VEIENE SOMFORSVINNER
(©LSC/BK2020)
Libretto: Lars Saabye Christensen Musikk: Bjørn Kruse 2020
En litterær kammeroperapå18bilderav Edward Hopper Durata: ca 90min.
VEIENE SOM FORSVINNER
For strykekvintett (2 vln / vla / vlc / cb), piano og 7/8sangsolister + 3 talestemmer
Beskrivelse
Libretto: Lars Saabye Christensen
Musikk: Bjørn Kruse 2020
En litterær kammeropera på 18 bilder av Edward Hopper
Verket bygger på 18 malerier av den amerikanske kunstneren Edward Hopper (1882 – 1967) fordelt på 20scener, hvor Lars SaabyeChristensen har diktet enfortelling med menneskene i bildene som aktører.Det handler om ekteskap,utroskap,ambisjoneromlykke,o.l.,om relasjoner og skjebner iet urbant miljø. Motivene og koloritten til Hopper kommuniserer ensomhet og melankoli, samtidig med lysets optimisme og menneskets drømmer om et bedre liv.
ForfatterenLarsSaabye Christensenskriverfølgende omsittkonseptmedlibrettoen:
For strykekvintett (2 vln / vla / vlc / cb), piano og 7/8 sangsolister + 3 talestemmer
Edvard Hoppers modernistiskerealismeer diskret, følsom, samtidig og tidløs.Malerienebeskjeftiger segoftemedbyens mystikk, ibådeinteriører ogeksteriører, der vifår plutseligeglimt avtilfeldige mennesker liv, som om vi opplever dem i forbifarten.Det er derfor deegner seg for dramatisering: det finneset før og etter iHoppers visuelleavtrykk, og setter man malerieneien viss rekkefølge, kan man ane konturene av en malerisk fortelling. Kort sagt, det er denne bevegelsen bådeiog mellomvi ønsker å påpeke, med poetiskeog musikalskevirkemidler tilrådighet.
STUDY
SCORE
VEIENE SOM FORSVINNER
Libretto: Lars Saabye Christensen
Musikk: Bjørn Kruse 2020
En litterær kammeropera på 18 bilder av Edward Hopper
For strykekvintett (2 vln / vla / vlc / cb), piano og 7/8 sangsolister + 3 talestemmer
STUDY SCORE
Copyright © 2024 by Norsk Musikkforlag. www.notebutikken.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog straffeansvar.
This material is protected by copyright law. Without explicit authorisation, reproduction is only allowed in so far as it is permitted by law or by agreement with a collecting society.
ISMN 979-0-065-17913-1
Forside: Nighthawks av Edward Hopper.
Grafisk produksjon/trykk: Norsk Musikkforlag. www.notebutikken.no
Trykt med støtte fra Norsk Komponistforening
Beskrivelse
Verket bygger på 18 malerier av den amerikanske kunstneren Edward Hopper (1882 – 1967) fordelt på 20 scener, hvor Lars Saabye Christensen har diktet en fortelling med menneskene i bildene som aktører. Det handler om ekteskap, utroskap, ambisjoner om lykke, o.l., om relasjoner og skjebner i et urbant miljø. Motivene og koloritten til Hopper kommuniserer ensomhet og melankoli, samtidig med lysets optimisme og menneskets drømmer om et bedre liv.
Forfatteren Lars Saabye Christensen skriver følgende om sitt konsept med librettoen:
Edvard Hoppers modernistiske realisme er diskret, følsom, samtidig og tidløs. Maleriene beskjeftiger seg ofte med byens mystikk, i både interiører og eksteriører, der vi får plutselige glimt av tilfeldige mennesker liv, som om vi opplever dem i forbifarten. Det er derfor de egner seg for dramatisering: det finnes et før og etter i Hoppers visuelle avtrykk, og setter man maleriene i en viss rekkefølge, kan man ane konturene av en malerisk fortelling. Kort sagt, det er denne bevegelsen både i og mellom vi ønsker å påpeke, med poetiske og musikalske virkemidler til rådighet.
Scenene har en varighet på mellom 2 – 4 min hver, totalt ca 75 min.
Scene 1 Nighthawks (1942)
Fortelleren, Hun, Han, Harlekin, Servitøren
Scene 2 New York Interior (1921)
Forteller, Hun, Mann, Sjauer
Scene 3 Room in New York (1932)
Fortelleren, Hun, Han
Scene 4 Eleven AM (1926)
Fortelleren, Hun, Han
Scene 5 Automat (1927)
Fortelleren, Hun
Scene 6 Western Motel (1957)
Fortelleren, Han, Elskerinne
Scene 7 Excursion into Philosophy (1959)
Fortelleren, Han, Elskerinne
Scene 8 Conference at Night (1949)
Fortelleren, Han, Mr. North, Mrs. North
Scene 9 Night Windows (1928)
Fortelleren, Hun , Han
Scene 10 Summer in the City (1950)
Fortelleren, Hun, Han, Mann, Sjauer
Scene 11 Girl at the Sewing Machine (1921)
Fortelleren, Hun, Han
Scene 12 Office at Night (1940)
Fortelleren, Han, Sekretær
Scene 13 Summer Interior (1909)
Fortelleren, Hun
Scene 14 Conference at Night (1949)
Fortelleren, Han, Mr. North, Mrs. North
Scene 15 Blue Night (1914)
Fortelleren, Hun, Han, Harlekin
Scene 16 Nighthawks (1942)
Fortelleren, Han, Servitøren
Scene 17 Morning Sun (1952)
Fortelleren, Hun
Scene 18 Compartment C, Car 193
Fortelleren, Hun , Han
Scene 19 Hotel by The Railroad (1952)
Fortelleren, Hun, Han, Pikkolo (talerolle)
Epilog 20 Two Comedians (1965)
Fortelleren, Omviser og Tilskuer (taleroller)
Hver scene innledes med en fortellerstemme som leder tilskueren inn i bildets plass i fortellingen. Rollelisten ser slik ut:
HAN - tenor
HUN - sopran
MANN - baryton
SJAUER / alt SERVITØREN / alt. PICCOLO - tenor
GJESTEN / alt. HARLEKIN - baryton
ELSKERINNEN / alt. SEKRETÆREN - mezzo
MR NORTH / alt. OMVISER - skuespiller
MRS NORTH - skuespiller
FORTELLEREN - skuespiller (resitatør)
Bjørn Kruse/Lars Saabye Christensen
VEIENE SOM FORSVINNER
En kammeropera i 20 bilder av Edvard Hopper for klaver, strykekvintett og solister
FORTELLEREN: Første bilde: Nighthawks.
Det er her vi begynner.
Det er her vi snart slutter.
Skal vi si det slik?
Da gjør vi det.
Legg forresten merke til fargene som sprer seg, ikke med lysets, men skyggens hastighet.
De sprer seg mellom menneskene og tingene.
Det er i tingene det først skinner, i saltbøssen, koppene, sukkeret, fyrstikkesken, glasset, kaffebeholderne, kannen.
Stå på god fot med tingene, bry deg om dem.
Ikke ha for mange. Hvis du, tilfeldigvis, kom nedover denne gaten, i denne byen som ellers er i ferd med å falle i søvn nå, da ville du stanset her, rett utenfor dette siste åpne stedet, tiltrukket av den gule veggen i bakgrunnen, først og fremst den, trukket til og støtt fra i det samme blendende synet.
Det er sånn det er.
Du har allerede stanset. Hva sa jeg?
Og hvis du valgte å gå inn, inn i dette nattåpne speilet, hvor ville du da satt deg? Ved paret?
Nei, det ville du ikke.
Du ville satt deg lengst unna dem, redd for å forstyrre, redd for å bryte denne siste stillheten, redd for å blande deg i dette oppgjøret, for du fornemmer, nei, du vet det for lengst, at noe vil skje og det kan skje når som helst.
FORTELLEREN: For øvrig vil jeg si: aldri stol på en mann som sitter alene ved disken og drikker kaffe etter midnatt. Han er ikke den du tror. Ingen er det. Ingen er den du tror. Jeg er ingen.
©BK/LSC2020
Den metalliske, rene lyden av en kaffekopp som blir satt på disken.
Cello
I det fjerne høres en sirene. Like fjernt: et tog som passerer.
Ser du hun i den røde kjolen.
FORTELLEREN:
Og han med hatten.
Ser du tausheten mellom dem?
Ser du blikkene deres, festet et annet sted som er ingen steder?
Jeg kjenner dem. Særlig henne.
Hun kom til meg, skjønner du, da hun ikke hadde andre å gå til.
De pleier det, komme til meg nå det ikke er noen andre.
Men meg kjenner de sjelden igjen.
Ikke så rart, forresten.
For jeg kommer i mange slags forkledninger.
Sa jeg det kanskje ikke, at jeg er ingen?
Du må høre etter når jeg snakker.
Jeg er bare direktøren for ensomhetens karneval.
Ser du fremdeles tausheten mellom dem?
De er her hver kveld og dette er alltid den første.
Skjønner?
Men en kveld må også være den siste.
De har ikke mer å snakke om.
SERVITØREN: Dere har kanskje noe å feire? Siden dere vil ha champagne?
HUN: Som du dessverre ikke har.
SERVITØREN: Bryllupsreise, kanskje?
SERVITØREN: Jeg?
Ja. Du.
SERVITØREN: George.
HUN: Hører du, kjære? George hører ikke etter likevel. Og hører han
HUN: Du behøver ikke bli med.
HAN: Jo. Selvfølgelig blir jeg med. Jeg…
HUN (avbryter): Jeg vil helst dra alene. HAN: Vil du ikke at jeg…
HUN: Nei.
HAN: Er du sikker?
HUN: Jeg er bare sikker på en ting. Og det er…
HAN: Det er…
Den trange lyden av en dør som åpnes og den like voldsomme lyden av byen som i det samme, i et øyeblikk, kommer nærmere: sirenene, tog, jazz… Så den innestengte stillheten igjen.
FORTELLEREN: Andre bilde. New York Interior.
Vi hører lyden av et tog s om nærmer seg.
Bjørn Kruse/Lars Saabye Christensen
FORTELLEREN: Velkommen hjem til ekteparet Morris. Ja, en altfor kort historie er det. Men likevel er den kanskje verdt å fortelle, eller kanskje nettopp derfor. Hun, Mrs. Morris, er allerede alene. Hun øver seg på å være alene i denne leiligheten, to rom i første etasje der nede ved jernbanen. Hun syr. Hun syr barneklær. Det er bare hun som vet det, som ennå vet det. Hun er alene. Likevel er hun iakttatt. Det er du som ser henne fra kupéen når toget passerer, de nakne skuldrene, ryggen, det lange det lange håret delt i nakken, undertøyet, hånden med nålen løftet mellom stinget og sømmen. Hun er intetanende, grepet på fersk gjerning i all sin uskyld. Ingen får ellers se henne slik.
tung pust. Det er lyden av pianoet som settes på plass.
MANN: Min medhjelper begynner visst å bli litt utålmodig. Det må være varmen.
SJAUER: Det er ikke varmen. Det er dette helvetes pianoet.
MANN: Men som han sa, min medhjelper: Hvor vil De ha det? På soveværelset? Nei. De trenger ikke piano på soveværelset og kjøkkenet…
HUN (avbryter): Stuen. I stuen, takk. Ved veggen, der…
Hun setter seg ved pianoet, spiller, med enkle toner, den samme melodien hun nynnet, barnesangen.
FORTELLEREN: Tredje bilde. Room in New York.
Bjørn Kruse/Lars Saabye Christensen
VEIENE SOM FORSVINNER
FORTELLEREN: Se på dem, ekteparet, Mr. og Mrs. Morris. De er i hver sin verden. Han er fordypet i avisen, nyhetene, det flyktige; hun er opptatt av noteheftet, pianoets hukommelse. Hør de enkle tonene i den samme sangen, prøvende. Hvem spiller hun for, barnet eller mannen? Hvem
det?
FORTELLEREN:
Ellers: privatlivets fred, det intime og det diskrete i et nett av linjer og lys. Likefullt, disse menneskene er uforvarende, de vet ikke at de blir sett, i forbifarten, i sekundet som er forbi i tiden og bevart i bildet.
Et øyeblikks stillhet mellom dem, de lytter, til hverandre, i det samme begynner tingene å riste, så vidt, en fin, spinkel lyd fra tingene, som om hele rommet skjelver. Det blir rolig igjen. Han lager en skarp plystrelyd, to ganger.
HAN: Du er… annerledes. Har du skiftet frisyre?
HUN: Frisyre? Nei. Jeg… Sier du det til kunden?
HAN: Jeg sier det til deg. Du er… Jeg vil ha deg…
HUN: Ikke nå, ikke…
HAN: Hvorfor ikke? Hvorfor ikke nå? Akkurat nå?
HUN: Jeg har ikke sagt ja ennå.
øyeblikks stillhet, pust.
HAN: Det gjør de alltid.
HUN: Og du? Gjør du alltid…
HAN (avbryter): Jeg fikk bonusen denne uken.
Flest salg. Hva sier du til det?
HUN: At du får bonusen neste uke også.
HAN: Tror du det er så lett?
HUN: Jeg tror du er så god. HAN: Det er mange som er gode.
du erbest.
Enda et øyeblikks stillhet som fylles byens lyder, distinkte, nære: bilhorn, sirener, som brått blir avløst av noen toner fra pianoet, som lyder som dråper som faller fra en kran.
HAN: Får du øvd noe? Når jeg er borte?
HUN: Jeg har øvd. I to måneder.
HAN: Bra. Det var jo derfor jeg kjøpte det. Til deg. Pianoet.
HUN: Jeg vet det.
Stillheten fortsetter mellom dem. De enkle tonene henger igjen, som en løsrevet klang, interiørets akkord.
Det er lyden av et nummer som blir slått, raskt, utålmodig.
FORTELLEREN: Fjerde bilde. Eleven A. M.
Det er skoene.
Det er kroppen, den grå kroppen hennes, smurt inn i byens lys, den nakne kroppen
som synker ned i disse stramme skoene, en bølge av kjøtt.
Skoene er en forglemmelse.
Skoene avslører henne.
Hun er i utakt.
Hun er syersken som har mistet sitt arbeid. Stinget løsner.
Sømmen rakner.
Nålen er ikke lenger et redskap, men et våpen.
Hun er den arbeidsløse husmoren.
Lyset stanser i henne og selv sitter hun i mørke.
Hvem ser henne?
Hvem ser henne slik?
Du ser henne.
Du er den eneste som ser henne.
Du kan ikke gripe inn.
Det er hennes ensomhet.
Det er din avstand.
Hun er sin egen ensomhets modell.
Hvem ser hun etter?
Hun ser etter ingen.
Hva gjør hun når du ikke kan se henne?
Først da oppdager hun at hun er naken.
Det er skoene som minner henne om det.
Da kan hun ikke skjule sin smerte.
Hun tar pleddet på sengen bak henne
og legger det over skuldrene, plutselig forlegen.
Så reiser hun seg og går til hundene.
HUN: Det er Mrs. Morris. Kan jeg få snakke med Dr. Fields? Om det haster? Ja. Det haster.
Det er lyden av røret som legges på, som et ras, et ras som går over i en annen kulisse, handelsreisens lydspor: bilmotorer, tog, mynter som faller, sedler som telles, opprop på stasjoner, all aboard, kassaapparater, skritt i trapper, ringeklokker, dører som åpnes…
(OFF STAGE)
HAN: I dag er Deres lykkedag, frue.
Glem Deres tunge stunder ved strykebrettet.
Glem Deres søvnløse netter.
Mitt navn er James C. Morris, fra North & North.
Glem Deres mann som klager over krøllete skjorter. For han vil aldri klage igjen.
Kan jeg komme inn?
Glem Deres søvnløse netter.
Mitt navn er James C. Morris. De vil ikke angre.
FORTELLEREN: Femte bilde: Automat. Det er ventetiden. Kan man se om noen venter på noen eller bare har kommet alene og skal gå herfra like alene?
FORTELLEREN: Ja. Legg merke til måten hun løfter koppen. Legg merke til at hun har beholdt hansken på den andre hånden, et umake par, det er hennes utakt. Men legg først og fremst merke til bena, svakt på skrå under bordet, de samler alt lyset, det som sprer seg i gjenskinnets spor, en misvisning, inn i mørket utenfor. Blikket hennes er blygt, nei, skamfullt, hun ser ingen i øynene, ingen, og munnen har samme farge som frukten i bakgrunnen.
FORTELLEREN: Det er fristelsen som smitter henne. Hun venter i ensomhetens selvbetjening, i melankoliens fabrikk, den som produserer tid, bare tid. Hun venter på ingen.
HARLEKIN: Det er meg. Jeg sa jo det. Jeg kommer i mange forkledninger. Men i dag kommer jeg som meg selv, den vanskeligste av alle…
mestegjørvondt. Deterdess
HARLEKIN: Glem dem. Drømmer gjør også vondt.
HARLEKIN: Tid? Du sier noe.
HARLEKIN: Engang ville jeg bli urmaker. Det ble ikke noe av. Jeg kom aldri tidsnok til timene. (Han ler, en brå latter som slutter like brått.)
HARLEKIN: Men i grunnen har jeg fortsatt i bransjen. Hvis man ser stort på det. Jeg slår tiden i hjel. Når den blir for tung. Når den faller for lang. Og vet du hva som oppstår når man har slått tiden i hjel? Da står øyeblikket opp fra de døde. Det er det du lengter etter, ikke sant? Øyeblikket. Ikke i går. Ikke i morgen. Men øyeblikket. Jeg kan gi deg det.
FORTELLEREN: Sjette bilde. Western Motel. Det er bagasjen. Det er to kofferter, en litt mindre enn den andre. Det er navnelappene. Bagasjen forteller hvem de er. Bagasjen lyver ikke. Den forteller om løgn. Den forteller om fortielse. Det er tingene som røper oss. De tyster.
Tingene tyster på oss. Hun som sitter på sengen venter, hun venter også, men på en annerledes, selvsikker måte. Hun vet hvem hun venter på. Blikket hennes er vendt mot han som snart skal komme, som kanskje allerede står i døren.
FORTELLEREN: Alt i dette bildet, det sjette, er et spørsmål om tid. Ser du: Det er rommet som beveger seg i et landskap som står stille.
Det er lyden av en dør som åpnes, et øyeblikk hører vi vinden utenfor, vind og trafikk.
Hvisdet
barekunnebegynneåregne.
FORTELLEREN: Syvende bilde. Excursion into Philosophy.
Det er den brå, likevel vedvarende lyden av gardiner som trekkes fra.
FORTELLEREN: Det er boken.
Det er denne boken som blikket trekkes mot.
Det er disse rekvisittene, tingene, ikke tingene våre, det er omvendt, det er vi som tilhører dem. Jeg kan ikke si det for ofte.
Tingene var oss til glede. Nå sprer de lede, ikke lede ved etterpå, det overståtte, men lede ved mellomtiden, klokkenes søppel, stundens avfall. Mannen som sitter på sengen er forvist fra sitt liv.
Han har stengt seg selv ute. Han er troløs. Solen pusser skoene hans. Det neste skrittet han tar er mot døden.
Hun som ligger bak ham, med ryggen til, skjødesløs, vulgær, sårbar, er ennå intetanende, i rester av søvn, begjær, skyld og uskyld. Hvilken bok er det?
Hva har han nettopp lest, eller skal til å lese, i dette bortkastede øyeblikket?
Boken er et bibliotek.
Sengen er et operasjonsbord.
Lyset foran ham på gulvet er en grav.
(HAN begynner å snakke, mest til seg selv.)
HAN: Det stod et piano i stuen hos
HAN: Men best husker jeg musikken når hun tørket støv av tangentene. Hvis man kan kalle det for musikk. Jeg vet ikke. Jeg syntes i alle fall det var musikk.
Jeg husker
gudstjenesten,
Lyden av kirkeklokker i det fjerne.
ELSKERINNE: Hva leser du?
HAN: Ingenting.
ELSKERINNE: Ingenting? Morsomt. Få se.
HAN: Det er ikke…
ELSKERINNE: Vi har vel ikke hemmeligheter for hverandre? Har vi vel?
Vi som er hemmelige kan ikke ha hemmeligheter.
HAN: Det er regnskap. Jeg fører bare regnskap.
ELSKERINNE. Det er bra. Orden. Orden i sakene. Få høre.
HAN: 6. 4. Tre salg. Mrs. Hunt. Mrs. David. Mrs. Dorson. Interstate. Hackensack, 2 interesserte, hvorav en ønsker oppfølging.
Ett avslag. Mannen var hjemme.
ELSKERINNE: Står det noe om oss?
HAN: Selvfølgelig ikke.
ELSKERINNE: Selvfølgelig ikke?
HAN: Jeg har skrevet ned alt, det er det jeg mener, jeg kan legge opp rutene, skreddersy dem, jeg vet nøyaktig hva den enkelte kunde…
ELSKERINNE (avbryter): Men jeg er ikke med i regnskapet?
HAN: Ikke i det regnskapet.
ELSKERINNE: Da fører jeg oss opp i regnskapet. Så du ikke skal glemme meg.
HAN: Nei. Ikke…
ELSKERINNE: Gi meg den. Og noe å skrive med. Hva synes du jeg skal skrive. Western Motel, én natt, kunden åpen for én natt til.
HAN: Visste du at veiene forsvinner?
Sakte, men sikkert forsvinner de. En etter en. Vestover. Østover. Det er asfalten som løsner, når hjulene… og blir til støv som setter seg i klærne, huden, i munnen, øynene, håret, under neglene, glassene, drinken, du sa det selv, i… overalt, vi bærer veiene med oss, uansett hvor vi går, bærer vi dem med oss, til vi også forsvinner…
ELSKERINNE: Herregud, som du snakker.
HAN: Jeg er bare trett. Jeg…
ELSKERINNE: Jeg vet det. Du er en god mann, Mr. Morris. Jeg skal legge inn et godt ord for deg.
HAN: Takk. Takk Mrs. North.
FORTELLEREN: Åttende bilde. Conferance at Night.
Det er gesten.
Det er Mr. Morris, han sitter på et bord, i bare skjorteermene, skjødesløs, selvsikker, han har løftet armen.
Mrs. North har allerede lagt inn et godt ord for ham.
Det er denne gesten.
Han skal overtale Mr. North, som ikke har rukket å ta av seg frakken, hatten.
Han er innkalt på kort varsel.
Det er avgjørende.
Noe blir avgjort i dette øyeblikket. Legg forresten merke til lyset, dette overveldende flomlysets kilde finnes ikke.
Det er det iscenesatte øyeblikket: natt, kontor, møte.
Det ligner, men det er ikke naturalisme.
Det er heller som en tilrettelagt drøm.
Det er utenom det vanlige.
Det er bildets stikkord, utenom, vanlig.
HAN: Bedre enn i går. Og i morgen må det gå bedre enn i dag. Vi må vite hva kundene trenger før de savner det!
q = 92 Quasi off-stage, out-of-tune... Stemmen blir borte i lyden av pianoet: en enkel tone, falske rester av barnesangen.
HAN: Det hjelper ikke at det går bra i dag. I morgen må det gå bedre enn..
MR. NORTH (avbryter): Bedre enn? Bedre enn hva?
MRS. NORTH: Hør hvert fall på hva han har å si.
FORTELLEREN: Niende bilde. Night Windows. Enda en gang er hun sett. Hun er sett av et tilfeldig blikk. Vinduene er en film. Hun er en statist. Lyset et the leading lady. Det minner om blod, om mareritt. Vinden kommer til syne i gardinene, en hvit, gjennomsiktig sorg. Hun lufter ut. Hun rydder. Hva rydder hun i? Det ser vi ikke. Hun har også hemmeligheter. Hun rydder etter seg.
HAN: Akkurat det sa jeg. I morgen må det gå bedre enn i går! Ellers. Jeg har alt i boken min, ikke sant. Der står det svart på hvitt. Hvordan det ligger an. HUN: I morgen må det gå bedre enn i går.
Lyden av en stol som skyves. HAN setter seg
HAN: Jeg satt, slik, mens de stod, begge stod, mens jeg satt, Mr. North rakk ikke engang å ta av seg ytterklærne, for han ville ikke gå glipp av noe.
Jeg sa det rett ut. At hvis firmaet skal overleve, ikke bare beholde sin posisjon, men vokse, utvide, ekspandere, er det nødvendig, helt nødvendig, nei, ikke til å unngå, det sa jeg, ikke til å unngå, at vi må styrke både det lokale og det nasjonale markedet, og ikke bare det, vi må utvide sortimentet, hva trenger kunden etter strykejernet, jo, kleshengere, hva trenger kunden etter kleshengere, hva som helst, ja, hva som helst, parfyme, skohorn, radio, portmonneer, vesker, slåbroker, lommekniv, vi må kjenne kundene bedre enn kundene kjenner seg selv, vi må vite hva de trenger før de savner det.
Bjørn Kruse/Lars Saabye Christensen
FORTELLEREN: Tiende bilde. Summer in the City.
Det er firkantene. Det er rektanglene, de skarpe kantene, grensene, hjørnene. Det er byens og rommets topografi.
I mennesket finnes ingen rette linjer, heller ikke i drømmen, bare buer, avrundinger, sammenføyninger, fuger.
Derfor denne ensomheten. Derfor dette fremmede og uforsonlige: avstanden mellom mennesket og dets omgivelser.
En enda lengre linje: avstanden mellom menneskene. Hun, påkledd, våken, holder rundt seg selv. Han, naken, sover, eller later som om han sover, det kan vi ikke vite, vi vet bare at han ligger på magen, som et gammelt, uvillig barn.
Det er den skyldiges søvn. Motivet er et speilvendt ekko av Excursion into Philosophy.
Men denne gangen er det mann og kone.
Denne gangen er det ikke utroskap, men troskap. Denne gangen er det i gode og onde dager. Ensomheten er likevel den samme, kanskje enda større, for denne skal vare. Rommet er tomt, bortsett fra sengen, slik hun også er et fraflyttet menneske, umøblert. Lyset på gulvet foran henne er også en grav.
Vi hører lyden av en flaske som triller over gulvet.
HUN: Har jeg sovet… med skoene på? Det har jeg ikke gjort siden… Jeg må ha glemt… Har jeg sovet? J eg kan ikke huske at jeg drømte. Jo. Jeg…
Lyden av flasken som brått blir liggende i ro.
HUN: Ser du? Hendene mine. Jeg kan ikke holde… holde dem i ro. Jeg må holde dem slik, ellers… Det rister fremdeles. Det dirrer. Hører du? Det du fjerner deg fra kommer bare nærmere. Uansett hvor høyt du flytter… Jeg må lukke vinduet… gardinene.. det lyset… det klør… det… det må bort… jeg tåler ikke… hvor er gardinene? Hva skal man med vindu hvis man ikke har gardiner…
Lyden av kork som skrus av, hun som drikker, puster ut.
HUN: Jeg vokste også opp på en bondegård. Det var en katt der. Den fikk en unge. Far orket ikke… hva orket han ikke… han orket ikke… maset. Ja, maset. Det var det han sa.
CUE: STOPP umiddelbart hvor som helst etter "Slik..."
og ørreten, det gikk fin ørret der, spiste ungene og vi spiste fisken og… Så skjøt han moren også… katten... samme morgen. Han orket ikke, hva var det han kalte det, maset. Far var en nøyaktig og hensynsfull mann. Han brukte salongriflen. Kulen må gå loddrett inn i hjernen. Fra øyekroken til øret på den motsatte siden. Slik…
MANN: Sånn. Hva syns du?
SJAUER: Et trist syn.
MANN: Hold kjeft.
SJAUER: Det var du som spurte.
MANN: Jeg spurte fruen. Mrs. Morris. Ikke deg.
HUN: Han har rett. Et trist syn.
MANN: Du må åpne det.
SJAUER: Et lukket piano ligner en kiste.
MANN: Hold kjeft.
SJAUER: Jeg bare sier det jeg ser. Et lukket piano ligner en…
HUN: … kiste. Jeg har mistet nøkkelen.
MANN: Kanskje vi finner den.
SJAUER: Kanskje den har smeltet. Det er så varmt at fuglene brenner opp luften. Det er så varmt at man må lukke vinduene. Det er så varmt at man…
MANN (avbryter): Jada, jada. Det er så varmt...
SJAUER: At man får nesten lyst på en øl.
MANN:
HUN: Den må jo være her et sted! Snakket til deg? Hva sa jeg? HAN: Nei, det husker jeg ikke. Bare at du snakket. Eller leste. Leste noe.
HAN: Finner du den? Symaskinen?
HUN: Hvis jeg hadde funnet den behøvde jeg ikke lete, vel?
HAN: Har du lagt merke til at det ikke er noe støv her? Vet du hvorfor?
HAN: Det er fordi vi er så høyt oppe. Støvet faller igjen før det når hit. Støvet er for tungt. Det faller på de andre, der nede. HUN: Nei.
HAN: Hva?
HUN: Jeg har ikke lagt merke til det.
HAN: Hvor kommer den flasken fra?
HUN: Hvilken…
HAN: Denne. Den lå under sengen. HUN: Sikkert bare flyttemennene som har glemt den…
HAN: Faens folk. Drikker på jobb. Hvis de har skadet noe,
HUN: Ingenting er skadet.
HAN: Bra. Likevel. Faens folk. Hva skal du sy?
HUN: Se deg om. Kanskje noe vi mangler, hva?
HAN: Ja, frokost, kanskje.
CUE: STOPP umiddelbart hvor som helst etter "HAN: Ja, frokost, kanskje."
FORTELLEREN: Ellevte bilde. Girl at the Sewing Machine. Det er roen. Det er den tilsynelatende roen i arbeidet.
FORTELLEREN: Det er forholdet mellom hun som sitter ved symaskinen og stoffet hun har i hendene, mellom veggens røde bunn og skyggen av vinduets kors som snart faller mot gulvet.
FORTELLEREN: Det er øyeblikket mellom to sting. De kan føyes sammen med neste øyeblikk i en søm av dager og netter: hun syr resten av livet, som rives løs fra materiale, tiden, som et slitt fór, og rakne i sekunder og filler.
FORTELLEREN:
meningen?Hva?Jegdele
HAN: Midtvesten. Ingen nedbør. På tre måneder.
Sol. Bare sol. Jorden tørker inn. En hard skorpe. Så løsner den. På grunn av vinden. På grunn av maskinene. På grunn av oss. Kanskje den løsner av seg selv, den beveger seg jo, hele tiden, slitasje. Jorden løsner, akkurat som veiene og...
HUN: Veiene?
HAN: Har jeg ikke fortalt det?
HUN: Hva da?
HAN: At veiene forsvinner. Blir til støv.
HUN: Det har du ikke fortalt.
HAN: Jo, jeg… det er bare du som ikke…
HUN (avbryter): Nei. Da hadde jeg husket det.
gardinene
FORTELLEREN: Tolvte bilde. Office at Night. Det er rommet. Det er alltid et rom. Kontoret er også reisens rom, liksom motellet, baren, kupéen, lobbien, restauranten, kinoen, bensinstasjonen, teateret, hjørnet, ja, gatehjørnet er også et rom. Og særlig om kvelden er kontoret reisens rom. Legg merke til en viss uorden, en slags forskyvning av tingene, overtidens skjødesløshet, et papir på gulvet, et brev i stolen, kontoret er underveis, mot natten, mot morgenens røde tall. Legg også merke til døren. Den står på gløtt, den er åpen, for at noen skal kunne lukke den. Legg også merke til paraplyen i stativet. Det har ikke regnet på lenge, en tørr paraply, bare et minne om regnet.
trenger,mensomdeennåikke
HAN: Visste jeg det hadde jeg ikke sittet her. Men tror du folk trenger strykejern etter en sandstorm?
SEKRETÆREN: Støvsuger.
HAN: Blant annet. Eller en magnet.
SEKRETÆREN: Magnet?
HAN: En magnet som ikke trekker jernspon til seg, men støv. Fra de smaleste sprekkene, fra møblene, fra munnen, neglene, håret, armhulene, pelsen, blomstene…
SEKRETÆREN: Jeg tror du er en romantiker likevel, jeg, poet.
HAN: Nei, jeg bare…
SEKRETÆREN: Du lukket døren.
HAN: Det var gjennomtrekk.
SEKRETÆREN: Som bare knuller oppover. HAN: Hva sa
SEKRETÆREN: Alle vet det. Vet kona di det også? At du… HAN: Hold kjeft!
SEKRETÆREN: Skal du slå også nå? Streber!
FORTELLEREN: Trettende bilde. Summer Interior. Det er sengen, tømt for drømmer. Det er lakenet, trukket ned på gulvet, hvor hun sitter, i søvnens slør, av samme stoff som gardiner og barneklær. Fargen er grønn, ikke sommerens drakt, men giftens kamuflasje.
FORTELLEREN: Ser du asken i henne? Hun vil være et bål igjen. Hun vil brenne og slukke. Hun vil brenne og slukke i samme øyeblikk. Å reise seg er som å løfte verden
FORTELLEREN: Det er melankolien. Melankolien er et spørsmål om tid: tid som står stille. Den blomstrer i de lange, uvirksomme timene, i de ubrukelige dagene, i de tomme nettene. Den travle, den opptatte, har ikke tid til melankolien, bare utbruddet, raseriet, forbrytelsen
FORTELLEREN: Legg merke til tittelen: sommerinteriør. Sommeren er også et rom. Rommet er en tilstand, en temperatur i sinnets kalender. Men melankolien har også sin tid. Den er aldri god nok, uansett hvor stille den står. Den går over. Tiden går over i noe annet, en annen regning.
Det er lyden av flasker som klirrer, glass som faller i gulvet, knuses.
HAN: Å selge strykejern der nå er det samme som å sende penger døden. Vi sender ikke penger i døden, gjør vi vel?
Vi må møte de nye behovene. Nei, det er vi som må skape behovet, skape det nye begjæret!
MR. NORTH: Mer lys. Mindre støv. Fabelaktig. Kanskje barn underveis også?
HAN: Nei, ikke ennå…
MR. NORTH: Men hun har nok å gjøre likevel?
HAN: Hun spiller piano.
MR. NORTH: Piano? Å spille piano tar tid. Er hun god?
HAN: God og god. Det kommer vel an på…
MR. NORTH (avbryter): … hvem som hører. Hører du etter?
HAN: Jeg forstår ikke helt…
MR. NORTH: Gir du henne til fulle oppmerksomhet?
HAN: Ja, selvfølgelig gir jeg henne…
MR. NORTH: (avbryter): Hvorfor retter du da din oppmerksomhet mot Miss Wilson?
HAN: Det har jeg ikke…
MR. NORTH (avbryter): På en upassende måte. Det var hva hun sa og hun uttrykte seg forsiktig. En upassende måte.
HAN: Det er ikke sant. Det…
MR. NORTH: Sier du at Miss Wilson, en betrodd medarbeider, lyver for oss?
HAN: Jeg sier bare at dette må være en misforståelse. En…
MR. NORTH: Misforståelse? Hvordan kan slikt misforstås?
Sier du at Miss Wilson er dum?
HAN: Nei, jeg sier at hun må ha oppfattet…
MR. NORTH (avbryter): Eller at vi er dumme? Min kone og jeg. Er vi dumme?
HAN: Nei, selvfølgelig ikke…
Lyden av skritt som fjerner seg, gjenlyden i de tomme kontorene.
MR. NORTH: Forresten, når det gjelder leiligheten, den nye, den med lite støv og mye lys, så skal Miss Wilson overta den. Hun bor jo rett over et vaskeri. Som du sa. Myntene. Forferdelig bråk. Hele natten. Du skjønner sikkert.
HAN (lavt): De nye…
Lyden av en dør som lukkes et stykke unna.
HAN: ... veiene ... som forsvinner.
MR. NORTH: Du lukket døren.
HAN: Hva? Ja. Det var gjennomtrekk. Papirene…
MR. NORTH: Du lukket døren og…
HAN (avbryter): Det var gjennomtrekk! Papirene blåste ned på gulvet. Derfor lukket jeg døren. Ikke fordi…
MR. NORTH: (avbryter): Fordi?
HAN: Ikke fordi jeg hadde andre hensikter.
MR. NORTH: Hva slags hensikter?
HAN: Hva var det hun, jeg mener, Miss Wilson, sa, noe upassende. Jeg kan forsikre om at jeg ikke…
MR. NORTH: Miss Wilson forsikrer også om. At du lukket døren og benyttet anledningen til å...
HAN (avbryter): Jeg hadde ikke trengt å lukke døren hvis jeg skulle benytte anledningen! Til å gjøre noe upassende. Det var bare oss der! Vi… jeg jobbet overtid. Det var sent på kvelden, natt!
MR. NORTH: Så du hadde allerede tenkt på det?
HAN: På hva?
MR. NORTH: At du ikke trengte å lukke døren fordi det bare var dere to der, du og Miss Wilson?
HAN: Nei, nei, jeg hadde ikke tenkt på noe…
MR. NORTH: For du tenker bare på din kone… hva var det hun het?
HAN: Margareth.
MRS. NORTH: Du hører ikke hjemme her.
HAN: Jeg kan forsikre…
MRS. NORTH: Du hører ikke hjemme her. Du hører til der ute.
HAN (lavt): Hvor? Hvor hører jeg…
MRS NORTH: På veiene.
HAN: Dette kan dere ikke… dette kan dere ikke gjøre mot meg.
MRS. NORTH: Du slo henne!
HAN: Nei, jeg…
MRS NORTH (avbryter): Du skal være takknemlig for at vi ikke sier deg opp. Her har du kartet over det nye distriktet ditt og de nye veiene.
Det er lyden av dansemusikk i det fjerne, langsom, som en sørgemarsj.
HARLEKIN: Visste du ikke at sirkuset er det eneste som klarer seg i dårlige tider?
Når alt går nedenom og hjem bruker folk de siste pengene sine på å få seg en god latter. En god latter i dårlige tider. Det er det folk vil ha.
HUN: Så få meg til å le.
HARLEKIN: Du gjør meg trist.
HUN: Vet du hva min mann, selgeren, nei, han er på kontoret nå, min mann kontoristen, pleier, i hvert fall pleide han det, å si? I dag er Deres lykkedag, frue. Glem Deres tunge stunder og … Jeg husker ikke… mer. Men han sa det samme hver… I dag er min lykkedag. Glem…
HARLEKIN: Han er her.
HUN: Hvem?
HARLEKIN: Din elskede. Din...
HUN: Min mann? Det…
HARLEKIN: Han leter etter deg.
HUN: Han finner meg ikke.
HARLEKIN: Han bærer en koffert.
HAN: Det er ingen her, kjære.
HUN: Selvfølgelig er det noen her. De er her alle sammen. Sammen med meg.
HAN: Se deg om. Det er ingen. Bare oss.
FORTELLEREN: Sekstende bilde: Nighthawks. Det er den samme kafeen som sist, men to av oss har allerede gått, Mrs. Morris og jeg.
Sa jeg ikke det? At jeg skulle følge henne den siste veien, den siste veien som er det første skrittet. Derfor er det et nytt bilde. Når et menneske blir borte, forandres verden. Fargene sprer seg med en annen hastighet. Natten er nærmere morgenen enn kvelden før.
Bjørn Kruse/Lars Saabye Christensen
HAN: Han skal liksom drive firmaet, sammen med kona si, men han er ikke stand til å selge så mye som en tannpirker. Og han sendte meg ut igjen… jeg, Mr. Morris, som var den beste… han var vel redd for at jeg skulle overta det hele… hele… så stedet sendte han meg ut på veien igjen… lengst mulig bort… omgitt av løgn, det er det jeg er, omgitt av løgn.
FORTELLEREN: Syttende bilde. Morning Sun.
Det er lyset.
Det er lyset i dette nakne rommet og hun, som sitter på sengen, møter lyset, ansikt til ansikt. Hennes død er til stede.
Det skjeve feltet på veggen er ikke gjenskinnet fra vinduet, men fra tiden som har gått, rester av sykdom, feber, rus. Hun er i live. Håret er bundet i en knute i nakken.
Det er hospitalets morgen, en morgen for kyskhet og disiplin. Hennes alder kommer til syne. Det er bildets vendepunkt, lyset som beveger deg: hun eldes for dine øyne.
Bjørn Kruse/Lars Saabye Christensen
FORTELLEREN: Attende bilde. Compartment C, Car 193.
Det er reisen nå. Det er kupéen.
Legg merke til den nøyaktige tittelen.
Du må vite hvor du er.
Reisen er varig. Det du reiser fra er bare et minne. Det du reiser til finnes ennå ikke.
Utenfor faller mørket, dagens maske, en smal ild i himmelen brenner ned.
En elv synes å stå stille under en bro, eller er det en motorvei, det kan være det samme.
Skogen i bakgrunnen er trærnes teater, en forestilling utenfor våre blikk.
Det er snart stengetid i verden. Lampetten i hjørnet av kupeen er slukket.
Kommer lyset fra den andre kanten, fra togets korridor?
Nei, lyset kommer fra sidene som passasjeren, Mrs. Morris, blar i.
Hun har innfunnet seg med det som kalles tingenes tilstand, som også er en del av tilværelsens grunnstoff: kjedsomheten, klisjeene, skuffelsene, trettheten, pausene.
Dette toget har stanset.
Dette toget er ikke framme.
(Durata ca 01:35)
HAN: Godt det er over. Uværet, mener jeg. Sandstormen.
HUN: Er det over?
HAN: Jeg tror da det. Himmelen er i hvert fall klar. Og luften… Jeg var ute på perrongen. Folk kunne endelig trekke pusten. De smilte. Jeg så det på dem. At pengene deres allerede er blitt utålmodige.
HUN: Er du også det? Utålmodig?
HAN: Jeg er glad for at jeg ikke sitter på det kontoret lenger. Trangt, vindu mot en bakgård, papir, bare papirarbeid, møter, telefoner... Det var ikke noe for meg. Nei, jeg er glad for at jeg sa fra om at min plass, nei, min posisjon, er her… her ute… og at du…
Han blir avbrutt av et rykk, hvin i hjulene, skinnene...
Utenfor kan vi høre noen rope: All aboard! All aboard! I det samme hører vi også togets bevegelser, først i rykk og napp, så jevnere, monotont, rytmisk.
HAN: Nei? Kanskje ikke. Vi kommer jo fram, uansett hvilken vei vi sitter kommer vi til samme...
HUN (avbryter): Jeg liker å se det jeg reiser fra.
HAN: … til samme sted. Hva?
HUN: Jeg liker å se det jeg reiser fra.
hører togets lyder, reisens lyder: klirring, maskinen, kupédører som
HUN: Som regn. Som løv. Som fotspor i lyset…
HAN: Fotspor lyset…
HUN: Husker du det du sa engang, om veiene, som forsvinner…
HAN: Ja. Jeg husker det nå.
HUN: Slik ser den ut. Musikken.
FORTELLEREN: Nittende bilde. Hotel by The Railroad. Det er tiden. Det er tiden som har gått i blikkene som er vendt i erindringens retning. Han, ved vinduet, ser ned på toglinjen som ligner en rød, frosset elv. Hun, fortapt i en bok, sitter i bare underkjolen, falmet, mens han er påkledd, ulastelig, representativ. Speilet viser ingen av dem. De har ikke engang de samme minnene. Det eneste de har til felles nå er tingene, bagasjen.
HAN: Vi burde fått et rom høyere oppe. Det hadde jeg fortjent. Ja, det hadde jeg fortjent. Etter alt jeg… Men vi har i det minste utsikt. Og sol. Ennå en stund. Kanskje en halvtime. Leser du fremdeles i de notene?
Hun etterligner en ringelyd, plystrer fort to ganger.
opp en trapp, ringe på en dør og… HUN: Ja? Og? Si det!
HUN: Hvordan du gjorde det?
HAN: Nei. Nei. Ikke nå. Ikke…
HUN: Har du glemt det?
HAN: Selvfølgelig har jeg ikke glemt
Jeg kan da fremdeles…
(avbryter): Jeg tror du har glemt det.
lykkedag,frue!
HAN (høyt): Hvem er det?
En guttaktig, kvikk stemme høres utenfra.
PIKKOLO: Jeg kommer med rensen deres, mr. Morris.
Lyden av døren som blir åpnet.
PIKKOLO: Kommer jeg for tidlig?
Jeg mener, for sent? I så fall beklager jeg i begge tilfeller på det dypeste, f or aller helst vil jeg komme nøyaktig tidsnok. Eller skal jeg komme tilbake? HAN: Det er i orden. Bare kom inn og…
PIKKOLO (avbryter): Takk for den hjertelige mottakelsen.
Jeg vil bare legge til at draktene er så gode som nye, til tross for at de er gamle, men det krevde et helt renseri i seg selv, for en slik sandstorm lar seg ikke fjerne uten videre. Hvor vil De at jeg skal… HUN: Bare legg dem der. Over stolen.
HAN (lavt): Det skulle vært en overraskelse. Idiot. Ta denne. Av sted med deg!
PIKKOLO: Og her er billettene til forestillingen i kveld, min herre.
PIKKOLO: Jeg takker for denne like hjertelige avskjeden og skulle det ellers være noe finner herskapet meg i lobbyen, mellom telefonen og paraplystativet. Jeg ønsker dere et fortsatt godt liv.
Lyden av døren som blir lukket, meget sakte.
HAN: To dollars. Jeg ga ham to dollars. Alt for mye. Men ellers hadde jeg ikke blitt kvitt ham. HUN: Overraskelse?
HAN: Hvis det begynner å regne kan vi låne en paraply nede i resepsjonen.
HUN: Du vet jeg ikke liker overraskelser.
OMVISER: Hører dere meg? Fint. Ja, da har vi altså kommet til utstillingens siste bilde, som også var det siste bildet som Hopper malte, 1965, to år før han døde. Det har tittelen Two Comedians og er, kan man si, et slags punktum på hele hans livsverk. Vi ser et par komme til syne på scenen, i hvite klovnedrakter, hånd i hånd.
FORTELLEREN: Unnskyld?
OMVISER: Ja? Vær så god.
FORTELLEREN: Du tar feil. Det er Mr. og Mrs. Morris.
OMVISER: Hvem?
FORTELLEREN: Paret som satt borte på Nighthawks. Han var selger i firmaet North & North. Hun pleide å spille piano.
OMVISER: Med all respekt, hvordan vet du…
TILSKUER: Er det er selvportrett?
OMVISER: Ja, vi regner med at dette er ekteparet Hopper. Og på den måten…
FORTELLEREN (avbryter): Jeg kjente dem en stund. Ser dere det ikke? Maskene viser ikke hvem de vil være, men hva de har spilt i: den melankolske komedien som heter, ganske enkelt, tilværelsen. De takker for seg før mørket skal omslutte og avslutte dem, en gang for alle, mørket som bare kan opplyses av andres minner. Etter døden er vi allemannseie. Etter døden er vi prisgitt de andre.
FORTELLEREN: Og når de andre, de som så oss mens vi levde, også er borte, finnes vi ikke lenger. Vi er veiene som forsvinner. Jeg synes jeg ser en slags forsoning, i gestene, i holdningen, en verdighet, i dette selvutslettende og varige selvportrettet.
OMVISER: Der sa du det likevel. At det er et selvportrett.
OMVISER: Der sa du det likevel. At det er et selvportrett.
FORTELLEREN: Alt som har med mennesker å gjøre, kan misforstås.
OMVISER: Hva sa du?
FORTELLER: At alt som har med mennesker å gjøre, kan misforstås. Hva hører de når de kommer ut på denne siste scenen?