M-H 3684
© Copyright 2017 by Musikk-Husets Forlag A/S, Oslo. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til Åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Rikard Nordraak’s samlede verker, 2. utgave (M-H 3684) ISMN 979-0-2610-2371-9 Første utgave publisert som seks separate hefter i 1943 Kritisk utgave ved bibliotekar Øyvind Anker og Dr. Philos Olav Gurvin Forord ved Harald Herresthal og Bjørn Øgaard Design, layout og ombrekking: Musikk-Husets Forlag A/S / Oslo Sats, Repro & Montasje A/S Trykk: Renessanse Media
www.musikkforlagene.no
i
Rikard Nordraak og hans musikk I 1941 tok den 21 år gamle Liv Greni (1919–2016) som første kvinne magistergraden i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo med en avhandling om Rikard Nordraak. Veilederen hennes var Olav Gurvin, som siden 1937 hadde vært fast foreleser ved universitetet. Valget av Nordraak som forskningsobjekt var ikke tilfeldig valgt. Norsk samfund for musikkgranskning var i full gang med å finne frem og publisere ukjente brev og manuskripter med tanke på det forestående 100-årsjubileet for Rikard Nordraaks fødsel den 12. juni 1942. Liv Greni fikk blant annet benytte seg av det materialet bibliotekar Øivind Anker ved Norsk Musikksamling publiserte i Norsk Musikkgranskning,
årbok 1940: «Rikard Nordraaks dagbok 1859–60» og «En liten Nordraakbibliografi». På grunn av Tysklands okkupasjon av Norge ble ikke årboken utgitt før i 1941. I jubileumsåret utga Johan Grundt Tanum Liv Grenis monografi, «Rikard Nordraak 1842–1942». Øivind Anker og Olav Gurvin hadde samtidig forberedt en kritisk utgave av Nordraaks samlede verker som subskripsjon på Musikk-Huset A/S. På grunn av trykningsvanskeligheter sommeren 1942, måtte de 45 verkene utgis i seks hefter. Planen var å lage en innbundet bok når forholdene tillot det, men det skulle gå 75 år før den ble realisert på 175-årsdagen for nasjonalsangens komponist i 2017.
En biografisk skisse Nordraak ble født den 12. juni 1842 og bodde i de første fem årene i Pilestredet 9C før familien flyttet til Kongensgate 12. Det ble hans egentlige barndomshjem. Familien flyttet i 1857 til det som senere er blitt
Bildet til venstre: Rikards far Georg Marcus Nordraach (1810 – 1891) ca 1880. Utdannet arkitekt, men kalte seg maler. Spilte både fiolin og klaver. Bygde og eide flere bygårder bl.a. St. Olavsgate 27. Drev Alfheim møbelfabrikk og var representant for Bieses pianofabrikk i Berlin. Bildet til høyre: Rikard i 14-års alderen like før han dro til København for å studere handelslære. Bilde nederst: Rikard og broren Adolph Wilhelm.
Ministralbok for Rikshospitalets prestegjeld 1841 -1853 der Richard Georg er oppført født 12. juni og døpt 24. juni 1842. Digitalarkivet.no
kalt «Nordraakgården» i St. Olavsgate 27 (opprinnelig Nye Slotsgade 5), men da var Rikard allerede reist til København for å bli handelsmann. Her fikk han bo hos instrumentmaker Jacob Sanne som var gift med hans tante Birgitte. Sanne solgte instrumenter fra en
egen «klaversal», og flere av de seks barna hans var flinke til å spille. Rikard ble så beruset av all musikkutøvelsen i familien Sanne at han oppga handelsskolen og dro i mars 1859 for å ta timer med den kjente pianisten og pedagogen Theodor Kullak i Berlin. I desember samme år fikk
M-H 3684
ii han utgitt Fire Dandse for klaver på eget forlag hos sin tidligere klaverlærer, Herman Neupert. I januar 1860 begynte Nordraak å studere generalbass, klaver- og orgelspill med den tyske musikeren Rudolf Magnus, som var blitt organist i slottskirken på Akershus. Den 27. mars ble han innvalgt som medlem av Det Norske Selskab, som hadde som mål å fremme norsk språk og nasjonal kunst. Nordraak fremførte med hell flere av sine komposisjoner. Det
overfor ham, har man følt Guds nærhet», skrev han etterpå i dagboken sin. Bakgrunnen for møtet var at Bull ville ha Nordraak med som akkompagnatør på en konsertreise langs Kristianiafjorden. Etterpå ville malermester Georg Marcus Nordraak vite om Bull trodde sønnen hadde talent for musikk og om han burde få fortsette de kostbare utenlandsstudiene. Det endte med at Nordraak i september 1861 på nytt fikk penger til å studere i Berlin og leide seg inn hos Madame Brosemann i 3. etg. i Friederichstrasse 189. Denne gang tok han timer i harmonilære med Heinrich Urban og komposisjon og kontrapunkt med Friedrich Kiel. Her komponerte han flere sanger og romanser. Erika Lie Nissen, som Nordraak en tid var forlovet med, har fortalt at han ofte satt og skrev på disse sangene om natten. Morgenen etter sendte han dem med bybud til søstrene Ida og Erika, som studerte klaver i Berlin. Bjørnson benyttet anledningen til å besøke Nordraak i 1862, og da holdt fetteren en hel musikkhisto-
Fra Dagboken i desember 1860 der han skriver at hans første komposisjoner «Fire Dandse» er i trykken. Han skriver også at han har øvd 62 timer i desember, gitt seg selv hovedkarakteren 2,000 godt som nr 3 av 14 elever i 9ende mobbeklasse. Han har også vært et besøkt på Svennæs gård i Biri hos stortingsmann Lysgaard. Nasjonalbiblioteket.
førte til at Bjørnson oppfordret ham til å lage en melodi til sitt kampdikt, «Har du hørt hvad svensken siger», i følge Bjørnson «en kampsang mod storsvensk Overmod», skrevet til den svenske riksdag som ikke ville oppheve stattholderposten i Norge og som hadde hånet det norske flagg. Nordraak laget melodien og kalte den en «krigssang». Den har flere likheter med «Ja, vi elsker» og har forledet enkelte til å tro at nasjonalsangen ble skrevet allerede i 1861. Nordraak var til stede da Ole Bull på sin 50-års dag den 5. februar ble hyllet med sang utenfor hotell Victoria. Han var med på å bære Bull på gullstol og lot seg rive med av hans nasjonale visjoner i takketalen, som ble avsluttet med følgende ønske: «Måtte Norge i fremtiden oppfostre mange kunstens sønner, som kunne forherlige dets navn»! Der og da bestemte Nordraak seg for å være en av dem som var kallet til en slik oppgave. I september samme år fikk Nordraak æren av å møte Ole Bull personlig. «Når man har stått like
Rikard Nordraak i Berlin 1863. Atelier für Photographen Rud Coepel. Berlin. Markgrafenstrasse 57. Denne kopien har tilhørt Gudrun Nordraach Feyling. Nasjonalbiblioteket.
M-H 3684
iii rieforelesning for ham og snakket entusiastisk om norske hallinger og springdanser som utgangspunkt for den nasjonale musikken. Det demonstrerte han med å spille en av hallingene som Ole Bull hadde skrevet ned og utgitt for klaver i 1852. «Nu forløses vi, nu er vor tid kommen», ropte Nordraak begeistret. Ved juletider i 1862 skrev han til Bjørnson for å høre om han kunne hjelpe ham til å finne en forlegger som kunne utgi en sangsamling han hadde komponert. Bjørnson kom med forslag og sa samtidig at han straks sangene var utgitt, ville sørge for å få dem anmeldt av venner i danske og norske aviser. Takket være Kullaks anbefaling fikk Nordraak utgitt 6 Romanser op.1 våren 1863 på F.C. Peters´ Bureau de musique. En av sangene var til et dikt av Bjørnsons venninne Magdalene Thoresen. Teksten hadde han funnet i samlingen «Digte af en Dame» som Bjørnson hadde utgitt på hennes vegne i 1860. Det ble Magdalene Thoresens offentlige Det eldste kje 1864 i Beh nte manuskriptet gjennombrudd som til “ Ja, vi rens’ “Sam elsker” sk forfatter. Etter at hun ble påtegninger fra B ling av Flerstemm revet for m ehrens, bl. ige Mand a ssange”. S nnskor i E-dur. Sa a. tempob enke, flyttet hun fra Beretegnelsen ngen ble må rettelse try «Tempo d r er gjort i marcia» av Nordra kt høsten gen til København, og under et besøk . ak og noen i Tivoli en sommerkveld i 1863 kunne hun introdusere Edvard Grieg for Nordraak, som var på gjennomreise fra Berlin til Kristiania. Grieg fortalte senere at han syntes han stod overfor fremtidens «Bjørnson pluss Ole Bull». Han påstod at Nordraaks selvsikkerhet hadde virket som medisin på ham, for selv var av sangene var til tekster av ham selv. han enda usikker på hvilken vei han skulle gå som Etter at Nordraak kom tilbake til Kristiania høsten komponist. 1863, bodde han i St. Olavsgate 27 og komponerte Bjørnsons forsøk på å få avisene til å omtale Nordbåde «Ja, vi elsker» og mannskorsangen, «Olav Trygraaks første sangsamling lyktes ikke, og i et innlegg i vason» (Brede seil over Nordsjø går). Den ble sunget Aftenbladet den 3. juni 1863 ga han uttrykk for forbauav sangere fra Den Norske Studentersangforening på selse over at ingen hittil hadde anmeldt sangene: «Der Bjørnsons forelesning i Gamle Festsal den 5. desemer neppe Tvivl om, at disse Sange kun behøve at blive lidt ber 1863. kjendte for at finde Gehør for sig; De besidde virkelig så Det var første gang en av Nordraaks sanger ble vindende Egenskaber, at de let ville vække Ønsket om mer fremført offentlig. Dirigenten Johan D. Behrens var fra samme Haand.» Innlegget var naturligvis anonymt. så begeistret at han i forbindelse med feiringen av Ikke bare var Bjørnson i slekt med komponisten, fire 50-årsjubileet for den norske grunnloven urfremM-H 3684
iv stillingene avfyrte en tilhører tre pistolskudd mot orkesteret i det den triste versjonen av nasjonalsangen begynte. Det ble riktignok skutt med løskrutt, men episoden forteller at «Ja, vi elsker» var blitt like hellig som det rene norske flagget. Da Bjørnson døde i 1910, komponerte Johan Halvorsen «Bjørnstjerne Bjørnson in memoriam» med brokker av nasjonalsangen i moll, men den gang uten at det oppstod tumulter. Etter den første store suksessen som komponist dro Nordraak i juni 1864 igjen til København. I kofferten hadde han med seg flere nye romanser som året etter ble trykt på Horneman & Erslevs forlag og tilegnet Magdalene Thoresen. Under oppholdet fikk han bo på et kvistværelse hos tante Birgitte, som i mellomtiden var blitt enke. Her bodde også fiolinisten og komponisten Louis Hornbeck, som ble en av Nordraaks nærmeste venner. De spilte ofte sammen med Nordraaks kusine Nanna og fetteren Viggo, som spilte valdhorn og som er grunnen til at Nordraak skrev en komposisjon for horn og klaver. Vennekretsen omfattet også Gottfred MathisonHansen, C. F. Emil Horneman og Edvard Grieg. Våren 1965 stiftet de fem unge musikerne musikkselskapet «Euterpe», oppkalt etter en av Apollos ni muser. Formålet var å fremme ny nordisk kunst. Grieg hevdet senere at «Euterpe» ble dannet i direkte opposisjon til den konservative programpolitikken i Musikforeningen.
Rudolf Krog sin nasjonalromantiske illustrasjon til Ja, vi elsker dette Landet fra 1903, utgitt på Warmuths Musikforlag.
førte to nye sanger, nemlig «Nordmandssang» (Der ligger et land) og «Norsk Fædrelandssang» (Ja, vi elsker). Sangene ble sunget av en gruppe sangere på Eidsvoll 17. mai 1864 og gjentatt senere på ettermiddagen fra universitetets hovedtrapp av 200 sangere fra Kristianias mannssangforeninger. Samme høst tok Behrens «Ja, vi elsker» med i sin «Samling af flerstemmige Mandssange», og det tok ikke lang tid før den erstattet Bjerregaard og Bloms «kronede nasjonalsang», «Sønner av Norge» fra 1820. Så populær ble den at guttene i gata plystret og sang den, ofte til egne tekster. I 1874 ga Warmuths forlag ut «Ja, vi elsker» i en utgave for sang og klaver, og frem mot århundreskiftet ble sangen tatt inn i en rekke sangbøker. Selv om den offisielt aldri ble kåret til Norges nasjonalsang, hadde den for lengst fått den rollen. Et godt eksempel på det er skandalen på Christiania Theater i 1897. Forfatteren Gunnar Heiberg hadde bedt den engelske komponisten Frederick Delius om å lage musikk til skuespillet Folkeraadet, som handler om Stortingets tilbaketog overfor Sverige i unionsstriden i 1895. Heiberg ønsket at «Ja, vi elsker» skulle spilles i moll når de norske politikerne i teaterstykket blir drept og bæres ut på båre. Reaksjonen blant tilskuerne var voldsom. Delius ble jaget ut av sitt hotell av rasende nasjonalister, og under en av fore-
Rikard Nordraak, Edvard Grieg og Emil Hornemann da de stiftet foreningen Euterpe i København i 1865. Sannsynligvis det siste bildet av Nordraak før han dro til Berlin og døde året etter.
M-H 3684
v «Euterpes» konsertserie ble innledet den 18. mars 1865 i Casinos teatersal med en prolog skrevet av H.C. Andersen, som var mer enn villig til å hjelpe de unge kunstnerne. Det var tusen tilhørere i salen. Med et kor som var «sammenskrapt i flyvende fart», og med et orkester på 39 mann dirigerte Nordraak selv «Kåres sang» for baryton solo, mannskor og orkester. Det var en tekst fra Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe. Komposisjonen vakte så stor begeistring at den måtte gjentas to ganger, noe som i København ble regnet som en sjeldenhet. Kritikerne skrev at både Nordraaks og Griegs verker vitnet om talent, og at Nordraak tilsynelatende strebet etter mer «naturlighet enn herr Grieg». Da Bjørnson fikk høre sangen, mente han at det var det mektigste som noen gang var komponert i Norge. I mai 1865 dro Nordraak til Berlin for å fortsette studiene og tok inn hos Frau Rentiere Bath i Gr. Friederichstrasse 205. Akkurat som Bjørnson to år tidligere, ble Grieg indignert over at ingen danske aviser hadde anmeldt Nordraaks nyeste sangsamling. Den 24. august skrev han en anmeldelse av op. 2 i Flyveposten. Grieg mente det måtte stå dårlig til med musikkritikken i avisene, når de ikke hadde forstått at sangene til Nordraak representerte noe helt nytt, ikke bare i norsk, men også i skandinavisk musikkhistorie. Sangene var preget av en nordisk tone og hadde noe av folketonen i seg. Komposisjonene var formet med fast hånd og med et umiddelbart og ekte uttrykk som bare kjennetegner et geni. Vennene holdt kontakten, og i oktober kom Grieg til Berlin for å besøke Nordraak som hadde flyttet til sin siste bolig i Puttkamerstrasse 4. Det var meningen at de skulle reise sammen til Roma, men Nordraak, som hele livet slet med svak helse, hadde fått en lungebetennelse som gikk over i tuberkulose. Grieg reiste videre til Leipzig og hadde lovet å komme tilbake. Til Nordraaks store skuffelse dro Grieg videre til Roma uten å besøke ham, kanskje av frykt for selv å bli smittet. I april fikk Grieg meldingen om at vennen døde den 20. mars. Han var rystet, hadde dårlig samvittighet og komponerte i løpet av to dager Sørgemarsj over Rikard Nordraaks død, en musikk som er preget av uttrykksfulle dissonanser, men også av mye varme. Nordraak hadde begynt å skrive musikk til Bjørnsons skuespill Maria Stuart i 1864 og rakk å fullføre fem nummer før han døde. Førsteoppførelsen fant sted post mortem på Christiania Theater den 29. mars 1867. Noen uker senere fremførte Grieg «Kaares sang» på sin tredje filharmoniske konsert den 13. april 1867. I de følgende årene gjorde han alt han kunne for å hedre Nordraaks minne ved å gjøre sangene og musikken hans kjent og utbredt. Rundt 1870 utga han Rikard Nordraaks efterladte Værker af Edvard Grieg. Nordraaks far må ha finansiert førsteutgaven, for den ble utgitt på
G. M. Nordraachs Forlag. I 1875 utga musikkhandler E. Wagner i København samlingen Norges Melodier. Grieg hadde påtatt seg redaktøransvaret mot å være anonym fordi han selv var så sterkt representert. Han sørget for at mange av Nordraaks vakreste og mest iørefallende melodier ble tatt med: «Ingrid Sletten», «Holder du af mig», «I Skogen Smaagutten», «Træet stod ferdig», «Killebukken», «Brede Sejl», «Der ligger et land» og selvsagt «Ja, vi elsker». På den måten ble sangene tilgjengelig for allmenheten og snart en sentral del av den nasjonale sangskatten. Erika Lie Nissen satte ofte klaververkene på sine programmer, blant annet den rapsodiske Scherzo Capriccio «Fjeldbækken» op. 3, som Nordraak hadde tilegnet henne. Den har rytmer og melodiske vendinger inspirert av slåttemusikken. Hun spilte også Valse Caprice som Grieg la inn som del av scenemusikken til Maria Stuart. Troubadour-Vals skrev Erika Nissen ned etter hukommelsen. Hun hevdet at den var komponert i komponistens barneår. Hun skrev også ned en annen av Nordraaks melodier, som hun ved utgivelsen i Nyt Tidskrift 1892/93 kalte «Melodi». I en kommentar skrev hun: «Om dette lille stykke sa Nordraak, at han ikke vidste, om det var af ham selv eller af Mozart». Melodien manglet tekst, men i 1932 fikk den plass i Gymnasiets sangbok, utgitt av K. Koppang og O. M. Sandvik. Det var sannsynligvis Sandvik som hadde kommet på ideen å bruke melodien til Anders Hovdens salme «Joleklokker» i en trestemt versjon. I de følgende årene fant sangen veien inn i mange sangbøker og fikk i 1985 plass i Norsk salmebok. Rikard Nordraak fant tidlig fram til en særpreget og personlig musikkstil som gjør den gjenkjennelig og forskjellig fra Griegs. Likevel er det en utvikling fra de første sangene til «Purpose» og «Taylors sang» fra Maria Stuart. Bjørnsons tekster var hans største inspirasjonskilde, og det var Bjørnson som oppmuntret og oppfordret ham til å komponere. Nordraaks musikk er rik og levende og karakteriseres av det enkle og folkelige. Sangene hører til det ypperste i norsk romansekunst. Han var ikke påvirket av Schumann som Grieg, men av den klassiske stilen hos Mozart. Etterspillet i noen av sangene viser innslag av slåttemusikken. I nasjonalsangen er det ikke spor av folkemusikk, men helt Nordraaks egen stil med skalabevegelser og markert rytmikk. «Som vi alle ved, er melodien for store forsamlinger en hård nød at knække», skrev Grieg i Verdens Gang den 23. april 1900: «Thi den begynder nede i stueetagen og stiger tilvejrs helt op til højeste kvist. Hvem der ikke kan greje sig deroppe, må gå ned igjen og fortsætte i stuen.» Sangen var skrevet for mannskor og etter Griegs og manges mening en umulighet som fellessang, men den slo likevel igjennom fordi det var det norske folk som selv trykket den til sitt bryst og gjorde den til sin nasjonalsang.
M-H 3684
vi Det var i første rekke Grieg, som godt støttet av Bjørnson, la grunnlaget for myten om Rikard Nordraak. Grieg utga verkene hans og arrangerte konserter og innsamlingsaksjoner for å få reist en bauta på Nordraaks grav. Den ble avduket på Jerusalemer Kirchhof i Berlin 17. mai 1906 med Grieg og Bjørnson til stede. Seremonien med Bjørnson som
Nordraaks grav i Berlin fra 1865 – 1925. Bjørnson taler ved avdukingen av minnestenen 17. mai 1906.
hovedtaler kan nesten betraktes som et ledd i de mange politiske markeringer i forbindelse med unionsoppløsningen med Sverige. Etter at den danske prins Carl den 18. november 1905 hadde sagt ja til å bli Norges konge, samlet det seg to dager senere en stor folkemengde utenfor hans og prinsesse Mauds bolig i Bredgate 42 i København. Straks de viste seg i vinduet, stemte folk i med «Ja, vi elsker», og sangen ble i de følgende uker og måneder sunget utallige ganger av nordmenn som frydet seg over at Norge var blitt et fritt land. Bjørnsons tale og avdukingen av Nordraaks bauta ble opptakten til kroningen av kong Haakon og dronning Maud i Nidarosdomen den 6. juni noen uker senere. Dyrkelsen av Rikard Nordraak som utgangspunkt og inspirasjonskilde for fremveksten av norsk, nasjonal kunst hadde aldri vært sterkere. Edvard Grieg var opptatt av at Nordraaks hjemby skulle få et minnesmerke over Nordraak og fikk Gustav Vigeland til å lage et Nordraak-monument i kleberstein, som 17. mai 1911 ble avduket like nedenfor «Grotten» i Wergelandsveien. I 1925 ble Nordraaks levninger ført hjem til Norge og plassert i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo 27. september. Prosesjonen ble møtt av et folkehav langs ruten opp Karl Johansgate og Akersgaten, omtrent som på 17. mai., og sier litt om Nordraaks popularitet i 1920-årene. Nordraak fikk ny oppmerksomhet etter at NaziTyskland angrep og okkuperte Norge den 9. april 1940. Vidkun Quisling kom til makten, og Nasjonal Samling ble landets eneste tillatte parti. Det var
Avdukingen av Gustav Vigelands Nordraakmonument nedenfor Grotten 17. mai 1911. Fra venstre Rikards halvsøsken: Theodora Melter f. Nordraach, redaktør Georg Nordraach, Andrea Nordraach f. Holm, Fanny Nord-raach, Georg Nordraach jr. (12 år), Arne Nordraach-Feyling (13 år), fabrikkeier Sigurd Hals og arkitekt Thürmer. Nasjonalbiblioteket.
ingen tilfeldighet at 17. mai var blitt valgt som partiets offisielle grunnleggelsesdag i 1933. I skrifter og symboler benyttet NS enhver anledning til å hevde at partiet stod på norsk grunn og med tydelige røtter langt tilbake i norsk historie. Derfor gjorde NS-ledelsen alt den kunne for å utnytte 100-årsfeiringene av de store nasjonale komponistene Johan Svendsen (1840),
M-H 3684
Rikards levninger fra graven i Berlin føres fra Østbanestasjonen til Vår Frelses Gravlund.
vii
Prosesjonen med kisten fulgt av hundrevis av studenter i duskelue opp Karl Johansgate ved Kirkeristen. Nasjonalbiblioteket.
Rikard Nordraak (1842) og Edvard Grieg (1843) i sin propaganda. Det var bare et Ole Bull-jubileum som manglet, men han var selvsagt regnet med. Da konsertmester Ernst Glaser på en konsert i Bergen skulle spille på Ole Bulls fiolin, møtte rasende hirdmedlemmer frem for å hindre at en jøde vanæret den norske erkepatriotens instrument. For å roe ned situasjonen satte orkesteret i med nasjonalsangen, og mens hirden stod i giv akt, ble Glaser reddet ut bakdøren. På Rikard Nordraaks fødselsdag den 12. juni 1942 ble de første frimerkearkene med Nordraaks portrett overlevert til ministerpresident Vidkun Quisling. Samme formiddag arrangerte NS-myndighetene en minnehøytidelighet ved Nordraaks grav. Kultur- og Oplysningsminister Gulbrand Lunde holdt tale. Rikshirdstabens musikkorps spilte, mens unge hirdjenter og gutter stod oppstilt som æreskompani og fanebærere. Senere på ettermiddagen ble Gustav Vigelands Nordraak-statue i Wergelandsveien bekranset av Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Om kvelden var det festkonsert i Nasjonaltheatret med flere av Nordraaks verker på programmet. «Det nye Norge med Føreren i spissen hedret Nordraaks minne», het det i avisene. Filmrevyen viste reportasjer fra seremoniene, som alle ble avsluttet med «Ja, vi elsker». Slik forsøkte de norske nazistene å gjøre Nordraak og nasjonalsangen til «sin». Styret for Norsk samfund for musikkgranskning hadde laget en Nordraakutstilling på Universitetsbiblioteket, men den druknet nesten i all støyen fra det NS-styrte propagandaapparatet. «Ja, vi elsker» ble et viktig symbol i kampen om hvem som forvaltet den norske musikkarven. Da de tyske soldatene løftet sine geværer for å henrette høyesterettsadvokat og LO-leder Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm som følge av arbeidernes melkestreik, sang de «Ja, vi elsker». Nasjonal Samling forsøkte å få et overtak i krigsårene. Mange norske sanger ble forbudt fordi noen av versene handlet om kongedømme og kamp
for frihet, men «Ja, vi elsker» kunne ikke nektes og ble ofte sunget når jøssinger og gode nordmenn samlet seg. Den 8. mai 1945 stemte fem tusen Grini-fanger i med nasjonalsangen før de forlot fengslet. Det var ikke tilfeldig at en av de første filmene i det frie Norge handlet om Rikard Nordraaks liv og virke. Alf Scott-Hansens film hadde premiere den 26. desember 1945 med Jørn Ording i rollen som Nordraak. I dag er mange av sangene fra nasjonalromantikkens tid i ferd med å bli glemt. Det gjelder også Nordraaks betydeligste verker, men fortsatt er det brudepar som benytter Nordraaks Purpose i kirkebryllup og den er selvskrevet til akademiske prosesjoner ved Universitet i Oslo. Det har vært krefter i sving for å erstatte «Ja, vi elsker» med en mer tidsmessig nasjonalsang, men Nordraaks og Bjørnsons sang er så sterkt knyttet til avgjørende situasjoner og veivalg i norsk historie at det neppe kommer til å skje. Rikard Nordraak vil for alltid bli stående som en av nasjonsbygginges pionérer.
Richard Nordraachs signatur i 1861. Nasjonalbiblioteket.
Rikard Nordraaks signatur i 1864. Han forandret allerede i 1863 navnet sitt til Rikard Nordraak. I brev til sin fetter eksperimenterte han med å fornorske språket.
M-H 3684
Harald Herresthal og Bjørn Øgaard Oslo , juni 2017
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O
EM
D
O
EM
D
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O
EM
D
O
EM
D
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
O EM
D M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684
M-H 3684