03/19
F O K U S: S E LV B I L D E
VERDIEN AV SÅRBARHET Under en Facetime samtale med en som står meg nær, ble jeg introdusert for en ny kjæreste. Kjæresten var genert og ville egentlig ikke vise seg for meg. Det var da ordet transparent ble uttrykt. «Det går helt fint å snakke med henne – hun er mye mer transparent». Ordet landet et godt sted inne i meg. Så fint å bli oppfattet som transparent. Det ligger en enorm frigjørelse i det å snakke fra «leveren» som vi ofte sier. Så godt å bare være den man er. Uten rustning eller masker. Selvsagt må vi beskytte oss til tider, men det er ikke det samme som å være på vakt til enhver tid: mistenkeliggjøre, misforstå eller kverulere. Jeg snakker ut ifra erfaring og vet hvor lett det kan være å tolke relasjonelle situasjoner helt feil nærmest som en beskyttelse. Bare så synd at denne beskyttelsen ofte ødelegger og skaper avstand til den andre mens det vi alle både lengter etter og ønsker oss er kontakt og nærhet. Som Eva Dønnestad fra RVTS skriver i den første artikkelen du kan lese i denne utgaven; «Vi trenger alle nærhet. Vi trenger å vise oss som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner». Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har gjennom mange år av livet mitt følt at det er ingen som forstår meg. Inntil det en dag gikk opp for meg at hvordan kan jeg forvente at andre skal se og forstå meg når jeg ikke våger å vise frem hvem jeg er? Det krever en god dose mot og vilje for å starte denne selvutviklingsprosessen. Ønsket om å vise seg selv og verden hvem man egentlig er. ROS har gjennom en solid prosess utarbeidet verdier for organisasjonen som påminner oss om dette viktige arbeidet. Et av punktene i våre verdier har overskriften EKTE OG RAUS. «Hos ROS kan alle være seg selv, uten masker. Vi møter deg med likeverdighet, åpenhet, nysgjerrighet, ydmykhet og empati. Vi gir deg den tiden du trenger for å bli frisk og står ved din side». Som både Adrian fra årets Stjernekamp og Jonas Tidemann uttaler – åpenhet er viktig, vi må snakke mer åpent om det som er vanskelig. Å stenge av kan ofte gjøre vondt verre. Ensomheten vokser, vi kjenner oss kanskje triste og forlatte noe som kan danne grobunn for redsel og angst. Alle mennesker har det vanskelig til tider. Det er helt normalt. Så ja til en normalisering og større åpenhet rundt det å være menneske. Et helt menneske med alt det innebærer. Ikke bare solskinnsdagene, men også gråvær og «stormy weather». Du kan se fram imot nok et innholdsrikt og spennende ROSinfo! Tusen takk til alle dere som har bidratt med innsiktsfulle historier. Med ønske om en fargerik høst som forhåpentligvis kan styrke motet ditt til å vise verden mer av det fantastiske og unike mennesket du er.
Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marianne Clementine Håheim Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi :
Irene Kingswick
Generalsekretær ROS
INNHOLD 4
8
11
Selvbeskyttelse og nærhet
Livshemmende eller livsfremmende?
Jeg tar en for laget
Vi har møtt Jonas Tidemann
Rådgivers hjørne
Hva trenger jeg?
14 Bokanmeldelse
16
18
20
23
24
Vi anmleder «Manilahallen»
Livet er ikke det verste man har
Berit Bjerke foteller om sitt eget liv
Spiseforstyrrelser, arv eller miljø?
Om EDGE-studien
Hvem vil du være?
Frida Wågan om selvbilde og selvfølelse
ROS prosjekter
16
Vi presenterer to nye ROS-prosjekter
En styrkeprøve for selvbildet
Klesstørrelser og prøverom
28
Mitt liv
30
ROS sitt tilbud
32
Støtteannonser
8
Med diabetes 1 og spiseforstyrrelser
20
FOKUS
S E LV B E S K Y TT E L S E OG
N Æ R H ET Det finnes livshemmende selvbeskyttelse, og det finnes livsfremmende selvbeskyttelse. Kunsten er å lære seg forskjellen.
TEKST: EVA DØNNESTAD, RVTS SØR Noen ganger setter selvbeskyttelsen beinkrok på nærheten. Vi beskytter oss mot det vi trenger. Vi flykter fra det vi lengter etter. Vi tilslører sannhetene om oss selv og behovene våre som kunne bidratt til frihet, vekst og fellesskap.
Å verne om det fine, sårbare og sterke - selvfølelsen vår, tilhørigheten og relasjonene, er nødvendig i møte med alt som vil krenke eller true dette. Men når selvbeskyttelsen settes opp i møte med det som kunne blitt et godt menneskemøte, en begynnende relasjon eller nærheten vi trenger for å gå videre, da spiller selvbeskyttelsen oss ett puss.
Frykten for å bli såret, forlatt, mistrodd og avvist kan til tider føre til at vi har selvbeskyttelsesdrakten på, selv når vi ikke hadde trengt den. Dårlige erfaringer gjør at vi til tider beskytter mot det vi hadde trengt for å leve godt. Vi beskytter oss både mot vårt eget indre og mot nærheten fra andre. Noen ganger på gode og nødvendige måter, andre ganger velger vi dårlige mestringsstrategier.
Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss - og når vi burde senket murene. Feilplasserte selvbeskyttelsesmurer kan ha hindret mange av oss i å få det vi trenger. Samtidig som klokt plasserte murer er med på å bevare det beste i oss.
Når selvbeskyttelsen blir nærhetens fiende, er det ikke fremmende. Når selvbeskyttelsen bevarer verdighet, evne til nærhet og relasjoner, er den livsfremmende.
«Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss - og når vi burde senket murene.»
4
Selvbeskyttelse i ulike former og fasonger
Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger. Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende tilpasning til andre, påtatt godt humør, unnvikelse, travelhet, ord som holder andre på avstand, ignorering, isolasjon, unnvikelse, slag, håpfjerning, mistro, anklager med mer. Det er ikke alltid lett å vite når murene skal settes opp, hva det er nødvendig å beskytte seg i mot, og hva vi skal åpne opp for. Noen ganger legger selvbeskyttelsen
” 5
FOKUS
et slør både over hvem vi selv er, og hvem de andre er. Som den erfarne danske terapeuten Ilse Sand skriver i boken KOM NÆRMERE: «Jeg har valgt at kalde disse manøvrer, hvormed vi til tider kan fordunkle det mest indlysende eller holde afstand til andre mennesker og vores eget indre:
«Vi har ulike selvbilder i møte med ulike mennesker. Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og gode følelser, men i møte med andre, spiller vi. Vi viser ikke hvem vi er.»
selvbeskyttelsesstrategier. Hermed mener jeg alt, hvad et menneske gør – bevidst eller som oftest ubevidst – for at undgå nærhed til andre mennesker eller til sin egen indre eller ydre virkelighed.» Det kan være god beskyttelse å ha avstand til følelsene når de blir for overveldende, men det kan være dårlig beskyttelse å stenge helt av i møte med dem som vi kunne delt gleder og sorger med. Enten vi er barn, unge eller voksne, beskytter vi oss. På samme måte som vi kan trigges til følelsesreaksjoner som egentlig hørte hjemme i andre truende situasjoner der de var nødvendige, kan vi ut fra dårlige erfaringer sette opp beskyttelse i møte med det som kunne gjort oss godt og bidratt til livsvekst.
Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan være glade når vi er glade og triste når vi er triste. Når omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten får bind for øynene.
Ett skritt for å finne mer ut av hva som er gode eller dårlige selvbeskyttelsesstrategier, kan være å invitere til selvransakelse og oppøve selvinnsikten slik at vi klarer å lære å kjenne hva vi beskytter oss mot, hvordan vi gjør det og hvorfor. Da kan vi sakte våge å slippe litt opp og lære mer om når beskyttelse er nødvendig - og når åpenhet, nærhet og hengivelse er nødvendig for å få gode liv.
Hjelperelasjon og selvbeskyttelse
Selvbeskyttelse og selvbilde
Vi blir oss selv gjennom andre, og om ingen slipper inn, hvem blir vi da? Et selvbilde er ikke statisk, noe vi bare har. Det er påvirkelig av livets omskiftninger og ulike miljøer og relasjoner. Vi har ulike selvbilder i møte med ulike mennesker. Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og gode følelser, men i møte med andre, spiller vi. Vi viser ikke hvem vi er. Vi trenger nærhet. Vi trenger å vise oss som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner. Når fasade møter fasade, skapes ikke nærhet. Når vi vet
6
hvor viktig nærhet, tilhørighet og relasjoner er for god menneskelig utvikling, må vi fortsette å søke motet som gjør at vi våger reisen mot relasjonen.
Fantasi, ideutveksling, kreativitet og lekenhet fremmer tryggheten som gjør at vi tør å vise litt mer av hvem vi er.
Det finnes hjelpere som har glemt beskyttelsesdrakten og blitt helt utladet og utbrent. Men det finnes også hjelpere som har polstret seg så godt at de som skulle motta hjelpen, måtte polstre seg like godt i møte med dem. Å finne beskyttelsesbalansen, er nøkkelen til nærhet. En mor fortalte meg om sønnen sin som hadde kommet tilbake fra en psykologtime med ordene: «Jeg sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde det til den personen. Hun var som en vegg.» Jeg har i ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen. Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å vise sårbarhet. En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen med. «De skulle sett åssen jeg var sammen med henne.
De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror hun ville si jeg var følsom og snill.» Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle. Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både feilbarlighet og storhet. Som hjelper eller omsorgsperson er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene: Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir trygt å åpne seg for meg? Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker som lyset og nærheten kan komme inn igjennom. «There is a crack, a crack in everything. That´s how the light gets in», sa Leonard Cohen. Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å bli sittende med en følelse av å være forlatt.
For ingenting er mer helende enn når murene faller, nærværet slipper til igjennom sprekkene, når isen smelter og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner at vi hører til. Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot nærhetens sårbarhet. Som Synne Lea skriver i dette diktet fra boken Nattevakt, dikt til barn: Si fra om du trenger en venn. Hvis jeg var deg, ville jeg ropt på meg. Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være de første skrittene på vei bort fra den livshemmende selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og igjen. Vi må våge å ta ordene «Kom nærmere!» i munnen.
Tekst er tidligere publisert av RVTS Sør
«Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og igjen.»
Når murene faller og nærværet slipper til Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten også i møte med dem som kunne gjort oss godt. Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det finnes mennesker som vil oss vel.
7
FOKUS
JEG TAR EN FOR LAGET TEKST: INGRID MARVIN FOTO: ULRIK HAGA Jonas Tidemann (18) hadde hovedrollen i filmsuksessen «Psycobitch». Han fikk strålende kritikker for tolkningen av hovedkarakteren Marius, en ungdom på vei til å finne seg selv. I etterkant av filmen har Jonas valgt å være åpen om sine egne utfordringer med spiseforstyrrelser og et utfordrende selvbilde.
Muskelbygging som tok overhånd
I tiende klasse begynte Jonas å løfte vekter på treningssenter sammen med kompisene sine. I starten var vektløftingen noe sosialt han gjorde for gøy. På videregående endret imidlertid treningsmotivasjonen seg fra noe moro til mer alvorspreget. Tidligere i livet hadde Jonas blitt kalt spinkel og tynn. Nå ville han vise at han kunne bli stor han også.
kommenterte det, forstod jeg at jeg trengte hjelp. Alle var enige liksom.
Selvbilde som ikke er på topp
Filmen «Psycobitch» ble kåret til «årets barnefilm» og «årets manus» på Amanda prisutdelingen 2019. Den økte oppmerksomheten i etterkant, har til tider vært svært utfordrende for Jonas å håndtere. Han har vært plaget av angst og sosial fobi.
– Da jeg fikk rollen i filmen «Psycobitch», fikk jeg vite at jeg skulle spille noen av scenene i bar overkropp. Jeg begynte å stresse mye med tanken på det, og ble mer seriøs med treningen og spisingen. Jeg jobbet knallhardt for å bli større og større. Til slutt gikk det til hodet på meg rett og slett, forteller Jonas til ROSinfo.
– Mange dager har jeg droppet skolen fordi jeg bare ikke har klart tanken på å bli sett ned på, selv om jeg egentlig ikke har opplevd meg selv som en person som noen ser ned på. Det er bare et eller annet inne i hodet som sier meg det, at jeg kommer til å bli sett ned på, forteller Jonas
Jonas ble sykelig opptatt av å være stor. Når han ikke trente, spiste han masse for å unngå å miste vekt. Han fryktet vektnedgang så mye at han ikke turte å gå til bussen på vei til skolen i frykt for å forbrenne kalorier, og kunne ufrivillig kaste opp fordi han hadde spist for mye.
– Angsten gjør at jeg blir veldig selvbevisst og tenker at alt fokuset er på meg. I tillegg kjenner jeg fysisk på hele kroppen at jeg er redd. Jeg prøver allikevel å trosse frykten så mye som mulig. Jeg har lært at det dummeste jeg kan gjøre når jeg har angst, er å unngå situasjonen. Da bare utvikler angstbobla seg slik at man kan gjøre færre og færre ting. Til slutt er du kun for deg selv liksom.
– Både mamma og kompisene mine la merke til at jeg strevde, og sa ifra til meg at de syns kroppsprosjektet hadde tatt av. Innerst inne forsto jeg at noe var galt, men jeg klarte ikke å slutte allikevel. Så da flere andre
8
«Jeg har lært at det dummeste jeg kan gjøre når jeg har angst, er å unngå situasjonen, for da bare utvikler angstbobla seg slik at man til slutt kan gjøre færre og færre ting. Til slutt er du kun for deg selv liksom.»
Veien mot et godt selvbilde
Etter å ha fått psykologhjelp en periode, har Jonas
«Med tanke på at det er såpass få gutter som snakker åpent om spiseforstyrrelser og kroppskomplekser, bestemte jeg meg for å ta en for laget og snakke åpent om utfordringene mine. Jeg vil at andre som har det slik som meg vet at vi er flere om dette.»
9
FOKUS
begynt å forstå hva som skal til for å bli fri fra spiseforstyrrelsen sin. – Jeg tror nøkkelen til å bli kvitt en spiseforstyrrelse er at du er klar over følelsene dine, og at du er klar over situasjonen du er i, sånn at det ikke blir så rotete oppe i hodet. Man må vite at «nå er jeg redd», «nå er jeg lei meg», «nå er jeg glad» eller «nå er jeg trist» . Alle disse følelsene kan blande seg oppi hodet slik at det blir helt kaos. Men hvis du klarer å skille mellom disse følelsene og uttrykke dem, tror jeg mye er gjort allerede da. Da er man på godt på vei, sier Jonas Det hjelper også for Jonas å vite at ungdomstiden er er tøff for absolutt alle, og ikke kun han selv. Han vet at det er mange flere enn han som får høy puls av å skulle gå inn i skolegården, og som lever med et dårlig selvbilde. Jonas har selv skjult seg bak en tøff og selvsikker barriere på skolen for å unngå fremstå som svak, og tror ikke egentlig at medelevene har lagt merke til at selvbildet hans ikke har vært på topp det siste året.
«Når jeg har vært åpen slipper jeg å være redd for om andre skal se min svakhet eller ikke. Nå vet jeg at de vet det, og at det er greit og de respekterer det. Det er trygt å vite.» – Det er ofte sånn at hvis man sliter med noe, så er en del av problemet at du tror at ingen liker deg eller at alle hater deg for den du er og sånne ting. Sånne tanker er en del av det vonde som skjer oppi hodet ditt, en del av sykdommen. Men når det kommer til stykket så er folk er ganske mye bedre enn det man tror når man er nede. Folk ønsker ofte å hjelpe.
«Hvis du klarer å tenke på deg selv og de du er glad i, og blokke ut alt annet enn det, da har du et godt selvbilde.»
Trygt med åpenhet
– Jeg tenker at et bra selvbilde handler om å ha selvironi, du vet liksom hvor du har deg selv, og du trenger ikke noen andres mening for å kunne vite at du er bra nok. Hvis du klarer å tenke på deg selv og de du er glad i, og blokke ut alt annet enn det, da har du et godt selvbilde.
– De andre i klassen sa at jeg var modig og at jeg bare skal si ifra om det er noe de kan hjelpe til med. Mange sa at de ble overrasket over at jeg bar på noe sånn som det jeg gjorde, sier Jonas.
Tar en for laget
Jonas syns det er ille at det er så mange ungdommer som sliter med den psykiske helsen sin. Han mener at alle burde gi litt mer faen i hva andre tenker og vite at det ikke er noen fasit på hvordan man skal være. – Med tanke på at det er såpass få gutter som snakker åpent om spiseforstyrrelser og kroppskomplekser, bestemte jeg meg for å ta en for laget og snakke åpent om utfordringene mine. Jeg vil at andre som har det slik som meg vet at vi er flere om dette.
10
Jonas legger ikke skjul på at det har vært ubehagelig for han å være åpen om det som er vanskelig for han. Etter å ha snakket åpent om spiseforstyrrelsen sin på «God Morgen Norge» var det skummelt å komme tilbake på skolen, plutselig har alle sett han snakke om sine svakheter på tv. Men så gikk det opp for han at nå trengte han ikke å legge skjul på noe som helst lenger. Det at alle visste hvordan han hadde det, kjentes plutselig veldig betryggende.
For Jonas ble det en fordel å fortelle åpent om hvordan han har det. Han ble overrasket over hvordan klassen tok han imot etter intervjuene i landsdekkende presse.
– Mange kan være redd for at det å være åpen vil gjøre ting verre, men jeg syns absolutt ikke at det har blitt sånn for meg. Jeg er veldig glad for at jeg har vært åpen om spiseforstyrrelsen fra et tidlig tidspunkt. Når jeg har vært åpen slipper jeg å være redd for om andre skal se min svakhet eller ikke. Nå vet jeg at de vet det, at det er greit og at de respekterer det. Det er trygt å vite. Så kan jeg slippe å tenke på hva de andre sier, og heller jobbe med de tinga jeg skal jobbe med.
RÅ D G R
S
N
ER
JØ
IV
H
E
HVA TRENGER
JEG? TEKST: LINE ORVEDAL, ROS I dag vet vi at en spiseproblematikk eller spiseforstyrrelser omhandler mer enn det å ha et problematisk forhold til mat, kropp, vekt eller trening. I ROS erfarer vi at de aller fleste som strever med et spiseproblem i stor grad også har utfordringer knyttet til sitt følelsesliv, både i forholdet til seg selv og i relasjon til andre. Når vi snakker om årsaker til spiseforstyrrelser vil derfor dette nesten alltid være sammensatt av flere faktorer. Både personlige, familiemessige og kulturelle faktorer spiller inn og kan ha betydning for utvikling av et forstyrret forhold til kropp, mat og vekt. Følelser som å være feil, ikke god nok, flink nok eller opplevelsen av å ikke mestre livets mange endringer og krav, ser ut til å være igangsetteren for mange som utvikler et problem. Vanskelige og kaotiske følelser forsøkes løst ved å ta kontroll over kroppen og maten, eller forsøkes tas bort ved å rette fokuset over på mat. Enten en
person finner løsning i å la være å spise eller bruker mat som en flukt, er det bakenforliggende problemet ofte det samme. I tilfriskning fra en spiseproblematikk vil tema som berører vår selvfølelse og vårt selvbilde være helt essensielt å «jobbe» med, i kombinasjon med å gjøre andre nødvendige endringer knyttet til mat og vekt. Uten å ta høyde for de følelses - og tankemessige aspektene ved en spiseforstyrrelse, kan resultatet bli stillstand eller tilbakefall i mangelen på nye mestringsstrategier. For mange kan dette oppleves som å ha blitt tatt fra noe som har fungert godt, uten at en har fått nye måter å håndtere tanker og følelser på. Begrepene selvfølelse og selvbilde er tett knyttet sammen og brukes ofte om en annen, men det finnes en forskjell. Vår selvfølelse forteller om hvordan vi opplever oss selv og hva vi føler om oss selv. Vår opplevelse av å ha en verdi og vår bevissthet rundt egen identitet. En god selvfølelse innebærer følelsen av å være god nok som jeg er og føle meg like verdifull som andre. Det innebærer også en form for trygghet til å kunne stole på meg selv og det ruster en til å kunne takle og tåle motgang vi støter på i livet. En god selvfølelse fører som regel til positive tanker om oss selv, noe som igjen fører til et stabilt selvbilde. Selvbilde er derfor i stor grad knyttet til selvfølelsen og omhandler hvordan vi tenker om oss selv. Vårt selvbilde utvikles gjennom hele oppveksten og påvirkes av de tilbakemeldingene vi får fra våre omgivelser.
11
FOKUS
Mennesker med en lav selvfølelse vil ofte mangle trygghet og evne til å stole på seg selv. Dette gir seg utslag i at en trenger mye bekreftelse og anerkjennelse fra omgivelsene på hvordan en fremstår og hvem en er. Dette kan omtales som det å være ytrestyrt og bidrar til at en i mindre grad er i kontakt med egne følelser eller er seg bevisst egne behov, grenser og ønsker. I arbeidet med en lav selvfølelse vil derfor det å bli kjent med og anerkjenne egne behov, grenser og ønsker være viktig. Det fokuseres og snakkes mye om selvfølelse - og selvbildeproblematikk blant barn og unge i dagens samfunn, og voksne i møte med unge mennesker med ulike psykiske utfordringer ser viktigheten av å arbeide målrettet med å styrke barn og unges selvfølelse. I ROS erfarer vi som rådgivere at å snakke om, og bidra til økt forståelse av selvfølelsens betydning for å få det bedre med seg selv, er helt grunnleggende. Men at det kan
12
også være utfordrende og tidkrevende.
Det første steget
Når en har et problematisk forhold til mat, kropp og vekt og når tanker og følelser er kaotiske og vanskelig, vil det å snakke med noen være en viktig start. Det handler først og fremst om å få satt ord på hva en opplever som vanskelig og bli møtt på dette. Dette krever at en våger å åpne seg for andre, noe som kan være både skummelt og vanskelig. Frykten for å ikke bli forstått, bli avvist eller kanskje latterliggjort kan derfor stå i veien for at dette finner sted. Det er av den grunn vesentlig at en snakker med noen en har tillit til eller føler seg trygg på. Dette kan være en behandler, en helsesykepleier, en rådgiver, en samtalepartner eller en nær relasjon. Det er i samspillet med andre mennesker at vi kan lære oss selv å kjenne og utvikle oss som mennesker, noe som krever både tillit og tid.
Hva trenger jeg?
I videre arbeid med å styrke selvfølelsen vil bevisstgjøring rundt egne ønsker, behov, grenser og verdier være et viktig tema. Mange som har utviklet en spiseforstyrrelse har ofte vanskeligheter med å skulle svare på dette, ettersom det å være ytrestyrt svekker kontakten med egne følelser og det indre liv. Ofte vet en ikke hva en selv trenger og det kreves ofte hjelp til å sortere i eget tanke - og følelsesliv. Når en ikke er seg bevisst sine egne behov kan det også bli vanskelig å sette grenser i forholdet til andre. Tapper/fyller er en øvelse fra Edel Irene Bjørheim Aase, som handler om å bli bevisst på hva som gir en positivt påfyll, og hva som tapper en for energi. Her lager man to kolonner – den ene blir en liste over hva som gir påfyll/gode følelser/energi, mens den andre er en liste over hva som tar energi og trigger negative følelser.
Tapper
Fyller
Eks: Studier Sosiale medier osv.
Eks: Venner Fjellturer osv.
Dette er opprettholdende faktorer, disse trenger personen å finne en alternativ positiv kilde til.
Dette er faktorer som kan motivere til endring, til å våge å gi slipp på spiseforstyrrelsen. De indre motivasjonene er sterkere enn de ytre.
¡¡ Er det vanskelig å vite hva du skal svare i en gitt situasjon, gi deg selv tid ved å si «dette må jeg tenke på» eller «jeg gir deg et svar i morgen». På den måten kan man forberede seg på hva en skal svare. ¡¡ Unngå lange forklaringer når du setter en grense for deg selv, da mister det fort sin kraft og verdi.
Selvmedfølelse
Mange mennesker med en spiseforstyrrelse har høye standarder for hva som er bra nok og stiller store krav til seg selv om å prestere. Selvforakt og selvkritikk går ofte igjen hos mange med denne problematikken. I arbeidet med å styrke selvfølelsen vil derfor det å bli møtt med en ikke dømmende og aksepterende holdning være helt avgjørende. Men det å utvikle evnen til å møte seg selv på samme måte vil i enda større grad bidra til styrking av egen selvfølelse. Selvmedfølelse innebærer å være vennligstilt og forståelsesfull overfor seg selv i stedet for sterkt selvkritisk. Det uttrykker seg gjennom en aksepterende og ikke dømmende holdning når tanker om utilstrekkelighet gjør seg gjeldende. Når vi aksepterer våre feiltrinn og mangler skaper dette mindre stress. I stedet for å undertrykke eller unngå å kjenne på det som er vanskelig og vondt, kan vennlig aksept av det vanskelige og ufullkomne gi stor grad av sinnsro og lettelse. Å bli vennligere mot seg selv er en ferdighet som kan trenes opp på linje med en hvilken som helst muskel og det finnes håp for den mest selvkritiske. På nettsiden selvmedfølelse.no/ovelser finner du 3 ulike øvelser som kan bidra til styrking av egen selvfølelse.
Denne øvelsen er det fint å jobbe bevisst med over en periode, for deretter å ta frem med jevne mellomrom for å friske opp. Det tar tid å internalisere gode holdninger til seg selv.
Forslag til litteratur:
Videre kan det være nyttig å arbeide med egne grenser.
Overcomming Low Self – esteem, 2016 – Melanie Fennell.
¡¡ Anse et «ja» og et «nei» som likeverdige polariteter.
Selvmedfølelse, 2018 av Agneta Lagercrantz.
¡¡ Bli bevisst dine tanker, følelser og kroppslige fornemmelser i ulike situasjoner. Ved å stoppe opp og kjenne etter unngår en å handle på autopilot.
Self Compassion – stop beating yorself up and leave insecurity behind, 2011, av Kristin Neff.
13
BOKANMELDELSE
MANILAHALLEN AV RUTH LILLEGRAVEN TIDEN FORLAG, 2014
TEKST: MARIANNE C. HÅHEIM «Manilahallen» er biografien om Birgit - ei heilt ekte, heilt vanleg og heilt spesiell kvinne. I diktform følgjer vi henne frå fødselen i 1946 og fram til ho er nærare 70 år. Gjennom 231 sider og eit biletrikt, lyrisk språk blir vi kjent med mennesket Birgit gjennom opp- og nedturar. Det førstefødde gledesbarnet, ho med dei raude maurane i blodet som kan gjere henne så ilskande sint. Eit viltert barn, eventyrlysten og rampete i møte med dei vaksne sine reglar og forbod. Korleis kunne ho ende opp som innlagt med anoreksi på Modum Bad? birgit er gæern birgit er spik spenna gæern
Då ho er tolv år, blir Birgit utsett for overfallsvaldtekt av to framande menn. Ho står med gitaren på ryggen og ventar på bussen heim då dei går forbi, ser henne, tek henne. Ho fortel ikkje nokon kva som har skjedd.
14
heile vegen heim skjelvebein, skjelvearmar gitaren gitaren gitaren, og pappa som vil bli så sint pappa som aldri aldri må få vite det vonde er sådd skuggen bak ryggen er fødd
Skuggen bak ryggen følgjer henne gjennom livet. Han er der då Birgit som 18-åring giftar seg med Henrik, då ho held buketten framfor magen for å skjule livet som veks der. Han er der då ho giftar seg for andre gong, berande på eit tredje lite liv under kjolen. Etter dette siste barnet er fødd, begynner skuggen å vekse, gjer verda lita og trong. kroppen min den vesle kroppen min no tek han for mykje plass må meislast inn til det som verkjer skuggen bak ryggen
Livet blir fylt med tvangstankar, angst og skam. Frykta for feittet er så stor at Birgit ikkje torer å smøre seg med fuktigheitskrem. Då ho blir lagt inn på sjukehus for første gong, tronar skuggen stor bak henne. Gjennom to sjukehusopphald opplever ho behandling som ingen
burde oppleve, blir så desperat at ho skadar seg sjølv for å få sleppe unna. Det er opprivande lesing om eit menneske i oppløysing. Birgit er 33 år då ho til slutt får plass på Modum Bad. Der møter ho Jens psykiater, sjefssjukepleiar Øyvind og medpasient Truls, menneske som vil henne vel og skjønar korleis dei skal snakke til henne. Der sit ho i Manilahallen med manilamøblane, rommet med alle inngangar og alle utgangar (Manila er forresten ein type gras). Der seier Jens psykiater at bak alle dine smil og ablegøyer er du like sjuk som dei andre her, elles hadde du ete, elles hadde du reist att elles hadde du ikkje vore her
Birgit er vaksen, ho er kone og mor, men ho er også redd, overvelda og kjenner seg verdilaus. Framleis fortel ho ingen om valdtekta den vinteren, hendinga som på mange måtar har ført henne hit. Birgit vil ikkje snakke. Ho vil heller gøyme seg og omsette smerta si til noko fysisk. for kvart skrap stig smerta i leggen et i seg den andre smerta for to slike er det ikkje plass til
Ein kveld reiser Birgit frå Modum for å kaste seg framfor toget. Ho vil stilne det altfor store hjartet, det som ikkje kan vere i denne kroppen i denne redsla i denne huda, men slik blir det heldigvis ikkje. Ho blir
henta tilbake, og får tid og hjelp til å romme hjartet sitt. Etter eit halvt år på Modum reiser ho heim til borna. Ho kjenner seg ikkje klar, men lar seg lokke av tanken på den vide vakre verda. Gjennom heile boka kjem ei smittande livslyst til uttrykk, trass i nokre veldig tunge parti. Særleg opplever Birgit natur og kultur med ei begeistring som fyller meg som lesar med glede. alt piplar og pip, og lyser og lyser, for sjølv i det mørkaste mørkret er sola der, kapsla inn i maurtuene og dei samankropne barnålene
Birgit er frisk og ikkje frisk. Ho fyller livet med musikk og kunst, teater og litteratur. Til trass for skuggen er ho glødande eldraud, særleg når ho dansar natta gjennom på Club 7. Så møter ho han, den store kjærleiken. Han har den beste handa ho har kjent, og ho held den handa gjennom både vondt og godt i åra som kjem. Gamle familiemedlemmer forlèt verda, medan nye kjem til. Birgit blir mormor til sju. Ryggen, hoftene og auga begynner å gjere vondt, men framleis kan ho vere full av fryd, framleis kan ho stå ute i regnet og strekkje armane mot himmelen. og eg fyller lungene med lyn og toreskrell, for her finst ikkje gråt og tåre her finst ikkje smerter eller sorg
Etter kvart får Birgit diagnosen Sjøgrens syndrom, ein kronisk,
revmatisk sjukdom. Kroppen er til plage av heilt andre grunnar no stadig oftare må ho avgrense seg på grunn av smerter og ubehag. men ti tusende gonger heller kroppen i flammer enn hjartet i oske
Boka sluttar hos ei Birgit på snart 70 år, ei kvinne som har fortalt livshistoria si til forfattar og venninne Ruth Lillegraven, og som ser tilbake først og fremst med takksemd. Dette er mitt liv. «Manilahallen» er ei heilt spesiell bok. Det kjennest som eit privilegium å få eit slikt nært og ekte innblikk i livet til ein annan person. Det gir meg lyst til å spørje meir, få vite meir, i møte med andre. Biografien om Birgit er rik og sanseleg, Ruth Lillegraven sine språklege bilete gjer at ein nærmast kan smake og lukte innhaldet. Boka gir ei påminning om nyansane og kompleksiteten som eksisterer i eit menneskeliv, og korleis oppturar og nedturar saman formar oss. Birgit har hatt anoreksi, slik som eg sjølv, men det er berre ein del av den intrikate veven som er livet hennar. Eg vil anbefale «Manilahallen» på det varmaste, men åtvare om at det kan vere ganske vondt å lese om dei verste stundene i Birgit sitt liv. Då kan det heldigvis vere til trøyst å bla om til teksten Berit Bjerke har skrive til denne utgåva av ROSinfo, ta ein kikk på den smilande, flotte kvinna på biletet, og vite at dét er den verkelege Birgit. Henne har eg vore så heldig å få bli kjent med, og ho lever livet som få andre eg kjenner.
15
FOKUS
LIVET ER IKKE
DET VERSTE MAN HAR TEKST: BERIT BJERKE FOTO: PRIVAT Jeg er fem år og kan og klarer alt i hele verden. Noen ganger får jeg kjeft av pappa for det jeg gjør, fordi det er rampete, men det gjør jo ingenting, jeg vet at jeg er viktigst i hele verden. Mamma ler av meg, snakker med meg, leser, synger for meg og leker med meg. På gården der jeg bor har jeg alle de snille dyra. Og så har jeg både biler og en dukke, og bestemor Bjerke gir meg skive med sirup på, enda mamma sier nei. Astmaen min plager meg når jeg er syk, men det er jo ikke min skyld. Noen ansatte i kommunen finner muggsopp i huset vårt, og vi blir tildelt en leilighet i det som nærmest er en drabantby i Bærum. Her bor mange barn! Oj, så mange barn jeg har å leke med. Og så gøy at jeg begynner i første klasse samtidig. Det blir fint å lære å lese og skrive, jeg kan bare skrive navnet mitt og litt til. Men så sier noen: Du snakker så stygt, du er bondsk! Ja, jeg kommer jo fra bondelandet og legger trykk på første stavelse i ordene. De erter,
16
og et par nabogutter lugger dotter av håret mitt. Nå er jeg trist og litt redd, er jeg så dum, da? Jeg lærer meg raskt det såkalt dannete språket, og en dag sprekker jeg og tar igjen med gutta som lugger meg. Jeg har satt meg i respekt. Sånn, fra nå av er det meste bra. Livet leker, og jeg med.
Selvfølelsen min dør. Alle kan se utenpå meg hvor skitten jeg er. Mye er vanskelig. Men jeg er livsglad og jeg vil være med i gjengen og det blir lyst igjen, bortsett fra skyggen bak ryggen min.
Så en dag, når jeg er 12 år og står og venter på bussen i kveldsmørket, blir jeg utsatt for en overfallsvoldtekt. Selvfølelsen min dør. Alle kan se utenpå meg hvor skitten jeg er. Mye er vanskelig. Men jeg er livsglad og jeg vil være med i gjengen og det blir lyst igjen, bortsett fra skyggen bak ryggen min. Jeg må i årene som kommer helst sitte inntil en vegg når jeg er borte, og jeg ser menn som jeg er sikker på er voldtektsmenn stadig vekk. Det er vanskelig, men jeg klarer meg og ingen får vite om dette som har hendt meg. En fordel at jeg er det de kaller guttejente og urokråke, det er jeg sikker på. Å, jeg er gravid! For en glede! Og mens barnet vokser inni meg, blir jeg like betydningsfull som jeg var som lite barn. Jeg er gift, jeg får gleden av å gå gravid og være viktigst i verden to ganger til. Jeg har tre barn, jeg studerer og jeg klarer alt. De årene takker jeg livet som har gitt meg så mye. Men jeg sliter i ekteskapet, prøver å finne strategier. Det er vanskelig, men til slutt har jeg løsningen. Fordi det er så lite jeg kan endre ellers og jeg ikke liker den jeg er nå, heller ikke det jeg ser i speilet, begynner jeg å slanke meg. Der er jeg dyktig, det får jeg veldig godt til. Vekta synker, klærne slenger på meg og det er deilig. Jeg blir verdensmester i å lyve om å ha spist og holde meg unna de stedene jeg må spise. Selvfølelsen min er høy, se hva jeg klarer! Lett er det ikke, men se! Jeg går over til trange klær, må jo vise meg fram.
før og aldri har vært tjukk. Ikke lov å spise noe, drikke lite vann, alt som skal ned i magen er skadelig. Nå har jeg det ikke bra mer. Det ender i alvorlig anoreksi. Tvangsforing, selvskading, selvmordstanker, barna vil ha det bedre uten verdiløse meg. Flere måneders innleggelse på Modum Bad, jeg blir noe bedre og blir heldigvis skilt. Jeg blir mer utagerende, har barnevakt, ute på byen, kjører for fort med bilen. Det gir oppdrift å leve på kanten, jeg kjenner at jeg lever. Er på attføring. Så får jeg jobb, jeg får sunnere bekreftelser, gode samtaler, jeg liker det jeg ser i speilet og selvfølelsen min vokser igjen. Og etter noen år møter jeg kjærligheten, den som nå har vart i 31 år. Ja, jeg har verdi, jeg har mye å gi, jeg er viktig for mange! Og mange er viktige for meg i mitt liv. Når jeg er bestemor til sju, får jeg en revmatisk bindevevssykdom, har mye smerter, mye fatigue og må legge om livet mitt og ta det roligere, lære å bli mindre ja-person. Nei, jeg kan ikke være barnevakt i dag, nei, jeg kan ikke bli med i det selskapet, nei, kino er for stort lerret og for bråkete, nei, så langt orker jeg ikke reise, nei nei nei. Og jeg som er supersosial! Jeg mister mye av selvfølelsen min, kjenner ikke helt igjen meg selv og må ta noen timer hos psykolog. Det hjelper, tiden hjelper og forståelsen fra familie og nære venner hjelper.
Det er bare vi heldigste som våkner om morgenen og kan leve. Jeg er bra nok, jeg har et godt liv og det å være godt voksen med mange erfaringer gir meg en følelse av å ha blitt klok, men jeg har også beholdt det barnlige og nysgjerrige. Jeg merker at jeg har mye å bidra med og jeg har, heldigvis, fremdeles mye å lære. Det er bare vi heldigste som våkner om morgenen og kan leve. Og så har jeg naturen og rask gange som formiddagens lykkepille. Som Poul Dissing synger: «Livet er ikke det verste man har, om lidt er kaffen klar.»
Men så kommer tiden da kroppen jeg ser i speilet, er for tjukk igjen, enda jeg veier bortimot 20 kilo mindre enn
17 Illustrasjon: istockph Illustrasjon fra filmen “Det vises ikke utenpå”, Mikrofilm / oto ROS
S P I S E F O R ST Y R R E L S E R ARV ELLER MILJØ? -EDGE-STUDIEN Hvorfor utvikler noen en spiseforstyrrelse? Dette er fremdeles et ubesvart spørsmål, som svekker våre evner til å forebygge, diagnostisere og behandle disse lidelsene. En ny forskningsstudie «Spiseforstyrrelser; gener og miljø» (forkortet «EDGE») søker å finne nye svar. TEKST: MARI OUROM, ROS Vi har møtt Lasse Bang, forsker ved RASPregional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus. Han er i dag prosjektleder for EDGE-studien som undersøker genetiske og miljømessige risikofaktorer for spiseforstyrrelser. Et sentralt mål for studien er å bidra til store pågående internasjonale studier om genetisk risiko for spiseforstyrrelser, ved å samle inn genetisk informasjon fra norske deltakere. – Vi vet at sårbarheten for å utvikle spiseforstyrrelser skyldes en kombinasjon av genetiske, psykologiske og miljømessige forhold, men lite om hvordan variasjoner mellom arv og miljø samspiller. Vi vil derfor undersøke ulike risikofaktorer for å bedre forstå årsakene til at noen utvikler en spiseforstyrrelse. Vi ser blant annet på hvordan gener, mobbing, traumatiske erfaringer og andre faktorer er relatert til utviklingen av disse lidelsene, forteller Lasse Lasse er generelt opptatt av hvilke faktorer som gjør noen sårbare for å utvikle en spiseforstyrrelse, og likhetene mellom spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser. Han har tidligere jobbet med å belyse endringer
18 Illustrasjon: istockphoto
«Vi vet at psykisk helse og uhelse oppstår gjennom et komplekst samspill mellom arv og miljø, men hvordan, og i hvilken grad?»
i hjernen hos pasienter med spiseforstyrrelser, og har gjennom sitt doktorgradsarbeid undersøkt hjerneaktiviteten til kvinner som har blitt friske fra anoreksi. Målet med dette har vært å kunne belyse de biologiske mekanismene som er involvert i å utvikle og opprettholde lidelsen. Hva er årsaken til at noen personer overmannes av tanker om mat, spising, kropp og vekt? Hvorfor er det slik at noen føler spiseforstyrrelser blir en mestringsarena eller en måte å regulere følelser på? Dette er spørsmål som ligger til grunn for studien. – Vi vet at psykisk helse og uhelse oppstår gjennom et komplekst samspill mellom arv og miljø, men hvordan, og i hvilken grad? Det føles veldig meningsfullt å belyse dette. Tidligere forskning har vist at spiseforstyrrelser har en betydelig arvelig komponent, og det viser seg at genetisk risiko for anoreksi overlapper med genetisk risiko for andre psykiske lidelser, slik som
tvangslidelser og angst. Kan dette forklare hvorfor så mange pasienter med spiseforstyrrelser også har andre psykiske lidelser? Og kan dette bidra til å endre hvordan vi forstår spiseforstyrrelser? Mye i EDGE-studien tar for seg tematikk vi vet lite om, og er derfor i stor grad utforskende. EDGE-studien vil belyse ulike typer belastende hendelser som kan gjøre en sårbar for, eller utløse en spiseforstyrrelse- men også bidra til å identifisere beskyttende faktorer; for eksempel hvordan man mestrer negative livshendelser. Hva skiller de som utvikler en spiseforstyrrelse etter en belastende livshendelse fra de som ikke gjør det? Ligger forskjellen i genetiske, psykologiske eller miljømessige faktorer? – Økt kunnskap om belastende livshendelser, og hvordan de samspiller med andre sårbarhetsfaktorer vil kunne bidra til en bedre forståelse av hvordan man kan jobbe forebyggende. En allerede publisert forskningsartikkel fra EDGE-studien antyder at det å bli utsatt for mobbing for sin kropp eller vekt kan øke risikoen for senere utvikling av spiseforstyrrelser; spesielt lidelser som er preget av overspising. Dette er noe vi vil undersøke videre i studien, forklarer Lasse.
Studien trenger flere deltakere
Det er ønskelig å rekruttere så mange som mulig til studien. Lasse Bang ønsker å rekruttere 500 deltakere som har hatt egenerfaring med spiseforstyrrelser, og 500 til en kontrollgruppe. – Alle, både kvinner og menn, som er 16 år eller eldre kan delta. Vi er interessert i å rekruttere personer som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, samt personer som aldri har hatt en spiseforstyrrelse. Vi krever ikke at man er i behandling, eller har gått i behandling tidligere. Vi trenger heller ikke at du noen gang har blitt diagnostisert. – Videre er vi interessert i personer med egenerfaring med alle typer spiseforstyrrelser og problemer knyttet til mat, kropp, vekt og følelser- på den måten kan vi si mer om flere. Som nevnt er vi også interessert i personer som aldri har hatt et problematisk forhold til disse tingene. Disse vil utgjøre en kontrollgruppe. Med andre ord kan alle delta, selv om du er usikker på hvorvidt du har eller ikke har hatt en spiseforstyrrelse, avslutter han.
Ønsker du å delta?
Du deltar ved å gå inn på www.EDGE-studien.no. Her kan du også lese mer om studien. Deltakelsen innebærer å besvare en elektronisk spørreundersøkelse, som normalt vil ta ca. 30 minutter. Spørsmålene dreier seg om din psykiske helse og belastende livshendelser, f.eks. mobbing og traumatiske erfaringer. Forskerne er også interessert i å samle inn informasjon om deltakernes arvestoff. Du kan derfor bli kontaktet med spørsmål om å delta i oppfølgingsstudien om gener. Dersom dette blir aktuelt, vil du motta en e-post med en slik forespørsel, som man står fritt til å avslå dersom man kun har lyst til å fullføre spørreundersøkelsen. Du vil motta en pakke med et lite rør som du avgir spyttprøve i og returnerer via en medfølgende konvolutt. Skulle noen av spørsmålene oppleves som utfordrende å svare på, eller om man sitter igjen med en følelse av at dette var tungt, er man velkommen til å ta kontakt med enten forskningsteamet eller ROS for å snakke om undersøkelsene og de reaksjonene de ga.
19
FOKUS
HVEM VIL DU VÆRE? TEKST: FRIDA AUSTMO WÅGAN FOTO: PRIVAT Fra jeg var liten har jeg blitt bekreftet for både den jeg var og det jeg fikk til. Jeg har hatt mange venner, aldri blitt mobbet eller fått stygge kommentarer. Allikevel har jeg vært relativt usikker og undrende, og da jeg startet på videregående ble usikkerheten større. Jeg begynte å se «hvor mye bedre» alle rundt meg var. Alle venninnene mine var enten pene, smarte, morsomme, gode i sport eller bare populære. Jeg? Jeg følte jeg var ingen av delene, og måtte finne en måte å bli «god nok» på.
«Etterhvert ble løsningen å løpe fra alle følelser – heller enn å snakke om det. Jeg skulle ikke plage andre med mine dumme tanker.» Vanskelige ting skjedde på videregående og jeg tolket dette som nok et tegn på at jeg ikke hadde samme verdi som andre, og ikke fortjente å bli behandlet på samme måte. Etterhvert ble løsningen å løpe fra alle følelser – heller enn å snakke om det. Jeg skulle ikke plage andre med mine dumme tanker. Kontrollen over maten, og det store fokuset på trening var i starten et godt hjelpemiddel for å bedre selvfølelsen. Jeg løp lengre og fortere, og klarte på mange måter å kompensere for de vonde følelsene ved å bruke all energi på trening og mat. Problemet var bare at ensomheten og skammen vokste seg større i takt med at jeg trente mer og spiste mindre. Følelsene inni meg fikk aldri komme frem i lyset sammen med prestasjonene på skolen og på løpebanen. I stedet vokste de seg større og sterkere etterhvert som terskelen for hva som var «godt nok» økte.
20
Hardkjøret på kroppen og bekymringer fra de rundt fikk holde på i ett år før kroppen sa stopp, og lårhalsbrudd og tvangsinnleggelse på psykiatrisk avdeling var et faktum. Et halvt år senere var symptomene på spiseforstyrrelsen behandlet, vekten normal og jeg ble skrevet ut fra sykehuset. Problemet var bare at jeg ikke hadde fått jobbet med alle følelsene på innsiden, og overtrening og kontroll over maten ble raskt strategien for å tåle livet igjen da jeg flyttet til Oslo for å studere. I fire-fem år fortsatte samme destruktive mønster med overtrening og kontroll av hver minste matbit. Jeg var ikke lenger sykelig undervektig, men livet var minst like begrenset som tiden før jeg hadde blitt lagt inn på psyk. Jo mer treningen, skoleprestasjonene og maten fikk være i fokus, jo mer sikker ble jeg på at jeg som «bare meg» var verdt null komma niks. Ønsket om å bare forsvinne – både for at jeg selv skulle slippe slitet mer, men også for at andre skulle slippe meg – ble til slutt så stort at jeg ikke så noen annen utvei enn å prøve å fjerne meg fra alt. Heldigvis bodde jeg på den tiden med det som nå er min beste venninne. Hun fanget opp hvor mørkt alt var og tok det på alvor. Med veldig god hjelp fra både psykolog og andre fagpersoner, familie og venner klarte jeg etterhvert å komme meg litt ovenpå igjen. Jeg husker enda dagen venninna mi sa at det var egoistisk og urettferdig å ikke engang gi dem som var glad i meg en sjanse til å hjelpe før jeg ga opp. Da innså jeg at jeg faktisk hadde noe å kjempe for. Jeg hadde noen som var glad i meg, og det var mer enn nok. Jeg bestemte meg på dagen for at dette var sjansen jeg hadde til å gjøre endringer. Store endringer. Fokus måtte bort fra hva jeg fikk til og hva andre måtte tenke om meg, og over på å akseptere meg selv.
«Tenk gjennom hva du vil bekreftes for, og hvilke verdier som er viktige for deg å formilde til andre.» Det har tatt flere år og mye energi, og jeg kan glatt innrømme at jeg mange ganger har tenkt på om det er verdt det når de dårlige dagene fortsatte å komme. Heldigvis har jeg skjønt en del ting på veien, som at dårlige dager er en del av alles liv, og at de fleste har dager der de tenker negativt om både seg selv og livet. Ting er ikke så rosenrødt som en skulle tro for noen av oss, og det er GREIT. Forskjellen rent fysisk i hvordan jeg så ut før, og hvordan jeg ser ut nå er kanskje den folk legger merke til, men den store forskjellen ligger i hvordan jeg har det med meg selv. Fra å måtte ha kontroll over hver minste lille hendelse for å sikre at jeg fremsto perfekt, til å skjønne at det perfekte er en illusjon, og at det beste i livet ofte ligger utenfor det vi selv kan kontrollere. Fra å måle egen verdi i prestasjoner på trening/skole/jobb og hvordan jeg så ut, til å måle egen verdi ut fra hvilken venn, datter og søster jeg ønsket å være for familien. Fra å stresse mellom skole, jobb, trening og venner, til å gjøre litt mindre og gi meg selv muligheten til å
21
FOKUS
nyte det som skjer. Fra å godta å bli styrt av andre for å «passe inn», til å respektere meg selv nok til å sette grenser for hva jeg er villig til å gjøre kun for å «please» andre.
¡¡ Snakk sammen om både følelser og tanker og ufarliggjøre det å tenke litt negativt eller være trist til tider – det er noe alle mennesker kjenner på med jevne mellomrom.
For hvordan kunne jeg forvente at andre skulle respektere meg om jeg ikke respekterte meg selv?
¡¡ Skap gode minner sammen med andre, men også alene: Kjenn på at du får til ting alene, og at du kan ha det fint i eget selskap ved å gjøre noe du vet du liker å gjøre, uansett om det er å bake, se en film, tegne, skrive, gå en tur, synge, danse osv.
Om en ser til forskningen på selvbilde og selvfølelse vises det gang på gang at selvfølelsen styrkes aller mest ved å oppleve tillit og tilhørighet til andre. Med andre ord å oppleve at en er meningsfull for noen, og er en del av et meningsfullt fellesskap. Men hvordan få det til i praksis? Her har du noen tips, som har vært veldig hjelpsomme for meg: ¡¡ Vær med folk du liker å være med og som aksepterer alle følelser og tanker du måtte ha. ¡¡ Vær med folk som fokuserer på (og setter pris på) den du er, og ikke det du gjør. ¡¡ Tenk gjennom hva du vil bekreftes for, og hvilke verdier som er viktige for deg å formilde til andre. For eksempel: vil du huskes for å være «h*n som var så dedikert til trening», eller «h*n som spiste så sunt», eller vil du være «h*n som var så snill og hadde omsorg for de rundt seg»?
¡¡ Utforsk nye perspektiver og tanker om ting, og utforsk nye sider av deg selv - kanskje er ikke ting slik du alltid har tenkt? Kanskje ser andre annerledes på ting enn du? ¡¡ Vær nysgjerrig på egne og andres følelser, og tenk på følelser som veivisere. Forsk litt på hva som skjedde i forkant. Om det var behov du har som på en eller annen måte ble «krenket», om andres reaksjon satte i gang tanker og følelser eller om situasjonen er lik tidligere ubehagelige situasjoner du har opplevd. Møt deg selv og følelsene med omsorg på samme måte som du ville gjort med en du er glad i og tenk mer «hva trenger jeg nå» heller enn «skjerp deg». Det er ikke bare lov, men også viktig å tørre å føle!
CHAT MED ROS, NÅ OGSÅ PÅ SØNDAGER!
nettros.no
22
NYE PROSJEKTER I ROS Det er med stor takknemlighet ROS tar imot støtte fra Extrastiftelsen til to viktige prosjekter som skal gjøre oss enda bedre i stand til å hjelpe vår målgruppe. Prosjektene vi har fått støtte til og som har oppstart høsten 2019, er følgende:
ROS Podcast: Uforstyrra, sesong 2
Første sesong av vår egen podcast «Uforstyrra», ble en stor suksess med mange flotte tilbakemeldinger. Gjennom åtte episoder fikk vi møte ulike mennesker som delte sin egenerfaring med spiseforstyrrelser. Etterlysningene etter flere episoder er mange og vi er derfor veldig glad for at vi nå får mulighet til å lage en ny sesong. Ny sesong kommer i løpet av våren 2020.
Når trening blir tvang
Gjennom dette prosjektet vil ROS utvikle og implementere et e-læringsprogram som skal gi ansatte i treningsbransjen grunnleggende innføring i identifisering og håndtering av spiseforstyrrelser. E-læringsprogrammet skal også implementeres på årsstudiet for utdannelsen av personlige trenere ved NIH Aktiv, Norges Idrettshøgskole. Målet er at økt kunnskap om problematikken skal kunne bidra til forebygging, tidlig identifisering og hensiktsmessig håndtering av bekymring om tilfeller med spiseforstyrrelser. Utviklingen av programmet er nå i gang og vi planlegger implementering i løpet av våren 2020. Følg med!
Kjenner råkjøret på kroppen kjenner smerten – jeg er så sliten nå Ønsker noen kan se, kan forstå.
Forstå det jeg selv ikke forstår – men jeg er fremdeles redd redd for å gi slipp redd for å stoppe opp Redselen holder meg her – springende
UFORSTYRRA, SESO NG 2 En podcast om når forholdet til mat og kropp blir sykelig
NÅR TRENING BLIR TVANG E-læringsprogram om spiseforstyrrelser i treningsbransjen SØKNAD EXTRASTIFTELSEN 2019
Søknad Extrastiftelsen 2019
23
FOKUS
EN STYRKEPRØVE
FOR SELVBILDET TEKST: CATHRINE NITTER, ROS Helsevesenets primære respons på den såkalte «fedmeepidemien» har vært å gi enkeltindivider skylden for egen vektøkning. Vi blir fortalt at overvekt og fedme er en personlig svikt som belaster helsevesenet og gir store samfunnskostnader. Dette har gitt oss en unnskyldning for å – direkte og indirekte – mobbe fete mennesker i den ene setningen for så å pakke dette inn i en bekymring for vedkommende sin helse i den neste. Frykten for å bli tjukk, eller å være tjukk, får oss til å bruke store summer på slankeprodukter og annen type «quick fix» hvert år.
«Det er faktisk flere barn og unge som er misfornøyd med kroppen sin og skulle ønsket de var slankere, enn det er barn og unge som faktisk er overvektige». For mange er kroppsskammen stor, uavhengig av vekt. Det er faktisk flere barn og unge som er misfornøyd med kroppen sin og skulle ønsket de var slankere, enn det er barn og unge som faktisk er overvektige. En kollektiv frykt for fedme og et samfunn som tillegger utseende stor verdi gir næring til en industri som skal hjelpe oss til å holde vekten nede og til å ivareta et ungdommelig utseende. For flere av de som ikke får dette til, oppleves kropp som ekstra vanskelig – mange som strever med overvekt og fedme er utsatt for en ekstra emosjonell belastning. For omtrent 50 år siden begynte vekten til store deler av verdens befolkning å krype oppover – inkludert i
24
«Det er et problem at store mennesker kategoriseres som en subgruppe eller minoritet – at man må på egne avdelinger for å finne klær, når man som stor på ingen måte er en subgruppe.»
Norge. Ifølge Folkehelseinstituttet (2017) har i dag cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner fedme, en KMI på 30 eller høyere. Videre er 1 av 6 barn og 1 av 4 ungdommer fete. Enda flere er overvektige. Industriens egen respons på den økende vekten i befolkningen har vært å produsere klær i egne store størrelser. Er du stor eller bruker større størrelser enn
XL finner du ikke klær som passer i en del butikker, og mange må da på spesialavdelinger kategorisert som «plus size», «+» eller lignende. Det er et problem at store mennesker kategoriseres som en slags subgruppe eller minoritet – at man må på egne avdelinger for å finne klær, når man som stor på ingen måte er en subgruppe i en verden hvor flere og flere har nettopp store kropper. Dette kan forklare hvorfor skammen mange kjenner på knyttet til egen kroppsstørrelse forsterkes i prøverommet i klesbutikken. Det å ikke komme inn i den størrelsen man normalt sett bruker, eller det å ikke finne klær som passer, kan bli en ren styrkeprøve for selvbildet. Selv om kroppen ikke nødvendigvis har endret seg fra den ene handleturen til den neste kan det at man må opp en størrelse bli en påminner om at man er langt, eller lengre unna, den favoriserte kroppen – kroppen som assosieres med en rekke positive egenskaper og ferdigheter. Et annet stort problem, tenker jeg, er verdien vi tillegger klesstørrelser. Og her kjenner jeg meg igjen. På tross av at jeg vet at enkelte kleskjeder produserer klær som er små i størrelsen og at størrelser varierer mellom kjedene, har jeg en tendens til å la størrelser, i noen tilfeller, styre følelsene mine. Dette vet jeg at jeg ikke er alene om. De gangene jeg erfarer at jeg må opp en størrelse i en bukse blir jeg med en gang selvkritisk. Jeg har da heller ønske om å finne en annen bukse, i min størrelse som passer, enn å forholde meg til et høyere tall på innsiden av buksekanten. Finner jeg derimot en bukse som er stor i størrelsen, hvor jeg må ned en størrelse, skylles en liten bølge av positive følelser over meg – på tross av at jeg ikke har forandret meg fra den ene plagget til det andre, eller at det ikke er en reell størrelsesforskjell på de to buksene som faktisk passet. Å ikke finne klær som passer kan påvirke selvbildet. Dette, tenker jeg, er et problem i seg selv. Først og fremst for de som faktisk ikke kan gå inn i vanlige klesbutikker og finne klær som passer. En oppfordring til klesbransjen må være å produsere klær som passer både små og store – uten å gi klær en spesiell merkelapp. Et mer trivielt problem er oss som henger oss opp i klesstørrelser og gir størrelser en spesiell verdi, tenker jeg.
25
MITT LIV MED DIABETES TYPE 1 OG SPISEFORSTYRRELSER TEKST: KJERSTI ANDREA STORHAUG Da jeg fikk diabetes type 1 som 6-åring for 22 år siden var det ingen som fortalte meg at sjansen for å utvikle en spiseforstyrrelse i løpet av ungdomstiden økte med 30-40%. «Så lenge du spiser rett og trener vil alt gå bra», sa de. Likevel fikk jeg oppleve den mørkeste siden ved å ha diabetes type 1. Den siden som nesten ingen snakker om. Diabetes er en sykdom som i stor grad omhandler mat, blodsukkermålinger og riktig insulinmengde. I tillegg er det veldig mange andre faktorer som påvirker et blodsukker. Trening, stress, søvn, sykdom og andre psykiske påkjenninger påvirker mer enn mange tror. Noen klarer å få balansegangen til å gå opp, andre ikke. Mange med diabetes utvikler spiseforstyrrelser nettopp fordi sykdommen i seg selv er krevende og fordi man ikke lenger orker det høye fokuset på jobben bak. Noen fordi det er en lett måte å gå ned i vekt på, og andre fordi de føler det er det eneste de har kontroll på i en krevende hverdag. De fleste med en spiseforstyrrelse tilknyttet diabetes utvikler helst en overspisningslidelse eller en underdoseringslidelse. Jeg utviklet den siste lidelsen. Mitt mål var å bli fin, godtatt og få en god selvfølelse. Da jeg var 18-19 år begynte jeg for alvor å «tulle» med mat. Jeg var innom ulike steder for å få hjelp med disse problemene, men alle jeg møtte kom til kort. På DPS følte jeg selv at jeg fikk oppskriften på hvordan jeg best kunne «få» en spiseforstyrrelse til å fungere på den måten jeg ønsket. Fra å «bare» ha spist lite og trent ekstremt mye, ble jeg her spurt om jeg noen gang hadde hørt om «insulin-underdosering». Jeg svarte at det hadde jeg ikke, hvor da hun videre fortalte meg hva dette gikk ut på. Dette ble for meg en perfekt
26
oppskrift på å gå fort ned i vekt – servert på sølvfat av helsevesenet selv. Tiden gikk og jeg gikk dypere og dypere inn i den vonde sirkelen av å ikke sette insulin. Jeg «glemte» min diabetes og hadde nå fullt fokus på min skremmende, nye «venn»: Spiseforstyrrelsen. Dessverre var det ingen som kunne hjelpe meg til å ta fatt i BÅDE diabetesen og spiseforstyrrelsen. Jeg ble sendt fra sykehuset med ordre om å ta insulin. Ingen hadde kunnskap om hvordan man skulle behandle et menneske som hadde diabetes , samtidig som hun slet med spiseforstyrrelser og underdosering.
«Hele min spiseforstyrrelse ble jo styrt av min diabetes, og da funket det ikke å ta tak i bare det ene.» I 2013 ble jeg innlagt på en annen DPS. Det første jeg fikk høre her, når jeg skulle skrives inn var at «Vi tar ikke ansvar for din diabetes. Den har du ansvar for selv. Vi skal hjelpe deg med din spiseforstyrrelse.» Men mitt problem var jo nettopp dette: Jeg hadde jo en spiseforstyrrelse som i bunn og grunn gikk på at jeg ikke klarte å håndtere min diabetes, og brukte denne til å gå ned i vekt. Jeg tror ikke de forsto hvor sterk sammenhengen faktisk var. Hele min spiseforstyrrelse ble jo styrt av min diabetes, og da funket det ikke å ta tak i bare det ene. Etter å ha hatt diabetes i snart 22 år merker jeg den mer og mer fysisk. Jeg er ikke så utholdende som før. Kroppen min er ikke så sterk og den trenger mer hvile enn hva en normal, frisk jente i 20-årene trenger. Dessuten er jeg mye redd. Redd for hva som vil skje i fremtiden. Får jeg flere senskader? Vil de jeg allerede
har forverre seg? Vil jeg dø tidlig? Vil jeg bli blind? Lam? Det er veldig mye som skremmer, spesielt når jeg vet at dette «bare» skjedde fordi jeg fikk en spiseforstyrrelse som styrte mer over min diabetes enn jeg selv klarte å håndtere. Det er sårt å tenke på. Samtidig er det viktig å fokusere på det jeg KAN gjøre noe med. Det er mye jeg kan gjøre for å fortsatt ha en best mulig livskvalitet. Ett og ett skritt om dagen, pleier jeg å si til meg selv. Jeg tør ikke ha drømmer mange år frem i tid, for jeg er så redd for at både diabetes og spiseforstyrrelsen skal stoppe meg. Derfor takker jeg for hver gode ting jeg klarer å oppnå. Det er de små tingene som har størst verdi i livet mitt. Og oppi alt, er noe av det viktigste jeg har gode og nære støttespillere på sidelinjen. Situasjonen min per idag er at jeg går i behandling på seksjon for spiseforstyrrelser ved Haukeland i Bergen, samtidig som jeg får nær støtte og hjelp på endokrinologisk poliklinikk samme sted. Jeg har slitt i snart ti år og jeg vet at jobben for å komme ut av dette marerittet gjerne tar like lang tid. Jeg har mange tilbakefall, men jeg gir ikke opp. Heldigvis er stemmen inni meg sterkere enn spiseforstyrrelsen. Hvis noen hadde spurt meg om hva jeg hadde ønsket meg om jeg kunne ønske meg hva som helst i hele verden, vet jeg akkurat hva jeg ville svart. Jeg kunne svart at alt jeg ønsker er å bli frisk. At jeg kunne kaste insulin, sensor, blodsukkerutstyr og resepter så langt bort som mulig. Men jeg ønsker meg ikke det. Jeg ønsker meg at mennesker kunne forstått meg og mitt liv. Min tilværelse med sykdommen, og hva sykdommen har gjort og kan gjøre med meg. At jeg har grunner for at jeg ligger så langt bak andre på min alder. At hver dag kan være en kamp. At absolutt ingen dager er like. At det er dager jeg bare kaster sensor og insulinpenn veggimellom mens tårene spruter, fordi jeg er så sliten av å passe en sykdom som ofte finner det for godt å styre seg selv. Jeg ønsker meg mennesker som skjønner hvilken sykdom jeg prøver å leve med. Jeg ønsker meg økt kunnskap om diabetes og spiseforstyrrelser. Jeg ønsker meg respekt.
27
R O S S I TT T I LBUD Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten om du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring. I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss ogå på Facebook og Instagram @nettros.
INDIVIDUELLE SAMTALER
Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid.
RÅDGIVNING VIA CHAT
Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.
RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»
ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
28
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
PÅRØRENDESEMINAR
ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Hordaland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN
ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
29
Herøy kommune
avd Psykisk helsearbeid heroy-no.kommune.no
Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no
HV service AS Lierbakkene 152 3425 REISTAD Tlf. 32 85 05 00
Haras Eiendom AS Saura 8485 DVERBERG Tlf. 952 57 610
voss.kommune.no
Monter Stormarked Forus Maskinveien 7 4033 STAVANGER Tlf. 476 03 300
Orkdal kommune Psykisk helse- og rustjenesten
Mirawa Restaurant
Norsk Protein AS
Smiuhagan 25 2323 INGEBERG Tlf. 62 55 00 40
orkdal.kommune.no
nordre-land.kommune.no
Lienv 41, 3580 GEILO Tlf. 32 08 71 00
Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85 mirawarestaurant.no
Ski Bygg AS
Kjeppestadveien 44 1400 SKI Tlf. 64 85 46 00
Arendal Dyreklinikk Centralg 12 4836 ARENDAL Tlf. 37 02 48 05
Viken senter for psykiatri og sjelesorg 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 www.vikensenter.no
Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no
Gamlebyen Psykomotorisk Fysioterapi Voldportg. 73 1632 GAMLE FREDRIKSTAD Tlf. 69 32 10 11
Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 11 82 00 www.sollidps.no
Søren Øvretveits veg 9, 4352 KLEPPE Tlf. 51 78 51 00 - www.jarenfhs.no
Hammerfest Taxihus AS Storgata 2, 9600 HAMMERFEST Tlf. 78 41 12 34
Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300
Busser tilpasset rullestolbrukere! Utstyr i våre busser: Sotete ruter, Radio/stereoanlegg, Air-vondition, Luksusstoler, Tilhengerfeste og stor tilhenger.
Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20
Kontakt oss: 78 41 12 34 eller mail: post@hammerfesttaxi.no
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!
Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
www.capioanoreksisenter.no
30 ROS 3-2019.pmd
1
12.09.2019, 10:35
LESERINNLEGG Vi i ROSinfo-redaksjonen vil gjerne høre mer av stemmene til dere lesere. VI inviterer dere derfor til å sende inn leserinnlegg om temaer som engasjerer dere eller erfaringer som har betydd mye for dere. Et utvalg av innleggene vil komme på trykk i bladet. Maks lengde for et leserinnlegg er 3000 tegn med mellomrom. Mail: admin@nettros.no.
SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2018 fikk ROS over 7000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
tlf: 948 17 818 chat: nettros.no
web: nettros.no e-post:info@nettros.no
