ROSinfo 3/15 by Rådgivning om spiseforstyrrelser

www.nettros.no

Fokus:

MENING

03/15

HVA MENER DU? Noen ganger når jeg spør rundt meg for å få andres mening, får jeg svaret «vet ikke», «samme for meg». Jeg har undret meg mang en gang om dette virkelig stemmer. Innerst inne tror jeg vi alle har en mening. Den er ikke alltid like tydelig og kan forsvinne i en for hektisk hverdag, eller den kan av andre grunner ha valgt å gå i dvale. Kanskje ytret du din mening noen ganger hvor du raskt forstod at den ikke ble satt pris på, eller den ble totalt ignorert. Å mene noe er for meg å ta et steg ut i verden. Våge å tro på at min mening betyr noe, har verdi, kan gjøre en forskjell. Det er ikke alltid like lett, men øvelse gjør mester. Når ordene er sluppet fri er det som jeg også er sluppet fri. Innestengte meninger kan gnage og gi en følelse av fastlåsthet. Stemmen inne i oss, som bærer frem våre meninger, aksepterer ikke å bli innestengt. Innestengte meninger kan ytre seg i anspenthet, magevonter og andre både psykiske og fysiske plager. Jeg håper denne utgaven av ROSinfo vil inspirere dere alle til å filosofere rundt mening. Hva gir mening i ditt liv? Hvordan kommer dette til uttrykk? Om det ikke kommer tydelig til uttrykk i dag, kan du kanskje begynne nå? Ta fram papir og blyant om du foretrekker en indre dialog med deg selv eller uttrykk dine meninger sammen med noen andre. Masse lykke til. Din mening betyr noe!

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

www. nett ros.no www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styreleder: Steinar Holm E-post:leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 55 32 13 57 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 957 08 692 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 404 32 325 E-post: oslo@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Line Orvedal Linn Bæra Anne Kari Dale Asle Halvorsen Ingjerd Strøm Skreien E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD ROSINFO 3/15 4

Livet er ikkje for pinglar

Om mening og åndelig omsorg

Min Historie

Anne Grete forteller sin historie.

Å finne mening - i hurtigsamfunnet

Om opplevelsen av mening, egenverdi og følelsen av å være god nok.

Trening – På godt og vondt

Hva skiller god fra destruktiv trening? Hvorfor kan treningen ta

overhånd og hvordan kan vi snu det negative?

Den meningsbærende kroppen

Kan vår egen fysiske kropp være en konstant og fysisk påminnelse om vår egen dødelighet?

19 Bokanmeldelse

Vi anmelder «Få bukt med overspising» av Cristopher Fairburn.

Så pakker jeg det inn – i en annen form

«Jeg trenger å høre det. Om igjen og om igjen. »

ROS mener

Søsken som pårørende må inkluderes og ivaretas.

Rådgivers hjørne

Finn ressurser for å skape endring

Når bare det beste er godt nok

Om forholdet mellom spiseforstyrrelser og perfeksjonisme.

ROS aktiviteter

FOKUS

”

Å lytte, berre lytte utan å tenke «korleis kan eg hjelpe deg» kan vere vanskeleg for både familie, vener og helsepersonell.

Livet er ikkje

for pinglar

- om mening og åndelig omsorg Tekst: Tove Giske, Britt Moene Kuven og MArte Bygstad-LAndro foto:istockphoto Mennesket er eit åndelig vesen, og alle menneske er åndelege. I vår norske kontekst er det fort gjort å tenke at åndeleg er det same som religiøs tru og at det er det same som kristen tru. For ein del vil mennesket si åndelegheit vere nær knytt til religiøs tru som for eksempel kristen eller muslinsk tru. Men også menneske som ikkje har noko religiøs tru reflekterer over, og søker å skape seg eit liv som er meiningsfult og der ein kjenner håp.

Kva er det åndelege?

Det er ikkje lett å definere presist kva det åndelege er. I forskingsintervju forklarar sjukepleiarar, sjukepleiarstudentar og sjukepleie-

lærarar at det åndelege handlar om mennesket si sjel og det som er stort, djupt og viktig i livet, og at det ikkje er synleg. Det handlar om det som motiverer og gir livet meining, håp og styrke til å stå i utfordringar. Relasjonar og det å høyre til er viktig. Det åndelege synest å bli tydeleggjort spesielt når livet er vanskeleg, som i møte med sjukdom og kriser.

for eigenverd, for å uttrykke seg, for trus-støtte, kanskje for ritual eller bøn eller sakrament, eller berre for ein følsam lyttar. Åndeleg omsorg byrjar med oppmuntrande menneskelig kontakt i ein medfølande relasjon og beveger seg i den retning som behovet trenger» (vår omsetting).

Som det går fram av helsepersonell si erfaring av fenomenet åndeleg kan det vere meir fruktbart med ein omtale av åndeleg omsorg heller enn å definere det. Vi liker godt omtalen det skotske helsevesenet bruker:

Våger du å kjenne på og lytte til det som er vanskeleg?

«Åndeleg omsorg er omsorg som gjenkjenner og reagerer på behovet til mennesket si ånd når det møter traume, dårleg helse eller er trist og kan inkludere behov for meining,

Det vanskelige

Fleire forskingsrapportar peiker på at å snakke om tru og det eksistensielle er vanskeleg i Norge. Sjukepleiarstudentar seier at det er meir tabu å snakke om tru enn sex (Giske & Cone 2012). I den grad dette er sant, har vi ein kultur som gjer det vanskeleg både for familie, vener og helsepersonell å gjenkjenne og reagere på ein god måte på ånde-

FOKUS lege behov. Våger vi å spørje etter og lytte til forteljingar som kan handle om det smertefulle i livet? Livet er ikkje for pinglar, og livet har lært oss at vi alle ber på sår, sorg og smerte. Korleis vi lever med livssmerten vår pregar oss som menneske. Forsking viser at det å kjenne seg sjølv, å ha reflektert over kven eg er og kva eg har med meg i bagasjen på godt og vondt, gjer det lettare å opne seg mot andre (Eckroth-Bucher 2010).

uttrykke seg. Å lytte er ei gåve fordi den andre kan ha tankar og kjensler som enda ikkje er kledd i ord. Utan ord er det vanskeleg å forstå seg sjølv og å velje vegen vidare. Tematikken kan handle om meining og uttrykkast på ulike vis som kvifor livet er så vanskeleg og kva som er viktig og verdifult for den enkelte. Samtalen kan også handle om eigenverd og å få bukt med førestillingar over korleis ein vert sett på av andre. Kanskje finn ein kjærleik og beundring, ikkje forakt og hån.

”

Å lytte er ei gåve fordi den andre kan ha tankar og kjensler som enda ikkje er kledd i ord. Utan ord er det vanskeleg å forstå seg sjølv og å velje vegen vidare. Den som erkjenner sin eigen livssmerte og har reflektert over livssynet sitt vil lettare kjenne igjen åndelege uttykk hos andre. Og samstundes forstå viktigheita av å bruke tid på å avklare kva den åndelege smerten handlar om.

I tillegg til å vere i prosess der det blir klarare kva som er vanskeleg, er det viktig å lytte til kva livssyn, tradisjon og/eller kultur den andre tolkar livet sitt ut frå. Livstolkinga kan vere både ein del av problemet og ein stad å hente håp og styrke.

Kva som er viktig i den enkelte sitt liv kan variere, og kva som kan vere til hjelp kan vere ulikt. Kanskje dette er noko av grunnen til at det kjennes vanskeleg ut – at vi ikkje har kontroll om vi opnar opp for ein samtale om åndelege forhold? Å lytte, berre lytte utan å tenke «korleis kan eg hjelpe deg» kan vere vanskeleg for både familie, vener og helsepersonell. Er det derfor vi heller overser tegn på problemer hos andre, i staden for å spørje «Korleis har du det?»

Når den som er hjelper kjenner seg sjølv og våger å snakke om livssyn og tru, kan det opne opp for viktige ressursarar. Å tenne eit lys, å bli bedt for, stille eller høgt, kan vere eit symbolsk uttrykk for å hente hjelp frå noko som er større enn seg sjølv og den medisinske/psykologiske ekspertisen. Det kan styrke håpet.

Å få være der en er

Åndeleg omsorg er å lytte til den andre si forteljing. Ved å lytte gir vi den andre eit rom der ho/han kan få

Den som trur på Gud, noko som ofte er tabu å snakke om i terapiens rom, kan i sitt hjerte vende seg til Gud med både sorg og smerte og finne teikn på hjelp frå nokon større enn seg sjølv. Åndeleg omsorg handlar om at nokon vågar å bryr seg.

Gode relasjoner

Omsorg utfaldar seg i relasjonen, den er praktisk og moralsk og dette gjeld også åndeleg omsorg. Mange pasientar seier: «Det er så stor forskjell på dei ansatte!» Andre seier: «Når ei kom inn var det som om det vart kaldt i rommet, men når ho andre kom inn var det som om sola kom!». Den som treng hjelp les andre gjennom blikket og kroppslege uttykk. Både familie, vener og helsepersonell blir fort avslørt i forhold til kor mykje dei toler å høyre og forstå, før det blir ubehageleg. Å kunne etablere ein god relasjon forutset at hjelpar har eit genuint ønske om og evnar å gå saman med den som strevar på vegen mot eit betre liv. For den som tar imot hjelp handlar det om å gi slepp på kontroll og å våge tillit. Derfor kan denne reisa vere utfordrande, men mest av alt meiningsfull og full av håp!

Om artikkelforfatterne: Tove Giske, sjukepleiar, førsteamanuensis og forskingsleiar ved Haraldsplass diakonale høgskole. Tove er oppteken av korleis det åndlege kjem til uttrykk og kan møtast i livet og har forska og publisert nasjonalt og internasjonalt innan denne tematikken. Britt Moene Kuven, sjukepleiar og høgskulelektor ved Haraldsplass diakonale høgskole. Britt er opptatt av helse, ernæring, sykepleie, forskning og etikk. Hun forsker og publiserer innenfor denne tematikken. Marte Bygstad-Landro, psykiatrisk sjukepleiar, høgskulelektor og stipendiat ved Haraldsplass diakonale høgskole. Forsker på betydningen av skamfølelse i forhold til depresjon.

Hvil under stjerna. Lukk øynene. Kjenn hvordan stjernas kjærlighetsstråler lyser opp ditt praktfulle jeg. Du er stjerna, livets ledestjerne full av mot, glede, håp og lengsel. Veiviseren - å ja, vi lar oss velvillig lede dine kjærlighetsstråler lyser opp, viser oss vei, og vi, vi lar veien bli til mens vi går. Stjernas glans fører oss hen til kjærlighetens utømmelige kilder, melkeveiens amorøse fartsgrenser er ikke der BARE DU ER —Trygve

Det var med sorg ROS mottok melding om at vår kjære Trygve Gjæver Pedersen var gått bort, 1 september 2015. For ROS var Trygve en fantastisk ildsjel og en humørspreder som hadde en unik evne til å se det positive i livet. Trygve gjorde en uvurderlig innsats for ROS, både som styremedlem og som frivillig ressursperson i Rogaland. Hvil i fred kjære Trygve.

Jeg våkna på sjukehuset og så søstra mi og pappa stå ved enden av senga. Hvordan hadde jeg havna der? Hva var det egentlig jeg hadde gjort i natt? Øynene mine lukka seg uten at jeg ville det. Når jeg åpna de igjen, var det en sykepleier ved siden av meg. Jeg prøvde å spørre henne om noe, men hverken hun eller jeg skjønte hva jeg sa. Jeg hørtes overstadig berusa ut. Øynene lukka seg igjen. Tankene svevde tilbake til natten før. For det hadde vel bare gått en natt? Jeg satt på rommet mitt med alt jeg hadde av tabletter. Tabletter som skulle gjøre meg bedre. Jeg husker at jeg tok mange innsovningstabletter. Det neste jeg husker, er at jeg våkner på sjukehuset og ser søstra mi og pappa.

Min historie TEkst: Anne-Grete M. Bye foto: istockphoto Det begynte i andre klasse på videregående. Jeg hadde mange gode venner, nære venner som jeg var mye sammen med. Vi hang på biblioteket, spilte sjakk og gjorde skolearbeid sammen. Jeg likte meg på skolen. Jeg trivdes sammen med vennene mine. På samme tid merka jeg så smått at tankene mine blei mørke. Et rart uttrykk, egentlig, at tankene blir mørke. Hva er så negativt med mørket, egentlig? At ingen ser deg? Jeg skulle ønske ingen så meg på den tida. Virkelig.

Etter noen måneder med disse mørke tankene, dro jeg oftere og oftere rett hjem etter skolen. Rett hjem og i seng. Sov fra 16.00 til 20.30, sto opp og spiste litt, for så å gå og legge meg igjen. Jeg klarte ikke å sette fingeren på hva som var i veien med meg. I denne perioden leste jeg “Bestialitetens historie” av Jens Bjørneboe. Jeg blei ekstremt facinert av bøkene hans. Disse grusomme historiene om hva vi mennesker kan gjøre mot hverandre. Jeg begynte å fundere mer sjøl også, på hvorfor i alle dager jeg var her på jorda. På et så vondt sted som dette. Ikke var jeg ønska hit heller. Moren min måtte operere ut spiralen sin når det viste seg at hun var gravid med meg, fordi det tydeligvis hadde skjedd en feil. Så jeg var ikke ønska av foreldrene mine. Og hva slags nytte gjorde jeg her? Jeg gravde meg sjøl lengre og lengre ned. Bøkene til Bjørneboe blei lest gang på gang. Den vondskapen gikk virkelig til hodet på meg. I tillegg var det en del grums i min egen familie som på denne tiden blei gjort kjent for meg. En del fra fortiden, og en del som skjedde akkurat der og da. Jeg merker at jeg prøver å gi dere en forklaring på hvorfor jeg blei sjuk. For jeg blei sjuk. Kanskje på grunn av alt sammen? Kanskje det blei for mye for hodet mitt å takle? Kanskje lå det latent i meg? Arv? Jeg veit ikke, jeg, men sjuk blei jeg i hvert fall. Såpass sjuk at jeg begynte å hallusinere. Jeg begynte å selvskade meg. Og jeg endte opp på sjukehuset fordi jeg tok overdose. Men jeg skal ikke dvele så mye med årsaken til hvorfor jeg blei sjuk, eller hvordan sjuk jeg var, det er vel egentlig ikke så interessant for folk. I tillegg så husker jeg bare bruddstykker fra den perioden uansett. Sikkert forsvarsmekanisme. Men det jeg kan dvele ved, det er hvordan jeg kom meg opp igjen. Jeg fikk tabletter. Jeg gikk til sosiolog hver 14. dag. Etter hvert som sosiologen forsto at jeg sleit med å leve, blei jeg lagt inn til utredning. Der var det samtaler en gang i uka, det var felles lunsj, det var ut å gå turer sammen. Det var no forbanna drit. Helt ærlig, akkurat der og da var det så utrolig tungt å bli dratt ut av en trygg, god seng. Kunne jeg ikke bare få lov å ligge der? Kunne jeg ikke slippe å spise den forgifta maten de serverte meg? Kunne de ikke bare la meg være våken flere døgn av gangen? “Normale folk er oppe på dagen”. Jeg er da vel for faen ikke normal, tenkte jeg. Jeg er jo innlagt på psykiatrisk. Jeg har en god del å tenke gjennom i løpet av natta.

”

Under behandlingen gjorde jeg også noe viktig som jeg ikke hadde gjort før. Jeg fortalte. Jeg delte med et annet menneske hva jeg følte på, hva jeg gjorde.

Men under behandlingen gjorde jeg også noe viktig som jeg ikke hadde gjort før. Jeg fortalte. Jeg delte med et annet menneske hva jeg følte på, hva jeg gjorde. Jeg bar ikke lengre på alt aleine. Tabletter fungerte ikke for meg. Det var samtaler med psykologer, familie og venner som hjalp meg. Det at pleierne på avdelingene tvang meg ut av rommet for å være med på dagens gjøremål. For no drit det kan være å bare lage en vaffelrøre! Eller gå en kort tur ned til et postkassestativ og tilbake! Det er nesten komisk å tenke på det nå, men bare å skifte klær syntes som et dagsverk, og da kan dere jo tenke dere hvordan jeg var når vi måtte rake gresset. Men i ettertid ser jeg jo at det er nettopp disse enkle, små, konkrete kravene som var med å hjelpe meg i små steg tilbake i riktig retning. I tillegg var det en psykiater som spurte meg under en samtale “vil du leve livet ditt som dette?”. Det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det den dag i dag, enda det er mye fra sykdomsperioden som er gått i glemmeboka. I dag må jeg sjøl passe på at jeg fortsetter å dele, fortelle og ha folk rundt meg jeg kan stole på. Og det har jeg. Jeg har tatt utdanning og jobber som pedagogisk leder. Jeg er tante til to fantastiske barn, har en trygg familie rundt meg og venner jeg deler med. I meg har jeg alltid en frykt for at det skal skje igjen. At jeg skal miste det, miste hue eller tankene til det vonde. Så jeg liker å ha kontroll på det som skjer i livet mitt. For å holde kontrollen og for å holde meg i psykisk og fysisk form, så holder jeg godt på min faste døgnrytme. Jeg vil sove om natta og være våken om dagen. Jeg spiser jevnlig. Går på jobb, snakker med folk, blir kjent med nye og utfordrer meg sjøl. Jeg tenkte før “hvorfor er jeg her, hvorfor trenger jeg å leve?” Nå tenker jeg mer i retningen “hvorfor ikke, når jeg først lever og har muligheten?”.

FOKUS

Å finne

mening i hurtigs a mfunnet Tekst: TRond Edvard Haukedal, psykolog FOTO: PRIVAT Jeg er 57 år gammel. Da jeg vokste opp var der ingen PC, lesebrett eller mobiltelefon på gutterommet mitt. Når leksene var gjort gikk jeg derfor ut i «verden» og spilte fotball med kamerater. Dro på fisketur eller gjorde andre sosiale «ekte» opplevelser. Når kvelden kom dro jeg hjem, og var utilgjengelig for mine venner og klassekamerater til neste dag. Jeg fikk dermed tid og anledning til å sortere og fordøye dagens opplevelser og inntrykk. Forankre det positive som hadde skjedd, og pønske ut en plan eller løsning mot det som ikke hadde vært så bra. I min kliniske virksomhet som psykolog i dag møter jeg stadig flere ungdommer som opplever en helt annen virkelighet. De beskriver en hverdag av forventninger, konkurranse, press, stress og sterke inntrykk og krav om prestasjoner og tilgjengelighet tilnærmet 24 timer i døgnet. I denne krevende situasjonen klarer de færreste i stor nok grad å minne seg selv på at vi er gode nok akkurat slik vi er. Og at utseende, kroppsfasong og mestring kun skal påvirke øyeblikkets trivsel – ikke vår egenverdi. Men det er nettopp dette som skjer. Nydelige du – nydelige meg – som de gode og verdifulle menneskene vi er begynner vi å tvile på oss selv og vår verdi. Vi kan plutselig tenke på oss selv og føle oss som en femtilapp i en verden av tusenlapper. Når disse tankene

og følelsene kommer snikende – kjenner vi samtidig at opplevelsen av MENING gradvis forsvinner. Min erfaring er at opplevelsen av mening og grader av meningsfullhet har nesten alt med egenverdi å gjøre. Føler vi oss verdifulle og gode nok – har det meste mening. Sliter vi med dette – oppleves det meste som uten mening. Noen dager etter det uhyrlige som skjedde i Oslo og på Utøya 22 juli i 2011 – prøvde jeg å forklare det som hendte og hvorfor. Da skrev jeg følgende setninger: Mennesket trenger å bli elsket. I mangel på det – beundret. I mangel på det – fryktet. Føler vi oss elsket, trenger vi ikke å være perfekte. Jeg har verdi – og livet mitt har mening. Sliter vi med egenkjærligheten og det å føle oss god nok, begynner vi å KOMPENSERE. Vi jakter på den perfekte kroppen og det optimale utseendet, selv om vi ikke vet hva vi skal bruke dette til. Det er bare en ubehagelig følelse vi kjenner på og som vi ønsker å bli kvitt. Og i jakten på det perfekte øker stresset. Kravene fra oss selv vokser oss over hodet, og mindreverdighetsfølelsen og avmakten tiltar – og opplevelsen av mening kan forsvinne helt. Vi er ikke trygge. Vi har mistet kontrollen – og blitt vår egen verste fiende. Dårlige følelser er forferdelig plagsomt. Mange tror at en effektiv måte å holde de vonde og vanskelige følelsene borte, er gjennom stram struktur og sterk kontroll. Men plutselig har man mistet kontrollen på kontrollen, og sitter der med et stramt og rigid regime som sørger for at all form for livslyst, lek og utvikling forsvinner som dugg for solen. Og livsgleden og følelsen av mening går samme veien. Vi er fanget i en umulig felle. Vi har skrevet et manuskript for livet som vi følger i minste detalj, men som fører oss på ville veier. Til et liv uten verdi og uten mening. Fornuften innser dette – men det er de dårlige følelsene som styrer. Og vi lever helt i utakt med våre egne verdier. Jeg har møtt svært mange som har slitt med spiseforstyrrelser gjennom mine 30 år som kliniker. Alle er forskjellige og unike, men de fleste deler noen fellestrekk. De er smarte, verdiorienterte, viljesterke og opptatt av rettferdighet. Dette er svært positive karaktertrekk – når disse kvalitetene brukes i det godes tjeneste. Tilsvarende er det en farlig fiende i forhold til mening i livet og livskvalitet når egenskapene brukes i regi av negative følelser. Da blir «bestingen» en «versting».Terapeutisk jakter vi på mening med tilværelsen og andre gode følelser. Å fokusere på mat og vekt har

jeg sluttet med. Der møter jeg alltid en som er mye mer kompetent enn meg – klienten selv. I stedet er jeg opptatt av følelser. Fordi livet vårt i realiteten handler om det. Som trygghet, nærhet, fellesskapsfølelse, mestring, motivasjon og kjærlighet. Mening i livet og hverdagen dreier seg derfor mye om å bli god til å produsere og få frem gode følelser, kombinert med det å kunne håndtere vanskelige følelser på en konstruktiv måte. Utfordringen med å være et smart og verdiorientert menneske, er at det er vanskelig å elske seg selv dersom man lever i utakt med sine egne verdier. Man «vet» egentlig bedre enn de fleste forskjellen på rett og galt. Men klarer ikke å leve slik i praksis. Et av grunnprinsippene i en sunn verdiorientering er at kjærlighet skal være ubetinget. Din vekt, ditt utseende, dine karakterer på skolen eller dine prioriteringer i hverdagen skal ikke avgjøre om du er elskbar. Du er elskbar uansett. Og dette er noe som verdiorienterte mennesker er opptatt av å praktisere overfor andre. Men man gjør et unntak overfor seg selv. Da bryter man «rettferdighetskravet» og havner i en situasjon hvor man ikke klarer å elske seg selv ubetinget. Tenk å leve 24 timer i samvær med en person man ikke kan elske. Da forsvinner i alle fall opplevelsen av mening. Jeg tror løsningen ligger i å skrive om manuskriptet. Å skrive et nytt manuskript for livet basert på enkeltindividets grunnleggende behov og som er i samsvar med ens verdier og som er rettferdig også overfor en selv. Manuskriptet må være bygget på ubetinget kjærlighet. Du er uansett god nok. Og det er du selv som kjenner deg best og derfor skal bestemme din verdi. Du er rett og slett likeverdig med oss andre – uansett hvordan du er, ser ut, tror på eller har gjort. Det nye manuskriptet må være bygget på «verdsettende kommunikasjon». At man forstår at penger og følelser fungerer på samme måte: Man kan ikke ta noe ut av en tom konto. Da går man konkurs når det gjelder penger – og det oppstår konflikter og indre uro når det gjelder følelser. Når man har laget et manuskript som er bygget på behovet for å bli sett, anerkjent ubetinget og elsket for den man er, så er selve grunnmuren på plass. Man er i takt med sine egne verdier og man har sikret rettferdighet. Om man da bruker sin naturlige smarthet og sin viljestyrke til å gå i rett retning og på rett måte – vil man gradvis kunne kjenne på en ny og fantastisk balanse. Man lever i takt med sine egne verdier og livet har mening. Eller som presten og forfatteren Karsten Isachsen har sagt: «Når et menneske på nytt lever i takt med sine egne verdier – da har den 5. årstid kommet».

”Kjenner jo råkjøret på kroppen.. kjenner smerten – jeg er så sliten nå.. Ønsker noen kan se Kan forstå Forstå det jeg selv ikke forstår – men jeg er også fremdeles redd, redd for å gi slipp - redd for å stoppe opp redselen holder meg her - springende”

Trening

på godt og vondt Treningen som egentlig skulle være, og fram til et tidspunkt, har vært et gode – med overskudd, mestring og glede, blir for mange noe helt annet.

Hva skiller den gode treningen og den destruktive?

Som med mye annet er det ofte glidende overganger mellom den gode treningen og den destruktive. Ikke sjelden opplever mange også at det er litt «både og», eller at forholdet til trening pendler mellom å være en positiv faktor i livet, og en negative stressfaktor.

Hva handler det om? Hvorfor skjer det? Hvordan kan vi snu det destruktive?

Trening kan være en vesentlig del av hverdagen, dette i seg selv sier ingenting om hvorvidt den har en

Enten som et stressmoment i seg selv, eller som en del av en spiseforstyrrelse, styrt av rigide regler og et kontinuerlig «aldri godt nok».

Tekst: Linn Bæra foto: istockphoto

positiv eller negativ undertone. Hovedfaktoren for å se på om forholdet til trening er problematisk eller ikke, er ofte å se på hvor stor plass det tar i livet, og hvordan det påvirker livet forøvrig, med din mentale, sosiale og fysiske helse.

Dedikasjon vs. avhengighet

Cockerill og Riddington (1996) fremla en definisjon som egner seg godt for å bruke som utgangspunkt for å undersøke betydningen av egen trening. De skiller mellom en positiv dedikasjon og en negativ avhengighet. Tiden og energien som går med til treningen kan være den samme, men utgangspunktet, organiseringen og effekten av treningen blir ulik. Som en enkel indikator kan vi si at de som har en positiv dedikasjon organiserer treningen rundt livet sitt. Det vil si at de har livet, med det som er av betydning for dem; jobb, familie, venner, aktiviteter, i sentrum. Og tilpasser dermed treningen i forhold til det livet serverer. På denne måten vil jubileumsfesten til din gode kollega eller kamerat være viktigere enn den ene treningsøkten, og det vil være helt greit å stå over en treningsøkt for å være hjemme med sykt barn eller kjæresten som trenger deg. For de som har en negativ avhengighet er det treningen som styrer organiseringen av hverdag og helg. Å stå over en treningsøkt gir så stort stressnivå at løpeturen

kommer fremfor jobb, venner og til og med familiens eller kjærestens behov. Ved en avhengighet er det treningen som er i sentrum og resten av livet blir styrt rundt dette. Over tid skaper denne prioriteringen ofte ringvirkninger som påvirker oss sosialt, psykisk og fysisk. For eksempel er overtrening og belastningskader vanlig, sammen med konflikt med nære og økt stress i jobb og studier. Det er med treningen som med helse generelt – det er sjelden enten eller – men mer som en linje fra det positive til det negative, som vi beveger oss på kontinuerlig. Fra det friske og gode i den ene enden, til det vonde og syke i den andre enden. Denne linjen er alt annet en statisk. Hvor vi er påvirkes av mange faktorer og kan variere fra dag til dag eller år til år. Hvor vi er på linjen kan vi selv også være med å påvirke – om treningen har gått fra å være noe du har lyst til, til noe du må – kan dette endres.

Hva skiller det positive fra det negative? Vi trenger å se på drivkraften, motivasjonen for treningen og vi trenger å se på om det er balanse. Ordet balanse leder oss til å se på hvordan vi trener – er det balanse mellom fysisk aktivitet, kosthold og restitusjon? Kort sagt er det: balanse mellom input og output?

hvorfor like viktig som hvordan. Kommer drivkraften fra egenverdi eller er det nytteverdi? Og er nytteverdien helsefremmende eller helsedempende?

Når treningen endrer seg kan vi typisk se: ¡¡ En ensformig trening, kombinert med overtrening, ¡¡ Utvikling av vanskeligheter og /eller direkte ubalanse mellom input og output, ¡¡ Eget ønske og lyst farges av, eller erstattes av ”må” og ytre krav ¡¡ Gleden blir i økende grad forfulgt av engstelse og stress

Hvorfor blir det slik?

Hvorfor blir det for mye av det gode? Her finnes det mange svar og mange ulike årsaker for den enkelte. Det vi kan si noe samlende om er inngangsporter, hvordan det typisk utarter seg og underliggende drivkrefter til dette. Inngangsporter kan være et ønske om å leve sunt, ønske om å være veltrent, ønske om å nå et kroppsideal, ønske om kontroll og ønske om å mestre. Det starter alltid med et ønske om å gjøre noe godt for seg selv.

I denne sammenhengen er

Gradvis fant jeg ut at jeg ikke hadde kjent eller anerkjent kroppen min på mange år. Jeg hadde stengt ute følelser, ignorert og mishandlet kroppen. Jeg følte smerte og smerten stoppet meg samtidig fra å føle.

Men et sted på tidslinjen, gjerne på grunn av flere faktorer, endrer ting seg gradvis. Betydningsfulle overgangsperioder eller brå endringer gir sårbarhet for en destruktiv endring. For eksempel lav selvfølelse, skade og sykdom, kroppslige endringer, endret miljø, tap og så videre. Dette er faktorer som er gjennomgående ved utvikling av spiseforstyrrelser, men

også noe vi ser ved utvikling av problematisk treningsadferd, hos både idrettsutøveren, Ola Nordmann og PT`en på treningssenteret nedi gata. Ved siden av de ulike hendelsene i livet vårt, strømmer ulike kroppsidealer, treningsregimer og dietter mot oss. Kropp blir fort et verktøy og objekt som fremvises i utallige medier. Mediene påvirker oss – på ulik måte på ulike steder i livet – og fyrer oppunder det destruktive for de som minst trenger det. Skal vi se på underliggende drivkrefter så finner vi de både ved treningens fysiske og psykiske effekter og muligheter. Trening hjelper til med å regulere følelser. På den måten kan trening ha en positiv effekt på uro, engstelser, stress og andre ubehageligheter. Treningen gir også mestringsmuligheter og kan gi en hel rekke fysiske gevinster innen styrke, utholdenhet og overskudd i hverdagen. Dette gjør at treningen fungerer veldig bra til sitt formål og hjelper ofte både på fysikk og psykisk helse. Men dersom treningen blir eneste måte å håndtere stress, følelser, mat eller lav selvfølelse på, glir ofte kontrollen bort og det blir for mye av det gode. De positive effektene svekkes.

Å snu

For å snu en destruktiv trening, må du jobbe både med hvordan og med hvorfor. Det er to overordnede elementer som du selv kan starte å jobbe med: ¡¡ bytt ut de rigide reglene med fleksibilitet ¡¡ jobb med å finne tilbake til lidenskap og engasjement som drivkrefter for trening, isteden for frykt, uro og stress

De første gangene på dansekurset var jeg mest opptatt av å se i speilene, hvordan jeg så ut forhold til de andre, noe som fylte meg med usikkerhet… Men plutselig skjedde det noe. Isteden for å se rundt meg, flyttet jeg fokus innover – jeg kjente musikken i kroppen og den gode følelsen av kroppen som uttrykte meg. Jeg danset og smilte, dette ga mening. Ofte må det jobbes konkret med å normalisere treningsmengdene og på nytt skape balansen mellom trening, restitusjon og kosthold. Altså jobbe med ”hvordan”. For mange med tvangstrening eller treningsavhengighet skaper treningsfrie dager stor stressbelastning og negative tanker – som bunner i “ikke godt nok”. Det er ikke uvanlig å ha glemt hvordan det er å lytte til signalene kroppen gir og ha glemt hvordan det er å koble av. Første skritt vil da være å legge inn treningsfrie dager og tåle den uroen det gir.

Når du gjør en vurdering av treningsmengde og belasting, husk å se på all fysisk aktivitet: ¡¡ Transportaktivitet som sykling og gåing ¡¡ Hverdagsaktivitet som lek med barn og vedhogging. ¡¡ Jobbaktivitet som gange opp og ned trapper og løft. ¡¡ Friluftsliv og turaktivitet

Dersom du har treningsavhengighet er det normalt å oppleve reelle fysiske og psykiske abstinenssymptomer når du trapper ned treningen eller tar en time-out fra treningen. Jeg har god erfaring både med enten å justere gradvis og med å legge inn en eller to uker med treningsfri. Time out kan være hardt å gjennomføre, men er samtidig effektivt for å bryte en destruktiv sirkel. Alternativt kan du jobbe med nedregulering av lengde, frekvens og

intensitet på øktene uten time out. Å jobbe med “hvorfor” er like viktig som hvordan: Opplevelsen av treningen. Vi trenger å bevege oss fra nytteverdi til egenverdi – fra fokus på å forme kropp til fokus på hva kroppen kan gjøre. Destruktiv trening har ofte et ensomt preg. Å søke gode opplevelser med fysisk aktivitet sammen med andre styrker perspektivforflyttingen. Et tips for å stimulere perspektivforflytningen, fra det ytre til det indre, er å prøve noe helt nytt,;

nye mennesker, nye utfordringer og ny mestring; buldring, fekting, dans, slynge, svømming, yoga, vindsurfing, padling, volleyball, stuping. Det er et hav av muligheter. Med å søke gode opplevelser finner vi også lettere tilbake igjen til kroppen vår. Med ubalanse, enten vi overtrener eller trener fordi vi føler vi må, mister vi fort kontakt med kroppen og dens mange signaler. Anerkjenner vi kroppen vår og signalene den gir finner vi balanse. Kroppen gir beskjed om den trenger hvile, om den er klar for økt intensitet eller en restitusjons økt. Gjennom balanse fremmes økt mestring og økt treningsglede. Og jeg tør å påstå at trening som gir nettopp dette, i lengden fremmer mest helse – både psykisk og fysisk.

Oppsummering av hovedelementer for å gjenvinne den gode treningen: ¡¡ Normalisering av treningsmengde ¡¡ Balanse mellom input og output ¡¡ Reintrodusere annerkjennelse av kroppen og å lytte til kroppen ¡¡ Flytte fokus fra nytteverdi til egenverdi – opplevelse og mestring i sentrum ¡¡ Tren og vær aktiv sammen med andre Å snu det problematiske kan være vanskelig alene, finn noen å jobbe sammen med i prosessen. En venn, en PT, terapeuten din eller treneren. Ønsker du råd eller mer informasjon ta gjerne kontakt med oss i ROS.

FOKUS

den meningsbærende

kroppen

Alle vet at vi én dag skal dø og at kroppen skal bli til jord. Uansett hvor høy status vi har i samfunnet, hvor dyr bil vi har, hvor pen vi er eller hvor fantastiske barn vi har, skiller ikke vi mennesker oss fra dyrene på dette punktet. Hva er egentlig meningen med livet, når vi bare skal dø? Tekst: Per-Arne Larsen, Religionsviter foto: istockphoto Mange synes at vår egen dødelighet er vanskelig å tenke på, og forsøker å unngå det. Men kan vår egen fysiske kropp være en konstant og fysisk påminnelse om vår egen dødelighet? Er kroppen vår en kilde til et eksistensielt ubehag vi forsøker å flykte fra? Det mener i hvert fall forskere bak den såkalte «Terror Management Theory» (TMT). I flere studier og artikler forsøker de å svare på hvorfor menneskekroppen så ofte er en kilde til skam, angst, avsky og andre problemer, og hvordan vi prøver å flykte fra kroppen og problemene den skaper.

Angsten for å dø

TMT påstår kort og godt at vissheten om at vi skal dø er så ubehagelig at det skaper en underliggende angst som preger oss i dagliglivet. Denne dødelighetsangsten er i følge forskerne en kilde til alle andre mentale utfordringer vi mennesker møter i varierende grad, og er noe vi alle stadig forsøker å undertrykke og rømme fra. Religion blir slik TMT ser det, én måte å roe nervene på ved å søke trøst i det hinsidige. Teoriens oppmerksomhet rettes i hovedsak mot de ulike symbolske måtene menneskene flykter fra døden på, enten i «mangel av» religion eller i tillegg. Disse symbolske måtene handler om å distansere oss mentalt fra frykten for å dø, ved å inntulle oss

i handlinger, meninger og kultur som i sin tur bidrar til et selvbilde, og en verdensanskuelse, hvor døden har liten plass og virker enda mindre sannsynlig. Vi kultiverer og systematiserer oss bort fra naturen og dyreriket hvor døden hører hjemme, og innbiller oss at vi betyr mer i den store sammenhengen enn andre fysiske ting. «Dessverre» er kroppen alltid her for å minne oss på vår fysiske tilknytning til naturen og dyreriket.

Forsvarsverk

Det at vi alle har vårt eget lille forsvarsverk hvor det å være et meningsfullt vesen i en meningsbærende verden, står sentralt i teorien. Vi bygger forsvaret vårt stein på stein, og innbiller oss at

”

Den beskyttende boblen vi stikker hodet inn i for å unngå åndenød i møte med våre egne tanker, kan lett stikkes hull på. det er robust. Men den beskyttende boblen vi stikker hodet inn i for å unngå åndenød i møte med våre egne tanker, kan lett stikkes hull på. Opplevelsen av oss selv som et meningsfullt vesen, kan fort få et skudd for baugen. Det kan skje på mange måter, blant annet ved å «bli oppmerksom på» vår egen kropp, men også å mislykkes med prosjekter og planer. Terror Management Theory har gjennom eksperimenter vist hvordan tilgjengeligheten av dødsrelaterte tanker øker når personer har lav selvtillit. Også kulturen som skjold kan angripes i følge forskerne. Dersom det stemmer at kulturen, ideologien eller religionen har en innebygget dødsfornektende funksjon, så skal den blotte eksistens av andre kulturer kunne true denne. Igjen viser eksperimenter at nærvær av fremmedkulturelle mennesker øker tilgjengeligheten av dødsrelaterte tanker. Omvendt viser også eksperimenter at dødelighetspåminnelser øker frykten og motviljen mot fremmedkulturelle, eller personer som representerer en annen politisk ideologi.

Eksperimentell testing

Flere har hevdet lignende før, blant annet forskere som Otto Rank, Erich Fromm, Rollo May, Ernest Becker og Irvin Yalom. TMT skiller seg fra sine forbilder ved at de tester påstandene ved hjelp av sosial-

FOKUS psykologiske eksperimenter. De kaller det gjerne eksperimentell eksistensiell psykologi. De startet i 1984, og siden den gang har det blitt over 400 studier i 15 land verden over. Slike eksperimenter har blant annet vist at dødelighetspåminnelser fører til at forsøkspersoner får økt fremmedfrykt, større tilknytning til egen etnisk gruppe, større vanskeligheter med å «misbruke» kulturelle ikoner (som et krusifix), sterkere ønske om barn, økt ønske og vilje til å påføre politiske motstandere smerte, mer nedsettende tanker om eldre eller personer med funksjonsnedsettelse og at de blir mer fordømmende i domsavsigelser. Alle disse eksperimentene og resultatene brukes til å bygge opp deres hypotese om at det å føle seg som et meningsfullt vesen i en meningsfull verden er viktig for å holde tankene om vår egen dødelighet på behagelig avstand. Samtidig viser de konsekvensene av at noen stikker hull på denne boblen. Da strever nemlig forsøkspersonene umiddelbart med å gjenopprette forestillingen de hadde, og overdriver sin adferd.

Kroppen

Terror Management Theory har senere rettet oppmerksomheten mot kroppen vår. For også vårt forhold til kroppen etterlater mange spørsmål. TMT stiller seg flere: ¡¡ Hvorfor er kroppen så ofte en kilde til ubehag og avsky, men også selvtillit og stolthet? ¡¡ Hvorfor er menneskets seksualitet så ofte assosiert med angst, romantikk eller åndelighet? ¡¡ Hvorfor legger alle kulturer så mye vekt på den fysiske fremtoningen, spesielt den fysiske fremtoningen til kvinner?

”

Vi har gjennom alle tider forsøkt å gjøre kroppen vår om til et objekt og noe den egentlig ikke er. I tillegg har alltid kroppen og kroppens funksjoner vært omgitt av regler for rett og galt, inkludert mange tabu. Kroppen har alltid vært en kilde til skam og pinligheter. ¡¡ Hvorfor er alle kulturer beredt til å regulere og manipulere kroppen? Ser vi på hvordan vi behandler kroppene våre, og har behandlet kroppen gjennom tidende, er det mye rart som dukker opp. Alt fra den mest vanvittige manipulasjon av kroppen, som forlenging av hals, forstørring av lepper og gjennomboring av kroppsdeler, via dagens skjønnhetsjusteringer med botox i leppene og silikon i puppene, til sminke, små piercinger, voks i håret og ukomfortable klær. Vi har gjennom alle tider forsøkt å gjøre kroppen vår om til et objekt og noe den egentlig ikke er. I tillegg har alltid kroppen og kroppens funksjoner vært omgitt av regler for rett og galt, inkludert mange tabu. Kroppen har alltid vært en kilde til skam og pinligheter. Terror Management Theory mener det er fordi kroppen vår i sin nakne natur, og med alle sine naturlige funksjoner som svetting, raping og avføring, unektelig knytter oss tettere til det dyreriket vi så gjerne vil late som vi ikke tilhører. For i naturen og i dyreriket har døden sin naturlige plass. Kroppen blir da vår egen lille allestedsnærværende dødelighetspåminnelse. Skal vi tro TMT kan mye av vår besynderlige og bemerkelsesverdige behandling og forhold til kroppen, nemlig forklares med vårt ønske om å gjøre kroppen til noe mer enn en avansert apekatt som har

glemt kunsten å klatre i trær. Ved å manipulere kroppen etter kulturelle normer, og gjerne overdrive disse, skapes en illusjon om at kroppen har en høyere mening. Man oppnår dermed et «mer robust» forsvar mot dødsangsten.

Bevisst tilnærming

I følge TMT påvirker altså døden oss i hverdagen, og den gjør det på mange underlige og dels uforståelige måter. Hva dette skal lære oss er derimot mer usikkert. Kanskje bare det å innse at vi daglig blir påvirket av vårt livs fremtidige slutt vil gjøre at vi kan forholde oss mer rasjonelt til det? Ingenting fra TMT tyder på at det å bli opphengt i egen dødelighet er en god vei å gå, men skal vi tro TMT håndterer vi det bedre når vi har en bevisst tilnærming til vår dødelighet, enn når vi lar underbevisstheten styre vårt forsvar på mer symbolsk vis. Vi skal nok ikke dvele ved døden i det uendelige, men kanskje det er naturlig å ikke skyve det for raskt bort fra oppmerksomheten heller? Og hvis fremmedfrykt, eller en forakt for egen kropp, i bunn og grunn handler om at vi synes det er ubehagelig at vi skal dø, så er fremmedfrykten eller kroppsforakten bygget på et vaklevorent fundament og i hvert fall ikke på særlig rasjonelle eller velbegrunnede argumenter.

Bokanmeldelse // Christopher G. Fairburn

FÅ BUKT MED OVERSPISING Gyldendal 2014

Tekst: LINE Orvedal Binge Eating, eller overspising som det heter på norsk, kjennetegnes av en opplevelse av å spise for mye og av mangel på kontroll når man spiser. For mange som henvender seg til ROS er overspising blitt et stort problem, ofte uavhengig av hvordan spiseproblematikken ellers kommer til uttrykk. For noen er det gjentatte store overspisinger etterfulgt av oppkast som er problemet (bulimi), mens det for andre kan handle om hyppige overspisingsepisoder uten påfølgende kompensatorisk adferd. Hyppigheten av overspisingene kan også variere, men uansett vil det som har betydning være om overspisingen påvirker personens fysiske og psykiske helse, livskvalitet og ikke minst personens egen opplevelse av problemet. Boken «Få bukt med overspising» er andre opplag av den originale engelske utgaven fra 1995, og er nå blitt oversatt til norsk. Forfatteren av boken, Christopher G. Fairburn, er psykiater, forsker og kliniker ved Universitetet i Oxford. Han har skrevet en rekke bøker om spiseforstyrrelser og behandling av dette. Første del av boken beskriver inngående alt det vi i dag vet om overspising. Her blir tema som spiseforstyrrelser, overspisingslidelse og årsaker omtalt. Det benyttes kliniske caser fra behandlers hverdag for å tydeliggjøre og underbygge teori. Mot slutten av første del blir ulike behandlingstilnærminger omtalt, herunder veiledet selvhjelp med tilhørende forskning på området. I bokens andre del gjennomgås et trinnvis selvhjelpsprogram. CBT – E (kognitiv terapi ved spiseforstyrrelser) som selvhjelpsprogrammet er basert på, består av ulike steg som «pasienten» skal arbeide seg gjennom over en periode, i den hensikt å overvinne trangen til å overspise. Men også for å oppnå kontroll over hva og når en kan spise. De ulike stegene tar for seg registrering av matinntak, ukentlig veiing, faste spisevaner og måltidsrytme, alternativer til overspising, problemløsning, slanking og kroppsbilde. Programmet har som hovedmål at personen etablerer stabile og sunne spisevaner, og etter hvert blir mer avslappet og

fornøyd med forholdet til egen kropp. I siste del av boken blir også tilbakefall tatt opp. Programmet kan benyttes som et selvstendig selvhjelpsprogram, men forfatteren trekker frem betydningen av såkalt veiledet selvhjelp. Veiledet selvhjelp innebærer at programmet gjennomføres ved hjelp og støtte av en veileder/behandler som har som oppgave å tilrettelegge, støtte, oppmuntre og motivere i gjennomførelsen av programmet. Denne personen trenger på ingen måte være en terapeut, men bør ha en avklart rolle og god kunnskap om programmets innhold og faser. Dette kan være alt fra en helsesøster, fastlege, rådgivere eller andre som har en hjelperrolle overfor personen. Forfatteren presiserer at veiledet selvhjelp også er en variant av selvhjelp, og at personen med overspisingsproblemet derfor skal ha styringen og være sin egen behandler. På bakgrunn av egne erfaringer og at programmet er vel utprøvd og godt dokumentert tillater jeg meg å anbefale både boken og programmet. En stor fordel med programmet er at det også er lett tilgjengelig for alle som har en overspisingsproblematikk og kan benyttes utenfor behandlingsrommet. Og husk; det er aldri for sent å starte en endringsprosess.

Så pakker jeg det inn Jeg stiller de samme spørsmålene om igjen og om igjen med jevne mellomrom. Jeg vet egentlig svarene (eller gjør jeg det?), jeg har hørt svarene før (men hva hvis de har endret seg, hva om jeg husker feil?), og jeg vet nok hva jeg kommer til å få høre denne gangen også (eller gjør jeg det?). Jeg trenger å høre det, om igjen og om igjen. Så pakker jeg sårbarheten min inn i en annen form. Og jeg spør. «Har du noen gang vært redd for meg?» Egentlig spør jeg: Bryr du deg om meg? «Hadde du blitt lei deg om jeg døde?» Egentlig spør jeg: Betyr jeg noe? «Hvis jeg hadde spurt om å få ansvar for medisinene mine, hadde jeg fått det da?» Egentlig spør jeg: Tar du meg på alvor? «Syns du jeg er pingle?» Egentlig spør jeg: Kan du fortelle meg at det er nok nå? «Kommer jeg aldri til å bli frisk? Kommer det aldri til å bli bra?» Egentlig fisker jeg etter svarene «jo» og «ja», og vær så snill å utfyll svarene med håp. Så pakker jeg noen ganger også redselen min inn i en annen form. Og jeg sier: «Bare gå! Stikk! La meg være i fred!» eller «Jeg går nå, kommer ikke tilbake, ha det bra.» Egentlig sier jeg: Ikke gå fra meg, ikke avvis meg! Jeg makter det ikke – derfor avviser jeg deg først! «Jeg gir FAEN!» Egentlig sier jeg: Jeg klarer ikke dette! Jeg ødelegges, jeg rives i stykker, men ingen skal få se hvor svak og knuselig jeg er! Så pakker jeg det hele ut igjen, ser du kjernen? Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg en dag klarer å tro på det selv. Gi meg trygghet. Gi meg bekreftelse. Om igjen og om igjen til jeg ikke lenger trenger det fra andre – fordi det finnes i meg selv. Tekst: Lise Hetland, blogger på liseliten.com Fra boken “Med blodsmak i munnen”

i en annen form

ROS mener // «Søsken blir ofte glemt som pårørende og det er på høy tid at denne gruppen inkluderes og ivaretas.» I filmen ”Min lille søster” skildres alvorlige tema som sjalusi, kjærlighet og svik. Hva skjer når lillesøster oppdager at storesøster har spiseforstyrrelser? Filmen tar opp dette fra lillesøsters øyne, og snakker i så måte fra et perspektiv som ikke er så mye omtalt; nemlig hvordan det er å være søsken til en med mentale lidelser. ROS synes det er på høy tid at søsken som pårørende får oppmerksomhet og blir sett. Dette er en svært sårbar gruppe som kan stå i fare for å utvikle egne problemer dersom deres tanker, følelser og behov ikke blir tatt på alvor.

Rådgivers hjørne

FINN RESSURSER

FOR Å SKAPE ENDRING Tekst: Monica Lindberg, rådgiver ROS OSlo/akershus Har du noen gang satt deg som mål å endre dårlige vaner, men likevel fortsetter du å gjøre det som ikke er bra for deg? Det blir rett og slett vanskelig å følge opp de gode intensjonene du har for deg selv. Kanskje har du spurt : ”Hvorfor fortsetter jeg å gjøre det som jeg vet ikke er bra for meg?” eller ”Hvorfor gjør jeg dette når jeg vet bedre?” Hvis du for eksempel lider av en spiseforstyrrelse og ønsker å bli frisk, men likevel holdes fast i gamle vaner, er dette ofte ubevisste mønstre som går på autopilot. Det er som om ditt bevisste ønske om å bli frisk er èn del av deg, og de

ubevisste mønstrene en annen del. Den ubevisste delen av deg har da tatt over styringen. Hvis du undertrykker eller prøver å fortrenge denne delen av deg selv, vil den bare komme enda sterkere til uttrykk.

Lag et ord, navn eller symbol som representerer denne delen og skriv det ned på et ark. b. Still følgende spørsmål til denne delen:

Det er kanskje ikke alltid så lett å forstå den positive hensikten bak dårlige vaner, men alle våre mønstre og vaner har en underliggende positiv hensikt.

¡¡ Hva er denne delens positive hensikt? ¡¡ Hva er det den dypest sett søker å oppnå? (Det kan f.eks. være velvære, ro, frihet, kjærlighet, glede, nytelse, trøst…eller noe annet..) ¡¡ Hva er denne delens ressurser – hva er dens sterkeste sider? ¡¡ Hva er det den vil gjøre for deg?

Øvelse

Her er en øvelse for å bli mer kjent med de ulike delene og deres positive hensikt:

a.Hva er utfordringen din? Hva er dine uvaner som du ønsker å endre?

Skriv det ned og anerkjenn denne delens positive hensikt.

a. Hva er det du ønsker? Hvilke nye vaner ønsker du å skape? Lag et ord, navn eller symbol som representerer denne delen og skriv det ned på arket. b. Still følgende spørsmål til denne delen: ¡¡ Hva er denne delens positive hensikt? ¡¡ Hva er det den dypest sett søker å oppnå? c. Anerkjenn denne delens positive hensikt.

Se om du kan finne en felles positiv hensikt for de to delene. Finn ressursene til den delen som ønsker nye vaner. Spør denne delen hvordan den ville ha det uten den andre delen? Spør så begge delene hvordan de lettere vil kunne nå sitt mål dersom de forente sine ressurser? Når du ser at dine ubevisste

”

Når vi stiller spørsmål vil hjernen finne svar på akkurat det du spør om. Derfor er det viktig å være bevisst på hvordan du stiller spørsmål. mønstre har samme overordnede mål som den delen av deg som ønsker nye vaner om å bli frisk, kan du legge merke til om det gir deg nye muligheter og løsninger i tiden fremover.

Hjelp deg selv med gode spørsmål. Ord har energi og kraft til å påvirke oss følelsesmessig. Negativt ladede ord skaper negative følelser, mens positive ord skaper positive følelser. I stedet for å si til deg selv at du er udugelig eller at du føler deg verdiløs, kan du bytte ut ordene med positivt ladede ord som representerer det du ønsker i stedet; «Jeg duger!», «Jeg er bra nok!», «Jeg er verdifull!» Når vi stiller spørsmål vil hjernen finne svar på akkurat det du spør om. Derfor er det viktig å være bevisst på hvordan du stiller

spørsmål. Hvis du spør deg selv «Hvorfor føler jeg meg så elendig?» så vil hjernen finne mange grunner til at du kan føle deg elendig og forsterke denne følelsen. Hvis du derimot heller spør: «Hvordan kan jeg føle meg bedre?» vil hjernen finne grunner til at du kan føle deg bedre og forsterke den følelsen det gir. Legg merke til hvordan du opplever disse spørsmålene: «Hva er det som skal til for at jeg føler meg frisk og har overskudd?» «Hvordan kan jeg merke at jeg har mer ro og balanse?» «Hva er mine sterke sider?» «Hva liker jeg best med meg selv?» Hvis du opplever at du i din prosess tar to skritt tilbake i stedet for et skritt frem, kan du akseptere det som en naturlig del av din utvikling. Det er ofte motstanden i livet som er vår største læremester. Motstand kan lære oss mer om våre behov. I stedet for å straffe deg for det du ikke klarer kan du undersøke hva du lærer og hvordan det du lærer kan styrke deg. Du kan også spørre deg selv: «Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang?» og ikke minst: «Hva er det jeg allerede gjør som er bra?» Et annet bra tips er at du lager deg huskelapper eller påminnelser med noen gode spørsmål og uttrykk som løfter energien din og som gir deg et positivt fokus. Slik kan du motivere deg til å nå dine mål.

Når bare det beste

er godt nok

Om perfeksjonisme og spiseforstyrrelser Tekst: Liv Sand FOTO: Istockphoto «Jakten på det perfekte utseendet, hjemmet og livet er i ferd med å bryte oss ned», skriver Mari Grinde Arntzen i sin bok om perfeksjonisme og trender i det moderne samfunnet, som ble utgitt tidligere i år. Hun leter etter forklaringer på at jakten på perfeksjon er blitt mer fremtredende i dagens samfunn og peker blant annet på hvordan livsstilsmagasiner og blogger er med på å forme våre idealer. I den senere tid har perfeksjonisme fått økt aktualitet ettersom kravene til prestasjoner på ulike livsarenaer synes å ha blitt strengere, også blant barn og unge. I tråd med dette har perfeksjonisme fått økt fokus i faglige kretser, og det er stilt spørsmål ved om perfeksjonistiske innstillinger også kan skape en større sårbarhet for kroppsmisnøye og et problematisk forhold til mat og vekt. Men hva vet vi egentlig om sammenhengen mellom perfeksjonisme og spiseforstyrrelser? Perfeksjonisme er tradisjonelt

definert som å strebe etter fullkommenhet, sette overdrevent høye krav til egne prestasjoner og å gjøre kritiske selv-evalueringer. Man skiller ofte mellom grader av og kvaliteter ved perfeksjonisme som kan være både positive og negative for den enkelte. Flere studier viser at grad av perfeksjonisme er høyere blant pasienter med spiseforstyrrelser enn personer uten slike tilstander. Mer spesifikt er det vist at perfeksjonisme har sammenheng med kritiske vurderinger av egen kropp, og at dette er viktig å tematisere i behandling. Studier av ungdommer har vist at det er særlig perfeksjonistiske forventninger til seg selv som er assosiert med spisevansker, både for jenter og gutter. Man kan se for seg at de høye prestasjonskravene for faglig og sosial fungering også blir gjeldende for utseende og vekt, og at dette kan være med på å motivere et ønske om å endre egen figur ved usunn slanking eller overdreven trening. Dette vil si at jakten på det perfekte ser ut til å ha en sammenheng med kroppsbilde og spiseforstyrrelser,

men det er ulike modeller for hvordan denne forbindelsen kan forstås. Mens noen forfattere fokuserer på perfeksjonisme som en sårbarhetsfaktor for spiseforstyrrelser, er andre opptatt av hvordan perfeksjonistiske innstillinger bidrar til å forsterke og opprettholde kroppsmisnøye og usunne spisemønstre.

”

En viktig oppgave er å utfordre de irrasjonelle tankene som ligger under perfeksjonistiske bekymringer, øve seg på å sette realistiske standarder og tilgi seg selv hvis man gjør feil eller tabber. Det er viktig å huske at årsaker til spiseforstyrrelser er sammensatte, og at både genetikk, BMI, selvbilde, vektoppfatning, livshendelser og opplevd kroppspress er viktige faktorer for å forstå utviklingen av slike symptomer. Vi vet også at selve opptattheten av vekt og utseende kan variere, og at personer som tillegger dette stor betydning for identitet og selvverd er mer sårbare for å utvikle spisevansker. Samtidig har litteraturen om spiseforstyrrelser lenge vært opptatt av at det er spesielle personlighetstrekk som kan disponere for slike tilstander, og større oversiktsstudier viser at perfeksjonisme er en av de mest robuste årsaksfaktorene for både anoreksi og bulimi. I tråd med dette hevder Christopher Fairburn, som står bak behandlingsmodellen CBT-E, at klinisk perfeksjonisme er

en av de fire viktigste drivkreftene for spiseforstyrrelser. Slik ser vi at noen personlighetstrekk, herunder perfeksjonistiske innstillinger, kan bidra til en sårbarhet for utvikling av spiseforstyrrelser. Motsatt er det vist at lavt nivå av perfeksjonisme kan spille en beskyttende rolle for utvikling av spiseforstyrrelser sammen med normal vekt, positivt selvbilde og sunne holdninger til mat. Dette betyr at hvordan perfeksjonistiske innstillinger kommer til uttrykk avgjør i hvilken grad de er sunne eller destruktive for den enkelte. Andrew Hill, en av forfatterne av et nylig publisert oversiktsstudie om perfeksjonisme, har uttalt at en viktig oppgave er å utfordre de irrasjonelle tankene som ligger under perfeksjonistiske bekymringer, øve seg på å sette realistiske

standarder og tilgi seg selv hvis man gjør feil eller tabber. Dette kan også åpne for mer sunne uttrykk for perfeksjonisme i form av å ha meningsfulle og oppnåelige ambisjoner samt gode strategier for å nå disse. Dette perspektivet reflekteres også i flere terapeutiske retninger som jobber for å styrke selvmedfølelse og –aksept. Slik sett er det mye som tyder på at et bredt anlagt selvbilde, med realistiske krav og ambisjoner, rom for både suksess og nederlag, og verdsettelse av både indre og ytre kvaliteter ved en selv, bør være ledetråden heller enn jakten på det plettfrie og perfekte. Dagens samfunn har med sin sosiale utvekslings- og delekultur både store muligheter og utfordringer. Samtidig som man ser en tendens til å «polere» sin presentasjon og identitet på sosiale medier, kommer det motkrefter til syne via mer livsnære og uretusjerte blogger samt hashtags som #livetbakfasaden, #ikkeperfekt og #helårskroppen. Å la seg inspirere av slike motkrefter, og klare å holde en kritisk distanse til krav til perfeksjon, synes å være sunt for både generell trivsel, selvbilde og forhold til egen kropp. Liv Sand er psykologspesialist og forsker ved Uni Research Helse, RKBU Vest, og BUPA Stavanger. Hun har skrevet en doktorgradgrad om kroppsbilde og spiseforstyrrelser ved UiB, og planlegger nå et nytt forskningsprosjekt om perfeksjonisme og psykisk helse blant ungdommer. Liv er også styremedlem i ROS sitt landsstyre.

ROS aktiviteter I høst har ROS utvidet åpningstidene på vår rådgivningstelefon til å være åpen hver kveld, alle hverdager. I tillegg vil vi om kort tid lansere chat som en av kanalene man kan kontakte oss via. I høst vil vi også fortsette med våre faste aktiviteter

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS OG OVERSPISING

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. . Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men heller hjelp til selvhjelp.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. For mer informasjon, påmelding og priser, se nettros.no eller ta kontakt med oss på epost: admin@nettros.no eller telefon: 55 32 13 57.

DIN GLEDE Hva er glede for deg? Er det familien din, hobbyen, kameraten, blomster, dyr, en tørr vits, en fjelltopp, kaffe, barnelatter eller noe helt annet? I neste utgave av ROSinfo ønsker vi å sette fokus på glede, humor og de gode øyeblikk. I denforbindelse ønsker vi bilder som representerer dette hos våre lesere. Så finn frem fotoapparatet og knips det som for deg gir de gode følelsene. Bidrag sendes til admin@nettros.no innen 1. november og et utvalg kommer på trykk i neste utgave.

Hitra videregående skole 7004 TRONDHEIM Tlf. 73 86 60 00 - www.stfk.no

7240 HITRA Tlf. 72 44 20 30

Malermestrene BMV AS

Heimdal

Heimdalsveien 3 3117 TØNSBERG Tlf. 33 74 46 50

Gammelseterlia 7 6422 MOLDE Tlf. 71 20 13 50

ORKDAL VIDEREGÅENDE SKOLE

Hallingdal Renovasjon IKS

FOLLO, ORKDALSV. 340, 7300 ORKANGER www.orkdal.vgs.no Tlf. 73 86 66 00

Kleivi, 3570 ÅL Tlf. 32 08 61 10

e-postadr.: Postmottak.Orkdal@stfk.no

Tomterv 41, 1408 KROKSTAD Tlf. 64 86 31 03 - www.follotruckutleie.no

Psykisk avd for Psykisk Helse Fana/Ytrebygda Østre Nesttunvegen 6, 5221 NESTTUN Tlf. 55 56 12 29

T: 64 97 23 00

Apotek 1 Hjorten Fredrikstad

M: post@kisif.no

Stortorvet 1, 1607 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 85 85

W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Fredrikstad

Nygaardsgata 49/51, 1607 FREDRIKSTAD Tlf. 69 31 24 24 - www.colosseumklinikken.no

Ski kommune

Kommunalteknikk ski.kommune.no

SiV HF Klinikk psykisk helse og rusbehandling

Madlav. 13, 4008 STAVANGER Tlf. 51 52 99 66 www.senterforspiseforstyrrelser.no

Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Oppegård kommune Psykisk helsetjeneste oppegard.kommune.no

Nøtterøy kommune

Enhet Psykisk Helse og Rus notteroy.kommune.no

Fedje kommune psykisk helse fedje.kommune.no

Hol kommune Regional seksj for Spiseforstyrrelser

Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin Kompetansesenter rus

Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Nordre gate 6, 7011 TRONDHEIM Tlf. 06 800 / 73 86 29 00 www.stolav.no

Psykisk Helsetjeneste hol.kommune.no

Vågan kommune

Psykiatri- og Rustjenesten vagan.kommune.no

Steigen kommune steigen.kommune.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Capio AnoreksiSenter

Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Kristiansund kommune Enhet Psykisk Helse kristiansund.kommune.no

Tinn kommune

Barneverntjenesten tinn.kommune.no

Halsa kommune halsa.kommune.no

Kvinnherad kommune kvinnherad.kommune.no

Frogn kommune

Psykisk Helsetjeneste

Enhet Psykisk Helse og Rus 3163 BORGHEIM - Tlf. 33 40 20 00 www.notteroy.kommune.no

frogn.kommune.no

Midtre Gauldal kommune midtre-gauldal.kommune.no

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER BLI MEDLEM

Medlemskap i ROS er åpent for alle som ønsker å støtte ROS sitt arbeid. Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434 eller benytt innmeldingsskjema på nettros.no Bedrifter, institusjoner, lag og foreninger som ønsker å bidra, kan tegne kollektivt medlemsskap ved å ta kontakt via admin@nettros.no.

GI EN GAVE

Ved å sende SMS med kodeord ROS50 til 2434, støtter du ROS med kr 50.

BIDRA MED DIN GRASROTANDEL

Ved spill hos Norsk Tipping vil inntil 5 prosent av spillinnsatsen gå direkte til ROS, og best av alt, hverken innsats, premie eller vinnersjanse reduseres. Registrer oss som grasrotmottaker hos din kommisjonær. ROS sitt organisasjonsnummer er 971021160.