02/19
F O K U S: O V E R S P I S I N G
Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen
Å BLI VENN MED MATEN Tenk så deilig det hadde vært å både kunne nyte og sette pris på all den gode maten vi omgir oss med. Uten dårlig samvittighet, skyldfølelse eller skam. Dessverre er det svært få som opplever et vennskapelig forhold til mat. Åtte av ti forvirres av motstridende kostholdsråd. En av to synes det er vanskelig å vite hva som er sunt og ni av ti synes det fokuseres for mye på dietter og slanking i media. Forholdet vi har til mat er sammensatt. Mat er så mye mer enn ernæring på cellenivå. Mat er i stor grad knyttet til psykiske behov hos oss mennesker. Når vi feirer livets gleder og sorger, ved andre typer fester og sosiale sammenkomster, til følelser som lengsel, tristhet, uro, aggresjon og ensomhet, for å nevne noe. Jeg tenker dette er en helt naturlig del av livet så lenge vi er bevisst på hvorfor vi spiser det vi spiser. Alle mennesker trøstespiser i ny og ne. Hvem har vel ikke tatt frem isboksen etter en helt forferdelig dag for å gi seg selv litt trøst? For å legge et midlertidig lokk over livets skyggesider. Det er først når en mer uskyldig trøstespising endrer karakter og går over til en overspisingsproblematikk eller overspisingslidelse, det kan være lurt å snakke med noen. Overspisingslidelse er den største gruppen innenfor spiseforstyrrelser men likevel den gruppen som har minst behandlingstilbud i Norge. De siste årene har overspising vært vårt satsingsområdet nummer én. Takket være Extrastiftelsen som i disse dager skifter navn til Stiftelsen Dam, har ROS de siste årene kunne tilby egne gruppetilbud og individuelle samtaler for de som har et overspisingsproblem. Her får du verdifull veiledning i hvordan du selv kan ta tilbake kontrollen. Stole på at du og din kropp vet best hva den trenger for å fungere optimalt. Du får innføring i en rekke hjelpemidler som gjør deg bevisst på hvordan ulike former for sosiale medier, reklame, tidsskrifter, vareplasseringer, mattyper med mer påvirker sansene og dermed valgene dine. Svært ofte er denne til tider nærmest «usynlige» påvirkningen, ødeleggende for oss på sikt. Uansett hva grunnen er til at du overspiser, kan du selv ta tilbake kontrollen på din egen kropp og hva som er best for den. Ja, det kan ta litt tid, men øvelse gjør mester! Jo tidligere du oppsøker hjelp desto lettere er det å komme ut av overspisingsproblematikken. På denne måten setter du deg selv fri og lar deg ikke uroe av ytre faktorer som blant annet stadig nye kostholdsråd og dietter som gjør oss forvirret og urolig for hva vi kan spise. Nyt sommeren og sommermaten. Spis med full oppmerksomhet og vær takknemlig for all næring maten tilfører kroppen vår. La både farger, lukt og opplevelsen av matens konsistens fylle deg med velbehag. Gi deg selv en ordentlig ferie. Kanskje kan du ta en lengre ferie borte fra dårlig samvittighet, skyld og skam. Og glem selvsagt ikke å ta med deg ROSInfo til inspirasjon og glede under sommerhimmelen. Riktig god sommer fra oss alle i ROS!
Irene Kingswick
Generalsekretær ROS
Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marianne Clementine Håheim Maria Vogt Andresen Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi Forsidebilde: Lise Sofie Hopland Denne utgaven er en del av prosjektet #visesikkeutenpå, støttet av Extrastiftelsen
INNHOLD 4
6
10
Er eg god nok?
Ingvild Toskedal forteller sin historie
Helse uansett størrelse
En alternativ folkehelsestrategi
Jeg lever et godt liv. Punktum
Sunniva forbeholder seg retten til å være glad
13 Bokanmeldelse
14
16
18
20
22
Vi anmleder «I hodet på en tenåring»
Apper til besvær
Hva skal vi egentlig mene om slankeapper?
Si det til noen!
Om ROS sin kampanje #førstesteget
Mitt første steg
Rakel Fjelltvedt forteller om sitt første steg
Rådgivers hjørne
Fem råd om når overopptattheten av kropp og mat blir stor
Om barn og overvekt
24
Betre behandling for personar med overvekt
26
10
Tyngdekraftens lov
6
Frå vårt brukerperspektiv
Gir slankeoperasjoner bedre helse?
For noen blir slankeoperasjonen inngang til andre problemer
28
ROS sitt tilbud
16
FOKUS
ER EG GOD NOK? TEKST: INGVILD TOSKEDAL FOTO: EIRIK BREKKE, BERGENS TIDENDE Eg kan ikkje hugsa å ha hatt eit normalt forhold til mat. Frå tiårsalderen tok vekt og kaloriar meir plass enn godt var. Eg var lubben, og helsepersonell såg på dette som eit faresignal. Dermed vart det utdelt kaloritabell og regelmessig veging. Vegen vart kort til å kjenna seg tjukk, og å føla at det var noko feil med korleis eg såg ut. Sjølv om kroppen min fungerte, var han ikkje god nok. Ein del mat vart «forboden» i kvardagen. Dei gongene det var lov å eta slik «forboden» mat, til dømes i selskap og på helgebesøk hos bestemor og bestefar, åt eg til eg var stappmett – på trass. Over tid lærte eg å bruka den forbodne maten for å meistra og dempa vonde kjensler. Det var enklare å kjenna at magen var ubehageleg mett og full, enn å kjenna på dei ubehagelege kjenslene.
Perfeksjonisme
Eg er perfeksjonist. Dette kan i nokre samanhengar vera ein fordel, men som perfeksjonist er det vanskeleg å kjenna seg god nok. Alt eg gjer skal vera feilfritt, og det er berre latskap frå mi side som er årsaka dersom det ikkje vert slik. Dette kan eg føla no også, når eg sit og skriv denne artikkelen – eg har lyst å gjera han så perfekt som det går an. Men kven kan leva opp til eit slikt ideal? Perfeksjonisme er eit karaktertrekk som går igjen hos mange med overetingsliding, i følgje psykiater og ekspert på eteforstyrringar Christopher Fairburn. Ein kan undra seg over at ein perfeksjonist ender opp med overeting – for er det ikkje naturleg å tenka seg at ein heller vil ha den perfekte kroppen og difor då ikkje burde overeta? Jo, sjølvsagt, og det har eg prøvd! Eg har testa ut det meste av slankeopplegg som pulverdiettar og diverse slankekurs. Eg har òg prøvd å ha meir fokus på å ha eit sunt og variert kosthald enn på kaloriar og vekt. Alt dette har fungert for ei stund – eg har gått ned nokre kilo, men så vart det for restriktivt – og reaksjonen vart overeting. Over tid kom det fleire kilo på kroppen. Eg vart – og er – overvektig. Då er det vanskeleg å kjenna seg god nok.
4
Forboden frukt
Maten var på mange måtar eit tveegga sverd for meg. På den eine sida var mat viktig for å halda kroppen i gang, og eg kunne kosa meg med god mat. På den andre sida kunne eg ikkje eta for mykje eller feil mat. Ein av triggerane eg tidleg identifiserte var freistinga ved «forboden frukt». I mange slankekurar og ulike kosthaldsopplegg blir noko mat identifisert som «ja-mat» og anna mat «nei-mat». «Nei-mat» blir i så måte forboden å eta og det er berre den (super)sunne maten som er god nok. Om eg åt anna enn «sunn» mat, fekk eg dårleg samvit og kjensla av å ikkje vera god nok. Dårleg samvit over tid blir til skuldkjensle og skam, kjensler eg kunne dempa med nettopp overeting.
”
Eg har fått større aksept for kroppen min – han er god nok, han fungerer - sjølv om han er større enn idealet.
Vendepunktet
Vendepunktet mitt kom i 2014. Eg var til utreiing på DPS etter å ha møtt veggen i mars same år. Her fekk eg diagnostisert overetingssliding. Eg var så heldig å få tilbod om eit behandlingsopplegg ved ein DPS kor me brukte boka «Få bukt med overspising» av Christopher Fairburn. Undervegs fekk eg avdekka mange av mekanismane bak kvifor eg åt så mykje og så usunt til tider. I tillegg fekk eg verktøy eg kan bruka når trongen til overeting melder seg. I etterkant av programmet har eg hatt gode samtalar og oppfølging med kommunalt tilsette, blant anna Frisklivssentralen, samt vore på kurs i depresjon- og belastningsmeistring. Familie og vener har også vore gode samtalepartnarar.
På veg
Sjølv om eg i dag har lært meg betre måtar å handtera tankar og kjensler på, er det vanskeleg å endra mønster.
Dei destruktive reaksjonsmønstra har eg brukt mange år på å etablera. Enda kan trongen til overeting vera den fyrste reaksjonen når noko blir vanskeleg eller tungt. Ofte kjenner eg att dette mønsteret, andre gonger er det ikkje før etter overetingsepisoden at eg skjønar kvifor det skjedde. Eg starta denne teksten med å skriva at eg ikkje kan hugsa å ha hatt eit normalt forhold til mat. I dag vil eg seia at eg er på veg dit. Eg har fleire verktøy eg kan bruka når trongen til overeting melder seg. For eksempel kan det vera nok å reflektera over kvifor eg kjenner på denne trongen; kva er årsaka til at eg føler det slik? Innimellom snublar eg. Forskjellen mellom før og no er at eg i dag klarar å romma dette – eg aksepterer at det er slik, reiser meg og går vidare. I dag føler eg at det stort sett er eg som har kontroll på tankane rundt maten, og at mat ikkje er ein måte å meistra livet på lenger. Det som før var «forboden» mat eller «nei-mat», har blitt ein naturleg og verdsett del av kosten og kvardagen. Eg har for det meste ikkje dårleg samvit for den maten eg et, anten han er såkalla «sunn» eller «usunn». Eg kan også seia at eg har fått større
aksept for kroppen min – han er god nok, han fungerer sjølv om han er større enn idealet. Eg tar ofte vare på små setningar som treff meg. Ei av desse er ei setning eg såg på ein serviett for ei stund sidan: «Livet trenger ikke være perfekt for å være fantastisk». På same måte treng ikkje eg å vera perfekt for å vera fantastisk. Målet mitt er ikkje lenger å vera perfekt, men god nok. For det - det er eg!
Fakta om overspisingslidelse Overspisingslidelse er den mest vanlige spiseforstyrrelsen. Lidelsen kjennetegnes av en følelse av å spise for mye, og en følelse av å miste kontroll over matinntaket. Overspising skjer ofte på «usunn» mat – mat man har kategorisert som «nei-mat». Overspisingsepisoder skjer typisk når man er alene og negative tanker og følelser blir overveldende. Overspisingsepisodene etterfulges ofte av stor skam og skyldfølelse.
5
FOKUS
HELSE
U A N S E TT S T Ø R R E L S E
Slanking fører ikke til mindre sykelighet og lavere dødelighet. Slike forsøk på å oppnå god helse er som regel en håpløs strategi. Vi presenterer en alternativ folkehelsestrategi bygd på aksept, selvaksept og vennlighet.
En uttalt sannhet er at overvekt fører til sykdom og økt dødelighet og at helsearbeidere derfor bør oppfordre overvektige til å slanke seg.
Slankekonkurranser er blitt populær TV-underholdning, ett eksempel er The biggest loser. Forskere har studert hva som skjer i kroppen til vinnerne av slike konkurranser. I en studie der man undersøkte dette, fant man at deltagerne seks år senere hadde lavere forbrenning og hadde gjenvunnet 70 % av vekttapet.
Men stemmer det at overvekt fører til økt sykelighet og tidligere død? Og hjelper det å slanke seg? Den kanskje mest kjente undersøkelsen der man har sett på sammenhengen mellom helse og vekt, er den randomiserte, kontrollerte Look AHEAD-studien. Der undersøkte man effekten av vekttap på risikoen for hjerte- og karsykdommer og tidlig død hos overvektige og fete mennesker med diabetes type 2.
Forskning på hva som skjer i kroppen under et vekttap, viser at forbrenningen reduseres og at produksjonen av hormoner knyttet til sult- og metthetsfølelse endres. Man blir mer opptatt av mat og får mindre lyst til å være aktiv. Disse mekanismene er automatiske og stimulerer til vektoppgang på sikt. Hvis ikke «vellykkede slankere» fra The biggest loser klarer å holde vekten på sikt, hvordan kan da vanlige folk klare det?
TEKST: GRO BEATE SAMDAL OG EIVIND MELAND ILLUSTRASJON: VIKTORIA BJØRNØY
Intervensjonen besto av veiledning, individuelt og i grupper, en gang ukentlig i seks måneder, med avtagende oppfølging i studieperioden. Man fremmet et kosthold med under 1 200–1 800 kalorier per dag og mer enn 175 minutter med fysisk aktivitet per uke. Etter 11 år hadde slankegruppen 2,5 % lavere vekt enn dem som fikk vanlig diabetesbehandling. Det var signifikante forskjeller i midjemål, fysisk form og HbA1c-nivå, men det var ingen forskjell mellom gruppene i sykelighet og dødelighet. Man konkluderte med at livsstilsendringene og vekttapet ikke ga mindre sykelighet og lavere dødelighet i en gruppe med stor risiko for hjerte- og karsykdom. Vi har tidligere argumentert for at sammenhengen mellom overvekt og dårlig helse ikke er så entydig som helsemyndighetene vil ha oss til å tro. Uansett hvilke metoder man bruker for å slanke seg, får man en vektreduksjon på kort sikt. Men på lang sikt kommer kiloene tilbake, og ofte er de flere enn før.
6
”
Når ledende forskere maner til økt kaloridisiplin i matfatet, retter de baker for smed. Det er slankerådene som er feil. De har bidratt til at vi er fetere enn vi ellers ville ha vært.
Vi vil hevde at kampen mot overvekt og søken etter den «normale» vekten eller kroppen er til skade for folk i alle størrelser og fasonger. Mislykkede forsøk på slanking resulterer i overdreven oppmerksomhet omkring mat og vekt, stadige slankekurer, dårlig selvbilde og misnøye med kroppen – og mange kroner kastet bort på slankeprodukter. Ved å gjøre vekten til et individuelt ansvar påfører helsevesenet mennesker nederlag og skam når de ikke klarer å gå ned eller holde vekten på sikt.
7
FOKUS
”
Samtidig må helsemyndighetene slutte å omtale det å endre levevaner som enkelt, som om det bare er å spise mindre og være mer fysisk aktiv. Menneskene er ikke dumme, de er kunnskapsrike aktører med løsninger på sine egne problemer. Her ligger også motivasjonen til endring og vedlikehold av endring på sikt. Flere kunnskapsoppsummeringer viser hvordan fordommer mot overvektige og fete mennesker fører til diskriminering – i familien, i utdanning, i helsevesenet og i arbeidslivet. Diskriminering av store kropper kan sammenlignes med diskriminering ut fra sosial klasse, rase, kjønn eller seksuell legning.
Fra vekt til helse
Flere og flere har satt spørsmålstegn ved om det er etisk forsvarlig å anbefale metoder med lav suksessrate og potensielle skadevirkninger. De mener at helsemyndighetene overdimensjonerer risikoen ved overvekt og underkjenner at mange er sunne til tross for overvekt. Ett alternativ er å flytte oppmerksomheten fra vekt til helse. Health at every size (HAES) er en beskyttet merkevare for The Association for Size Diversity and Health, som oppsto blant borgerrettighetsorganisasjoner og helsepersonell som jobbet med spiseforstyrrelser i USA. Bevegelsen argumenterer for en slankefri (non-diet) tilnærming til velvære. På norsk har vi kalt denne tilnærmingen «Helse uansett størrelse» (HUS). Den bygger på tre prinsipper. Disse er et fleksibelt forhold til mat, glede ved bevegelse og fysisk aktivitet og aksept og respekt for at mennesker har kropper i ulike størrelser og fasonger. Undervisning eller veiledning basert på disse prinsippene vektlegger at man skal nyte maten og lytte til kroppens signaler om sult, metthet og appetitt (ofte kalt oppmerksom eller intuitiv spising). Ingen matvarer er forbudt, men man får råd om å spise variert kost som gjør kroppen godt. Det vil for eksempel si mat som gir energi, som metter og gir velvære og som fremmer tarmtømmingen. Fysisk aktivitet anbefales for å forebygge en rekke kroniske sykdommer eller fremme helse og må tilpasses den enkeltes motivasjon, styrke og helsetilstand. Vekttap er ikke et mål i kost- eller aktivitetsveiledningen, men kan komme som et naturlig resultat av endrede vaner over tid.
8
Kroppsaksept innebærer at man ikke vurderer folks helse ut fra kroppsmasseindeks eller vekt og ikke bruker ladede betegnelser som normal vekt, overvekt eller sykelig overvekt. Alle kropper fortjener respekt, og helsepersonellets holdninger skal avspeile dette. Det gjelder også i innredning av lokalene. Toaletter, stoler og undersøkelsesbenker må passe for kropper i alle størrelser og fasonger. HUS-bevegelsen er blitt kritisert for å benekte sammenhengen mellom vekt og helse. Dette er imidlertid ikke riktig. Tilhengerne påpeker bare at sammenhengen er komplisert, og at det er mer hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot helse heller enn vekt. En annen vanlig innvending er at intuitiv spising fremmer et usunt kosthold eller overspising, ved å formidle at det er greit å spise hva som helst. HUS-tilhengerne på sin side hevder at overspising er resultat av at noen matvarer er «forbudt» i et strengt kostholdregime. Man får en sprekk og mister selvkontrollen. Når all mat er lov, om enn ikke alltid, kan man spise sin mat og nyte den uten dårlig samvittighet. Dermed blir det mindre sannsynlig med overspising. Det er etter hvert kommet studier av vektnøytrale intervensjoner bygd på prinsippene fra HUS-bevegelsen. Kunnskapsoppsummeringer av slike intervensjoner gir grunn til optimisme. Det er positive funn på ulike effektmål, blant annet stabilisering av vekt, bedre psykisk helse, muligens bedre helseindikatorer (blodtrykk, kolesterolnivå), sunnere kost- og spisevaner, bedring i spiseforstyrrelser, selvfølelse og depresjon. Det er færre som dropper ut, og endringene varer ved i opptil to år. Ingen av disse kunnskapsoppsummeringene viser negative helseeffekter eller vektoppgang.
En ny folkehelsestrategi
Vi mener at helsemyndighetenes råd til personer med overvekt og fedme om å gå ned i vekt for å få bedre helse, ikke virker og er forfeilet. Når ledende forskere maner til økt kaloridisiplin i matfatet, retter de baker for
smed. Det er slankerådene som er feil. De har bidratt til at vi er fetere enn vi ellers ville ha vært. Når det gjelder hva som påvirker folkehelsen på samfunnsnivå, er det stort sett enighet om fem elementer: genetiske faktorer, levevaner, helsevesenet og fysiske og sosiale forhold. Man vet ikke hvor stor del folks levevaner utgjør, men Centers for Disease Control and Prevention har gjort et grovt anslag om at det er under 20 %. Dette innebærer at vi trenger en folkehelsestrategi som virker på flere områder i samfunnet. Tiltak på politisk nivå og på samfunnsnivå virker også mer sosialt utjevnende enn tiltak på individnivå. Vi kan lære mye av hvordan det ble jobbet med å forebygge lungekreft. Kampen mot tobakk er et eksempel på en folkehelsestrategi med flere virkemidler, blant annet lovgivning, forbud mot reklame, krav til markedsføring, avgiftspolitikk, medisinsk behandling og støtte til dem som trenger hjelp til å slutte. På individnivå skal alle med lungekreft eller overvekt få god og respektfull medisinsk behandling, uansett årsak til sykdommen. «Nedstrøms» individrettede tiltak er imidlertid ikke tilstrekkelig som folkehelsestrategi. Mangelfull effekt av intervensjoner på overvekt er et sterkt argument for å satse på en alternativ folkehelsestrategi. Samtidig må helsemyndighetene slutte å omtale det å endre levevaner som enkelt, som om det bare er å spise mindre og være mer fysisk aktiv. Menneskene er ikke dumme, de er kunnskapsrike aktører med løsninger på sine egne problemer. Her ligger også motivasjonen til endring og vedlikehold av endring på sikt. Som en konsekvens av at folk forstår at det å slanke seg er et håpløst prosjekt for de aller fleste, er det i
USA nå færre enn tidligere som forsøker å gå på diett. Slankeindustrien og ukeblader som registrerer nedgangen, har skiftet språk i markedsføringen. En artikkel i New York Times Magazine beskriver hvordan slankebedriften Weight Watchers endret budskapet til sine kunder fra slanking til livsstil som følge av dårlige salgstall. Men er det ikke samme individualiserte budskap om selvkontroll i ny innpakning? Menneskers atferd og levevaner er ikke et resultat av tilfeldige valg, det er rasjonelle og automatiserte handlinger, vaner og sosiale mønstre innvevd i en sosial struktur og kultur. Å endre levevaner er komplisert, og å veilede om endring av levevaner krever mer enn sunn fornuft. Helsepersonell og helsemyndigheter må ha psykologisk kunnskap, etisk beredskap og kunne forstå menneskers atferd som sosiale praksiser. Den erkjennelsen som «Helse uansett størrelse» er et uttrykk for, representerer en alternativ etisk horisont til et individualisert, diagnostiserende og selvkontrollerende paradigme i medisin, sosialmedisin og helsefag. Vi ønsker velkommen et paradigme bygd på aksept, selvaksept, vennlighet og tillit til kroppen og naturen, som vi alle er del av.
Artikkelen er tidligere er publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. Se denne for referanser. Om skribentene: Gro Beate Samdal er sykepleier, cand.san. og ph.d.-stipendiat ved Forskningsgruppe for allmennmedisin, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen. Eivind Meland er fastlegevikar og professor emeritus ved Forskningsgruppe for allmennmedisin, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen.
9 Illustrasjon: istockph Illustrasjon fra filmen “Det vises ikke utenpå”, Mikrofilm / oto ROS
FOKUS
J E G L EV E R ET G O DT L I V PUNKTUM Feminist og kroppspositivist Sunniva Serigstad (37) jobber frivillig i ROS. I ungdomsårene gikk Sunniva på strenge slankekurer samtidig som hun spiste i skjul og skammet seg på grensen til selvutsletting. TEKST: INGRID MARVIN FOTO: VIKTORIA BJØRNØY For Sunniva startet overspisingen i 10-12-årsalderen. På barneskolen ble hun mobbet av medelever som sa at hun smisket med læreren og var en selvgod gullunge. Noen mobbet henne også for å være tykk, selv om hun var et normalvektig barn. – Jeg hadde det mye følelsesmessig vondt inni meg. Maten roet meg ned, den kastet et slags teppe over det vonde. Jeg var ikke særlig bevisst på hva jeg holdt på med da jeg var barn. Jeg satt hjemme og spiste snop med følelsen av at jeg fikk det bedre. På ungdomsskolen eskalerte overspisningen for Sunniva. I åttende klasse døde faren uventet, og dermed forsvant en viktig stabiliserende livsfaktor – noe som gjorde det svært kaotisk følelsesmessig. – Jeg hadde mange ubegripelige følelser inni meg, det var som om en demning som holdt på å sprekke. Hver gang jeg overspiste så puttet jeg på en måte noe inn i hullet på demningen for å tette igjen.
Vektøkning og slankekurer
Overgangen til tenårene og færre fritidsaktiviter bidro til at Sunniva på ungdomsskolen og videregående gikk opp i vekt. Folk rundt henne kommenterte at hun hadde lagt på seg og at hun måtte passe på vekta.
10 Illustrasjon: istockphoto
– Jeg begynte på slankekurs da jeg var 18 år. Der lærte jeg å spise restriktivt, veie meg og telle kalorier. Det var mye «ja-mat» og «nei-mat» og vi veide oss foran gruppen. Jeg husker jeg fikk masse skryt av lederen da jeg gikk ned i vekt. Samtidig endret ikke noe seg med overspisningen, og vektreduksjonen varte kun kort tid. – Jeg har minner om at jeg som 18-19-åring kjører bilen til et sted jeg kan være alene, og at jeg spiser en toliter med is mens jeg sitter i bilen. Etterpå gråter jeg, for jeg ville jo egentlig ikke spise på den måten. Jeg forstod at det ikke var bra, men jeg klarte likevel ikke å gjøre noe med det. Jeg skammet meg mye fordi jeg ikke hadde kontroll. På den tiden tenkte ikke Sunniva på at konstant slanking ikke var en bra plass å være på med seg selv. Hun hadde ingen i bekjentskapskretsen som fortalte henne at det å være tykk ikke gjenspeilte noe negativt om henne som person. Det å slanke seg ble oppmuntret. Det var ingen forbilder som viste henne at det fantes andre alternativ enn slanking. – Jeg har veldig mange ganger unnskyldt meg til folk og sagt at jeg prøver å gå ned i vekt. Hvis jeg spiste noe «ulovlig» eller var i en kontekst hvor det passet å nevne kroppen min, var det som om jeg skyldte folk å fortelle dem at jeg prøvde å gå ned i vekt. Fordi det var ikke akseptabelt å være stor. Det var veldig inkorporert i meg at det skulle være sånn.
”
Jeg spiste ikke fordi jeg var sulten eller fordi jeg syntes maten var så innmari god. I stedet var det et jag etter resultatet av spisingen, den følelsen som kom etterpå. Eller rettere sagt den følelsen som kom mellom maten og skammen.
Mat som smertelindring
For Sunniva ble det mer og mer fortvilende at spiseatferden til tider ble annerledes enn hun ønsket. – Jeg spiste ikke fordi jeg var sulten eller fordi jeg syntes maten var så innmari god. I stedet var det et jag etter
resultatet av spisingen, den følelsen som kom etterpå. Eller rettere sagt den følelsen som kom mellom maten og skammen. Det lille minuttet der jeg pustet ut. Litt som følelsen av å være skikkelig tørst og drikke et glass vann, bare mye sterkere. Eller når man tar en paracet og merker at hodepinen forsvinner. Den følelsen. Som om du slipper tak i et eller annet. Lettelsen over at endelig får jeg noe jeg trenger. Etter dette kom skammen umiddelbart. En selvutslettende skam, helt forferdelig.
Fikk hjelp hos ROS
Selv om Sunniva fikk terapihjelp fra hun gikk på videregående skole, ble det ikke snakket om hverken mat eller kropp i psykologtimene. Å adressere psykisk helse, overvekt og overspisning som en treenighet skjedde
Sunniva (i midten) sammen med Ingrid og Elin, podcast-vertinner i ROS sin egen podcast «Uforstyrra». I episoden «Overspising og på evig slanker´n» kan du høre Sunniva fortelle sin historie.
11
FOKUS
først da hun hadde blitt godt voksen og hadde gjennomgått terapi på mer følelsesmessig plan. – Da jeg som 30 år gammel begynte å forstå det med overspisning, var jeg samtidig også veldig klar for å gjøre noe med spiseatferden. Jeg hadde da jobbet mye med det som lå bak og trykte følelsesmessig. Jeg fikk hjelp hos ROS til å bevisstgjøre meg omkring hva som skjedde i de ulike situasjonene hvor jeg følte behov for å overspise.
”
Da jeg sluttet å overspise lærte jeg meg at følelser ikke eskalerer i det uendelige, men i stedet stopper opp og blir mindre. Nå vet jeg at de går over, og med det forsvinner også behovet for å overspise. – Gradvis begynte jeg å endre strukturene rundt overspisningsepisodene, og gjorde valg hvor det ble rom for følelsene mine. Gjennom å forstå følelsene mine, forstod jeg også bedre behovene mine, og dermed at det finnes andre måter å dekke disse behovene enn med mat – for eksempel med gode mennesker, gi meg selv tid, ha gode hjelpere osv. På den måten kunne jeg begynne å legge fra meg det som var det mest destruktive hjelpemiddelet jeg hadde. – Da jeg sluttet å overspise lærte jeg meg at følelser ikke eskalerer i det uendelige, men i stedet stopper opp og blir mindre. Nå vet jeg at de går over, og med det forsvinner også behovet for å overspise. Sunniva har et godt forhold til seg selv nå om dagen. Hun er fornøyd og har funnet en plass hun kan være akkurat den hun er. Hun tar en mastergrad i kjønnstudier, har samboer og føler generelt sett at hun realiserer sitt potensial til det ytterste. Selv om livet er en reise hvor hun stadig utvikler seg, ser hun ikke lenger på seg selv som et endringsprosjekt. – Etter alle årene med selvhat er det en luksus å få kjenne på at ting er bedre, og at jeg har det genuint godt.
12
Engasjert kroppspositivist
For Sunniva er det trist å oppdage at mange store personer som kontakter ROS snakker om seg selv som et endringsprosjekt. Hun opplever at det er en forventning i samfunnet om at man skal ha lyst til å gå ned i vekt dersom man er overvektig. – Jeg mener ikke at det er galt å gå ned i vekt hvis man trenger det for sin fysiske helse, men hva du veier skal ikke ha noe å si for deg som person eller om du får lov til å leve et fullverdig liv. Helse er mye mer enn vekt og god helse kan inkludere alle størrelser og fasonger. Sunniva opplever at kroppsstørrelsen hennes kan være provoserende for noen. Folk forstår ikke at man kan føle seg vel i kroppen sin når den er stor, og mange virker å ha en holdning om at man er usunn og ikke skal være lykkelig som stor. – Folk må selvfølgelig få lov til å ha ulike preferanser på hva de liker og ikke liker. Men andres preferanser skal ikke være en målestokk på hvordan jeg fortjener å ha det. Ingen skal få si noe om min verdipå bakgrunn av vekta mi. Det er ingen som har noe med den å gjøre. Dette kjemper jeg for i ROS, både på mine egne og andres vegne. Nettopp på grunn av dette er Sunniva en engasjert kroppspositivist som heier på et større mangfold av forbilder. –Hvis jeg som stor kvinne skal forestille meg hva jeg er i stand til, så må jeg ha forbilder som ligner meg som jeg kan se opp til. Vi trenger å se store damer i sosiale medier som realiserer drømmene sine og trer frem med suksessfulle karrierer. – Jeg vil se mer av store kvinner og menn som er glad i kroppen sin og som går i de klærne de vil. Jeg vil se dem med partnere og barn, og at de tar den utdanningen de selv vil. Det bør ikke være en vektgrense på suksess, heller ikke på sosiale medier. – Jeg forbeholder meg retten til å være glad og leve et lykkelig liv uansett hvilken vekt jeg har.
BOKANMELDELSE
I HODET PÅ EN TENÅRING HVA TRENGER UNGDOM FRA FORELDRENE? AV LARS HALSE KNEPPE TEKST: LINE ORVEDAL «I hodet på en tenåring» er en bok skrevet til tenåringsforeldre. Først og fremst forsøker forfatteren å gi oss foreldre en forståelsesramme av hvordan det er å være ung i dagens samfunn, og innsikt i hvordan ungdom føler, tenker, og handler. Videre tar han for seg hva det er ungdom faktisk trenger fra sine foreldre, og hvordan man kan være både til støtte og hjelp i tenåringers liv. Da jeg første gang ble presentert for tittelen på boken kjente jeg på en forunderlig motstand mot å skulle lese. Det bunnet trolig i min ulyst til å skulle bli minnet på min følelse av utilstrekkelighet som tenåringsmor. Ville jeg nok en gang måtte ta inn over meg alle mine mislykkede og til tider feilslåtte forsøk på å være en god og støttende mor? Sånn skulle det ikke bli. Allerede i innledningen av boken klarer forfatteren på en genuin måte å berolige meg idet han tar oss lesere med inn i sin egen ungdomstid. På en humoristisk og uproblematisk måte omtaler han denne tiden som syv år i stillhet.
Forfatter er Lars Halse Kneppe, utdannet psykolog og journalist. Han jobber til daglig som psykolog ved Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og ved flere videregående skoler i Oslo. Boken tar utgangspunkt i hans arbeid med ungdom gjennom mange år.
Videre blir vi presentert for dagens ungdomskultur. Som den første ungdomsgenerasjonen som har vokst opp i en verden definert og preget av sosiale medier aner vi lite om hva som vil bli konsekvensene av det Kneppe omtaler som et kollektivt sosialt eksperiment. Det at nåtidens unge ser ut til å streve med psykiske vansker i mye større grad enn tidligere settes også på agendaen, og ikke minst hvordan dette kommer til uttrykk i de unges liv. Dette følges opp av velskrevne karakteristika av ulike typer tenåringer som forfatteren i sin hverdag kommer i kontakt med. Her beskrives sinte unge menn, flinke piker, drama queens, slaskegutten, de emo og de usynlige. Det berører i høyeste grad å lese om disse sinte unge mennenes desperate kamp i sitt forsøk på å bli akseptert og forstått av andre og ikke minst om drama queens’enes helt basale behov for trygghet fordekt som ufordragelighet og manipulasjon. Også tema som skolevegring, spiseforstyrrelser og søvnproblemer med mer blir drøftet i siste halvdel av boken, med råd og vink til oss foreldre om hva den unge trenger og hvordan vi på best mulig måte kan være til hjelp. Når bør en bli bekymret? Hvordan skal man ta den vanskelige samtalen? Disse spørsmålene blir inngående beskrevet mot slutten av boken. Forfatteren mener at vi som foreldre må tåle å være både teite, kjipe og masete, og legge vekk all vår streben etter å skulle fremstå som kule. Det de unge trenger er å bli sett, lyttet til og forstått, men mest av alt å bli elsket. Kneppe skriver med både innsikt, humor og klokskap, og klarer på samme tid å gjøre dette på en måte som beroliger oss foreldre. Jeg vil anbefale denne boken på det varmeste til alle foreldre der ute som har en tenåring eller flere under samme tak.
13
FOKUS
APPER TIL BESVÆR? Hva skal vi egentlig mene om slankeapper? Hva gjør det med oss å se summen av alt vi har spist og trent bli regnet ut rett foran nesa på oss?
TEKST: MARIA VOGT ANDRESEN, ROS Bruken av slanke- og treningsapper har bredd om seg som en farsott de siste årene. Dette merker vi i ROS konsekvensene av, blant annet inne på samtalerommene våre. Et eksempel er «Elise» på 15 år, som kommer til samtale sammen med moren sin. Hun forteller at hun er ivrig bruker av en av de mest populære appene på markedet, en app som hun i utgangspunktet lastet ned av ren nysgjerrighet. I begynnelsen var hun heller ikke så opptatt av den, men etter å ha bestemt seg for å innføre nye vaner begynte hun å loggføre alt hun spiste og drakk i løpet av dagen. De første ukene var det gøy – det var motiverende å logge kalorier og antall skritt gått per dag. Appen ga henne en umiddelbar tilbakemelding på at hun var «på rett vei». Tallet på vekta sank og mestringsfølelsen meldte seg. Så skjedde det gradvis noe som gjorde at bruken av appen ikke lenger føltes bare bra. Der «Elise» tidligere hadde hatt et relativt avslappet forhold til prosjekt «sunnere vaner», opplevde hun nå at det var i ferd med å ta overhånd. På de verste dagene kunne hun ikke engang ta seg en bit tyggegummi uten å følge at hun måtte loggføre det. Og tallenes tale var klar. Skulle hun tygge tyggis, måtte hun kutte ut saft til middagen. Skulle hun gå i «kaloriunderskudd», var det ikke snakk om å spise lefse til tacoen. Mat «Elise» tidligere hadde spist med glede, til og med kost seg med, ble av appen klassifisert som usunn og fetende. Middagsmåltidet, som alltid hadde vært en hyggelig stund for hele familien, handlet nå for «Elise» om å komme unna med å spise så lite som mulig, sånn at hun ikke oversteg den daglige kalorigrensa appen hadde regnet ut for henne. Alle de fine opplevelsene hun hadde i løpet av uka ellers havnet
14
i bakgrunnen, og hun brukte mye tid på å pønske ut måter å lure appen på, sånn at hun kunne komme unna med å spise mye mindre enn hva en jente i puberteten faktisk trenger. Både «Elise» og moren hennes var fortvilet: Appen var i ferd med å ta over livet hennes.
”
Har man en spiseforstyrrelse, eller bare et vanskelig forhold til mat og trening, trenger man hjelp med å fri seg fra trangen til å ha fullstendig kontroll på hva man spiser og hvor mye man trener.
Ikke alene
Dessverre er ikke «Elise» alene om disse opplevelsene. I en studie fra 2017 undersøkte forskere ved University of California bruken av «slankeapper» blant unge kvinner som hadde eller hadde hatt spiseforstyrrelser. Mange av deltakerne i studien beskriver erfaringer som ligner «Elises». Flere skjønner raskt at det ikke kan være sunt å bruke appen slik de gjør, men det er allerede for sent. De har utviklet et avhengighetsforhold til appen hvor de ikke kan spise noe som helst uten å loggføre det. Har de av en eller annen grunn ikke mobilen tilgjengelig lar de heller være å spise. De klarer ikke lenger stole på at kroppen forteller dem hva de trenger, og det er absolutt ikke snakk om å spise noe som kan få tallene på skjermen til å gå fra grønt til rødt. Heldigvis forstår de fleste etter hvert at det er umulig for dem å få et naturlig forhold til mat så lenge de fortsetter å bruke appen. Flere av dem som var selverklært friske beskriver det å endelig slette appen som et viktig første
Ekstra støtte?
Heldigvis finnes det også apper som kan være til hjelp på veien mot tilfriskning. Et eksempel er «Rise Up» (USA) som hjelper brukerne med å kartlegge måltider, samt følelser og atferd som er med på å opprettholde spiseforstyrrelsen. Denne typen «selvovervåking» hjelper brukeren til å bli klar over egne mønstre og hvordan disse kan brytes. I tillegg forsyner appen dem med nye mestringsmekanismer de kan teste ut når de har det vanskelig. Sånn sett har appen en del til felles med terapi, og man anbefales også å bruke den som et tillegg til støtte fra en terapeut eller rådgiver. I Norge har vi appen «Stopp bulimi», som ble utviklet i Trondheim i 2014. Den baserer seg på flere av de samme prinsippene som «Rise Up». Mottakelsen blant fagfolk var blandet da
den først havnet på markedet, men de fleste var enige om at den nok kunne være nyttig for pasienter tidlig i sykdomsforløpet. En app kan aldri erstatte terapi, men kanskje kan den være et ekstra hjelpemiddel?
Gi slipp på kontrollbehovet
Det er vanskelig å få noe klart svar på spørsmålet som ble stilt i innledningen. Det vi kan si, er at det generelt sett er en dårlig idé å laste ned slankeapper dersom man synes at tanker om mat, kropp og trening allerede tar for stor plass i hverdagen. Har man en spiseforstyrrelse, eller bare et vanskelig forhold til mat og trening, trenger man hjelp med å fri seg fra trangen til å ha fullstendig kontroll på hva man spiser og hvor mye man trener. Å gi slipp på dette behovet er utfordrende nok i seg selv, og vil bli mye vanskeligere dersom man vet at fullstendig oversikt bare er noen tastetrykk unna.
Kilder: «How Apps Can Be Used for Eating Disorder Recovery» (Mulheim, 2018) «It’s Definetely Been a Journey»: A Qualitative Study on How Women with Eating Disorders Use Weight Loss Apps» (Eikey, 2017) «Roser Trondheimsutviklet bulimi-app» (Minsaas, 2014). «Health and fitness app usage «Grew 330% in just three years» (Netimperative, 2017).
15
Foto: istockphoto
steg på veien mot tilfriskning. For andre handler det om å endre måten de bruker appen på. Der de tidligere brukte den for å for å sjekke at de ikke oversteg en bestemt «kalorigrense», bruker de den nå for å følge med på at de spiser nok og får i seg det de trenger av næringsstoffer. Dette viser hvordan bruken av apper og andre teknologiske nyvinninger ikke er enten bra eller skadelig. Sånn sett har den digitale verden noe viktig til felles med den fysiske: Den er preget av gråtoner hvor det sjelden finnes helt klare svar, og hvor det ofte er opp til den enkelte å avgjøre hva som er sunt og bra for akkurat seg.
S I D ET T I L N O E N! #F Ø RST EST E G ET TEKST: NINA HVIDSTEN, ROS FOTO: ANITA VEDÅ Mange unge synes det er vanskelig å kontakte helsesykepleier eller fastlege når de begynner å kjenne at forholdet til mat og kropp er vanskelig. Det kan være fordi de skammer seg over tankene og følelsene sine, eller fordi de ikke føler at problemene deres er store eller alvorlige nok. Samtidig vet vi at jo lenger man har en spiseforstyrrelse uten å oppsøke hjelp, jo lenger blir veien mot å bli frisk igjen. En viktig del av ROS sitt virke er forebyggende arbeid. Vi ønsker å være tilgjengelig så tidlig som mulig for å forhindre alvorlige spiseforstyrrelser. Derfor tilbyr ROS rådgivning via chat, noe som gjør terskelen for å ta kontakt med oss, enda lavere. Å ha et sted der man bare kan stille et enkelt spørsmål helt anonymt – uten å bestille time hos legen eller oppsøke helsesykepleier personlig – gjør ofte at mange faktisk tør å ta kontakt. Har man først turt å stille dette ene spørsmålet, er det ofte lettere å åpne seg mer om hva som er vanskelig. Dette var bakgrunn for prosjektet kalt #førstesteget som vi er så takknemlig for at ble støttet av Extrastiftelsen. Prosjektet startet høsten 2018 med en omfattende kvalitetssikring av chattilbudet vårt. Vi fikk nytt chat-system med økt brukervennlighet, vi utførte en nyttig
16
kartlegging av henvendelsene som kommer til vår chat, vi rekrutterte nye frivillige chat-rådgivere og sikret påfyll av kunnskap og kompetanse på ulike områder. På nyåret kunne vi også utvide våre åpningstider slik at vi nå er tilgjengelig alle ettermiddager søndag til torsdag. Alt lå da til rette for siste del av prosjektet – en storstilt kampanje som skulle oppfordre unge til å snakke med noen. I samarbeid med kommunikasjonsbyrået Mannheimer utviklet vi budskap og kampanjeplan. Budskapet vi endte på var så enkelt og beskrivende som «Si det til noen. Ta det første steget».
Hei. Jeg sliter litt med en spiseforstyrrelse og folk har blitt veldig rare rundt meg. Hva gjør jeg, blir jo helt avvist. Det er kanskje litt rart å skrive hit, men jeg visste ikke helt..
I mars kickstartet selveste Helsesista kampanjen med en story via sin Snapchat-kanal. Storyen hadde over 70 000 visninger og fikk en enorm påvirkning på chat-henvendelsene den dagen. Hele 158 personer var innom chatten dette døgnet, noe som viser et svært stort behov for vårt tilbud. Kampanjen fortsatte i fire uker med strålende hjelp fra en rekke rollemodeller. Blant andre hadde vi med oss blogger og forfatter Linnéa Myhre, skuespiller Silje Carlsen, blogger og journalist Gisle Agledahl, artist dePresno, volleyballspiller Kristian Bjelland, bandet Dårlig Hjorth og representanter fra Ungdommens bystyre i Bergen. Sett i forhold til ukene før, hadde vi i kampanjeperioden en økning i henvendelser på chatten på 179 %. Vi håper og tror at kampanjen har ført til at noen virkelig har våget å ta det første steget og fortelle noen hvordan de egentlig har det. Og selv om kampanjeperioden nå offisielt er over, er vi fremdeles der for alle som synes at forholdet til mat og kropp har begynt å bli vanskelig.
Eh okay, jeg vet ikke helt hva jeg gjør her.. Jeg sliter en del med selvbildet og føler jeg aldri blir god nok. Er redd jeg skal få en spiseforstyrrelse.
17
M I TT FØRSTE STEG TEKST: RAKEL FJELLTVEDT FOTO: ISTOCKPHOTO Det er få ting som gjør oss så sårbare i møte med andre, som å dele det vi er aller mest redd for å si høyt. Samtidig er det nettopp de tingene vi er reddest for å fortelle om, som kanskje er viktigst å åpne opp om, dersom vi skal ha mulighet for endring. Men så kjennes kanskje endring like skummelt som det å dele i seg selv. Kanskje er det faktisk slik at det er nettop fordi vi er redd for endring, at vi vegrer oss for å fortelle om det som er vanskelig. For i endringen ligger noe ukjent, og dersom ting bikker mot, vil det være naturlig å klamre seg til det man vet, det man kan, og det som har vært trygt lenge. For meg så var anoreksien det jeg «visste». Det jeg «kunne». Det som var «trygt». Det var noe stabilt i alt det ustabile, som jeg selv trodde jeg kunne kontrollere, og som jeg selv var redd for at noen skulle ta bort. Etter en sommer med altfor lite håp, altfor mange tårer og veldig lite «liv», var jeg kanskje reddere enn noen gang for å miste dette stabile holdepunktet i livet. Jeg hadde kjørt meg selv sånn inn i gamle tankebaner at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut. Etterhvert ville mye av meg heller ikke ut. Jeg ville bare bli der, i det gamle, trygge sporet som ledet til ingenting, men som i mitt hode ledet til alt. Og det var ikke før det hadde gått litt for langt enda en gang, at jeg til slutt valgte å fortelle dette til noen. At det hadde gått for langt. Igjen. Og at jeg trengte noen til å hjelpe meg. Igjen. Før jeg valgte å fortelle dette, var jeg redd for hva som ville skje. Jeg var redd for at noen skulle «ta fra meg spiseforstyrrelsen» - for jeg visste ikke hvem jeg var uten
18
”
Jeg var redd for å måtte gjøre opprør mot en mestringsstrategi jeg hadde lent meg på i mange år. Jeg var redd for å ikke være syk nok. Jeg var redd for å være for syk. Jeg var livredd for å reddes, men kanskje aller reddest for å ikke kunne reddes.
den. Jeg var redd for å måtte gjøre opprør mot en mestringsstrategi jeg hadde lent meg på i mange år. Jeg var redd for å ikke være syk nok. Jeg var redd for å være for syk. Jeg var livredd for å reddes, men kanskje aller reddest for å ikke kunne reddes. Og så var jeg redd for å skuffe. For det å innrømme at ting gikk dårlig, ville bety å måtte innrømme at jeg trengte hjelp. Og der og da føltes dette som et svakhetstegn. Noe som gjorde meg til en skuffelse. Men så må noe ha virket viktigere enn å unngå disse «tenk-hvis-tankene». Kanskje var jeg bare så sliten på dette tidspunktet at jeg ikke orket å holde masken oppe lenger, jeg vet ikke. Jeg ba iallfall om et møte med en jeg visste at kunne hjelpe. Jeg skulle si dette vanskelige til noen, og følte sviket i hele kroppen i det jeg trådde inn på det kontoret og fortalte sannheten for første gang på aldri så lenge. Nesten uten pustepauser fortalte jeg om hvordan ting var, uten å legge noe imellom, helt til jeg var helt tom og ikke hadde mer på hjertet, og det ikke var mer å si fordi alt allerede var sagt.
Jeg husker hvor engstelig jeg var da jeg ventet på reaksjonen. Men jeg ble ikke møtt slik jeg hadde fryktet. Jeg så ikke like mye skuffelse i den andres øyne som det jeg hadde forestilt meg. Det var heller ingen som prøvde å «ta fra meg» noe. Jeg fikk aldri beskjed om at jeg ikke var syk nok, ei heller at jeg var for syk. Ingen dvelte ved det som hadde vært. Det ble heller gjort en innsats i hva som skulle komme. Hadde jeg ikke turt å for en gangs skyld være åpen om det som var vanskelig, den sommeren for flere år siden, vet jeg ikke hvordan situasjonen hadde vært nå. Men jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag dersom jeg ikke hadde våget å fortelle. Den gangen var det utrolig sårt og stort og vanskelig å åpne munnen om noe jeg i dag kan snakke om på en helt annen måte. Og jeg kan fremdeles kjenne på den følelsen. Jeg husker hvordan det kjentes å åpne munnen og si at jeg trengte hjelp. Frykten for avvisning har kanskje aldri vært så stor. Det faktum at jeg ikke ble avvist, er noe jeg har tatt med meg videre. Vissheten om at jeg selv åpnet opp og gjorde det mulig for andre å hjelpe ved å ta det første steget, er også noe jeg legger meg på minne. For det var jeg selv som ble nøkkelen til den store endringen jeg gjennomgikk i halvåret som fulgte. Det var ikke en endring som var påtvunget eller falsk. Det var ikke noen som «tok fra meg spiseforstyrrelsen», slik jeg hadde vært redd for. Sakte men sikkert fikk den imidlertid en helt annen rolle i livet. En bitteliten birolle. Og til slutt ingen rolle i det hele tatt. Da kastet jeg den fra meg av egen vilje. Jeg tviholdt ikke, jeg gråt ikke, jeg skrek ikke. Det bare var ikke plass til den mer, oppi alt det andre fine som ga livet så mye mer mening enn alle de siste årene noen gang hadde gitt. Hvorfor skulle jeg bære videre på noe så tungt som den? Å fortelle om det som var vanskelig den gangen, var skummelt fordi reaksjonene og følgene var ukjente. Og selv om jeg ble møtt på en god måte, førte det jo også til at jeg måtte møte meg selv i kamp rundt ting jeg fryktet. Jeg bare synes at man av og til skal våge å ta den kampen. Våge å stå litt i den tanken om hva som er det verste som kan skje. Ingen kan ta fra deg tanker. Ingen kan ta fra deg deg selv. Men det er ikke sikkert noen kan hjelpe deg heller, om du ikke tar det første steget og sier fra om hva som er vanskelig.
19
N Å R M AT O G K R O P P
TA R F O R S T O R P L A S S TEKST: CATHRINE NITTER ILLUSTRASJON: MIKROFILM, FRA «VISES IKKE UTENPÅ» Hva kan man selv gjøre for å redusere overopptattheten av mat, kropp og vekt, og hvilke mestringsstrategier finnes? Hvordan få bedre selvfølelse og bli mer glad i seg selv? Dette er spørsmål jeg som foredragsholder i ROS får mye av, enten det er fra selv berørte, studenter eller fagfolk. Mitt umiddelbare svar er at disse spørsmålene er vanskelige. Når det er sagt har jeg gjort meg opp en del tanker. Spiseforstyrrelse- og selvfølelsesproblematikk er komplekst og bunner ut i et samspill av ulike faktorer som har påvirket hverandre over tid. Vi kommer også til verden med ulike forutsetninger. Noen er kanskje fra naturens side dårligere utrustet til å håndtere de utfordringer man møter, noen er født inn i mer krevende omgivelser – andre kanskje begge deler. Jeg tror dette er viktig å anerkjenne – det er ikke alltid det er så mye vi kunne gjort for at det skulle blitt annerledes. Når det er sagt er det mye vi kan gjøre når vi blir bevisst mekanismer som påvirker oss. Da kan vi også få det bedre. Det er vanskelig å skulle gi noen generelle råd, men jeg har likevel prøvd å formulere noen, med utgangspunkt i å forebygge negative tanker rundt egen vekt og kropp.
Ta en opprydning på sosiale medier
Dette har du nok hørt før. Sosiale medier kan trigge negative tanker og følelser knyttet til kropp og utseende, og gjøre at vi legger unødvendig mye verdi i nettopp kropp. Når det er sagt, er det alltid viktig for meg å understreke at sosiale medier er «toppen av et isfjell». Det er ikke en bloggers feil at noen får en spiseforstyrrelse – det er summen av flere ting. Men, i en verden som legger enormt stor verdi i kropp – hvor kropp kommuniseres overalt hele tiden, så blir man negativt påvirket. Har man lav selvfølelse og legger stor verdi i kroppen er man utsatt for å utvikle et vanskelig forhold til mat, kropp og vekt. Det kan av denne grunn være lurt å reflektere litt over følgende; hva er det som fanger din interesse på
20
sosiale medier? Bruker du mye tid på bloggere, instagramprofiler eller andre kanaler hvor mat, kropp og vekt kommuniseres hyppig, kan det være lurt å bli litt bevisst dette og kanskje ta en opprydning.
Unngå slanking og dietter
Et av kjernesymptomene til mennesker med spiseforstyrrelser/spiseproblematikk er slanking. Enten i form av at man tenker mye på at man skulle ha slanket seg, har et påtrengende ønske om å gå ned i vekt og/eller at man stadig forsøker å begrense matinntaket, utsetter måltider, eller har strenge regler for hva som er riktig og ikke riktig å spise. Å slanke seg kan trigge et spiseforstyrret mønster i form av at det å ikke spise tilstrekkelig kan bidra til en overopptatthet av mat, kropp og vekt. Et annet problem er at slanking sjeldent fungerer. Å drive med ambisiøs slanking kan gi kortvarige resultater, men fungerer dårlig på sikt. De aller fleste går opp igjen i vekt – noe som i seg selv kan føre til følelsen av å
RÅ D G R
S
N
ER
JØ
IV
H
E
mislykkes, som igjen kan trigge overopptatthet av mat, kropp og vekt – som i mange tilfeller vil resultere i nye slankeforsøk. Man kan derfor gå inn et destruktivt, selvforsterkende mønster. Jeg ønsker å tilføye at et sunt kosthold er et kosthold som dekker dine næringsbehov, styrker fysisk helse og reduserer risikoen for livsstilsrelaterte sykdommer. Ulike livsfaser har ulike behov for næring, og hva som fungerer bra for den enkelte er individuelt. Har man spiseforstyrrelser/spiseproblematikk er det viktig å jobbe med mat og måltid, blant annet å spise regelmessig og variert og å tillate seg tilstrekkelig mat ved de ulike måltidene. Man trenger kanskje å erfare at det å spise seg passe mett til ulike måltider ikke vil resultere i vektøkning. Spiser man tilstrekkelig til de ulike måltidene vil mange oppleve at fokuset rundt mat, kropp og vekt reduseres.
Prioriter det som gir deg positivt påfyll
I livet generelt er det flere ting som kreves av oss, som ikke nødvendigvis er lystbetont og som kan tappe oss for energi. For eksempel må vi studere og ta eksemen om vi er studenter, vi må på jobb hver dag om vi jobber fulltid, selv om vi ikke alltid orker eller har lyst. Vi må også stå i å miste noen vi er glad i eller at noen vi bryr
oss om går gjennom en vanskelig periode. Siden livet slår oss i ansiktet med jevne mellomrom, er det viktig at den tiden man har til overs er fylt med ting som gir en positivt påfyll. Derfor, kjenn litt etter; hvilke mennesker gjør deg glad, hvem ønsker du å bruke tid sammen med, og hvilke aktiviteter gir deg avkobling og positivt påfyll? Det er lettere å ta vare på andre og stå i krevende situasjoner når man har det bra med seg selv.
Vær bevisst dine kommentarer
Et tema vi har vært spesielt opptatt av det siste året her i ROS er «negativt kroppssnakk». Den viktigste formidleren av negative kommentarer og fokus knyttet til mat, kropp og vekt er oss mennesker. Å snakke nedsettende om egen eller andres kropp, hva maten inneholder, hva som er sunt og usunt og så videre er blitt normativt – vi tenker ikke engang over det. Men denne måten å kommunisere på fører ingenting godt med seg. Det eneste som skjer er at man – atter en gang – setter tema på dagsorden og forsterker et allerede eksisterende negativt fokus på mat og kropp. Mens noen preller det av seg, vil det for andre gå inn i en lang rekke med negativ påvirkning som – i verste fall - kan trigge spiseforstyrrelser. Vær spesielt bevisst hvordan du snakker om disse temaene sammen med barn. Barn som vokser opp i miljø hvor mat, kropp og vekt tar stor plass, er mer utsatt for å utvikle negativt kroppsbilde og legge stor verdi i kropp.
Snakk med noen
Har du flere ugreie enn greie dager? Bruker du mye av din tid på bekymringer knyttet til mat og kropp? Da er det viktig at du snakker med noen – enten det er en venn du stoler på, rådgiver, kollega, oss i ROS, psykolog eller helsesykepleier om du er skoleelev. Å dele tankene sine med noen – sette ord på dem og si dem høyt – kan gjøre dem mer håndterbare for oss. Utfordringer føles dessuten ofte litt lettere når man har noen å dele den med. Min erfaring fra ROS er at mange med spiseforstyrrelsesproblematikk ikke ønsker å fortelle sine nære hva de strever med fordi de ikke vil være til bry eller ta plass. Man forventer at de rundt en ikke er interessert, eller at de skal tenke at problemet ikke er alvorlig nok. Men nære venner setter ofte pris på tilliten man viser når man tør å være sårbar. Selv setter jeg utrolig stor pris på at venninner tør å snakke med meg om vanskelige tanker og følelser – det er en stor tillitserklæring, som i tillegg kan gjøre at man kommer nærmere hverandre.
21
FOKUS
T Y N G D E K R A FT E N S LO V OM BARN OG OVERVEKT TEKST: CATHRINE NITTER, ROS ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO
å ha noe som helst å si for helsen vår, og at BMI generelt er et dårlig mål for enkeltindividers helse.
VEKT. Et ladet ord på fire bokstaver, grobunn for mange av nåtidens største frykter og engstelser. Kropp har enormt stor verdi i samfunnet vårt, og vekt følger en slags tyngdelov hvor tynn er riktig og tjukk er galt. Det er en kollektiv oppfatning om at en slags eufori oppnås når man er tynn – at det å være tynn genererer positive følelser, vellykkethet, et rikt og sosialt nettverk, bedre skoleprestasjoner osv. I lys av dette er det kanskje ikke så rart at engstelsen blir stor blant foreldre som har barn med en vektkurve over det man betrakter som normalt.
Hva forteller vekt oss, sånn egentlig?
”
Når vi begynner å snakke med barnet om vekt, mat, slanking, sunt og usunt og så videre, setter vi tema på dagsorden. Vi gjør barnet bevisst på noe som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde et forhold til.
Min erfaring er at det ofte ikke skal så mye til før vi engster oss mer enn nødvendig når det gjelder barn og vekt – eller bare vekt generelt. Og dette er kanskje ikke så rart i et samfunn hvor marginene for rett og galt innenfor vekt og helse oppleves som små, hvor overvekt ofte sykeliggjøres. Det skal nemlig ikke så mye overvekt til før vi tenker at vi må gjøre noe, at det er noe som er galt. Men så vet vi også at overvekt i seg selv ikke trenger
22
Overvekt i seg selv er ikke farlig. De fleste som er overvektige i Norge i dag er heller ikke sykelig overvektige. Man kan være i god fysisk form og leve et fint og meningsfylt liv med overskudd til de tingene man ønsker, selv om vekten er i overkant positiv. Om barnets vekt er noe over hva vi normalt sett betrakter som «normalvekt», er ikke dette synonymt med at vi bør begynne å bekymre oss eller sette inn tiltak. Faren er da at vi lager et problem ut av noe som i utgangspunktet ikke var det. For når vi begynner å snakke med barnet om vekt, mat, slanking, sunt og usunt og så videre, setter vi temaet på dagsorden. Vi gjør barnet bevisst på noe som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde et forhold til. Dette trenger ikke være et problem i seg selv, men i en verden hvor kropp, mat og vekt kommuniseres overalt hele tiden, legger vi til rette for at barnet – i møte med verden der ute – blir enda mer bevisst på nettopp disse tingene. Det kan dessuten tidlig trigge barnets forståelse av egen kropp som «unormal» eller «feil» og gi en følelse av at man burde gjøre noe for å passe inn i ideen om hvordan kropp burde være. Mange personer med overspisningslidelse – både i følge erfaringer fra ROS, men også fra forskning – kan fortelle at tidlig fokus på vekt og det å bli utpekt som overvektig
i barneskolen, hvor gjerne flere eksperter ble koblet på tidlig, var med på å dra dem inn i en overopptatthet av mat, kropp og vekt. Mange forteller at de så lenge de kan huske har prøvd å slanke seg - den ene dietten etter den andre har blitt prøvd ut, med kortvarige eller mislykkede resultater. På barneskolen skal alle barn veies. Dette gjøres blant annet fordi vi trenger data som kan fortelle oss hvordan det står til med utviklingen av nordmenns helse. En indikator på helse er vekten vår. Utfordringen her er at vi ofte gir vekten mer ansvar enn nødvendig. Når barnet viser en negativ vektutvikling er det mange alarmer som går, og tiltak som settes inn er hovedsakelig ofte sentrert rundt det adferdsmessige.
Når bør vi bli bekymret?
Overvekt hos barn kan skyldes en rekke faktorer. Mens noen er tyngre fra naturens side, eller har det man ofte kaller for «valpefett», kan det for andre være symptomer på underliggende, psykisk problematikk. Vi trenger gode tiltak når barnets vektkurve er godt over hva man kan tenke på som normalt, men da må vi også stille spørsmål utover hva barnet spiser og hvor ofte barnet beveger seg. Har barnet venner? Driver barnet med meningsfulle aktiviteter? Trives barnet greit på skolen? Har barnet flere gode enn dårlige dager? Har barnet en eller flere trygge og gode omsorgspersoner i livet sitt? Er svaret ja på flere av disse spørsmålene, er det ikke umiddelbar grunn til bekymring, tenker jeg.
23
FOKUS
BETRE BEHANDLING FOR PERSONAR MED OVERVEKT - F RÅ VÅRT BRUKARPERSPEKTIV TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM OG INGVILD TOSKEDAL Brukarmedverknad er ein viktig del av ROS sitt arbeid for å ivareta interessene til personar med spiseproblematikk og deira pårørande. Brukarrepresentantar i ROS er personar med eigen- eller pårørandeerfaring som fremjar brukargruppa sine erfaringar og synspunkt i utvikling av blant anna pakkeforløp, retningslinjer og behandlingstilbod. Brukarrepresentantar kan delta både i faste råd og utval og i meir tidsavgrensa prosjekt. I fjor starta eit slikt prosjekt ved Poliklinikk for overvekt i Helse Bergen. Her har ROS vore representert ved Ingvild Toskedal og meg sjølv som brukarrepresentantar. Sjølv vart eg rekruttert via brukarutvalet i Helse Bergen, medan Ingvild kom inn som heilt ny frivillig i ROS. Ho tok kontakt med ROS hausten 2018 etter å ha tenkt lenge på å engasjere seg som frivillig, og ballen begynte fort å rulle. Ingvild har eigenerfaring med overspisningsproblematikk, noko som har vore av stor nytte i dette prosjektet. Begge meiner vi at det er behov for meir kunnskap om problematikken, både i samfunnet generelt og i behandlingsapparatet spesielt.
”
Frå starten av har vi vore opptekne av å understreke at overvekt er meir enn ein somatisk tilstand, og at det er viktig at behandlar saman med pasient tek seg tid til å utforske kva som ligg til grunn for overvekta Poliklinikk for overvekt (PFO) vart etablert i 2012, og har
24
sidan den gong fått stadig fleire pasientar, utan at ressursane ved poliklinikken har auka nemneverdig. Dette har gitt kapasitetsutfordringar og gjort at ikkje alle pasientar får behandlinga dei har behov for. Prosjektgruppa Ingvild og eg har vore ein del av, har hatt som mandat å revidere pasientforløpet for vaksne pasientar med overvekt/ fedme. I dette arbeidet har det vore særleg viktig å løyse utfordringar knytt til kapasitet, bemanning og rollefordeling internt og mellom spesialist- og kommunehelsetenesta. Målet er å kunne tilby eit trygt, effektivt og tverrfagleg pasientforløp i tett samhandling med kommunane. Inga lita bestilling! I perioden desember 2018-april 2019 var Ingvild og eg på sju møte ved poliklinikken, og kom med våre innspel til kva som er viktig i eit godt pasientforløp for personar med overvekt/fedme. Frå starten av har vi vore opptekne av å understreke at overvekt er meir enn ein somatisk tilstand, og at det er viktig at behandlar saman med pasient tek seg tid til å utforske kva som ligg til grunn for overvekta. Ofte er årsakene komplekse, og det er behov for ei anna tilnærming enn tradisjonelle livsstilstiltak. Vi meiner det er viktig at pasienten sjølv får setje sine behandlingsmål og definere kva som er viktig for akkurat dei. Vi veit at ein kan oppnå betre helse og livskvalitet utan vektreduksjon, og at vektreduksjon dermed ikkje treng å vere målet, sjølv ikkje ved PFO. Som brukarrepresentantar frå ROS har vi gjennom heile prosjektperioden hatt høgt fokus på overspisningslidelse. Dette er den mest vanlege spiseforstyrringa vi har, men også den det er minst kunnskap om. Førekomsten av overspisningslidelse er høgare blant personar med overvekt, og spesielt høg hos dei som
søkjer vektreduserande behandling. Det er altså grunn til å tru at fleire som søkjer behandling hos PFO, slit med overvekt (symptom) grunna overspisningslidelse eller -problematikk (årsak). Dersom ein ikkje klarer å fange opp desse personane tidleg, risikerer ein å drive kortsiktig symptombehandling med fokus på vektnedgang. Dette gagnar verken pasienten eller poliklinikken. Vi har difor uttrykt at psykolog ved PFO har ei viktig rolle, spesielt i kartleggingsfasen, og at ein bør jobbe for å få minimum ein fast tilsett psykolog i full stilling. Det er viktig at pasientar med overspisningslidelse eller -problematikk får behandling for dette av fagpersonar som kjenner til mekanismane bak ei spiseforstyrring.
”
Vi meiner det er på høg tid å ta eit oppgjer med måten ein snakkar om, møter og behandlar personar med overvekt/fedme i Noreg.
Pasientkommunikasjon har vore eit anna viktig tema for oss som brukarrepresentantar. Mange personar som slit med overvekt, opplever diskriminering og stigmatisering, både i samfunnet generelt og i møte med helsevesenet. Det har mykje å seie korleis ein ordlegg seg i møte med denne pasientgruppa, så ein ikkje aukar skam og stigma. Positiv pasientkommunikasjon er ein kunst, og noko ein gjerne kan drive jamleg kompetanseheving på.
poliklinikk for overvekt er, kan og bør vere i dagens samfunn. Kva ønskjer ein å tilby og bety for pasientgruppa? Vi meiner det er på høg tid å ta eit oppgjer med måten ein snakkar om, møter og behandlar personar med overvekt/fedme i Noreg. Sjukeleg overvekt er ein kompleks og kronisk tilstand som ikkje kan behandlast med formaningar om å ete mindre og røre seg meir. Alt i alt har det vore ei god oppleving å vere brukarrepresentantar i dette prosjektet. Det har vore arbeidskrevjande, men lærerikt, og vi har opplevd å bli høyrt og tekne på alvor gjennom heile prosessen. Det reviderte pasientforløpet inneheld blant anna screening av alle pasientar for å kunne fange opp og behandle overspisningslidelse, bruk av samvalsverkty for å støtte pasienten i valet mellom tilgjengelege behandlingsalternativ, eit seks månaders livsstilskurs som er godt evaluert av pasientar i Vestfold, samt auka fokus på pasienten sine forventningar, målsettingar, nettverk og ressursar. Vi meiner at forløpet er godt, men kor mykje ein får til på vegen vidare, er også i stor grad eit budsjettspørsmål. Vi håpar på meir ressursar til PFO, så personar som søker behandling for overvekt/ fedme, framover i større grad kan få riktig behandling til riktig tid.
På eit overordna plan har Ingvild og eg lagt vekt på at revisjonen av pasientforløpet er eit gyllent høve til å løfte blikket og spørje seg kva ein
25
FOKUS
G I R S L ANK E O P E RA S J O N B E D R E H E L S E? TEKST: CATHRINE NITTER, ROS Slankeoperasjon har vært et mye diskutert tema den siste tiden. Et kjapt søk på «slankeoperasjon» i google gir svært mange treff – i skrivende stund nærmere 130 000. Det finnes etter hvert også en del forskning på temaet – særlig studier som har sett på slankeoperasjon og dens effekt på vekt, sammenlignet på tradisjonell slanking. Men selv om slankeoperasjon viser lovende resultater når det gjelder langtidseffekt på vekt, kan operasjonen for mange medføre uheldige bivirkninger. Det er en kjent sak at fedme er en økende problematikk i befolkningen og medfører økt helserisiko. Det å leve med stor overvekt er heller ikke spesielt enkelt for de berørte, og kan føre til psykiske belastninger. Mange blir utsatt for såkalt «shaming», «blikking» og vektrelatert mobbing. Det å være tjukk assosieres med en rekke negative egenskaper, i et samfunn hvor kropp – og da en slank og veltrent kropp – har stor verdi. Fedme blir i dag gjort til et individuelt ansvar hvor løsningen ligger i adferdsendring. Når man ikke mestrer å gå ned i vekt er det bare å prøve igjen – mindre energi inn enn du forbruker. Det finnes nok av eksempler på pasienter som hver gang de er hos legen får samme beskjed; «du burde gå ned en 10- 15 kilo». Men så får man det – atter en gang – ikke til. Og for de som får det til, er det som regel midlertidig.
26
For ja, slanking er vanskelig over tid. Forskning gjort på slanke- og vektreduksjonsprogrammer viser kun midlertidige resultater på vekten – de fleste går opp det samme eller mer enn man gikk ned få år etter avsluttet behandling. Er man sykelig overvektig er det veldig stor sannsynlighet for at man 1) opplever mat, kropp og vekt som svært utfordrende og 2) har prøvd ikke bare en, men flere slankekurer i løpet av livet. Siden jeg jobber i ROS er det også nærliggende for meg å påpeke at en stor andel av de som i dag klassifiseres som sykelig overvektige, også har en spiseforstyrrelse. Et av kjernesymptomene til personer som strever med denne kombinasjonen er nettopp slankeadferd gjennom kostrestriksjoner og ekstreme dietter. Mange har prøvd å slanke seg siden de var i tidlig tenårene, og bruker store deler av sin tid på å bekymre seg over kropp og vekt. I lys av dette kan slankeoperasjon virke forlokkende. Ikke bare for pasienten selv, men også for de som jobber med fedmebehandling. Slankeoperasjoner har, sammenlignet med vanlig slanking, vist seg å ha bedre langtidseffekter når det gjelder vektreduksjon. De fleste vil gå ned betydelig i vekt etter en slik operasjon, og selv om mange etter noen år vil gå opp noe i vekt, er langtidsresultatene bedre enn for andre metoder. Men, for noen blir slankeoperasjon inngangen til en rekke nye problemer.
”
En norsk studie fant at slankeoperasjon hadde positiv effekt på livsstilsrelaterte sykdommer som diabetes, høyt blodtrykk og kolesterol, men førte også til økt forbruk av tabletter mot angst, depresjon og somatiske smerter. For mange pasienter er slankeoperasjon siste utvei. De trenger drahjelp for å bli lettere og en «kick- start» på et sunnere liv. Men, er du en av dem som hyppig tyr til mat som trøst, som overspiser og/eller ofte får følelsen av å «miste kontroll» på matinntaket, vil ikke slankeoperasjon i seg selv være en god løsning. De destruktive spisemønstrene vil vedvare selv om deler av magesekken er borte. Forskning som er gjort på området bekrefter dette – pasienter som slet med overspisning eller overspisningslidelse før operasjon, fortsatte å gjøre dette etter operasjon. Hos denne pasientgruppen var også vektnedgangen på sikt lavere enn hos pasienter som ikke hadde spiseforstyrrelser.
høyt blodtrykk og kolesterol, men også førte til økt forbruk av tabletter mot angst, depresjon og somatiske smerter. Jeg tror slankeoperasjoner svikter i den forstand at screeningen gjort i forkant er for dårlig – vi vet ikke nok om pasientene før vi slipper dem inn på operasjonsbordet. Har man en spiseforstyrrelse, anbefales ikke slankeoperasjon, men fordi vi ikke screener godt nok, er det mange som likevel blir tilbudt slik behandling. Videre er oppfølgingen for dårlig. Pasientene står ofte på egne bein etter operasjon, men burde ideelt sett hatt tett oppfølging. Både med tanke på selve adferdsendringen, men også med tanke på psykisk problematikk.
De fleste som gjennomgår slankeoperasjon vil begynne å legge på seg igjen 18-24 måneder etter operasjonen – etter den såkalte «honeymoon»-fasen. Har man en spiseforstyrrelse vil man typisk legge på seg fortere og mer. De fleste studier som har sett på effekt av slankeoperasjon, tar kun for seg endringer i vekt, og har ikke fokusert på andre psykiske og somatiske konsekvenser ved slankeoperasjonen. Det som derimot viser seg nå, et at slankeoperasjon potensielt kan ha negative konsekvenser også på andre deler av individets helse. En norsk studie fant at slankeoperasjon hadde positiv effekt på livsstilsrelaterte sykdommer som diabetes,
27
R O S S I TT T I LBUD Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten om du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring. I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss ogå på Facebook og Instagram @nettros.
INDIVIDUELLE SAMTALER
Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid.
RÅDGIVNING VIA CHAT
Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.
RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»
ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
28
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
PÅRØRENDESEMINAR
ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Hordaland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN
ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
29
K RO P P E N de n j e g skal bo i og leve m ed for a l l t id de n j e g helst vil hoppe ut av og l øpe bort fra de n j e g hater og t renger l i ke mye de n som bæ rer m eg opp på fjell og dra r m eg ned i daler de n ra u se og sterke k roppen som tå l er m eg og reiser seg ga ng på gang
Elisabeth Skeie
30
Mirawa Restaurant
Lin Hu Zhang
Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85 mirawarestaurant.no Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no
Norsk Protein AS
Smiuhagan 25 2323 INGEBERG Tlf. 62 55 00 40
Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300
lady.inspirasjonsblogg.jotun.no
Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20
Hammerfest Taxihus AS Storgata 2, 9600 HAMMERFEST Tlf. 78 41 12 34
Busser tilpasset rullestolbrukere! Utstyr i våre busser: Sotete ruter, Radio/stereoanlegg, Air-vondition, Luksusstoler, Tilhengerfeste og stor tilhenger.
Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 61 82 00 www.sollidps.no
Kontakt oss: 78 41 12 34 eller mail: post@hammerfesttaxi.no
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!
Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
www.capioanoreksisenter.no
Herøy kommune
Stavanger kommune Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no
Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no
Psykisk Helse
nord-aurdal.kommune.no
avd Psykisk helsearbeid
heroy-no.kommune.no
Sauda kommune
Psykisk Helse
sauda.kommune.no
Vestre Slidre kommune Psykisk helseteneste vestre-slidre.kommune.no
Psykiatritjenesten os.kommune.no
SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2018 fikk ROS over 7000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
tlf: 948 17 818 chat: nettros.no
web: nettros.no e-post:info@nettros.no