01/19
F O K U S: T RØ ST
Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen
DEN VERDIFULLE TIDEN Det blir stadig mer tydelig for meg hvilken betydning tid har i livet mitt. Når jeg var yngre tenkte jeg aldri over dette. Det var som om jeg hadde evig tid. Født med en nysgjerrighet på livet har jeg nok til tider levd ganske intenst og brent lyset i begge ender mer enn en gang. Alle disse inntrykkene fra livet, tempoet jeg levde i, følelser jeg ikke ville forholde meg til – endte til slutt i en spiseforstyrrelse. Etter noen år startet jeg min tilfriskningsreise som har lært meg så utrolig mye. Etter hvert klarte jeg å lytte til meg selv og kjenne etter hva kroppen min signaliserte. Jeg øvde på å være mer vennlig ovenfor meg selv og gjennom mindfulness åpnet jeg en dør inn til en del av meg som ikke hadde sett dagens lys på veldig mange år. Sakte, men sikkert, kjente jeg en indre forankring i meg selv – en opplevelse av en lenge etterlengtet trygghet. Mat hadde i mange år vært min «beste venn». Den ga meg ro og (falsk) kjærlighet. Litt etter litt kunne jeg gi slipp på denne livbøyen i livet. Jeg kunne tåle frustrasjon og motgang uten misbruk av mat. Selvmedfølelse ble en viktig følgesvenn. Jeg aksepterte meg selv som jeg var og stadig oftere klarte jeg å sette meg selv i førersetet. Verdiene mine og det som var viktig for meg i livet ble etter hvert en tydelig og integrert del av meg. Et resultat av denne reisen har vært at jeg nå ser hvor viktig tiden er. Hvordan vi prioriterer tiden vår, hva vi fyller den med og ikke minst at dette er i tråd med det som gjør deg godt. Det som gir deg glede og påfyll i livet. Med disse ord ønsker jeg dere velkommen til årets første ROSinfo. Som vanlig fylt med innsiktsfulle livserfaringer fra kollegaer, frivillige og gode samarbeidspartnere. Tusen takk til dere alle for at dere bidrar!
Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marte Vigeland Maria Vogt Andresen Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten
Irene Kingswick Generalsekretær ROS
Trykk: Allkopi Forsidebilde: Mikrofilm, fra filmen «Det vises ikke utenpå».
INNHOLD 4
7
8
Tanker om trøst
Hva vil det egentlig si å trøste?
Pakkeforløp for psykisk helse og rus
Pakkeforløp som inkluderer spiseforstyrrelser hos barn/unge
Medfølelsesfokusert terapi
– for spiseforstyrrelser
12
14
16
18
20
Når maten blir trøsten
4
Min historie, fra Ida Sekkingstad
Barnet i deg
Rådgivers hjørne
Happy new you
Nytt år, nye muligheter?
ROS lanserer podcast
«Uforstyrra» – ute nå
Mat og trøst
16
Hvordan er sammenhengen mellom mat og trøst?
22 Bokanmeldelse
24
26
Vi anmelder «Tenk enkelt»
Den symmetriske utopien
Om å godta seg selv som man er
Når trøst blir luksus
HVa skjer når trøst blir luksus?
18
FOKUS
TANK E R O M
T RØST
Hva vil det si å trøste? Hvordan gir man trøst? Ja, hva er egentlig trøst?
TEKST: LINE ORVEDAL, ROS ILLUSTRASJON: LISE HOPLAND Ordet trøst vekker en umiddelbar assosiasjon hos meg til det gråtende barnet som appellerer til noe grunnleggende i oss mennesker med et behov for å trøste barnet. Jeg gjør meg også tanker om begrepene medfølelse og empati. Men er trøst og empati det samme? Eller er det sånn at vår evne til å trøste faktisk forutsetter empatiske evner?
Empati og trøst
4
at en person kan være både sensitiv og empatisk, men uten evnen til å kunne trøste. Hvorvidt empati er en forutsetning for å kunne gi trøst kommer hun ikke inn på, men dersom vi ser for oss at trøst er en tillært handling kan trolig det å trøste også innøves. Uten å bevege meg for mye inn i empatibegrepet, som er et stort felt, kan empati sies å være vår evne til å forstå og sette oss inn i en annen persons opplevelse og føle med denne personen. Dette forutsetter en ikke-dømmende holdning og en vilje til å ville den andre vel. Filosofen Søren Kirkegaard sier mye om empati i følgende sitat:
I Trine Klette sin undersøkelse «Tid for trøst» har hun vært opptatt av sammenhengen mellom trøst og trygghet over to generasjoner (mor – barn). Her blir blant annet trøst beskrevet som en hovedfaktor i morbarn-samspillet, og en tenker at det er selve kvaliteten i trøsten som har betydning for utviklingen av forholdet mellom mor og barn. Hun er også opptatt av hvordan trøst læres og videreføres i generasjoner og benytter særlig tilknytningsteori som forklaringsmodell i sin undersøkelse.
«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»
I avhandlingen kommer hun inn på det som jeg belyste innledningsvis knyttet til empati og trøst, og hun hevder at disse to begrepene skiller seg fra hverandre på flere måter. Med empati refereres det til en indre tilstand som vanskelig lar seg observere eller måle, mens trøst på sin side kommer til uttrykk gjennom en konkret adferd som kan observeres. Hun mener også
Ordløs trøst
Men hva så med trøst? Dette observerbare som kommer til uttrykk i oss gjennom handling og som mange forbinder med noe så enkelt som å tørke bort en tåre, et klapp på skulderen eller noen oppmuntrende ord. Kan trøst også være taus og uten snev av aktiv handling? Dette illustrerer Bent Falk på sin måte i boken
5
FOKUS
”
Ofte er det å utelukkende være tilstede og stå til rådighet som det menneske du er, den beste trøsten.
«Å være der du er» når han sier at når du som hjelper (les: trøster) ikke vet hva du skal si eller gjøre, er det nettopp det du skal si eller gjøre. Det å være uten råd eller å bli målløs er ofte vår virkelighet, og virkeligheten kan være ubehagelig. I vår iver etter å trøste med det formål å ta bort smertefulle følelser som sorg, sinne eller frykt, motsier vi den andres opplevelser og følelser. Gjennom bagatellisering, idyllisering, råd eller avledning forsøker vi å få den andre til å føle noe annet enn det vedkommende faktisk føler. Falk går så langt som å si at når vi som hjelpere lykkes med denne strategien, er det å regne som symptombehandling og etterlater den andre i ensomhet. Helge Svare sier også noe om den tause dialogen i boken «Den gode samtalen», hvor han med referanse til filosofen Martin Buber snakker om dialog mellom mennesker uten at et ord blir ytret. Betingelsene er at personene er åpne for hverandre og lar seg gjensidig berøre. Med dette menes det nok ikke at samtalen bør og skal være ordløs, men minner oss på at ordene ofte kommer til kort og blir forstyrrende. Det å ikke føle seg møtt og tatt imot som den man er og med de følelser man faktisk har, kan skape avstand og maktesløshet hos begge parter. Velmente råd kan avvises på
bakgrunn av et grunnleggende ønske om å bli lyttet til og anerkjent, snarere enn å bli rådet til. En klok mann sa en gang til meg at bak ethvert råd ligger det en skjult kritikk. Det er i hvert fall sånn det kan fremstå når det en trenger er noe helt annet.
Hvordan trøster vi, da?
Å få lov til å føle som man gjør uten at noe alltid skal trøstes bort, og at det gis rom for negative følelser, først da kan det formidles en kontakt som Falk beskriver som ekte trøst. Det å skulle romme en annens tristhet, frykt eller smerte gjør noe med oss som mennesker, og vårt behov for å ville fjerne ubehaget og det som er vanskelig blir ofte fremtredende. Ofte er det å utelukkende være til stede og stå til rådighet som det menneske du er, den beste trøsten. Falk sier at når to mennesker sammen våger å se på det som er vanskelig i livet og tar dette til etterretning som enten en utfordring eller byrde, skjer det noe med problemet som gjør det lettere å hanskes med. Ofte er dette det eneste et menneske kan hjelpe et annet menneske med, men dette er heller ikke så rent lite. Det handler ikke så mye om hva vi gjør for å trøste, men hva vi er.
Les mer: «Tid for trøst» En undersøkelse av sammenheng mellom trøst og trygghet over to generasjoner. Trine Kletten, 2007. «Å være der du er» Bent Falk, 2. utgave 2016. «Den gode samtalen» Kunsten å skape dialog. Helge Svare, 2006.
6
PAKKEFORLØP FOR PSYKISK HELSE OG RUS – INKL. BARN OG UNGE MED SPISEFORSTYRRELSER 1. januar 2019 startet innføringen av det som omtales som pakkeforløp for psykisk helse og rus. Pakkeforløpet skal blant annet bidra til et mer helhetlig og forutsigbart behandlingsforløp uten unødig ventetid. Pasient eller pårørende skal få større innflytelse på behandlingen, og behandlingen skal evalueres systematisk underveis. Et av målene med innføring av pakkeforløp er økt brukermedvirkning og brukertilfredshet. Som pasient eller pårørende er det dine synspunkter og behov som skal legges til grunn når behandling velges, og du skal involveres i alle avgjørelser som gjelder deg. Dette innebærer at dine synspunkter og kommentarer skal vektlegges/tas hensyn til i alt fra utforming av henvisning, behandlingsplan og evaluering av hjelpen som mottas.
Forløpskoordinator
Et av virkemidlene for å unngå unødig avbrudd i behandlingen er forløpskoordinator. Forløpskoordinatoren er en kontaktperson som skal være med å sikre at utredning, behandling og oppfølgingen du får er individuelt tilpasset og skjer uten unødig ventetid. Denne koordinatoren er også pasientens og pårørendes kontaktperson. Pårørende er ofte pasientens viktigste støtte og kan bidra med både informasjon, råd og være en samarbeidspartner gjennom hele behandlingsforløpet. Helsepersonell skal være oppmerksom på pårørendes behov, og bidra til at behandlingen og oppfølgingen har et familieperspektiv.
Barn og unge med spiseforstyrrelser
Som en del av pakkeforløpene for psykisk helse og rus ble eget pakkeforløp for barn og unge med spiseforstyrrelser lansert 15. februar 2019. ROS ser frem til å følge pakkeforløpet etterhvert som dette trer i kraft. Vi håper det vil bidra til en bedre og mer forutsigbar behandling, der pasientene og deres pårørende får reell medvirkning. I høringsprosessen fremmet vi vår bekymring rundt diagnosefokuset i pakkeforløpet. Spiseforstyrrelser er en samlebetegnelse for enkeltdiagnoser, med ulike utrykk og symptomsammensetning. Bekymringen handler om at fokuset på anoreksi og bulimi kan hindre at barn og unge med andre diagnoser ikke fanges opp, eksempelvis uspesifiserte lidelser innen spiseforstyrrelser, selektive spisevansker og ikke minst den store gruppen pasienter med overspisningslidelse. Ta gjerne kontakt med oss om du som pasient eller pårørende gjør deg erfaringer med pakkeforløpet som du ønsker å dele med oss. Om pakkeforløpet:helsedirektoratet.no/retningslinjer/ spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge-pakkeforlop For grunnlag for behandling i spesialisthelsetjenesten og pakkeforløpet refereres det til Prioriteringsveilederen – psykisk helsevern barn og unge: helsedirektoratet.no/ retningslinjer/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge
7
FOKUS
MEDFØLELSESFOKUSERT TERAPI FOR SPISEFORSTYRRELSER - Blir det lettere å spise normalt hvis jeg blir mer medfølende med meg selv?
TEKST: KARIANNE VRABEL, PSYKOLOGSPESIALIST Vi kan alle kjenne oss utilstrekkelige, ufullkomne og skrøpelige. Noen kan oppleve det så intenst at vi kan snakke om en psykisk lidelse. Opplevelsen av å være feil, ikke fortjene noe og være svak presser seg så sterkt på at det gjør det vanskelig å ta del i selve livet. Kanskje du står noen nær som har det på denne måten. Kan kjenne den utmattende opplevelsen av å bli avvist fordi vedkommende ikke føler seg verdig din kjærlighet. Det kjennes som om ingenting hjelper. Alt du sier blir feil. Jeg har ennå til gode å møte en person som strever med spiseforstyrrelser som ikke kjenner denne ufullkommenheten. Eller en pårørende som ikke synes det er vondt å være så nær en som tidvis forakter seg selv. I møte med de som har det på denne måten hjelper det ikke å få dem til å tenke om seg selv at «jeg er en ok person». Dette blir en ren intellektuell øvelse. Det hjelper ikke å forstå logikken bak teknikkene hvis man ikke føler det annerledes. Ut fra denne
8
innsikten utviklet psykolog og forsker Paul Gilbert en ny behandlingsmetode, Medfølelsesfokusert terapi – eller såkalt Compassion-fokusert terapi (CFT) bygger på mindfulness og legger mer vekt på følelsens betydning.
Hva er medfølelsesfokusert terapi?
CFT er en behandlingsmodell med utgangspunkt i bl.a. evolusjonsteori, nevrovitenskap og tilknytningsteori. Sentralt i modellen er utvikling av en medfølende holdning overfor seg selv og andre, samt regulering av følelser. Det psykologiske begrepet «medfølelse» kan oppsummeres som evnen til «å være oppmerksom på og motivert til å prøve å redusere lidelse, samt øke velbehag». Medfølelse er således både en affekt, en tanke, en motivasjon og en handling. CFT adresserer følelsesreguleringssystemet mer eksplisitt med formål om å minske skam og selvkritikk, øke medfølende evner og derigjennom redusere psykiatriske symptomer. CFT er blitt tilpasset spiseforstyrrelser under forkortelsen CFT-E, men det er en relativt ny tilnærming og forskningsresultatene er inntil videre begrenset.
Det er jo helt vanlig å ikke fikse alt.
Dette er så typisk meg, jeg får aldri til noen ting.
Jeg hater meg selv, jeg er et null.
9 Illustrasjon: istockph Illustrasjon fra filmen “Det vises ikke utenpå”, Mikrofilm / oto ROS
FOKUS
”
Skam og selvkritikk er høyt forekommende ved spiseforstyrrelser, og betraktes som viktige drivkrefter for både utvikling og vedlikehold av lidelsen.
Hvorfor medfølelsesfokusert terapi for spiseforstyrrelser? Kognitiv terapi ved spiseforstyrrelser har over noen tid vært gullstandarden i behandling, og betraktes som førstevalget. Mange opplever også at dette hjelper. Studier viser imidlertid at 50 % av pasienter ikke responderer på dagens anbefalte terapimetode, og da er det viktig å utforske andre alternativer.
noen utvikle vansker med å være vennlig, trøstende og medfølende med seg selv når trusselsystemet blir aktivert, hvilket det også naturlig nok oftere blir hos personer med mye skam og selvkritikk. I CFT-E ønsker man å aktivere indre opplevelser av trygghet ved å eksponere for opplevelser av medfølelse. Dette gjøres for eksempel ved hjelp av den terapeutiske relasjonen og ferdighetstrening. For å illustrere dette på en enkel måte deler modellen inn følelsesregulering i tre delsystemer. Trusselsystemet (rød) handler om å oppdage trusler for å oppnå beskyttelse og trygghet. Utforskingssystemet (blå) har fokus på vitalitet og oppnåelse, og henger sammen med engasjement og «driv», mens trygghetssystemet (grønn) omfatter ro, tilfredshet, og det å nærme seg andre.
Skam og selvkritikk er høyt forekommende ved spiseforstyrrelser, og betraktes som viktige drivkrefter for både utvikling og vedlikehold av lidelsen. Lavere grad av medfølelse og høyere frykt for medfølelse henger sammen med mer skam og mer spiseforstyrrelsepatologi. På bakgrunn av dette er det rimelig å tenke at CFT-E, som er spesifikt rettet mot akkurat disse problemstillingene, kan være effektiv ved spiseforstyrrelser.
Utforskningssystem
spenning vitalitet motivasjon
Trygghetssystem trygghet tilknytning ro
Spiseforstyrrelse
Hva gjør man i medfølelsfokusert terapi? CFT-E tar utgangspunkt i at opplevelser av både indre og ytre trusler aktiverer vårt medfødte trusselsystem, og at vi instinktivt søker beskyttelse for å sikre vår egen – og i forlengelsen også artens – overlevelse («better safe than sorry»). Av ulike grunner kan
sult trening overspising oppkast, osv
10 Illustrasjon: istockphoto
Trusselsystem
trygghetssøking beskyttelse
Tresirkelmodellen i forhold til spiseforstyrrelser (etter Goss & Allan, 2010).
Ifølge modellen er balanse mellom systemene en forutsetning for å fungere godt. Når vi over tid opplever et altfor aktivt trusselsystem eller lite/ingen tilgang på trygghet og tilknytning, blokkeres evnen til å utveksle medfølelse, og i forlengelsen også evnen til selvomsorg og selvregulering. Spiseforstyrrelsen fungerer i stedet regulerende og som en «falsk trygghet», dvs. som et substitutt for manglende tilgang på trygghetssystemet. Innen CFT-E ønsker man å bryte den negative sirkelen via oppbygging av ferdigheter til selvregulering slik at balansen i systemet blir gjenopprettet. På den måten øker tilgangen på trygghetssystemet, og spiseforstyrrelsen som en kortsiktig måte å regulere et overaktivt trusselsystem på blir overflødig. Et annet sentralt fundament i CFT-E er inndelingen i en gammel og en ny hjernestruktur som har utviklet seg under ulike evolusjonære stadier for å tjene ulike formål. De to kommuniserer ikke alltid med hverandre på en gunstig måte, og er derfor ikke alltid enkle å håndtere. En viktig del i CFT-E er derfor psykoedukasjon rundt hjernens funksjoner, med formål om økt forståelse for egen fungering og økt innsikt i at vi ikke kan ha full kontroll over våre hjerner («det er ikke min feil»), samtidig som vi anerkjenner et ansvar for de aspekter som vi ønsker å forbedre.
modellen på regelmessig og normal spising. Forskjellen fra for eksempel en kognitiv terapi er at man tenker at den psykologiske endringen vil foregå via økt medfølelse, redusert skam og selvkritikk og bedret evne til følelsesregulering. Over tid vil dette føre til at det blir enklere å forholde seg til mat, spise regelmessig, tåle en vektøkning, beholde mat man har spist, tolerere sin egen kropp og ha et normalt forhold til trening. På denne måten så er svaret på spørsmålet «blir det lettere å spise normalt hvis jeg blir mer medfølende med meg selv?», Ja! Det kan det bli. Å utvikle en medfølende holdning til deg selv er å være omsorgsfull med deg selv når du har det vondt, prøve å lette lidelsen slik du også ville gjort det mot andre, og ta på det dypeste alvor at du fortjener å bli tatt vare på i like stor grad som alle andre mennesker.
For å intensivere fokuset på medfølelse er ferdighetstrening, Compassionate Mind Training (CMT), en viktig del av terapien. CMT har likheter med mindfulness med fokus på pust og tilstedeværelse, men består i tillegg av visualiseringsøvelser. Ved visualisering aktiveres de samme områdene i hjernen som ville blitt aktivert hvis det samme scenarioet skjedde i virkeligheten, og på den måten skal øvelsene (pust, tilstedeværelse, visualisering) fremme selvomsorg, samt operere som motgift mot følelser (for eksempel skam) som bidrar til aktivering av trusselsystemet. Det kan dreie seg om at man i fantasien konstruerer et trygt sted eller en trygg person, og ser for seg at man utveksler medfølelse. Slik er det tenkt at øvelsene skal bidra til en gradvis framvekst av fysiske fornemmelser, følelser, eller andre erfaringer som assosieres med trygghetssystemet. Uavhengig av hvilken behandlingsmodell man velger når man skal behandle spiseforstyrrelse, bør man fokusere på spiseforstyrret atferd som en reguleringsmetode. Således fokuserer også denne
11
FOKUS
”
Maten var den eneste som kunne trøste meg og den ga meg den støtten og gleden jeg trengte.
NÅR MATEN BLIR TRØSTEN – MIN HISTORIE TEKST: IDA SEKKINGSTAD, FRIVILLIG ROS ILLUSTRASJON: MIKROFILM Det å komme seg ut av en spiseforstyrrelse er vanskelig og tøft, men ofte er det også bare en liten del av det store problemet. For min del, ettersom jeg slet med spiseforstyrrelser kategorisert anorexia nervosa, ble det å spise normalt etter «offisiell friskmelding» en tilleggsutfordring. Flere ganger når jeg tillot meg selv å spise mat jeg tidligere hadde holdt som forbudt, ble jeg overrumplet og endte med å spise mer enn magen min maktet å fordøye. Dette fikk ikke bare konsekvenser for magen, men også for samvittigheten. Maten ble ikke automatisk normalisert, men ble istedenfor en del av den trøsten jeg brukte for å komme meg igjennom siste del av spiseforstyrrelsen. Flere av reglene jeg tidligere hadde fulgt var vanskelige å løsrive seg fra. Dette gjaldt spesielt forbudte matvarer og ting jeg tidligere ikke kunne spise med mindre det var en spesiell anledning. Når jeg opprettholdt et såpass strengt regime for meg selv, ble det også vanskelig å skulle spise litt sjokolade en tilfeldig tirsdagskveld, eller ta seg et kakestykke selv om ingen hadde bursdag. Lenge kompenserte jeg for den dårlige maten. Ved å spise litt mindre tidligere på dagen, «satt jeg av» plass til noen godsaker. Dette var aldri en god ide ettersom kroppen, som fortsatt var i en tilvenningsfase, trengte et overskudd av næring og ikke at jeg skulle kutte ned på noen måltider. Kveldene hvor
12
jeg skulle unne meg noen søtsaker, ble etter hvert til en spisefest hvor jeg bare spiste for å spise. Det ble på en måte reaksjonen på å endelig «få lov» til å unne seg noe. Jeg overspiste alltid i disse tilfellene, og jeg spiste stort sett mat jeg egentlig ikke trengte eller hadde så lyst på. Etterpå satt jeg nok en gang igjen med den dårlige samvittigheten, og sa til meg selv at jeg aldri igjen skulle gjøre det samme. Etter flere og mange nok av disse tilfellene innså jeg at jeg egentlig hadde gått over til å ha en overspisingslidelse. Jeg tenkte flere ganger at jeg på ny måtte få hjelp til å få normalisert spisingen – at jeg ikke kunne klare å komme meg ut av dette på egenhånd. Det tok litt tid før jeg selv skjønte at jeg ikke hadde blitt så frisk som jeg tidligere hadde antatt. Jeg bodde på denne tiden helt alene, og hadde fullstendig kontroll over hvilken mat jeg spiste i løpet av en dag. Jeg var også veldig mye alene, noe som på en måte var et slags tilbakefall til den tiden jeg hadde vært alvorlig syk. Jeg var rett og slett veldig ensom. Jeg tilbrakte mange kvelder alene med ulik mat jeg selv kjøpte inn, og tenkte flere ganger at jeg ikke trengte venner eller andre rundt meg for å ha det fint, ettersom jeg hadde det så fint med maten. Maten var den eneste som kunne trøste meg og den ga meg den støtten og gleden jeg trengte.
Etter at jeg gikk flere runder med meg selv, og ikke minst ga slipp på den trygge kontrollen jeg hadde hatt, så følte jeg for første gang endelig at alle brikkene falt på plass. Jeg flyttet sammen med gode venner, og maten, som tidligere hadde vært en trøst, gikk
etterhvert over til å være noe jeg kunne kose meg med på ordentlig. Jeg var ikke lenger ensom, og hadde dermed ikke lenger de samme behovene for å bruke mat som erstatning for andre menneskers nærvær og støtte. Det er rart å tenke på at folk snakker løst om at de «trøstespiser» når de er lei seg, kjeder seg eller synes synd på seg selv. Søker man på trøstespising på nettet, så får man opp utallige ulike råd og tips for å slutte med den såkalte trøstespisingen. De fleste vil nok si seg enig i at den gode følelsen en gjerne kjenner på når en spiser for å trøste seg, er midlertidig. For min del har trøstespising fått en helt ny betydning. Å bruke mat som trøst ser jeg nå på som noe som kan være negativt, og jeg ønsker ikke lenger å forbinde trøst med mat. Jeg er glad for de erfaringene jeg har gjort meg, og har i dag et helt avslappet forhold til maten. Å finne trøst hos gode venner, i hyggelige aktiviteter eller i fine opplevelser er noe jeg opplever som en bedre måte å komme seg gjennom ting som kan være tøffe.
13
Foto: istockphoto
Jeg hadde for mye tid for meg selv, og fikk for mye tid til å tenke over hva og hvor mye jeg spiste. Mange timer i løpet av døgnet gikk til å tenke på mat. Ikke på den måten jeg tidligere hadde gjort, men likevel på en måte som ikke var helt som den burde være – og dette når jeg egentlig skulle vært på sosiale tacokvelder eller ute på restaurant med venner. Innerst inne var det jo noe jeg følte at jeg manglet og skulle ønske jeg fikk være med på, men samtidig var det å ha såpass kontroll, en stor trygghet som gjorde det vanskeligere å forlate den lille boblen jeg hadde levd i. Jeg tenkte også at det ikke var noe poeng i å fortelle hvordan jeg følte det til noen andre, fordi alle antok og forventet at jeg var blitt helt frisk. Og jeg som selv hadde valgt å flytte alene, måtte da klare meg på egenhånd.
FOKUS
”
Når ein ikkje klarer å finna omsorgen for seg sjølv i seg sjølv, blir ofte ytre faktorar løysinga. Trøysta ein tyr til kan dermed bli overfladisk og falsk i den forstand at ho ikkje møter det underliggande behovet.
BARNET I DEG TEKST: SILJE VIK, RÅDGIVER ROS Det raslar i tretoppane, vinden bles lett gjennom håret og sola varmar akkurat nok til at det er behagelig å vera i skuggen. Du er ute og leikar gøymsel. Du spring og hopper rundt og er på utkikk etter den perfekte staden å gøyme deg på. Du høyrer at nedtellinga nærmar seg null, endå litt tidleg i forhold til det du ynskte, og leitinga får dermed ein febrilsk undertone. Du kavar rundt mellom nokre trær og buskar før du omsider får auge på ein dugande gøymeplass. Du set fart mot han, men idet du nesten er framme, stupnar du i nokre røter, fell mot bakken og slår kneet i ein stein som ligg skjult under alt graset. Du sit der litt forfjamsa og tar inn over deg det som akkurat skjedde. Ei dunkande smerte i høgre kne breiar seg og det svir i handflatene. Tårene har allereie nådd augekroken og blodet piplar så smått ut frå kneet. Trøyst. Eg treng trøyst. Du børster av deg litt jord, reiser deg opp og tar fatt på den korte, men dog så lange vegen heim, haltande og i søken etter trøyst og omsorg. Du blir møtt av eit bekymra ansikt som finn både vaskeklut og plaster. Du blir vaska, stelt og plastra, og du får stadig høyre at dette vil gå fint, at det er ingenting å gråte over. Såret er reinsa og stelt, men du kjenner framleis eit behov for trøyst. Eit behov for å bli sett og omfavna som det barnet du er, med dei kjenslene du har. Du blir tilbydt ein ispinne, anten saftis eller vaniljeis. Du får høyre at ispinnen vil hjelpe på det som er vondt. Ispinnen vil kunne gi deg trøyst. Behovet for å bli sett og møtt på det som gjer vondt,
14
dei kjenslene du sit med, blir avfeia. Kjenslene dine blir uviktiggjort. Kjenslene blir avskrivne og redusert til ein ispinne som sakte smelter i handa di. Korleis finn du trøyst i ein eldre alder? Kva eigenerfaringar og opplevingar tar du med deg i dine reaksjonsmønster i møte med utfordrande kjenslemessige situasjonar? Tar du dine kjensler på alvor? Mange av oss knytter trøyst til og søkjer trøyst gjennom andre menneske. Trøysten kjem frå og blir gitt gjennom nokon andre enn oss sjølv. Det å til dømes få ein klem, gode ord, omsorg og varme kjennast godt når kjenslelivet er i urede og livet opplevast som kaotisk og uhandterbart. Gode og nære relasjonar er essensielle for oss menneske og ein god reiskap til å stå i det livet gir oss. Men kven har ikkje opplevd at trøyst frå ein annan person kan vere utilfredsstillande? At det andre mennesket ikkje maktar å forstå eller skjønne kva du står i og går gjennom. At det andre mennesket ikkje kan trøyste deg. Du står igjen utan å ha blitt møtt på dine kjensler og opplevingar samtidig som du har opna deg og vore sårbar ovanfor ein annan person. Å kunne trøyste seg sjølv er ei viktig ferdigheit å ha i møte med alt det livet inneber. Som nok mange opplever er det ikkje alltid like enkelt å forstå kva som gir ekte trøyst. Trøyst og eigenomsorg er i mi forståing to ord som er sterkt knytt saman. Eigenomsorg handlar om å ta vare sine behov – både fysisk og psykisk. Manglar ein eigenomsorg er det også
RÅ D G R
S
N
ER
JØ
IV
H
E
vanskeleg å kunne gi seg sjølv trøyst. Kvifor kan ein mangle eigenomsorg? Det bunnar i den verdien ein tillet seg sjølv å ha. Er eg verd å bli tatt vare på? Er eg verd å ha det godt? Er eg verdifull? Kjensla av eigen verd formast frå tidleg alder og kan påverka seinare reaksjonsmønster. Når ein ikkje klarer å finna omsorgen for seg sjølv i seg sjølv, blir ofte ytre faktorar løysinga. Trøysta ein tyr til kan dermed bli overfladisk og falsk i den forstand at ho ikkje møter det underliggande behovet. I det forbrukarsamfunnet vi lev i, blir vi tilbydt konsum som trøyst. Mat, shopping, reise, alkohol, pengar og underhaldning; alle med lovande ord om eit liv fylt med gode kjensler. Men ingenting av dette vil gi den trøysten vi så sårt lengtar etter. I staden vil det dempe eller undertrykkje. Ein distanserer og distraherer seg frå sitt eige kjensleliv. For å setje det litt på spissen – ein rømmer frå seg sjølv og eigne kjensler. Ubehagelege kjensler er blitt eit avvik i dagens tid. Malen er å ha eit lukkeleg (overfladisk) og emosjonelt stabilt (einsformig) liv uten dei store bølgedalane. Så korleis kan ein anerkjenne og omfamne seg sjølv og heile kjenslespekteret sitt? Det fyrste som må leggjast til grunn, er å godta at ein er eit menneske med alt det inneber. Godta at du har alle dei ulike kjenslene og at du faktisk skal oppleve og uttrykke dei. Ha aksept for den du er.
Kva hadde barnet med skrubbsåret på kneet og ispinnnen i handa behov for? Kva er det barnet i deg treng? Omfamn barnet i deg.
Illustrasjon: istockphoto
Det andre er å tillate deg å kjenne på og stå i kjensler som både er gode, men også vonde og ubehagelege, utan å ty til distraksjonar og unngåelsesstrategiar. Ein må tillate seg å berre vere i det som skjer innvendig. Når ein då både har sjølvaksept og samtidig tillet seg å oppleve og uttrykke sitt eige kjensleliv, er siste steg å finne ut kor ein finn trøyst. Går du rett til snopehylla og finn det første og beste for å handtere det som gjer vondt? Eller vel du å sjå innover i deg sjølv og kjenne etter på kva du treng akkurat i det augeblikket. Har du den eigenomsorga for deg sjølv?
15
HAPPY
N EW YO U
TEKST: CATHRINE NITTER, ROS ILLUSTRASJON: LISE HOPLAND 1. januar sitter jeg hos noen venner, går innpå appen til treningssenteret og booker gruppetimer nesten hver dag frem til 11. januar – så langt det er mulig å booke timer. Jeg har hatt ferie i en uke, sovet mer enn normalt og slappet godt av. Plutselig virker alt overkommelig – året 2019 skal bli året hvor jeg leser enda flere bøker, løper raskere, pusser opp stuen i leiligheten min og legger meg tidligere. Helst skal alle disse målene nås før utgangen av januar. Når jeg ligger på sofaen og skroller nedover timelisten på treningssenteret glemmer jeg at jeg om to dager begynner igjen i full jobb, og at dette mest sannsynlig gjør noe med overskuddet jeg kommer til å ha. Et nytt år med «nye muligheter» og «blanke ark» skaper ikke automatisk masse ny energi. I 2019 fortsetter jeg å ha forpliktelser, ansvar og gjøremål slik jeg hadde i 2018 – og ja, mulighetene er nøyaktig de samme som de var i 2018. Gjennom hele året er kropp, mat og helse bestselgende temaer. Hver eneste dag kan vi lese om de beste kakeoppskriftene på side to, etterfulgt av de heteste treningstipsene på side tre. På side fire kan vi lese om hvordan vi kan gå ned 10 kilo på fire uker, og på side fem kan vi lese om en superdiett som – endelig – skal gi resultatene vi ønsker oss. På samme side kan vi lese om Live og Reidun som – etter mange år med prøving og feiling – endelig lyktes med akkurat denne dietten. I januar når slike saker en ny topp. Treningssentrene er overfylt av entusiastiske mennesker med ny glød over seg, som tenker at dette er året hvor de skal bli
16
superspreke, enten det er motivert av helse eller ønsket om å endre kroppens ytre – kanskje begge deler. På Sats er slagordet «Happy new you». Men så kommer hverdagen. Jobben er krevende. Barna er krevende. Og plutselig sitter du i sofaen og klandrer deg selv for ikke å mestre de målene du hadde satt deg, mens du skroller nedover feeden på Instragram og Facebook og får bekreftet at det faktisk kun er du som ikke får dette til. Same old you. Det er noe etablert ved det at vi går inn i et nytt år med ønsket om endringer. Mange av oss ønsker å bli en lykkeligere, sprekere og vakrere utgave av oss selv – dette ønsker vi kanskje hele tiden, men ved årsskiftet blir det enda tydeligere for oss. Vi har nettopp vært gjennom en tid med mye mat, mye kos og, for mange, mye dårlig samvittighet. Det kan nesten virke som at tanken om nye forsetter gjør det lettere for oss å
forholde oss til all «kosen» i julen. I søken etter å få det bedre med oss selv er det utseendet vi ofte prøver å endre, og i håp om å få mer overskudd og energi fyller vi timeplanen vår med mange gjøremål istedenfor å lytte til kroppens egentlige behov. Når lykke måles, telles og veies kan vi fort havne i en felle hvor vi setter oss uoverkommelige mål for hvordan vi skal oppnå et bedre liv, bli mer lykkelige og glade. Ved nærmere ettertanke har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ha noen forsetter i år. Jeg skal ikke sette i gang med mange ting og aktiviteter jeg ikke følte for å sette i gang på slutten av 2018. Jeg tenker at jeg skal fortsette å gjøre de tingene jeg liker – ja, kanskje jeg til og med skal prøve å gjøre enda mer av dem? Det verste du kan gjøre for deg selv er nettopp å fylle opp timeplanen din med mange ting som ikke nødvendigvis er lystbetonte, eller som gir deg positivt påfyll. Skal du sette i gang med et nytt prosjekt er det bedre at du begynner i det små, og kjenner etter underveis. Har du ønske om å begynne å trene mer, for eksempel: øk litt etter litt – ikke start nyåret med timeplanen fullbooket med treningsøkter. Da kan du fort miste motivasjonen, og få følelsen av ikke å lykkes. Husk også at vi mennesker har begrenset med energi. I løpet av dagen, uken og året er det mange plikter, gjøremål, mennesker og aktiviteter som vil kreve mye av oss – som ikke nødvendigvis er lystbetonte, men som likevel må gjøres. For eksempel må man studere og lese til eksamen når man er student, eller man må på jobb hver dag om man er i fulltidsarbeid. I tillegg kan livet by på utfordringer – for eksempel kan vi oppleve at et familiemedlem får det vanskelig eller blir syke. Kanskje vi mister noen vi er glad i, eller at leiligheten du akkurat kjøpte deg får en stor vannlekkasje. Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og være forberedt på katastrofe til enhver tid, men det er en del av det å være menneske. Og, nettopp derfor er det viktig at du bruker fritiden – den tiden du har utover de oppgavene du «må gjøre» – på noe du faktisk ønsker å bruke den på. Vær med venner og mennesker som du ønsker å bruke tid sammen med, gjør ting og aktiviteter som gir deg positivt påfyll. Når vi fyller timeplanen vår med ting vi liker, vil vi få mer energi og overskudd til eventuelle livshendelser som plutselig slår oss i fleisen, eller til å håndtere en stressende jobbhverdag eller en eksamen vi gruer oss til.
17
ROS LANSERER PODCAST
- UF O RST YRRA Endelig er tiden inne for å slippe podcasten «Uforstyrra» – en podcast på åtte episoder med erfaringshistorier om spiseforstyrrelser. Vi er så stolte og klare for å dele den med dere.
Vi benytter anledningen til å gi en sniktitt på noen av tegningene her i ROSinfo. Samtidig håper vi at du vil finne frem til selve podcasten «Uforstyrra» på itunes, Spotify eller en podcastapp for Android.
I samarbeid med Extrastiftelsen og produksjonsbyrået Både Og har vi fått en liten radiovertinnedrøm i oppfyllelse med å lage ROS sin egen podcast.
Til slutt må vi også si at selv om vi stadig får inn flere menn i ROS, både i styret og som frivillige, så mangler vi fortsatt mannlige kollegaer. Derfor må vi innrømme at vi med stor begeistring har jobbet med gutta i produksjonsbyrået Både Og. For hva er vel bedre enn å spre det glade budskap om at det går an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, samtidig som man får muligheten til å jobbe med kjekke menn?
Episodene inneholder historier fra flere ulike stemmer. Blant annet har vi fått sjefen sjøl Irene (ROS generalsekretær - red anm), til å fortelle om veien mot tilfriskning fra bulimi, og vår frivillige rådgiver Sunniva forteller om evig slanking og overspisningslidelse. I tillegg har Ingrid hatt besøk i studio av sin gode venn Marius, som har kjempet mot anoreksi i mange år av sitt liv.
Lykkelig hilsen fra Ingrid og Elin
Å produsere denne podcasten har lært oss masse. Blant annet har Joakim Kleven gitt tips om hvordan man manøvrerer selvbildet i influensernes verden, og vi har fått en kort introduksjon til hva Mindful Eating og stillhet kan bidra med i en tilfriskningsprosess. For mange kan selvskading være vanskelig å forstå, noe vi også har kjent på, derfor var det fint å få avkreftet noen myter sammen med Mona Sjæklesæther Pettersen. Sist, men ikke minst, tok Elin en prat med pappan sin om hvordan det var å være hennes pårørende da hun var syk. Her kan vi melde om ganske mange tårer og varme følelser hele episoden. Gjennom produksjonsperioden har illustratøren Victoria Bjørnøy lyttet til episodene og tegnet sine egne tolkninger av temaene for hver episode. Dette har vært en spennende kreativ prosess både for oss og henne.
18
Ingrid og Elin har jobbet i ROS henholdsvis 6 og 3 år. Nå har de produsert podasteserien «Uforstyrra» med utgangspunkt i å fremme erfaringsstemmen.
Illustratør Victoria Bjørnøy har tegnet sine egne tolkninger av temaene for hver episode av vår nye podcast.
19
” FOKUS
MAT O G T RØST TEKST: NINA HVIDSTEN, ROS ILLUSTRASJON: LISE HOPLAND Mat er næring, mat er kos, mat er tradisjoner, mat er trøst. Mat har mange ulike funksjoner, både sosialt, fysiologisk, kulturelt og emosjonelt. Allerede fra vi er små barn kobles mat og følelser. Vi kan ha fått høre at vi fortjener en sjokolade fordi vi har vært flinke, eller at vi trenger en is som trøst når det har skjedd noe trist. En nyere studie forklarer hvorfor vi bruker mat som trøst når vi er sint eller lei oss, og hvorfor vi spiser når vi egentlig ikke er fysisk sultne. Studien er utført ved Norges teknisk-naturvitenskalige universitet (NTNU) i samarbeid med King’s College London, University College London og University of Leeds. – Vi vet ikke helt hvorfor det er slik, men nyere forskning viser at foreldre har en viktig rolle. Hvis foreldre bruker mat for å trøste eller roe barna sine utvikler barna mer trøstespising over tid, forteller førsteamanuensis Silje Steinsbekk ved Institutt for psykologi ved NTNU til Gemini.no. Steinsbekk mener det er viktig å forske på årsakene til at vi trøstespiser, ettersom trøstespising kan bidra til både overvekt og øke risikoen for spiseforstyrrelser. Den største gruppen av spiseforstyrrelser er overspisingslidelse. Line Orvedal, rådgiver og faglig leder i ROS, møter svært mange i denne gruppen. Hun tror årsaken til at mange knytter mat og følelser sammen og bruker dette som en mestringsstrategi, er en kombinasjon av ulike faktorer. –Delvis handler det om hva man er blitt tillært fra barndommen, hvorvidt mat har blitt benyttet som
20
sanksjoner, eksempelvis som belønning og straff. I tillegg handler det om hva som har god effekt for den enkelte. Gir mat deg en god effekt når det kommer til regulering av følelser, vil mat bli en naturlig måte å regulere følelser på. Trøstespising er noe nesten alle har et forhold til. Hvem har ikke sett scener fra filmer der den sønderknuste tenåringsjenten drukner sin kjærlighetssorg med stort inntak av iskrem rett fra boksen? De fleste som trøstespiser vil i tillegg til bruk av mat også ha andre mestringsstrategier for håndtering av ubehagelige eller triste følelser. For andre, derimot, blir det å spise på følelsene altomfattende, hvorpå maten etter hvert styrer livet og gjerne er blitt den eneste mestringsstrategien man har. – Mange av dem som kommer til oss med en overspisingsproblematikk forteller at de forsøker å fylle et følelsesmessig tomrom med mat. De overspiser oftest på sukkerholdige og karbohydratrike matvarer som gir en rask, men midlertidig følelse av velbehag, forteller Line. – Det å bruke mat som trøst og følelsesregulering kan og vil ofte være uttrykk for et savn eller behov som en enten selv ikke klarer å finne ut av, eller som det er vanskelig å få oppfylt. I arbeidet med å finne ut av disse følelsene og behovene kreves det at en blir oppmerksom på eget tanke- og handlingsmønster knyttet til mat og våger å kjenne på ubehagelige og vanskelige følelser, gjerne sammen med en trygg samtalepartner eller terapeut.
Trenger du noen å snakke med om ditt forhold til mat, ta kontakt!
21
BOKANMELDELSE
V I T R E N G E R I K K E M ER TEKST: MARIA VOGT ANDRESEN, ROS
er ikke laget for å prosessere alt på én gang, hele tiden.
«Vi trenger ikke mer. Vi trenger å kunne begrense, prioritere og forenkle i en kompleks verden som aldri stopper. Få mer ut av det som betyr mest». Slik innleder Carina Poulsen boka «Tenk enkelt». I løpet av de knappe 170 sidene presenteres leseren for flere gode verktøy og strategier som skal hjelpe oss med å, som undertittelen sier, «få mer ut av det som betyr mest».
I jakten på mening, ro og ikke minst opplevelsen av mer tid er det viktig at man gjør et godt forarbeid, og Poulsens bok er et godt hjelpemiddel i denne prosessen. Her presenteres enkle, men effektive løsninger på hvordan vi kan identifisere hva som betyr noe for akkurat oss, og hvordan dette kan innlemmes i kalenderen og livene våre. Poulsen er samtidig opptatt av at det er enkelte forpliktelser og ting i hverdagen vi rett og slett ikke kan prioritere eller velge bort, og da handler det om å forvalte den tiden og energien man har til overs på en måte som gir mening for en selv, ikke for alle andre.
I jakten på mening, ro og ikke minst tid understreker Poulsen viktigheten av å leve et liv som er i tråd med den enkeltes verdier. Dersom vi klarer å oppdage (eller gjenoppdage) hvilke verdier og prinsipper vi ønsker å ha som ledetråder i hverdagen, vil det være enklere å frigjøre tiden som trengs for å vende tilbake til disse verdiene når den hektiske hverdagen plutselig banker på. Hvordan kan vi så leve våre liv i tråd med verdiene vi anser som viktige? Og hvordan kan vi få mest ut av den allerede begrensede tiden vi har? Som forfatteren selv påpeker er tid muligens den ressursen som er mest rettferdig fordelt i verden: Vi har alle 24 timer i døgnet til disposisjon. Er man i tillegg så heldig at man lever i Vesten, med alle de privilegier dette innebærer, ligger alt egentlig til rette for at man skal kunne leve et liv som oppleves som rikt og meningsfullt. Til tross for dette er vi mange som kjenner på at tiden, oppmerksomheten og energien likevel ikke strekker til. Hva kommer dette av? Poulsen selv argumenterer for at noe av svaret på dette spørsmålet handler om at verden i dag ikke er lagt til rette for at vi skal kunne ta avgjørelsen, eller avgjørelsene, om hva som betyr noe for oss. Vi har alt av stimuli og valgmuligheter innen rekkevidde døgnet rundt, og den menneskelige hjernen
22
I en tid hvor sammenligning og usikkerhet preger samfunnsdebatten, er det godt å få en påminnelse mellom to permer på at det til syvende og sist ikke handler om hva alle andre tenker, tror og mener, men hva vi selv identifiserer som viktig. Til syvende og sist er vi vår egen viktigste person. Hjelpemidlene og strategiene som presenteres er ikke revolusjonerende nytt, og den som måtte være på utkikk etter en rask og lettvint løsning på tidsklemma og meningen med akkurat sitt liv, blir nok skuffet. Samtidig understreker Poulsen flere ganger at prosessen er vel så viktig som det endelige målet (som vil være forskjellig fra person til person). Veien er målet, og det er heldigvis mange veier til Rom. Poulsens bok passer altså for alle som kjenner at det kan være på tide med en mental opprydning, og som er villige til å gjøre det viktige forarbeidet som skal til for å løse opp i hverdagens floker.
”
Når du er bevisst på dine verdier og handler i tråd med dem, øker du sjansen for å ha det godt i deg selv, og i samvær med dine mennesker. Sitat: Carina Poulsen
Tittel: «Tenk enkelt» - få mer ut av det som betyr mest
Forfatter: Psykolog Carina Poulsen
Cappelen Damm AS, Oslo 2018
BIlde: istockphoto
23
D EN SYM METRI S KE UTOPIEN TEKST: ASTRID IVERSEN, FRIVILLIG I ROS «Hæ? Hva i alle dager er det du spør om?» Dette spørsmålet kom fra min mann en vakker lørdagskveld, rett etter jeg hadde spurt ham om han syntes leppene mine var usymmetriske. Jeg hadde nemlig forvillet meg inn på en instagramkonto som promoterte lip-fillers, der jeg for første gang i mitt tjuefemårige liv ble presentert for faktumet at lepper kan være usymmetriske og ute av harmoni med resten av ansiktet. Frem til den skjebnesvangre lørdagskvelden hadde jeg levd lykkelig uvitende om at dette komplekset fantes, men nå var det plutselig enda en ting å se etter hver gang refleksjonen av mitt eget ansikt dukker opp i badespeilet. Instagram hadde heldigvis løsningen. Det er nemlig bare å pumpe inn litt kjemikalier i ansiktet, og så slipper du å tenke mer på det. Man kan til og med få studentrabatt, slik at man slipper å ofre hele studielånet sitt for å se bedre ut. Hva i alle dager er det som har skjedd? At vi lever i et samfunn med en overopptatthet av kropp og utseende er et faktum som for lengst har beveget seg forbi diskusjon. Med utbredte «problemer» kommer det ofte en rekke løsninger som respons, og skjønnhetskomplekser er ikke noe unntak. Silikon er ikke noe man bare tetter badefliser med. Når jeg googler «silikon» så er det kun én av de ti artiklene på første side som forteller om hva silikon er. Resten omhandler brystforstørrelser. Det er i tillegg stuerent å fikse på både nese og underliv, og det virker som om enkelte fyller ansiktet med botox like ofte som de skifter sokker. Plastisk kirurgi er ikke bare forbeholdt de som trenger det av medisinske grunner, men også de som har for lite markerte kinnbein og utstående ører. Å ha en nyoperert rumpe er ikke noe vi lenger gidder
24
å heve et øyenbryn over, for sånt ser vi på sosiale medier hele tiden. Formålet med dette innlegget er imidlertid ikke å hudflette dagens influencere. Det er en oppfordring til å prøve å verdsette det utseendet man har. I et samfunn der terskelen for å fikse på utseendet sitt er lavere enn terskelen for å godta seg selv som man er, vil jeg at dere skal tenke litt. Vil du bli lykkeligere hvis du forkorter nesa di litt? Eller fyller ut de små rynkene under øynene? Har kompleksene dine opprinnelse i ditt eget sinn, eller er de skapt av omgivelser som sier at rumper og pupper skal være store, samtidig som man skal ha sixpack og en midje som kunne tilhørt en prepubertal tolvåring? Vil du nøye deg med den lille nesekorreksjonen, eller vil du fortsette å lete etter andre skavanker som kan fikses på så snart bandasjene har forlatt neseryggen din? Kan kirurgen garantere at størrelsen på selvtilliten din og størrelsen på frontpartiet ditt er proporsjonale? Etter fem år i behandling for anoreksi har jeg fått indoktrinert at jeg er bra nok som jeg er. At skjønnhet handler om mye mer enn et pent ansikt, og at formålet med en kropp er så veldig mye mer enn at den skal se ut på en bestemt måte. Kjernen i en spiseforstyrrelse er selvfølgelig mye mer kompleks enn som så, men kropp og utseende er likevel såre tema. Jo eldre og mer selvsikker jeg blir, desto mer tror jeg på dette. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har komplekser ved mitt eget utseende. Jeg har for eksempel aldri likt nesa mi. Slik jeg ser det kan jeg tilnærme meg dette på to måter. Jeg kan enten google meg frem til nærmeste plastikkirurg og sende en henvendelse om at her må det skjæres og files, eller jeg kan innfinne meg med at jeg har den nesa jeg har, at den er en del av meg, og
gjør mitt utseende unikt. Jeg syns ikke det er så ille at både foreldrene og brødrene mine stirrer tilbake på meg når jeg ser meg selv i speilet. Om ikke nesa mi passer helt inn i skjønnhetsformelen, så passer den i alle fall inn i Hanssen-familien, og det syns jeg er fint. Jeg vil understreke at jeg aldeles ikke dømmer noen av dem som velger å fikse på sitt eget utseende. For alt jeg vet kan det være en løsning på noe man har slitt med å forholde seg til hele livet, og jeg har dessuten flere venner som har fikset på både det ene og det andre. Jeg mener heller ikke at plastisk kirurgi er noe utelukkende negativt. Kanskje føler du deg bedre av en mindre nese og en større rumpe, men før du legger deg under kniven eller nåla vil jeg at du skal prøve å godta det utseendet naturen ga deg, og minne deg på at skjønnhet til syvende og sist er subjektivt, og mye mer omfattende enn bare utseende.
kan være usymmetriske måtte jeg selvfølgelig sjekke om mine også befant seg innenfor denne kategorien. Konklusjonen var som forventet. Fullstendig symmetri er nemlig en sjeldenhet i menneskekroppen. Men er det egentlig så viktig? Er det ikke sjarmerende med et litt skeivt smil? Eller en nese som gjør at du ligner på moren din? Er det ikke ok å ha B-cup og smilerynker? Er det ikke greit å være slik som det var meningen at du skulle være? Er det ikke det uperfekte som gjør oss perfekt? Jeg sitter ikke inne med noen svar, men jeg tror og håper at dersom vi klarer å ignorere alle disse reglene og formlene og synspunktene på skjønnhet, i alle fall til en viss grad, og heller tenke at vi er fine nok i utgangspunktet, så gjør vi livet mye lettere for oss selv.
Selv syns jeg selvtillit er vakkert. Det å være et godt medmenneske er vakkert. Selvironi er vakkert. Kall det gjerne en klisjé, men jeg er av den oppfatning at alle er unike, og den unikheten bør vi omfavne i stedet for å viske den vekk i et forsøk på å oppnå et skjønnhetsideal som i realiteten er uoppnåelig. Husk at «perfekt» er kun en idé, men at «unik» er noe veldig ekte, og veldig fint. Skjønnhetsidealer er i tillegg dynamiske. De forandrer seg med tid og sted, og har egentlig ingen fasit. Jeg syns vi skal slutte å lete etter ting ved oss selv som ikke er pent nok. Etter at jeg lærte at lepper
25
FOKUS
NÅR TRØST BLIR LUKSUS TEKST: ANNA FÆRE, FRIVILLIG I ROS ILLUSTRASJON: MIKROFILM Trøst er comfort på engelsk. Er ikke det flott? Det å ha det komfortabelt er som å bli trøstet. Jeg tenker på gode stoler å sitte i, føle velbehag, velduftende hudkremer og myke, behagelige klær etter en hard dag på jobben eller heftig kveld på byen. Og tankene mine går til luksus. Men det triste er hvis trøst blir luksus. Da jeg var 21 år bodde jeg et år i England. Der var det en frivillig hjelpeorganisasjon som het Samaritans. Nesten som ROS egentlig, bare at Samaritans var åpent for alle, uansett problemstilling og uansett hva man hadde på hjertet. Jeg var veldig deprimert og hadde en spiseforstyrrelse på den tiden. Jeg var desperat og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var natt, og jeg oppsøkte Samaritans. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg dit. Men jeg husker hvordan det var å skulle ringe på dørklokka. Jeg var ikke høy i hatten. Jeg var forberedt på kjeft, faktisk – på en kald og «fornuftig» avvisning. Fordi det var natt. Fordi jeg var norsk. Fordi jeg ikke hadde det vondt nok. Jeg var forberedt på at han skulle si at dette var stedet for de som hadde det vondt. Fortelle om de som ble slått. De som var husløse og narkomane. De som var fattige og syke. De som det var synd på. Ikke en sånn som meg. En bortskjemt kvinne fra Norge som bare var vanskelig og utakknemlig. Ja, det var egentlig flaut at jeg i hele tatt tenkte tanken om å oppsøke dette stedet
26
og grafse til meg ressurser og ta plassen fra noen som trengte det. At jeg var så frekk. Jeg var ikke engang tynn. Det hadde da vært NOE. Hadde jeg vært tynn hadde jeg ikke følt meg så skyldig. Men jeg følte meg så stor og stygg og mett. Og jeg hadde frekkhetens nådegave.
Bare aksept
Men det var altså ikke dette som møtte meg. Det kom en ganske alminnelig mann ut. Han sa vel «hello» eller noe sånt. Jeg tror ikke jeg sa noen ting. Jeg hadde nok med å stålsette meg til å ta imot den refsen jeg trodde kom. Men det som er det store her – er det spørsmålet han stilte meg. Han sa: «How can I comfort you?» Dette var det siste jeg forventet. Trøst? Seriøst? Er det DET jeg trenger? Det var en så revolusjonerende tanke. Jeg ble paff og sa fortsatt ingenting. Trøst? Jeg var da ingen liten uskyldig unge! Dette måtte synke inn. For selv om det var revolusjonerende tanker, var det også noen biter som falt på plass dypt inni meg. Selvsagt må det være sånn! Selvsagt er det trøst jeg trenger – ikke skjenn eller korreks. Ja, ikke engang råd eller veiledning, faktisk. Bare aksept. Jeg fikk komme inn på kaffe. Jeg husket ikke hva vi snakket om. Det var ikke så viktig. Det var godt å bare få komme inn. Å være velkommen. Det er mye helbredelse i bare det å være velkommen. Så hva er egentlig trøst? Trøst for meg henger veldig sammen med stilltiende aksept. Trøst er ikke nødvendigvis en sosialpedagogisk øvelse man kan
27
”
Trøst er ikke nødvendigvis en sosialpedagogisk øvelse man kan lære på et studium. Det er ikke nødvendigvis å legge hodet på skakke og si de rette ordene med det rette tonefallet. Trøst for meg må strømme fritt fra hjertet. Da trenger ikke trøsteren anstrenge seg.
lære på et studium. Det er ikke nødvendigvis å legge hodet på skakke og si de rette ordene med det rette tonefallet. Trøst for meg må strømme fritt fra hjertet. Da trenger ikke trøsteren anstrenge seg. Når trøsteren begynner å anstrenge seg, blir det en kalkulert jobb og da forsvinner trøsten. De virkelig gode trøsterne er de som gir blaffen i å være flinke.
mykt, og lar seg ikke så lett tallfeste. Derfor blir det ofte utelatt. Det er vanskelig å lovfeste trøst. Det er lettere å lage tabeller og avkrysningsskjema og telle antall kilo og kalorier. Det må man også, du verden. Jeg er ikke imot det. Men jeg er realistisk og forstår at trøst ikke er å sy puter under armene på folk, men heller fundamentalt og livsviktig.
Trøst er også å uforbeholdent anerkjenne at den andre er i nød og smerte. Man støtter og anerkjenner at den andre har rett – dette er vondt. Man betviler ikke den andres smerte, men aksepterer at den andre er i sin fulle rett til å være såret. Ofte klarer man ikke forstå hvorfor den andre har det vondt. Man trenger ikke alltid forstå, men man trenger å akseptere. Man trenger heller ikke å lide med, men man trenger å være der sammen med den lidende, uten å gå sin vei.
«ROS gir sårbarhet styrke» er vår visjon. Ros er som trøst. Man blir sterk av det. Man slipper å late som man er sterk, men blir sterk og glad på ordentlig. Først da kan man mestre, vokse og utfolde seg slik det var ment. Akkurat som barnet som slår seg. Det trekker seg tilbake fra leken og søker et fang. Der får det trøst og finner styrke. Når det er klart igjen, springer det ut i livet og leken. Og selv om vi vokser opp, er dette barnet inni oss hele livet.
Den grunnleggende trøsten
Trøst er komfort, og komfort kan være luksus, men trøst må for all del ikke bli en luksus. Luksus er noe kostbart man sjelden unner seg, og sjelden SKAL unne seg. Trøst skal derimot være noe grunnleggende som alle skal få så mye de vil av. Når det grunnleggende ikke er der, gir det rom for traumer og psykisk uhelse – deriblant spiseforstyrrelser. Mange har gått den harde skole. Der lærer man at trøst ikke er bra, for da blir det ingenting ut av deg. Da blir du en pudding eller en svekling eller noe annet svakt og ynkelig. Nå til dags er det mye snakk om mestring. At man skal mestre livet. Livsmestring er det noe som heter. Livet er vanskelig, men man skal læres opp til å mestre det. Man skal klare seg, og man skal være flink. Sånn at man blir en ressurs. Alt dette er for så vidt greit, bare det ikke blir for mye av det. For mange krav. Ja da, man skal ha noe å strekke seg etter. Mestring er sånn sett bra. Men det grunnleggende må være på plass først. Jeg synes i det store og hele at vi har et ganske trøstesløst samfunn. Sliter man, blir man gjerne møtt med krav om mestring heller enn trøst. Også når det kanskje var alle kravene som gjorde at man slet. Trøst er varmt og
28
ROS AKTIVITETER/TILBUD RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
INDIVIDUELLE SAMTALER
Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN
ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»
ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
PÅRØRENDESEMINAR
ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Hordaland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus). For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no
TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED? ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, mandag til torsdag. Tlf: 948 17 818
Chat: nettros.no
E-post: info@nettros.no
Human Care AS
www.humananorge.no
30
Basisgym AS
Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no
Haakon VII’s gate 19 B 7041 TRONDHEIM Tlf. 73 90 24 12
Mirawa Restaurant
Lin Hu Zhang
Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85
Tore Buer Transport
Bjørkedalvegen 590 3948 PORSGRUNN Tlf. 900 58 989
Norsk Protein AS
Smiuhagan 25 2323 INGEBERG Tlf. 62 55 00 40
Stiftelsen Amathea avd Telemark
Bergenhus og Årstad Engen
Rådhusgata 2, 3724 SKIEN Tlf. 815 32 005 - E-post: telemark@amathea.no www.amathea.no/lokale-kontorer/telemark
helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20
Price Lagerbutikk AS
Divisjon psykisk helsevern
Nybruveien 7, 3055 KROKSTADELVA Tlf. 32 23 10 80 - www.lagerbutikk.no
Tlf. 05 300
Hammerfest Taxihus AS
Fruene Haugestad AS
Storgata 2, 9600 HAMMERFEST Tlf. 78 41 12 34
Haugestadbakken 7 3404 LIER
Busser tilpasset rullestolbrukere! Utstyr i våre busser: Sotete ruter, Radio/stereoanlegg, Air-vondition, Luksusstoler, Tilhengerfeste og stor tilhenger.
Tlf. 32 84 58 58
Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 11 82 00
Bestilling: E-post: bestilling@fruenehaugestad.no www.fruenehaugestad.no
Kontakt oss: 78 41 12 34 eller mail: post@hammerfesttaxi.no
www.sollidps.no
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!
Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
Klinikk for psykisk helsevern avdeling for barne og ungdomspsykiatri og barnehabilitering Veum Allé 1, 1612 FREDRIKSTAD
www.capioanoreksisenter.no
Orkdal kommune Psykiatritjenesten os.kommune.no
orkdal.kommune.no
Tlf. 69 86 00 00
Sauherad kommune sauherad.kommune.no
Sirdal kommune
avdeling psykisk helse og rus
4440 TONSTAD Tlf. 38 37 90 00 - www.sirdal.kommune.no
Stavanger kommune Oppvekst og Levekår Tjeneste for psykisk helse og rus
stavanger.kommune.no
gjovik.kommune.no
faerder.kommune.no
Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no
Psykisk helse og oppfølgingsteneste levanger.kommune.no
gaular.kommune.no
31
SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2018 fikk ROS over 7000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
tlf: 948 17 818 chat: nettros.no
web: nettros.no e-post:info@nettros.no