslien sitt opprinnelige firma oppløst, og ble videreført av det nyopprettede Opdal Stenindustri, Erik Aalbu. Dette skulle imidlertid kun vare frem til 1944, da ble firmaet oppløst og erstattet med et nytt firma med navn AS Oppdal Stenindustri. Aksjonærene her var Erik Aalbu, og Eyvind og Erling Ween. På starten av 40-tallet var det fem bedrifter i Klevan. På østsiden dalen lå Engan Skiferbrudd hvor Richard Hansen drev, i tillegg hadde Hans Flaten et brudd, mens Arne Sveaas og Hans Risan drev i bruddet de hadde sikret seg leiekontrakt på i 1938. På vestsiden var det Opdal Stenindustri og Opdalsten.

Erling Ween (1914-1972)

I 1948 kommer enda en aktør inn i industrien. Haldor Sæteren er sønn av Sivert T. Sæteren, og får dette året leid et skiferbrudd på naboeiendommen Eidsvoll. Han tar navnet Klevan Stendrift. Fremdeles var delingssaken med Skaslien uavklart ved inngangen av 1940-tallet. For selv om Skjødskift og Skaslien hadde gått hver til sitt i 1930, var Skaslien fortsatt medeier av Opdal Stenindustri, og ikke minst part i den opprinnelige leieavtalen med Sivert T. Sæteren. I 1940 avsa Aker herredsrett dom om at Skaslien ikke var deltakende i bedriften etter 1929, og dermed at Opdal Stenindustri var Skjødskift sin eiendom. Slik var Skaslien heller ikke bundet til de fordringer som lå i dødsboet. I desember 1940 inngikk Skaslien en avtale med dødsboet og Erik Aalbu om bruddrettighetene. Disse ble nå delt mellom Aalbu og Skaslien, men en endelig avklaring av rettighetene kom ikke før i 1948. Skaslien var da lettet over at det kunne settes en strek over saken:

Eyvind Ween (1911-1999)

Haldor Sæteren (1922-2018) 59

«For første gang etter 17 års uvisshet, angst og spenning, følte jeg meg nu som en fri mann. Jeg følte meg nu så lettet som en stor stenblokk var løftet ned av mine skuldre.» Men hvorfor måtte det ta nesten to tiår før fellesskapet mellom Skjøtskift og Skaslien ble oppløst? For at begge skulle berge gjennom kriseårene på 30-tallet, hadde de egentlig ikke noe annet valg enn akseptere den spente situasjonen og la hverandre arbeide i fred og ro, mente Skaslien: «Skulle jeg ha forlangt oppløsing 8 – 10 år tidligere i den verste krisetid med den store kredittmasse både i fellesskapet og meg privat, hadde jeg sikkert måtte gå fra det hele, til og med hus og hjem, og jeg tror medpartneren hadde lidd samme skjebne.»

Gründereventyret som hadde startet i 1923 med Skjødskift og Skaslien, var nå over. Lite visste verken Opdalsten eller Opdal Stenindustri at historien skulle føre dem sammen igjen tre tiår senere.

Nyvinninger Selv om krigen satte sitt preg både på næringsliv og samfunnet generelt, stoppet den ikke skiferindustrien fra å utvikle seg. Et stort fremskritt kom i 1941 da det ble anlagt sidespor ved Essvollen, som forenklet mye av transportlogistikken for samtlige av skiferbedriftene. Kjøring av skiferen ned til Engan stasjon fortsatte likevel, da kapasiteten på sidesporet var begrenset til 2-3 jernbanevogner. En utvidelse av sidesporet kom først på 1960-tallet. Skiferindustrien nøt godt av denne forenklingen av transport frem til slutten av 1990-tallet. Da ble sidesporet lagt ned, og skiferen er siden da transportert med trailere på vei. På Sæterfjellet fortsatte Skaslien og hans menn å utvinne skiferen, og gjorde stadig nye oppdagelser og oppfinnelser som lettet hverdagen noe. Eksempler på slike små, men viktige fremskritt var da stubbebryteren ble ombygd til kran. Stubbebryteren hadde vært et viktig hjelpemiddel helt fra pionertiden, ved at den med kraften fra en håndvinsj løftet opp skiferblokkene og gjorde håndteringen av blokkene enklere for arbeiderne. På 40-tallet ble stubbryteren utviklet med en kranfunksjon slik at den løftet, men også kunne svinge blokkene frem fra pallen. En annen nyvinning som hadde stor betydning for håndtering av skiferen, var bjørgenkroken. Denne ble brukt ved knekking av hyller og oppfinnelsen er oppkalt etter skiferarbeideren Kristian Bjørgen. Hylla blir løftet opp med et brekkjern før kroken blir satt under og hylla knekkes. Bakgrunnen for oppfinnelsen var at mannen som Bjørgen arbeidet sammen med ble syk, og han måtte løfte de tunge hellene alene. I det slitsomme arbeidet grublet han på hvordan han kunne gjøre det enklere, og dermed ble bjørgenkroken utviklet. Dette redskapet er fremdeles i bruk i dag, og betraktes som en genial oppfinnelse som forenkler operasjonelle oppgaver for skiferarbeideren.

Bjørgenkroken er fortsatt et viktig hjelpemiddel. Den er spesielt effektiv for oppdeling av store og tunge plater, slik at de blir mer håndterlige.

Fremskritt ble det også da arbeiderne fikk hoggerskur å arbeide under. Disse ble reist på slutten av 1940-tallet. Frem til da hadde alt arbeid foregått utendørs. Sommer som vinter. Både på Sæterfjellet og hos bedriftene nede i dalen. Hoggerskurene gjorde arbeidshverdagen noe mer behagelig, og ga ly for vær og vind. Samtidig ble det også anlagt skinneganger som skiferen ble fraktet på, fra bruddene og inn til skurene, hvilket reduserte noe av de tyngste løftene. Selve skurene var enkle konstruksjoner; et rammeverk av plank med påspikret panel, ofte gjenbruk av rivningsmaterialer fra andre steder i bygda. Inne i skuret lå et digert jernrør langs gulvet som ble fyrt fra den ene enden og gjorde tjenesten som ovn. Denne konstruksjonen var nyttig når skiferen skulle tines opp etter at telen hadde satt seg. Og det kunne bli varmt inne i skuret, fryktelig varmt – slik at alle glugger måtte åpnes når arbeiderne tok fatt på bearbeidingen av skiferen. Som et direkte resultat av tyskernes okkupasjon og tilstedeværelse, var at det ble en god del brukt utstyr tilgjengelig etter 1945, deriblant kompressorer. Disse ble brukt til maskinboring med trykkluft og erstattet den slitsomme håndboringen. Men allerede før krigens slutt hadde Skaslien pønsket ut sin egen hjemmelagde kompressor: Med utgangspunkt i en firesylindret Ford-motor ble stemplene i to av sylindrene brukt til å lage trykkluft, mens de to andre drev motoren. I årene som fulgte ble kompressorene tatt stadig mer i bruk, og avgjørende var det da elektrisiteten kom til Klevan og Sæterlia i 1953. Men ikke alle applauderte fremskrittene – skiferveteran Magne Skjørstadhaug forteller at «gammel-kara» gjerne holdt på de tradisjonelle teknikkene:

«Det er det som har vært et lite problem hele tiden, etter mitt syn, oppi der, at når det kom noe nytt så var de litt skeptisk.»

Aksel Haavimb kjøpte sin første buss i 1950, en Dogde med 30 sitteplasser. Denne kjørte skiferarbeidere den ene veien og skoleelever motsatt vei. Bussen ble fort for liten og det ble innkjøpt busser med større kapasitet, men likevel måtte mange stå.

Enda en nyvinning kom i 1949 da Opdalsten kunne ta i bruk den andre taubanen. Den søndre som den ble kalt. Iver Åsberg ble nok en gang tilkalt for å bistå Skaslien med anleggsarbeidet. Heisen hadde skifer-gründeren kjøpt brukt fra utbyggingen av Aura kraftverk i Sunndalen. Da denne taubanen ble tatt i bruk ble det lettere for arbeiderne å ta seg ned til hovedveien, og dermed mer vanlig å ta heisen opp og ned, og sykle til og fra jobben i Sæterlia. I 1959 blir taubanen forlenget for å tilgjengeliggjøre fjellet hvor endestasjonen lå, til drift. På slutten av 40-tallet bygde også Opdal Stendindustri en taubane som gikk fra industritomta på østsiden av elva og oppover Sæterlia. I 1948 hadde også Aksel Håvimb fått bussløyve mellom Oppdal sentrum og Klevan, og denne arbeidsbussen forenklet dagpendlingen for arbeiderne. Bussen spilte en hovedrolle som transportmiddel frem til 1960-tallet da mopeder, motorsykler og biler overtok.

Kokkelag og brakkeliv I motsetning til dagens ansatte i skiferindustrien som jobber sju timers arbeidsdager – eller går sekstimers skift hvilket vi skal høre mer om senere, bodde datidens arbeidere på jobb bokstavelig talt. Før bilen eller mopeden ble allemannseie, var det lange avstander for arbeiderne å reise tur/retur hver dag. For de ansatte i Opdalsten som holdt til på fjellet, var det umulig. Dette førte til at det vokste seg frem en «landsby» av arbeidsbrakker både nede i dalen og oppe på fjellet. La oss skissere opp disse landsbyene. Hos Opdalsten ble det reist tre brakker. Den ene lå oppå Sæterfjellet og den andre ved toppstasjonen til den nordre taubanen. «Tyskerbrakka» som var plassert i skogbandet, huset selve kokkelaget på omtrent 10 arbeidere. Maten ordnet hver enkelt med på egenhånd de første årene, men etter hvert ble det innført kokkelag. Arbeiderne gikk sammen og leide inn ei kokke som de hadde til å stelle for seg hele uka, en praksis som var kjent fra anleggstiden på Dovrebanen. Både kokka og arbeiderne reiste opp på fjellet mandag og kom ikke ned igjen før lørdag ettermiddag.

Ved «tyskerbrakka» var det Vidar Ansnes som var innkjøpssjef, han bestilte varer og hadde orden på regnskapet. Gjennom kokkelagets historie hadde de tre kokker som stelte for seg. Dette var Kari Rønning, Ellen Elshaug og Sigrid Mellem. Da kokkelagets funksjon var blitt overflødig på 60-tallet ble det arrangert et «opphørssalg». Det hører med til historien at medlem i kokkelaget Erling Skaslien da kjøpte seg ei spekeskinke på 23 kilo fra kokkelagets matlager! Nede i dalen hos Opdal Stenindustri fantes tre hus hvor arbeiderne bodde. Et av husene ble kalt Blåmannskåken, og her ordnet mennene seg med egen mat. I «kvitbrakka» som var en tyskerbrakke reist på slutten av 40-tallet, var det organisert kokkelag hvor de til og med hadde kiosk hvor de solgte tobakk, drops og sjokolade. Dette kokkelaget var også i drift frem til på 60-tallet. Kokka som hadde lengst fartstid nede i dalen var Gunhild Hågensli. En koloni av arbeidere og ungkarer fra Ålen bodde nærmest permanent i «kvitbrakka». Disse reiste kun hjem i feriene.

Kokkelag på kvitbrakka - Oppdal Stenindustri ca. 1960

Rekke bak fra venstre: Juul Duås, Anne SKjørstadhaug, ukjent, ukjent fornavn Prytz, John Nerlien, Gustav Flatmo og ukjent fornavn Almås (fra Ålen). Rekke foran fra venstre: Jo Sommervold( Ålen), Gunhild Hågensli (kokk), Otto Lien, Embret Svorkmo og jenta foran er Ingrid Ottvad.

Fra bruddene til Opdalsten i Sæterlia. Hit ble det bygd motorisert taubane, i motsetning til den første taubanen fra 1937, hvor vaggen med lass på tur ned dro den tomme vaggen opp. I den store brakka lengst bak holdt kokkelaget til. Murene til brakka står fortsatt i dag.

Skiferveteranen Nils Sandblost husker godt både boligforholdene og samholdet oppe på Sæterfjellet. Han kan servere et iskaldt minne fra brakkelivet: «Han Olav Brueng (Breen) hadde ligget og pustet borti veggen, med det resultatet at det hadde rimet, og håret hans hadde fryst fast til veggen. Det syntes vi var artig ja, det mora vi oss over i lange tider etterpå.» Etter at taubanen åpnet i 1937 transporterte den arbeiderne opp og ned Sæterlia hver morgen og ettermiddag, dette var gjerne folk som hadde losji nede i dalen eller var bosatt i Drivdalen. Likevel var det en stor andel arbeidere som hadde lang vei hjem, enten til Lønset eller Fagerhaug og disse ble brakkeboere på Sæterfjellet hele uka. På kveldstid ble timene før leggetid brukt til småsyssel som kortspilling, håndarbeid eller treskjæring. Mikael Hoelsether var en av ukependlerne og husker brakkelivet godt. På sommeren hadde de tilgang på fersk melk, men det var ikke bare snargjort å få hentet den: «Når folket på Sæter-gården flyttet på setra (Bordtreet), gikk vi hver vår tur og hentet melk i to spann, som vi bar med vasstre fram til taubanen. Så tok vi den opp lia.» Organisering med kokkelag var en epoke som varte fra starten på slutten av 1940-åra og i ti-femten år fremover. Da ble mobiliteten nærmest revolusjonert med arbeidsbussene, bilen, mopeden og motorsykkelen. Punktum ble endelig satt i kapittelet om ukependling og kokkelag, da det ble anlagt vei opp Sæterlia i 1962. Sykkelen ble parkert og ukependlingen kunne skrives inn som et avsluttet kapittel i skiferindustrihistorien.

Fra Storbruddet til Opdal Stenindustri. Her ble det benyttet trelemmer for å trille trillebåra etter. I bunnen en skinnegang for tralle. Sannsynligvis er det Erik Aalbu og Erling Ween på inspeksjon i bruddet.

Ordensregler i Kvitbrakka til Opdal Stenindustri. Arbeiderne måtte blant annet re opp sengen hver dag, og holde gulv og seter rene på klosettene.

Øverst: Fra Skaslibruddet til Opdalsten på Sæterfjellet først på 60-tallet. Her var plommen i forekomsten og det ble produsert store plater (rektangel) i lange baner. I midten: Opdalsten hadde en lagerplass, rett ovenfor Sætra, der det kom ned skifer fra Sæterlia. På bildet er den første lastebilen. Nederst: Skaslibruddet til brødrene Holthe-Berg nedenfor Ristfonna.

KAPITTEL 7

1950-tallet: Familiebedriftene mellom bakker og berg

Familiebedriften Skaslien var en typisk gründer, full av optimisme og pågangsmot. Slagordet det skær gå og hans vilje til å lykkes, måtte smitte over på arbeidsstokken. Skiferveteran Nils Sandblost har bekreftet dette og gir mye av æren til Skaslien selv:

«Jeg syntes han var veldig interessant og artig å være sammen med og arbeide med. Så oppfinnsom var han. Og gode tanker hadde han.» Dessuten var ikke Skaslien en sjef som gjemte seg bak et stort skrivebord med gullpenn og sigar. Han var deltakende i driften, han var også en av arbeiderne. Dog gjerne med hatt, hvitskjorte og slips – med slegga eller meiselen i hånden. I 1955 innfører Opdalsten som de første i Oppdal, og før loven om 45 timers arbeidsuke blir innført nasjonalt – fem dagers arbeidsuke. Skiferveteran Olaf E. Mellem forteller i en memoar i Opdalingen fra 1980 bakgrunnen for dette:

«Skaslien var også den første som innførte lørdagsfri for arbeiderne sine, da han så at de trengte denne dagen hjemme hos seg selv, og det var mange småbrukere som hadde sitt arbeid i denne bedriften».

Gründer Olaf Skaslien og ordfører Knut H. Dørum åpner ny bru i 1954. Denne står fortsatt og tåler en tonnasje mange ganger det den ble bygd for. I bakgrunnen synes bukkene til taubanen som Opdal Stenindustri bygde opp til bruddet Toppen.

Gammel-Skaslien som han ble omtalt som på 50-tallet, hadde de siste tiårene ikke bare skapt en solid og trygg arbeidsplass for mange, men også etablert en familiebedrift. Alle de sju Skaslien-sønnene var involvert på en eller annen måte i drifta av Opdalsten. Antakeligvis stod det sterke og tålmodige kvinner bak disse mannfolka, både mor Maren, søstrene Asta og Marit, og etter hvert hustruer. I 1951 var Gammel-Skaslien blitt 71 år, og sluttet som disponent i bedriften. Han ble da innvilget en pensjon på 9000 kroner årlig, men skulle fortsette å bidra som konsulent for Opdalsten. Sønnen Rolf overtok da rollen som disponent, mens det var Olaf jr. som ble driftssjef på fjellet. Far Skaslien skulle likevel gjøre et comeback som disponent i 1956. Begrunnelsen var at han da var misfornøyd med driften, samtidig som han stod ansvarlig for firmaets gjeld.

Familien Skaslien 1950

Sittende fra venstre: Aasta, Maren Johanne, Olaf sen. og Marit. Stående fra venstre:Ola, Knut, Morten, Alrek, Odd, , Olaf jr., og Rolf.

Foto C. Jacobsen

Ola født 31.03.1902 Delaktig sammen med sin far i oppstarten av skiferetableringen utover på 20-tallet, men reiste til Canada i 1927. Både Ola og hans hustru Viva var i Canada i november 1931 og kom mest sannsynlig tilbake i 1932 el tidlig 1933. Ola jobbet på Sæterfjellet hele perioden etter hjemkomsten fra Canada. Ola var sterkt involvert i Milorg sin aktivitet i Oppdalsfjella under 2. verdenskrig. Svært aktiv som jeger og skytter, satt som formann og styremedlem i Opdal skytterlag en årrekke, både før og etter 2.vk. Ola sin hustru Viva kom til Oppdal i 1923 som kontordame ved jernbanerestauranten. Hun drev Opdal Frukt & Tobakkforretning fram til 1962 fra deres hjem Ruudheim som lå ved jernbanestasjonen. Viva bestyrte Oppdal Folkebibliotek i ni år fra 1960, og var pådriver for bygging av Vikenhuset i regi av Oppdal Helsetunforening, hun var også aktiv innen Oppdal kunstlag og fra 1965 medlem av kommunens navnekomite.

Knut født 02.03.1904 Veldig aktiv innen idrett i ungdomsåra, spesielt friidrett og fotball. Startet senere Opdal Sportsforretning i 1924. Bidro under oppstarten av lokalavisa «Opdølen» i 1923 og var redaktør fra 1926-1930. Traff sin kone Olava fra Sel kommune hvor hun drev forretning. Knut flyttet dit, men flyttet tilbake i 1940 med hustru og to barn, og begynte i bedriften. Knut var samfunnsengasjert, jobbet bl.a. mye med vannforsyningssaken på Auna, det som etter hvert ble Oppdal vannverk i Ålmdalen. Han satt i kommunestyret for Høyre i 4 perioder. Knut jobbet i bedriften frem til pensjonsalder.

Morten født 29.12.1905 Delaktig sammen med sin far i oppstarten utover på 20-tallet, veldig aktiv selv innen all idrett og var delaktig i oppstarten av Opdal Sportsforretning. Var også med å starte «Opdølen» i 1923, og var redaktør fra 1924-1926 da Knut tok over redaktørjobben. Engasjert i idrett frem til sin død. Morten drev også egen skifervirksomhet en periode før han etter hvert begynte egen forretning på Auna, sammen med sin hustru Lina drev han Lundhaug Gjestgivere fra 1939, og fikk bl.a. agentur for EC Dahls bryggeri fra 1951 som ble overtatt av en av hans sønner da Morten pensjonerte seg. Morten var også aktiv skytter og satt som formann i Opdal skytterlag i mange år.

Alrek født 01.10.1907 Begynte som «Diskenspringer» ekspeditør på Opdal Samvirkelag i 1922 som 15-åring da han var konfirmert. Betalingen de første åra var nok varer som ble tatt ut av moren Maren, for å hjelpe til med den store familien, men det ble ordinære ansettelsesvilkår etter hvert. Utover på 30-tallet og etter krigen opptrådte Alrek som Tryllekunstner og var medlem i den Magiske sirkel i Oslo. Han jobbet på Samvirkelaget frem til 1949 da han ble «Headhuntet» til den store handelsvirksomheten Meyer i Mo i Rana hvor han var tiltenkt en ledende rolle, planen var at hele familien skulle flytte etter, men han ble hos Meyer kun 1-år før han flyttet hjem til familien i Oppdal, han hadde da kone og 4 barn hjemme. Etter oppholdet i Mo i Rana ble han nok «beordret» til tjeneste på Sæterfjellet av sin far. Alrek hadde gjennom 27 år bak disken på samvirkelaget tilegnet seg regnekunnskaper som det gikk gjetord om, på Sæterfjellet fikk han ansvar for innmåling av sten og administrerte lasting av biler, og jernbanevogner nede på sidesporet, han jobbet i bedriften frem til pensjonsalder i 1977.

Odd født 30.01.1910 Reiste tidlig ut til sjøs og jobbet som kelner, oppholdt seg 4 år i Algerie i Afrika, i denne perioden ble han Nordafrikansk mester på ski i 1932. I en konkurranse med kombinasjon av hopp, langrenn og slalåm. Konkurransen foregikk i Atlasfjellene, bilder fra hopprennet viser stor publikumsoppslutning, nesten som på Holmenkollrennene. Gullmedaljen fra konkurransen er i eie hos Arne Robert. Odd kom tilbake til Oppdal etter 2. verdenskrig hvor også han begynte oppå Sæterfjellet hos sin far og jobbet i firmaet frem til sin død i 1966. Aasta født 25.03.1912 Gift med Kåre Tvedten som jobbet i hovedadministrasjonen hos NSB i Oslo, hvor de to også var bosatt. Aasta var vel den eneste av barna som ikke var direkte eller indirekte engasjert i skifervirksomheten, Aasta og Kåre tilbragte mye av feriene sine i Oppdal da de disponerte noen rom på Lundhaug. Her bodde også Aasta på sine eldre dager etter at hun ble enke. Olaf jr. født 16.02.1915 Ola jr. er vel den som er nevnt mest i historien, hans delaktighet i skifervirksomheten var stor og han var vel den av sønnene som jobbet lengst i virksomheten med sine ca. 45 år. Har lite info annet enn det som er skrevet om hans delaktighet i skifervirksomheten. Han var med i sliperiet på Lundhaug på 30-tallet og begynte på Sæterfjellet i 1940. Sommeren 1934 arbeidet han på saga til Stenberg og begynte på snekkerskole samme høst. Også han aktiv skytter som sin far og sine brødre Ola og Morten, satt også som formann i skytterlaget og innehar Mesterskapsmedalje fra Landsskytterstevnet som en av 6 Oppdalinger gjennom tidene. Olaf jr. fikk medaljen under Landsskytterstevnet i Trondheim i 1948.

Marit født 21.03.1917 Begynte i arbeid på Oppdal Turisthotell, senere fikk hun jobb på spisevogna på jernbanen og bodde hos sin søster Aasta i Oslo da hun traff sin første ektemann. Han jobbet som kelner på Grand Hotel, men dette ekteskap fikk en tragisk avslutning da vedkommende ble tilfeldig offer og drept under bombingen av Viktoria Terrasse under 2. verdenskrig. Etter dette reiste Marit til New York og mønstret på båt i utenriksfart hvor hun traff sin ektemann Erling Ekrem. Erling fikk etter hvert jobb i skifervirksomheten hos sin svigerfar og etter hvert endte opp som disponent i Opdal Skiferindustri fra 1973 frem til pensjonsalder. Erling var en meget hardhudet og fargerik lofotværing som hadde vært til sjøs som telegrafist, og hadde overvintringer både på Hopen og Bjørnøya hvor han jobbet i værvarslinga før han traff Marit. De bygde seg hus på Oppdal og Marit var stort sett hjemmeværende etter at de etablerte seg i Oppdal. Hun var vel den som var mest engasjert i omsorg og pleie av Olaf Skaslien i den siste tiden av hans liv.

Rolf født 10.10.1921 Han var yngstemann 19 år yngre enn Ola og fikk naturligvis ikke oppleve det de 4-5 eldste brødrene var igjennom av slit og ikke minst opplevelser av ymse slag, det hadde blitt en annen tidsepoke i løpet av 20 år. Men Rolf var også veldig ivrig og god fotballspiller og alpinist. Han reiste til Oslo og utdannet seg, og kom tilbake til Oppdal og startet på kontoret til A/S Opdalsten. Her var han både disponent og salgssjef på fra 50-tallet og ca. tre tiår fremover. Han jobbet i bedriften frem til pensjonsalder.

Olaf Skasliens 82-årsdag med yngste barnebarn Arne Robert på fanget. I jubileumsåret er Arne Robert den eneste fra Skaslien-familien som jobber i bedriften, hvor han har vært fast ansatt siden 1978.

Starten på en ny familiebedrift En annen som skulle etablere en familiebedrift med særdeles stor tyngde for den videre utviklingen av skiferindustrien, men som kanskje ikke var klar over det den gang, var Haldor Sæteren. I 1954 overtar han familiegården Sætra, da hadde det gått seks år siden han etablerte Klevan Stendrift. Antageligvis drev han ikke uttak av skifer etter 1950, da det nevnes at egenkapitalen var gått tapt året tidligere. På gården var det drift med melkeproduksjon, samtidig som Haldor også var ivrig i skogen. Det var ikke han som hadde odelen på gården, og derfor kom overtakelsen litt brått på. Sætra-eiendommen var fremdeles underlagt leieavtalen som var undertegnet i 1923 og hadde en varighet på 49 år – altså til 1972. Den var han bundet til, men fikk i 1958 tillatelse til å starte et brudd på egen eiendom, men begrenset opp til fire ansatte og på anvist område. Haldor fikk tillatelse til å ansette to personer, det samme fikk hans far Sivert tillatelse til. For å få denne rettigheten, måtte Haldor gi fra seg retten til transportoppdraget av skifer som Sætra-gården hadde hatt siden 1930-tallet. Selskapet han etablerte i 1958 fikk navnet Haldor Sæteren Stenbrudd.

Strøm og utvikling I 1953 kan skiferbedriftene juble – de får endelig strøm. Dette var et tidsskille både arbeids- og miljømessig, og gav et godt utgangspunkt for den videre tekniske utviklingen. Kompressoren gjør sitt endelige inntog i maskinboringen, for Opdalsten betyr det å frakte kompressoren opp med taubanen for å kunne ta den i bruk på fjellet. Trykklufta erstattet rå muskelkraft og var voldsomt viktig i utviklingen av skiferproduksjonen. En traktorvinsj erstattet stubbebryteren med kranfunksjonen på midten av 50-tallet. Denne lettet mye av arbeidet med å dra tunge blokker fra uttaket til hoggerskurene. Magne Skjørstadhaug som jobbet både i smia og på verkstedet, husker nyvinningen godt:

«Den (traktorvinsjen) var i arbeid hele tiden, og da kom disse kranene mer eller mindre bort. Vinsjen dro jo fem tonn, så du vet, det var ei bra blokk det.»

Innføringen av hardmetallet kom for fullt i starten av 50-tallet. Dette forenklet vedlikeholdet av redskapen til skiferarbeiderne. Og gjorde smedens rolle mindre betydningsfull. Alle de store skiferbedriftene hadde sin egen smed og smie, en rolle og funksjon som hadde eksistert helt fra skiferindustriens oppstart. Smeden lagde kiler, kvesset meisel og feisel, og gjorde hesten skarpskodd. Hans funksjon var essensiell, og det var viktig at han kunne både sitt fag og utførte skikkelig arbeid – hvis ikke fikk han gjerne høre det fra misfornøyde arbeidere. Likevel hadde ikke alle troen på hardmetallets egenskaper ifølge Skjørstadhaug som forteller at han fortsatte å kvesse og vedlikeholde redskapen til enkelte av arbeiderne helt frem på 1970-tallet, og han skulle fremdeles

lage både settemeisler og ripere til langt utpå 90-tallet. Selv om smedens opprinnelige arbeidsoppgaver forsvant, skulle verkstedet opprettholde sin sentrale rolle i skiferindustrien. Mye av både redskap og verktøy som benyttes av skiferarbeiderne, finnes ikke som standard lagervare, men må tilpasses i verkstedet. Første maskina til å kløve stein med ble tatt i bruk oppi i 1957, ifølge Skjørstadhaug. Men kilemaskina skulle ikke få sitt ordentlige gjennombrudd før på 80-tallet.

«En fra Atlas-Copco kom de med. Men den var ikke brukbar, det gikk ikke an å bruke noe sånt. For mye slanger å drasse med, og alt mulig, det gikk for sent. Men det måtte være først på åttitallet de kom tilbake disse maskinene. Etter mitt syn var det akkurat de samme maskinene. Og til slutt så fant de ut at disse var lettere enn å bruke slegga.»

På midten av tiåret begynte første ordentlige forsøk på saging av skifer. Ei vuggesag var pilotutgaven hvor motoren var på ene siden og ei 10 millimeter tykk smergelskive på den andre. Etter hvert ble denne erstattet av en Vesterviksag, med noe sterkere motor. Denne gjorde sin misjon i mange tiår fra starten av 60-tallet. I dag er det automatsag som gjør nytten, hvilket vi skal komme inn på i senere kapitler.

Bjørn Myhren trakterer Vesterviksaga først på 1980-tallet.

Taubanen i Sæterlia på tur ned med fire skiferarbeidere som er ferdige med nok en arbeidsuke. I midten sitter Sigrid Mellem (kokk). Taubanene var et stort fremskritt, da de mangedoblet kapasiteten i forhold til hestetransporten. Likevel skulle kapasiteten vise seg å bli for liten.

På slutten av 1950-tallet innså skiferindustrien at det var behov for effektivisering. Manuelt og hardt mannsarbeid med enkle redskaper var snart forbi.

Hakke og spade sitt siste tiår Til tross for at det nå var bygget to taubaner i Sæterlia, og Skaslien hadde konkludert med at «transportproblemet var nu løst var all fremtid», var det nettopp transporten som var en propp for videre utvikling av Opdalsten. Skiferindustrien måtte effektiviseres og rasjonaliseres, verdien lå i råvaren og det måtte utvinnes mer og raskere for å kunne overleve. Effektiviseringen lå i maskiner, men disse kunne ikke fraktes med taubanen. Skaslien og Opdalsten spekulerte utover på 1950-tallet hva deres neste trekk skulle være. Spesielt var jordrensingen lite effektiv, utrensingen ble fremdeles gjort med hjelp av Storbekken, men skulle bedriften henge med var det nødvendig å foreta modernisering av denne operasjonen. Skaslien forteller i sine erindringer fra 1962:

«Hakke og spade holder ikke lenger med nutidens arbeidspriser. Skulle vi leve av driften var rasjonalisering med maskiner eneste utvei.»

Derfor leide Opdalsten i 1956 og 1958, en bulldoser sommers tid for å renske fjellet og tilgjengeliggjøre råstoff for vinterarbeid. Men utleiekostnaden var dyr, ca. 22.000 kostet det bedriften å ha en bulldoser til å renske fjell hver sommer. I 1959 ble de snytt for rensk, og dermed sparte de beløpet. Det var da forslaget om å gjøre innkjøp av bulldoser selv kom på banen. En liten bulldoser på sju tonn ble innkjøpt og ble starten på ei stor driftsendring i Opdalsten – som virkelig tok fart på starten av det neste tiåret.

Bulldozeren var den første maskina som kom til Sæterfjellet. Med den kunne det både bygges vei og renskes. Under Sæterfjellet ligger tåka som en sjø over dalen.

Til tross for at Opdalsten hadde bygget to taubaner i Sæterlia, og Skaslien hadde konkludert med at «transportproblemet var nu løst var all fremtid», var det nettopp transporten som var en propp for videre utvikling av Opdalsten. Skiferindustrien måtte effektiviseres og rasjonaliseres, verdien lå i råvaren og det måtte utvinnes mer og raskere for å kunne overleve.

Skiferbruddene ligger i lia og på fjellet ovenfor Sætra. Til venstre i bildet er Storbruddet og bruddet Toppen tilhørende Opdal Stenindustri. Over dyrkamarka står taubanebukkene for taubanen til Toppen. Øverst er bruddene i Sæterlia tilhørende Opdalsten. Herfra synes en stripe ned gjennom skogen som er taubanetraseen og som ender på lagerplassen ovenfor gården. Bak horisonten ligger Skaslibruddet og bruddene Ristfonna, Hermon og Golan.

Dato:

30.06.2023

Målestokk: 1:7500

500

Koordinatsystem: UTM 32N

Utskrift fra Norkart AS Målestokk: 1:7500

KAPITTEL 8

1960-tallet: Maskinrevolusjon

På vei inn i fremtiden Bulldoseren som ble innkjøpt i 1959 gjorde også nytte i en stor avgjørelse som Opdalsten tok samme år. Veibygging opp Sæterlia. Taubane, hest og rå makt holdt ikke lenger for å holde tritt med utviklingen. Skaslien gjør denne konklusjonen i 1962:

«Den siste utvei blir nu å kjøpe maskiner selv, og så ta fat paa veibyggingen for at faa brakt maskinene til arbeidsplassen oppe på snaufjellet 1000 meter over havet. Denne vei er nu tatt i bruk om noget forsinket, grunnet flomskader i 1961. Jeg ser nu mere optimistisk på forholdet.»

Det ble gjort forsøk på å søke støtte til veibyggingen både til Oppdal Bygdeallmenning og Oppdal kommune, men disse forsøkene falt gjennom. Grunneier Haldor Sæteren var positiv og det ble gjort en avtale om veibyggingen opp Sæterlia. Med både håndmakt og maskinkraft ble veien påstartet sommeren 1960. Slik ble det et par år senere mulig å komme frem med både bil og maskiner. Den første lastebilen som kjørte opp lia var allerede et år tidligere. Bak rattet i en blå Ford satt John Norheim som også var delaktig i veibyggingen, og forserte Sæterlia for første gang med en ny type hestekrefter. Da veien kunne benyttes i daglig drift fra 1962, fikk firmaets lastebil påsatt et overbygg og ble brukt til å frakte arbeidsfolkene opp og ned. Kokkelagets epoke var over, nå kunne alle reise hjem og ned fra fjellet hver dag.

I 1960 starter Opdalsten bygging av vei opp til Sæterfjellet. Traktorgraver og lastebil er i gang.

Driftsendring Året etter gjør Opdalsten som den første av skiferbedriftene innkjøp av gaffeltruck, nærmere bestemt en Volvo Hegg-truck; en omvendt traktor. Den skal endre drifta betraktelig i årene som kommer. I 1963 kjøpes det inn en traktorgraver som blir benyttet til rensking av fjellet. Vi lar Olaf Skaslien jr. fortelle: «Da kunne vi begynne å endre drifta. Vi tok ut berg og fjell fra bestemte brudd. Og leverte blokker til hoggerne i skuret. Og det ble jo en fryktelig stor forandring mot før, da de sto og tok ut blokk selv og rulla inn i skuret, og slet.» Denne endringen førte til at det var behov for et arbeidslag som tok ut fjell og et som hugde det. Selve uttaket av fjell og transporten til hoggerskuret var på bedriftens regning. Olaf Skaslien jr. fortalte at det var stor skepsis til forandringen, selv om huggerne ble lovd samme akkorden. Etter en tid med

prøvetid snudde likevel arbeiderne – de ville ha servert blokk alle sammen. Resultatet av driftsendringen var en voldsom oppgang i produksjonen og i lønningene, sier Olaf Skaslien jr.: «Lønningene steg med over 40%. Men likevel tjente vi på det. For det ble så voldsom produksjon.» Denne omleggingen dannet konturene av drifta slik den er i dag. Utover på 60-tallet ble maskinparken supplert betraktelig med både hjullaster og hydraulisk gravemaskin på belter kom i 1967. Begge var revolusjonære for driften av skiferindustrien. Gravemaskinen var en Priestman Mustang, og i førerhytta satt Olav «Bøssin» Bøaseter. Den første dumperen kjøpes inn i 1969. Maskinenes inntog markerte et før og etter – et tidsskille i skiferindustrien. Som nå var på stødig kurs inn i fremtiden.

Opdal Stenindustri investerte også i en traktorgraver med vinsj for å lette arbeidet i bruddet Furunesmorka. Nederst i bildet Kranbruddet.

En bauta blir borte I en alder av 83 år dør Olaf Skaslien i sitt hus Lundhaug i Oppdal sentrum. En lang arbeidsdag er over i 1963. I sine erindringer som han skrev året før oppsummerer han sitt liv og virke, og hvilken betydning skiferen har spilt de siste 45 år av hans liv:

«Størsteparten av mitt livs historie hvor stenen gjennem hele dette tidsrom har vært den største belastning på min hjerne. Om det ikke akkurat har vært noen dans på roser oppe i Dovrefjella, så er jo hovedsaken å være tilfreds, og da håper jeg avslutningen på livskampen blir mer tilfredsstillende.»

Utvilsomt har Olaf Skaslien betydd alt for skiferindustrien i Oppdal. Og motsatt – skiferen skulle bety alt for ham. Alle barna til Skaslien var på dette tidspunktet aksjonærer, det hadde de blitt allerede rett etter krigen. Rolf fortsatte som disponent, mens Olaf jr. var driftssjef. I 2008 ble det reist en bauta av Olaf Skaslien ved Oppdal stasjon. Det var Oppdal Rotaryklubb med Sverre Stenløkk i spissen som var initiativtaker til bautaen. Den oppdalsfødte kunsthåndverkeren Ingrid Austlid Rise fikk oppdraget med å utforme den, mens både Oppdal kommune og skiferindustrien selv bidro i finansieringen. Som en innflytter ankom han bygda i 1916. I en jordbruksbygd som den gang ikke var vant til verken innflyttere, gode lønninger, fine titler eller nye ideer. Det er lett å forstå den skepsisen Olaf og hans satsing på skiferindustrien vakte i Oppdal. Han fikk ikke noen drahjelp fra verken kommunen eller et stort flertall av sambygdingene. Derfor er det fascinerende at han holdt ut. Fra 1923 gikk han nærmest fra krise til krise de ti første årene. Det ble heller ikke noe lettere da han bestemte seg for å starte virksomhet 1000 meter over havet. Det virker som om drivkraften hans var å løse utfordringer. «Det skær gå» uansett hvor vanskelig det kunne virke. Han gav aldri opp, selv om det kanskje var god grunn til det. I jubileumsåret 2023 retter Minera Oppdal en stor takk til Olaf Skaslien for hans banebrytende arbeid og solide innsats for oppdalskiferen.

Olaf Skaslien var riktig mann til riktig tid. En ekte gründer med ukuelig optimisme, kreativitet og pågangsmot.

Forsøk på noe større I 1966 ble det gjort et fremstøt på å forene flere av skiferaktørene både i Oppdal, men også i et større omland. Vi vet ikke så mye om bakgrunnen for kommandittselskapet Naturinvest AS, men kan anta at samordning rundt markedsføring og salg var en av hovedårsakene til det ønskede samarbeidet. I selskapet inngikk AS Opdalsten, Opdal Stenindustri AS, AS Snåsaskifer og Norsk Cement og Skiferindustri AS. Selskapet opprettet så Kallskifer AB i Sverige. Her ble flere av ansatte fra skiferbedriftene i Oppdal sendt for å arbeide. Det skulle vise seg at prosjektet ble en fiasko, og den innskutte kapitalen gikk tapt.

Gullalder på en falmet avtale I tillegg til maskinrevolusjonen opplevde skifernæringen svært gode tider på 60-tallet. Markedet var brennhett, og bedriftene – både store og små, tjente gode penger. Et stort fremskritt kom på plass i 1968; da oppførte Haldor Sæteren det første isolerte hoggerskuret. De to skurene han tidligere satte opp i lia hadde blitt tatt av snøskred – heldigvis skjedde begge hendelsene på søndag når arbeiderne hadde fri. Det nye skuret ble oppført nede i dalen, og endelig ble det slutt på den iherdige vedfyringen for oppvarming av skiferen. Samtidig ble det innkjøpt ei Moelven-brakke som fungerte som spise- og pauserom. Maskinene reduserte behovet for arbeidsfolk, i løpet av 60-tallet reduseres antall ansatte med 55 personer. Likevel var skiferindustrien for lengst etablert som den største hjørnesteinen i næringslivet i Oppdal. I snart 49 år hadde leieavtalen mellom Sæteren gård, Oppdal Stenindustri og Opdalsten vært et forutsigbart utgangspunkt for utviklingen og konsolideringen av skiferindustrien. De to bedriftene var størst blant alle i skifernæringen, og hadde henholdsvis ca. 80-90 ansatte hver i 1960. De hadde stor kapital nedlagt i veier, bygninger og faste anlegg på området. Det var mye som stod på spill dersom det ikke skulle komme til enighet om en ny avtale med grunneier. Det måtte derfor bli både støy og konflikt da Haldor Sæteren i 1967 varslet at han ikke vil videreføre avtalen som utgår i 1972. Formelt sier han opp avtalen i 1969. I egne notater skriver Sæteren:

«Kampen om skiferrettighetene på Sæter-eiendommen startet i 1967. Samtidig med syvdagerskrigen i Midtøsten. Opdal Stenindustri og Opdalsten inngår en avtale med Oppdal Bygdealmenning om nye felt. Disse feltene får navnet Hermon og Golan etter nyhetsnavn fra syvdagerskrigen. Golanskifer blir navnet fra det ene feltet.»

En liten fotnote til disse navnene er at det ble hevdet at utsikten fra Sæterfjellet kunne ligne på den faktiske fra fjellet Golan, mens drønnene fra det aktive skytefeltet på Hjerkinn gav assosiasjoner til krigen i Midtøsten. Da Haldor varslet oppsigelse av avtalen, hadde han et oppriktig ønske om å forene Opdalsten, Opdal Stenindustri og Haldor Sæteren Stenbrudd. Han mente måten det ble drevet på og mulighetene for fremtiden, ikke var tilstrekkelig rasjonell og effektiv for noen av partene. Dialog og forhandlinger ble satt i gang, men førte ikke frem. Det skulle legge seg en skygge over dalen og langt opp i Sæterlia i nærmere ti år mens kampen om skiferrettighetene pågikk.

Odd Skaslien beundrer all skiferen som nå har kommet på paller og flyttes med trucker.

Som en konsekvens av at Haldor Sæteren sier opp leieavtalen i 1969, fikk Opdalsten og Oppdal Stenindustri en avtale med Oppdal Bygdealmenning på områder på Sæterfjellet. De startet først i bruddet som ble kalt Hermon, men forkastet det nokså raskt og gikk over til Golan. Dette ble drevet i en 20-årsperiode, og skiferen herfra fikk navnet Golan-skifer på grunn av sitt særpreg og ble skilt ut som en egen kolleksjon. Det som kjennetegner Golan-skiferen er de svarte små prikkene som er mineralet biotitt. Bruddet ble drevet til slutten av 1980-tallet da kostbar rensking av fjell resulterte i at drifta opphørte. Arne Robert Skaslien har mange minner fra arbeidshverdagen oppå Golan, hvor han hadde sin første sesong i 1977: «I spisebrakka som fremdeles står, satt vi 10-12 mann og spiste matpakka vår. Det var ikke akkurat noe kantine nei, vi var blaut og kald enkelte dager, men vi hadde vedfyring til de kaldeste dagene på høsten. Sesongen på Golan varte fra slutten av mai til oktober, da senhøsten og snøen kom flytta vi stort sett ned til bruddet i Sæterlia.» Sporene etter 20 år med skifereventyret på Golan er fremdeles godt synlige i dag, og både kompressorhuset og spisebrakka står fortsatt.

Olaf Skaslien sin 80-årsdag 29.02.1960

Sittende fra venstre: Rolf, Alrek og Knut Skaslien, jubilanten selv Olaf Skaslien senior, kokka Ellen Elshaug g. Fagerli, Ola og Olaf Skaslien og Erling Ekrem. Rekke 1 fra venstre: Ludvig Lauritzen, Petter Fjelldal, Ingvar Bakk, Alf Fjelldal, Olaf E. Mellem, Ivar Dørum, Martin Skagen, Einar Øien, Paul Fjelldal, Jørgen Stene, Henning Sneve, Olav Nygård, Sigmund Kårvatn, Ole Holthe-Berg og Asgeir Norheim. Rekke 2 fra venstre: Inge Bjørndal, Iver Stølan, Oddmund Nysæter, Ellev Myran, Vidar Ansnes, Ingvar Rønning, Harald Tevik, Mikael Hoelsether og Ola Myran. Rekke 3 fra venstre: Tore Rudshagen, Ingebrigt Kårvand, John Norheim, Asbjørn Jacobsen, Inge Sneve, Harald Liabø, Ottar Nygård, John Ødegård og Magne Rønning.

Odd Skaslien, Emil Nygård, Waldemar Fjelldal og Inge Holthe-Berg var ikke til stede da bildet ble tatt.

KAPITTEL 9

1970-tallet: Skilsmisse og gjenforening

Selgers marked I 1970 var det mellom 10 - 15 aktører som drev med skifervirksomhet. 145 personer var ansatt i industrien. Produksjonstallene økte, og eksportandelen var på 40%. Opdal Stenindustri og Opdalsten var fremdeles de største aktørene, med en felles omsetning på 4.7 millioner kroner og en produksjon på ca. 100.000 kvadratmeter årlig. Til sammen hadde de over 70 ansatte. «Efterspørselen har de senere år vært stadig stigende, og vi har til nå kunne glede oss over utpreget selgers marked», kan Rolf Skaslien fortelle Aftenposten i 1975. Eierinteressene fulgte fremdeles gründertiden; Opdalsten ble drevet av Skaslien-slekta, hos Opdal Stenindustri var eierne fremdeles arvtakerne etter Skjødskift. Skjønt et generasjonsskifte hadde funnet sted; Erik Aalbu gikk ut av styret i 1967 tre år før sin død og hans svigersønn Ivar Ottvad trådte inn. Erling Ween satt som disponent helt frem til sin død i 1972, da overtok Ottvad rollen som disponent. Praksisen med uttak av stein levert til et arbeidslag for hugging og kløving hadde etablert seg, og ble praktisert av både de små og store aktørene.

Striden om rettighetene I 1972 utgår leieavtalen etter 49 år. Helt siden 1967 var det pågått forhandlinger om et felles driftsselskap med både Sæteren, Opdal Stenindustri og Opdalsten, men det lykkes ikke trioen å gå sammen. Likevel dannet dette foranledningen til en sammenslutning av de to sistnevnte firma som slår seg sammen og etablerer det nye selskapet AS Oppdal Skiferindustri i 1972. Osloavdelingen til Opdal Stendindustri ble holdt utenfor sammenslåingen som ble overtatt av Norsk Cement & Skiferindustri AS (senerere Rieber & Søn). Eyvind Ween fortsatte her til han gikk av med pensjon i 1981. Disponent i Oppdal Skiferindustri blir Erling Ekrem som var gift med Marit Skaslien, en av Skaslien-døtrene. De to selskapene som hadde gått hver sin vei på 1930-tallet, skulle nå forenes igjen. Heldigvis hadde det gått en generasjon siden konflikten mellom Skjødskift og Skaslien. Som barnebarnet Arne Robert Skaslien stadfester:

«De gamle krigerne var borte. Nå var det en ny generasjon som regjerte». Ved opprettelsen av Oppdal Skiferindustri avsluttet Opdalsten sin produksjon av skifer, men fortsatte som et eierselskap. Det hadde 50% av aksjene i det nye selskapet, og i 1973 kjøpte Opdalsten Lundhaug. Lundhaug ble senere solgt i 1996. Aksjekapitalen i Oppdal Skiferindustri ble fordelt mellom Opdalsten – 125 aksjer, Oppdal Stenindustri – 122 aksjer, mens Ivar Ottvad, Eyvind Ween og Kjellaug Ween hadde hver sin aksje.

Opdal Stenindustri i 1972 før sammenslåingen med Opdalsten. Bildet er tatt foran Kvitbrakka. (Komplett navneoversikt på side 148).

Oppdal Skiferindustri krevde ekspropriasjon av eierrettigheten på Sætra-eiendommen, og en lang runde i rettsapparatet settes i gang i 1972. Parallelt sikret bedriften seg adgang til drift på Oppdal Bygdealmennings grunn på Sæterfjellet. Et værhardt område på 1200 moh. med forekomster som var uprøvd. De årene saken pågikk kostet skiferindustrien og de berørte partene både tid, penger og krefter. For Haldor Sæteren handlet det om å få tilgang til sin egen eiendom etter et halvt århundre med bortleie. For de to andre aktørene handlet det om å sikre det deres forgjengere og de selv hadde bygd opp, investert og utviklet. Frontene var til dels harde i årene som saken pågikk. I 1977 avsa Høyesterett dom hvor Haldor Sæteren fikk rett på enkelte punkter, men tapte driftsretten på Sæterfjellet samt eiendomsretten på industriområdet. Samtidig ble erstatningen til Sæteren større enn Oppdal Skiferindustri hadde forventet da saken startet. Høyesterett begjærte nytt overskjønn i 1978. Saken ble ført til veis ende av alle parter, på slutten av tiåret kunne man endelig se fremover og tilrettelegge for en mer forutsigbar planlegging av skiferindustrien.

Ivar Ottvad 1923-2010

Bedriftsbesøk til svenske Grythyttan. Bakerste rekke f.v. Eyvind Ween, sjåfør ukjent navn, R. Bråthen, Olaf Skaslien Jr., E. Nordgren, E. Schrøder, Five.

Haldor Sæteren legger grunnsteinen for fremtiden I 13 år drev Haldor Sæteren hjemgården før han til slutt bestemte seg for å forpakte den bort i 1967. Antageligvis så han mer fremtid i skiferen enn melkeproduksjon og gårdsarbeid. Samme året som han tok denne avgjørelsen, ble Sæteren-familien komplett da datteren Barbro ble født. Hun ble lillesøster i flokken, hvor Sivert var eldstemann og født i 1953, Arnstein kom to år etter og Rannei ble født i 1965. Haldor var gift med datteren av stasjonsmesteren på Drivstua – Bjørg Turid Kongshaug. Gjennom oppveksten hadde Haldor sett skiferindustrien utvikle seg i nærområdet. Helt siden oppstarten i 1923 hadde også Sætra vært vertskap og holdt losji for mange skiferarbeidere. Hans far Sivert og Olaf Skaslien hadde alltid hatt et godt forhold, hvilket Haldor også opprettholdt frem til Skasliens død i 1963. Etter hvert som Haldor Sæteren Stenbrudd utviklet seg og antall ansatte økte, måtte Haldor innfinne seg i rollen som sjef. De ansatte respekterte ham, og det var visstnok aldri noe vondt blod mellom arbeidsgiver- og taker. I tillegg til å legge inn en stor innsats for å bygge opp sin egen skifervirksomhet, hadde Haldor en stor dedikasjon til friidrett, og innførte derfor bedriftsidrettslag. Det var stor oppslutning om å ta idrettsmerket innen øvelsene 60 meter, kule, lengde og utholdenhet. Det var avsatt egne dager i arbeidstida hvor de ansatte fikk prøve seg. Her hører det også til ei artig historie hvor sønnen Arnstein fikk gjennomgå. Arnstein selv gjetter han var i slutten av tenårene da følgende skjedde:

«Et år hadde jeg sluntret unna utenholdenhet, men far visste råd og hadde lagt en plan for meg på selveste nyttårsaften. Jeg hadde vært på fest, men ble vekket på morgenkvisten av far som stod ved senga med stoppeklokka i hånda. Han hadde gjort klar en løype rundt gårdstunet, og målet var 5000 meter. Han sekunderte meg for hver runde på kravet som var 20 minutter. Jeg tror han syntes veldig synd i meg, og var snill da jeg kom i mål. Han nevnte ikke tida, men sa: Du greide det akkurat.»

Arnstein og Sivert 1962 med Svarten.

I 1974 blir Geir S. Jacobsen ansatt som daglig leder i Haldor Sæteren Stenbrudd. Enn så lenge er ikke bedriften et aksjeselskap, hvilket medfører at Haldor måtte ta opp lån med pant i gården. Ifølge sønnen Sivert «gnagde dette ham fælt». De to sønnene hadde på samme måte som sin far, hatt en oppvekst hvor skifernæringen var tett på. En del av dagliglivet. Kiosken på «kvitbrakka» og synet av slitne, men glade skiferarbeidere som fikk lønningene i konvolutt, hvor det kunne skje at sedlene blafret av gårde i den strie sønnavinden når arbeiderne telte opp. Guttungene fra Sætra ble sluppet tidlig til med traktorkjøring allerede fra 8-9 års alderen, og sommers tid ble de gjerne satt til å sage skifer med ei lita sag Haldor hadde seg ordnet med. Slik fikk han sønnene til å hjelpe til med ordre han hadde tatt på seg. Sivert flyttet til Storsteigen på landbruksskole i 1975, hvor han også traff sin fremtidige kone Bjørg Marit Hollseter. Deretter til Lillehammer året etter, hvor han studerte økonomi. Arnstein flyttet hjemmefra i 1972 til Dovre på yrkesretta videregående skole. Han sluttførte videregående skole på Støren, deretter satte han nesen til Gjøvik og toårig ingeniørstudier. Ingen av dem hadde da i tankene at de noen tiår senere skulle sitte i førersete for Skandinavias ledende skiferprodusent.

Industrien flytter ned i dalen – og blir industri I bruddene fortsatte arbeidet videre til tross for ekspropriasjonssaken. Oppdal Skiferindustri i bruddene på Sæterfjellet, samt i bruddet som ble leid av Oppdal Bygdealmenning (Golan). Haldor Sæteren utvidet staben til 16 personer i 1973, og tar over bruddene hvor Opdal Stenindustri tidligere hadde virksomhet. Han bygger nye produksjonshaller både i -72 og -73. Maskinene og mobiliteten med veiadkomsten til fjellet, hadde gjort hverdagen til arbeiderne betraktelig lettere, uten sammenligning med skiferindustriens første tiår. I en reportasje i Arbeider-avisa fra januar 1973 skildres hverdagen i skiferbruddet 1200 moh. hos Oppdal Skiferindustri: «Nei, fjellet er ikke et gjestmildt sted i begynnelsen av januar. Men karene som har sitt daglige arbeid i skiferbruddet på Sæterfjellet i Oppdal, synes ikke å la seg affisere av det hustrie været. De er herdet etter mange års utendørs arbeid i det barske klimaet.» Videre henviser reportasjen til ei stor satsing som er satt på vent grunnet ekspropriasjonssaken: «Planene går ut på å flytte all videreforedling av skiferen ned til dalen, hvor det skal bygges en moderne hoggerhall. Når og hvis planene blir realisert, vil det for mange av steinarbeiderne bety slutten på det harde slitet på Sæterfjellet.» Produksjonshallen til Oppdal Skiferindustri påbegynnes høsten 1975, da bedriften får et vedtak om forhåndstiltredelse i påvente av ekspropriasjonssaken, og står klar året etter. Dette endret driften betydelig ved at det ble tatt ned stein om sommeren slik at de fylte lageret i hallen for vinterarbeid. Olaf Skaslien jr. hevder at det var først nå det ble snakk om industri i moderne forstand, og slik vi kjenner skiferindustrien i dag. Strevet for arbeiderne oppe på fjellet i vinterhalvåret med måking av snø for å komme til skiferen, frosne fingre og hektisk oppvarming tilhørte nå historien.

Bilde (v): Disponent i Oppdal Stenindustri Erling Ween snakker med Harald Furunes på skiferblokka. Bildet tatt i 1972. Bilde (h): Ivar Ottvad var ingeniørutdannet og brukte kunnskapen til å modernisere blant annet transporten i bruddet. På bildet vises Ottvad sin konstruksjon av den spesiallagde dumperplatten.

Volvo baklaster i virksomhet i bruddet til Oppdal Skiferindustri. Bildet tatt først på 1980-tallet.

KAPITTEL 10

1980-tallet: Den yngste blir størst De første permitteringene På 80-tallet skal permittering for første gang tas i bruk i skifernæringen. Historien skal vise at permitteringer vil ramme næringen i tiårs raptuser fremover. Produksjonen av skifer for de største bedriftene gikk drastisk ned på 1980-tallet. Med en topp 20 år tidligere på 131.000 kvadratmeter per år, til 106.000 kvadratmeter årlig på 80-tallet. Denne reduksjonen hadde et fasettert årsaksbilde; etterdønningene av ekspropriasjonssaken, konkurransen mellom Haldor Sæteren Stenbrudd og Oppdal Skiferindustri, svingende marked og ustabile forekomster av skifer. Eksportmarkedet kollapset, og fra en andel på godt over 40 prosent i 60-åra til omtrent ingenting 20 år etterpå. Arne Robert Skaslien som da jobbet i Oppdal Skiferindustri, husker markedet på slutten av 80-tallet:

Den røde rundingen til høyre midt i bildet, viser yttergrensene til bruddrettighetene til Oppdal Skiferindustri. Vossakran med Otto Bakk og Alf Løkken kamufleres godt i omgivelsene.

«Det var likt i hele bygg- og anleggsbransjen. Det var ikke et oppdrag å oppdrive. Håndverkere gikk ledige over hele Norge, det var krise». Både Oppdal Skiferindustri og Haldor Sæteren Stenbrudd måtte ty til permittering av de ansatte fra midten av 80-tallet. Når Ola P. Hoel taler til Steinindustriens Landssammenslutnings årsmøte i 1986 kommer han med ei klar oppfordring til de to største skiferbedriftene i Oppdal:

«Når ein veit at Skjødskift, Skaslien og det kompaniet greidde å marknadsføre Oppdalsstein i store deler av Europa med dei midler som dei rådde over i 30-åra så må det mane til ein sterk innsats på marknadsfronten i dag. (...) Puss opp Gammel-Skasliens motto – Det skær gå».

Allerede to år før Ola P. sin tale, hadde aktørene i skifernæringen samlet seg og stiftet Oppdal Skiferforening. Hvor målet var å samordne salg og markedsføringen, spesielt mot utlandet. Det ble laget en felles brosjyre i 1984 på norsk og tysk. Det er ikke mange eksempler på markedsføringsmateriell, kanskje var dette den første etter at Skjødskift laget sine på 30-tallet. Oppdal Skiferforening eksisterer fremdeles i dag, men med kun to aktører igjen, har den utspilt mye av sin tiltenkte rolle.

Forenkler arbeidsoppgavene Da Haldor Sæteren Stenbrudd måtte permittere arbeiderne fikk de finansiert ulike kurs gjennom ei ordning via Arbeidsmarkedsetaten. Haldor Sæteren benyttet seg av ordningen og gjennomførte mange ulike kurs for arbeiderne. Et av kursene gikk på hvordan man skulle tilpasse vanskelig stein. I den forbindelse ble det kjøpt inn nye rissemaskiner som ble tatt godt imot av arbeiderne. Etter kurset og permitteringene ville alle ha tilgang til nyvinningen. 80-tallet rommet også teknologiske fremskritt som lufthammere som lettet kløvingen betraktelig, samtidig som hydrauliske løftebord førte til mindre belastning for arbeiderne. Minuset med maskinene og fremskrittene var økning av støy og støv. I 1986 startet også Haldor Sæteren med et tredagers skiferkurs hvor aktuelle bransjefolk som gartnere, bygg- og anleggsfolk, murere og arkitekter ble invitert til å lære mer om både skiferens egenskaper og muligheter som materiale. Kurset ble godt tatt imot, og er fremdeles et populært tilbud i dag. Mange tusen bransjefolk har siden 1986 kommet til Oppdal for å få mer kunnskap om oppdalsskiferen.

Både smil, god arbeidsmoral og utforkjøringer gir et lite innblikk i hverdagen oppi Sæterlia. Heldigvis har skiferindustrien gjennom historien vært spart for stygge arbeidsulykker.

Bilde øverst t.v.: Trillebår, hakke og spade er erstattet. Maskinene forenkler rensingen av fjell betraktelig. Her fra bruddet Golan. Bilde øverst t.h.: Det er ikke alltid enkelt å manøvrere tung last på den bratte og kronglete veien. Bilde øverst i midten.: Heldigvis har det gått bra med personene som har vært involvert i utforkjøringene. Bilde nederst t.v.: Olav Nygård kløver bruddheller. Bilde nederst midten.: Med nøyaktighet og presis kraft hugger Hans Engan i skiferen. Bilde nederst t.h.: Bjarne Westmann tar seg tid til å smile til fotografen.

100

101

Spent stemning I kjølvannet av rettsaken i 1978, og utover på 80-tallet fikk Oppdal Skiferindustri etter hvert økonomiske utfordringer. Sammenslåingen av de to selskapene Opdalsten og Opdal Stenindustri i 1973, hadde kostet. Mange år i rettvist, betydelige investeringer, oppstart på Golan og etter hvert utfordringer med råstoff, produksjon og salg, samt at eierne nærmet seg pensjonsalder, medførte at en ny generasjon inntok en mer aktiv rolle. Etter en gjennomgang av selskapet ble det anbefalt å ansette en ny daglig leder som ikke hadde tilknytning til noen av aksjonærgruppene. Per Helge Rudi ble ansatt som ny salgsleder, og etter hvert som disponent, i Oppdal Skiferindustri fra 1. mai 1984. I 1985 var eventuelt salg av selskapet satt på dagsorden. På banen kom først Haldor Sæteren som nå håpet at han endelig kunne få realisert sitt opprinnelige ønske om én felles bedrift. Men ingen visste hva styret i Oppdal Skiferindustri ville gjøre og det ble dramatiske januardager i 1986. Ville styret akseptere budet fra Haldor Sæteren Stenbrudd, håpe på et større bud fra en tredjepart eller gjøre opp saken internt i de to familiene, henholdsvis Ottvad og Skaslien? Budet fra Sæteren blir avfeid i et kort brev 10. januar: «Vi viser til Deres tilbud 27.12.1985 og beklager å måtte meddele Dem at Deres tilbud ikke kan aksepteres». Svaret blir møtt med stor skuffelse av ledelsen i Haldor Sæteren Stenbrudd. Oppdal Skiferindustri fortsatte å holde kortene tett til brystet og lokalavisen Opdalingen kalte prosessen «hemmelighetskremmeri». Dagene går og en ny aktør kommer på banen; Arne Hoel. Fem år tidligere hadde hans firma Arne Hoel & Sønner, etablert drift på østsiden av dalen og hadde nå ti ansatte. Det ble også spekulert i at et bud fra aksjonærene i Oppdal Skiferindustri ble vurdert av styret. Kjellaug Ween var styreleder i selskapet, hvorpå familien Ween og den eldre generasjon Skaslien solgte seg ut av selskapet. En gruppering av den yngre generasjon Skaslien og Ottvad gikk inn som nye aksjonærer overtok driften januar 1986. De nye eierne blir til sammen 17 søskenbarn Skaslien, samt Ottvad-familien – far Ivar og barna Erik, Per og Ingrid. Rudi ble oppsagt og Olaf T. Skaslien overtok som arbeidende styreformann ved siden av sin lærerstilling.

Generasjonsskifte Helt siden de var små hadde skiferproduksjonen, arbeiderne og hverdagslivet i industrien spilt en viktig del av Sivert og Arnstein sin barndom. På 80-tallet var brødrene blitt menn og bestemte seg for å gå i sin fars fotspor. Eller rettere sagt, de følte de ikke hadde noe valg. Arnstein forklarer:

102

Storebror Sivert og lillebror Arnstein i 1956.

«Vår gamle far var veldig sliten etter ekspropriasjonssaken. Han gav seg mer eller mindre etter 1978. Vi forstod at dersom det han hadde bygget opp skulle videreføres, måtte vi hjem å hjelpe til. Vi hadde jo vokst opp med dette og det var veldig nært for oss. Det handlet om å brette opp ermene både for bedriften og gården. Følte kanskje vi ikke hadde noe valg, samtidig hadde vi også lyst. Så da ble det slik».

Arnstein 2009

På 80-tallet vokste Haldor Sæteren Stenbrudd seg større enn Oppdal Skiferindustri, og arbeidsstokken talte ca. 30 menn. I tillegg til virksomheten i Drivdalen ble det etablert ei avdeling på industriområdet i Oppdal sentrum samt ei salgsavdeling i Trondheim. Begge bedriftene drev på egen måte, og ikke minst – de konkurrerte med hverandre. Sivert 2009

I 1986 ble foretaket til Haldor Sæteren endelig omorganisert til aksjeselskapet Skifer-Sæteren. Aksjonærene var ham selv sammen med sønnene. Geir S. Jacobsen fortsatte som daglig leder. «Fra da av var vi en trojka: Geir, Arnstein og jeg», påpeker Sivert. Samme år overtok også Sivert hjemgården. Han og kona Bjørg bestemte seg for å drifte gården igjen, etter at jorda hadde vært bortleid siden 1967. De fyller fjøsa med sau, og etter hvert fylles også husa med en stor brødreflokk – Haldor, Jon Ola og tvillingene Sondre og Erik.

103

KAPITTEL 11

1990-tallet: Fusjon og oppkjøp – og oppkjøp igjen To kilo tyngre slegge Eksporten hadde stupt og konkurransen i markedet var tøff for skiferprodusentene i Oppdal på 80- og 90-tallet. Det ble påpekt fra flere hold at industrien hang bakpå i den teknologiske utviklingen. SINTEF-forsker Per Storemyr involveres i et stort samarbeidprosjekt med flere av skiferaktørene i Oppdal, og får finansiert 2 millioner kroner for å utvikle en ny knekkeautomat. Han er klar i sine uttalelser til fagskriftet SMB-revyen på hvorfor skifernæringen må satse på ny teknologi: «Utviklingen i skiferbransjen de siste hundre år har vært at slegga er blitt to kilo tyngre.» Markedet betegnes på denne tiden som en «ny steinalder», mens Storemyr mener at skiferbedriftene ikke klarer å møte konkurransen fra aktører i Asia og Sør-Amerika. «De trenger ny teknologi for å konkurrere på pris. Hammer, meisel og rå håndmakt er fortsatt den viktigste produksjonsinnsatsen.», hevder Storemyr. Arnstein Sæteren svarer på forskerens betraktning, og mener «joda, det går an å konkurrere med de store steinprodusentene (...). Men vi trenger ny teknologi. Vi vil slik styrke vår stilling innenlands og med hensyn til eksport». Det er store forventninger knyttet til arbeidet med den nye knekkeautomaten, og Arnstein hevder at blir prosjektet vellykket «betyr dette en revolusjon for skifernæringen i Oppdal». En oppgave for knekkeautomaten var å finne en metode for å dele steinen slik at den får en naturlig jevn kant som om den var laget med tradisjonelt verktøy. Det unike kjennetegnet til oppdalsskiferen. Og selv om både forskere og de mest erfarne skiferarbeiderne jobbet for å finne den riktige teknologien, viste det seg at det er vanskelig å programmere skifer. Skiferproduksjon kan ikke fullt ut industrialiseres og teknologiseres

Med muskler og enkle verktøy har skiferblokkene blitt tatt ut av fjellet. Teknologiske fremskritt har gjort arbeidet lettere, men fremdeles er industrien avhengig av skiferarbeiderens håndverk. På bildet vises Peder Halvorsen i ulveskinnspels som borer med håndholdt maskin i værharde omgivelser.

104

105

– en optimal bearbeiding av ei skiferblokk avhenger mye av håndverket til arbeideren. Jakten på revolusjonen ble lagt på is fra midten av 90-tallet, men har i tiårene frem til i dag stadig vært på agendaen – uten at man har løst gåten på maskinell knekking av skifer. Sivert forklarer hvorfor: «Det å kløve eller ripe stein er ikke spesielt vanskelig. Det vanskeligste for en steinhogger er å lese blokka han får servert. Hvilken kløv skal han ta først eller sist. Finne svakhetene på blokka, manøvrere ut fra disse. Så handler det om fingerfølelse, hvor hardt man skal slå. Med et dumt førstevalg risikerer han å ødelegge for videre arbeid og produkt, og få vesentlig mindre ut av blokka. En erfaren skiferarbeider har lært seg alt dette, men det er vanskelig å omsette det til teknologi. Ei maskin har enda ikke klart å erstatte håndverket.»

Oppkjøp I 1990 startet sonderinger mellom Skifer-Sæteren og Oppdal Skiferindustri om et nærmere samarbeid. På samme tid ble Norge kastet inn i en bankkrise. Bobla i 80-tallets jappetid sprakk, og krisen var et faktum da bankene hadde tapt på utlån og videre tapte sin egenkapital. I dette økonomiske klimaet skulle Arnstein og Sivert gå til Oppdal Sparebank for å be dem være med på oppkjøpet av Oppdal Skiferindustri. «Og til tross for bankkrise, stilte lokalbanken lojalt opp», stadfester Arnstein. Hvilket la grunnlaget for å gå videre med forhandlingene, og senere undertegne en avtale på slutten av 1991 som innebar at Skifer-Sæteren Oppdal overtok 90 % av aksjene i Oppdal Skiferindustri. Navnet på det nye firmaet ble Oppdal Skifer AS og ble formelt stiftet 4. mai 1992. Avtalen møtte motstand blant de ansatte i Oppdal Skiferindustri som mente firmaet kunne klart seg vel så bra på egen kjøl. Uroen handlet mest om hvorvidt det nye firmaet ville klare å holde alle de ansatte i arbeid. Tillitsvalgt Odd Botten og Arne Robert Skaslien fra Oppdal Skiferindustri intervjues i Opdalingen februar 1992, og forteller at det også ble diskutert blant de ansatte om å kjøpe bedriften: «Vi kom med dette forslaget sjøl, men det stoppa opp på finansieringa». Hos Skifer-Sæteren er stemningen mer optimistisk. Endelig kan drømmen om en stor skiferbedrift i Oppdal bli realisert. Erik Engelsjord som er ansatt hos Skifer-Sæteren uttaler i samme avisutgave: «Dette kommer til å gå bra hvis alle drar lasset i samme retning. Det er klart en sammenslåing vil føre til omplassering for en del av arbeidsstokken, men dette kan trygge drifta i framtida.» På ekstraordinær generalforsamling oktober 1995 ble det besluttet å oppløse Oppdal Skiferindustri AS. Den endelige avviklingen skjer på sommeren året etter.

106

Troikaen Geir Jacobsen, Sivert og Arnstein Sæteren realiserer endelig målet om en stor skiferbedrift i 1992.

Faksimile fra Opdalingen, 1992

107

Bilde t.v.: En spesialkonstruert borerigg i Bøsseland. Bilde t.h.: Åge Gottheim

Brukte permitteringstida godt Skifer-Sæteren hadde brukt de siste årene til å renske og klargjøre et nytt brudd, hvilket både kostet og tok lengre tid enn planlagt. Nærmere bestemt 5 millioner kroner og to år. Arbeidet førte likevel til en viktig nyvinning, nemlig innføring av maskinboring. Det var lenge siden maskinboret hadde erstattet håndboringen, men likevel krevde det arbeidskraft ved at en person stod oppå boret for å styre det. Nå ble det innkjøpt en borerigg som frigjorde arbeidskraft og forenklet boringen i bruddet. Parallelt som det ble inngått avtale mellom Skifer-Sæteren og Oppdal Skiferindustri, slet begge bedriftene. I tillegg var skifernæringen preget av sviktende salg og høye driftsutgifter, og både Oppdal Skiferindustri og Skifer-Sæteren måtte gi sine ansatte «verdens lengste juleferie» i desember 1991, og ty til permitteringer. I løpet av perioden var driften på et minimum, og de ansatte brukte lediggangen til «barnepass og kaffedrikking, og litt OL», benyttet de nye eierne tiden til å forberede sammenslåingen. Ny felles logo ble laget, nye arbeidsklær bestilt og arbeidslagene ble omrokert. 2. mai var første arbeidsdag i den nye bedriften. «Vi begynte på nytt, og vi lykkes godt med å slå sammen to bedrifter, to kulturer», sier Sivert. De to brødrene beskriver denne tiden som både spennende og krevende, med tanke sammenslåingen, men også bankkrisen og et labert marked. De hadde troen på at det skulle snu, og det snudde fortere enn de hadde håpet på. Et marked som løsnet på denne tiden, var det japanske. En historie som illustrerer dette, er da Oppdal Skifer sendte en garvet ansatt av gårde for å lande en gullkantet kontrakt i Japan. Sivert husker godt ansiktsuttrykket på salgskontakten da Åge Gottheim ble introdusert som den utvalgte sendemann. «Han Åge på G som vi kalte ham, kom inn for å hilse på – snusåt og lortåt. Da han ble spurt om han hadde vært i utlandet tidligere, svarte han kjapt: Jo, jeg var til Berkåk for et par år siden.» Men Åge ble sendt til Japan, og la et godt grunnlag for en avtale med en stor entreprenør.

108

Det er lysere tider i skiferindustrien, og etterspørselen fra utlandet øker. Oppdal Skifer AS sikrer blant annet en stor leveranse med takstein til Aosta-dalen i Italia. I øverste del av dalen var det påbudt med skifertak på alle bygninger, noe den italienske stat subsidierte. Skifer fra Oppdal skulle i mange år fremover bli levert til den idylliske dalen i de nord-italienske alpene. Faksimile Adresseavisen, 1993

109

Oppkjøp – igjen I november 1995 falt en nyhetsbombe ned over skiferfjellet i Drivdalen, med et drønn langt inn i oppdalssamfunnet. Drøye tre år etter fusjonen mellom Oppdal Skiferindustri og Skifer-Sæteren, hadde eierne av Oppdal Skifer AS besluttet å selge til storaktøren Rieber & Søn, divisjon Skifer & Naturstein. Oppdals største industribedrift ble dermed solgt, Sivert og Arnstein solgte familiebedriften. Salget ble begrunnet med at bedriften ble for liten i mange sammenhenger. Det manglet muskler både innen markedsføring og konkurransekraft. I en tiårsperiode sikret Rieber & Søn seg hånd om det meste av skiferproduksjonen i Norge under paraplyen Skifer & Naturstein. De overtok skifervirksomheten i Otta, Alta, Dovre og Fåvang. «Vi hadde en voldsom respekt for aktøren. De hadde en ryggrad som kunne skvise prisen på konkurrentene. Men frykten var ubegrunnet, det skulle vise seg at Oppdal var best», sier Sivert og forklarer dette med at Rieber & Søn hadde økonomisk ryggrad, men var helt avhengig av kompetansen oppdalsbedriften hadde: «Vi var i alle fall ikke noe dårligere, kanskje tvert om».

Skifer-Sæteren 1990 Sittende fra venstre: Ola Jacob (Jacken) Mjøen, Viktor Vik og Sivert H Sæteren Rekke 1 fra venstre: Olav Bøaseter, Magne Rønning, Magne Skjørstadhaug, Åge Gotheim, Ole Holthe-Berg, Geir S Jacobsen, Anne Mari (Tuppen) Andersen og Arnstein Sæteren Rekke 2 fra venstre: John Klevstuen, Arne Fossum, Sølfest Nyhaug, Asbjørn Husdal, Erik A Engelsjord, Knut Fossum, Marius Mjøen, Oskar Sneve, John Nyvold, Lorentz Hønsvik, Nils Haugland, Ola Duås, John Palmer Ødegård, Henning Sneve og Lars Dørum. Bak fra venstre: Arvid Langseth, Tor Snøve, Per Magne Larsen, Erling Svendstad

110

Oppdal Skifer sysselsatte 60 årsverk i 1995, og mange av arbeiderne ble nå urolige. Arne Robert Skaslien forteller: «Vi ble veldig overrasket. Vi var ferske som ny bedrift, og det var ei god tid og en god stim preget av optimisme. Noen syntes også det var trist. Det utløste ei spenning på hva som kom til å skje. Rieber var et stort konsern, vi var usikre på arbeidsplassene våre». Noen dager etter at nyhetsbomben falt, reiste de ansatte i bedriften på firmatur til Tenerife. Sivert forteller: «Turen var planlagt og måtte gjennomføres. Jeg gruet meg og tenkte det kunne oppfattes som at vi bare stakk av. Underveis fikk jeg telefoner fra folk som var rimelig i harnisk, og oppfattet oss som judas på en måte». Rieber & Søn overtok styrelederfunksjonen, hvor divisjonsdirektør Stein Klakegg inntok rollen. I ettertid beskrives Rieber som en god eier som gav stor frihet til avdelingen sin i Oppdal.

Oppdal Skifer 75 år - 1998 Sittende fra venstre: Åge Gotheim og Ola Mellemseter Halv rekke 1 (foran) fra venstre: Stein Erik Bakk, Arvid Hindseth, Ingrid Steen, Anne Mari (Tuppen) Andersen, John Moen, Sverre Strand, Erik Engelsjord og Roger Husdal Rekke 2 fra venstre: Arne Robert Skaslien, Arnstein Sæteren, Vidar Furuhovde, Ola Moen, John Palmer Ødegård, Åsmund Loe, Per Magne Larsen, Ola Duås, Tor Snøve, Marius Mjøen, Olav Bøaseter og Trygve Bjerke Rekke 3 (midten) fra venstre: Sølfest Nyhaug, Morten Steen, Åsmund Hoel, Lars Dørum, Knut Fossum, Stein Morten Forbregd, Arvid Langseth, Ola Jacob (Jacken) Mjøen, Asgeir Norheim, John Nyvold, Harry Gorset og Per Ivar Rønning Rekke 4 (bak) fra venstre: Kristian Storø, Hans Gustav Hansen, Erik Fagerhaug, Mikal Sæteren, Knut Moen, Roar Skaslien og Asbjørn Husdal Ansatt Viktor Vik var fototgraf. 111

Skrot blir ressurs Det ble raskt et ønske fra Rieber om å slanke administrasjonen, og da tilbød Sivert seg å gå ut av bedriften i 1996. «I stedet for at vi måtte si opp noen, kunne jeg heller tilby plassen min», forklarer han. Arnstein fortsatte sammen med Geir S. Jacobsen. Men ferdig med stein, det var han ikke. Nå gav Sivert seg i kast med å grave i skrottippen for å finne produkter som var salgbare, og etablerte selskapet Sæteren AS. Som grunneier var det han som hadde rettigheter til skrotet, og inngikk en avtale med Oppdal Skifer som befestet at Sæteren AS produserte råkopp og eventuelt andre produkter som var mangelvare hos Oppdal Skifer. Som motytelse skulle Oppdal Skifer stå for markedsføring og salg. Råkopp eller tørrmur som uttrykk og produkt fikk sin renessanse på 90-tallet, det grove, røffe uttrykket med nærmest ubehandlet skifer ble brukt både innen- og utendørs. Palmer Gotheim er en av de som skal ha æren for at råkopp ble populært. «Vi begynte helt i det enkle, jeg fikk med meg 5-6 mann som gikk og plukket fra toppen. Så begynte vi å planlegge et mer omfattende anlegg for å få det mer i system og mer rasjonelt,» forteller Sivert. Prosentandelen av skiferen som blir tatt ut av fjellet og brukt til videre bearbeiding, har alltid vært lav. Helt siden oppstarten og frem til i dag. Rundt 5 – 10 % av det totale uttaket blir ferdig salgsvare. Råkoppanlegget og satsingen på denne typen produkt var – og er et svar på å finne ressurser i skifer som i første omgang blir sortert som skrot. I tillegg til råkopp har murblokka kommet seg ut av skrottippen, og inn i produktsortimentet. Disse blokkene har i ulike prosjekt erstattet betong, eksempelvis brukt i skjæringer og underganger på veiutbygginger.

Verdens beste skifer På slutten av 1990-tallet startet arbeidet med verneplan for Dovrefjell nasjonalpark. Dette arbeidet involverte også Oppdal Skifer, som i stor grad fryktet at vernegrensene ville forhindre fremtidig drift og ekspansjon. Verneplanforslaget ble sendt ut på høring, og både skifernæringen og Oppdal kommune kom med sine uttalelser. Verneplanen ble godkjent i 2002, hvorav den største skiferressursen mest sannsynlig ligger innenfor vernegrensen. Det var stor skepsis i skifernæringen til verneplanarbeidet: «Ressursene som kan bli båndlagt av nasjonalparken er unike», fastslo Sivert Sæteren til Opdalingen i 1998. Han lente seg på en NGU-rapport som fastslo at nest etter Alta er forekomsten av kvartsittskifer i Oppdal den største og mektigste. Rapporten tilføyer at i verdenssammenheng er kvaliteten på oppdalsskiferen helt unik. I etterkant av verneplanen kom det Oppdal Skifer betraktet som en snikutvidelse: «I realiteten ble nå 2/3 av den påviste forekomsten båndlagt av verneplan og randsoneområdene». En spesialkonstruksjon som krevde tverrfaglig kompetanse for å finne en løsning som fungerte for sortering og vasking av håndstein (råkopp/tørrmur). Leverandører fra både Folldal Mek. og Sandvik samt egen verkstedskompetanse bidro til løsningen. Nederste bilde: Råkopp pakket i sekker og sortert i ulike størrelser.

112

113

KAPITTEL 12

2000-tallet: Minera

Hjemkjøpet I 2001 valgte Rieber & Søn og rendyrke konsernets virksomhet knyttet til næringsmidler, og solgte dermed avdelingen Divisjon Roads til en annet storkonsern, nemlig NCC. Arnstein Sæteren beskriver eierskiftet slik: «Jeg tror egentlig ikke NCC visste hva de hadde kjøpt. De var ikke interessert i skiferproduksjon, bare asfalt, pukk og grus og dermed skjedde det heller ingenting. Verken investeringer eller annen utvikling. De tre årene NCC driftet var en parentes i bedriftshistorien». Det ble raskt klart at NCC ønsket å selge, og at de opplevde at de hadde betalt for mye for Divisjon Roads. «Dette innebar at de skulle prøve å få igjen desto mer når de skulle selge, og vi måtte liksom pynte bruda hver gang det kom aktuelle kjøpere på besøk.» Det bygde seg opp en frustrasjon i oppdalsbedrifta, og Arnstein og Sivert bestemmer seg for å kjøpe tilbake bedriften i 2003. De var avhengig av en ekstern investor med på laget, og fikk med seg Johs. Grønset & Co samt investoren Christian Fekete. Oppdalsbanken var nok en gang positive. Arnstein forteller: «Sparebanken følte nok et visst ansvar for å bidra, og skifernæringen hadde opp gjennom bevist at den er liv lag. Så tror jeg banken hadde tillit til det involverte persongalleriet. Dersom vi hadde trua, måtte banken også ha trua. Jeg husker daværende banksjef Svein Solberg, kalte oppkjøpet for hjemkjøpet». Arnstein henvendte seg så til NCC med beskjed om at et kjøp var ønskelig, men ble ikke tatt på alvor i første omgang. Arnstein forteller: «Etter en del forhandlinger kom vi til enighet, og overtakelsen kunne skje like før jul i 2004. Reelle kjøpere vokste ikke på trær, og dermed ble avtalen landet.»

114

Arne Robert Skaslien

Selskapet endret nå navn til Minera Norge, mens Christian Fekete ble styreleder. Senere blir navnet endret til Minera Skifer, dette skjer i 2011. Produksjonen fordeler seg på fire ulike steder i Norge – Alta, Dovre, Otta og Oppdal. Hovedkontoret flytter til Oppdal i 2005, i 2010 flytter også salgs- og markedskontoret fra Oslo til Oppdal. Fem år senere samlokaliseres også orde- og salgsavdelingen ved Otta til hovedkontoret i Oppdal. I 2006 blir også Skifferbolaget Offerdal AB i Krokum kommune i Sverige innlemmet i skiferfamilien, og etablert som et datterselskap med navnet Minera Skiffer. Dermed er familiebedriften til Sæteren-brødrene blitt et konsern som er Skandinavias største skiferprodusent med en omsetning på ca. 200 millioner kroner årlig. I 2007 kan Arnstein titulere seg som administrerende direktør for Minera Norge. Arne Robert Skaslien blir avdelingsleder i Oppdal. Han er i dag den eneste ansatte fra Skaslien-familien. Og har hatt sin arbeidsplass i skiferindustrien siden 1977, og slik har han opplevd alle fasene og prosessen fra bestefarens arv, via Oppdal Skiferindustri til Minera. «Arne Robert har hatt mange ulike arbeidsoppgaver og opparbeidet seg en uvurderlig fagkunnskap. Han har spilt en viktig rolle for utviklingen av Minera», sier Arnstein. I et intervju i Finansavisen fra 2011 omtaler Arnstein sin storebror med tittelen «potet». Her hører det til at tittelen er selvoppnevnt. Hvilket er en rolle som Sivert har trivdes godt med, og samarbeidet mellom de to brødrene har til alle tider fungert veldig godt. Hvilket vi også senere skal komme nærmere inn på. Samtidig med oppkjøpet ble råkopp-avdelingen til Sivert fusjonert inn i Minera, for å unngå at det ble «butikk i butikken». Sivert endret navnet til Oppdalsskifer, for å «sikre retten på navnet og begrepet, slik at det ikke ble brukt eller kjøpt av andre.»

115

Åpning av den nye produksjonshallen hvor Haldor Sæteren og styreleder Christian Fekete får æren av å klippe snora. Foto: Morgan Frelsøy 116

Klondyke Men hva betyr navnet Minera? Et stort reklamebyrå ble engasjert i jakten på et godt navn. Det var ønskelig å distansere seg overfor de andre aktørene som hadde skifer eller naturstein i navnet sitt. Skiferen består av lagvis fordelte mineraler, og dermed var Minera et beskrivende navn for virksomheten. Hvor stor betydning navnet hadde for at oppdalsavdelingen skulle sette omsetningsrekord i 2007, kan nok diskuteres. Fakta er at rekordåret gav en omsetning på 86 millioner kroner, det meste skyldtes et voksende hjemmemarked med stor byggeaktivitet. Dette ble også stimulert av at en rekke forhandlere rundt om i landet gikk inn i et kjedesamarbeid hvor innkjøpene ble koordinert i større grad enn tidligere. Samtidig som markedsføringen av norsk stein og skifer ble forsterket og samordnet. Produksjonssjef Knut Fossum beskriver det brennhete markedet til lokalavisa OPP: «Vi ligger helt i grenseland for hva vi kan ta unna av ordre. Råvaretilgangen er god. Utfordringen er å få produsert nok.» Produksjonsfasilitetene var urasjonelle og lite effektive. Bygningsmassen var fra 70-tallet, og spredt rundt om på industriområdet – opprinnelig fra Haldor Sæteren og Oppdal Skiferindustri sin tid. I løpet av disse tiårene hadde også krav og regler til arbeidsmiljø blitt endret. Arnstein forklarer: «Vi fryktet faktisk risikoen om at vi fikk pålegg om å stenge, dersom arbeidstilsynet kom. Vi måtte gjøre noe, og i 2007 begynte vi å tenke konkret på et helt nytt produksjonsbygg. Noe vi var forberedt på og hadde i planene etter hjemkjøpet». Det nye bygget ble budsjettert til 30 millioner kroner med byggestart våren 2008. Knut Erik Gotland ble leid inn fra et eksternt firma og fikk ansvaret med å lede utbyggingen. Det skulle senere vise seg at Knut Erik hadde en kompetanse og et stort engasjement som Minera hadde behov for. Dermed ble Knut Erik værende i Minera også etter at nyhallen stod ferdig. Den gigantiske hallen skulle bli 100 meter lang og 17 meter bred med full kjeller til skrotsteinen. I et tilstøtende bygg lokaliseres kontorer, garderober og spiserom. Hele produksjonslinja – fra ubearbeidede blokker blir kjørt inn, til at et ferdig produkt blir lastet på pall for lagring eller direkte videre for salg, skulle nå samles under samme tak – på samme område. Et stort fremskritt sammenlignet med tidligere hvor produksjonen var spredt på flere haller over et større område. «Et kvarter etter at vi hadde begynt å bygge den nye hallen, kom finanskrisen», illustrerer Arnstein. Finanskrisen i 2008 var en omfattende krise i verdens finansielle system. Særlig banker og andre finansforetak ble rammet, først i USA, deretter i resten av verden. Krisen varte til mars 2009, da markedene begynte å vise oppgang. Den sendte verden ut i den største økonomiske nedturen siden 1930-tallet, men Norge berget relativt godt sammenlignet med andre land. Likevel skulle finanskrisen få følgekonsekvenser for Minera i årene fremover. Det kommer vi tilbake til.

117

«Vi hadde uansett ikke startet byggingen av ny hall dersom vi hadde visst at det ville komme en finanskrise», fastslår Arnstein. Men nybygget står ferdig i 2009 – nøyaktig til budsjettert pris, og Haldor Sæteren som da er 86 år, får æren av å klippe snora med en gammel skifersaks under den offisielle åpningen. Haldor dør i 2018, 95 år gammel.

Verdensmestere i logistikk Når det skulle planlegges nytt bygg var det ønskelig med et rasjonelt system for ordrehåndtering. Logistikksystemet som Minera valgte er ikke unikt, men det er unikt i skifernæringen. Arne Robert Skaslien forsøker å forklare kortfattet hvordan systemet fungerer: «De som står i hallen starter arbeidsøkta med å bla i en digital meny på hvilke ordrer som ligger inne, og finner seg et produkt han velger å lage. Når han er ferdig med produksjonen kvitterer han ut, og dette blir sendt videre til lønnssystemet som så registrerer akkorden.» Logistikksystemet inneholder også mange flere funksjoner som blant annet kan spore produktene helt fra blokk til hvor de ligger på lager. «Egentlig har vi vel aldri brukt dette RFID-systemet. Vi vet jo hvor vi har lagret pallene med ulike produkter», smiler Sivert. Det nye systemet ble likevel lagt merke til, og i 2010 ble Minera og leverandøren ACT System kåret til verdensmestere i logistikk under teknologikonferansen RFID Live. Knut Erik Gotland og Knut Fossum var bedriftens utvalgte til å ta imot prisen under utdelingen i Amerika i 2010. I en konkurranse hvor vanligvis store verdenskonsern som John Deere og Boeing fikk heder og ære, strakk Minera altså det lengste strået. «Det vekket jo oppmerksomhet at vi vant prisen, helt klart. Men at vi er verdensmestere til å bruke systemet, det kan vi vel ikke skryte på oss», fastslår Arne Robert.

Sekstimersdagen En dag rundt midten av dette tiåret lanserte Arnstein Sæteren sin idé om sekstimers arbeidsdag til sin avdelingsleder Arne Robert. «Vi var på tur til Vestlandet, en lang kjøretur. Det ble pratet om alt og ingenting i bilen, og plutselig spurte Arnstein om hva jeg mente om sekstimers dag. Han hadde nok grublet på dette ei stund.» Forslaget var nøye tenkt gjennom, og målet var å øke produktiviteten og effektiviteten. Fremdeles var nyhallen kun på skissestadiet, mens markedet og etterspørselen stadig økte. Det var behov for å utnytte både maskiner og bygninger maksimalt. I 2006 innfører Minera som den første industrivirksomheten i Norge, sekstimers arbeidsdag. I praksis ble produksjonen inndelt i en toskifts ordning, som reduserte

118

Bilde t.v: Knut Erik Gotland ble leid inn som prosjektleder for byggingen av produksjonshallen. Han ble værende og gikk inn en prosjektlederstilling. Blant annet har han lagt ned store ressurser i omstillingen av virksomheten i Offerdal i Sverige. Bilde t.h: Kjell Ivar Heim og resten av de ansatte øker produksjonen i 2006, når sekstimersdagen innføres. Harald Tverrberg (daværende direktør i Minera) og Arnstein Sæteren (avdelingsleder Oppdal) i bakgrunnen.

arbeidstiden med 20%. Det skulle arbeides tretimers økter uten stopp, med en matpause på en halvtime mellom de to øktene. «Tidligere var arbeidsdagen inndelt i tre 2,5 timers økter, oppsplittet av pauser på fem minutter. Men erfaringsvis dro disse småpausene ut, og kunne bli både et kvarter og tjue minutter», forklarer Arne Robert. For å innføre sekstimersdagen måtte både arbeiderne, NHO og LO være positive. For arbeiderne var det fristende å jobbe skift, hvor det ene varte fra kl. 06 – 12:30, og det andre fra kl. 12:30-19:00. LO applauderte ikke umiddelbart forslaget, og kritiserte det for ikke å være i samsvar med tariffavtalen. Saken måtte helt til topps i LO-organisasjonen, og i tolvte time kom endelig en godkjennelse derfra. Avdelingsleder Arne Robert kunne raskt registrere at sekstimersdagen var en suksess: «Den nye ordningen viste raskt resultater, og vi økte produksjonen med 5% i løpet av kort tid. Arbeiderne fikk lengre tid på å hente seg inn mellom hvert skift, og de satte pris på å få mer ut av dagen – både på jobb og på fritiden». Ordningen fungerte frem til 2013, og ble avløst av sju timers dag som også er praksis i 2023.

119

Hva ville de gamle skiferveteranene sagt om sekstimersdagen? Kontrastene til den endeløse arbeidsuka hvor de arbeidet både 10 og 12 timer, bodde på fjellet og hadde kun fri søndag – med en arbeidsdag på seks timer, er voldsomme. Tidene endrer seg, men noe som har gått som en rød tråd gjennom de 100 år, er å ta vare på arbeiderne mener Arne Robert:

«Både Opdalsten den gangen, Haldor Sæteren senere og Minera i dag, har alltid sett viktigheten av at arbeidsfolket er fornøyd. Man er ikke kyniske arbeidsgivere, men ser nytten av å ta vare på arbeiderne sine. Skaslien var tidlig ute med å gi arbeiderne sine lørdagsfri, Haldor Sæteren la til rette for bedriftsidretten og Minera innførte sekstimers dagen. Vi har vært en foregangsbedrift i industrien.»

120

Industrien havner på museum Burde ikke Oppdal bygge opp et skifermuseum? Spørsmålet hadde blitt reist ved flere anledninger, men i 2008 tok ei arbeidsgruppe med Ragnhild Skjelstad – barnebarnet til Olaf Skaslien, ansvar for å gjøre prat om til prosjekt. Målet var, og fremdeles er, å etablere et nasjonalt anlegg for skiferdrift. I 2009 ble et hoggerskur, senere ei smie, et kompressorhus og en truckstall oppført på Oppdal Bygdemuseum. I årene fremover ble det jobbet videre med å utvikle et fullverdig museum hvor de besøkende både kan se, lære og oppleve skiferhistorien og skiferdrift. I 2022 stod formidlingsbygget ferdig. I jubileumsåret 2023 kan forhåpentligvis første gjest ønskes velkommen på skifermuseet.

Ei skoleklasse besøker Oppdal Bygdemuseum hvor pensjonert skiferarbeider Arvid Hindseth viser frem håndverket.

121

KAPITTEL 13

2010-tallet: Hestekur Bror, kollega og kompis Ved inngangen av tiåret hadde brødrene Arnstein og Sivert styrt skifer-skuta i 25 år. Familiebedriften hadde endret seg etappevis, i rykk og napp, oppturer og nedturer. Balansen mellom risiko og gevinst var skjør, og uansett var det de to brødrene som til slutt stod ansvarlig for alle beslutninger. Troikaen Sivert og Arnstein med Geir S. Jacobsen, var blitt til en duo på slutten av 1990-tallet, da Geir hadde gått over til Oppdal Sten AS. Så lenge de hadde vært tre i ledelsen, gjaldt flertallsregelen og som Geir hadde sagt ved flere anledninger: «Det er den vise som gir seg». Det kan tenke seg at det er utfordrende å være i familie samtidig som man leder en virksomhet sammen, men for Arnstein og Sivert har den tette relasjonen fungert veldig godt. Lillebror forklarer:

«Vi er veldig ulike, og slik utfylt hverandre godt. Så har vi pratet om ting og alltid vært enig om retningen. Samtidig har vi ikke hengt oss opp i bagateller, og ikke lagt oss borti den andres ansvarsområde. Dessuten har ingen av oss hatt noen skjulte agendaer.»

122

Storebror Sivert supplerer: «Vi har vært brødre og kollegaer. Samtidig har vi også vært kompiser. Det er godt gjort å være noe mer nær enn det vi har vært». På 2010-tallet skulle etter hvert den yngre generasjon etter Arnstein og Sivert bli stadig mer involvert i bedriften. Sivert sin sønn Jon Ola (født 1981), hadde på samme vis som sin far og onkel vært oppvokst med skiferindustrien i bakgården. Når han kom hjem med skolebussen som guttunge gikk han alltid innom mannfolka som jobbet i hallen, og husker det som dagens høydepunkt: «Det er jo ikke så mye å finne på ellers oppi Klevan, derfor var det alltid gøy å stikke innom etter skoletid. Drive med hyss og prette mannfolka litt, og fikk selvsagt igjen med samme mynt». I 12 – 13 årsalderen ble han satt til å arbeide, og fikk stroppet paller med jernbånd, klips og stroppe. Etter videregående gikk turen til førstegangstjenesten, før han kom hjem for å ta et arbeidsår med råkopp-produksjonen i Skifer-Sæteren AS. Deretter inn igjen som grenader et ekstra år i forsvaret. «Etter det er jeg egentlig blitt værende, og har vært gjennom de fleste ledd i produksjonen samt salg og markedsføring. Jeg hadde også noen år hvor jeg jobbet på andre siden av bordet – hos en skiferforhandler, det var ei nyttig erfaring». Søskenbarnet Håvard (født 1983) og sønn av Arnstein hadde ikke industrien i nabolaget, men barndommen var likevel i stor grad preget av skifer. «Men jeg var blind for skifer i mange, mange år. For meg handlet skiferindustrien om maskiner, mopedkjøring og alt for tidlig bilkjøring», humrer han. Han fullførte mekaniske fag ved Oppdal videregående skole, deretter et år påbygging med studiespesialiserende fag. I 2002 fikk han jobb på Minera sitt verksted. «Så spurte fatter`n meg i 2004, jeg husker det godt, om jeg var interessert i å overta en gang i fremtiden. Svaret var ja, jeg visste selvsagt ikke hva det innebar. Men basert på det begynte jeg å tenke på at jeg burde ha noe mer kompetanse i bunn.» Dermed begynte Håvard på ingeniørstudier i Trondheim. Så flørtet han med tanken om å gjøre noe helt annet enn å vende hjem, Arnstein hadde heller ikke fulgt opp samtalen fra 2004. «Så ringte han i 2011, i kjent gåtefull stil. Han tilbød meg produksjonslederstillingen etter Knut Fossum som flyttet over til Otta-kontoret.» For øvrig var Fossum headhuntet til stillingen som avdelingsleder på Otta. Det var behov for hans gode kompetanse og erfaring som han hadde opparbeidet seg siden 1989 da han ble ansatt hos Skifer-Sæteren. Knut Erik Gotland var nå inne som avdelingsleder i Oppdal, og Håvard fikk ansvaret for produksjonen. Lite visste han om at det var tøffe år i vente.

Sivert og Arnstein. Brødre, kollegaer og kompiser.

123

Sier opp kjedeavtalene Samme år som Håvard ble en del av administrasjonen kjøpes Johs. Grøseth & Co ut av Minera. Samtidig blir det gjort betydelige og til dels risikofylte endringer i salgsstrategien. Tidligere hadde Minera hatt salgsavtaler med fire ulike kjeder, men følte ikke de fikk nok igjen gjennom avtalene, og ville derfor etablere sin egen partnerstruktur. Minera sa dermed opp kjedeavtalene. Jon Ola forklarer: «Potensielt kastet vi 220 millioner kroner på båten. Det ble baluba og reaksjon der og da. Grepet ble nok også sett på som i overkant arrogant. Og på kort sikt tjente vi absolutt ikke på det, men gav bort mange kunder til konkurrentene.» Kjedeavtalene ble erstattet med en partnerstruktur hvor både store og små forhandlere ble invitert inn i fellesskapet, og i dag har Minera rundt 50 partnere i Norge, Sverige, Danmark og noe utland. «Strategien siden har vært at vi er forutsigbare og lojale. Og at vi holder oss unna kjedeavtaler», sier Jon Ola.

Kassa var tom I etterkant av at nyhallen stod klar i 2009, og en finanskrise som ikke rammet umiddelbart hardt, valgte Minera å øke staben i Oppdal. Det var viktig å få full effekt av de nye produksjonsfasilitetene. På samme tid la Nortura Oppdal ned sitt slakteri, og flere av arbeiderne derfra fikk jobb i skiferindustrien. Håvard mener dette var noe av det beste som kunne ha skjedd Minera: «Slik fikk vi tilgang på skikkelig bra arbeidsfolk. Slaktere som visste hva fysisk arbeid var. De var vant til et tøffere regime, og ble en stor ressurs for oss.» Han legger likevel til at han nærmest var sjokkskadet da han begynte som produksjonsleder i 2011. Innkjøring av nye arbeidsrutiner i nyhallen med ny teknologi og dataverktøy gikk ikke knirkefritt. Det var seks måneder leveringstid på skiferproduktene trinn og flis, dessuten var balansen mellom røde og blå tall i regnskapet hårfine. En del av løsningen ble å ansette enda flere i håp om å både øke og optimalisere produksjonen. Lagrene ble fylt og hjalp på leveringssituasjonen. Men i 2013 sviktet markedet. For første gang i moderne tid var kassa tom. Altså helt tom. Håvard husker Arnstein satt ved kjøkkenbordet hjemme, hvorpå sønnen tenkte å gi noen velmenende råd i den spente situasjonen: «Da fikk jeg klar beskjed – nå var det alvor.» Sivert illustrerer også alvorlighetsgraden av krisen som rammet Minera: «Jeg kjørte rundt om på industriområdet og samlet brom for videresalg som et forsøk på å få blå tall i regnskapet.»

124

Før sommerferien i 2013 slår bomben ned – 20 ansatte av arbeidsstokken på 70 mann, må gå. I tillegg til oppsigelser må Minera også gå bort fra den velfungerende sekstimersdagen. Det var Knut Erik og Håvard som gjennomførte oppsigelsene, og holdt fellesmøter og individuelle samtaler med hver enkelt ansatt. Håvard forteller: «Det var dårlige dager for å si det mildt. Vi var opptatt av en ryddig prosess, og at vi ikke skulle ha noen skjult agenda. Men det er håpløst å gjennomføre en slik prosess uten at det ble vondt for noen. Samtidig var det flere som tok en for laget. Enten ved at de sluttet frivillig fordi de visste at de hadde større forutsetning for å få seg annen jobb, flere gikk av med pensjon. Folk stilte opp for hverandre.» 1. november var omstruktureringen over, og det var klart for å begynne på nytt. Arbeidsdagen ble utvidet til sju timer, og ledelsen var opptatt av at disse utvidede fem-minutters pausene ikke skulle returnere. Det var også et ønske å endre arbeidsstrukturen fra firemannslag til enkeltmannslag. Dette ble ledelsen sterkt advart mot å gjøre, argumentet var at det ville bli mye støy knyttet til lønnsforskjellene som ville oppstå. Tidligere var det gjennomsnittsproduksjonen til hele laget som bestemte akkordlønna, det hjalp ikke hvor raskt og dyktig den ene jobbet, dersom han var på lag med en som jobbet saktere. «Faktum var at produktiviteten økte med 15% over natten og det ble færre diskusjoner rundt lønn enn tidligere. Det ble en vinn-vinn-situasjon for alle parter», fastslår Håvard.

Hestekuren fungerer Allerede året etter kan Minera konkludere med at hestekuren gav resultater. Balansen mellom produksjon og salg ble betraktelig forbedret. 2014-regnskapene viser en tredobling av resultatet fra 2013. Arnstein skildrer taktskifte fra krisetid til oppgangstid i lokalavisa Opdalingen: «Det er som været i Drivdalen, det snur fort». Håvard som var ansvarlig for produksjonen stadfester også hestekuren gav umiddelbare resultat. Justering, opplæring og implementering av nye rutiner i den nye hallen hadde endelig også satt seg. Det var viktig å både ta i bruk, men også optimalisere alle de tekniske fremskrittene nyhallen bød på. Han illustrerer: «Selv om fødselen ble trang, så er fabrikken med alle disse systemene som ble innført, et viktig tidsskille for selskapet.» Samtidig hevder Håvard, på lignende måte som Olaf Skaslien jr. hadde uttalt fire tiår tidligere da industrien flyttet produksjonen ned i dalen: «Det er på dette tidspunktet vi kan si at bedriften ble en moderne industribedrift, og dette ble helt avgjørende for kursen mot fremtida. Det har dannet grunnlaget for suksessen vi har hatt de siste tiårene.»

125

Fra fjell til pall Og for å oppsummere de tekniske nyvinningene og endringene som førte til at Minera ble en moderne industribedrift, gir vi en rask oversikt. Men først et forsøk på å forklare skiferens moderne reise fra fjell til pall. Når alle løsmasser er renset bort i bruddet og en kommer ned til fast fjell, må en ofte skyte bort skrotfjell for å komme ned til drivbart råstoff. Den fine skiferen. Deretter bores det en serie i dette og sprenger med krutt. Da skal ikke fjellet knuses, men løsne. Svære blokker serveres som nå deles opp til det håndterlige. Gjerne mellom 2 – 5 tonn. Så reiser skiferen ned fra fjellet hvor den i 750 millioner har mer eller mindre ligget i ro – og finner sin plass i produksjonshallen. Her er den først innom bearbeidelsesrommet, og er blokka frossen tines den opp her. Før den går videre, friseres og fikses den på slik at den blir enklere å håndtere i neste steg. Hvilket er inne i selve produksjonen. Her står steinarbeiderne på rad og rekke bortetter produksjonslinja, på hver sin side av produksjonsbåndet fordelt på ulike arbeidsstasjoner. Når blokka er kommet på arbeidsbordet, tar arbeideren fatt på kløvingen, og avhengig av emnet vil han kunne vurdere hva han deretter skal lage. Om emnet er egnet for eksempelvis saging, en bruddhelle eller et trappetrinn. Når dette er gjort sender han produktet videre på båndet som frakter videre til sortering. Herfra kan steinen bearbeides ytterligere ved saging, kalibrering til riktig tykkelse og/eller børsting. Til slutt er fjell blitt et produkt som plasseres på pall, og venter på neste steg – ut i den nære eller fjerne omverden.

126

127

Fremskrittene Sageriet er det som har gjennomgått de største endringene i produksjonen. Midt oppi krisetida var det bestilt ei ny sagemaskin i 2012. Året etter ble hele sageriet omgjort for å få plass til ny teknologi. Den nye maskinen erstattet tre andre sager, og frigjorde to arbeidere. Dessuten var råvareutnyttelsen en helt annen, den nye maskina var tolerant overfor varierende kvalitet på skiferen. «Den nye maskina lager alt – ferdigvarer, men også halvfabrikat til børsting og kalibrering», forklarer Jon Ola. En annen nyvinning som allerede i 2006 hadde gjort sitt inntog i produksjonen, var børsting. Det var Otta Skifer som lærte oppdalingene denne teknikken. Sammenlignet med sliping av skifer, tar børsteteknikken mer feil og mangler på overflaten, og utnyttelsesgraden blir dermed høyere. I forbindelse med bygging av ny fabrikk ble det tatt i bruk mange nye system, deriblant det tidligere omtalte datasystemet og et pallhåndteringssystem, eller såkalte rullebaner. Pallhåndteringssystemet tar hånd om internlogistikken på ferdigvarene (interntransport, emballering, merking, lagerstyring, etc.) og erstattet en haug med prosesser som ble praktisert tidligere. Det ble veldig mye nytt på en gang, og implementeringen av dette ble en krevende prosess, som skapte frustrasjon blant de ansatte. Jon Ola sier: «Vi fikk disse rullebanene til å fungere. Selv om noen ville ha tilbake jekketrallene. Det var jo meningen at rullebanene skulle være et hjelpemiddel. På denne tida var det mye nytt for arbeiderne, og en ny kultur måtte inn.» Som tidligere nevnt, har det i mange tiår vært jaktet på teknologi som i stor grad erstatter håndverket til skiferarbeideren. Et finurlig forsøk på å løse kløvingen ble gjort først på 2000-tallet. Da hadde man troa på at en mikrobølgeovn kunne erstatte skiferarbeideren. Håvard forteller:

Blokksag og saks

128

«Det var selvfølgelig en litt større mikrobølgeovn enn vi har på kjøkkenbenken. Nå ble det testet om det var mulig å spalte skiferblokka gjennom damptrykk». Blokka ble først lagt i vann, for deretter å spaltes i industriovnen. Og det gjorde den, men det er ikke alle lagdelingene man ønsker i bearbeidelsen av en blokk. Resultatet var at damptrykket gav flere kløver enn ønskelig, og man nærmest fikk skiferheller tynne som flatbrød. Det er lett å trekke på smilebåndet av at en mikrobølgeovn skulle erstatte det hundre år gamle håndverket. Jon Ola er på mange måter glad for at håndverket trumfer teknologien: «Personlig synes jeg det er bra det ikke er mulig å erstatte steinarbeideren. I dag er det mer fokus på å tilrettelegge for en god og variert arbeidshverdag rundt arbeideren, både med hjelpemidler og mindre statiske oppgaver. Så tror jeg nok at vi en gang i fremtiden vil både løse riping og knekking maskinelt, men kløvingen blir det vanskelig å løse uten håndverket». På slutten av tiåret ble det påstartet et prosjekt hvor målet er å utvikle en automatisk ripemaskin. I løpet av tre år har tidligere skiferarbeider Robert Øien og elektriker Tore Austad utviklet en prototype som er blitt testet i produksjonen. «Da mannfolka fikk prøve den nye maskina, var de imponerte. Og det er jammen ikke hver dag. Så dette er nok et prosjekt vi vil spinne videre på», sier Håvard. I 2015 ble det bygget en ny kontorfløy i tilknytning nyhallen. Endelig fikk man samlet alle i administrative stillinger under samme tak. I 2018 fikk den snart ti år gamle nyhallen, et påbygg for å gjøre større plass til blokker som blir kjørt ned fra bruddene. I den forbindelse ble det innført ei blokksag som ble et viktig grep for å utnytte råstoffet i større grad. Denne ble brukt på blokker som ikke har gjennomgående spaltelag – kløven stopper altså opp midt i blokken, og skrotes. Ved å strimle opp blokkene på saga til såkalte lomper, smalere blokker, blir kløven likevel gjennomgående og råvaren utnyttes i større grad. Produksjon av varer fra lomper er også betydelig enklere, og dermed en fin inngangsport for å lære seg faget. Lomper klare til kløving.

129

Moderne arbeidsstasjoner med nye hjelpemidler som løftebord og trykkluft-verktøy. Fremdeles er håndverket tradisjonelt og helt vesentlig for produksjonen.

130

Fysioterapeut Kjetil Sandsten behandler Arnfinn Mjøen 2017

Støle muskler Et annet problem som hadde fulgt skifernæringen siden dens oppstart var belastningsskader på arbeiderne. Støle og slitne muskler og ledd som følge av tung arbeidsbelastning. I 2015 trør for første gang en fysioterapeut inn dørene i Minera sin produksjonshall. Det er avdelingsleder Knut Erik som har stått på for å få på plass ordningen. Kjetil Sandsten skulle i utgangspunktet jobbe i bedriften annenhver uke, raskt ble det til en fast dag i uka. Og like raskt kunne han vise til resultater, sykefraværet går drastisk ned. Sandsten går under betegnelsen mirakeldoktoren, og har en høy stjerne blant arbeiderne. Sivert fullroser ordningen som er blitt permanent: «Arbeidsfolket har tillit til Kjetil, og mye takket være ham som person. Han stiller opp på arbeid kl. 07 som de andre, drikker kaffe og er en av oss.» Nok en gang kan vi spørre oss – hva hadde skiferarbeiderne som slet og strevde i industriens første tiår, sagt om mirakeldoktoren og forebyggende arbeid? Vi får anta at de også hadde ønsket ordningen velkommen, den gangen som nå.

Tapte, men vant På starten av tiåret ble det klart at fasaden på nye Nasjonalmuseet skulle dekkes av oppdalsskifer. Det hadde den tyske arkitekten Klaus Schuwerk bestemt. Bestillingen var på ca. 17000 kvadratmeter saget murstein i mørk golan, samt nærmere 6000 kvadratmeter belegningsstein til takterrassen. Totalt handlet det om en ordre til nærmere 100 millioner kroner. De to konkurrende skiferbedriften i bygda kastet seg inn i anbudsrunden. I 2015 ble det klart at Minera ikke fikk oppdraget. I 2022 åpnet det storslåtte museet, og er utvilsomt et svært godt utstillingsvindu for oppdalsskiferen. Selv om skuffelsen var stor da Minera ikke fikk tilslag på tilbudet, har man i ettertid konkludert med at det var faktisk var det beste som kunne skje. Håvard forklarer: «Vi fikk etter hvert en dårlig følelse når vi jobbet med tilbudet, og jeg tror det ville blitt veldig krevende for oss å innfri leveransen med lokal produksjon. Golanskiferen er ikke så spaltbar og vi hadde ikke egnet råstoff til denne type produksjon. Det hadde kommet til å ramme resten av produksjonen, og det hadde ikke tjent oss på sikt. At vi ikke fikk kontrakten, var ingen katastrofe. Heller tvert imot.»

131

KAPITTEL 14

2020-tallet: Generasjonsskifte for fremtiden Yngre krefter overtar Samme år som Minera deler ut ikke mindre enn 14 gullklokker til ansatte for lang og tro tjeneste, er det duket for et lederskifte i 2020. Arnstein og Sivert som har sittet ved roret siden 1986, synes det er på tide å la den yngre generasjonen overta. Og det er søskenbarnene Jon Ola og Håvard som setter seg i ledersetet. Det ble bestemt at Arnstein fortsetter som daglig leder frem til 2022, da skal Håvard overta. Produksjonsavdelingen i Alta gikk allerede i 2016 ut av Minera Skifer, fire år etter at avdelingen på Dovre var ute av konsernet. Virksomheten på Otta gjør det samme i 2023. I jubileumsåret sitter nå Minera Skifer igjen med produksjonen i Oppdal og Offerdal i Sverige. Arnstein forklarer bakgrunnen på hvorfor Minera har solgt avdelinger etter å ha kjøpt tilbake konsernet: «Samtlige avdelinger i Minera tar ut lokalt råstoff som foredles lokalt. Erfaringen har vist at disse virksomhetene er best tjent med å ha lokale drivere eller eiere. Avdelingene hadde alle lokalt eierskap før de ble oppkjøpt, og oppkjøpet ble ingen suksess for noen av dem. Intensjonen til Minera etter tilbakekjøpet har derfor vært å tilbakeføre disse avdelingen til lokalt eierskap når tiden har vært moden for dette.» Sætra gård og skifervirksomheten henger tett sammen, og det var sentralt at den som overtok gården også var engasjert i Minera. Jon Ola var ikke odelsgutt, og i flere år var det ikke noe som var spikret verken med gårdsovertakelsen eller generasjonsskifte i Minera. «Selvsagt var det et vanskelig valg for min storebror Haldor. Vi var egentlig litt i et vakuum i flere år før det kom en endelig beslutning. Men da den eldre generasjon gjorde det tydelig at de ville tre til side, tvang det seg frem en avgjørelse.» Jon Ola og Håvard overtok i 2020, 88% av aksjene, resterende har fremdeles Christian Fekete. Verken Jon Ola eller Håvard har hatt store ambisjoner om å overta familiebedriften. Jon Ola forteller:

132

«Det har aldri vært en tydelig målsetning om å overta, men det har kanskje ligget der hele tiden. Og mer fram i panna etter hvert som årene har gått, og en har kommet seg stegvis inn i bedriften. Lysten har bare blitt større og større.»

Jon Ola og Håvard Sæteren på Minera Skifer sitt hovedkontor.

133

Støv til besvær En av problemstillingene Jon Ola og Håvard fikk på bordet var støvproblematikken i produksjonen. På starten av tiåret kom det noen urovekkende målinger om svevestøv inne i produksjonshallen. Som langt i fra var en ny problemstilling – det hadde vært på agendaen helt siden 80-tallet. Når en skiferarbeider bearbeider ei blokk, frigjøres støv som har ligget lagret inne i steinen i 750 millioner år. Sivert forklarer: «Steinstøvet er så fint, det kan ta flere døgn før det faller til bakken. Støvet kommer når du kløver eller borer.» Det hadde allerede blitt kjøpt inn støvmålingsutstyr på 80-tallet, og den gang ble det gjort målinger under kravet. Når nyhallen ble bygget var også problematikken et viktig punkt, samtidig som de nasjonale kravene stadig ble skjerpet. I 2021 hadde Minera tilsyn og fikk pålegg om å bruke åndedrettsvern. I tillegg til vernebriller og hørselsvern, måtte nå arbeiderne også bruke maske inne i produksjonshallen. Målinger av støvet som ble gjort til samtlige av skiferbedriftene i Oppdal, viste at mengden var over ti ganger så stor som anbefalt. «Dette er jo noe vi ikke akkurat er stolte av. Skiferstøvet gir større sjanse for å utvikle lungesykdommen silikose», forteller Håvard og legger til at historien viser at tidligere ansatte har fått yrkesskade på grunn av støvproblematikken. Ledelsen startet straks arbeidet med hvordan de kunne endre praksis for å få ned volumet av svevestøv. I tillegg til både strenge rutiner på blant annet spyling og støvsuging i stedet for kosting, skulle et google-søk gi et interessant svar som Minera ønsket å teste ut: «Vi monterte luftrensefilter som suger lufta trinnvis. Dette vise seg å fange det litt vriene kvartsstøvet, og vi reduserte målingene med 50%.». Dermed kunne arbeiderne kaste maskene, mens støvet satte seg fast i luftfiltrene.

134

Et bærekraftig materiale De siste ti årene har begrepet bærekraft og ressursbruk kommet stadig høyere opp på dagsorden. Et område Minera tidlig var bevisste på. Allerede i 2015 var de først ute i Norge med miljødeklarasjonen EPD for naturstein. EPD benyttes til å se hvor store utslipp av blant annet klimagasser som slippes ut ved å produsere et tonn skifer. I en tid hvor bevisstheten om miljøvennlige bygg er sterkt økende og valg av bærekraftige løsninger er et kvalitetsstempel, ble arbeidet med sertifisering av virksomheten sentral for Minera. Det var også viktig å kunne vise til at norsk naturstein, var et bedre valg for miljøet enn skifer fra Asia som var den store konkurrenten på markedet.

Problematikken med svevestøv i produksjonshallen ble satt på dagsorden. I dag har Minera Skifer heldigvis fått bukt med støvet takket være gode rutiner og luftrensefilter.

300 000 tonn. Det er mengden skifer som hvert år blir til overs i skiferproduksjonen i Oppdal, og tilsvarer 44 trailerlass daglig. Det samme tallet er omtrent likt behovet regionene har til vei- og anleggsformål årlig. Dette dilemmaet var utgangspunktet for et SINTEF-prosjekt som tok fart i 2018. Produsentene Oppdal Sten, Palmer Gotheim Skiferbrudd og Minera Skifer deltok i prosjektet med navn SkiferUnik. I tillegg var klæbubedriften Forset Grus samarbeidspartner. Målet var å finne metoder for å knuse overskuddsmassene, og undersøke om knust skifer egner seg til pukk og grus, og videre som tilsetning i betong. Visjonen er å utnytte skiferen 100%. På grunn av at Oppdal Sten kjøpte opp Palmer Gotheim i 2022, stoppet prosjektet noe opp. Men Minera og Forset Grus ønsker å fortsette samarbeidet: «Jeg antar at vi er i gang med å knuse skifer i vårt anlegg i løpet av 2023», sier Håvard og legger til at han tror det ligger store muligheter i skrottippene for fremtidens skiferindustri.

135

Det ukjente Vi kan tro og anta hva som vil skje i fremtiden, men vi kan ikke vite. Det kunne heller ikke gründeren som for 100 år siden trodde på kvartsskiferen i Drivdalen. Lite visste Olaf Skaslien da han etablerte virksomheten at den skulle få stor betydning for Oppdal. Kanskje håpet han å brødfø seg selv og sin store familie, kanskje drømte han om et industrieventyr. Mest sannsynlig trodde han på noe midt imellom. Haldor Sæteren kjempet sin kamp om rettighetene til råstoffet som Sætra gård er prisgitt. Lite visste han den gang at fremtiden skulle plassere virksomheten som ledende i Skandinavia, og at hans barnebarn skulle videreføre skiferarven. Og på samme måte – hva vet egentlig Håvard og Jon Ola om fremtiden? Som sine forfedre har de tro, håp og drømmer. De har strategier og planer. Men ingen kan styre vinden mot fremtiden, vi har nok med å holde oss fast.

Sæteren gård rager i forgrunnen. Produksjonshallen fra 2009 og hallen som Oppdal Skiferindustri bygde i 1975 i bakgrunnen. Foto: L. Killingberg Jr.

136

På Sæterfjellet har barnebarnet Arne Robert Skaslien bygget seg en hytte i skifer. To generasjoner tidligere strevde bestefar Olaf Skaslien i bruddene nedenfor. Foto: L. Killingberg Jr.

137

138

100 år er et blaff, et kort øyeblikk i historien. Samtidig rommer hundreåret utallige tilfeldigheter, kloke tanker, gode gjerninger og milepæler. 100 år i skiferindustrien handler likevel mest om menneskene som gjorde fjell til levebrød. De som turte å våge, de som fremdeles tør. Det er påstått at skifer er Oppdals gull. Det er ikke sant. Skiferindustrien er bygdas hjørnestein. Og den er skapt med en ukuelig viljestyrke og sterke mannfolk. Ja, for det er mannfolka som har måtte ta de tyngste takene i skiferfjellet. Så er det fristende å hevde at bak disse mennene står det minst like sterke kvinnfolk. Det har likevel vært store utfordringer for skifernæringen, krisene har nærmest rammet i ti års sykluser. Konklusjonen står fast – en har klart seg gjennom alle krisene. Dette kan være betryggende for dem som nå leder mot nye tiår, for kriser vil komme og må løses også da. Generasjoner har kommet og gått på gården Sætra, og skiftene mellom dem har vært gjort på en god og ryddig måte. Nå er det Jon Ola sin tur å forvalte familiearven hvor skiferen til alle tider har vært Sætra sin ressurs. Sammen med sitt søskenbarn Håvard skal han fortsette å gjøre stein til levebrød:

«En blir jo ydmyk med tanke på alle de som har vært før oss. Hva Sæterfjellet har bidratt med til så mange folk. Industrien har satt spor i fjellet, men jammen har den mettet mange munner.» Minera Skifer feirer 100 år i 2023. Og går for hundre nye år. Det som er helt sikkert er at det er usikkert hva fremtiden vil bringe. Trolig står skiferindustrien like støtt som fjell.

139

140

En fin vårdag på Sæterfjellet hvor Olav Nygård hugger gulvheller. Bildet er mest trolig tatt på slutten av 1950-tallet.

141

Prosjekter

Segerstedthuset Uppsala universitet

Quality Hotel Skifer, Oppdal

Helsingborg Centralstasjon

Sjøbadet Myklebust, Tananger

Skøyen Atrium, Oslo

Mortensrud kirke, Oslo

Prosjekter

Kongens Nytorv Metrostasjon, København

Universitetshagen, Oslo

Jotun konsern- og FoU-senter, Sandefjord

10.

Fridas hage, Stavanger

11.

Finansparken Bjergsted, Stavanger

12.

Moesgaard Museum, Århus

144

Ansatte ved Minera (2023) Første rekke fra venstre: Håvard Sæteren, Per Kjetil Holthe-Berg, Joar Vognild, Øystein Slettom, Kristian Jamtøy, Jan Morten Horvli, Edle Nordheim, Ane Gorset, Per Ivar Rønning, Stig Vidar Orkelbog, Paul Arne Nøstberg, Gunnar Engdal, Ole Andreas Klevstuen, Tore Jostein Haukås, Oddbjørn Sudsethaug, Tyra Hevlesvoll, Tore Bårdsen Wognild, Donatas Dapkus (innleid) og Sivert Sæteren. Andre rekke fra venstre: Oliver Holberg (utplassert), Rune Risan, Arne Robert Skaslien, Asbjørn Sletten Stølen, Knut Johan Moen, Anita Gjerstad, Karl Otto Liasjø, Terje Enodd, Jøran Heggvoll, Ingebrigt Forbregd, Jon Ola Sæteren, Arnfinn Mjøen, Oddgeir Enodd, John Duås, Anders Aklestad, Steffen Lånke Blikken og Håvard Mellem.

146

Tredje rekke fra venstre: Vegard Snøve Loe, Jonas Dørum (innleid), Trygve Bjerke (innleid), Arve Kristian Pettersen, Roar Eggan, Otto Ørstad, Håkon Aalbu Bøe, Jørgen Steen, Øyvind Dørum, Kjell Dypvik, Terje Welve, Ola Brattset, Steinar Vognild, Stig Skårsmoen, Randi Resell Sørheim, Odd Arild Sandaker og Tomas Dapkus. Ikke til stede: Ingar Dørum, Ingrid Setrom Hesby, Kjell Ivar Heim, Knut Erik Godtland, Lise Ødgren, Ola Skarsheim, Rickardas Stanys og Tor Snøve. Foto: L. Killingberg Jr.

147

Bildeoversikt side 92

1 John Egil Wolden

15 Kjellaug Ween

29 Per Storø

2 Juul Duås

16 Harald Lunde

30 Håkon Mesloe

3 Jørgen Stene

17 Sigmund Kårvatn

31 Thor Klevstuen

4 Ola Loe

18 Svein Stae

32 Trygve Vikaseter

5 Magne Skjørstadhaug

19 Olaf Nyvold

33 Erling Svendstad

6 Rolf Gjestad

20 Ingvar Rønning

34 Kjell Mellemseter

7 Hans Engan

21 Harald Furunes

35 Ivar Ottvad

8 Magnar Moene

22 Sverre Engan

36 Ole Fjeldsetnes

9 Anne Ween

23 Ottar Nygård

37 Anne Skjørstadhaug

10 Mary Gustava Svendstad

24 Ivar Løkken

38 Marie Aalbu

11 Sigurd Iversen

25 Sverre Strand

39 John Ekran

12 Sigurd Fossem

26 Bjørn Austad

40 Ole Aalbu

13 Sivert Nyhaug

27 Konrad Granmo

41 Arne Husdal

14 Ingeborg Ottvad

28 Marit Stae

42 Lorentz Hønsvik 43 Ingvar Nyhaug

148

28 36

20 31 39

29 38

32 41

Litteratur og kilder

Bjerke, Ingebrigt, Skeptiske til aksjesalg, Opdalingen 21.01.1992 Bjerke, Ingebrigt, Sviktende skifersalg, Opdalingen 22.11.1991 Bjerkås, Ola: Drivdalen, Bygdebok 2006 Bjørken, Anne Berit, Skifer fra Oppdal til verdensutstillingen, SMB-revyen Nr. 1 1992: Bruheim, Kjersti, Varsko her – eit skifereventyr Arbeidervern 3. utgave 2013 Bryhni,I., Nøttvedt, A., Ramberg B. I., red: Landet blir til, 2006 By, Marit (10.09.2021): Arkitekten og byggmesteren på Dovrefjell. Hentet 24.01.2023 fra https://www.banenor.no/Prosjekter/prosjekter/dovrebanen/innhold/2021/arkitekten-og-byggmesteren-pa-dovrefjell/ Donali, Ingeborg og Skjelstad, Ragnhild Skaslien: Stenindustri’n i Oppdal. Ord og uttrykk, 2008 Forfatter ukjent, Opdalsskiferen – et begrep hos Europas byggherrer, Arbeider-Avisa 13. januar 1973 Forfatter ukjent, Notater etter Olav Skjødskift Gisnås, Lars: Hundre år i Oppdal, 2004 Haugland, Kjell: «Oppdals historie. Hovudlinjer og tidbilde», 2002 Haugland, Kjell: E va sjæle glad for å ha arbeid. Skiferindustrien i Oppdal fram til 1950-åra, i Bøgda Vår 2011 Haugland, Kjell: Manus Olaf Skaslien, notat til tale i forbindelse med avduking av byste Oppdal stasjon 2008 Haugland, Kjell: Oppdalsbanken. Tradisjoner og vekst gjennom 150 år, 2006 Haugland, Kjell: Skiferindustrien i Oppdal fram til 1950-åra, Bøgda Vår 2011 Heldal T., Lund B. og Nissen A.: Geologiske undersøkelser av Oppdalsskiferen, 1997 Hoel, Ola P: Steinindustriens Landsmøte, tale 1986 Hoelsether, Mikael: Minner fra ’oppi Klevan’, i Bøgda vår 2003 Hoelsether, Mikael: Minner fra oppi Klevan, Bøgda Vår 2003 Hovedstyret for Norges Statsbaner, Avslutningsrapport for Dovrebanen, 1926 (2000) Hundstad, Dag (2.11.2020): Det store hamskiftet. Hentet 24.01.2023 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1522-det-store-hamskiftet.html Karlsvik, Over, Oppdal Skifer AS solgt til Rieber & Søn AS, Opdalingen 20.11.1995 Krohn, Sven, Hardt arbeid gir solid eksportvare, Aftenposten 29.05.1975 Lindal, Hans (1979): Hendelser og slektskap: Minner og overlevering. Tilegnet Bjørnsethslekten og Plate-slekten i Glåmdalen og Namdalen, hentet 24.01.23 fra https://www.nb.no/items/158d4cce52457b003f40fcb7fa5d3233?page=73 Mellem, Olaf, Disponent Olaf Skaslien 1880- 1963 – et hundreårsminne, Opdalingen 29.02.1980 Minera Skifer: «Skiferboka», 2018 Molber, Bård Ove, Gikk klar av finanskrisen, Adresseavisen 14.09.2009 Pettersen, Klippenvåg Anne (25.04.22), En tradisjon som har gått opp i røyk, hentet 27.01.22 fra https://gjenstand.no/2022/04/25/en-tradisjon-som-har-gatt-opp-i-royk/ Rise, Ola J: Oppdalsboka, 1947

149

Sandvik, Henrik, Minera til Italia med skiferlass, Finansavisen 12. 12.11 Skaslien, Arne Robert: Dovrebanen 100-års jubileum, tale skrevet til Dovrebanen jubileumsmarkering Skaslien, Olaf T: En arbeidskonflikt i 1930-åra, Bøgda vår 2000 Skaslien, Olaf T: Starten på stenindustrien i Drivdalen, Bøgda Vår 2002 Skaslien, Olaf T.: «En arbeidskonflikt i 1930-åra», i Bøgda vår 2000 Skaslien, Olaf T.: «Starten på steinindustrien i Drivdalen», i Bøgda vår 2002 Skaslien, Olaf: Opdalstenens historie, memoarer skrevet i 1962 Skjelstad, Ragnhild: Skiferindustri, i Slik var det. Bildealbum frå Oppdal 1983 Skjødskift, Olav: «Opdals fjellbygning og jordbunn», i Inge Kletts Mulls uferdige Opdals Bygdehistorie. 1931 Sæteren, Haldor: Notater om skiferhistorien I tillegg er det hentet mye interessant og verdifull informasjon fra intervju av tidligere skiferarbeidere som ble gjort av Kjell Haugland og Ola P. Hoel i tidsrommet 1992 – 1994.

Takk til Ludvig Killingberg Jr., Morgan Frelsøy/Mediehuset OPP, Erik Ottvad og Kjetil Ween. Takk til Sivert, Arnstein, Jon Ola og Håvard Sæteren, Arne Robert Skaslien og Ragnhild Skjelstad for engasjement og bidrag.

150