FRA LUCRETIA TIL RIDDER BLÅSKJEGG:
HARALD SÆVERUD SOM KOMPONIST FOR SCENEN
Harald Sæverud (1897-1992) er blant Norges betydeligste komponister. I sin levetid var han en svært toneangivende og profilert skikkelse i norsk kulturliv. Han forbindes kanskje aller mest med stykket «Kjempevise-slåtten», hans egen protest mot okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Kunstnerskapet han etterlot seg er imidlertid rikere enn som så. Han komponerte ni symfonier, en rekke konserter for ulike instrumenter og flere andre enkeltstående orkesterverk. Samtidig nådde han ut til de tusen hjem med sine pianostykker, mange av dem fra samlingene Slåtter og stev fra Siljustøl.
Sæverud kan være vanskelig å kategorisere stilistisk. Hans komposisjoner har ofte et radikalt tonespråk, men han bevegde seg aldri ut i ren atonalitet. Det radikale handler først og fremst om en interesse for melodiføring fremfor harmonikk, noe som kan gi svært dissonerende klanger i et ellers tonalt landskap.
Han var en sterk motstander av modernismens søken etter «det nye», og fremholdt den klassiske tradisjonen som sitt ideal. Haydn var det store forbildet, men navn som Mozart, Beethoven og Brahms sto også høyt i kurs. Om noen derimot kom trekkende med Bartók og Stravinskij etter å ha hørt
Sæveruds musikk, fikk de passet påskrevet. Det var ingen moderne innflytelser å spore i hans musikk – nei, ellers takk. Mange mente også å høre spor av norsk folkemusikk i hans komposisjoner. Om dette sa han tvetydig at folkemusikken var som morsmelk for ham, «men jeg har ikke tenkt til å produsere melk».1
De mest kjente av Sæveruds komposisjoner stammer fra årene 1938-1948. I denne perioden finner vi enkeltstykker som «Kjempevise-slåtten» og «Rondo amoroso», de tre krigssymfoniene, så vel som scenemusikken til Peer Gynt. Sæverud var imidlertid aktiv som komponist helt til det siste, og ble blant annet hedret som festspillkomponist i Bergen i 1986, i en alder av 89 år. Han døde i 1992 og fikk begravelse på statens bekostning. Han er gravlagt på sin eiendom Siljustøl, utenfor Bergen sentrum.
Vold mot Lucretia
Harald Sæveruds arbeid med scenemusikk startet allerede på 1930-tallet, i samarbeid med teatersjefen Hans Jacob Nilsen (1897-1957). Nilsen hadde virket ved flere norske scener før han ble teatersjef ved Den Nationale Scene (DNS) i 1934. Han var godt orientert om samtidens teaterkunst, også internasjonalt, og ønsket å få et bredere publikum inn i teatret. Med oppsetningene Bøddelen av Pär Lagerkvist og Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg ble Bergen et sentrum i norsk teater.
I løpet av sin sjefstid satte Nilsen også opp stykket Vold mot Lucretia, med premiere den 25. oktober 1935. Stykket var basert på Shakespeares dikt «The Rape of Lucrece», bearbeidet for scenen av franskmannen André Obey. Tore Segelcke gjestet i tittelrollen og Nilsen spilte selv rollen som Tarquinius. Til å skrive scenemusikken engasjerte han Harald Sæverud.
I sentrum av handlingen står den fornemme romerske kvinnen Lucretia, som blir voldtatt av kongesønnen Tarquinius og begår selvmord etter overgrepet. Stykket ble ikke særlig godt mottatt og gikk kun 12 ganger. Ifølge kritikerne var det musikken og dekoren som bar forestillingen, og særlig var den konservative pressen kritisk til fremstillingen av voldtekt på scenen.
Den helhetlige scenemusikken ble ikke utgitt, men Sæverud bearbeidet en ren orkesterversjon med tittelen Lucretia-suite. Symfonisk-dramatisk suite etter Shakespeares dikt, op. 10. De ulike satsene følger handlingen i stykket, men den skjebnetunge tematikken lar seg høre også i enkelte av de mindre dramatiske partiene. Sæverud utnytter orkesterets klanglige muligheter med rik og nyansert fargelegging. Melodikken har klare spor av modalitet, for eksempel i scenen der Lucretia spinner med sine tjenestepiker.
I Bergens Tidendes anmeldelse kunne man lese at Sæverud i den musikalske behandlingen av stykket hadde «gått sine egne veie», musikken hadde «dramatisk kraft», samtidig som han hadde «vist klokt måtehold». Anmelderen mente at Sæveruds scenemusikk «ikke betegner noget brudd med hans tidligere komposisjoner, men en videre utvikling».2
Forestillingens dirigent Sverre Jordan, som ellers ikke hadde vært udelt positiv til Sæveruds komposisjoner, mente at Lucretia-musikken «på en fremragende måte gjennom motivarbeid, dramatisk spenning og stemningsskildring gir den interessante tekst og handling støtte og relieff».3
1 Møte med Harald Sæverud, intervju i NRK radio, 1964.
2 Bergens Tidende, 25. oktober 1935.
3 Bergens Tidende, 15. oktober 1935.
Peer Gynt
Høsten 1946 tiltrådte Hans Jacob Nilsen som sjef på Det Norske Teatret i Oslo og startet ganske raskt med et ambisiøst prosjekt: nyoppsetning av Henrik Ibsens Peer Gynt, uten Edvard Griegs velkjente scenemusikk. Det gode samarbeidet om Vold mot Lucretia var nok en sterk motivasjon da han ba Sæverud om å skrive ny musikk til stykket.
Prosjektet var radikalt, men flere stemmer hadde ytret seg i offentligheten og problematisert bindingen mellom Griegs musikk og Ibsens drama. Fra urpremieren på Christiania Theater i 1876 hadde Peer Gynt, med noen få unntak, imidlertid blitt satt opp utelukkende med Griegs musikk.
Hans Jacob Nilsen ønsket å bryte med den etablerte Peer Gynt-tradisjonen og lanserte ideen om en avromantisert tolkning av stykket. Men det var ikke bare musikken som måtte fornyes. Med Det Norske Teatrets formål om å spille på nynorsk eller dialekt måtte Ibsens tekst oversettes, noe som vakte stor oppsikt og mye kritikk. «Jeg ser på en fornyelse av Peer Gynt som en av de viktigste oppgaver i norsk teater», hevdet han.4
Nilsen la frem sitt kunstneriske program på et foredrag i Det Norske Studentersamfund i Oslo, med tittelen Peer Gynt –Eit antiromantisk verk. En viktig intensjon var å understreke den moraliserende siden: «Vi vonar tilskodarane skal gå frå «Peer Gynt»-framsyninga som frå andre Ibsenframsyninger – skaka, men styrkte i sinnet – meir klåre over den makt som trolla har over oss, meir ferdige til strid mot dei.» Publikum skulle gå hjem og føle seg personlig anklaget og ta et oppgjør med seg selv.5
«Det skal skjære og svi»
Til sitt nye prosjekt ønsket altså Nilsen ny musikk og Sæverud var et selvsagt valg, han hadde «den riktige farten og trollskapen i blodet.»6
I februar 1947 sendte han følgende linjer til komponisten på Siljustøl: «Jeg skriver til deg for å be deg om noe som er så stort, så vanskelig, så krevende og samtidig så revolusjonerende at jeg tror du er den eneste som ikke bare vil greie det, men vil ha lyst på det, og fryde seg over å gjøre det! Det gjelder kort sagt: Ny musikk til Peer Gynt!» Stykket måtte «skjære og svi», skrev Nilsen.7
Tidspunktet kunne ikke ha passet bedre; da Sæverud mottok brevet satt han i Storstuen på Siljustøl og leste for sine tre unge sønner. Fortellingen var hentet fra Peter Christen Asbjørnsens historier om sagnskikkelsen og reinjegeren Per Gynt fra Gudbrandsdalen og hans fantasifulle opplevelser
på fjellet. Komponisten mottok imidlertid forespørselen med både undring og motstand; dette var jo Griegs «eiendom». Men inspirasjonen kom raskt, allerede dagen etter hadde han ideen til et Solveig-tema.8
Saken fikk stor nyhetsverdi og pressen fulgte arbeidet tett. «Jeg har ikke tenkt å konkurrere med Grieg, eller på å korrigere ham», uttalte Sæverud til Verdens Gang. «Grieg har satt så dype hjulspor etter seg at det gjelder ikke å falle i dem.»
Sæverud forstod at han hadde tatt fatt på en utakknemlig oppgave, men uttalte at «selv om oppgaven er upopulær, så synes jeg det er min plikt, og dessuten er det et fantastisk stoff, kunstnerisk sett».9 Dette var altså noe mer enn et vanlig oppdrag.
Han ønsket å la seg inspirere av Ibsen selv. Målet var en psykologisk tilnærming, han ville «innleve seg i dikterens forskjellige skikkelser […] Musikken måtte bli som et ekko av deres tanke og tale.»10 Til dette benyttet han ledemotiv, der de enkelte temaene knyttet til Solveig og Peer er omformet ut fra sammenhengen de opptrer i, med for eksempel endret intensitet og instrumentasjon. Slik ønsket han å åpne opp for en sterkere opplevelse av teksten.
4 Verdens Gang, 28. september 1946. 5 Hans Jacob Nilsen 1948, s. 37.
6 Verdens Gang, 18. mars 1947.
8 Verdens Gang, 19. mars 1947.
10 Red.: Ingmar Bengtsson 1957, s. 49.
7 Lorentz Reitan 1997, s. 220.
9 Bergens Tidende, 18. mars 1947.
Hans Jacob Nilsen som Peer Gynt, DNT (1948)
Skandalesuksess
Premieren fant sted den 2. mars 1948 på Det Norske Teatret, med Sæverud som dirigent og Nilsen i tittelrollen. Teatrets scenograf Arne Walentin hadde skapt et moderne scenebilde der malte glassplater ble projisert som lysbilder til scenens bakvegg. Dette ga mulighet for raske sceneskift, større tempo i forestillingen og plass til mer av Ibsens tekst – alt etter Nilsens idé.
Forestillingen ble en stor suksess; det var billettkø i flere dager og ekstratog var satt opp til forestillingene. Suksessen kan også leses ut av spilleplanen, med hele 100 forestillinger fram til januar 1949. Oppsetningen ble møtt med et så stort engasjement at det på en av forestillingene var møtt opp demonstranter for å pipe den ut. Disse ble imidlertid kastet ut av motdemonstranter.
Etter de store presseoppslagene var forventningene svært høye og premieren ble førstesidestoff i avisene dagen etter. Anmelderne viste stor begeistring for den nyskapende forestillingen.
Arbeiderbladets Paul Gjesdahl meddelte entusiastisk at «Hans Jacob Nilsen har nådd sitt hovedmål: å gjøre denne Peer Gynt-forestillingen til et møte med selveste Henrik Ibsen» og at «…den nye musikken virkningsfullt understreket diktets egen stemning.»11
11 Arbeiderbladet, 3. mars 1948.
12 Bergens Tidende 3. mars 1948.
13 Bergens Arbeiderblad, 3. mars 1948.
Fra Sæveruds hjemby kom kritikeren Herbrand Lavik fra Bergens Tidende og meldte at «Sæveruds musikk til ‘Peer Gynt’ er gjort med en slående dramatisk intuisjon […] Somme av satsene er rent onomatopoetiske […] Det er nesten som de reiser seg opp og snakker, smertefullt, uvørent, overgivent, men underlig direkte og umiddelbare.»12
«Hans Jacob Nilsens uredde tiltak ble en kjempesuksess for Det norske Teatret», skrev Olav Simonnæs i Bergens Arbeiderblad. «Vår ungdoms helt er drept, og han vil aldri mer oppstå.» Musikken «er eiendommelig, ofte stemningsskapende og suggererende.»13
Det Norske Teatret tok stykket med på gjestespill i begge våre naboland, til positive kritikker. I Bergen spilte «Harmonien» en konsertversjon, med Sæverud som dirigent og kommentator. Først etter seks år ble forestillingen satt opp i komponistens hjemby, på Den Nationale Scene.
Peer Gynt-oppsetningen representerte et viktig kunstnerisk skritt som kostet mye for både Sæverud og Nilsen, men som satte dem enda tydeligere på kartet i norsk kulturhistorie. Bindingen mellom Ibsens tekst og Griegs musikk var nå for alvor brutt og i ettertid ser vi at Peer Gynt i liten grad har blitt satt opp med Griegs musikk. Men heller ikke Sæveruds musikk har blitt benyttet i større grad. Det er mest som orkestersuiter at denne musikken har blitt kjent, etter at den ble utgitt som Peer Gynt suite nr. 1 og 2 i 1948.
Sæveruds og Nilsens prosjekt har imidlertid åpnet for at teksten kan leses fritt og ikke minst plasseres i den aktuelle tiden den settes opp i. «Framsyninga er blitt ein referanse for seinare Peer Gynt-oppsetjingar», skriver Alfred Fidjestøl på hjemmesiden til Det Norske Teatret.
Øvrig scenemusikk av Harald Sæverud
Like før premieren på Peer Gynt var Sæverud representert med scenemusikken til stykket Olav og Kari (1948), på Den Nationale Scene i Bergen. Stykket var skrevet og regissert av Stein Bugge.
I sine eldre år skrev han igjen scenemusikk, denne gangen til stykket Ut med deg, skitne madam (1980), av Torunn Ystaas, basert på Amalie Skrams brev. Stykket ble satt opp på Den Nationale Scene og var også på turné med Riksteatret.
Den aldrende Per hviler i Solveigs fang (DNT 1948)
Sæverud og balletten
Sæverud var altså godt etablert som komponist for scenen mot slutten av 1950-tallet, da han begynte å interessere seg for ballettmusikk. I Lorentz Reitans biografi fremgår det at Sæverud hadde tumlet med planer om ballettversjoner av både August Strindbergs Fröken Julie og sin egen Peer Gynt-musikk. Ingen av disse ble imidlertid satt ut i livet. Sæveruds eneste offisielle ballettmusikk skulle bli Ridder Blåskjeggs mareritt fra 1960, et samarbeid med den svenske koreografen Ivo Cramér. Deres veier møttes imidlertid to år tidligere, i forbindelse med et annet prosjekt.
I 1958 opprettet Festspillene i Bergen sitt eget ballettkompani, og ansatte Ivo Cramér som kunstnerisk leder og koreograf. Cramér satte straks i gang; allerede samme år tok han initiativ til hele tre balletter. Det skulle bli forestillinger med sterk lokal forankring. Musikken hentet han fra Bergens-komponistene Edvard Grieg, Sverre Jordan og Harald Sæverud.
Tittelen og idéen til Sæverud-balletten fant Cramér i et dikt av Claus Frimann. Ondt ofte lider den fiskermand skulle balletten hete, med den beskrivende undertittelen «en pantomimisk burlesk fra vestlandsk hverdag». Musikken besto av et utvalg av Sæveruds klaverstykker, blant annet «Småfugl-vals» og «Småsvein-gangar».
Skal vi tro avisomtalene var forestillingen en betydelig publikumssuksess – «applausen var nesten ikke til å stoppe», kunne Dagbladet slå fast.14 Stavanger Aftenblads anmelder mente balletten kunne minne om «de beste danseopptrinnene i amerikanske, moderne operetter», før han til slutt kom med en forbeholden anerkjennelse: «Forestillingen knirket en smule hist og her, men betegnet likevel en avgjort nyskapning og et stort skritt videre på veien mot en ekte norsk ballett.»15
Ondt ofte lider den fiskermand er så godt som forsvunnet fra historien, og er ikke nevnt i noen av de biografiske tekstene skrevet om Sæverud. Muligens er dette fordi balletten ikke inneholdt noen nyskrevet musikk, men kan hende var Sæverud heller ikke så begeistret for selve prosjektet. Ifølge Aftenposten var han i alle fall ikke selv til stede under forestillingen – «for å slippe å ergre seg, som han sa.»16
Ridder Blåskjeggs mareritt
Neste samarbeid mellom Cramér og Sæverud var av et ganske annet kaliber. Denne gang ønsket koreografen å tolke det kjente eventyret om den konedrepende Ridder Blåskjegg. Sæverud fikk forespørselen på relativt kort varsel: Han hadde bare noen måneder på seg til å komponere, men kom raskt opp med musikk til en halvtimes ballett.
14 Dagbladet, 31. mai 1958.
15 Stavanger Aftenblad, 31. mai 1958.
16 Aftenposten, 31. mai 1958.
17 Reitan 1997, s. 285.
Deler av materialet baserte han på tidligere skisser og uutgitte dansesatser, som er gitt en symfonisk behandling i balletten. En av satsene hadde han opprinnelig komponert til filmen Havråtunet (1956). I omfang hører Ridder Blåskjeggs mareritt til Sæveruds større verk, lengre de enn de fleste symfoniene hans.
Historien om Ridder Blåskjegg er kjent fra Charles Perraults samling med eventyr fra 1697. Blåskjegg er en velstående, men avskyelig ridder som har drept sine syv koner. Blodbadet kommer for en dag når Blåskjeggs nye kone, nummer åtte i rekken, låser opp den ene døren i slottet hun har fått streng beskjed om å holde seg unna. Der inne finner hun de makabre likene hengende på veggen. Blåskjegg oppdager naturligvis at hun har vært inne i det hemmelige rommet, og skal til å utsette henne for samme grusomme skjebne som hennes syv forgjengere. Men akkurat idet han løfter kniven for å skjære over halsen hennes, stormer brødrene hennes inn og tar den gale ridderen av dage.
Eventyret er behandlet av mange kunstnere opp gjennom historien. Mest kjent i dag er nok Béla Bartóks ekspresjonistiske opera, skrevet i 1911 og urfremført i 1918.
Cramér og Sæverud gjorde sin egen vri på fortellingen: I deres versjon gjenopplever ridderen alle mordene i drømme. Én etter én kommer konene mot ham, før de går gjennom sine siste øyeblikk på nytt. Alle er de oppkalt etter ett eller annet usjarmerende karaktertrekk, som gjerne også er grunnen til at ridderen tar livet av dem: Pedantia (den pedantiske), Vanitasia (den forfengelige), Inquisitana (den nysgjerrige), Querelanta (den kverulerende) – og så videre.
Det ligger altså en god dose galgenhumor – så vel som et noe utdatert kvinnesyn – i deres tolkning av eventyret. Den onde Ridder Blåskjegg fremstilles mest som en overbærende ektemann som til slutt får nok av sine masete, selvopptatte, sjalu og kranglevorne koner. Sæverud selv sa det slik: «Kanskje litt fælt dette, men tenk også litt på den arme ridder!»17
I dag vil nok de færreste ha noen medlidenhet med ridderen, men konene får da også en liten oppreisning til slutt. Blåskjegg faller omsider over sin egen dolk og dør, i redsel over plutselig å se alle gjenferdene av konene komme truende imot seg.
Lydmalende og filmatisk
Balletten starter med et mørkt og spenningsskapende forspill. Vi er inne i Blåskjeggs soveværelse, hvor han sovner og etter hvert oppsøkes av konene han har drept. De trer frem fra bilderammer på veggen (se bilde). Hver kone er representert med en egen sats, der et crescendo bygger opp til et klimaks idet hun dør.
Musikken understreker handlingen og de ulike karakterenes personlighet. Sæverud bruker orkesteret til å skape lydmalende effekter, for eksempel når kona Pedantia vil stusse Blåskjeggs bart. Her har strykerne kjappe pizzicatobevegelser for å oppnå «klippende» lyder.
I andre deler spiller han på hvilke konnotasjoner vi har til ulike instrumenter og lydbilder. Den forfengelige Vanitasia kveles av sitt eget hår og kastes gjennom et speil. Scenen illustreres først ved arpeggio-akkorder i harpen, før en fløyte presenterer en lys melodi – et idyllisk og «feminint» lydbilde. Til slutt høres et kraftig slag med cymbalene; det er speilet som knuses.
Gelosina (den sjalu) dør når hun tvinges til å drikke et giftbeger som hun selv hadde tiltenkt Grazietta, kammerpiken som blir Blåskjeggs siste kone. Sjalusien understrekes med en spansk habanera-rytme, som umiddelbart vekker assosiasjoner til lidenskap og intense følelser. Det mest kjente eksempelet på denne rytmen innen klassisk musikk er kanskje Carmens «L’amour est un oiseau rebelle» fra Bizets kjente opera – en annen historie om en kvinne som blir drept av sin elsker.
Sæverud tar altså i bruk et rikt arsenal av musikalske virkemidler for å påkalle ulike stemninger og effekter. Her kunne vi trekke en parallell tilbake til perioden da Sæverud livnærte seg som stumfilm-pianist på 1920-tallet. De lydmalende og assosiasjonsskapende effektene kan gi inntrykk av at det er kinopianisten Sæverud som våkner til live i Ridder Blåskjeggs mareritt
Morgenpostens anmelder mente musikken sto godt til koreografien:
«At samarbeidet mellom Cramér og Sæverud har vært særdeles intimt og vellykket, fremgår tydelig av den enestående harmoni mellom musikken og koreografien, - hver tone og
18 Morgenposten, 5. oktober 1960.
19 Stavanger Aftenblad, 5. oktober 1960.
20 Vi selv og våre hjem, nr. 9, 1947.
hver bevegelse stemmer overens. […] Må det være tillatt for en ikke-musikkanmelder å ta hatten av for Sæverud som ballettmusiker!»18
Sæverud i valsetakt
Når Sæveruds kantete og uregjerlige musikk skulle finne sitt uttrykk i en ballett ville man kanskje forvente seg noe i retning av Stravinskijs Vårofferet – ikke minst med tanke på den morbide handlingen. Men Ridder Blåskjeggs mareritt viser en helt annen side av komponisten: Musikken er melodiøs, sjarmerende og umiddelbar. Som anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev: «[Sæverud] eksellerer i nye og grasiøse bevegelser, iblant utsetter han seg likefrem for å bli populær!»19
Harald Sæverud likte å fremstille seg selv som en alvorstynget og melankolsk person. Det at han var født på en gammel kirkegård – til alt overmål på en Langfredag – var ifølge ham selv en forklaring på dragningen han hadde mot det mørke og dystre. Som barn elsket han å spille salmer fra Lindemans koralbok, særlig «Naglet til et kors på jorden».
Samtidig trakk han fram en annen formativ innflytelse, nemlig valser. Valsene gjorde et sterkt inntrykk på ham som barn, faktisk i så stor grad at de var utslagsgivende for at han ble komponist: «En dag kom jeg plutselig over en vals i «Børnenes melodibog». Det at jeg oppdaget ¾ takt gjorde meg plutselig til komponist. Og så gikk det slag i slag med komposisjonene.»20
Mange av komposisjonene fra barne- og ungdomstiden har nettopp det lette og valsepregede uttrykket. Et knippe av dem ble utgitt i samlingen Lette stykker for klaver, op. 18. Valsene dukker også opp i andre biografiske tekster om Sæverud. Vennen Sigmund Torsteinson beskriver det lille
miljøet av unge, kulturinteresserte mennesker i Bergen de begge var del av, hvor Sæverud gjerne spilte i sosiale sammenkomster:
«Hans egne charmerende barnekomposisjoner stod høyt i kurs, hans mere seriøse også – det var betagende å lytte til disse nye toner. Og wienerklassikerne! Også deres dansemusikk gjorde han ny for oss. Ikke minst Joseph Lanners valser og galopper. Han fikk danserytmen fram så det forslo.»21
Sæverud hadde altså en dragning i to ganske ulike retninger: Det mørke og melankolske på den ene siden, og det lette, spøkefulle og dansbare på den andre. Knapt noe annet verk fra Sæveruds hånd uttrykker denne dualiteten så tydelig som Ridder Blåskjeggs mareritt. Selv mente han at «…man kan ikke lage kald, interessant og idiotisk musikk til dette handlingsforløp. Sensuell må musikken være.»22
Ikke alle var like begeistret for overvekten av valsetakt i Sæveruds ballettmusikk. Den toneangivende kritikeren og komponisten Pauline Hall var positiv til deler av musikken, men tilføyde: «Ellers dominerer en til dels ganske tung valserytme alt for mye – etter mitt skjønn.»23
En glemt suksess
Forestillingen hadde urpremiere på Den Norske Opera (Folketeatret) i Oslo 4. oktober 1960. Guy Krohg sto for scenografien og kostymene. I tittelrollen fant man Donald Barclay, mens konene ble spilt av Anne Borg (Grazietta), Mette Møller (Digitala), Alice Mürer (Pedantia), Grete Møller (Vanitasia), Edith Roger (Querelanta), Henny Mürer (Inquisitana), Jorunn Kirkenær (Gelosina) og Anna-Lisa Holmboe (Indolenta).
Den ble omtalt som en strålende publikumssuksess, og musikken ble også rost av flere kritikere:
«Sæveruds musikk, også denne ballettmusikk, har den klareste og mest gjennomsiktige musikalske struktur som kan tenkes. Dette nye toneverk overrasker med virvlende, lett parodiske valsetakter, rytmisk spenstighet og stemningssterke innslag. […] At Sæverud er dramatiker kan neppe noen nekte lenger. Måtte vi få en opera fra hans hånd.»24
I 1961 gikk turen til Sverige, hvor forestillingen også gjorde stor lykke. Samme år ble den oppført som del av programmet under Festspillene i Bergen. Det var nå gjort betydelige endringer i materialet. Tydeligst lot det seg merke gjennom at én av konene, Indolenta, var tatt ut av handlingen; musikken hennes var omgjort og slått sammen med musikken til Gelosina. «Hun har vel forsvunnet mens leken var god, meget fornuftig av henne», skrev Dagbladet.25
Ridder Blåskjeggs mareritt er aldri siden fremført som ballett, men musikken er blitt spilt som enkeltstående suite. Heller ikke denne kan imidlertid sies å være hyppig fremført. Den ble spilt av «Harmonien» under feiringen av Sæveruds 70-årsdag i 1967, og igjen under åpningen av Festspillene i 1976. Siste gang suiten ble fremført later til å ha vært i 1987, i en konsert med Trondheim Symfoniorkester, under ledelse av dirigent Per Sigmund Thorp.
Andre balletter
21 Red.: Sigmund Torsteinson m.fl., 1967, s. 26.
22 Reitan 1997, s. 286.
23 Reitan 1997, s. 286.
24 Østlandets blad, 7. oktober 1960.
25 Dagbladet, 29. mars 1961.
26 Bergens Tidende, 9. mars 1961.
Etter suksessen med Ridder Blåskjeggs mareritt ga Sæverud uttrykk for at han ville lage mer ballettmusikk, og uttalte til BT: «De kan ikke forestille Dem hvilken opplevelse det er for en komponist å få se sin egen musikk omsatt i de deiligste trinn og bevegelser på en scene. Så De kan tro jeg har lyst på mer.» Han etterlyste nye manuskripter, og tilføyde med sin sedvanlige sæverudske brodd at «med handling mener jeg handling, og ikke en slik filistrøs historie som forutsetter en lang filosofisk redegjørelse i programbladet for at publikum skal ha en sjanse.»26
Det ble imidlertid med denne ene originalballetten for Sæverud. I senere år finner vi kun mindre produksjoner for TV, basert på tidligere musikk. I 1967 produserte NRK miniballetten På silkesokk – konsert for klaver og dansere. Her spilte Jan Henrik Kayser et utvalg av Sæveruds pianostykker, mens Henny Mürer – Inquisitana i Ridder Blåskjegg – sto for koreografien. Den er for tiden tilgjengelig i NRKs nett-arkiv.
Flere år senere var enda en liten ballettproduksjon til Sæveruds musikk å se på NRK, denne gang som en del av Sommerkonserten i Holmenkollen i 1984. Kjersti Alveberg sto bak koreografien til «Fa’ens femsteg» fra musikken til Peer Gynt
Alveberg så helt bort fra handlingen i teaterstykket og iscenesatte i stedet et slags glorete og diabolsk cocktailselskap; stilen på kostymene og sminken levner liten tvil om at vi er på 80-tallet. Produksjonen gir et glimt av hvilke sceniske kvaliteter og muligheter som ligger i denne musikken.
Harald Sæverud var en utpreget dramatisk komponist; det fortellende og visuelle er til stede i det meste av musikken han skapte. Ironisk nok har scenemusikken – kanskje med unntak av Peer Gynt – fått nokså liten oppmerksomhet. Disse komposisjonene viser imidlertid Sæverud fra hans beste side, og vil være en utmerket inngang til hans fascinerende og mangfoldige kunstnerskap.
Ikke minst fortjener Harald Sæveruds scenemusikk å bli opplevd på nytt der den opprinnelig hører hjemme: På scenen.
Kilder:
Bengtsson, Ingmar (red.): Modern Nordisk Musik. Stockholm: Natur och kultur, 1957.
Fidjestøl, Alfred: Trass alt. Det Norske Teatret 1913-2013. Oslo: Samlaget, 2013.
Haukås, Annicke Gill: Ballettbyen Bergen – 100 år blant trenings- og tåspissko. Bergen: Bodoni, 2017.
Midbøe, Hans: Peer Gynt, teatret og tiden. 2: Hans Jacob Nilsen og den «anti-romantiske revolt». Oslo: Universitetsforlaget, 1976.
Nilsen, Hans Jacob: Peer Gynt – eit antiromantisk verk (Foredrag i Det Norske Studentersamfund 29. nov 1947). Oslo: Aschehoug, 1948.
Nilsen, Sidsel Marie: Helst mot urolig vær. Teatermannen Hans Jacob Nilsen. Oslo: Aschehoug, 1997.
Nygaard, Knut og Eide, Eiliv: Den Nationale Scene 1931-76. Oslo: Gyldendal, 1977
Reitan, Lorentz: Harald Sæverud. Mannen, musikken, mytene. Oslo: Aschehoug, 1997.
Solås, Eyvind: En studie i Harald Sæveruds musikk til «Peer Gynt». Hovedoppgave, Institutt for musikk, Universitetet i Oslo 1968.
Torsteinson, Sigmund, m.fl. (red.): 1897 – 17.april – 1967 (festskrift). Oslo: Gyldendal, 1967.
Presseklipp fra Bergens Tidende, Bergens Arbeiderblad, Arbeiderbladet, Verdens Gang, m.fl. Peer Gynt
