ROSinfo 1/13 by Rådgivning om spiseforstyrrelser

jubileumsutgave

info

ROS 30 år – hva har skjedd og hvor er vi i dag?

historie i Norge

ROS 30 år – et tilbakeblikk ROS i dag: Rekordmange henvendelser Brukerstemmer: Hva betyr ROS for oss?

01/13

Spiseforstyrrelsenes

w w w .nettros.no

Gratulerer! Det begynte med et leserbrev fra to personer som var bekymret for sin datter. I dag, 30 år senere, er ROS en nasjonal interesseorganisasjon for alle som sliter med spiseforstyrrelser og deres pårørende. ROS har nå en landsdekkende rådgivningstjeneste, et eget senter i Hordaland og jobber også med å starte lavterskeltilbud andre steder i landet. Organisasjonen er anerkjent i fagmiljøet, og er blant annet involvert i arbeidet med å etablere nye nasjonale retningslinjer for behandling av spiseforstyrrelser. Denne jubileumsutgaven av ROSinfo går 30 år tilbake i tid, og ser på hvordan det hele startet og på hvordan feltet spiseforstyrrelser og ROS som organisasjon har utviklet seg. Flere personer som har fått hjelp av ROS forteller også sin historie. En interesseorganisasjon har lyktes når den er overflødig. Det er dessverre ikke ROS enda. Tvert imot ser det ut til at stadig flere får et anstrengt forhold til kropp, trening, mat og følelser. Derfor er ROS – dessverre – fortsatt en viktig organisasjon. ROS ønsker med dette å takke alle som har vært med disse 30 årene; initiativtakere, ansatte, styreledere, styremedlemmer, samarbeidspartnere og ikke minst alle frivillige. Dere har vært og er uunnværlige. Gratulerer med jubiléet! Med hilsen

Lene Franco-Steimler

Forsidefoto: Bjørn Tore Økland

Redaktør

info Utgitt av: ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styrets leder: Lene Aas Tlf: 959 12 973 E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

•INFO

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no Organisasjons- og kommunikasjonsrådgiver: Nina Hvidsten Tlf: 55 32 13 57 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Mandag-fredag kl 09:30-14:30 Tlf: 948 17 818 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Mandag kl 9-19 Tirsdag, onsdag og torsdag: kl 9-15 Fredag: kl 9-13 Tlf: 957 08 692 E-post: bergen@nettros.no

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaktør: Lene Franco-Steimler Nestredaktør: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen Layout: Marianne Stokke Artikler kan gjengis med tillatelse og kildehenvisning.

INNHOLD ROS INFO NO 1/2013

4 6

jubileumsutgave

Leserbrevet som startet det hele I 1982 skrev Liv og Johannes Opstvedt et leserbrev til Bergens Tidende. Dette var utgangspunktet for organisasjonen som i dag er ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser.

ROS 30 år – et tilbakeblikk Mye har skjedd de siste 30 årene og ROSinfo har tatt et tilbakeblikk på noen høydepunkter.

ROS 30 år – takk til alle som har bidratt Initiativtaker Liv Opstvedt retter en stor takk til alle som har bidratt til ROS sitt arbeid opp gjennom årene.

ROS i dag: Rekordmange henvendelser Henvendelsene til ROS øker for hvert år som går. ROSinfo har tatt en prat med generalsekretær Irene Kingswick om veien videre.

Trekk fra spiseforstyrrelsenes historie i Norge Professor Jan Rosenvinge tar et tilbakeblikk på spiseforstyrrelsenes medisinske historie i Norge.

20 22

Et langt liv med anoreksi Da Elna Grønli (78) fikk ”spisevegring” var anoreksi et ukjent begrep. Hun har måttet lære seg å leve med sykdommen. Møter mellom mennesker ROS Senter i Hordaland tilbyr rådgivningssamtaler til alle som har et anstrengt forhold til kropp, mat og følelser. - ROS har hittil vært min beste hjelp, forteller ”Janne” (29).

28 30 32

Brukerstemme: Å slippe kontrollen - ROS har hjulpet meg å se at hvis jeg vil ha en forandring, så er det jeg som må forandre meg, skriver Andreas Knag-Danielsen. Brukerstemme: Ut av skammen - Jeg ble tatt varmt imot og møtte en samtalepartner som forstod meg, skriver Johanne Magnus om sitt første møte med ROS. Brukerstemme: En plass også for pårørende - ROS har tid og plass til også oss pårørende, skriver Anne Teigland. Gratulasjoner fra en samarbeidspartner Seksjonsoverlege Stein Frostad på Haukeland Universitetssykehus gratulerer ROS med jubileet. ROS temakveld: Selvfølelse Jevnlig arrangerer ROS temakvelder som er gratis og åpne for alle. ROSinfo var med på temakveld om selvfølelse i Bergen. Kunnskapsformidling og holdningsendringer Jevnlig besøker ROS skoler, idrettslag og helsepersonell for å øke kunnskap om spiseforstyrrelser, bekjempe tabuer og endre holdninger. Mytebryting Noen av ROS sine ressurspersoner forteller hvilke myter rundt spiseforstyrrelser de ønsker å bryte. Hva nå? Landsstyret i ROS formidler sine tanker om veien videre.

•INFO

Leserbrevet som startet det hele

I 1982 skrev Liv og Johannes Opstvedt et leserbrev til Bergens Tidende. Dette ble begynnelsen på det som i dag er ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser.

Støtteforening for folk med spisevegring? AV LIV OG JOHANNES OPSTVEDT, BERGEN, Bergens Tidende, 8. november 1982

Anorexia nervosa (”spisevegring”) ytrer seg ved livstruende avmagring som følge av nedsatt næringsinntak uten at tilstanden kan føres tilbake til kjente anatomisk/-fysiologiske lidelser. Bulimia er karakterisert ved overspising som følge av mangel på normal metthetsfølelse. Den senere tids sterke økning i tilfeller av anorexi/bulimi i USA er betegnet som epidemisk. Likevel er det hevdet at en vesentlig del av økningen i registrerte tilfeller ikke skyldes økt utbredelse av sykdommen, men at flere tilfeller kommer til behandling. Årsaken til dette er en

•INFO

storstilt satsning på informasjon. Det er skapt større åpenhet om sykdommene og deres pårørende står fram og forteller om sine problemer. Det er ikke lenger problem en ikke tør vedkjenne seg, men som kan omtales på linje med andre lidelser. Opplysning gjennom utsendte pamfletter og gjennom aviser, radio og fjernsyn gjør at foreldre og andre som er i kontakt med ungdom, er oppmerksomme på symptomer og faresignaler. Dermed kan de som har problemene, få hjelp til å søke behandling. Visse sider ved miljøet utgjør risikofaktorer. Det arbeides for at virkning av disse tiltak er at flere kommer til behandling tidligere, noe som øker sjansene for helbredelse. Ved at forholdene er blitt mer åpne,

reduseres den psykiske belastning for de som lider av sykdommene og deres pårørende. Endelig må det forventes at det som gjøres for å forbedre miljøet, på sikt vil føre til færre tilfeller. En vesentlig del av æren for denne positive utvikling tilfaller støtteforeningene for anorexi og bulimi. I 1978 døde en ung kvinne på Providence Hospital, Everett, Washington, som følge av anorexia nevrosa. Hennes mor som gjennom år hadde sett datten synke hen, fortalte senere: ”Først følte jeg at et liv videre var uten mening. Etter en tid begynte jeg imidlertid å tenke: Kanskje hennes altfor tidlige død kan få en mening. Jeg vil vie resten av mitt lliv til arbeid for å redusere disse tragediene.” Hun fortalte datterens historie i aviser, radio og fjernsyn, og ba andre arbeide sammen med seg for å redusere lidel-

sene disse sykdommer medfører. Dette var begynnelsen til støtteforeningen for anorexi og bulimi i Everett (The Anorexia and Bulimia Foundation og Everett). I dag har foreningen i Everett (ca 250. 000 innbyggere) flere hundre medlemmer, og det er dannet tilsvarende foreninger i andre byer. Foreningen i Everett har sitt hovedkontor i Providence Hospital, som stiller rom og utstyr gratis til disposisjon. Det er en forening av og for pasientene og deres pårørende. Følgelig har de fleste medlemmene et personlig forhold til sykdommene. Det holdes faste møter to ganger i måneden. Her deltar pasienter, foreldre, søsken, ektefeller og venner. Gruppen møtes først sammen, og det gis generell informasjon. For å dekke den faglige siden har foreningen fått knyttet til seg en psykolog, som er en tidligere anorexipasient. Etter ca. en halv times felles samling, deles pasienter og pårørende i to grupper. Dette er gjort fordi de er kommet til at begge parter har et behov for å snakke uten at deres pårørende er til stede. Pasientgruppen ledes av en psykolog, mens de pårørende velger en i gruppen til å lede sammenkomsten. Møtene har ikke til hensikt å drive terapi. Formålet er å gi informasjon. Av enda større verdi er kanskje den personlige kontakt mellom mennesker med samme problemer. Følelsen av å ikke være alene, men å tilhøre et fellesskap, ble fremhevet som meget betydningsfullt. En fikk inntrykk av at mulighetene til å kunne betro seg til andre mennesker som ut fra egne erfaringer forsto problemene, virket som en sikkerhetsventil i en krevende tilværelse. Møtene tjente også som informasjonssenter for behandling. Foreningen arbeidet i nær kontakt med helsevesenet, og pasientene fikk hjelp til å komme i

kontakt med leger som behandlet disse sykdommene. For noen pasienter ble deltakelse i foreningen innfallsporten til behandling. Anorexi og bulimi fører ofte til depresjoner som i verste fall kan lede til selvmord. Særlig bulimipasienter kan ha sterke depressive anfall etter en episode med overspising. Det er velkjent at pasientene i slike stunder har et sterkt behov for personlig kontakt, noen å snakke med. For å møte dette behov hadde foreningen opprettet en nødtelefon, som er betjent hele døgnet. Det ble opplyst at nødtelefonen er flittig benyttet og er regnet for å være en av foreningens viktigste virkefelt. Foreningene i Everett og Seattle var i den heldige stilling å ha knyttet til seg et menneske av betydelige dimensjoner, psykologen Kim Lampson. Hun kombinerte faglig innsikt med egne erfaringer som tidligere anorexia-/bulimia- pasient. Ved siden av å være leder for pasientgruppen under møtene, sendte hun hver måned et ”brev” (The Hope Line) til medlemmene. I disse ”brev” var faglig innsikt kombinert med dyp menneskelig forståelse og innlevingsevne. Dette bidrag ble av mange betegnet som et lyspunkt på en ellers mørk himmel.

Ved siden av å gi medlemmene bedre innsikt i sykdommens natur, gjorde foreningen et bredere informasjonsarbeid. Programmer i radio og fjernsyn og artikler i aviser var beregnet på alminnelig informasjon. Med jevne mellomrom ble det holdt seminarer og informasjonsmøter. Spesiell oppmerksomhet ble rettet mot personale i organisasjoner, undervisning og helsestell som er i nær kontakt med ungdom. Etterutdanningskurser for helsepersonale ble arrangert hvor erfarne spesialister foreleste om sykdommene. En tragisk død den senere tid har minnet oss om at problemene med anorexi/ bulimi finnes i vårt land på samme måte som i USA. Årsaken til disse sykdommene (anorexia/bulimia syndromet) er enda lite kjent, og den perfekte behandlingsform kan neppe tilbys. På dette området får en håpe at fortsatt forskning vil gi resultater. Det vi kan gjøre i dag er å redusere virkningen av sykdommene, og kanskje, gjennom adekvate tiltak minske de uheldige faktorer i vårt miljø som er risikofaktorer. Erfaringene i USA tyder på at en støtteforening kan være et viktig redskap for å nå disse mål. Her har mange en oppgave, men de som har opplevd sykdommen har kanskje et spesielt ansvar.

Etter at dette leserbrevet stod på trykk, var det flere som tok kontakt med Liv og Johannes Opstvedt. Det resulterte i et møte allerede en uke etterpå. Noen måneder senere ble Anorexia/Bulimia Foreningen, senere ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser, formelt stiftet.

•INFO

30 ÅR

ROS 1982

- et tilbakeblikk

Et leserinnlegg skrevet av Liv og Johannes Opstvedt står på trykk i Bergens Tidende. De forteller om en støtteforening for personer med spiseforstyrrelser og deres pårørende i USA, og etterlyser et liknende tiltak i Norge.

1983

Stiftelsesmøte for det som i dag er ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser avholdes i Bergen 23. februar. Foreningen får navnet Anorexia/Bulimia Foreningen (ABF) og blir den første av sitt slag i Norden. ”Vi ønsket å gi mennesker som var berørt av spiseforstyrrelser en ny status og et mer positivt selvbilde. Vi ønsket også å gjøre den enkelte kjent med hva de hadde krav på av behandling.” Initiativtaker Liv Opstvedt

•INFO

ABF produserer også dette året de første brosjyrene om spiseforstyrrelser i Norge.

1984

Anorexia/Bulimia Foreningen arrangerer et tverrfaglig symposium for brukere og helsepersonell fra inn- og utland. Innleggene på symposiet gir grunnlag for den første fagboken om spiseforstyrrelser i Norge.

jubileumsutgave

1986

ABF blir landsdekkende og oppretter lokallag i nord og sør.

1987 Den første utgaven av medlemsbladet ABFnytt (i dag ROSinfo) blir utgitt.

ABFnytt og ROSinfo gjennom 30 år

1989

Anorexia/Bulimia Foreningen arrangerer den første nordiske kongress om spiseforstyrrelser. Kongressen markerer ABF sin posisjon som interesseorganisasjon og pådriver.

•INFO

jubileumsutgave

1994

Senter for spiseforstyrrelser i Stavanger åpner på bakgrunn av et samarbeid mellom ABF, IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser) og Rogaland Fylkeskommune.

1995

ABF oppretter samtalegrupper.

1999

ABF arrangerer det første pårørendeseminaret i samarbeid med Haukeland Universitetssykehus. Her får pårørende kunnskap fra behandlingsapparatet og innblikk i brukererfaringer. Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland ser også dagens lys. Senteret er et lavterskeltilbud hvor man kan komme til individuelle samtaler uten henvisning og lang ventetid.

ABF gir også ut håndbok for pårørende i samarbeid med IKS.

2001

Organisasjonen endrer navn fra ABF til ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser. Dette for å anerkjenne at spiseforstyrrelser er mer enn anoreksi og bulimi.

Kampanje i forbindelse med navneendring.

•INFO

jubileumsutgave

2003 ROS lanserer nye nettsider: www.nettros.no

2008

ROS arrangerer den første nordiske konferansen om kroppspress og spiseforstyrrelser hos gutter og menn. Ved å sette søkelyset på at spiseforstyrrelser ikke bare forekommer hos jenter og kvinner, markerer ROS seg nok en gang som en foregangsorganisasjon. Konferansen ble åpnet av Kronprins Haakon Magnus.

Professor ved Norges Idrettshøgskole Jorunn Sundgot-Borgen, æresgjest Kronprins Haakon Magnus, initiativtaker Liv Opstvedt og statsråd Trond Giske.

•INFO

jubileum GRAFISK PROFIL

I 2008 får også ROS ny logo og grafisk profil

Hovedfarger

Typograﬁsk hovedsnitt for medlemsbladbrosjyrer, visittkort o.l.

Tillegsfarger

Dancer TF

Gjendeblue

Warm grey

Crayﬁsh Red

50%

KAPITELER for tittler Dancer light for brødtekst

50%

Verdana for internett (forside og underside)

Forside

Oppslag

RÅDGIVNING OM

SPISEFORSTYRRELSER

<HKMB> =HEH;HK> FBG

LIBL>?HKLMRKK>EL>K H@ ;>A:G=EBG@

=ngm eZ _Z\be nmiZm% \hkmb^ ]heh[hk^ fbg oneenimZm' =nblbm eZ Zm' =ngm eZ _Z\be nmiZm% \hkmb^ ]heh[hk^ fbg oneenimZm' =nblbm eZ Zm' =ngm eZ _Z\be nmiZm% \hkmb^ ]heh[hk^ fbg oneenimZm' =nblbm eZ Zm'

Ng]^km^dlm & bgge^]^g]^

MB= & MBEEBM & §KEB@A>M Ng]^km^dlm & bgge^]^g]^

:EEF>GGE>@>GL MBEG§KFBG@ Ng]^km^dlm & bgge^]^g]^

H^kZ^ll^gbf jnbl ê ^nf sskbm ehk^ fhenimZm' Nm oêbjnb ilnl\be bg\be be ê ^mn^ fh]hehk^f bg nm^ m^ ]henmZ

;gjla] \gdgZgj] eaf

)'(0

Ros

2010

ROS sin første informasjonsfilm blir produsert. Denne vises hvert år på reklamefrie dager på TVN og TV2.

•INFO

Ros

Zebll^\m^m ghg a^gbf jnbl Zebl Zebl\b] nbl\b]n blfhehk ^k\bibl ZebjnZm^ ^m% \hffhehk^f ^n _Z\b mZm ehk lbll^] fh]bZf Z]bhgl^] ]ê ]hehk^ fZ`gZ \hg neeZhk^ ^q ^m% l^] ]b`gZ _^n _Z\& \nf ]h h]bZmblbm Z] mZm bnk^kbnl\b mZmbh ]h& enimZmbg ^mnf sskbm Z]bm ehkmb^ _^nf o^gm ehk^f jnbibl ^gbm eZ \hgl^ mZmbg ^q ^lmh h]hehk^ ^k lb mZm gbm ghlmblb [eZ _Z\\nffh] ^q^k bkbm o^g]bhg l^jnbilnf sskbnlm bgbZf^m ]henm^mn^kh ]hehkmb hgneeZf bkbnk^ ^n`n^k l^\m^m ^m eZhkmbl\b m^ \hk^k bkbm ^m ]hehk^ ohehkmbl ]bm eZ _Z\b]ngm pbl\beb ll^jnZm' A^gbZf jnb ^mn^kh \hgneeZg]bh ]hehk^ mZm' Nm ikZ^l^jnZm' GbZm' Nm eZg]k^ oêblbm% jnbibm o^gbZf\ hgl^\m^ fheh[hk lbm o^k bkbeeni mZmnffh ehk^^m Zf^m o^gbZf\ hgl^\m^m ]hehk^k bebl gbm Z\b]nblblbf sskbm Zeblfh]henf sskbm Zn`Zbm Z]bZf% \hgneeZ f\hffh]hehk^ ^kbnk^f Z\be ^Z \hffr gnf ]hehk^ ]êbjnZm'=bZf% \hgl^g] k^kZ^ll ^jnbl\& bg` ^m ikZmblbm oneinm^ \hgl^\m^ \hgl^] fZ`& gbl ghgneeZg a^gbl Zn`n^kZm o^kh \hgneeZg]bm ikZmn^kh \hffr gbf bg nmZm' >f oêbm eZg a^gbl gbm neenimZmn^ \hk Zebm nm ^k l^\m^m o^k bebjnZf o^gbZf% \hgneinmiZm' Nm be ]hehk^ oê^gbm gnf bkbm gblb' OneeZ \hffr gbl Z\\nf Znm ehk l^] ^llbm oê neeZ \hgl^jnb m^f oê ]bh ]ê nm ehk^ fZ`gZ Zebjnbl\bibm Zn`n^k\b m^f ^mnf bg\bebm ohenm^ m^ fbg` ^nbl gbllbm ]heh[hk lbf oêbjnZm' :]b`gbl gb[a ^q^k lb' ;gjla] \gdgZgj] eaf Kh ^q ^q^kh \hg ^q ^gm gneeZhkmb^ fheh[hk^ ]h& ehk^k l^gm Z] ]b`gbl Zm% lnf ^n`n^ ]nbl gnf ^q ^q ^mn^ _Z\\nf be ]hehk^ fZ`gb[a ^gbl gneinm pblfhenf ]ê ^Z _^nf be bibm Z\be ^m Z\\nflZg& ]bm pblb' KZm nmiZmnf ohe^gm Z] ^nf oêbm% oneenmiZm enm gnf ]h \hg ^n`Zbm pbl Zf% oêbjnZf oê ^Z _^nf Zm^ oneeZhk beblb ^mnf ]henimZmnf o^gbZ& f^m Zebm ikZ^lmkn] ]hehk^ _^n`bZf \hgl^gbf gbf bibl\bg ^Z _Z\bg` ^g]k^ \hg nmZm ^gblb [eZ

;gjla] \gdgZgj] eaf

jnb ^mn^kh \hgneeZg]bh ]hehk^ mZm' Nm ikZ^l^jnZm' GbZm' Nm eZg]k^ oêblbm% jnbibm o^gbZ& f\ hgl^\m^ fheh[hk lbm o^k bkbe& eni mZmnffh ehk^^m Zf^m o^gbZf\ hgl^\m^m ]hehk^k bebl gbm Z\b]nblblbf sskbm Zeblfh]henf sskbm Zn`Zbm Z]bZf% \hgneeZ f\hffh]hehk^ ^kbnk^f Z\be ^Z \hffr gnf ]hehk^ ]êbjnZm'=bZf% \hgl^g] k^kZ^ll ^jnbl\bg` ^m ikZm& blbm oneinm^ \hgl^\m^ \hgl^] fZ`gbl ghgneeZg a^gbl Zn`n^kZm o^kh \hgneeZg& ]bm ikZmn^kh \hffr gbf bg nmZm' >f oêbm eZg a^gbl gbm neenimZmn^ \hk Zebm nm ^k l^\m^m o^k bebjnZf o^gbZf% \hgneinmiZm' Nm be ]hehk^ oê^gbm gnf bkbm gblb' OneeZ \hffr gbl Z\\nf Znm ehk l^] ^l& lbm oê neeZ \hgl^jnb m^f oê ]bh ]ê nm ehk^ fZ`gZ Zebjnbl\bibm Zn`n^k\b m^f ^mnf bg\bebm ohenm^ m^ fbg` ^nbl gbllbm ]heh[hk lbf oêbjnZm' :]b`gbl gb[a ^q^k lb'

GbZm' Nm eZg]k^ oêblbm% jnbibm o^gbZf\ hgl^\m^ fheh[hk lbm o^k bkm^ ]he^ll^ \m^mn^ m^f oê bg ^k bg a^g]b`gb[a ^nble neinmZm^ ^m eZ Z] fZ`gZ _Z\\nf gblbf gnf bilnflZg nmiZmn^k bebjnb ^m% jnZf^m ikZmb^ _^n`n^khl ^kZ^lmkn] m^ ]hehk^f bnk^kbnk^ ^kZ^lmh \hgneeZ _^n& `n^ ]hehk^ ]bZf^m enimZm Znm ZnmiZm ehk bg\bibm bg\bebjnZmb^ ]hehk lnf bkbebl ^m ikZ^l^] ]êbjnZf ^n _Z\b]nble neinm gble bg a^gbf sskbebl\bi ^gm be nm bebjn& bl\be bnk^f Zebjnbl gbZf^m oêbjnZm' Nm ZnmZm eZhk^ ]ê bg nm ghgneinm ^q ^g]k^ oê^gm Z] ]bm Zebll^\m^m ghg a^gbf jnbl Zebl Zebl\b] nbl\b]n blfhehk ^k\bibl ZebjnZm^ ^m% \hffhehk^f ^n _Z\b mZm ehk lbll^] fh]bZf Z]bhgl^] ]ê ]hehk^ fZ`gZ \hg neeZhk^ ^q ^m% l^] ]b`gZ _^n _Z\\nf ]h h]bZmblbm Z] mZm bnk^kbnl\b mZmbh ]henimZmbg ^mnf sskbm Z]bm ehkmb^ _^nf o^gm ehk^f jnbibl ^gbm eZ \hgl^ mZmbg ^q ^lmh h]hehk^ ^k lb mZm gbm ghl& mblb [eZ _Z\\nffh] ^q^k bkbm o^g]bhg l^jnbilnf sskbnlm bgbZf^m ]henm^mn^kh ]hehkmb hgneeZf bkbnk^ ^n`n^k l^\m^m ^m eZhkmbl\b m^ \hk^k bkbm ^m ]hehk^ ohehkmbl ]bm eZ _Z\b]ngm pbl\beb ll^jnZm' A^gbZf

;gjla] \gdgZgj] eaf Kh ^q ^q^kh \hg ^q ^gm gneeZhkmb^ fheh& [hk^ ]hehk^k l^gm Z] ]b`gbl Zm% lnf ^n`n^ ]nbl gnf ^q ^q ^mn^ _Z\\nf be ]hehk^ fZ`gb[a ^gbl gneinm pblfhenf ]ê ^Z _^nf be bibm Z\be ^m Z\\nflZg]bm pblb' KZm nmiZmnf ohe^gm Z] ^nf oêbm% oneenmiZm enm gnf ]h \hg ^n`Zbm pbl Zf% oêbjnZf oê ^Z _^nf Zm^ oneeZhk beblb ^mnf ]henimZmnf o^gbZf^m Zebm ikZ^lmkn] ]hehk^ _^n`bZf \hgl^gbf gbf bibl\bg ^Z _Z\bg` ^g]k^ \hg nmZm ^gblb [eZ Zn`n^kZ ^ll^gm oêbjnZm^ fbg oêbl gnffr ghl ^q^kh ê^l^] m^ oêbm Zn`bZf ghl ZnmiZm% o^gb[a ^n`n^ ^q ^gbm Zm ohehki^k Z\b mb^ \hk^kZ^ l^jnbibm eZg nm^m Zebm% oê ]hehk^ ]hehk^f Zmble ]h h]bh ]h ^q ^gb[a ^n`bZf^m eZhk^ ]he^ll^] mbg\beeZg ^gbZf^m% \hffr gneinm bnlmh h]b`gbm Zf\hffh] mZm' Nm eZg ^q ^k lb ^n`bZmbl ]hehk^f ]êblbl\be bibm ]bm pbllbl ]nblb m^ mZm' >] ê ]hehk^^m Znm^ ]hehk^kh \hgneinmZm' >q^kZ^l ^jnZf\hk^ mbl gnf ^kZm bibm ehk l^] mZmbg neeZ _Z\\nf beeZ _Z\bi ^l^]

Hkmbh ]ngm bibl gneenffr gbl ]h h] ^nbilnf be nm^f Zebm ghgl^ _Z\bebjnZm ikZ^llbf ]h ^Z _Z\\nf Zm pbll^jnZm' GneinmiZm neinm^ ]henflZg]k^ \hkmbh ]h \hgl^gm bg\b]nb ^q^kbnk^ fbg\b ^Z _Z\\nf o^kh ^Z Zebl Zn`bZm' Lbl gbZmn^ ]heh[hkmbg` ^lmkn] mZm^f ]he^llb' GZ \hgl^\m^ fh] ]ê beble ^kh ]ê nmiZm^ ^nblb ^kbnlmkn] mble ]bm% jnZf& \hg a^gbm ghg ê nmZm Zn`n^ oê ^llbm ]h ]henf ^khl gb[a êbjnblbl gb[a ^Z \hgl^jnbl ]he^lmh \hg oê^gm Zf% oneeZ \hgnf gbZm^ ]heh[hk^ ]ê^lmh \hgl^] ^q^khl ^m Zebjnblfh] fZ`gZ Zf jnZm bilnl\b ]nbibm be ]bm ^nbibm enimZm% l^] ]hehk^ mbhgl^] fZ`gZ _Z\bibl gbf ^m bibm ^lmkn] ]he^l^j nbll^] ^q ^m Z]bZm ehk l^\m^m pblbll^] ^q ^kZ^ll^gbf jnbl ê ^nf sskbm ehk^ fhenimZm' Nm oêbjnb ilnl\be bg\be be ê ^mn^ fh]hehk^f bg nm^ m^ ]henmZ

fbgbl ê nm Znm Z] ^n _^n _^n _^nf ]henimZm ohehkmbhg neinm pbl\beeZhk^f oneeZg a^g]k^f gnflZg]bm ehk^kbnk^^m% \hgnf sskbe nm eZhk^ \hgl^] mZm% jnZf& \hk mbg\be ]hehk l^] mbg` ^n`Zbm% o^khlmh ]êbm enmiZm nm Znm Zebm ohehk^ \hgl^ o^k\bg\be nm^m% \hgl^\m ^mnflZg]bi ^kh ^m ]ngm gbf ^n _Z\bgb[a ^Z _^n`Zbm% jnbl gneeZhk ^khlmb^ ^nb [eZhki^ kZ^l^\m^ fZ`gbZf% \hgl^\m^ ^n`Zbm eZ Z] ^l& l^\m^f gbm ehk^f bnlmh ^mn^ o^kh ^q ^q êbjnbible ^q^kh ]ngm Zn`bZf Zf ]h& ehk^k Zf% l^jnZmnf ^q ^khl Zebll^\m^ oneeZhk lnflZg]k^kh ]h h] fZ`gb[a ^m ehk^ ]bilnf Zf bnk^ fh]h h]bm enm^ fbgbf gneinm ]hehk^f sskbm Z] ]hehk lnl\bee nimZm% l^gbl ^lmh \hgneeZf Z]bi& bm neeZhk^^m% o^kZ^l^jnZm Zf bg oneeZf% jnbi ^l^ ]hehki^kh \hffr gnf oê ]h ]ê nm eZ _^n _Z\bg\b]ngm ZnmZ

;gjla] \gdgZgj] eaf m^ ]b`gb[a ^Z _Z\bebl Zebjnbl Zf\hgne& inm^f jnblb'Hffr ghgnf ]hehk^& kZ^l^ ]hehk^ mZm' Bl\b ^n`Zbm enm gbZf\hk^ o^ebm oheh[hk& i^kbm eZg]k^k l^gbm bg a^g]bhg neinm^ mbg nm ]henffr gbf gbm ^n`bZmbhgl^ \hffhehk^ \hg nm gbl Z]b`gbf sskbm

Ros

jubileum

2011

ROS Ressursteam etableres. Teamet er satt sammen av engasjerte frivillige med egenerfaring som ønsker å bidra til økt bevisstgjøring av spiseforstyrrelser. ROS ressursteam fra våren 2012 (fra venstre): Trygve, Linn-May, Hilde, Anne, Marthe, Svein, Tine, Ingrid, Linn. Ikke tilstede: Per, Michelle, Lise H, Lise G, Hanne.

2012

2011 var også et rekordår for antall henvendelser til ROS sin rådgivningstjeneste.

ROS gir ut sin første bok: ”FRI! Fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser”. Boken er skrevet av Solfrid Bratland-Sanda og støttet av Extrastiftelsen gjennom prosjektet ”Aktiv for livet”.

«Hos ROS kan du snakke med en som forstår!» FRI!

Boken «FRI - fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser» er en fagbok som retter seg mot helsefaglig og treningsfaglig personell. Boken tar for seg hele spekteret av fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, fra håndtering av overdreven og tvangspreget fysisk aktivitet, til bruk av fysisk aktivitet som en del av behandlingstilbudet for denne pasientgruppen.

F Y S I S K A K T I V I T E T I B E H A N D L I N G AV S P I S E F O R S T Y R R E L S E R

Boken er delt i tre. I første del gis en teoretisk innføring i spiseforstyrrelser, fysisk aktivitet, atferdsendring, instruktørrollen og treningslære. I del to presenteres en kunnskapsoppsummering av fysisk aktivitet hos pasienter med spiseforstyrrelser. Del tre gir praktiske eksempler på screening av fysisk aktivitetsatferd, klarering av pasienter for deltakelse i fysisk aktivitet, og konkrete eksempler på øvelser og aktiviteter som kan være gunstige for denne pasientgruppen. I tillegg gis det konkrete forslag til hvordan behandler kan jobbe sammen med pasienten for å redusere tvangspreget fysisk aktivitet og fremme bevegelsesglede. Boken inneholder egne kapitler om yoga og friluftsliv. Boken er utarbeidet som en del av ROS-prosjektet «Aktiv for livet», finansiert med midler fra Extrastiftelsen.

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no

ROS-prosjektet «Aktiv for livet» er finansiert med Extra-midler fra Helse

FRI!

Fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser S O L F R I D B R AT L A N D - S A N D A

og Rehabilitering. Helse og Rehabilitering er en stiftelse bestående av 27 helse- og rehabiliteringsorganisasjoner, som står bak TV-spillet innen forebygging, rehabilitering og forskning.

Mac Stokke

Extra. Overskuddet fra spillet går til frivillige organisasjoners prosjekter

Faksimile byavisen.no •INFO

ROS 30 år

– takk til alle som har bidratt!

Når sykdom rammer oss selv eller våre nærmeste, oppstår det fort et behov for å vite mest mulig om symptomer, behandling og forventet utvikling. I dag når all tilgjengelig informasjon bare er et tastetrykk unna, er det vanskelig å forestille seg at på 1970-tallet, da vår familie trengte det mest, var informasjon om spiseforstyrrelser svært sparsom og det lille vi fikk vite stemte dårlig med det vi selv erfarte. Under et opphold i USA noen år senere, fant min mann og jeg frem til den amerikanske ”Anorexia nervosa/Bulimia nervosa” Foundation i Seattle. Måten denne organisasjonen arbeidet på opplevde vi som så positivt at vi ble inspirert til å starte arbeidet med å etablere en norsk forening straks vi var tilbake i Bergen.

Takk til vår datter Av Liv Opstvedt Initiativtaker

•INFO

Når organisasjonen nå runder 30 år vil jeg benytte anledningen til å minnes og å takke dem som aktivt bidro til at vi kom i gang. Først vil jeg takke vår datter som ved å dele sine erfaringer med oss synliggjorde hvilke tiltak og behandling det var behov for og ga oss foreldre troen på at det fantes en vei ut av problemene. At hun ble frisk ga oss frimodighet til å starte arbeidet for større åpenhet om sykdommen og å ansvarliggjøre helsemyndighetene i forhold til å gi dem som ble rammet et bedre tilbud. Dernest vil jeg takke de som kontaktet oss etter å ha sett vårt leserbrev i Bergens Tidende. En hånd-

full av dem møtte oss allerede en uke etter at leserbrevet ble trykket. Noen hadde lagt den vanskeligste tiden bak seg og andre var fortsatt på desperat søk etter hjelp. Felles for alle var lettelsen over å kunne snakke fritt om det vi hadde opplevd.

Klar målsetning Det var ikke vanskelig å bli enig om målsetningen med støtteforeningen: å være til gjensidig hjelp og støtte for dem som var syke og deres pårørende, arbeide for et bedre behandlingstilbud og å spre informasjon om symptomer og behandling. Dagen for stiftelsesmøte ble fastsatt og det ble og bestemt at vi skulle utarbeide en informasjonsfolder som vi skulle dele ut på møtet. En spesiell takk til Birger og Wenche Tellefsen som sjenerøst tilbød seg å dekke utgiftene til trykking av denne første folderen. Takk også til journalist Kjell Pedersen i Bergens Tidende som gav oss velvillig omtale og slik bidro til at stiftelsesmøtet 23. februar fikk stor oppslutning.

Mange involverte Informasjonsfolderen ble laget på bakgrunn av egne dyrekjøpte erfaringer, men med faglig bistand fra professor Hans H. Bassøe fra medisinsk avdeling på Haukeland Sykehus og overlege på barnepsykiatrisk avdeling Jofrid Nygaard. Begge var engasjerte behandlere som velvillig delte sin kunnskap og erfaring med oss. Det er

Det er grunn til å føle stolthet over de resultatene som er oppnådd og dyp takknemlighet til hver enkelt som har vært med og bidratt

også grunn til å takke professor Olav Trygstad og hans mangeårige medarbeider Irene Foss ved Rikshospitalet, som var pionérer når det gjaldt informasjon om og behandling av bulimia nervosa. Det er og også grunn til å rette en stor takk Runi Børresen for hennes unike engasjement for å sette spiseforstyrrelser på agendaen i grunnskolen og på lærerutdanningen.

Tverrfaglig tilnærming Basert på egne erfaringer mente vi at en tverrfaglig tilnærming der både lege, psykolog, ernæringsfysiolog, fysioterapeut og tannlege bidro, var det beste for pasienten. Dette synet ble den gang møtt med skepsis blant fagfolk, men vi fikk likevel stor oppslutning rundt den første tverrfaglige konferansen som ble arrangert i Bergen våren 1984. Det var også stor interesse for foreningens informasjonsmøter for helsetjenesten som ble arrangert i alle landets fylker. Takk til psykologene Wenche Seltzer, Charlotte Buhl og Jan H. Rosenvinge samt ernæringsfysiologene Mette Hellvik Morken og Charlotte Peerson som sammen med professor Bassøe entusiastisk stilte opp som foredragsholdere. Tverrfaglig behandling var også hovedtema for den første nordiske kongressen om spiseforstyrrelser som ble arrangert av ABF i 1989.

Stor utvikling I løpet av de 30 årene som har gått, har det skjedd en formidabel utvikling når

det gjelder kunnskap og tilgjengelig informasjon om spiseforstyrrelser. Også holdningene til disse lidelsene har endret seg radikalt. Fra å være skjulte lidelser få hadde kjennskap til er de i dag ofte omtalt i media og er tema for såkalte ”rosabloggere” som åpent forteller om sine problemer. Rent faglig har det også skjedd en stor endring. På 70-tallet var det kun ”anorexia nervosa” eller ”nervøs spisevegring” som var omtalt i faglitteraturen. I dag har vi fått et helt spekter av diagnoser som beskriver ulike typer spiseforstyrrelser. Fra å være betraktet som en sjelden psykiatrisk lidelse vet vi i dag at spiseforstyrrelser er en utbredt lidelse som rammer mennesker uavhengig av alder og kjønn, men at det er de yngste som er mest utsatt.

Fortsatt behov Den gang for 30 år siden hadde vi et lite håp om at støtteforeningen kanskje en dag skulle bli overflødig. Dessverre er behovet for en sterk interesseorganisasjon fortsatt til stede. Om ROS sitt tilbud er godt nok og hvor vidt vi har lykkes med våre formål, kan bare dem som selv er rammet, svare på. Vi håper og tror at ROS har utgjort en forskjell. Takk til alle som opp gjennom årene har stilt tid og krefter til disposisjon som tillitsvalgt, gruppeleder, kontaktperson eller ansatt for ABF/ROS og slik bidratt til å bygge en solid organisasjon. Det er grunn til å føle stolthet over de resultatene som er oppnådd og

dyp takknemlighet til hver enkelt som har vært med og bidratt. Gratulerer med innsatsen gjennom 30 år og lykke til med fortsettelsen!

STYRELEDERE I ABF/ROS Liv Opstvedt Rigmor Høyer Amundsen Hilde Opstvedt Odd Ivar Lauritzen Anne Helen Bromseth Anita Nilsen Hilde Lilleng Lene Aas

ANSATTE LEDERE I ABF/ROS Liv Opstvedt Bård Mellin Olsen Turid Sætre Anne-Ellen Blindheim Mona Onsum Anne-Lise Berge Kari-Britt Bakke Anita Nilsen Ingjerd Strøm Skreien Lene Franco-Steimler Irene Kingswick

•INFO

Rekordmange henvendelser ROS fikk i 2012 rekordmange henvendelser fra personer som søkte hjelp. – Dette viser at spiseforstyrrelser blir et stadig større problem for flere, sier generalsekretær Irene Kingswick.

Tekst: Lene Franco-Steimler Foto: Bjørn Tore Økland

ROS sin landsdekkende rådgivningstjeneste per telefon og e-post fikk 756 henvendelser i fjor. ROS Senter i Hordaland fikk 1330 henvendelser og gjennomførte 699 individuelle rådgivningssamtaler. Tallet på antall henvendelser fra år til år har vært jevnt stigende. - Vi ser økte krav til hva som skal til for å passe inn i samfunnsnormen og

vi har stadig mindre tid til oss selv og nære relasjoner. Den nærmest pålagte økte effektiviteten krever en tilgjengelighet døgnet rundt. Summen av dette kan være medvirkende årsaker til at vi får et mer ubalansert forhold mellom kropp – mat – følelser og at dermed flere søker hjelp, sier Kingswick.

”Nye” spiseforstyrrelser Gjennomsnittsalderen på dem som kontakter ROS for rådgivning er 23 år. Det er fremdeles flest unge kvinner, men samtidig ser man et økende antall menn og et mangfold i typen problematikker. Spiseforstyrrelser er mer enn anoreksi og bulimi. - Statistikken viser at stadig flere mennesker sliter med forholdet til egen kropp og følelser. Det kan for eksempel utarte seg som overopptatthet av sunnhet og trening. Andre har et ekstremt fokus på å bygge muskler og noen velger enten å ikke spise eller overspise for å komme unna vonde følelser. En økende overopptatthet av sunnhet, såkalt ortoreksi, og et intenst fokus på å bygge musker, såkalt megareksi, er ikke medisinske diagnoser per i dag men kan gi oss et signal på at noe ikke er helt sunt, sier Kingswick. NOK Å GJØRE: Med et økende antall henvendelser og økt synlighetsarbeid for å nå fram til enda flere, har generalsekretær Irene Kingswick og resten av staben nok å ta tak i.

•INFO

ANSATTE I ROS: Fra venstre rådgiver Ingrid Marvin, organisasjonsog kommunikasjonskonsulent Nina Hvidsten, faglig leder Line Orvedal, generalsekretær Irene Kingswick og rådgiver Linn Bæra. Prosjektleder for ”Aktiv for livet”, Solfrid Bratland-Sanda, var dessverre ikke til stede.

Nye lokaler Da ROS ble opprettet for 30 år siden, hadde initiativtakerne et håp om at organisasjonen skulle bli overflødig. Det har ikke skjedd. Med økt synliggjøring for å nå fram til dem som trenger hjelp og et stadig økende antall henvendelser, vokser ROS som organisasjon. I februar 2012 flyttet ROS Senter i Hordaland og ROS sitt hovedkontor sammen i nye lokaler i Strandgaten 6 i Bergen. - Herfra driver vi landsdekkende rådgivningstelefon og e-posttjeneste, senteret i Hordaland har sitt lavterskel samtaletilbud, vi arrangerer kurs og

temakvelder og har et stort lager med informasjonsmateriell som kan bestilles gjennom våre nye nettsider, sier Kingswick.

Ønsker forståelse og aksept Tretti år etter opprettelsen av ROS har organisasjonen fremdeles mye å arbeide med og for. - Det er mye uvitenhet når det gjelder spiseforstyrrelser. Vi ønsker i langt større grad å kunne bidra med forebyggende arbeid i skolen slik at elever i ung alder lærer å lytte til egen kropp og å ta følelsene sine på alvor. Vi øn-

sker å øke antall utdannelsesinstitusjoner vi holder foredrag for, slik at personer som arbeider med mennesker får en langt større forståelse for hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse. ROS har et fantastisk landsdekkende ressursteam som deler av sin egenerfaring gjennom bl.a. kurs og foredrag. Ved å være mest mulig synlig gjennom opplysningsarbeid, samtaler og kursvirksomhet håper vi å kunne fjerne skammen for å gi plass til forståelse, aksept og inkludering av alle de som sliter med noe som ikke nødvendigvis vises på utsiden, sier Kingswick.

•INFO

VELKOMMEN TIL ROS: Organisasjons- og kommunikasjonsrådgiver Nina Hvidsten er den første man møter når man kommer inn døren i ROS sine nye lokaler.

LANDSDEKKENDE TILBUD: Rådgiver Linn Bæra har ansvar for både landsdekkende hjelpetelefon og e-posttjeneste. Den landsdekkende tjenesten fikk i 2012 rekordmange henvendelser.

•INFO

jubileumsutgave

Gratulasjoner

fra en samarbeidspartner

Av Stein Frostad Seksjonsoverlege på Seksjon for spiseforstyrrelser Haukeland Universitetssykehus ROS og forgjengeren Anorexia/Bulimia Foreningen (ABF) har spilt en sentral rolle i utviklingen av tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser. Jeg møtte organisasjonen for første gang i forbindelse med den første nordiske konferansen om spiseforstyrrelser i Bergen i 1989 hvor ABF/ROS var medarrangør. Selv hadde jeg vært i fagfeltet i tre år og hadde nesten bare arbeidet med anorexia nervosa. Vi fikk på konferansen høre om bulimia nervosa som en tilstand som bare hadde vært kjent i 10 år. Jeg ble litt overrasket da jeg senere oppdaget at noen av disse pasientene fikk betydelig bedring hvis de fikk hjelp med å etablere regelmessige måltider. En del år senere kom Chris Fairburn sin kognitive adferdsterapi for spiseforstyrrelser, som blant annet bruker regelmessige måltider som et sentralt verktøy. Så kom samme gruppen med kognitiv adferdsterapi, en metode som nå er hovedverktøyet ved Seksjon for spiseforstyrrelser i Bergen. For meg ble deltagelse på den første nordiske konferansen om spiseforstyrrelser et avgjørende møte med fagfeltet og med ABF/ROS.

ABF/ROS har bidratt til utviklingen av fagfeltet på en rekke områder. Gjennom direkte henvendelser til oss som arbeidet med de mest alvorlig syke på Medisinsk avdeling på Haukeland Universitetssykehus, ble det bekreftet at vi hadde samarbeidspartnere som kunne delta i utviklingen av fagfeltet. Nettverk mot spiseforstyrrelser i Helse Vest ble etablert med drahjelp fra medarbeidere fra ABF/ROS. Uten denne hjelpen hadde det vært vanskelig å gi nettverket den gode starten i 2001. I årene som har gått har Nettverk mot spiseforstyrrelser i Helse Vest blitt et helt sentralt virkemiddel for å styrke den faglige utviklingen, først gjennom finansiering gjennom Helsedirektoratet og de siste år med finansiering gjennom Helse Vest. En lang rekke konferanser, seminarer og veiledninger er blitt realisert gjennom støtte fra Nettverk mot spiseforstyrrelser i Helse Vest. ABF/ROS sine initiativer i den første spede starten av disse initiativene har vært av sentral betydning. Det har opp gjennom årene vært svært nyttig og motiverende å samarbeide med representanter for brukerorganisasjonene. Gjennom Helsedirektoratet sitt initiativ til etablering av ”Nasjonalt klinisk nettverk for behandling av spiseforstyrrelser” har behandlere i Norge fått anledning til å møte representanter både fra ROS og Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS). Vi har de siste 10 årene hatt flere møter hvert år, hvor representanter for brukerorganisasjonene har deltatt og vi har fått høre deres meninger og innspill. Som fagpersoner er det viktig for oss å få tilbakemelding om resultatene av vårt arbeid fra brukerorganisasjonene. Det har vært nyttig å høre om det som har blitt bedre – og

det som fortsatt skal forbedres. Kontakten med brukerorganisasjonene har gitt mulighet for raske tilbakemeldinger om hvordan tilbudet fungerer og hva vi bør arbeide med å forbedre. Brukerorganisasjonene har også deltatt i utviklingen av de nasjonale retningslinjene for behandling av alvorlige spiseforstyrrelser som ble publisert i 2000 og deltar også i arbeidet med de nasjonale retningslinjene som er under utarbeidelse nå. Innspillene og kommentarene fra ROS og IKS har gitt viktige inspirasjoner og korreksjoner i arbeidet. ROS og Seksjon for spiseforstyrrelser har i en årrekke samarbeidet om pårørendeseminarene i Bergen. Pårørende fra hele Vest-Norge har fått delta på disse seminarene, hvor de har fått møte både representanter fra ROS og fagpersoner fra Seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland. Evalueringene fra deltakerne viser at dette initiativet settes stor pris på. ROS er en sentral drivkraft og en pålitelig samarbeidspartner i dette arbeidet. For meg står ROS først og fremst som en samarbeidspartner for de spede begynnelser. ROS identifiserer et problem og et behov, og tar opp problemet og behovet med de som kan gjøre noe med det, enten det er politiske myndigheter, byråkrati eller fagpersoner. Gjennom dette arbeidet spiller brukerorganisasjonene en rolle som ingen andre kan dekke. Selv om tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser har blitt betydelig bedre de siste årene, så er det fortsatt en rekke områder som bør forbedres. Jeg vil derfor takke for innsatsen i årene som har gått og ser fram til samarbeidet i årene som kommer.

ABF/ROS har bidratt til utviklingen av fagfeltet på en rekke områder •INFO

Trekk fra spiseforstyrrelsenes

historie i Norge

Fra hysteri, karakterforstyrrelser og dysfunksjonelle familiestrukturer til dagens diagnosesystem. Professor Jan H. Rosenvinge har tatt et medisinsk tilbakeblikk på feltet spiseforstyrrelser. Av Jan H. Rosenvinge Professor dr. psychol. i klinisk psykologi, spesialist i klinisk psykologi & prodekan forskerutdanning Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

Uvanlige og atypiske spise- og matvaner og uvanlige forhold til det kroppslige har vi hatt med oss i vår europeiske kultur i århundrer. Med noen unntak på 1600-tallet, er det først i 1870-årene at slike uvanligheter fikk en medisinsk diagnose - i første rekke ”anorexia nervosa”. Terapeutkulturer var imidlertid konservative, og det tok tid før diagnosen ble akseptert som noe annet enn det det man ellers kjente som «nervøs dyspepsi» eller «(infantil) hysteri». Særlig lang tid tok det i Norge, litt fordi vi er den avkroken vi er (eller var) og litt fordi fagmiljøenes kontaktflate den gang var Tyskland, mens anoreksi-diagnosen var «eid» av England og Frankrike. Flere norske leger publiserte på 1800-tallet pasientbeskrivelser som vi i dag ville sagt var spiseforstyrrelser.

Uforklarlige symptomer Dr. Ole R. A. Sandberg var den første direktør ved «Gaustad Sindssygeasyl» i Oslo. I 1858 publiserte han en pasienthistorie hvorav noen av symptomene var uforklarlig vekttap, matvegring og oppkast. En av Sandbergs assistentleger, senere overlege Johan K. U. Vetlesen, skrev i 1886 om 13-åringen som ikke ville spise og som raste ned i vekt og om kvinnen i 40-årene med magesmerter som kastet opp etter måltidene. For øvrig noterte han seg at det å kaste opp tilsynelatende ga pasienten en viss lettelse. Interessant nok ble slike «nervøst betingede» symptomer forklart som «degenerering i familien». På 1800-tallet var det den «moralske

•INFO

behandling» som var «evidensbasert» i psykiatrien, men dette hjalp ikke ved den nervøse matvegring. Ei heller tvangsforing, arsenikkbehandling eller «å roe ned nervesystemet», som kanskje var det vi i dag ville kalt støttebehandling eller miljøterapi.

Hysteriske anfall Pasienthistoriene til Alfred Selmer, publisert i 1891, vakte internasjonal oppmerksomhet. Selmer var født i Trondheim i 1851 og hadde vært lege i bare fem år da han kom til Balsfjord i Troms. Der behandlet han to jenter i 12-13 årsalderen for symptomer som for den unge legen åpenbart fremstod som svært besynderlige. Den ene hadde i lengre tid nektet å spise, men ble overrasket en natt fråtsende i spiskammerset. Den andre hadde under påvirkning fra en ambisiøs skolelærer slitt seg ut med skolearbeid, ofte til langt på natt. Det varte ikke lenge før hun utviklet «hysteriske anfall» med vekttap, svingende humør og merkelige tanker om hva hun kunne og ikke kunne spise. Ni måneders sengeleie gav en viss vektøkning, og hun ble senere behandlet med «elektrisitet» av en spesialist i Kristiania (Oslo).

Avdeling på Haukeland Utover på 1900-tallet tok de internasjonale fagmiljøene etter hvert i bruk diagnosen ”anorexia nervosa”. De norske miljøene holdt imidlertid fast på hysteri-diagnosene eller andre mer

etablerte sykdomsnavn. Sånn sett var det liten utvikling fra direktør Sandberg i 1858 til professor Leo Eitingers etterundersøkelse av pasienter med anoreksi i 1951, hvorav sistnevnte mente at anoreksi ikke var annet enn en spesialvariant av «hysterisk nevrose». Professor Hans H. Bassøe forfektet på sin side at anoreksi var en «somatopsykisk» og en endokrinologisk tilstand. Bassøe, som hadde studert lavkarbokosthold hos sine medfanger under krigen, utviklet en særlig interesse for alle former for vekttap, og han bygget tidlig på 1950-tallet opp en endokrinologisk avdeling på Haukeland sykehus hvor en liten seksjon ble forbeholdt pasienter med anoreksi. Anoreksipasientene ble behandlet som et hvert annet normalt menneske som bare hadde vært uheldig og kommet borti en situasjon der resultatet hadde vært vekttap. Bassøe trodde på en predisponerende endokrinologi, men slett ikke på noen predisponerende psykologi, verken i hodet eller i familiestrukturen. Bassøe var en meget elskverdig person og hadde de egenskapene vi vet er alliansebyggende i psykoterapi, men han ville aldri akseptere at slike egenskaper hadde noen betydning. Det var jo behandlingen hans som virket!

Avvikende personlighetsstrukturer I Oslo styrte professorene Finn Askevold og Jarl Jørstad behandlingen av spiseforstyrrelser, og de så anoreksi først og fremst som en konsekvens av forstyr-

rede og avvikende personlighetsstrukturer i en psykosomatisk og psykodynamisk tankeverden. Begge bygde på 1960-tallet opp sykehusavdelinger på Rikshospitalet og på Ullevål sykehus. I denne tradisjonen finner vi også Marie Nævestad og Charlotte Buhl, sistnevnte i aktivt klinisk arbeid helt opp til vår tid. Utover på 1970-tallet kom nye tenkemåter og behandlingsmodeller til, inspirert av familieteori og familieterapi. En av de fremste talspersonene for dette var psykologen Wencke Seltzer. Idéene til Bassøe hadde i Oslo også en sterk talsmann i professor Olav Tryg-

den kliniske kompetansen. Tiden var dermed over for selvlærte pionérer. Nå var det fokus på «breddekompetanse» hos det brede lag av behandlere i spesialisthelsetjenestens psykiske helsevern. Bak, og til dels med stor støtte av de fremdeles høyst oppegående pionérene, hadde det nemlig vokst frem en hel rekke yngre fagfolk. Brukerperspektivet fikk også en viktig stemme i Anoreksia/Bulimia Foreningen (ROS fra 2001), som ble stiftet i februar 1983 av Liv og Johannes Opstvedt. ABF ble en viktig arena der pårørende og pasienter kunne søke råd og veiledning, og en

På slutten av 1980-tallet fikk vi de første befolkningsstudier som tydelig viste at anoreksi slett ikke var den sjeldne psykologiske eller indremedisinske tilstanden mange trodde.

stad, som i likhet med Bassøe tiltrakk seg store mengder pasienter. Å møte behandlere som tenkte anoreksi som utelukkende en indremedisinsk og hormonell forstyrrelse, var nok for mange mye mer komfortabelt enn å oppleve å bli tilskrevet karakterforstyrrelser eller dysfunksjonelle familiestrukturer.

Noe må gjøres Historien om behandling av spiseforstyrrelser i Norge frem til ca. 1980 er historien om de ideologisk baserte skiller i synet på årsak og behandling, men også en historie om de engasjerte pionérer. De behandlet mange pasienter og hadde sine tilhengere. Effekten av de ulike behandlingsfilosofiene var nok ikke særlig forskjellig. Fagområdet og behandlingstilbudet var fragmentert og en samlet, nasjonal plan fantes ikke. Utover på 1980-tallet var det en økende erkjennelse av at noe måtte gjøres. Charlotte Buhl fikk offentlig støtte til et større program for å heve

organisasjon som synliggjorde spiseforstyrrelser i samfunnet og pekte på svakheter i behandlingstilbudet. ABF arrangerte også en stor kongress i Bergen i 1989, som samlet fagfolk fra hele Norden.

Mer enn anoreksi På slutten av 1980-tallet fikk vi de første befolkningsstudier som tydelig viste at anoreksi slett ikke var den sjeldne psykologiske eller indremedisinske tilstanden mange trodde. Spiseforstyrrelser var dessuten mye mer enn «bare» anoreksi. 1990-tallet ble dermed tiden for de offentlig finansierte universelle, skolebaserte forebyggende prosjektene. Hvor mange ungdommer som på grunn av tiltakene ikke utviklet spiseforstyrrelser skal være usagt, men fokus ble satt på et samfunnsproblem og norske fagmiljøer fikk internasjonal faglig oppmerksomhet og anerkjennelse.

Nasjonale planer Erkjennelsen av at noe måtte gjøres for å heve kvaliteten i behandlingen var stadig økende. Parallelt med forebyggingssatsningen fikk man utredninger og faglige samlinger, deriblant en nasjonal konsensuskonferanse i 1995. Spiseforstyrrelser ble et av regjeringens satsningsområder i «Opptrappingsplanen for psykisk helse». Rapporten ”Styring av høyspesialiserte tjenester innen psykisk helsevern for voksne” fra 1995 representerte de første anbefalinger om regionale spesialenheter, en sak ABF for øvrig også støttet. 1990-tallet var også preget av negative medieoppslag om dårlig behandling og rett som det var måtte statsråder svare på kritiske spørsmål i Stortingets spørretime.

Fremtidens historie Rundt tusenårsskiftet skjedde det mye positivt. Det nasjonale kompetanseprogrammet «Kropp & selvfølelse» så dagens lys, et program som enda går. Vi fikk en offentlig finansiert «behandlingsbro» til utlandet, der norske pasienter fikk behandling og norske behandlere fikk opplæring ute. Vi fikk også «Regjeringens handlingsplan mot spiseforstyrrelser» og helsemyndighetens behandlingsveileder for spesialisthelsetjenesten. I dag har vi spesialavdelinger i alle helseregioner og svært mange dyktige behandlere på klinikker rundt om i landet. Fremtidens historie bør handle om hvordan vi på 2010-tallet tok i bruk kognitiv terapi og familieterapi som kunnskapsbaserte behandlinger. Vi skal selvsagt utvikle disse videre slik at de blir mer målrettede og effektive for flere, men utfordringen er å implementere den kunnskapen vi har. Det vil si at mange terapeuter må endre sin praksis. Som nevnt innledningsvis; terapeutkulturer er konservative og sikkert ikke noe mindre nå enn i 1870-årene.

•INFO

Behandlingen av og kunnskap om spiseforstyrrelser har hatt en stor utvikling de siste 30 årene. Elna Grønli har levd med anoreksi hele veien.

Et langt liv med anoreksi

– Jeg føler livet har gått fra meg. Spiseforstyrrelsen har stjålet mange år, sier Elna Grønli (78). Tekst og foto: Ingjerd Strøm Skreien

•INFO

Elna Grønli har hatt anoreksi i 60 år, og vil fremdeles ikke kalle seg helt frisk. – Jeg er fortsatt veldig opptatt av hva jeg spiser, medgir hun. Spisevegringen startet da hun ble gravid som 18-åring. – Jeg gikk ned fra 62 til 38 kilo under svangerskapet. Legen tilbød meg å ta abort, men jeg ville ikke. Heldigvis gikk det bra for barnet gjennom graviditeten. Jeg fikk en frisk, liten pike og er også blitt mormor. Den spinkle kvinnen foran meg lyser opp i et smil. Humoren og den kjappe replikken er fremdeles på plass, selv

om kroppen bærer vitnesbyrd om årelang underernæring. Etter fødselen la Elna på seg igjen og klarte å stabilisere vekten. Etter hvert gikk hun også tilbake til yrkeslivet. – Jeg stortrivdes på jobb, og la min sjel i å gjøre alt perfekt. Resultatet var at jeg jobbet meg nesten i hjel, forteller hun.

Spiseforstyrrelsen var et troll Kanskje var det perfeksjonismen som gjorde utslag da Elna ble syk igjen. Tre ganger ble hun innlagt på ulike psykiatriske institusjoner, der hun ble

I sofaen på samtalerommet hos ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland har Elna Grønli fått dele tunge tanker og er blitt møtt med forståelse.

underlagt ulike «fetekurer». Verken intravenøs næring eller et halvt års sengeleie med seks påtvungne måltider om dagen hjalp. En av de tidligste behandlingsmetodene var injeksjoner med insulin. – Jeg fikk en voldsom appetitt, og ble nok sterkere fysisk. Men innvendig følte jeg meg like svak. Det som egentlig var årsaken til anoreksien, lå der fremdeles. Det tok lang tid før noen grep fatt i de underliggende problemene. Men da hadde anoreksien bitt seg fast. – Anoreksien er som et troll som tar over mer og mer av livet ditt. Selv om jeg hadde bestemt meg for å spise, skjøv jeg tallerkenen bort når maten kom på bordet. Trollet vant, hver gang, sier Elna og rister litt på hodet. Hun strever med dårlig helse som delvis skyldes spiseforstyrrelsen. Beinskjørhet kan ha vært årsaken til et ankelbrudd for noen år siden. Langvarig underernæring er også en stor påkjenning for hjertet. For få år siden overlevde 78-åringen både hjerneslag og hjerteinfarkt. Nå er hun flyttet til en moderne leilighet en mil fra Bergen sentrum. Der bor hun sammen med perserkatten Pusi, som krever sitt daglige stell.

Grå dager med mange drømmer Likevel har hun ikke sluttet å drømme om et bedre liv, et liv uten spiseforstyrrelsen. Om å kunne danse, spille og synge igjen. - Drømmene gir farge til de grå hverdagene. Aller mest drømmer jeg om å reise, sammen med en som kan gi meg omsorg og oppmerksomhet. For dem som står på sidelinjen, er spiseforstyr-

relsen vanskelig å forstå. Det tar lang tid å bli frisk, og det kreves tålmodighet fra de som står rundt. Ikke alle orker å stå i det. Jeg hadde gode venner som ville at jeg skulle bli frisk, men de visste ikke hvordan de skulle hjelpe. Sakte, men sikkert forsvant de, en etter en. I vår travle hverdag har hver og en nok med sitt. Travelheten synes 78-åringen har smittet over til helsevesenet. – Før fikk du individuell behandling, og du opplevde at legene hadde tid til deg. Nå er du bare et nummer i rekken. Det er om å gjøre å bli frisk i en fei, så de kan skrive deg ut. Hun sukker litt. Elna Grønli har hele tiden valgt å være åpen om at hun har hatt en spiseforstyrrelse. – Tidligere var anoreksi en ukjent lidelse, men den gangen jeg opplevde jeg i grunnen ikke at lidelsen var skambelagt. På mange måter synes jeg det er verre nå, med det store fokuset det er på utseende. Og selv om ikke jeg var flau over å si at jeg hadde anoreksi, er det nok mange som tier og lider i det stille, sier hun.

”

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Vi over 60 10/2012.

– Jeg har savnet noen å dele de tunge tankene med, noen som kunne gi meg råd og som kunne støttet meg. Nå må jeg klare meg på min måte.

•INFO

Møter mellom mennesker

LANG ERFARING: Faglig leder Line Orvedal er psykiatrisk sykepleier og har jobbet hos ROS i 12 år.

- Jeg er alltid nervøs, men det er jo en grunn til at jeg kommer. Jeg har ikke noe annet sted å gå, sier ”Janne” (29). Hun sitter i sofaen på samtalerommet hos ROS. ”Janne” kom hit først for to år siden, men hadde deretter et opphold. Nå har hun kommet fast til samtaler de siste månedene. - Det å kunne dele uten å føle seg dum og å bli møtt av en som forstår, gir råd og styrker selvbildet der det mangler er virkelig gull verdt, sier hun.

Føler seg sett Stearinlysene er alltid tent, både på venterommet og i samtalerommet. Alle blir tilbudt en kopp kaffe eller te, og det første møtet handler om å bli kjent og å finne ut av hvordan den enkelte selv opplever det å streve med en spiseforstyrrelse. - Her møter vi mennesker med åpen-

•INFO

het, vennlighet, undring og respekt, sier faglig leder i ROS Line Orvedal. Alle rådgiverne hos ROS har egenerfaring, i tillegg til faglig kompetanse. ROS får stadig tilbakemeldinger om at de som kommer til samtaler føler seg sett som menneske og individ, og ikke som en spiseforstyrret person eller en diagnose. - Hos ROS blir jeg sett der jeg er og støttet der jeg trenger det. Ingen presser meg inn i et mønster. ROS har hittil vært min beste hjelp, forteller ”Janne”. Hun har slitt med spiseforstyrrelser i tre år.

Bevisstgjøring og aksept For noen kan bare det å skulle snakke om spiseforstyrrelsen være vanskelig, og ofte er det første gang de har åpnet seg til noen. - Da kan det være viktig å bruke tid på å

ROS Senter i Hordaland tilbyr gratis veiledningssamtaler til alle som har et vanskelig forhold til kropp, mat og følelser. Tekst: Lene Franco-Steimler Foto: Bjørn Tore Økland

snakke om skam og skyldfølelse. Etter hvert har vi stort fokus på bevisstgjøring og aksept, sier Orvedal. Hver veiledningssamtale varer i tre kvarter, men følger ingen bestemte rammer utover det. Hos ROS er det viktig å la hver enkelt finne ut av hva som fungerer for nettopp dem. - Det er det som gjør ROS så unik, for en spiseforstyrrelse har ingen fasit å følge. Det er nemlig ingen mal for å bli frisk som passer for alle, sier ”Janne”. ROS mener at individuell behandling og fokus på den enkeltes ressurser er den beste måten å hjelpe noen til å bli frisk på. - Vi arbeider ikke ut fra en ensartet modell eller metode, men gir dem som kommer til oss frihet til å selv finne ut hva de trenger og hva som fungerer for nettopp dem i tilfriskningsøyemed. Å bli betraktet som

et menneske med egne ressurser gir også krefter til endring og til selv å ta ansvar, sier Orvedal.

Lav terskel Alle som føler de har et problematisk forhold til mat, kropp og følelser er velkommen til ROS. Man trenger ingen henvisning, og pårørende som er bekymret for noen som står dem nær er også velkommen. Tilbudet er gratis. - Et lavterskeltilbud blir nok i seg selv betraktet som noe mindre ”farlig” og alvorlig, kan hende også mindre forpliktende, enn det å skulle oppsøke selve behandlingssystemet. Vi har også kort ventetid, sier Orvedal. De fleste som går til ROS kommer regelmessig for samtaler annenhver uke, mens andre kommer i perioder hvor de har det ekstra vanskelig. - Vi vet at endringsarbeid og tilfriskning tar tid. Det handler om å få gå i sitt eget tempo, sier Orvedal.

Utfordrer etablerte mønstre ”Janne” har nettopp fortalt om noen

vanskelige dager. Hun sliter med fravær på skolen, og når noe blir vanskelig så går hun hjem og spiser. - Ser du at du har andre muligheter; at du kanskje kan gjøre noe annet enn å gå hjem og spise? spør Orvedal. - Ja, jeg kan gå på skolen. Eller jeg kan gå hjem og legge meg. Eller jeg kan bare spise LITT, men det går ikke. - Kan du se for deg at å spise ikke er løsningen, men å faktisk prøve å være i den vanskelig følelsen? Å prøve å holde den ut? - Å bare være der, uten å gjøre noe annet? Ja, kanskje det hadde vært noe å prøve, reflekterer ”Janne”. En viktig del av arbeidet i veiledningssamtalene er å utfordre etablerte tanker og mønstre. Ofte gis det også konkrete hjemmelekser til neste gang, ut fra de ønsker og mål den enkelte har satt seg. - Vi understreker også at man skal gi seg selv tid og at det alltid er HÅP. Å formidle håp og tro på den enkeltes egne ressurser er kanskje vårt aller viktigste bidrag, sier Orvedal.

HYGGELIG ATMOSFÆRE: Hos ROS er det viktig å skape en hyggelig ramme rundt samtalene. Alle blir møtt med en kopp kaffe eller te og levende lys på bordet.

Hos ROS treffer man en som forstår – både gjennom egne erfaringer og gjennom kunnskap. ”Janne” (29)

BEVISSTGJØRING: - Vi benytter ofte tavlen vår for å visualisere spiseforstyrrelsen, sier Line Orvedal.

•INFO

ROSinfo har spurt tre personer som selv har benyttet seg av ROS sitt tilbud om hva ROS betyr for dem.

Å slippe kontrollen Av Andreas Knag-Danielsen • Kunstner ROS for meg betyr trygghet. Jeg utviklet spiseforstyrrelsen min og kontrollbehovet mitt i forhold til trening på grunn av en sorgprosess jeg gikk igjennom tidlig i 20-årene. Jeg brukte dette som et skjold mot følelser jeg ikke var klar for å håndtere på det tidspunktet. Dette skjoldet ga meg en mestringsfølelse. Da hele livsforløpet mitt opplevdes totalt kaotisk, ble dette skjoldet en måte for meg å føle at jeg i alle fall hadde kontroll på noe, i alt dette mylderet. Gjennom denne perioden dukket spesifikke rutiner opp; visse typer matvarer, holdninger, destruktive mønstre og rigide selvskadende regler. Dette tok over livet mitt. Jeg begynte å isolere meg og valgte bort tid med venner og familie for å holde meg til «planen» min. Planen baserte seg på å holde oppe et visst type kroppsideal, overtrening for stabilisering og straff og unnvikelse av en viss type og mengde mat. Dette ga meg også en mestringsfølelse i forhold til å gå imot strømmen og normene, og jeg følte at jeg oppnådde noe. Jeg lurte selvfølgelig meg selv. Da jeg til slutt brøt sammen og oppsøkte hjelp hos ROS etter nesten fem år som syk, ble ROS en essensiell støttespiller jeg alltid har kunnet komme tilbake til - og som jeg fortsatt kommer tilbake til når jeg føler jeg trenger det. ROS for meg betyr å ha en plass hvor jeg kan snakke med noen som hundre prosent vet hva jeg snakker om, og som kan hjelpe meg i min kamp mot å bryte ned gamle skjold og hjelpe meg i å bygge opp nye. ROS har hjulpet meg å se at hvis jeg vil ha en forandring så er det jeg som må forandre meg. Når man er syk, så er kontrollbehovet og atferdsmønsteret det siste man vil slippe. Hva skjer hvis

•INFO

jeg ikke gjør det jeg alltid ha gjort? Da vil jo alle dominobitene falle? Ja, hva skjer da? Hvordan kan jeg klare å ha kontroll etter dette? Et nøkkelbegrep som har gått igjen for min behandling har vært «tidsaspekt»; å alltid se tilfriskningsprosessen i et perspektiv som går over lang tid. Gjerne flere år. Å bare forandre en ting kan være nok til å forandre en kjedeprosess som kan være startskuddet man trenger for å gjøre flere forandringer. ROS inspirerte meg til å prøve ut nye forandringer, men i et realistisk tidsperspektiv styrt av meg selv og i mitt eget tempo. Uten ROS så hadde jeg fortsatt vært syk. Jeg var aldri en som ved første øyekast så syk ut, men jeg hadde like strenge regler på hva og hvor mye jeg kunne spise og hvor ofte jeg måtte trene, som en som

Uten ROS så hadde jeg fortsatt vært syk...

kanskje er mer synlig syk. Spiseforstyrrelser handler ofte minst om kroppen; de handler mest om kontroll. Kontroll på kroppen, kontroll på følelsene. Jeg har fortsatt tilbakefall i ulike tankemønstre, men jeg har lært meg våpen jeg kan bruke så jeg ikke handler etter disse. Jeg gir meg selv veldig god tid på å bli så frisk som jeg kan. Jeg går fint opp to trappetrinn og tre ned igjen og tar en hvilepause før jeg går videre. Jeg ville selvsagt ønsket at jeg aldri ble syk, men samtidig så har jeg klart å snu denne negativiteten og sykdommen til noe positivt som gir meg et unikt kontrastregister slik at jeg nå vet hva jeg vil og ikke vil med livet mitt. Jeg har med meg mye fra denne sykdommen, som nedsatt hukommelse og år med depressive tankemønstre, og dette har satt sine spor. Mange år hvor jeg har følt meg som en «skuespiller» og ikke som meg selv. Uten ROS så hadde jeg fortsatt hatt kontrollbehovet mitt. Og uten ROS så hadde kontrollbehovet gått ut over livskvaliteten min og holdt meg fengslet i min egen kropp.

Ut av skammen Av Johanne Magnus Student og blogger ”Hjelp handler om å løfte frem personen bak symptomene”, skriver psykiater Finn Skårderud. Han forklarer at kontroll over mat og kropp kan være et forsøk på å kontrollere et vanskelig liv og vanskelige følelser. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i flere år. Å innrømme at jeg er syk og oppsøke hjelp har vært vanskelig. Flere ganger daglig har jeg slitt meg gjennom måltid, gått på underskudd og forsvunnet inn i et villrede. I media er informasjonen om kosthold og trening massiv, men misvisende. Jeg opplever et stort tabu omkring spiseforstyrrelser og skammer meg fordi jeg lider av sykdommen. Særlig fordi den er så usynlig. Jeg griper meg selv i å tenke hvor greit det hadde vært og heller være bundet til en rullestol. Da ville folk forstått… Etter en dramatisk episode med mat etterfulgt av dårlige dager, innså jeg at jeg trengte hjelp. Terskelen inn til ROS er lav, og det var enkelt å be om hjelp. Jeg ringte og ble møtt med forståelse fra en som verken spurte om henvisning fra fastlege eller om vekten min. Hun var interessert i meg og hun trodde på meg. Det var en befrielse. At jeg fikk timeavtale samme uken hadde alt å si for meg. Jeg hadde ikke tid til å vente i kø på behandlingsplass. Jeg ble tatt varmt imot og møtte en samtalepartner som forstod meg. En som fikk meg til å slappe av. Ikke minst, og det høres kanskje rart ut; jeg traff en som fortalte meg hvordan jeg hadde det. Jeg fikk anledning til å dele mine mest sårbare sider med en som skjønte. ROS er en støttespiller som alltid stiller opp. Hos ROS har

Jeg fikk anledning til å dele mine mest sårbare sider med en som forstod...

jeg fått råd om hvordan jeg kan ta tak i spiseforstyrrelsen og begynne på en vei hvor målet er å knuse sykdommen. Jeg har fått gode råd som å ta mer hensyn til meg selv og gjøre mer av de tingene som bygger meg opp. Å gå tur med venner i et passelig tempo har blitt en god terapi. Også informasjonsmateriell og invitasjoner til kurs og temakvelder har vært til stor hjelp. I tillegg besøker jeg ROS-nettsiden ofte. Der kan jeg lese historier jeg kjenner meg igjen i, om aktiviteter på landsbasis i regi av ROS og lenker til god litteratur. ROS har også vært et sted som jeg kan henvise til når venner og familie er usikker på sykdommen min. Det er kanskje vanskelig å forstå, men på en måte har spiseforstyrrelsen gitt meg mestring og trygge rammer. Den har vært min identitet. Nå, i en prosess mot å bli frisk, har jeg innsett at sykdommen samtidig bryter meg ned. Avhengighet, utmattelse og skam skal

ikke lenger få styre livet mitt. Å kjempe imot spiseforstyrrelsen er ofte en ensom og slitsom kamp. Etter at jeg tok tak i problemet, har jeg klart å ta små skritt i riktig retning. Jeg har begynt å nyte maten og jeg har startet et liv som består av mer enn mat og trening. ROS har vært en stor pådriver for min økende motivasjon til å bli gladere, mettere og mer avslappet- og for øvrig å bli flinkere til å bli mer likeglad. Nå får jeg oppfølging på distriktpsykiatrisk senter. Likevel er det godt å vite at ROS er der på de dagene som er ekstra tunge, eller de kveldene jeg vil møte andre som sliter med akkurat det samme. Da vet jeg hvor jeg skal gå. Hos ROS er døren alltid åpen. Det aller viktigste ROS har lært meg, er at jeg ikke har noe å skamme meg over og at jeg er mer enn spiseforstyrrelsen! Mye mer. Jeg gratulerer ROS med 30 årsjubileet!

•INFO

En plass også for pårørende Av Anne Elin Teigland Leder av ROS pårørendegrupper i Bergen og på Voss

Pårørendegruppene er et sted hvor man kan dele sine opplevelser, tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon...

Det å være pårørende til en med spiseforstyrrelser kan være svært utfordrende og krevende. ROS har betydd mye for meg og vært en god støttespiller i en vanskelig tid. Som pårørende har jeg ofte følt meg fortvilet og maktesløs og tenkt ”Hva gjør jeg nå? Hvordan kan jeg som best hjelpe og støtte den jeg har så inderlig kjær?” Mitt eneste ønske har vært å være støttende i den prosessen som barnet mitt gikk igjennom. For å klare det, så trengte jeg selv å bli lyttet til og å få støtte og kunnskap om situasjonen. Mitt første møte med ROS var på et pårørendeseminar som Seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland Sykehus og ROS arrangerer en gang per halvår. Der fikk jeg lytte til foredragsholdere fra seksjonen og delta i en gruppe hvor ROS fortalte om sitt arbeid. I etterkant av dette seminaret ble det opprettet en gruppe for pårørende i regi av ROS hvor jeg selv tok del. Som pårørende kjente jeg at det var

•INFO

viktig å ta vare på meg selv. Jeg hadde behov for å snakke om det som hadde skjedd, og det var derfor godt å treffe andre som var i samme situasjon og som forsto noe av det jeg gikk igjennom. ROS har i dag flere pårørendegrupper, og disse er et likemannstilbud til alle som står nær noen som strever med en spiseforstyrrelse - foreldre, søsken, ektefelle, samboer, besteforeldre, tante, onkel, venn eller kollega. Pårørendegruppene er et sted hvor man kan dele sine opplevelser, tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Dette er uformelle støttegrupper hvor alle har taushetsplikt. I pårørendegruppen fikk jeg hentet krefter og gitt utløp for frustrasjoner. ROS har delt sin kunnskap med meg og vist omsorg helt fra vårt første møte. Det var viktig for meg å få kjennskap til hva en spiseforstyrrelse handler om og hvilke behandlingsmuligheter som finnes. Rett og slett å få informasjon. Der har ROS vært enestående. ROS og de som

arbeider der har delt av sin kunnskap og kjennskap til hva en spiseforstyrrelse er. Dette har igjen gitt meg et godt redskap i å styrke meg i det å støtte den jeg har kjær, og i å dele min kunnskap med andre. Gjennom å nå selv arrangere pårørendegrupper i Bergen og på Voss, så får jeg dele min kunnskap og gi noe tilbake. Jeg har også fått anledning til å fortelle min historie på seminarer for pårørende i Bergen og i Trondheim. Jeg har hatt innlegg for fastleger, deltatt på pårørendeseminar i Stavanger og på temakvelder i regi av ROS. ROS har også et ressursteam som jeg er så heldig å få være en del av. ROS er et fantastisk godt sted å være. Jeg føler meg lyttet til og får støtte, råd og veiledning fra mennesker med egenerfaring. Det betyr mye å kunne komme sammen for å få «luftet seg», finne gjenkjennelse i andres historier og få råd. ROS har alltid tid og plass til også oss pårørende.

trenger flere som deg! Visste du at hvert eneste betalende medlem i ROS gir nesten 1000 kroner i direkte støtte fra det offentlige? Derfor er ditt viktigste bidrag i kampen mot spiseforstyrrelser å være medlem i ROS - og å verve flere medlemmer.

I 30 år har ROS arbeidet for å slå hull på myter om spiseforstyrrelser og bidra til å få et bedre behandlingstilbud for dem som er rammet av sykdommen. I ROS er alle som på en eller annen måte er berørt av en spiseforstyrrelse og som vil støtte vårt arbeid velkommen som medlem: Gutter, jenter, kvinner, menn, mødre, fedre, onkler, tanter, besteforeldre, kolleger, venner, helsepersonell, lærere, likemenn og foresatte. ROS er en liten organisasjon. Nå vil vi vokse for å bli mer synlige og ha større gjennomslagskraft. Vi vil vise at spiseforstyrrelser er noe som kan ramme alle, uansett sosial status, kjønn og alder. Og at det går an å bli frisk og ha et godt liv etter spiseforstyrrelsen. Så mange som 300 000 kan ha et så problematisk forhold til kropp og mat at de har eller står i fare for å utvikle en spiseforstyrrelse. ROS har 400 medlemmer, det vil si rundt en promille. De siste årene har vi økt både aktiviteten og medlemstallet. Men vi har en stor utfordring i at medlemstallet ikke står i forhold til aktivitetsnivået. Stadig flere tar kontakt med ROS for å få hjelp. Hjelp til å finne ordene. Hjelp til å finne løsningene. Hjelp til å bli sett. Hjelp til å forstå og bli forstått. Hjelp til å fokusere på det friske. Ved inngangen til jubileumsåret 2013 er målet å passere 500 medlemmer. Hjelp oss til å hjelpe flere. Verv et medlem.

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER

BLI MEDLEM I ROS

For kun kr 200 i året kan du hjelpe oss med å hjelpe enda flere. Innmeldingsskjema finner du på www.nettros.no/bli-medlem

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER

BLI MEDLEM I ROS For kun kr 200 i året kan du hjelpe oss med å hjelpe enda flere.

Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434, eller meld deg inn via www.nettros.no

Hos ROS kan du snakke med en som forstår!

Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434, eller meld deg inn via www.nettros.no

Hos ROS kan du snakke med en som forstår! Følg oss på Facebook: www.facebook.com/nettros.no

•INFO

Temakveld:

Selvfølelse ROS arrangerer jevnlig temakvelder som er gratis og åpne for alle. Sist var temaet selvfølelse. Av Linn Bæra, Line Orvedal og Lene Franco-Steimler Foto: Bjørn Tore Økland

- Hva er egentlig selvfølelse? spør psykolog Atle Halvorsen. - Selvrespekt, svarer en kvinne fra publikum. - Egenverdi, sier en annen. Psykolog Halvorsen ser på de 20 fremmøtte som sitter tett i tett i stuen hos ROS i Strandgaten. Belysningen er dempet, stearinlysene er tent og noen har med seg notatbok. - Selvfølelse har mangeulike definisjoner. Kort sagt kan vi si at det er vår opplevelse av oss selv og hvordan vi håndterer våre følelser, sier Halvorsen så.

Selvfølelse og selvtillit To begreper som ofte forveksles med hverandre er selvfølelse og selvtillit. - Selvtilliten er spesifikk, den sikter mot noe vi kan og noe vi får til på et spesifikt område. For eksempel det å være god i matte eller håndball. Selvfølelsen er mer diffus, eller den oppleves i hvert fall som det. Den handler om følelsen av oss selv, sier Halvorsen. Forsamlingen både nikker og ler når psykologen sier at vi forøvrig ofte har et altfor stort fokus på oss selv.

Negative følelser Følelser er signaler vi får som forteller oss om vi er trygge eller utrygge, og negative følelser har som funksjon å få oss ut av situasjoner vi ikke vil være i. - Hjernen vår kobler inn akutte stressreaksjoner for å redde oss ut av farlige situasjoner. Av og til får man imidlertid en stressreaksjon i situasjoner som ikke nødvendigvis er farlige, for eksempel ved en fobi. Unngåelse i en slik

•INFO

situasjon forsterker redselen ved at den ”bekrefter frykten”, og unngåelse blir en måte å opprettholde negative følelser på, sier Halvorsen.

Destruktive strategier For å endre negative følelser som ikke kommer som reaksjon på en truende situasjon, skal man konfrontere følelsene istedenfor å handle ut fra dem. - Mange som sliter med lav selvfølelse, håndterer de vanskelige tankene med mestringsstrategier som i det lange løp blir destruktive. Disse strategiene forsterker smerten, forsterker de negative følelsene og gjør selvfølelsen enda dårligere, sier Halvorsen.

Det var nyttig å høre hvordan negative følelser fort virker forsterkende i seg selv og opprettholdes over tid. Jeg tror mange som var her i kveld går hjem med nye tanker om selvfølelse og hva det er. - Bruker (25)

Spiseforstyrrelser og selvfølelse Spiseforstyrrelser kommer ofte ut fra dårlige opplevelser med seg selv eller ut fra vanskeligheter med å håndtere vonde tanker og følelser. - Det starter ved at man prøver å gjøre noe godt for seg selv ved å endre kropp og matmønster og ta kontroll. I starten opplever man positive effekter, og det gjør at man forbinder denne adferden med mestring. Dette øker igjen sannsynligheten for gjentakelse. Etter hvert merker man at adferden har en skyggeside. Man opplever nektelse av goder og rigide rammer. Nektelse av behov er ikke forenelig med positive følelser, og istedenfor glede finner vi skam, skyld, tristhet, redsel, sinne og så videre. Selv om man merker at adferden har en skyggeside, så er den ofte vanskelig å endre på. Man føler seg fanget og selvfølelsen brytes enda mer ned, sier Halvorsen.

Å jobbe med selvfølelsen Hvis man skal håndtere en negativ følelse, så trenger man å skape en dialog med seg selv. - Man må spørre seg hva det er man kjenner på og hvor i kroppen følelsen sitter, sier Halvorsen. Deretter må man godta at følelsen er der. - Hvis man tenker at man ikke kan ha denne følelsen, så vil den øke. Man må beskrive følelsen, uten å bedømme den eller seg selv. Det gjør man ved å ikke tillegge følelsen noen betydning og erkjenne at den ikke er farlig. Så må man finne ut hva man kan gjøre som en effektiv handling i den aktuelle situasjonen, sier Halvorsen. Istedenfor å flykte, så skal man våge å være nysgjerrig på følelsene og tankene. Halvorsen avslutter tema kvelden med en klar oppfordring til de fremmøtte. - Følelser er signaler, ikke sannheter. Man kan ta kontrollen selv, sier han.

Foto: Bjørn Tore Økland

ILLUSTRASJON:

ENGASJERT: Psykolog Asle Halvorsen ved Seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland Universitetssykehus snakker om selvfølelse på temakveld hos ROS.

TEMAKVELDER ROS arrangerer temakvelder flere ganger i året og i forskjellige deler av landet. En temakveld er en gratis, uformell sammenkomst som er åpen for alle interesserte. Temakveldene tar opp forskjellige ting, som for eksempel skam, angst eller hvordan bruke erfaringer fra spiseforstyrrelsen som en ressurs. Følg med på www.nettros.no for framtidige temakvelder.

•INFO

Kunnskapsformidling & holdningsendringer En del av ROS sin kjernevirksomhet er å drive utadrettet virksomhet. – Vi vil nå ut til dem vi kan hjelpe, samtidig som vi ønsker å endre holdninger, sier rådgiver Linn Bæra. Tekst: Lene Franco-Steimler Foto: Bjørn Tore Økland

Linn Bæra (31) har jobbet hos ROS i fem år. Nesten hver uke er hun ute og snakker om spiseforstyrrelser med forskjellige målgrupper. - Jo flere som vet om ROS, jo flere kan vi hjelpe. Enten det gjelder de som selv kjenner på problematikken, de som er bekymret for noen andre eller de som møter på spiseforstyrrelser i sin yrkeshverdag. ROS sin utadrettede virksomhet handler også om holdningsskapende arbeid. - Vi ønsker å bryte tabuer og stigma rundt spiseforstyrrelser. Vi ønsker også å jobbe forebyggende, sier Bæra.

Unik kompetanse ROS snakker med blant annet skoleelever, lærere, idrettslag, personlige trenere og helsepersonell som psykologer, sykepleiere og leger. - ROS har eksistert i 30 år og vi jobber

•INFO

TRENINGSBRANSJEN: Linn Bæra snakker med personlige trenere i Bergen om trening på godt og vondt.

daglig med spiseforstyrrelser. Vi har derfor en svært spesialisert kunnskap på feltet, samtidig som vi har en stor bredde. Hver eneste dag møter vi alt fra dem som kjenner litt på problematikken til dem som er alvorlig syke, sier Bæra. Spiseforstyrrelser er fremdeles et lite og spesialisert felt, og ROS mener det er behov for mer kunnskap i samfunnet generelt. - Det er derfor ROS må prioritere utadrettet virksomhet. Vi sitter på et mangfoldig og bredt kunnskapsgrunnlag. I tillegg har vi egenerfaring kombinert med faglig kunnskap, noe som er unikt og veldig verdifullt, sier Bæra.

Bryter myter Når Linn Bæra er ute og holder foredrag, ser hun på det som en mulighet til å bryte myter og tabuer. - Noe av det jeg liker best å gjøre er å ta liv av myten om at dette er en sykdom man aldri blir kvitt. Det er jo ikke sant. Det er heller ikke sant at spiseforstyrrelser kun rammer tenåringsjenter. Spiseforstyrrelser kan forekomme i alle aldre og blant begge kjønn. Noe av det positive jeg erfarer når jeg er ute på ulike oppdrag, er at stadig flere anerkjenner at spiseforstyrrelser handler om mer enn mat, sier Bæra.

Ressursteam ROS har et eget ressursteam bestående av dyktige, engasjerte frivillige som alle driver utadrettet virksomhet basert på sin kompetanse og egenerfaring. Samlet har ROS ressursteam erfaring med blant annet bulimi, anoreksi, overspising, sosial angst, bipolar lidelse, selvskading, treningsproblematikk/ avhengighet/overtrening og rus. Alle kan bestille foredrag fra ROS ressursteam, som har representanter over hele landet. Mer informasjon om dette finnes på www.nettros.no.

PERSONLIG: Linn Bæra bruker ofte dikt hun skrev da hun selv hadde det vanskelig for å nå fram med budskapet.

Forebyggende blant ungdom En av målgruppene Linn Bæra ofte snakker med, er ungdomsskoleelever. Her er fokuset helsefremmende og forebyggende. - Da er det viktig å fortelle hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om og at man kan få hjelp. Alle har en psykisk helse og alle kan oppleve at ting er vanskelige innimellom, men da hjelper det å snakke om det. Til ungdom snakker jeg også ofte om vennskap og om hvordan være en god venn for noen som sliter. Kropp, grenser og selvfølelse er også viktige temaer for ungdom, sier Bæra.

Erfaringsbasert kunnskap til behandlere Psykologer i utdanning og videreutdanning er en annen målgruppe Bæra snakker regelmessig med. - Her er det viktig å fortelle hva som hjalp meg da jeg selv gikk til behandling og å gi dem noen konkrete eksempler. Det er også viktig å understreke at mange vil være ”flink” også i terapien, og at man ofte skammer seg over egne tanker og egen atferd. Da kan det å åpne seg være en utfordring, sier Bæra. Psykolog Christine Lien hørte Bæra sitt foredrag under sin videreutdanning.

- Faglig kunnskap er viktig, men når vi også får egenerfaringen med på kjøpet så gir det oss mer å henge informasjonen på og det blir mer autentisk. Å høre den personlige historien gir oss også håp om at behandling faktisk fungerer, samtidig som vi må huske på at ting tar tid, sier Lien. Den utadrettede virksomheten har gjort ROS anerkjent i fagmiljøet rundt spiseforstyrrelser. - Når helsepersonell og andre ringer ROS for å få råd, da har vi kommet langt. Da gjør vi definitivt noe riktig, sier Bæra.

•INFO

Mytebryting I jubileumsåret 2013 skal ROS ha fokus på å bryte myter om spiseforstyrrelser. ROSinfo har spurt noen ressurspersoner om hvilke myter de ønsker å bekjempe.

Lise Gyberg Medlem av ROS Ressursteam

Trygve Gjæver Pedersen Medlem av Landsstyret og ROS Ressursteam Jeg ønsker å understreke at spiseforstyrrelser er en lidelse som kan ramme alle. Gutter og jenter, kvinner og menn – og det er ingen aldersgrense! Det er også en stor majoritet som lider i det stille. Det er et psykisk aspekt som ligger til grunn for en spiseforstyrrelse. Ulike og gjentatte hendelser over kort og lang tid gjør gjerne at en spiseforstyrrelse blir et rop om hjelp. Vis mot, ta egne valg, vær tilstede for dem som sliter og stå fram og fortell at det går an å bli frisk. Jeg er et levende eksempel på det!

•INFO

Folk ser på spiseforstyrrelser som om det handler om slanking. I de aller fleste tilfeller så handler det imidlertid om helt andre ting. For min del så handler min spiseforstyrrelse om alvorlige traumer som mobbing og overgrep. Dette fører igjen til at man kan miste seg selv og streve etter å bli godtatt og anerkjent og akseptert som den man er.

Ingrid Sandvin Medlem av ROS Ressursteam Det er mange som tror at en spiseforstyrrelse bare handler om mat og kropp. Det handler egentlig om så utrolig mye mer. Det handler blant annet om det indre, om hvordan man ser på seg selv, om sin egen selvfølelse. Det er veldig individuelt hva en spiseforsyrrelse handler om, hvor og hva den kommer av. Gjerne har man et sår inni seg som ikke vil gro.

Per Møller Axelsen

Benedicte Texnes

Medlem av ROS Ressursteam

Jeg ønsker å formidle at spiseforstyrrelser er mer enn anoreksi. At menn også kan ha spiseforstyrrelser og at en spiseforstyrrrelse ikke er noe man velger å ha for å få oppmerksomhet.

Jeg ønsker å formidle et budskap om at man kan bli frisk fra spiseforstyrrelser. Det er ikke slik at man må leve med dette hele livet når man først har blitt rammet. Man kan komme seg ut av vonde mønstre, selvutslettende tanker og følelser, samt bli fri fra mange av ”båndene” spiseforstyrrelsen kan legge på en. Hvis man tør, våger og vil så kan man. Jeg vil også bryte myten om at de som blir rammet av spiseforstyrrelser er kroppsopptatte tenåringsjenter. Det er også mange gutter som rammes, og det er mødre og fedre som rammes. Alder har ikke noe å si, ei heller om man er veldig opptatt av utseende eller ikke. Selv var jeg typisk guttejente og spilte fotball fremfor å handle klær og sminke. Likevel ble jeg fanget inn i en spiseforstyrrelses ødeleggende spiral. Spiseforstyrrelser er kompliserte, og årsaker og bakgrunner kan være mange og innviklede. Det er viktig at vi som mennesker og medmennesker er klare over dette, slik at vi kan se og høre, bry oss og være observante på de rundt oss.

Ingjerd Strøm Skreien Generalsekretær i ROS 2008-2012 Først og fremst vil jeg bryte myten om at spiseforstyrrelser vises utenpå. Selv om bildet er blitt litt mer nyansert med årene, trekker media oftest frem de tynne, unge jentene. Jeg ønsker at folk skal forstå at spiseforstyrrelser kan ramme hvem som helst, og at mennesker som har hatt en spiseforstyrrelse verken er sterkere eller svakere enn andre. Og så ønsker jeg å bryte myten om at når du først har hatt en spiseforstyrrelse, så får du aldri et normalt forhold til mat. For hva er egentlig et normalt forhold til mat i våre dager?

•INFO

Fra venstre: Styremedlem Lise Marie S. Kværne, styreleder Lene Aas, styremedlem Trygve Gjæver Pedersen og styremedlem Roger Nordal. Nestleder Lise Katrine Jepsen Trangsrud, varamedlem Sunniva Steinsvik og varamedlem KariMette Foslund var dessverre ikke tilstede da bildet ble tatt.

Hva nå?

Av Landsstyret i ROS

Etter 30 år med ROS er det fremdeles mye arbeid som gjenstår. Synlighet, forebygging og holdningsendringer blir nøkkelord fremover. Da ROS ble etablert som Anorexia/Bulimia Foreningen (ABF) i 1983, var formålet først og fremst å være en kilde til hjelp både for syke og deres pårørende. I tillegg var synliggjøring, avmystifisering, kartlegging av omfang samt bedring av behandlingstilbud blant hovedfokusområdene. I dag arbeider ROS fortsatt i tråd med målsettingen fra 1983. ROS er en brukerorientert interesseorganisasjon med fokus på lavterskeltilbud. Vi tilbyr støtte, råd og veiledning. Innad i organisasjonen har vi meget dyktige medarbeidere med både faglig kompetanse og egenerfaring. ROS ønsker å favne bredt, noe som blir ytterligere forsterket gjennom ROS sitt ressursteam med sine spisskompetanser. Denne brede sammensetningen av både medarbeidere og frivillige gjør at ROS er blant de dyktigste i sitt tilbud. Spiseforstyrrelser er i dag en alvorlig psykisk lidelse som rammer mellom

•INFO

3-5 % av befolkningen. Forekomsten er noe høyere hos kvinner enn hos menn og mest utbredt blant unge jenter (Bratland-Sanda 2012, side 15). Det er et økende behov i dagens samfunn både for behandling og forebyggende arbeid. I tillegg er det viktig å drive informasjonsarbeid og ha et tilbud til pårørende/nærstående. ROS skal drive holdningsskapende arbeid, blant annet i forhold til å bryte myter og tabuer omkring spiseforstyrrelser. Vi skal fortsette med rådgivning, informasjonsarbeid, å skape nye møteplasser og å øke ytterligere i omfang. ROS ønsker å fortsette arbeidet med å høyne kunnskapen rundt hva spiseforstyrrelser er og være et sterkt talerør ovenfor lokale og sentrale myndigheter. Samtidig er det viktig at organisasjonen hele tiden følger med i samfunnsutviklingen og dekker de behovene som til enhver tid endres og oppstår.

ROS har et langsiktig mål om å etablere tilbud og sentre i flere regioner i Norge. Det er viktig for ROS å skape nærhet til flest mulig som har behov for støtte, råd og veiledning. Vi vet at behovet er der, og ROS skal bidra og være synlig på ulike arenaer. Vi skal jobbe for et bedre tilbud til pårørende/nærstående, øke bevisstheten rundt spiseforstyrrelser blant gutter og menn, gi informasjon til mødre og gravide, jobbe opp mot helsepersonell, opplyse om spiseforstyrrelser og tannhelse og bruk av fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser. Vi er i den anledning stolte over å presentere boken ”FRI! Fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser” av Solfrid Bratland-Sanda som ble lansert november 2012. Dette er en fagbok som retter seg mot helsefaglig og treningsfaglig personell. Boken er utarbeidet som en del av ROS-prosjektet ”Aktiv for livet”, finansiert med midler fra Extrastiftelsen. Vi er dypt takknemlige og stolte over det viktige arbeidet som utføres av både ansatte og frivillige i ROS. Vårt viktigste mål er å hjelpe flest mulig som er rammet av spiseforstyrrelser. For å nå dette målet er det viktig å bli enda mer synlige og få flere medlemmer, slik at vi kan stå sterkere. Dette skal vi greie sammen! Med hilsen Landsstyret i ROS

Fannefjord vidaregåande skole 2846 BØVERBRU Tlf. 61 19 91 00

Julsundv 49 B 6412 MOLDE Tlf. 71 24 90 90

Aaserud Møbler A/S

Torget 14 6440 ELNESVÅGEN Tlf. 71 26 80 00

6402 MOLDE Tlf. 71 21 40 00

Oksumv. 125 3949 PORSGRUNN Tlf. 35 51 81 34

Sykehusveien 11 1474 NORDBYHAGEN Tlf. 67 98 07 00

Kometveien 7 6419 MOLDE Tlf. 71 24 91 60

Nøtterøy Hønefoss Videregående skole videregående skole Markv. 46, 9510 ALTA Tlf. 78 45 09 00

Hetland Jessheim videregående skole videregående skole Breidablikkv. 16 4017 STAVANGER Tlf. 51 92 14 00

avd for vernepleierutdanninga

Oxum Containerservice

Bilxtra Askim Haugomg 4 1811 ASKIM Tlf. 69 88 84 00

Bjørnholthagan 8 2008 FJERDINGBY Tlf. 63 83 53 00

Rolighetsv 9 1738 BORGENHAUGEN Tlf. 69 16 66 60

Johan R. Sunde AS - SPAR 6037 EIDSNES Tlf. 70 19 07 03

Rælingen videregående skole

Ringv. 50 2050 JESSHEIM Tlf. 63 92 78 00

Rektorv 10 3140 NØTTERØY Tlf. 33 35 10 00

Oslov. 17 3511 HØNEFOSS Tlf. 32 17 13 00

8226 STRAUMEN Tlf. 75 69 81 00

Hitra videregående skole 7240 HITRA Tlf. 72 44 20 30

Forfatter

Scheen Kjersti Lambertseterv. 4 1160 OSLO Tlf. 22 28 91 05

NAV Hole

Viksveien 30, 3530 RØYSE Tlf. 55 55 33 33

Hol kommune

Råholt Helse og Bandasje

Psykisk helsetjeneste

Bekkedalshøgda 10 2070 RÅHOLT Tlf. 63 95 30 92

www.hol.kommune.no

Helsestasjoner for ungdom

Bergenhus og Årstad

Fred Olsens g 2 0152 OSLO Tlf. 22 34 10 00

Helsestasjon for ungdom og studenter Engen helsestasjon

Veritasv 1, 1322 HØVIK Tlf. 67 57 99 00

Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20 - Åpningstider: man, tirs, onsd 1700-1900 - her får du hjelp!

Regional avd for Spiseforstyrrelser

SiV HF Klinikk psykisk helse og rusbehandling Youngsgt 11, 0181 OSLO - Tlf. 02 390

Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Vi behandler unge og unge voksne med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Kyrre Grepps g 11, 0481 OSLO Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01 4001 STAVANGER Tlf. 51 51 66 00 www.sfj.no

Gir tilbud om helsetjenester til barn og unge med funksjonshemminger som har spisevansker.

Capio AnoreksiSenter

Åsebråtv 36 b, 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 71 00 - Fax. 69 36 71 01

Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01

www.capioanoreksisenter.no

www.nordreaasen.no

Sola kommune

Eigersund kommune

Gaular kommune

www.sola.kommune.no

www.eigersund.kommune.no

www.gaular.kommune.no

Psykisk helsearbeid

Psykisk Helsetjeneste

Stavanger kommune

Enebakk kommune

Oppvekst og Levekår

www.stavanger.kommune.no

Agdenes kommune

www.enebakk.kommune.no

www.agdenes.kommune.no

Nordre Land kommune

Sørum kommune

avd. for psykisk helse

www.sorum.kommune.no

Tromsø kommune

Psykisk Helse og Rus

Helse- og Sosialetaten

Levanger kommune

www.nordre-land.kommune.no

Psykisk helse og oppfølgingsteneste www.levanger.kommune.no

Forebyggende helsetjenester www.tromso.kommune.no

Hjartdal kommune

www.tysfjord.kommune.no

Elverum kommune

www.hjartdal .kommune.no

Sarpsborg kommune

Tysfjord kommune Psykiatritjenesten

Familie og Helse

Tjeneste Psykisk Helse

www.elverum.kommune.no

Kvinesdal kommune

www.sarpsborg.com

Haram kommune

www.kvinesdal.kommune.no

Kristiansund kommune

www.haram.kommune.no

www.kristiansund.kommune.no

Psykiatritjenesten

Enhet Psykisk Helse

Rana kommune

avd. for Psykisk Helsearbeid www.rana.kommune.no

Sirdal kommune

Enhet for helse avdeling psykisk helse www.sirdal.kommune.no

Ullensvang Herad www.ullensvang.herad.no

Kautokeino kommune Helsestasjon

www.kautokeino.kommune.no

Øksnes kommune

Psykisk helsearbeid/rus www.oksnes.kommune.no

Enhet for Levekår

Fedje kommune

Oppvekst- og omsorgsetaten www.fedje.kommune.no

Strand kommune www.strand.kommune.no

Vestvågøy kommune Helsestasjonen

www.vestvagoy.kommune.no

•INFO ROS 1-2013.pmd

15.03.2013, 12:03

Takk! ROS RETTER HERVED EN STOR TAKK TIL VÅRE ØKONOMISKE BIDRAGSYTERE. UTEN DERES STØTTE HADDE IKKE VÅRT ARBEID VÆRT MULIG.