04/17
FOKUS: HÃ…P
Å løfte frem håpet Håpet ligger som en bærebjelke i alt ROS bidrar med. Alle våre tilbud har dette som utgangspunkt og under beskrivelsen av våre verdier, kan du blant annet lese at «Vår oppgave er å løfte frem håpet for den enkelte». Jeg opplever at noen ikke våger å håpe, som om lyset har slukket og mørket har lagt seg som en trygg beskyttelse. Det vil alltid være deler av «vårt indre orkester» som er mer tilbaketrukket, som vi ikke orker å forholde oss til til enhver tid. Og slik skal det være. Livene våre svinger opp og ned for oss alle. Det er en del av det å være menneske. Jeg kan ikke få sagt tydelig nok at det er menneskelig å føle på nedstemthet, indre uro, depresjon, angst, forlatthet, ensomhet og så videre. Du er ikke alene om å kjenne på disse mørkere sidene av livet. Mennesket er komplekse vesener med så mange forskjellige sider. For mange er det et vågestykke å bli kjent med hele sitt indre orkester – få det til å spille sammen. I ROS hjelper vi deg med nettopp det. Det kreves mot når du skal hente frem sider av deg selv som du tidligere har valgt å skyve unna med ulike mestringsstrategier. Kanskje spiser du for lite eller for mye i håp om å mestre det vonde og ubehagelige. Som Elin skriver om i denne utgaven, lette hun febrilsk etter en «quick-fix» på problemene sine Etterhvert innså hun at hun satt på svarene selv. På mange måter var ikke hjelpen langt unna. Jeg tror også dette er veldig menneskelig. Vi vil så gjerne bli fikset. At noen andre skal gjøre jobben for oss. Men litt etter litt forstår vi at det ikke er mulig. Det er kun oss selv som kan få endring til å skje. Ikke alene selvsagt, men med god støtte på veien. Og håpet finnes i oss alle! Er det vanskelig for deg å gjenkjenne dette i livet ditt håper jeg denne utgaven av ROSInfo vil være en inspirasjonskilde til nettopp det – å løfte frem håpet i deg. Et lite tips i disse søte juletider er å teste ut «smileyoga». Prøv selv når livet stritter litt i mot eller du ligger der og ikke får sove, å smile. Det kan være et indre smil eller et smil som når øynene. Vær litt god med deg selv og legg merke til hva som skjer på innsiden. Ønsker dere alle en riktig fin jul og et fantastisk nyttår.
Irene Kingswick
Generalsekretær ROS
Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Rogaland Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen Åshild Marie Tveit Walseth Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi
INNHOLD 4
7
10
En reise i eget liv
En inspirerende historie om veien mot friskhet.
Overvekt og fedme
Kvifor får vi det ikkje til?
Det lille ordet med den store betydningen
Solveig Bartun Rob får være et levende håp.
4
13
14
Hva om jeg slipper deg inn
Dikt.
Ikke nøy deg med nesten
Viktigheten av å våge å gå hele veien.
18 Bokanmeldelse
20
20
Vi anmelder «Anorektisk» av Ingeborg Senneset.
Vil håpet holde sitt ord?
Om håpets mangfoldige betydninger.
Jeg tror ikke på håpløsheten
Kan vi stå i håpløsheten?
22
Rådgivers hjørne
24
18
Monica Lindberg om håpefulle historier.
Når hulken blir helten
Om gutter, som også har kropper. Og følelser.
27
ROS aktiviteter
20
FOKUS
”
Jeg hadde lyst til å rope ut til alle på restauranten på gebrokkent engelsk; «look at me, I’m eating pizza and I’m not afraid!». Akkurat der og da, på den restauranten, og med pizzasaus på haken, forsto jeg at jeg var helt frisk.
En reise i eget liv Tekst: ELIN HEITMANN
Som rådgiver i ROS, og med mange års egenerfaring med anoreksi og bulimi, får jeg stadig spørsmålet: «hvordan er egentlig det å være frisk?” Når jeg får dette spørsmålet så bobler jeg nesten over av engasjement. Ofte legger jeg merke til at mine erfaringer vekker en liten gnist i den som lytter. Den fineste responsen jeg har fått er: «Wow, det er jo fantastisk. Det er så spennende å høre om hvordan det er å være frisk!» Å bli frisk er en prosess og en reise i sitt eget liv. Med min historie ønsker jeg å vekke håp og nysgjerrighet på veien ut av spiseforstyrrelsen. Jeg ble syk da jeg var 14, og etter mange år med spiseforstyrrelse og tvangstrening ble sykdommen en del av min identitet. Hvem var jeg når jeg ikke var undervektig og overfokusert på mat og trening? Det var
4
vondt å ikke vite svaret på dette. Venner og bekjente forventet at jeg var hun som var så glad i trening og sunn mat, noe som forsterket troen på at det var slik jeg skulle være. Spiseforstyrrelsen var meg, og jeg var spiseforstyrrelsen. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle den tidligere meg at det lå mange overraskelser og oppdagelsesferder i vente. For det å finne ut hvem jeg var uten spiseforstyrrelsen viste seg å være en spennende reise. Gradvis, og over flere år, fikk spiseforstyrrelsen mindre og mindre plass. Sakte kom personligheten min frem og nye interesser dukket opp. Ting jeg aldri hadde trodd om meg selv kom frem. Jeg likte plutselig å danse! Tenk at jeg likte å bevege kroppen etter musikkens rytmer av ren glede! Så begynte jeg å elske konserter også. Musikksmaken min gikk fra melankolsk og trist til Bergens-rap. Jeg var fasinert over min egen utvikling. Hva blir det neste?
Foto: Privat
5
FOKUS
”
Man får i stedet vanlige problemer – opp- og nedturer. Man våger i større grad å kjenne på det som gjør vondt i steden for å sparkle over med restriksjon, overspising og trening. I år var jeg på ferietur i Frankrike. Vi skulle ut å spise og jeg hadde skikkelig lyst på pizza. Jeg hadde lenge sett på meg selv som frisk, men det å spise på restaurant var fremdeles preget av angst. I mitt stille sinn godtok jeg at dette var noe jeg aldri kom til å nyte. Plutselig satt jeg der, spiste pizza og oppdaget at angsten jeg alltid hadde kjent på ikke var der lenger! Nok en gang var jeg forbløffet over meg selv. Jeg hadde lyst til å rope ut til alle på restauranten på gebrokkent engelsk; «look at me, I’m eating pizza and I’m not afraid!». Akkurat der og da, på den restauranten, og med pizzasaus på haken, forsto jeg at jeg var helt frisk. Nå lurer du kanskje på hva som var vendepunktet og hvordan spiseforstyrrelsen min etter hvert tok mindre plass? Jeg kan nok ikke peke på en enkelt hendelse – det har vært en prosess og hvert fremskritt var små «skatter», lærdom og «aha-opplevelser». Det er vanskelig å se en god utvikling når den tar lang tid. Ofte var det ett skritt frem og to tilbake, men jeg tenker dette var nødvendig. Jeg måtte gjøre mine feil for å lære. For meg har oppfølging av psykolog vært viktig. Jeg trengte hjelp til å forstå spiseforstyrrelsen og dens mekanismer. Men det jeg kanskje trengte mest av alt, var deres omsorg. På tross av deres gode hjelp har jeg i ettertid forstått at det var jeg selv som måtte gjøre størstedelen av jobben. Det kan være vanskelig å forstå at en i hovedsak er ens egen reddende «engel». Det kan nesten være litt komisk å se tilbake på hvordan jeg febrilsk lette etter en «quick-fix» på mine problemer når jeg egentlig satt på svarene selv. På mange måter var ikke hjelpen langt unna. For meg var det også viktig å flytte fra hjembyen min. Jeg trengte en ny start der ingen kjente meg som «hun som liker å trene» eller «hun som har spiseforstyrrelser». Jeg måtte finne min naturlig plass
6
uten andres oppfatninger om hvem jeg var. Nå som jeg er frisk, klarer jeg endelig å forklare gamle venner at mitt tidligere ekstreme fokus på trening og mat var en del av spiseforstyrrelsen, ikke av meg. Det er ikke lenge siden jeg tenkte at spiseforstyrrelsen alltid ville være en del av meg, men med tiden opparbeidet jeg en avsmak på dette. Rådgivningssamtaler med unge, voksne og eldre som sliter med sine spiseforstyrrelser fjernet restene av positive tanker om sykdommen. Gjett om det var kult da jeg kunne motbevise meg selv! Som frisk er det fremdeles noe som er sårt. Jeg sørger over tapet av den dyrebare tiden jeg kastet bort på spiseforstyrrelsen og mulighetene jeg ikke brukte. Samtidig har det vært en spennende oppdagelsesferd og jeg har fått helt spesielle relasjoner til de som nå står meg nær. Jeg setter pris på livet og gleder meg over små ting. Hver helg kan jeg knapt beskrive gleden av å velge ut hvilket godteri jeg vil ha. Av og til bruker jeg ekstra lang tid i sjokoladehylla på butikken, bare for å trekke pusten et par ganger for å nyte følelsen av frihet. På mange måter kan det nesten føles som jeg nyter livet så mye at jeg tar den tapte tiden tilbake. Så hva betyr det egentlig å være frisk? Jeg tenker at dette er noe man må definere selv. Samtidig må vi huske på at det å være frisk ikke betyr et liv uten problemer og utfordringer. Man får i stedet vanlige problemer – opp- og nedturer. Man våger i større grad å kjenne på det som gjør vondt i steden for å sparkle over med restriksjon, overspising og trening. Selv opplever jeg nå stor mestringsfølelse av å stå i de tunge stundene, uten spiseforstyrrelsen som fluktvei. Opplevelsen på restauranten sier meg at veien til å bli frisk har vært en lang prosess. Ofte ser vi ikke en god utvikling før vi plutselig sitter der og kjenner på at noe er annerledes. Ut i fra dette tenker jeg at vi ikke bare skal hige etter å bli frisk. Hva med å bli mer nysgjerrige på oss selv? Hvem er jeg når jeg får mer plass? Så til deg som sliter med tanker rundt mat, kropp og trening. Det er god grunn til håp! Veien til å bli frisk betyr ikke bare tunge dager – det vil også være gode dager i vente. Da gjenstår det bare å si– lykke til på din egen oppdagelsesferd!
OVervekt og fedme -kvifor får vi det ikkje til ? Tekst: cathrine nitter
Det er få ting som har engasjert meg så mykje dei seinare åra som debatten kring overvekt og fedme. Då eg byrja å studere folkehelse- og helsefremjande arbeid i 2010 var det eitt av dei fyrste tema me var introdusert for – den globale fedmeepidemien som trua folkehelsa, definert som ein av dei største helsetruslane i vår tid av Verdas Helseorganisasjon. Fedme er eit resultat av positiv energibalanse og så vidare. Vi har høyrt dette før. Spis fleire gulrøter og beveg deg meir, så går det over. Problemet er at det ikkje fungerer. Vekta går oppover, trass i at det er få ting vi i dag er meir oppteken av enn nettopp vekt. Også dei som ikkje burde bekymra seg over eigen vekt er oppteken av det. Debatten kring overvekt og fedme er stigmatiserande, kjensleladd og vanskeleg. For ja, stadig fleire nordmenn
7
”
kva med den psykiske helsa? Og kva med dei andre faktorane som påverkar våre liv og vår livskvalitet? Helsa vår er påverka av veldig mange fleire komponentar enn kva vi et og korleis vi beveger oss.
får overvektsproblematikk. Og ja, sjukeleg overvekt og fedme har vist seg å vera svært vanskeleg å behandla, av komplekse og samansette årsaker. Av denne enkle grunn må vi førebyggje at overvekt og femde i det heile tatt blir eit problem, kor barn og unge er viktige målgrupper. Klarer vi å halda vekta til barn og unge innanfor «normalområdet», vil vi førebyggje at fleire slit med overvekt og fedme i vaksen alder. Logisk og fornuftig. Men korleis gjer vi dette? «Holisme» og «positiv psykologi» var nokre av omgrepa eg vart introdusert for som ny student. Folkehelsearbeidet skulle forene ulike perspektiv innan helse, som eit supplement til den sjukdomsfokuserte, mekaniske og dualistiske tilnærminga som allereie regjerte i helsesektoren. Med god grunn har vi lenge vore oppteken av den mekaniske kroppen. Korleis kan vi fikse det som ikkje fungerer? Eit fysisk problem får ei fysisk løysing. Også psykiske problem, i mange høve. I mange høve har dette også vore heilt nødvendig, men vi menneske er ikkje berre mekaniske vesen som fungerer skjematisk. Korleis vi føler oss og har det i liva våre, påverkar også åtferda vår. Det var her folkehelse- og helsefremjande arbeid kom inn. Vi skulle jobbe tverrfagleg – forene det helsefremjande med det sjukdomsfokuserte, holismen med dualismen. Vi skulle «sjå heile mennesket» osv.
8
Men kor er desse perspektiva i fedmedebatten og folkehelsetiltaka retta mot overvekt og fedme? Vi har oppretta frisklivssentralar. Poliklinikk for overvekt. Diverse rehabiliteringssenter. Alle med utgangspunkt i «livsstilsendring», med fokus på vektreduksjon. Men kva med den psykiske helsa? Og kva med dei andre faktorane som påverkar våre liv og vår livskvalitet? Helsa vår er påverka av veldig mange fleire komponentar enn kva vi et og korleis vi beveger oss. Eg kan illustrere poenget mitt med eit enkelt eksempel. Slit du med vondt i hovudet kan det hjelpe å ta ein paracet. Etter ein halv time vil hovudverket lette, mest sannsynleg. Men, er hovudverket tilbakevendande kan det ha forklaringar som kan trenge andre løysingar enn paracet. Er hovudverket for eksempel forårsaka av stress, nedstemtheit eller indre uro, vert paracet symptomlettebehandling. I dette tilfellet bør ein også jobba med underliggjande faktoran til kvifor hovudverket i utgangspunktet vart eit problem. Korleis kan ein stresse mindre? Er det faktorar i livet ein kan gjere noko med? «Spise mindre og trene meir» vert ofte ikkje meir enn symptomlettebehandling. Ei kortvarig løysing som får kortvarige resultat. Det er kompliserte prosesser bak våre matval, og strukturar rundt oss som påverkar oss. Det er ikkje berre å angripe enkeltindivid og å finne åtferdsmessige løysingar. For mange er matvarevala
våre resultat av vår sosiale kontekst så vel som psykisk helse. Mange misbrukar mat for å kontrollere vanskelege tankar og kjensler, og mange sosialiserast til å tenkje kropp som ein heilt sentral del av eigenverdet. Debatten sentrerer seg framleis i stor grad rundt fedme som «latskap» og «dårlege levevanar», og at løysinga finns i vektovervaking, kaloriteljing, kosthald og fysisk aktivitet. Eg har ikkje eit godt svar på korleis vi skal finne ei løysing på den aukande vekta i befolkninga. Men eg trur vi er meir tent med å inkludere psykisk helseperspektivet i større grad. Det vi ikkje er tent med er å fokusere på detaljar rundt mat, kropp og vekt – dette kan stimulere til rigide og/eller fryktsyrte val. Kva er det vi ynskjer å oppnå? Eit overordna mål for helsefremjande arbeid er at fleire i befolkninga opplev god helse og livskvalitet. Men kva er eigentleg god helse? Ein ting er sikkert, og det er at det handlar om langt meir enn kosthald og fysisk aktivitet - sjølv om dette også er viktig. Og kva er sunnheit? Å leva sunt inkluderer ikkje ei rekkje matvarer som er forbode. Å leva sunt inneberer ikkje å hente all eigenverd i vekt, kaloriar, kropp og utsjånad. Eg tenkjer at helse handlar om gode relasjonar, tryggleik, å kjenna ein indre ro, å trivast med seg sjølv og å drive med meiningsfulle aktivitetar. Kva vi puttar i kroppen og korleis vi brukar den, i eit helseperspektiv, vil vera vesentleg – men ei brikke i eit større puslespel.
ANNONSE
PLASSER
DENNE AN SIDE MED Våre tanker styres veldig ofte av våre følelser. Og våre følelser er virkelige. Om oss selv, om vår kropp, om hva andre synes osv. Men ofte er de veldig irrasjonelle. De representerer ikke nødvendigvis en sannhet selv om det kan kjennes slik ut. Men for sterke eller irrasjonelle følelser kan gjøres noe med. Ofte og raskt. Ta kontakt med en dyktig TFT-terapeut og opplev kraften som ligger i Tankefeltteknikker. Du finner en oversikt over meget dyktige terapeuter ved å gå inn på www.tankefeltterapeuten.no
DETTE ER ET Ø KOMMER FREM
9
H ĂĽp Det lille ordet, med den store betydningen 10
Foto: Privat
FOKUS
Tekst: SOLVeig bartun rob
Håp eller håpløshet? To ord med veldige kontraster. I mitt liv har jeg opplevd mange kontraster. I perioder av mitt liv har jeg opplevd mye håpløshet. Etter flere tapsopplevelser, sykdom og motgang, ble jeg for noen år siden dypt deprimert og fikk mye angst. Jeg var fryktelig dårlig, og hadde lite erfaring med psykisk sykdom. Jeg trodde jeg aldri ville bli frisk igjen. En pleier der jeg var innlagt sa: «Dette er noe mange må slite med livet ut». Dette trykte meg ned og tok fra meg mitt håp om bedring. Andre behandlere, og ikke minst medpasienter, ga meg heldigvis håpet tilbake.
Håp som vendepunkt
Psykolog Alan Topor sier i en av sine bøker: «Vendepunktet ser ut til å bestå av en periode eller et øyeblikk i livet da brukeren får tilbake håpet om et annet liv. I forlengelsen av dette håpet søker brukeren etter nye måter å møte sine problemer på, etter å ta tilbake makten over sitt eget liv, etter å være.» Håpet er ofte et vendepunkt. Hvis noen forteller at noe er umulig så forsvinner håpet. Om man får se eller erfare at noe er mulig, da stiger håpet. Det ble lenge sagt at det var umulig å løpe en engelsk mil på under fire minutter. Mange prøvde, men det virket håpløst. Plutselig en dag klarte Roger Bannister å slå rekorden og kom i mål like før klokken viste fire minutter. Det rare var at uken etter klarte enda en løper å løpe en engelsk mil på under fire minutter, og uken etter enda en. Nå visste jo alle at det ikke var umulig. Den «umulige» grensen var altså ikke utpå banen, men inne i hodet på løperne (Fra boken «Løpet er aldri kjørt» av Kristina Reftel).
Håpets energi
Håp ser ut til å kunne omdannes til energi i møte med problemer. Tenk deg at et nært familiemedlem får
”
Når jeg møter mennesker som har mistet håpet ønsker jeg å låne dem litt håp, gi dem litt håp. Tenk å få være et levende håp! en alvorlig kreftdiagnose med små muligheter for å overleve. Da er det lett å gi opp håpet. Da kjenner en seg gjerne kraftløs og helt tom for energi. Så plutselig en dag ringer legen og sier at det har kommet en ny medisin, og at hvis vedkommende reiser til utlandet og får denne medisinen, er det store sjanser for å overleve. Hva skjer da? Da stiger håpet og en får plutselig masse energi. Energi til å kjempe videre. Andres tro på individets evner er også viktig og kan bidra til en bedringsprosess. Håpløshet avler håpløshet og motvirker en positiv utvikling. Det er vanskelig å få støtte i en bedringsprosess dersom andre mener at man befinner seg i en håpløs kritisk tilstand. Det å håpe på en forandring til det bedre er med å drive oss i en retning som gir mening. Håpets energi smitter.
Å ha kjent det på kroppen
I psykisk helsevern og i rusomsorgen i Norge ansettes det stadig flere erfaringskonsulenter. Mennesker som selv har erfart psykisk lidelse, og/eller hatt erfaring med rus, og som etter sin tilfriskning bruker sin erfaring til å hjelpe andre mennesker og ikke minst gi håp. Den vanlige behandler kan hjelpe med mye, men har gjerne ikke selv kjent det på kroppen og ikke erfart selv hva som hjelper. Hvis en som selv har slitt med depresjon og angst, rus eller annet, forteller hva som hjelper, og at de selv har blitt frisk – da blir det troverdig og det gir håp. Livsviktig håp!
11
FOKUS
”
Tenk at alle de vonde opplevelsene fra de verste periodene i mitt liv kan brukes til noe godt.
Selv jobber jeg som erfaringskonsulent på en avdeling på et DPS der jeg selv har vært innlagt. Noen av mine tidligere behandlere er nå blitt mine kollegaer. Dette bruker vi aktivt i samtaler med pasienter når det passer slik i en samtale. Flere ganger ved lunsjbordet på døgnavdelingen har pasienter sagt til meg: «Du kan ikke ha vært så dårlig som meg. Det ser jeg jo». Da kan kollegaene mine bekrefte: «Jeg har vært behandleren hennes og hun var virkelig veldig dårlig». Videre kan vi dele erfaringer og finne veier til bedring sammen. Noen behandlere forveksler håp med garantier og er redd for å love pasientene noe de ikke kan garantere. Men det er forskjell på å si: «Jeg vet du blir frisk!» og «Jeg vet du kan bli frisk!»
Et levende håp
Jeg får være med å gi andre håp. Flere pasienter der jeg jobber sier jeg er et håp bare med å være der. Mange takker for håpet jeg deler og jeg får ofte høre at de ser på meg som en av dem. Derfor betror de seg til meg og åpner seg for meg. «Erfaringer er ikke hva som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss», sier den britiske forfatteren Aldous Huxley. Vi som har erfaring med psykiske lidelser, spiseforstyrrelser, rus eller annet, vi kan bruke denne erfaringen til å gi andre mennesker håp. Min erfaring med tunge depresjoner og utholdelig angst hadde jeg aldri trodd kunne brukes til noe godt. Nå ser jeg annerledes på det når mennesker som selv sliter takker for erfaringen jeg deler og håpet jeg gir. Tenk at alle de vonde opplevelsene fra de verste periodene i mitt liv kan brukes til noe godt. Et ordtak heter: «Vi kan klage over at rosebusken har torner, eller glede oss over at tornebusken har roser.» Det er mange måter å se ting på. Innstillingen er viktig.
12
Til og med vonde opplevelser kan brukes til noe godt. I tunge perioder i livet kan man få verdifull erfaring – verdifull livskunnskap. Gjennom motgang kan man bli sterk, og i mørket kan man finne skjulte skatter. Alt dette er mulig gjennom håp. Håpet om bedring. Når jeg møter mennesker som har mistet håpet ønsker jeg å låne dem litt håp, gi dem litt håp. Tenk å få være et levende håp! Få være et eksempel på at depresjoner går over, og at livet går ned, men også opp. Psykisk sykdom er ikke en livslang diagnose. Man er ikke sin diagnose og depresjoner går over. Om jeg går i motbakke vil jeg en dag nå toppen og få se utsikten og glede meg over resten av turen, resten av livet. Å vite dette gir meg håp!
hva om jeg slipper deg inn det skumleste er å ikke vite hva som skjer når jeg tør å si det hva som skjer når jeg river fasaden når mitt hjerte min sjel kommer frem i dagen hva som skjer når jeg tar av masken når jeg slukker flammen og samler asken å ikke vite hva du vil si om du vil bli eller om jeg får tid til å vise deg rundt
Tekst: Elisabeth Skeie
13
Ikke nøy deg med nesten Tekst: LINN BÆRA
Etter å jobbet med spiseforstyrrelser i en årrekke er det en bøyg som stadig dukker opp – den siste bøygen, siste skansen – skrittet fra frisk minus til frisk.
Hva er frisk?
For å kunne si noe om å våge å gå hele veien, er det viktig å si noe om hva jeg legger i begrepene som brukes her. Begrepene i seg selv tydeliggjør ulike faser i en tilfriskning og viktigheten av en bevisst refleksjon rundt det som er viktig i akkurat den fasen. Frisk minus; siste fase av tilfriskningen. Her er ofte de tydelige symptomene på spiseforstyrrelsen mer eller mindre borte. Energi og glede er tilbake. De gode dagene er endelig i overtall. Samtidig er tankesettet til spiseforstyrrelsen fremdeles tilstede, av og til svært lite, og av og til mer betydelig. De aller fleste regler som før styrte adferden er borte, men noen regler, ofte knyttet til visse matsorter, mengder og trening har fremdeles en viss makt i hverdagen. Nyfrisk; her skiller du klart mellom spiseforstyrrelsen og deg selv. Kjenner igjen tanker og adferd som er knyttet til spiseforstyrrelsen dersom de dukker opp,
14
og velger nå å ignorere dem. Den første tiden etter friskmelding er det helt vanlig at tanker eller adferd som hører spiseforstyrrelsen til, kan dukke opp i enkelte situasjoner. I grunnen er ikke det så rart, kropp og sinn har vært invadert og annektert av spiseforstyrrelsens mekanismer over lengre tid, ofte år. Det er i denne tiden du starter å etablere nye måter å håndtere situasjonen på. Frisk; frisk handler om balanse; fysisk, sosialt og psykisk. For å finne denne trenger du å lytte til egne behov og møte dem med det de faktisk gir signaler om. Frisk handler om å bytte ut regler, frykt og unngåelse med rutiner, lyster og ønsker. Frisk fra spiseforstyrrelsen handler ikke om å være lykkelig eller å ikke ha motgang eller kriser – kriser kommer og lykkefølelsen, hvordan du enn definerer den, svinger i takt med livet. Frisk handler heller om å være i kontakt med deg selv og følelsene dine både på godt og vondt. Det handler om å lytte til deg selv, ta ansvar og våge å stå i livet ditt. Du trenger ikke lenger hverken mat, trening eller sult for å håndtere det livet bringer deg. Du er fri. Du er nok i deg selv og vet samtidig at det også hjelper med en hånd eller skulder når du trenger det. Du har lov til å være både sårbar og sterk.
”
Foto: istockphoto
Selvsagt er det bra å fokusere på det friske – vi skal ikke henge igjen i det som har vært eller fokusere på sykdom. Det som derimot er viktig for å bli kvitt spiseforstyrrelsen for godt – er den jobben man gjør i forhold til sykdommen i siste innspurt, og i første tiden etter frisk. Å fullføre løpet.
15
”
Slipp til de som kan hjelpe deg. Prat om det som ligger under overflaten. Vi har alle vært der. Våg å slippe reglene, våg å åpne for det ukjente, våg å stå i ubehaget. Gjennomfør de endringene som skal til i hverdagen for å eie egne valg.
Bøygen
Bøygen møter vi i folketro (blant annet Peer Gynt) som en usynlig kraft eller en indre stemme som hindrer oss i å komme videre, setter kjepper i hjulene våre eller gjør at vi unngår det vanskelige (som Peer). Dette samsvarer mye med bøygen jeg skriver om nå. En bøyg som får oss til å stoppe prosessen eller til å skifte fokus. I stedet for å gå hele veien og bli helt frisk, stopper mange opp ved nesten frisk – «frisk minus». Tenker vi oss om, er det forståelig hvorfor dette skjer. I min erfaring er det to hovedgrunner til dette; frykt og lyst. Frykten for det ukjente og lysten på livet. Frykten for det ukjente. Det er vanlig å ha spiseforstyrrelsen i livet en stund, gjerne år. For mange oppleves det fremmed å ikke ha den med seg, det er vanskelig å se for seg å ikke ha den der. Du er ikke alene om du ikke helt husker hvordan det er å leve uten den. Med det ukjente kommer ofte frykten; frykten for å miste kontrollen over vekt og livet. Frykten for følelsene, frykten for å ikke mestre og frykten for å miste. Frykten for det du ikke vet hvordan blir. Denne frykten blir fort lammende og bøygen vokser. Lysten på livet. Forskjellen på syk og nesten frisk er veldig stor – når du nærmer deg frisk kjenner du energien og lysten komme tilbake. Verden får nyanser og muligheter. Det er jo ikke rart at man ønsker å kaste seg ut i det, ikke dvele mer med sykdommen. Du kjenner smaken av det friske livet, og vil dermed helst ikke ha mer med spiseforstyrrelsen å gjøre - avslutter derfor terapi og generelt kapittelet «spiseforstyrrelse». For mange er plutselig hverdagen så full av aktiviteter og gjøremål at det egentlig ikke er plass til terapi lengre, fokus ligger et annet sted nå.
16 Illustrasjon: istockphoto
Selvsagt er det bra å fokusere på det friske, vi skal ikke henge igjen i det som har vært eller fokusere på sykdom. Det som derimot er viktig for å bli kvitt spiseforstyrrelsen for godt, er den jobben man gjør i forhold til sykdommen i siste innspurt og i første tiden etter frisk. Å fullføre løpet. Faren ved å ikke ta det hele og fulle oppgjøret med den, eller å ikke helt våge å si farvel til spiseforstyrrelsen, er at den blir liggende og ulme. Svært ofte blusser den da opp når neste krise kommer. For krisene –små og store – kan vi ikke unngå. Hvordan vi håndterer dem derimot, kan vi være med å styre.
Farga valg
Det som hører til spiseforstyrrelsen kan henges opp på tre knagger; 1 tynnhetsdriven og tjukkfølelsen, sammen med 2 kompenserende adferd og destruktive autopiloter, enten det er underspising, overspising, trening eller annet og 3 negative tankerekker og selv-devaluerende tanker Alt som kan henges på en av disse knaggene kommer fra spiseforstyrrelsen. Lytter du til den, vokser den sterkere – da tar den mer plass i livet og i deg. Klarer du derimot å skille mellom den og deg, har du mulighet til å jobbe med å velge å lytte til deg selv. Jo mer du lytter til deg selv, jo mindre vil dine valg være farget av spiseforstyrrelsen. Om du over tid fortsetter å velge den bort og ignorere den, så svinner den hen. Som «frisk minus» er dette sentralt da en del valg i denne fasen er farget av spiseforstyrrelsen. Du har ikke nødvendigvis en diagnose og føler deg egentlig
ikke nødvendigvis syk, men du er heller ikke helt fri. Kanskje har du fremdeles en del dårlig samvittighet om du unner deg noe ekstra. Kanskje er det fremdeles noen regler for maten som styres av frykt. Kanskje treningen fremdeles er noe du må gjøre for å ikke bli stresset, eller for å være god nok. Kanskje dårlige dager fremdeles håndteres med mat. Kanskje vekten styrer humøret og maten påvirkes av hverdagsstress. Men alt dette er under overflaten. Ofte skyves det bort eller får være slik fordi det har vært slik. Min erfaring er at det er slitsomt å leve slik – det krever energi, tanker og logistikk.Og når krisen kommer, kan det bli som å helle bensin på glørne i det ulmende bålet. Bålet kan blusse opp. Spiseforstyrrelsen våkner fra dvalen og er på nytt aktiv.
Våg å gå hele veien
Det trenger ikke å være slik. Slipp til de som kan hjelpe deg. Prat om det som ligger under overflaten. Vi har alle vært der. Våg å slippe reglene, våg å åpne for det ukjente, våg å stå i ubehaget. Gjennomfør de endringene som skal til i hverdagen for å eie egne valg. Om du kjenner noe som ulmer eller våkner, så kan det å prate med noen hindre spiseforstyrrelsen i å blusse opp. Det er aldri for sent å gå hele veien. I det skjulte får
ofte de destruktive tankene lov til å vokse og formere seg som bakterier. I lys av det åpne og uttalte mister de kraften, den gode samtalen er antibiotika innen psykisk helse. Det kan være vanskelig å åpne seg om dette og ta tak i det når du er «frisk minus» eller nyfrisk. Kanskje fordi det ikke synes på overflaten, kanskje fordi du ønsker å være frisk eller kanskje fordi kapittelet om spiseforstyrrelsen egentlig skulle vært lukket. Ikke la det stoppe deg. Det du opplever er en forståelig og en vanlig bøyg – en bøyg du kan velge å kvitte deg med. Når du tar tak i prosessen din, ikke stopp ved ordene – sett ord ut i handling. Reell endring skjer når både kropp, tanker, følelser og handling er en del av tilfriskningen. Skynd deg sakte. Gjør som Ole Brumm sier; ja, takk begge deler. Grip det friske samtidig som du står løpet ut – ikke nøy deg med nesten. Ta deg tid til å bearbeide det du har vært gjennom, vær bevisst på at du er nyfrisk, reflekter og kjenn etter på hvordan du håndterer det livet serverer. Du trenger ikke spiseforstyrrelsens farger for å ha det godt – ignorer det spiseforstyrrelsen serverer deg. Våg å bli fri. Med tid er ikke lenger spiseforstyrrelsens tanker og adferd et alternativ. Med tid hører den fortiden til.
Trenger du noen å snakke med? ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, mandag til torsdag. Tlf: 948 17 818 Chat: nettros.no E-post: info@nettros.no
17
bokanmeldelse
ANOREKTISK INGeborg senneset cappelen damm 2017
Tekst: LINE ORVEDAL
I boken «Anorektisk» får vi innblikk i Ingeborgs Sennesets liv i perioden 2007 – 2012, gjennom en rekke dagboksnotater og blogginnlegg samlet mellom to permer. Ingeborg er av yrke journalist, utdannet sykepleier, foredragsholder og tidligere blogger og redaktør, og har gjort seg særlig bemerket innenfor tema som blant annet psykiatri og helse. Allerede i forordet av boken, skrevet av den kjente psykiater og forfatter Finn Skårderud, omtales boken som en rapport fra et konkret helvete. Og det er akkurat det en som leser blir vitne til når en trer inn i forfatterens sykdomsverden. Ærlig og usminket beskriver hun de gale tankene, de gale følelsene, skammen og selvforakten i et spiseforstyrret og tvangspreget liv.
18
Men budskapet i boken er så mye mer enn egendefinert lidelse og galskap. Forfatteren tar også et viktig oppgjør med behandlingsapparatets til tider kritikkverdige tilnærming til pasientgruppen hun selv representerer. Gjennom eksempler fra egne sykehusinnleggelser formidler hun psykiatriens hang til i altfor stor grad å fokusere på problemadferd, og på det syke hos mennesket i stedet for å lete frem og styrke det friske. Også mangelen på individuell tilpasset behandling blir debattert, med erfaring i behandlingsapparatets forsøk på å behandle alle under samme regime. Sluttsummen blir ifølge forfatteren – manglende tillit til mennesker generelt, og til helsepersonell spesielt. Som hun selv skriver: «Av ting jeg ikke forstår, kommer helsepersonell som ser ned på pasienter temmelig høyt opp på listen»
”
Gjennom eksempler fra egne sykehusinnleggelser formidler hun psykiatriens hang til i altfor stor grad å fokusere på problemadferd, og på det syke hos mennesket i stedet for å lete frem og styrke det friske.
Ingeborg skriver svært godt, og klarer i deler av boken å fange min interesse gjennom sin tilbakevendende galgenhumor og dertil bruk av metaforer. Men på tross av å beherske skrivekunsten til det fulle, og virkelig få satt spiseforstyrrelsen inn i et pasientperspektiv, oppleves boken etter hvert både litt kjedelig og repeterende. Det blir vanskelig å opprettholde min interesse ettersom dagene skrider frem i et etter hvert gjentagende mønster. Det være seg spise eller ikke spise, trene eller ikke trene, brekninger og veiing. Boken virker også litt tatt ut av en sammenheng, hvor jeg savner både en forhistorie og et etterspill. Og ikke minst savner jeg håpet. Jeg stiller meg også litt kritisk til forfatterens bruk av private bilder i bokens innledning, og gjør meg noen tanker om hvorvidt bildene av en avmagret syk kropp kan fungere mot sin hensikt, snarere enn å underbygge hva spiseforstyrrelser egentlig omhandler. På bakgrunn av sistnevnte og ikke minst det at håpet uteblir, ville jeg nok ikke anbefalt boken til noen som selv strever med forholdet til mat, kropp og vekt. Til nærstående kan boken gi et godt innblikk i det kaoset som rører seg på innsiden hos den syke, men igjen, boken gir lite håp om at det går an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. De som med fordel kunne ha nytte av å lese boken er alle de som er satt til å skulle hjelpe denne gruppen, og ellers alle de der ute som ønsker å bedre forstå hva en spiseforstyrrelse egentlig er.
19
Vil håpet
20
Tekst og Foto: kjærsti øverbø
holde sitt ord? Jeg hører meg selv si; jeg håper.. – jeg håper det går bra med deg – jeg håper du blir frisk snart – jeg håper du får en god dag – jeg håper du finner ut av det – jeg håper det løser seg for deg – ja, jeg håper jeg blir frisk – Jeg håper jeg blir frisk.. Idét jeg sier det, hører jeg meg selv si: at egentlig så er det ikke opp til meg.. Men avgjørende av noe utenfor meg.. Og tror jeg egentlig på det? Det er deilig å tro på. Tro på at noe utenfor meg kan fikse meg. Slik som et ønske i en brønn, eller ord i en bønn. Og kanskje funker det, kanskje er det noe som hører meg. Men spørsmålet kommer likevel tilbake til om jeg hører meg selv. Ønsker jeg å møte mitt håp og ønske om å bli frisk? Ønsker jeg å ta ansvar for meg selv og mitt liv? Ønsker jeg å ta hvem jeg er i mine egne hender å gjøre, handle og forandre meg? Og ta imot og gi slipp på alt det den forandringen måtte være? Eller er det lettere for meg å bare håpe at noe skal skje, og at jeg slipper. Slipper å se og ta stilling til. Slipper å ta ansvar. Jeg vet ikke om håp er dette, dette ansvaret som løper om kapp med jakten på skylden og «boksen-går» med unnskyldninger. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å tro på dette håpet. Men jeg tror på lysfragmenter som spiller på veggen i skyggene av trærne og peislyset og sterainlyset som setter varme i blikket. Jeg tror på omfavnende klemmer og gode ord og jeg tror på bevegelse og kjærlighet som medisin i livet. Og kanskje er det dette som egentlig er håp? Å tro på noe godt, at noe godt kan skje, at noe godt er mulig i det som ellers føles så grumsete og kjellermuggnet ut? Kanskje er det håp som gjør oss tilgjengelige for magien som jeg tror på. Magien som er å plutselig se seg selv som vakker. Magien det er å oppdage at man har et godt hjerte som betyr mer enn et oppsvulmet behov for å se ut som en karakteristisk skuespiller eller pop-artist. Magien det er å sitte, helt stille og kjenne pulsen fortelle om livet man er og livet man lever? Kanskje er håp det som bringer oss sammen for å fortelle historier om alle gangene de levde lykkelig i alle sine dager. Og for å minne oss på at det finnes muligheter? Og så er spørsmålet, om vi velger å se og bevege oss inn i mulighetene, eller om vi fortsetter å håpe på at de skal dukke opp.
21
FOKUS
JEg tror ikke på håpløsheten Tekst: kristin stotesbury
Håpløshetsfølelsen er en utmattende følelse som sprer seg som tåke. Den er vond, kald og nokså lammende i forhold til det å fortsette. Følelsen er reell, men det betyr ikke at det den får deg til å føle stemmer overens med virkeligheten.
Følelser som går over
I oppveksten har meg og min søster blitt eksperter på å krangle. Vi har kranglet oss grønne og blå i ansiktet, noen ganger kan det bli såpass ille at jeg oppriktig tror at vi kommer til å bli erkefiender. Når begge er utmatta av å gråte begynner som regel en av oss å le. Til slutt ler vi begge med våre rødsprengte øyne. Da er krangelen over, vi er ikke nødvendigvis enige, men vi innser at vi er glade i hverandre uansett hvor håpløs jeg (hun!) er.
22
Noe av det verste jeg vet er å gråte. Jeg prater ikke om et par dråper gråt, nei, jeg mener den der endeløse gråten som aldri føles som om den ende skal ta. Den er vond, forferdelig vond. Håpløsheten forteller meg at det vil aldri bli bedre, at det ikke finnes noen løsning og at jeg er et håpløst menneske. Så lite overbevisende dette er, mitt i ventileringen, blir også de mest intense, håpløse og fortvilende følelsene, og situasjonene, ferdige. De når et toppunkt. Fra der av blir det bedre, intensiteten synker. Håpløsheten når sitt bunnpunkt så og si. Det verste er over.
Svart-hvitt?
Selv hvor svart-hvitt noe føles, er det sjelden så svart-hvitt i virkeligheten. Jeg tror oppriktig ikke at noen situasjoner, eller noen personer, er håpløse. Jeg tror heller på at det går over. At håpløshetsfølelsen passerer. Eller at man legger merke til lyspunkt midt i alt mørket. Barn er de flinkeste til å ikke la håpløsheten ta dem. Selv i de verste omstendigheter er det mulig for dem å leke og ha det moro. De ser ut for å kunne sortere og fokusere på det som «er». Dette på en helt annen måte enn oss andre som murer oss inne og forblir i det håpløse. Vi har noe å lære fra dem. Selv i vonde og utfordrende livssituasjoner er det mulig å le. For barn er sjelden noe svart-hvitt.
Gode følelser midt i de vonde
I forrige uke hadde jeg en opplevelse som fikk meg til å tenke. Jeg var på eldrehjemmet, hvor jeg jobber, og mens jeg ventet på en pasient satt jeg med de andre pasientene i dagligstuen. Etter den femte episoden av samme nyhetssending hvor de eldre rundt meg duppet av og hadde glemt at de akkurat hadde sett denne sendingen slo det meg: Hvilket liv var dette? Det var ikke annet en trist og håpløst. Jeg tok meg i å tenke at jeg heller ville dø enn å komme på et eldrehjem og ikke vite hvem jeg var. Jeg delte tankene mine med kollegaen min og hun sa noe til meg som fikk meg til å tenke annerledes. Kollegaen min fortalte om bestemoren sin som er veldig dement. Hun fortalte hvordan bestemoren sjeldent kjente henne igjen og at det som ble gjort, som regel var glemt dagen etter. Så fortalte hun at de likevel kunne ha det «jævlig lættis» og ordentlig moro. Hun fortalte at de pleide å danse, tulle og virkelig kose seg. Hun minte meg på at selv om de demente har mistet mye, har de ikke mistet nuet. De har nåtiden og kan ha det godt midt i alt det vonde. Som regel er det når man tenker bakover eller fremover man blir overveldet av håpløshet. Med andre ord kan det å ”bare” være i nuet være løsningen.
Å leve som t det lettaste Er ikkje akkura finst e roser Ikkje alltid vakr Og fin munsikk Men sidan no evel står her Dette orgelet lik e litt på det Kan vi vel spel
Arne Ruset
Håpet er en nøysom plante, det skyter nye skudd i det dunkle for hver gang det blir ribbet. Utrydde håp er en lang historie, kanskje umulig. Det lever av ingenting som det gule lavet på steinen, det lever på tross av alt. Cora Sandel
Håpløsheten overbeviser en om at det ikke finnes løsninger på problemene. Da kan man trenge noen andre til å hjelpe oss med å finne løsninger. Kanskje kan vi i stedet for å kjempe mot håpløsheten, stå i den og vite at den går over.
23
Rådgivers hjørne
Håpefulle historier Tekst: monica lindberg
I forrige ROSinfo kunne vi lese om NRK-korrespondent Sidsel Wold og hennes vei mot et friskere liv fra en spiseforstyrrelse. Det som utgjorde en stor forskjell for hennes prosess, var da prinsesse Diana sto frem og fortalte om sin spiseforstyrrelse – og hvordan det den gangen løftet vekk noe av skammen. Det skjer noe med oss når vi hører om andre som har hatt lignende erfaringer som oss selv. Å få bekreftelse på at en ikke er alene med å ha det vondt, kan lindre noe av den smerten og ensomheten en selv kjenner på. Vi får også en påminnelse om at det å ha det vondt eller være «uperfekt», er noe vi deler med alle andre mennesker. Andres historier kan også være til inspirasjon for ens egen vei mot et friskere liv. Kanskje det kan åpne døren til å snakke om det som en hittil har holdt for seg selv.
24
usikkert og ambivalent, så er det noe inni deg som ønsker å bli frisk. Det virker som om en spiseforstyrrelse har sin egen identitet og sin egen stemme. Den friske delen av deg er nok fortsatt der, men befinner seg kanskje helt i bakgrunnen fordi en annen del har tatt over styringen. En frisk del av deg med styrker og muligheter som du i dag kanskje ikke helt forstår. En del av deg som kan overraske både deg selv og de rundt deg, og etterhvert gi deg inspirasjon til å utforske mer av dine ressurser.
Skap rom for den friske delen
Ofte kan problemene en har oppleves som noe stort som en skal komme over en gang i fremtiden. I et slikt perspektiv er det lett å bli overveldet og motløs, men det er mange måter å skape mer rom for det friske i deg.
Et budskap som ofte går igjen hos de som har blitt friske er; snakk med noen eller be om hjelp. Mange har beskrevet det å åpne seg og sette ord på det som er vanskelig, som det viktigste første steget. Ved å snakke om det, er man også med på å skape en god avstand til seg selv og sitt problem. Det kan gjøre at en ser ting i et annet perspektiv slik at en kan oppdage nye muligheter.
Det er bra å sette ord på det en ønsker seg bort fra, fordi det gir motivasjon til å komme videre. Kanskje det er noen følelser og stemninger som trenger omtanke og oppmerksomhet, men pass på at du ikke dveler for mye ved det som er et problem. For å skape varig forandring er det nødvendig å snu fokuset mot hva du egentlig vil og har behov for.
Motivasjon til et friskere liv starter ofte med erfaringer i hverdagen av at en har det for vanskelig, og til slutt erkjenner at en ikke lenger kan leve med spiseforstyrrelsen. Selv om noe fortsatt er veldig
Det er en fordel å kunne gi litt slipp på det store resultatet der fremme, og heller rette oppmerksomheten mot de små stegene her og nå. Hva er det jeg trenger/ har behov for akkurat nå? Hvem kan eventuelt
hjelpe meg med det? Veien blir til mens du går, på den måten kan du få mer ro og slippe å tenke på alt som skal skje, eller at noe bør være på en bestemt måte. Vi kan ikke skape endring i fortid eller framtid. Det vi kan er å skape endring med de små og store valg vi gjør i øyeblikket. Det er nettopp de valgene vi gjør her og nå som skaper retning for fremtiden.
Motgang og fremgang
Historiene om fremgang innebærer naturlig nok kapitler om motgang og tilbakesteg. I ettertid innser mange at nettopp det var en viktig del av deres utvikling. Sidsel forteller hvordan det å ha vært syk har gjort henne sterkere og at hun opplever en større takknemlighet for den hun er og det hun har i livet sitt. Mening i lidelse er ofte noe som kommer i etterkant, når man kan snu seg tilbake å se hele eller deler av strekningen som tilbakelagt. Hun er nå selv med på å skape større åpenhet samt gi håp om at det går an å bli frisk. Hun er en av de som ikke ga opp, som til slutt fikk hjelp og tro på at det var mulig å leve et friskere liv. Et liv der ikke alt nødvendigvis er perfekt, men et liv der hun kjenner seg frisk nok og med god helse. Hun erkjenner at hun har et annet forhold til mat enn mange andre, og kanskje er det noe hun aksepterer og lever med? Det som inspirerer meg som rådgiver i ROS er hvordan historier kan bidra til at flere tør å åpne seg og be om hjelp. Dessuten bidrar historier til å bedre forstå hvordan det kan arte seg ulikt fra person til person, og at hver og en har sin prosess. Det gir meg ekstra tro på at også andre kan klare det, selv om det både er vanskelig og tidkrevende.
Husk at du gjennom ROS kan få snakke med noen som har en kombinasjon av egenerfaring, relevant erfaring og faglig kunnskap. Vi arrangerer også temakvelder med egenerfaringshistorier som kan være vel verdt å få med seg.
25
Foto: istockphoto
Ikke bare offentlige personer, men alle som deler erfaringer om sårbarhet og mot fortjener en hyllest og stor takk. Historiene vi kan lese eller høre, er viktige og verdifulle for så mange.
Når Hulken blir helten - om gutten som skulle bli stor og sterk
Tekst: ÅSHILD MARIE TVEIT WALSETH
Det snakkes ofte og mye om hvordan vi påvirkes av samfunnet og kulturen vi lever i. Hvordan reklameplakatene av de slanke, redigerte kvinnene kan bidra til et negativt kroppssyn for andre jenter, og hvordan dagens prestasjonsjag kan bidra til å skape hundrevis av flinke piker. Det er ikke til å komme bort fra at det er jentene og kvinnene som settes i søkelyset når det snakkes om kroppspress, spiseforstyrrelser, usunne idealer, og Generasjon Prestasjon. Ikke gutter og menn. Psykiateren Finn Skårderud skrev i 2007 en artikkel om dette, med en nokså treffende tittel: «Gutter har også kropper». Den er nok sannsynligvis like aktuell nå, ti år senere.
Spiseforstyrrelser - bare for jenter?
Man antar at det er store mørketall når det kommer til spiseforstyrrelser og gutter. Noe kan skyldes det
26
stigma som mange opplever er knyttet til å ha en spiseforstyrrelse, mens noe kan nok også skyldes at spiseforstyrrelser kan fortone seg ulikt for gutter. Vi vet også at terskelen for å søke hjelp både for psykiske og fysiske problemer er mye høyere blant den mannlige delen av befolkningen. I mange år har spiseforstyrrelser nærmest blitt ansett for å være en «kvinnelidelse». Det er kvinnenes kamp som blir ført i media, og som passer inn i det stereotypiske bildet på en spiseforstyrrelse. For hva ser du for deg når du hører ordet spiseforstyrrelse? De aller fleste vil svare at de ser for seg en undervektig kvinne. Likevel vet vi at spiseforstyrrelse kommer i mange ulike former og varianter. Når det gjelder anoreksi og bulimi vet man at det forekommer oftere blant kvinner sammenlignet med menn, men dette betyr
”
I dag blir muskler fremhevet som noe som skal være attraktivt og som skal synes, noe som skal handle om estetikk. Nytten ligger i at musklene er synlige, ikke nødvendigvis i hva de kan gjøre.
ikke at menn ikke kan lide av disse sykdommene. Da kan det kanskje føles noe merkelig å skulle bli vurdert på kriteriet: «Fravær av menstruasjon over en lengre periode»?
Muskler og maskulinitet
Mange forbinder det mannlige kroppsidealet med muskler, og slik som ved andre spiseforstyrrelser kan dette utvikle seg til å bli noe som får et overdrevet fokus i hverdagen. En av de spiseforstyrrelsene man i størst grad forbinder med menn i dag er megareksi. Ordet megareksi er i seg selv ikke en sykdom eller
en diagnose, men en form for ordspill på anoreksi. Enkelte har også kalt det «reversert anoreksi». Der hvor mennesket med anoreksi ser seg i speilet og ser refleksjonen av en kropp man synes er for stor, vil mennesket med megareksi se en kropp som oppleves for liten og for svak. Det man i realiteten referer til når man snakker om megareksi er en form for kroppsbildeforstyrrelse. Denne diagnosen har et navn som fort kan få tungen til å gå i krøll; kroppsdysmorfofobi (Body dysmorphic disorder - BDD). Muskeldysmorfi er en klinisk lidelse
27 Foto: istockphoto
”
Jenter såvel som gutter vil være tjent med at måten vi snakker om spiseforstyrrelser blir mer nyansert, og at flere blir bevisst på at mennesker med spiseforstyrrelser kommer i alle slags former. som regnes som en undergruppe av BDD. Det som skiller dem fra hverandre er at mennesker med BDD i større grad er opptatt av for eksempel hud og hår, mens mennesker som er plaget med muskeldysmofori er svært fokusert på kroppsstørrelse og er gjerne uvanlig muskulære og store. Å få store muskler oppleves som utrolig viktig, og store deler av tiden blir brukt på å nå dette målet. Man har også sett at muskeldysmorfi kan ha en sammenheng med tvangslidelsen OCD på grunn av den tvangspregede atferden man gjerne ser i forbindelse med trening. Menn som driver med kroppsbygging antas å være spesielt utsatt for å utvikle dette problemet.
Å bevise sin kjønnsprestasjon
For mange med muskeldysmorfi handler det både om å ha store muskler, men også om å være sterk. Likevel ser man at hovedfokuset ligger i at det skal synes at man er sterk. Selvfølelse legges i størrelsen på musklene, og skal bæres på utstilling. Enkelte har spekulert i om menn med muskeldysmorfi måler seg selv på en slags kjønnsprestasjon gjennom kroppsbyggingen. Et slags bevis for at man er en mann. Det er ikke vanskelig å se for seg at mange menn kan oppleve det som at det er en sammenheng mellom muskler og maskulinitet. Dette er tross alt bildet vi blir presentert for i samfunnet på daglig basis. En ting er de kvinnelige undertøysmodellene som setter urealistiske krav til kvinner, men reklamene rettet mot menn kan ikke sies å være verken bedre eller sunnere idealer. I dag blir muskler fremhevet som noe som skal være attraktivt og som skal synes, noe som skal handle om estetikk. Nytten ligger i at musklene er synlige, ikke nødvendigvis i hva de kan gjøre. Når det legges så stor verdi i det fysiske utseendet er det ikke overraskende å se at forskningen viser at
28
menn med muskeldysmorfi har høyere risiko for å bruke anabole steroider og andre tilskudd for å forbedre utseendet. I enkelte tilfeller kan det gå så langt som at man ønsker å operere inn silikon eller sprøyte inn en form for olje, alt for å gi inntrykk av store muskler og mannlighet. Mange opplever også at de ikke føler de fungerer like bra sosialt lenger, at de stadig sjekker kroppens utseendet i speil og refleksjoner i vinduer, de utvikler depresjoner og angst, og nærmest en form for avhengighet til trening. Det siste kan til forveksling høres likt ut som inntrykket de fleste har av en spiseforstyrrelse, som hos mange skaper assosiasjoner til en kvinne heller enn en mann.
En nødvendig endring
Som Finn Skårderud sier, gutter har også kropper. I tillegg har gutter også følelser, og evnen til å bli påvirket av samfunnet rundt oss. Jenter såvel som gutter vil være tjent med at måten vi snakker om spiseforstyrrelser blir mer nyansert, og at flere blir bevisst på at mennesker med spiseforstyrrelser kommer i alle slags former. Like fullt er det viktig å trekke frem at presentasjonen av spiseforstyrrelser og kroppskomplekser i dag er veldig kjønnsspesifikk. Det holder ikke at det lanseres kampanjer som setter fokus på menns mentale helse dersom ikke resten av samfunnet er med på endringen. Resten av samfunnet betyr deg og meg. Det trenger ikke handle om stort mer enn å veksle mellom bruken av «han» eller «hun» når man snakker om pasienter med spiseforstyrrelser eller samfunnets enorme fokus på utseendet. På den måten kan man støtte opp under bildet av at det faktisk er et problem ikke bare jenter har, men et problem mennesker har.
ROS aktiviteter/tilbud RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til kropp, mat og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
Individuelle samtaler
Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
KURS: MINDFULNESS
Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.
KURS: FRI - Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser
ROS arrangerer kurs om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, rettet mot trenings- og helsefaglig personell. Her får en både informasjon om hva spiseforstyrrelser er, teori rundt fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser og anbefalte prosedyrer for håndtering av spiseforstyrrelser.
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
PÅRØRENDESEMINAR
Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no
29
Husebybadet Saupstadringen 13 7078 SAUPSTAD Tlf. 72 54 80 75
Lienv 41, 3580 GEILO Tlf. 32 08 71 00 hallingdal-kraftnett.no
Joker Bulandet 6987 BULANDET Tlf. 57 73 21 44
Kiwi Bølevegen Gamlev 6, 3550 GOL Tlf. 32 02 99 61
Bølevegen 12 3724 SKIEN Tlf. 35 59 30 74
Odd Gleditsch AS
Bunnpris Fana
Dronningens gate 3 3211 SANDEFJORD Tlf. 33 44 83 20
Titlestadv 230 5243 FANA Tlf. 55 91 57 61
Rosfjord Strandhotell Rosfjord 4580 LYNGDAL Tlf. 38 34 01 00
Sykehuset Telemark psykiatrisk klinikk Bygg 38 Ulefossv 52 3710 SKIEN Tlf. 35 00 35 00
Midtsida 56 2133 GARDVIK Tlf. 414 27 789
2. etg Dale Senter Tlf. 476 77 900
Kulltangvegen 70 3921 PORSGRUNN Tlf. 35 55 74 56
Kristiansen AS Tomrenbygget 6393 TOMREFJORD Tlf. 974 30 173
Guri Kunna videregående skole 6963 DALE I SUNNFJORD
City Garn og Broderi
Skolegata 14 7240 HITRA Tlf. 72 81 13 60
KNUDSEN REGNSKAP Hilde Knudsen Autorisert regnskapsfører NARF hilde@krregnskap.no Mobil 905 42 652
Øvre Damsted 2 3740 SKIEN Tlf. 901 85 868
Bogøy Dagligvare 8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07
Vålerveien 65 1597 MOSS Tlf. 69 20 58 50
Liens konditori AS
Frolandssenteret 2 4820 FROLAND Tlf. 37 03 85 97
Kiwi Kalstad
Frydenborgveien 4 3770 KRAGERØ Tlf. 35 98 91 80
Reidar Beck & Sønn AS Kjørkjelinna 27 2848 SKREIA Tlf. 61 16 34 18
Torget 14 6440 ELNESVÅGEN Tlf. 71 26 80 00
Fruene Haugestad AS Haugestadbakken 7 3404 LIER Tlf. 32 84 58 58 Bestilling: E-post: bestilling@fruenehaugestad.no www.fruenehaugestad.no
30
Institutt for vernepleie og sosialt arbeid Tlf. 55 58 75 00 - www.hvl.no
Ytrebygda bydel
Johan R. Sunde AS
Sandsli helsestasjon for ungdom Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI
6037 EIDSNES Tlf. 70 19 07 03 - www.jrsunde.no
Tlf. 55 56 17 83
Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom
Indremisjonshjemmet Hollendergaten 15 5017 BERGEN Tlf. 55 31 71 78
Tlf. 55 56 94 20
Hystadv. 167, 3230 SANDEFJORD Tlf. 33 45 70 00 - lady.inspirasjonsblogg.jotun.no
Østre Trysilvegen 1656 2423 ØSTBY Tlf. 62 50 78 88 post@altiblikk.no
Lindesnes
Marnardal
Viken senter for psykiatri og sjelesorg 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 www.vikensenter.no
Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN
Regional seksj for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30
Mandal Åseral
Barnevern Sør
Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no
4509 MANDAL - Tlf. 38 27 35 35
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.
avd for Rus- og Avhengighetsbehandling
Ta kontakt!
4604 KRISTIANSAND S Tlf. 38 14 80 00
Capio Anoreksi Senter AS
Hovinmovegen 158 2067 LILLESTRØM
Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
Solli Sykehus
Askim kommune
Barneverntjenesten askim.kommune.no
Ullensvang Herad Psykisk Helsetjeneste ullensvang.herad.no
Eidskog kommune
Oppvekst og Læring
eidskog.kommune.no
Psykisk helsearbeid giske.kommune.no
Psykisk helsetjeneste
Tlf. 08 899 www.ragnsells.no
Osvegen 15 5227 NESTTUN Tlf. 55 61 82 00
www.capioanoreksisenter.no
Lurøy kommune luroy.kommune.no
oppegard.kommune.no
Nesset kommune
Barneverntjenesten rade.kommune.no
trogstad.kommune.no
Lærdal kommune
avd for Helse og Forebyggende
Psykisk Helsevern
nesset.kommune.no
laerdal.kommune.no
avd Helse
eidfjord.kommune.no
Enhet Psykisk Helse og Rus
Barneverntjenesten
avd. for Psykisk Helsearbeid
lillehammer.kommune.no
notteroy.kommune.no
rana.kommune.no
31
Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2016 fikk ROS 1000 flere henvendelser enn året får. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
Nytt medlem? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
web: nettros.no
tlf: 948 17 818
e-post:info@nettros.no
chat: nettros.no