ROSinfo 1/17 by Rådgivning om spiseforstyrrelser

01/17

FOKUS:

Livets katastrofer Flere enn meg skulle vel ønske at livet kunne leves som en dans på roser, men den gang ei. Livets oppturer og nedturer kommer og går. Ofte kjemper vi med nebb og klør for å unngå motgang mens vi dyrker det som gir mersmak. Å kjempe imot gir smerte. Lærer vi oss derimot å ta imot og leve med «livets katastrofer» kan vi oppnå dyp innsikt om oss selv, om andre og livet.Livets katastrofer er navnet på den anerkjente boken om Mindfulness av Dr. Jon Kabat-Zinn. Mindfulness har eksistert i tusener av år og blir ofte omtalt som «kjernen i buddhistisk meditasjon», selv om denne kjernen, som handler om oppmerksomhet og bevissthet, er universell. Medisinsk forskning viser nå at jevnlig mindfulness-praksis gir overbevisende effekter i forhold til bedre helse og velvære. Det Jon Kabat-Zinn startet for ca. 40 år siden, viser seg i dag å gi mennesker hjelp med ulike sider ved livet. Men, ikke bare det, det kan gi alle et helt nytt livsinnhold, om man bare vil forplikte seg. Samtidig er mindfulness en leken og fleksibel prosess som åpner for omsorgsfull utholdenhet overfor deg selv og andre. Det er ingen lett sak å skulle si ja til livets mange «katastrofer». En viktig ting er å si ja til deg selv, ta deg selv på alvor og et ønske om å lytte til den indre stemmen. Hva er viktig for deg - ikke for alle andre? Hva trenger du? Hva ønsker kroppen din å formidle til deg? Som psykolog Per-Einar Binder skriver om i boken «Ikke vær så slem med deg selv» trenger en del av oss vennlighet, støtte og romslighet for å kunne heles. For å få kontakt med den indre stemmen er ro og stillhet viktige komponenter. I stillheten får du anledning til å møte deg selv, bli kjent med sider av deg selv du kanskje hadde glemt eller fortrengt. Mange spør meg hva poenget er. Med å møte seg selv, med å våge å være i stillhet. Svaret er ganske enkelt – jeg vil kunne være meg selv fullt og helt – utvikle gode og sunne relasjoner – bli kjent med egne grenser – og sist men ikke minst hente frem styrke og tro på meg selv til å sette disse grensene der de trengs. Ønsker dere riktig god lesning og velkommen på kurs i mindfulness ved våre sentre i Oslo og Bergen.

Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Steinar Holm E-post:leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Rogaland Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD 4 Ensomheten

Alltid sammen, aldri alene. Hva er vi tilsynelatende så redde for?

Jeg lever i tiden, jeg forventer effektivitet..

Må vi alltid ha så mykje tilbake for tida vi legg ned?

Søk hjelp!

Intervju med Andreas Haugen.

Tør du være stille?

Har kropp og stillhet noe med hverandre å gjøre?

Betydningen av kropp

Om den objektiviserte og den subjektive kroppen.

Grubling, bekymring og virkelige problemer

Hvor ofte er du egentlig tilstede i det som faktisk skjer, her og nå?

Rådgivers hjørne

Å finne ro i uro.

Lille speil på veggen der..

Hvem har sagt at du har rett?

24 Bokanmeldelse

Vi anmelder «Ikke vær så slem mot deg selv».

ROS aktiviteter

FOKUS

E N S O M H ET E N Vi er på farten, travle og konstant pålogget. Alltid sammen, aldri alene. Hva er vi tilsynelatende så redde for?

Tekst:KRISTIN stotesbury ILLUSTRASJON: Lillian särnmo

Har jeg vært med mennesker for lenge, begynner de å irritere vettet av meg. Det er egentlig ikke noe i veien med dem, selv om de snakker for høyt, for lenge og om uinteressante tema. Greia er vel heller at jeg trenger mer tid for meg selv enn jeg er villig til å innrømme. Min bekymring for å bli ensom i eget selskap gjør at jeg står i irritasjonen av folkemengden. Helt til jeg blir ensom midt i mengden. Hvor skal jeg gjøre av all denne ensomheten? Selv kjenner jeg ensomheten best som et ubehag. Vi kjenner alle til det, egentlig. Festen da alle var uhyre opptatt av hverandre, og ikke av deg. Eller den ene kvelden alene på sofaen. Man kan føle at man ikke har noen, og ikke er noen. Følelsen er altoppslukende. Det er fort å glemme at følelsen ofte er situasjonsbetinget og borte dagen etter. Det virker som om vi lar ensomheten overbevise oss. Kanskje er det viktig at vi hører på ensomhetsfølelsen. Vi er sosiale vesener – det er ikke meningen at vi skal være alene til enhver tid. Mulig må jeg godta ensomheten som ubehagelig, men tross alt nødvendig. Hvis vi ikke var sosiale vesener, ville det ikke finnes noe ensomhet. En passe dose ensomhet er kanskje ikke annet enn naturlig. Men hvordan takle en moderat mengde ensomhet som et ufarlig vesen? Vi skal tross alt tåle vårt eget selskap livet ut. Alene trenger ikke være synonymt med ensom. Mulig er det ikke mangel på andres nærhet som er problemet, men mangelen på nærhet til oss selv.

(U)ro

Jeg har en følelse av at jeg og resten av samfunnet løper løpsk for å unngå våre egne sinn. Vi er på farten, travle og konstant pålogget. Alltid sammen, aldri alene. Et samfunn som blir mer urolige av å være rolige. Stillheten, den kan virkelig bråke. Alt er effektivisert. Susan Kain har skrevet boken «Å være stille i en verden som ikke slutter å snakke». Der utdyper hun hvordan verden løfter frem utadvendte sosiale mennesker og egentlig skaper liten plass til de mer innadvendte sjelene. De som faktisk ønsker å være mer alene. Denne stillheten har nesten blitt stemplet som noe galt. Kanskje ikke så merkelig at vi har begynt å mislike den? Det vanskelige med ensomheten er at man må klare å falle til ro i seg selv. Dette påpeker filosofen Lars Svendsen i sin bok «Ensomhetens filosofi». Svendsen hevder at ikke alle finner ro like lett. I mangel på denne roen søker flere en slags distraksjon. Vi distraherer oss selv, fra oss selv. Alle har vel kjent behovet for å ta opp telefonen både alene og sammen med andre? Når andre er opptatt, blir det å ta opp telefonen en enkel utvei. Ensomheten kan også anses som en sosial smerte. Ikke rart vi misliker den, den kan jo tolkes som et signal på mangler ved vårt sosiale liv. Feil vi burde skamme oss over. Svendsen forklarer at denne sosiale smerten blir ekstra vanskelig når den er sosialt synlig. For å unngå dette blir det derfor helt avgjørende å vise at man har

et blomstrende sosialt liv uansett hvor ensom man måtte føle seg. Mulig føles det som en «quick-fix», men i lengden passe uheldig. Silje Tafjord Johansen har tidligere skrevet om denne selektive selvpresentasjonen vår. Paradoksalt nok er kanskje ikke sosiale medier med på å fremme kontakten oss imellom. Johansen mener derimot at den perfekte fremleggelsen vår bygger en mur, en mur som øker terskelen for mellommenneskelig kontakt, heller enn å bryte den ned.

Aleneheten

Som en alternativ løsning vil jeg introdusere et begrep som kan gjøre ensomheten mindre uutholdelig og heller passe behagelig: Den gode ensomheten. Det trenger nemlig ikke å være en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Det er Svendsen som skiller mellom den gode og vonde ensomheten. Han hevder at det hele avhenger av hvilket forhold

man har til seg selv. I den vonde ensomheten er man alene med seg selv. I den gode ensomheten er man derimot sammen med seg selv. Det blir på en måte et mål på selvtilstrekkelighet. I den gode ensomheten sier Svendsen at man fyller seg selv med sitt eget nærvær i stedet for å fylle seg selv med andres fravær. I boken utdyper også Svendsen flere myter ved ensomheten. Han hevder at vi faktisk ikke har for mye av den vonde ensomheten, men heller for lite av den gode ensomheten. Denne gode aleneheten er vi i ferd med å utrydde. Den erstattes med vår kroniske sosialitet via internett. Hvordan man fyller seg selv med sitt eget nærvær er for meg fortsatt et mysterium. Kanskje må jeg takke meg til klokskapen om at ensomhet ikke nødvendigvis er utelukkende negativ.

Først publisert i Katarsis, psykologisk tidsskrift fra UIB.

” FOKUS

Jeg lever i tiden, jeg forventer effektivitet

Tekst: CATHRINE NITTER ILLUSTRASJON: istockphoto

Det er ein tysdag ettermiddag i august. Lyset er dempa. Eg og 14 andre barbeinte kvinner sit fordelt på matter utover i eit kaldt rom. Veggen er dekka av eit stort spegel. Framfor oss sit ei ung kvinne. Det er fem minuttar til timen startar, så vi sit alle i stillheit. Bak meg sit to kvinner som byrjar å prate seg i mellom. Ho eine er tydeleg oppkava og stressa. Det er fyste gong ho er med på yoga, fortel ho venninna si. Ho har høyrd at dette skal gi ho avspenning – noko som kunne vore fint i hennar stressande kvardag. Ho har så mykje å gjere på jobben seier ho, at det har byrja å gå utover andre arena i livet. Timen som følgjer er prega av uttøying i alle moglege stillingar- meir ubehageleg enn behageleg. Eg kjenner eg gler meg til siste delen, savasana – som er avspenningsdelen. Eg vert dog skuffa då det viser seg at denne delen berre så vidt har fått tildelt eit minutt. Eg tenkjer på kvinna bak meg, som så sårt trengte å roe ned.

Å krevja effektivitet

I ein artikkel i Aftenposten frå 2014 står det følgjande: «med yoga vender du blikket innover, som en kontrast til det ytrestyrte livet. For noen handler det om en spirituell søken, men for de fleste er det trening som bidrar til fysisk og mental styrke». Ja, for yoga har rykte på seg for å vera avkoplande og stressreduserande. Men i den kommersielle treningsbransjen handlar ofte yoga

- tittel fra tidligere L’ORÉAL-reklame

meir om fysisk styrke og uttøying enn om å finna den mentale roen. Eg trur ikkje yogainsruktørar har misforstått. Dei fleste eg har gått til har vore svært flinke. Men når Ola Nordmann ikkje ynskjer å setja av tid til å roe ned, kopla av, avspenne, føyer treningsbransjen seg. Ein ynskjer naturleg nok å tilby treningsformer som kunden vil ha. Dette reknestykket er enkelt. Sjølv er eg ein av dei effektive – eg jobbar fort, går fort, dusjar fort og ryddar fort. Eg likar å vera effektiv, og har gjerne mange gjeremål i løpet av dagen. Vi lev i eit samfunn kor det å multitaske og å jobbe raskt er favoriserte eigenskapar. Det er blitt litt slik at når vi gjer noko skal vi ha mykje igjen for det – vi har ikkje mykje tid til overs, og den tida vi har sett av skal gi resultat. Den skal kjennast på kroppen. Ein sit på spinningssykkelen med faglitteratur og eksamensoppgåver framfor seg. Middagen vert inntatt medan ein går kappgang mellom jobb og trening, før kveldsmaten vert inntatt på veg inn i dusjen. Ein gler seg til kveld, til fred og ro, men når kvelden kjem er det dokumentarar ein må ha med seg, og eit uferdig strikkeprosjekt ein må halda fram med, før ein må laste opp eit bilete på instagram som skal visualisere denne fredelege stunda med stearinlys, strikkepinnar og tekopp – når ein eigentleg berre hadde hatt eit ønske om å leggja seg flat utover sofaen, med litt enklare underhaldning på TV-skjermen. God samvit kjem fyrst når ein har sveitta hardt og lenge, tøyd og bøyd skikkeleg eller når ein har løfta så tunge vekter at ein får problema med å sjamponere håret etterpå.

Effektivitetens bakside

Kjærasten min har fleire gonger påpeika at «grunntempoet» mitt er hurtig, noko som ofte gjenspeglar seg i at eg stressar mykje, og fort bekymrar meg. Dette er det nok veldig mange som kjenner seg att i. Eg har for lengst byrja å skjøne at å vera effektiv ikkje berre er ein bra ting. Ein kan verta utålmodig og få problem når stillheita kjem – når ein har fritid utan ein konkret plan. Dessutan er det slik at det å heile tida skule vera effektiv, kan resultere i det heilt motsette – ein vert ineffektiv. Hjerneforskar Thomas Z. Ramsøy fortel i lederne.no at multitasking utelukkande fører til stress, som på sikt kan gjere deg mindre effektiv og gjere det problematisk å verkeleg fokusere. Hjernen vår er best på å konsentrere seg om ein ting av gongen. Når du hyppig skal veksla mellom fleire oppgåver samtidig, risikerer du at resultatet vert betydeleg lågare enn om du fokuserte på ein og ein ting. Særleg i vår digitale verd, kor sosiale media og internett kan verte forstyrrande element og gi oss konsentrasjonsproblem. Menneske som multitasker mykje vert ofte dårlegare til det enn menneske som multitasker lite – nettopp fordi sistnemnte er betre på

”

Kva får vi igjen for denne produktiviteten, denne proppfulle tidsplanen? Kven lev ein for, og kor? Lev ein for andre, og i framtida – eller for seg sjølv i notid? å konsentrere seg på den spesifikke oppgåva, utan at hjernen vandrar vidare til neste gjeremål, lenge før du er ferdig. Konklusjonen vert då at å fokusere på dagens gjeremål medan du står i dusjen om morgonen eller å høyre nyhender og lese SMS medan du svarer ein mail, etter all sannsyn berre vil medføre at du vert meir stressa og mindre tilfreds enn om du klarte å vera meir i nuet og rette fokus mot ein og ein ting.

Kor lever vi?

Så korleis kan ein finne roen og kopla av i eit samfunn som stimulerer til det motsette? Må vi alltid ha så mykje tilbake for tida vi legg ned? Det er ikkje alltid så lett å finne ein balanse. Stadig fleire arena krev dessutan at vi er effektive og raske. Eit eksempel på dette er arbeidsplassar kor omsorg og medmenneske skal stå i fokus, kor loggføring, journalskriving og dokumentering i mange høve kjem i frøste rekke – fordi det stillast strengare krav om det. Eit anna eksempel er måleinstrument som pulsklokker, aktivitetsarmband og det utal appar som skal hjelpe til med å effektivisere treninga – det målbare vert eit mål i seg sjølv, og ikkje sjølve gleda ved det ein held på med. Eg har tatt meg sjølv i det, når eg ligg på yogamatta under savasanadelen, kor avspenning og nærvær står sentralt – livets gjeremål poppar opp i hovudet mitt, og flyttar fokuset ut av yogarommet igjen. Ein lurar seg sjølv litt, for kva får vi igjen for denne produktiviteten, denne proppfulle tidsplanen? Kven lev ein for, og kor? Lev ein for andre, og i framtida – eller for seg sjølv i notid? Det er litt til ettertanke at det som i utgangspunktet skulle stimulere til å senka skuldrene, roe pusten og flytte fokuset «tilbake» til nuet, blir noko som skal effektiviserast. Igjen seier det ikkje noko om treningsbransjen og alle engasjerte, flinke yogainstruktørar (eller andre instruktørar for øvre) – meir om samfunnet vårt og at vi er i ferd med å bevega oss i ein noko feil retning. Eg trur mange av oss- inkludert meg sjølv – hadde hatt godt av å trene på å vera meir tilstade her og no – ikkje om ein time, neste dag eller neste veke.

Søk hjelp! Spiseforstyrrelser blir ofte sett på som en «jentelidelse». Noe som kanskje tyder på manglende kunnskap om hva lidelsen egentlig dreier seg om. Kroppsidealer og kroppspress spiller inn, men spiseforstyrrelser handler om langt mer enn skjønnhetsidealer. Alle kan få spiseforstyrrelser, sykdommen skiller ikke på kjønn eller alder.

Tekst: kristin stotesbury Foto: privat

Andreas Haugen har selv erfaring med spiseforstyrrelser og vet hvor vanskelig livet med lidelsen er. Å skamme seg over sin egen lidelse er dessverre utbredt. Skal man i tillegg skamme seg over at man har «en jentelidelse» kan terskelen for å søke hjelp bli enda større. Andreas beskriver livet med spiseforstyrrelser som et mareritt. – Spiseforstyrrelsen har stort sett styrt hele livet mitt de siste seks årene. Jeg har vært gjennom tre tøffe innleggelser i tillegg til flerfamilieterapi på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser). Det har vært en kamp fra kun å eksistere, til å gradvis få kreftene tilbake. – Selv om jeg i lange perioder tilsynelatende virket frisk, styrte og kontrollerte maten alt. Det var min måte å komme meg gjennom livet på. Hvis jeg ikke hadde kontroll på mat, fikk jeg følelsen av at jeg ikke hadde kontroll på noe. – I lange perioder spiste jeg etter klokka, telte kalorier, pugget kaloritabeller, veide og regnet ut alt jeg spiste.

Det var ikke bare uutholdelig og et mareritt for meg, men for alle andre rundt meg også. Jeg var i en egen boble der mat, kropp og utseende var alt. Mørketallene for gutter med spiseforstyrrelser er store. Jorunn Gjerken, rådgiver i ROS, forteller at lidelsen hos gutter ofte er mer synlig kroppslig enn psykisk. Mangel på matlyst, magesmerter, hodepine og slitenhet er da typiske symptomer. Først da Andreas måtte avslutte skoleåret på grunn av innleggelse, begynte det å gå opp for ham hvilke konsekvenser spiseforstyrrelsen hadde. – Jeg tenkte egentlig aldri på meg selv som syk før jeg ble innlagt. Å ikke spise, var en nødvendighet. I lang tid hadde det kommet reaksjoner fra de rundt meg, men jeg fornektet det de sa. I egne øyne tullet de med meg, så tykk som jeg opplevde meg selv. – Jeg så etter hvert hvordan jeg hadde isolert meg og ikke hadde krefter til å gjøre noe. Etterhvert forsto jeg at jeg var i ferd med å sette livet på spill for å bli tynn.

Jeg ønsket ikke å leve sånn og ville bli frisk. På dette tidspunktet var jeg likevel fast bestemt på å bli frisk uten å gå opp i vekt. Så hvor frisk var jeg egentlig? Jeg så hva spiseforstyrrelsen tok, det var en start. I dag fremstår Andreas som svært åpen med sin historie, men det har ikke alltid vært slik. – Aller første gang jeg fortalte noen om spiseforstyrrelsen var det utrolig vanskelig. Hovedgrunnen var at jeg selv ikke ville innse at jeg var syk. For ikke å snakke om at jeg på dette tidspunktet så på det som en svakhet å skulle vise at jeg var syk. Det passet ikke det feilfrie og perfekte imaget jeg prøvde å bygge opp, som selvfølgelig også var en del av problemet. – Når jeg først hadde fortalt det, innså jeg at det ikke var skummelt i det hele tatt. Etterhvert ble det å fortelle helt avgjørende for tilfriskningsprosessen. Nå ser jeg på det å dele min historie, kunnskap og erfaring som en mulighet til å bruke marerittet til noe nyttig. En av de tristeste mytene om spiseforstyrrelser er at det er en kvinnelidelse, skrev Psykolog Asle Halvorsen tidligere i ROSinfo. Halvorsen forteller at de fleste med en spiseforstyrrelse har vanskelig for å be om hjelp. I møte med leger eller andre hjelpere er det sjelden det

blir fortalt at en strever med tanker, atferd og følelser rundt mat. Hjelpepersonene må ofte spørre en og to ganger, og på den rette måten. Han tror at pårørende, kolleger, lærere og helsepersonell ikke avdekker spiseforstyrrelser hos gutter og menn like lett som hos jenter og kvinner. Andreas er også klar på at det er vanskeligere for gutter å søke og få hjelp. – Psykiske lidelser er generelt tabubelagt. Det hjelper ikke at spiseforstyrrelser er kjent som en «jentelidelse». Alle kan få spiseforstyrrelser, sykdommen skiller ikke på kjønn eller alder. –Jeg opplever at sykdommen har felles kjennetegn og mønstre på tvers av ulik årsak, kjønn og alder. Jeg har vært innlagt med personer der vi nesten helt uten problem kunne fullføre hverandres setninger om hvordan sykdommen er og hvordan den påvirker oss, selv om årsaken til sykdommen var helt ulik. Andreas savner en bedre forståelse av sykdommen i hjelpeapparatet. – Det verste er uvitenheten i forholdt til hvor alvorlig en spiseforstyrrelse egentlig er. Jeg har blitt møtt av leger som overhode ikke så på spiseforstyrrelser som

”

Trening er ikke tvangsstyrt og går kun på vilje. Jeg har fått en livskvalitet jeg ikke har klart å drømme om på mange år.

en sykdom. De har bedt meg om å dra hjem og spise. Det virker ikke som om de har forstått at maten er et symptom på noe annet. Det er ikke maten som er problemet. Maten blir brukt som et middel til å ta kontroll på følelser og drukne det som er vondt. En spiseforstyrrelse rammer ikke bare den enkelte som er syk, også pårørende blir sterkt påvirket. Andreas beholdt en god relasjon til foreldrene sine hele veien og har noen klare råd til pårørende. – Vær til stede og vis at du bryr deg, uansett hvor hardt den syke prøver å skyve deg unna. Jeg tror det er viktig å aldri tvinge noen til å spise, men heller oppfordre og spille på fornuften. Få kunnskap om sykdommen og ikke minst – søk hjelp til den syke! I dag er livet til Andreas godt og det er han selv som styrer hverdagen, ikke tankene rundt mat og kropp.

– Jeg kan endelig si at jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen og mene det. Jeg studerer nå til å bli lærer, samtidig som jeg jobber på SFO. Det er ikke lenger maten og spiseforstyrrelsen som styrer livet mitt, nå er jeg min egen herre og gjør det jeg vil, uten å tenke på mat, kropp og utseende. Trening er ikke tvangsstyrt og går kun på vilje. Jeg har fått en livskvalitet jeg ikke har klart å drømme om på mange år. – Jeg tør også nå å se framover å planlegge framtiden, noe som var usannsynlig for bare ett år siden. Til andre med et vanskelig forhold til mat har Andreas et budskap; – Søk hjelp, man klarer ikke dette alene!

Tar tanker rundt mat og kropp for mye plass i livet ditt?

Chat med oss, vi forstår!

Mandag-torsdag kl 17-21

www.nettros.no

FOKUS

TØ R D U VÆ R E STI L L E? Mange frykter stillheten. Hva er vi er redd for? Hva flykter vi fra? Og har kropp og stillhet noe med hverandre å gjøre?

Tekst: irene kingswick Foto: istockphoto

Kroppen rommer minner som ikke alltid er tilgjengelig for vår bevissthet. Alle hendelser vi har opplevd lever et sted i kroppen. Ofte godt bortgjemt, men som likevel på et mystisk vis siver opp til overflaten og setter spor i våre liv. Avhengighet kan oppstå som følge av en ubevisst motstand mot å møte og gå igjennom egen smerte eller ubehag. Situasjoner vi står i kan rett og slett oppleves for voldsomme til at vi kan mestre opplevelsene på en god måte. Det kan være alt fra høylytte kritiske stemmer rundt oss, til mer alvorlige situasjoner som mobbing og overgrep. Nervesystemet vårt klarer ikke å håndtere situasjonen og mer eller mindre ubevisst finner vi en mestringsstrategi som tar oss bort fra det vonde. Det kan være alt fra å røyke, innta rusmidler, utvikle en spiseproblematikk, spillavhengighet, sosiale medier eller shopping og arbeidsnarkomani. På en måte lammer vi en eller flere deler av oss selv som vi ikke ønsker å kjenne på. Andre ganger fortrenger vi følelsene i kroppen gjennom å konstant søke ekstern stimuli. Vi holder oss mentalt

aktive for å unngå stillheten, da den kan føre oss i kontakt med alt det unike kroppen vår holder skjult.

Å stoppe opp

Har du noen ganger tenkt over at det vi tidligere tok som en selvfølge nå ikke lenger er det? Verden er blitt høylytt og intens, og ro og stillhet er vanskelig å oppdrive – noe som kan være svært uheldig for helsen vår. I vårt daglige liv kastes sanseinntrykk mot oss over alt. De endeløse kravene til oppmerksomhet fra vårt moderne samfunn påfører prefontal cortex (hjernedelen som er involvert i tanker, beslutningstaking og problemløsning) en alvorlig byrde. Som et resultat reduseres våre evner til å fokusere. Når evnene våre til å fokusere er tømt blir vi distrahert og utmattet, og kan få store vansker med å løse problemer og komme opp med nye ideer. Tenk over det; hvor mange stunder hver dag tilbringer du i total stillhet? Svaret er trolig veldig få, om i det hele tatt noen. Hvordan kan vi kjenne oss selv om vi aldri stopper opp for å undres over hva som gir livet mening? Vi vet at

”

FOKUS

”

Så må vi huske at livet er både lyst og mørkt. I stillheten inviteres alt inn, litt og litt. Vi øver på å akseptere alt som dukker opp til enhver tid, med forståelse og omsorg for oss selv. selvrefleksjon er viktig for menneskelig utvikling og lære. Funksjonen bak selvrefleksjon er å få frem en mening. At ting gir mening for oss er kjernen av hva det vil si å være menneske. Det er mening som driver oss fremover. Ungdomsårene er tiden hvor de unge oppdager sin unike identitet. De trenger stunder med stillhet for å reflektere over erfaringer de har gjort seg. Videre for å oppdage hvem de er som individer, hvilke relasjoner de ønsker seg og hva de verdsetter og tror om livet. Når får dagens unge tid til å være i stillhet, til å reflektere over hvem de er, i en verden med konstant «støy»?

Stillhetens magi

I takt med at både vårt indre og ytre miljø utsettes for mer og mer støy, søker stadig flere mennesker seg til stillhet. Enten gjennom en praksis hvor du sitter stille x antall minutter hver morgen og kanskje kveld, mens noen legger ut på lengre retreats hvor de oppholder seg i stillhet fra noen få dager til flere måneder. Selv om stillhet ennå er uvant og skremmende for mange er det flere skånsomme måter å integrere stillhet på: •

•

• • • •

Diskusjoner – egoet ditt har sannsynligvis et stort behov for å tvinge seg frem. Øv på å være tilstede med dine egne reaksjoner uten å nødvendigvis agere på dem. Baksnakking – unngå involvering, vær tilstede i deg selv. På denne måten vil baksnakking minske og forhåpentligvis dø ut. Når noen snakker – vær en god lytter. Når du er alene hjemme – bruk x antall minutter til å kjenne på stillheten. Stille refleksjon – sett av x antall minutter om morgenen og/eller kvelden. Naturen – øv på å være tilstede med hele deg og legg merke til hvilken påvirkning naturen har på deg.

Stillhetens magi finner vi når vi stopper opp og vender blikket innover. Når hjernen er i hvilemodus fra eksterne stimuli kan vi endelig finne inn til vår indre strøm av tanker, emosjoner, minner og ideer.

øke våre kreative evner og reflektere over vår egen mentale følelsesmessige tilstand. Så må vi huske at livet er både lyst og mørkt. I stillheten inviteres alt inn, litt og litt. Vi øver på å akseptere alt som dukker opp til enhver tid (tanker, emosjoner eller kroppsfornemmelser), med forståelse og omsorg for oss selv. Frykten får ikke lenger lov å dominere, eller undertrykke store deler av oss selv. Det er kun i stillheten dette magiske møtet kan finne sted, hvor du sier et stort JA til å bli venn med hele deg, på godt og vondt. Det er i dette landskapet magien skjer – en total selvaksept, eller sagt på en annen måte; en indre ektefølt egenkjærlighet.

Flere studier tyder på at stillhet kan ha en positiv effekt på hjernen.

HUKOMMELSE

I en studie fra 2013 undersøkte en gruppe forskere fra USA, hvordan stillhet og støy påvirker hjernen hos voksne mus. Forskerne oppdaget at to timers stillhet om dagen setter i gang utviklingen av nye celler i hjernens hippocampus – viktig for hukommelse, følelser og læring. Kirste, Nicola, Kronenberg, Walker, Liu & Kempermann, 2013

I en studie fra 2006 oppdaget en rekke forskere at bare to minutters stillhet er mer avslappende og spenningsdempende enn å høre på avspenningsmusikk. Det fant forskerne ut ved blant annet å måle endringer i blodtrykket og blodsirkulasjonen i hjernen. Bernardi, Porta & Sleight, 2006

KREATIVITET OG MENING

Studier har vist at hjernen går inn i en helt spesiell tilstand når vi lar tankene vandre av sted uten eksterne lyder og stimuli. Tilstanden setter trolig i gang bestemte regioner i hjernen som blant annet gjør oss mer kreative og gjør det lettere å bearbeide opplevelser og skape mening. Buckner, 2008

Bevissthet rundt disse områdene hjelper oss å skape mening ut av våre opplevelser, ha empati med andre,

B et y dn i n g e n av

K R O PP Tekst: Linn Bæra Foto: istockphoto

Overalt snakkes det om kropp, og bilder av kropper florer rundt oss i det daglige. Kropp på utseendes og det ytres premisser. Vi snakker også stadig om uønsket kroppspress og økt kroppsfokus, samtidig som det likevel publiseres mer og mer bilder av kropp. Vi i ROS tror ikke mer fokus på ytre kropp vil føre til mindre kroppspress. Kanskje heller tvert om. Når dette er sagt, synes jeg ikke at kropp skal være et ikke-tema. Kropp er vakkert og kropp er nyttig. Kropp har mange lag av betydning. Så, når jeg nå skriver om kropp, er det betydningen av kropp jeg ønsker å se på, både i et såkalt «normalperspektiv» og gjennom spiseforstyrrelsens slør. Normalperspektivet er ikke et statisk mål, normen i samfunnet er i stadig endring. I dag kan det for eksempel se ut til at det nesten er forventet at du skal være misfornøyd med egen kropp. Dette opplever jeg som trist og helt uhensiktsmessig. Stort fokus på kropp sammen med underliggende forventning om at det

”

Kroppen er både et barometer og et kompass, som gir signaler om behov -psykiske så vel som fysiske. Klarer vi å lytte til disse signalene, hjelper det oss å bringe balanse inn i livet og styrker blant annet egen grensesetting; nemlig hva jeg orker, vil og trenger for å ha det godt med meg selv. ikke er godt nok, kan medføre uheldige ringvirkninger. Dersom kropp har stor betydning for din opplevelse av deg selv, for din identitetsutforming, vil konsekvensen av å være misfornøyd gi ringvirkninger i hverdagen og sette spor i selvfølelsen. Nettopp av denne grunnen er bevisst refleksjon rundt temaet kropp, både i den lille kulturen (familien) og den store kulturen (samfunnet) viktig, slik at vi kan være med å påvirke svingningene innen normalperspektivet for å gjøre det helsefremmende. Her ønsker jeg å reflektere rundt kroppsfølelsen, – forståelse av den objektive og den subjektive kroppen, samt de overordnede og underordnede målene vi har for kroppen.

Kroppsfølelsen

Jeg har tidligere definert kroppsfølelsen som «følelsen av kroppen og følelsen i kroppen» (ROSinfo 03/14). Kroppsfølelsen står for det motsatte av det ytre fokuset som vi stort sett møter i media, – her er opplevelse og mestring, samt tilstedeværelse og nærhet i fokus. Å kunne oppleve å være i egen kropp og skape gode opplevelser ved kroppen, bringer viktige gleder inn i livene våre. Enten det er mestringsopplevelser, nytelse eller hjelp til å handle i tråd med oss selv. Kroppen er både et barometer og et kompass som gir signaler om behov – psykiske så vel som fysiske. Klarer vi å lytte til disse signalene, hjelper det oss å bringe balanse inn i livet og styrker blant annet egen grensesetting; nemlig hva jeg orker, vil og trenger for å ha det godt med meg selv.

Objektivisert og subjektiv kropp

Kroppsfølelsen er ikke noe vi lever isolert med – den lever i en verden der møtet med den objektiviserte kropp er dagligdags. Den objektiviserte kroppen er den vi møter i bilder, reklame, i sosiale medier og magasiner. Den objektiviserte kroppen er ikke objektiv som i betydning et nøytralt objekt. Den er en bærer av holdninger, normer og statussymboler og brukes aktivt for fremme en mening, for å selge, for å friste og invitere. Enten det er i forhold til produkter, som i

”

Hva er viktigest for oss når det gjelder kropp, hva fokuserer vi på i hverdagen? Er de overordnede målene ytrestyrte eller indrestyrte?

avstenge kroppen som er fylt med smerte vi møter. Kroppen formidler og bærer den psykiske smerten. Kroppen blir både fienden og middelet til mestring på samme tid. Den er alt og den er ingenting. Å bli kjent med kroppen på nytt – dens faktiske behov, dens signaler og dens positive muligheter er et viktig elementer for å bli fri fra sløret.

reklamebransjen, eller seg selv, som ved presentasjon av seg selv ved flørt eller på jobbintervju. Den objektiviserte kroppen har fokus på presentasjon, på godt og vondt.

En måte å jobbe for å bevege oss mot et godt forhold til egen kropp og en aktiv kroppsfølelse, er å se på hvilke «mål» som er styrende for vår kropp. Dette er en sentral refleksjon for alle. Hva er viktigst for oss når det gjelder kropp, hva fokuserer vi på i hverdagen? Er de overordnede målene ytrestyrt eller indrestyrt?

Den subjektive kroppen er din kropp som din egen bolig, der kroppsfølelsen kan være koblet på, eller være mer eller mindre avstengt. Som en konsekvens av en for travel hverdag, vanskelige opplevelser eller ved sykdom, som for eksempel spiseforstyrrelser, ser vi at kroppsfølelsen dempes eller «skrus av». I noen tilfeller kan dette være en overlevelsesmekanisme, men i det lange løp vil en avslått kroppsfølelse gi destruktive ringvirkninger. Uten en aktiv kroppsfølelse er det vanskelig å navigere i eget landskap og ta vare på seg selv. Den subjektive kroppen lever i stadig møte med den objektive kroppen. Dette møtet har betydning for hvordan vi ser på og håndterer egen kropp. I sårbare faser av livet kan dette møtet være krevende; er kroppen god nok, fin nok, sterk nok, sunn nok? Fokuset kan raskt bli rettet mot hva andre synes og forventer, fremfor hva jeg selv ønsker og trenger.

Møtet med kroppen

Når vi i ROS jobber med kropp møter vi et landskap av motsetninger. • Den avstengte kropp møter den anerkjente kropp • Kroppen som bærer av smerte og kroppen som bærer av nytelse. • Den skamfulle kropp og den stolte kropp. I et landskap i og mellom disse ytterpunktene, lever vi alle med våre kropper. Ofte danser vi mellom dem på gode og dårlige dager. Det er helt normalt. Når vi møter kroppen sett og opplevd gjennom spiseforstyrrelsens slør, er det ofte den skamfulle og

Når ytre faktorer som vekt og utseende blir overordnet, ser vi ofte at god helse, funksjon, mestring og nytelse blir underordnet det kroppen presenterer. Dette gjelder i ulike grader, både i et normalperspektiv og i møte med spiseforstyrrelser. Eksempelvis er de overordnede mål ved en spiseforstyrrelse ofte styrt av ytre barometre: tallet på vekten, tallet på innholdsfortegnelsen, tallet på plagget, tallet på likes, tallet på pulsklokken, tallet på flinke dager. Tallet blir styrende for hvordan jeg føler meg. Tallet. Tallet blir gud – tallet gir dommen på min egenverdi.

Stopp opp

Stopp opp. Tenk over hvilke mål som er overordnet og underordnet for deg: Er det god helse, gode opplevelser og glede knyttet til egen kropp? Eller er presentasjonen du gjør av din kropp det som styrer dine valg? Lever du med kroppen som din subjektive bolig eller er den styrt av en objektivisert ytre kropp? Veien for å ta tilbake egen kropp fra en spiseforstyrrelse og veien til å få et godt forhold til egen kropp uten en spiseforstyrrelse inneholder mye av de samme elementene; den inneholder bevisst jobbing med egne holdninger, følelser og tanker knyttet til kropp. For meg handlet det også mye om å våge, - våge å velge å se kroppen i et annet perspektiv. Du har selv makten, ta sats og ta tilbake din egen kropp.

”

You can’t stop the waves, but you can learn to surf.

Foto: istockphoto

Jon Kabat-Zinn

G R U B L I N G, B E K YM R I N G O g VIrkel i ge p roblemer Tekst: ASLE HALVORSEN ILLUSTRASJON: istockphoto

Grubler du mye om fortiden og bekymrer du deg mye om fremtiden? Hvor ofte er du egentlig tilstede i det som faktisk skjer, her og nå? Vi mennesker er tenkende vesener. Noen definerer oss til og med gjennom tenkning og sier at det er fordi vi tenker vi er.

Grubling

Når vi grubler handler det ofte om noe som har skjedd. Vi kan gruble om hvorfor ting ble som de ble, om hva vi skulle eller ikke skulle ha gjort. Grubling har ofte et problemfokus, der vi forsøker å finne ut av noe og å forstå. I tillegg har grubling ofte et negativt fokus, noe som gjerne fører til enda mer grubling. Jo mer vi grubler, jo mer grubler vi, og vi grubler gjerne over de samme tingene igjen og igjen. Ting vi ikke kan endre eller ting

vi bruker til å bebreide hendelser, andre og oss selv for utfall vi ikke er fornøyd med. Vi kommer ikke videre. Grublingen blir selvforsterkende, øker i omfang og tar mer og mer plass. Etter hvert kan grublingen bli en del av hverdagen, den blander seg inn i samvær med andre. Kanskje involverer vi andre i grublingen og har lange tømmende samtaler som gjentar seg i form og innhold. Disse samtalene sliter oss og andre ut. Grublingen fører kanskje til søvnproblemer og vi føler oss slitne. Vi opplever maktesløshet samtidig som vi jobber hardere og hardere med grublingen for å finne en løsning. Likevel blir det bare verre og vi blir mer og

mer spinnende i de samme tankene. Glede forsvinner, matlysten forsvinner eller vi trøstespiser. Det vi ofte ikke kommer på, er at når det har kommet så langt er kanskje grublingen i seg selv en del av problemet. Dersom tankene ikke fører til endring og løsninger, er de ikke da bare selvopprettholdene som fører til enda mer grubling? Driver vi ikke bare med å dra oss selv dypere ned i dritten og minsker sannsynligheten for å løse noe som helst?

Bekymring

Bekymringer handler ofte om framtid. Vi er redd for hva som skal skje, gruer oss og tenker at ting kommer til å gå galt. Bekymringer er ofte mer diffuse enn grubling da de handler om ting vi vet mindre om. Når ting ikke har skjedd er det et uttall av muligheter. Der grublingen gjerne snevrer tankene inn og forsterker enkelte forklaringer, fører bekymring ofte til flere og verre mulige utfall. Når vi bekymrer oss er det stor sjanse for at de utfallene vi vurderer som sannsynlige, er negative. Grubling og bekymringer føles ofte meningsfulle fordi de pleier å handle om ting som føles viktig. Grublingen handler ofte om de viktigste hendelsene i livet vårt og om hvem vi er. Bekymringene omhandler ofte saker som angår store dimensjoner på linje med liv og død. Dette gir oss fort en følelse av mening, at det er mening i å holde på bekymringene om framtiden og gruble videre om fortiden. Hva om jeg ikke bekymrer meg kan vi fort tenke, da kommer det virkelig til å gå galt. Jeg må jo være forberedt.

Virker det?

Et spørsmål er hvordan det virker og om det virker. Er vi bedre forberedt på framtidige kriser om vi har brukt store deler av tiden vår på å forberede oss gjennom bekymring? Har vi da en plan vi kan følge som fungerer, slik at utfallet blir bedre enn om vi ikke hadde bekymret oss? Svaret er sannsynligvis nei. Av alle potensielle kriser som kan oppstå i et liv, er det lite sannsynlig at det er akkurat de krisene vi har bekymret oss for som treffer. Bekymringer viser seg ofte bare å være bekymringer. Tenk på alle bekymringene du har hatt i løpet av livet. De fleste har du nok glemt. Finnes det noen som i ettertid viste seg å ha en funksjon, som på en eller annen måte hjalp deg? Vi mennesker er ofte gode på å løse kriser når de oppstår, men kriser har gjerne den egenskapen at de kommer uventet. Dermed er det umulig å forberede seg på alt. Ting som har skjedd har skjedd. Å gruble videre på dem endrer ingenting. Det beste vi kan få ut av det er om

vi kan bruke ting som har skjedd til å lære – og endre nåtid eller framtid. Dersom tanker på fortid ikke har det fokuset, blir de lett til grubling og noe plagsomt i seg selv - som fort ødelegger for nåtid og framtid.

Å frigjøre seg

Dersom du er plaget av grubling og bekymringer og ikke ønsker å ha det slik, er første steg å bli oppmerksom på at du grubler når du grubler, og at du bekymrer deg når du bekymrer deg. Det meste av grubling og bekymring skjer automatisk og vil fortsette dersom vi ikke aktivt retter oppmerksomheten mot det når det skjer. Når vi så gjør dette er det lurt å ha en plan for å stanse tankemønstrene. Vi må da være enige med oss selv om at grublingen i seg selv er et problem og ikke en løsning. At bekymringer ikke gjør oss tryggere. At livet er et usikkert prosjekt og at vi skal gjøre det vi kan for å løse krisene når de kommer, men at vi ikke kan være forberedt på alt som kan skje. Så hvordan stoppe grubling og bekymring når vi vet at det skjer? Fortell noen at de ikke skal tenke på en rosa elefant. Det funker selvfølgelig ikke, vi tenker på det vi ikke skal tenke på - en rosa elefant. En måte å løse dette på er å ha alternative tanker og strategier. Når tanken på en rosa elefant kommer, hjelper det ikke å si til seg selv at den ikke skulle komme. Registrer i stedet tanken og bruk den til å sette i gang den alternative strategien uten å bekymre deg for tankene på rosa elefanter. Alternative strategier kan være hva som helst - det kan være alternative tanker, men kanskje enda bedre; alternative aktiviteter. Da gjerne aktiviteter som er så krevende at du ikke kan tenke på noe annet når du gjør dem, men likevel ikke mer krevende enn at du klarer å gjennomføre dem. Et eksempel på en strategi som kan være både god og dårlig er strikking. Dersom du er så god til å strikke at det går helt automatisk vil det være en dårlig strategi da du fint vil få til å både gruble og strikke på en gang. Dersom du må konsentrere deg så mye om strikkingen for å få det til at det ikke er plass til andre tanker, kan det være en god strategi. Det er også et godt prinsipp at disse strategiene er noe du har kommet opp med selv og ikke tips du har fått fra andre. Jo mer du har engasjert deg i å finne ut hva det kan være, jo mer sannsynlig er det at det er en god strategi, at du vil ta ansvar for gjennomføringen og at den er gjennomførbar. Og, ikke start å gruble over om strategien er god nok eller meningsfull. Bare gjør det og gjør det, igjen og igjen.

Rå dg hj i ør ve ne rs

Å finne ro i uro Tekst: MONICA LINDBERG ILLUSTRASJON: istockphoto

Vi lever i en tid der vi blir eksponert for store mengder informasjon som sier hva som er riktige måter å leve på; hva du skal ha på deg, hvordan du skal trene, hva du skal spise og så videre. Det er lett å bli overveldet, og det kan bli utfordrende å kjenne egne behov eller velge hva som er viktig og riktig for seg selv. Vi begynner å stille umenneskelige krav til oss selv og hva vi skal få til i løpet av en dag, og så blir vi misfornøyde når vi merker at vi ikke strekker til. Det skaper lett stor forvirring, stress og indre uro i hverdagen. Hva er galt med meg? Hvorfor klarer ikke jeg det som andre klarer? Nå må jeg ta meg sammen!

Indre uro kan innebære en opplevelse av at noe er feil, at noe mangler eller at noe bør være annerledes eller forbedres. I dårlig tilstand med mye indre uro, kan en undre seg over følgende; Hva er det jeg sier til meg selv? Hva får det meg til å føle?

Men slike selvbebreidelser har som regel ikke rot i virkeligheten. Vi er mennesker som lever i en tid der perfeksjonisme og prestasjoner blir fremhevet som viktige verdier, men det er ingenting galt med oss selv om vi ikke klarer å leve opp til medienes konstruerte idealer. Det vi egentlig trenger er balanse mellom alt vi skal gjøre, og ro og tilstedeværelse. Vi trenger ikke å være den beste utgaven av idealene, når vi kan være en god utgave av oss selv.

Når vi anerkjenner det som er vondt og vanskelig kan vi lettere skape endring til det som vi egentlig trenger eller har behov for. Anerkjennelse kan bety å si til seg selv: Dette er vanskelig for meg. Dette gjør vondt. Hva er det jeg trenger når jeg har det vondt på denne måten? Hva vil gjøre meg godt nå?

Vårt fokus påvirker tanker, følelser og adferd. Det som er interessant med dette er at vi kan trene oppmerksomheten vår til å endre fokus. Det kan gi oss en pause til å finne mer ut av hva som er viktig for oss og hva som gir mening. Spør deg selv; Er dette viktig for meg? Er dette først og fremst mitt behov, eller er det andres behov? Hva er det dette vil gi meg?

Det viktige med dette er en vennlig og imøtekommende innstilling. At vi kan møte vonde følelser med vennlighet og aksept, sinne med forståelse, redsel med trygghet, tristhet med omtanke, uro med ro osv. Akkurat på samme måte som vi ville gjort med en god venn eller noen vi bryr oss om.

Det finnes ulike øvelser for å trene oppmerksomt nærvær. F.eks. sittende meditasjon, kroppsskanning og enkle yogaøvelser. Disse øvelsene kan også hjelpe deg med å komme i bedre kontakt med kropp og følelser, samt kunne gjenkjenne og akseptere egne følelsesreaksjoner. Men nærvær betyr ikke bare å sitte med øynene lukket i et stille rom, det er først og fremst en innstilling og holdning til seg selv i hverdagen. For de som har en spiseforstyrrelse eller et vanskelig

forhold til mat, kropp og følelser, kan det å være tilstede i kroppen i starten kjennes uvant og til og med gjøre deg mer urolig. Kanskje du merker følelser du ellers prøver å distrahere deg fra. Dersom du er i en vanskelig periode kan oppmerksomhetstrening gjennom dagligdagse aktiviteter være en god begynnelse. Nedenfor er noen eksempler. Du kan velge de som fungerer best for deg. 1. Når du våkner om morgenen og før du forlater sengen; legg merke til pusten din og observer fem helt vanlige pust akkurat sånn som de er der og da. 2. Legg merke til endringer i posituren din; når du veksler fra å sitte til å stå, når du går, når du ligger ned - hver gang du gjør en overgang fra en positur til en annen. 3. Bruk lyder som en klokke for tilstedeværelse; når telefonen ringer, når fuglene synger, når biler kjører forbi, en dør som lukkes, vinden som suser. Legg merke til hva du hører, lytt og vær våken og tilstede uten å dømme, bare lytte/observere. 4. Gjennom dagen din; legg merke til pusten din og observer fem åndedrag. 5. Hver gang du spiser eller drikker noe, ta en pustepause; observer maten du har fremfor deg og legg merke til formen og fargene. Vent litt før du begynner å spise. Ta noen dype pust for å komme til ro. Bruk ekstra tid på den første biten, legg merke til smak og kanskje ulike konsistenser. 6. Mens du er på jobb/skole; stopp et øyeblikk og legg merke til hva du fornemmer i kroppen. Slapp bevisst av i spente områder. Få kontakt med pusten din. 7. Slå av tv, radio, pc og lignende; prøv å være i stillhet. Legg merke til hva som rører seg inni deg når det blir stille på utsiden. Øv på å være med deg selv. Bruk

pusten som anker for oppmerksomheten. 8. Når du er i en samtale; observer pusten din, ta en pause før du snakker. Lytt med åpenhet og nysgjerrighet. Gi den andre din hele og fulle oppmerksomhet. 9. Når du går, gjør det med tilstedeværelse; vær bevisst på kroppen din, kjenn føttene mot underlaget, kjenn rytmen i bevegelse av bein og armer som svinger. Legg merke til hvor du er. 10. Mens du vasker hendene; legg merke til temperaturen på vannet. Merk deg følelsen av vann og såpe mot huden din og bevegelsene i hendene. Kjenn pusten og merk deg kroppsstillingen din. Når vi sanser skjer det alltid i kroppen og i øyeblikket her og nå. Vi føler, kjenner, hører, ser, lukter og smaker. Vi skaper et rom hvor vi erfarer det som skjer, heller enn hva vi tenker burde skje eller hva som allerede har skjedd og er over. Når vi legger merke til temperaturen på vannet, sittestillingen, pusterytmen, matens farge og så videre,.bringer vi bevissthet rundt handlinger som vi vanligvis utfører på autopilot. Det kan være lurt å starte med små og enkle ting. For eksempel: «denne uka skal jeg øve meg på å være tilstede når jeg vasker hendene». Kanskje du allerede gjør noe som helt naturlig gir ro og nærvær for deg? Kanskje er det å lese en god bok, lytte til musikk, gå en tur i skogen, sitte ved sjøen, kjøre bil, stå opp tidlig om morgen og ha tid for seg selv, eller noe helt annet? Ikke la dette bli noe mer du skal prestere eller strekke deg etter for å oppnå noe, men prøv ut øvelser som tiltrekker deg. På sikt kan du oppdage at du har vent deg til en vennligere holdning til deg selv.

Lille speil på veggen der Hvem har sagt at du har rett? Tekst: SUNNIVA ERVIK MJØNES Foto: PRIVAT

Hele livet har du trakassert meg, sagt jeg er udugelig, stygg og mindre verdt. Sagt jeg ikke fortjener lykke, at jeg ikke fortjener å ha det bra. Du har kalt meg tykk og stygg hver eneste gang jeg har sett deg, flirt av meg når jeg går forbi. Til og med de gangene jeg har hatt det bra, blir dagene ødelagt når jeg møter deg. Du har tråkket på meg gang på gang, og du har gjort meg verdiløs. Men forstår du ikke at når du kaller meg stygg, tykk og mindre verdt så snakker du til deg selv? Hver eneste gang du angriper meg, så er det deg selv du mishandler? Hver gang du ler av meg så ler du av deg selv?

Når du vil meg vondt er det du som kjenner smerten? Hvorfor godtok du meg bare de dagene jeg ikke spiste, eller de gangene jeg kastet opp maten? Da var jeg plutselig god nok for deg, da kunne du til og med gi meg et smil å si,- «Så flink du er». De gangene jeg gikk på vekta og tallet var mindre så var du stolt av meg, du var til og med glad i meg. Jeg gjør selvfølgelig det jeg kan for at du skal godta meg, men godta meg helt kommer du nok aldri til å gjøre. Som når jeg ble litt mobbet på skolen, det betyr ingenting lenger, det er lenge siden og det er glemt, de var unge og det var jeg og. Men det sådde et lite frø i meg, og du ga det vann, bare du.

Det var du som sa jeg var verdt det når jeg ble kalt for hore, når jeg ble kalt stygg og når de sa at alle på skolen hatet meg.

forteller meg at alle lyver, du forteller meg at ingen egentlig liker meg, at jeg er i veien for alle.

Når jeg kom hjem og søkte trøst sto du der og så skamfull ut, du ville ikke vite av meg, jeg fortjente det sa du. Du ville jeg skulle forsvinne fra verden, klarte ikke se på meg mer.

Jeg er sliten. Sliten av å krangle med deg hver eneste dag. Sliten av å springe forbi deg når jeg ser deg for å unngå øyekontakt.

Den gangen jeg prøvde å forsvinne fra verden var jeg så glad for at jeg ikke klarte det, helt til jeg møtte deg igjen, – Din mislykka taper sa du, klarte du ikke det engang?! Når skal jeg bli bra nok for deg? I 32 år har jeg ikke vært verdt en dritt for deg. Det var en tid for mange år siden der jeg klarte få deg på avstand, det var når jeg brukte narkotika. Da var du borte, da trodde jeg at jeg hadde det bra. Men jeg hadde det vondt, jeg hadde det verre enn noen gang.

For hver gang jeg ser deg i øynene begynner jeg å gråte. Du har ødelagt livet mitt! Men hvorfor er jeg så avhengig av deg når du vil meg bare vondt? Hvorfor går jeg alltid til deg for bekreftelse? Er ikke bekreftelsen fra familie, kjæresten og venner nok? De som gir meg positive tilbakemeldinger? Hvorfor går jeg alltid til deg etterpå når jeg vet akkurat hva du kommer til å si? Jeg har så lyst til å bryte vennskapet med deg, men du er alltid der så det går jo ikke.

Men jeg fortjente jo å ha det vondt sa du, så da fikk jeg som jeg fortjente, og da følte jeg meg litt bedre.

Men jeg skal begynne å heve meg over de stygge navnene du kaller meg, skal vaske de vekk en etter en.

Jeg hørte ikke så mye på deg da, men du var der alltid og ventet på meg, ventet på å ta meg.

Det jeg skal gjøre nå, er å få deg til å forstå at jeg er bra nok som jeg er!

Jeg hører ofte folk sier de er glad i meg og det gjør godt, men du

Jeg er verdifull, Jeg er akkurat like verdifull som DEG!

BOKanmeldelse Ikke vær så slem mot deg selv

Per-einar binder J.M. Stenersens Forlag 2016

Tekst: Ingjerd strøm Skreien ILLUSTRASJON: J.M Stenersens FORLAG/ISTOCKPHOTO

Jeg brukte lang tid på å lese denne boken. Ikke fordi den er tungt skrevet eller vanskelig tilgjengelig, men fordi jeg følte trang til å stoppe opp underveis og reflektere over det jeg leste. Flere ganger tok jeg meg i å nikke for meg selv: Ja, det er sånn det er, det er akkurat sånn jeg har kjent det. Boken er bygget opp i tre hoveddeler: 1: Meningen med det nesten helt vanlige livet 2: Ut av skammen – inn i fellesskapet 3: Selvmedfølelse – ikke la deg selv i stikken. Per-Einar Binder tar utgangspunkt i vårt ønske om det perfekte livet, det han kaller «en komplett pakke av vellykkethet som omfatter alt». Han peker på at denne ideen om at livet egentlig skal være motsetningsfritt, friksjonsfritt og komplett, låser oss og gjør oss fiksert på å fjerne alle tegn på at det ikke er slik. I jakten på «livsperfeksjonisme» glemmer vi å kjenne etter hva vi egentlig føler, hvem vi egentlig er. Binder utfordrer oss til å akseptere det ufullkomne

livet, et liv med smerte, sårhet og ubehag. «Når vi ikke bruker kreftene på å kjempe imot livets uunngåelige ufullkommenhet, kan vi finne mer ro. Vi kan kjenne på en økt tilstedeværelse, både hos oss selv og dem vi lever sammen med.» I sin psykologpraksis bruker Binder mindfulness som et viktig verktøy for å mestre. Han gir flere eksempler på hvordan han bruker fokus på tilstedeværelse og forankring i pusten i møter med pasienter. I tillegg gir han innblikk i hvordan han selv bruker mindfulness-teknikker i hverdagen for å finne ro. Og han trekker frem noe jeg mener er et viktig poeng: Måten mange markedsfører mindfulness på, blir mer som et steg i retning av det perfekte livet, en måte å bli mindre stresset og mer effektiv på. Han skriver: «Når mindfulness blir ren selvforbedringsteknikk, blir samhørighet, ansvar for medmennesker og utvikling i fellesskap med andre neglisjert.» Et av de viktigste budskapene i boken er nettopp fellesskapet, følelsen av at vi hører til. Men når vi blir for opptatt av hvordan vi presenterer oss overfor omverdenen og hvordan andre ser på oss, kan vi bli styrt av et ønske om ytre suksess som egentlig ikke har mening for oss. Binder mener at janteloven nå er erstattet av narsissistiske normer som skaper minst like store problemer for mange av oss. Mange, kanskje særlig unge, kjenner på presset om at de bør prøve å bli bedre enn andre, de bør like å vise seg frem og «bli sett». Mange kjenner skam fordi de ikke mestrer samfunnets krav om å «være noen» – de kjenner seg ikke pene nok, tynne nok eller interessante nok. Og skam kan føre til mye angst og smerte. Psykologens budskap er at det er helt greit å være et helt vanlig menneske. Det er helt greit å like et ni til fireliv, ikke å ha noen store jobbambisjoner eller ønske om en doktorgrad. Det vi må lære er å bli litt snillere mot oss selv. Han illustrerer poenget med denne øvelsen: Du kan forestille deg at en venn har kommet i en situasjon hvor han eller hun opplever å ikke helt strekke til, og som ikke har det så greit. Der vennen din strever og ikke helt lykkes. Hva er det denne vennen din trenger? Hva får du lyst til å gjøre for denne vennen din? Hva får du lyst til å si til ham eller henne? Og så kan du forestille deg en situasjon hvor du selv opplever å komme til kort, en situasjon der ting ikke gikk så greit, der du strevde. Hva er det du da sier til deg selv? Ligner det på det du ville sagt til din venn? Hva er forskjellen? Hva kunne skje dersom du behandlet deg selv på samme måten som du ville behandlet en venn?

Selvmedfølelse er å innse sin egen sårbarhet og begrensning, og å bruke denne innsikten til å bli sterkere og mer motstandsdyktig. For livet kan være urettferdig og smertefullt. Binder knytter medfølelse og mindfulness sammen på en fin måte: «Vi trenger å bli oppmerksomme og konstatere for oss selv at noe kjennes smertefullt, og at en del av oss trenger vennlighet, støtte og romslighet for å heles.» På slutten av boken trekker Binder frem at det på den ene siden handler om å slippe taket i tanken om det perfekte livet – men på den andre siden trenger vi en viss mengde selvkontroll. Med rom for å mislykkes fra tid til annen. Med overkontroll lever du i en konstant krig med dine ønsker og følelser. Med underkontroll får du ingen retning i livet, du føler at du like gjerne kan gi opp. Begge deler blir like feil. «Ikke vær så slem mot deg selv» inneholder nyttige øvelser og spørsmål til ettertanke. Binder er verken moraliserende eller lettvint, han slår bare fast at livet er til tider vondt og vanskelig – og det må vi lære oss å håndtere. Boken var for meg fortrøstningsfull og en viktig påminnelse om at det er bare jeg som kan leve mitt liv, slik jeg selv velger å leve det.

ROS aktiviteter Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

KURS: FRI - Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser

ROS arrangerer kurs om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, rettet mot trenings- og helsefaglig personell. Her får en både informasjon om hva spiseforstyrrelser er, teori rundt fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser og anbefalte prosedyrer for håndtering av spiseforstyrrelser.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

Yoga

Ved senteret i Hordaland tilbyr ROS gratis yoga, individuelt og i grupper. I tillegg tilbyr vi drop-in yogaklasser i Trondheim . For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

Johan R. Sunde AS

Levanger videregående skole

6037 EIDSNES Tlf. 70 19 07 03 - www.jrsunde.no

Kirkegata 1, 7600 LEVANGER Tlf. 74 11 40 00 - www.levanger.vgs.no

Ytrebygda bydel

8001 BODØ Tlf. 75 59 10 00

Husebybadet

Sandsli helsestasjon for ungdom

Saupstadringen 13 7078 SAUPSTAD Tlf. 72 54 80 75

Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Kriminalomsorgen Arendal fengsel Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

2. etg Dale Senter 6963 DALE I SUNNFJORD Tlf. 476 77 900

Parkveien 6, 4838 ARENDAL Tlf. 37 07 67 43

Aaserud Møbler A/S

Rolighetsv 9 1738 BORGENHAUGEN Tlf. 69 16 66 60

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Nesna

Skolevegen 35 8700 NESNA Tlf. 75 05 61 81

Wilbergjordet

Wilbergjordet 10 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 60 50

Maskinentreprenør

Trygve Knutslid Leirbakkevegen 11 3825 LUNDE Tlf. 991 51 858

SiV HF

Klinikk psykisk helse og rusbehandling Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Stavanger kommune Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no

Klinikk for psykisk helsevern avdeling for barne og ungdomspsykiatri og barnehabilitering Veum Allé 1, 1612 FREDRIKSTAD Tlf. 08 600

Nesodden kommune

Pleie Omsorg seksjon Psykisk Helse nesodden.kommune.no

Løten kommune Psykiatritjenesten loten.kommune.no

Midtre Gauldal kommune midtre-gauldal.kommune.no

Enebakk kommune enebakk.kommune.no

Melhus kommune

Regional seksj for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Psykiatritjenesten melhus.kommune.no

Kristiansund kommune

Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no

Lillehammer kommune Barneverntjenesten lillehammer.kommune.no

Råde kommune rade.kommue.no

Vennesla kommune vennesla.kommune.no

Rømskog kommune

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

romskog.kommune.no

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2016 fikk ROS 1000 flere henvendelser enn året får. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434. Medlemskap koster kun kr 100 per år.

www.nettros.no

tlf: 948 17 818

info@nettros.no