På tide å røske opp

LEDERARTIKKEL - av Kristian Skjellum Aas, redaktør i Natur & miljø

VINTEREN HAR STÅTT i naturvernets tegn. NRKs oppsiktsvekkende artikkelserie om nedbygging av norsk natur, og mangelen på beskyttelse som naturen har, sjokkerte mange. Nyhetssakene ble fulgt opp av Bård Tufte Johansen, som i serien «Oppsynsmannen» tok turen til mange av de stedene der natur bygges ned, og snakket med mange av folkene som kjemper naturens sak.

Det er åpenbart at naturen trenger bedre beskyttelse i Norge. Når næringspolitikk blir en konkurranse mellom kommuner for å planere flest mulig kvadratmeter nær motorveier så man kan ha ledige arealer til «næringsparker», er det noe riv ruskende galt. Når bunntråling fortsatt er lovlig i alle marine verneområder, er de ikke vernet – de er juksevernet.

Regjeringen ser ut til å være mer opptatt av ordbruken om natur, heller enn å faktisk verne om den. Gjennom de siste ukene har vi på mer eller mindre pedagogiske måter blitt fortalt at FNs naturavtale ikke krever «30 prosent vern», men «30 prosent beskyttet natur». Regjeringens definisjon på beskyttelse ser ut til å være svært vid – og omfatte alt som ikke er vedtatt utbygd. Da er det jo ikke noe problem å nå «30 prosent beskyttelse» i et land der mye av arealet aldri vil egne seg for utbygging av alt mulig.

Men her bør ikke Regjeringen gjøre seg til talsmann for en så infantil forståelse av naturavtalen. Formålet med avtalen er grundig beskrevet i selve avtaleteksten – den skal «påskynde, muliggjøre og oppildne til en umiddelbar og gjennomgripende innsats fra regjeringer samt regionale og lokale myndigheter, med involvering fra hele samfunnet, for å stanse og reversere tapet av naturmangfold og oppnå de resultatene som er fastsatt i rammeverkets visjon, oppdrag, hovedmål og mål, og dermed bidra til å nå de tre målsetningene i konvensjonen om biologisk mangfold og dens protokoller». Og da holder det ikke med fine ord, bunntråling i verneområder og dispensasjon til alle som søker, altså.

Det er summen av alle de små utbyggingene som gir press på naturen. Hver for seg virker de ikke så truende, men til sammen blir effekten for naturen enorm. Her har Regjeringen et stort ansvar i å veilede kommunene, samt å tråkke på bremsen for de mest naturødeleggende prosjektene de selv legger til rette for. Dessverre ser vi få spor av dette i for eksempel Nasjonal Transportplan: det skal fortsatt bygges motorvei til Ringerike gjennom internasjonalt vernede våtmarksområder. Verneområdet i Lågendeltaet har fått en «stripe» gjennom seg, for å legge til rette for motorvei. Slike prosjekter beviser for en hel verden at norsk natur ikke er «beskyttet», selv når den er vernet.

Vi ser det samme innen energiprosjekter. «Mer av alt, raskere» er ikke en strategi som tar hensyn til naturen. Når vi i tillegg vet at energisparing er det tiltaket med størst effekt i Energikommisjonens rapport, men dette ikke prioriteres politisk i noen særlig grad, er det naturen som blir tapende. Igjen.

Norske styresmakter, av alle farger og fasonger, må begynne å behandle naturen som det den er: fundamentet og premissleverandøren for våre liv og vårt samfunn. Ikke som noe man skal bedrive språklige krumspring for å kunne rettferdiggjøre nedbygging av.