ROSinfo 3/16 by RÃ¥dgivning om spiseforstyrrelser

www.nettros.no

FOKUS:

SELVFÃ&#x2DC;LELsE

03/16

Å møte seg selv I skrivende stund sitter jeg på Nordisk konferanse i Helsinki, om forskning og behandling innenfor spiseforstyrrelser. Konferansen byr på nyeste forskning, inkludert verdifulle livserfaringer fra personer som selv har erfart spiseforstyrrelser på egen kropp. Vi har også fått presentert spennende pågående forskning rundt «self-image and emotion». Mange begreper som selvbilde, selvfølelse og selvtillit har mye til felles, og brukes nok ofte litt om hverandre. Vårt eget forhold til oss selv er sammensatt, men det som traff meg under denne presentasjonen var at evnen til å regulere våre emosjoner bør sees i en sammenheng med vårt selvbilde. Som gruppeleder for en rekke mindfulness-grupper i ROS, og ikke minst på grunn av min egen erfaring med spiseforstyrrelser, ser jeg viktigheten av å kunne lære seg teknikker for å kunne møte seg selv. På godt og på vondt! Men samtidig jobbe med sitt eget selvbilde og selvfølelse som ofte er en smule amputert hos mange med spiseproblematikk. Vi i ROS skal fortsette å tilrettelegge for ulike kurs og veiledet selvhjelp som tar utgangspunkt i hva mange av dere deler med oss, og som stadig oftere samsvarer med en del av det våre forskere kommer frem til. Og sist men ikke minst; vårt yoga-tilbud i Hordaland er unikt! Håper flere av dere vil prøve yoga, mindfulness eller noen av våre andre tilbud på vei ut av spiseproblematikken. Gled dere til nok en inspirerende utgave av ROSinfo, og tusen takk til alle dere som bidrar og gjør bladet til det det er.

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

www. nett ros.no www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styreleder: Steinar Holm E-post:leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no

Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Netprint Bergen

INNHOLD

ROSINFO 3/16

4 Sjølvkjensla

Korleis vi har det med oss sjølve- kva sjølvkjensle vi har, påverkar korleis vi tenkjer, handlar og ser.

Jakten på det perfekte

For Ann Marie har store deler av livet vært en jakt på det perfekte.

Den feite følelsen

Hvor kommer den feite følelsen fra? Og hvordan kan vi se bak den?

11 Bokanmeldelse

Vi anmelder «Grunner til å leve videre» av Matt Haig.

Me Tarzan, you Jane

Kroppsidealene fjerner seg stadig mer fra det varierte bildet av hvordan kvinner og menn faktisk ser ut.

Tilbake til kroppen

Irene brenner for å gi personer med overspisingsproblematikk et bedre tilbud.

Boost deg selv

Hvordan være stabil når alt rundt er så ustabilt? Hvordan bevarer man seg selv når jaget er å fornyes?

Rådgivers hjørne

Leveregler - på godt og vondt.

Veiet, og funnet frisk

Kan friskhet måles i fysisk tyngde? Hvem avgjør hvem som er frisk og hvem som er syk?

ROS aktiviteter

FOKUS

”

Å bli ven med seg sjølve handlar i stor grad om å behandla seg sjølve som ein ville ha behandla ein nær ven.

Sjølvkjensla Tekst: Cathrine Nitter, foredragsholder ROS Foto: ISTOCKPHOTO Omgrepa sjølvkjensle og sjølvtillit vert ofte forveksla. I daglegtale nyttast omgrepa om ein annan- det kan vera vanskeleg å skilja dei frå kvarandre. Medan sjølvkjensla handlar om vår grunnleggjande verdi som menneskevår oppleving av oss sjølve, handlar sjølvtillit meir om kva vi meistrar- kva vi veit at vi får til, er gode på. Tatt dette i betraktning kan omgrepa på mange måtar sjåast som to dimensjonar av det same, nettopp fordi sjølvkjensle handlar om verdi- min verdi som menneske, og for å kunne kjenna meg verdifull er det viktig å skapa verdi- å vita at eg meistrar noko. Å meistra viktige arena i livet kan gje eit godt grunnlag for å føla seg verdifull. Sjølvkjensla er på mange måtar vår grunnmur, vår «indre søyle», og handlar om den overordna opplevinga vi har av oss sjølve og kva verdi vi har som menneske. Menneske med god sjølvkjensle er fundamentalt sett nøgd med seg sjølve, samstundes som at dei har evne til å identifisere sine mindre sterke sider som dei treng å jobba med. Ei god sjølvkjensle inneberer å ha eit realistisk bilete av seg sjølve- over eigne karakteristikkar og evner samt sjølvaksept, sjølvrespekt og sjølvverd. Låg sjølvkjensle er motsett. Menneske med låg sjølvkjensle følar ei låg eigenverd, ei kjensle av å vera grunnleggjande feil, og eit ønske om å endra seg. Låg sjølvkjensle har vist seg å ha samanheng med negativt kroppsbilete, slanking, spiseproblematikk og spiseforstyrringar.

Korleis vi har det med oss sjølve- kva sjølvkjensle vi har, påverkar korleis vi tenkjer, handlar og ser. Er vi grunnleggjande misnøgd med oss sjølve, påverkar dette korleis vi har det i kroppen vår. Menneske med låg sjølvkjensle er ofte svært sjølvkritiske. Å vera sjølvkritisk er i mange høve bra. Dette kan handla om sjølvinnsikt og evna til å korrigere uønskt åtferd for eksempel. Men er ein sjølvkritisk heile tida, kan det verta eit problem. Mange menneske snakkar om ein «indre kritikar». Alle kan ha ein stor indre kritikar innimellom, men for enkelte er den der heile tida, som ein uboden gjest som aldri går heim att- ein kritikar som heile tida fortel deg at du ikkje er god nok, at du burde vore betre, og at du må jobbe litt betre neste gang. Den som aldri vert nøgd. Når du har vore på trening fortel den deg at du må ta litt hardare i neste gang, og når du har vore på skulen å lese ein heil dag fortel den deg at du bør lese litt meir i morgon. Det var ikkje godt nok. Ingenting er godt nok. Den indre kritikaren gjer deg usikker. Du tvilar på deg sjølve. Den rakkar ned på deg i sosiale samanhengar, fortel deg at «du driter deg ut», at «du er dårlegare enn alle andre». Blikket er retta innover, og tankar rundt kroppen er alltid på- «korleis ser eg ut?», «er eg for tjukk?». Du får aldri pause. Dette er slitsamt, frykteleg slitsamt. Kvifor pratar vi slikt til oss sjølve, når vi ikkje eingong ville sagt dette til vår verste fiende? Menneske med låg sjølvkjensle er i stor grad ytrestyrt. Med dette meina eg at ein baserer mykje av sin eigenverd på korleis ein presenterer seg utad. Ein vert

oppteken av å heile tida presentere si beste utgåve av seg sjølve, og kan for andre opplevast som «feilfri» og «unormalt» flink. Ein ignorerer eigne behov og ønsker for å etterleve antekne forventningar frå omgjevnadene. Ein kamuflerer seg bak ein slik «flink-identitet», nettopp fordi ein opplev at det er vanskeleg å stå fram som seg sjølve, på sine premiss- fordi ein har ein ibuande tanke om at ein ikkje er god nok slik ein er. Å jobba med eiga sjølvkjensle handlar om å bli meir bevisst. Menneske med god sjølvkjensle kjenner seg sjølve godt- dei veit kva tid dei må slappe av, kva tid dei kan gi litt ekstra og kva tid dei treng å gjere kjekke ting. Dei kan seie nei med god samvit, og vera spontane innimellom- ikkje alltid vera så innmari pliktoppfyllande. Dei er vener med seg sjølve, eigenkjærlege. Menneske med god sjølvkjensle er meir indrestyrte- dei styrast av ein indre «driv», og er ikkje like opptekne av å heile tida visa si beste utgåve utad- dei tør å vera i verda som seg sjølve, dei tør å «drite» seg ut, seie kva dei meiner og dei lyttar til eigne behov og ønsker. Dei gjer ikkje ting for å «please» sine omgjevnader, men fordi sei sjølve har lyst.

og sliten ville du aldri tvunge vedkomande til å vera med deg på ei hard intervalløkt- du ville heller invitert vedkommande til å ha ein roleg kveld heime, eller gå ein roleg tur, eller prata om kva som mogleg er vanskeleg. Viss venen din ligg utmatta, deprimert på sofaen ville du aldri sagt at vedkommande måtte koma seg opp å gjere noko fornuftig, eller insinuert at han/ho var lat. Å verta ven med seg sjølve handlar om å kjenne etter- kva følar eg no, kva treng eg, kva vil eg? Er det nokre ting i livet mitt eg må omprioritere for å få det betre? Tenk over kva som tappar og fyller. Kva gir og tar energi i livet ditt no? Viss du har fleire ting som tar energi- kva må du omstrukturere for å kunne få inn fleire av dei tinga som gir deg energi? Psykolog Trond Haukedal seier du kan ikkje ta pengar ut av ein tom konto, og slik er det også med den psykiske helsa vår. Det er lov å feile innimellom, det er lov å ikkje alltid vera på topp, og det er lov å berre nyte og gi rom for å vera spontan og impulsiv. Det er lov å vera nøgd- å tenkje at eg er meg og det er godt nok. Som Per Fugelli snakkar om så må vi jobbe med «nokpunktet»- nok må vera godt nok. Vi må læra oss å setja strek- ikkje heile tida streva etter det betre.

Å jobba med bevisstheita rundt eigne kjensler kan for mange vera svært vanskeleg og tidkrevjandeein har kanskje gått i mange år og ignorert eige ynskjer, behov og kjensler. Her må ein byrja i det små. Tenk etter neste gong du er sliten og blir sitjande på lesesalen sjølv om du ikkje lengre får innhaldet med deg, eller neste gong du du seier ja til noko du eigentleg ikkje hadde lyst til, eller tid til. Å bli ven med seg sjølve handlar i stor grad om å behandla seg sjølve som ein ville ha behandla ein nær ven. Om venen din er nedstemt

Jakten på det perfekte Ironien er hardtslående når jeg skriver om min jakt mot det perfekte. For alt av mitt fokus forsvinner hen på et mål om å gjøre dette perfekt også. Frykten for å ikke skrive min egen historie godt nok har spist opp mange gode timer til å få reflektert over hva min historie egentlig er. Tekst: Ann Marie Utne FOTO: ISTOCKPHOTO Jeg har så langt minnet kan ta meg, vært flink til mye. I tillegg har jeg vært hardt rammet av et ihuga konkurranseinstinkt og et perverst ønske om å være best. Da jeg på et tidspunkt opplevde at jeg alltid ville møte motstand og utfordring av andres menneskers eksistens, byttet jeg ordet best ut med perfekt. For uansett hvor jeg befant meg, var det alltid noen som var bedre, penere, tynnere, flinkere. Men, man kan jo ikke bli bedre enn perfekt. Jeg ble tidlig rammet av stormen som tenårene medbringer. Plutselig våknet jeg opp med en kropp som jeg ikke følte jeg eide lengre. I denne sårbare fasen der jeg mest av alt ønsket å ikke skille meg ut, gjorde jeg nettopp det. Oppmerksomheten den «nye» kroppen tilkalte fra jevnaldrende og eldre gutter, gjorde meg unødvendig bevisst på at kroppen min var mer enn et redskap som kunne frakte meg fra A til Å, eller være en god spillepartner på håndballbanen. Kroppen var et viktig førsteinntrykk som alle hadde en formening om. Presset på å være pen i tillegg til å være flink, økte i takt med hormonubalansen. Jeg klarte ikke å passere et speil uten å granske meg selv for feil. I bakhodet lå det et bildet av hvordan jeg skulle se ut. Jeg var ikke

i nærheten av å kunne måle meg med idolene som florerte i media. Første gang jeg tråkket over den usynlige grensen til sykelig overopptatthet av kropp, var på ungdomsskolen. Lettelsen var slående. I det ene øyeblikket følte jeg meg mislykket og full. Mens i det andre følte jeg på en kunstig mestring og lettelse. Med et par

fingerbevegelser var skyldfølelsen borte. Lettelsen varte til frykten tok over. Det var som om underbevisstheten våknet til. Dette var sykt. Å kaste opp er en del av en sykdom, og kroppens måte å kvitte seg med et virus. På en måte var det det jeg gjorde. Jeg kvittet meg med giftstoffer som svømte rundt i kroppen min, trodde jeg. Lenge bevegde jeg meg inn og ut av spiseforstyrrelsen. Jeg følte meg ikke syk nok til å ta imot hjelp. Jeg var helt normalvektig. Jeg lignet ikke skrekkeksemplene som spiseforstyrrelseskampanjer portretterer. I overgangen til videregående ble presset på skolen større, og antall elever som var flinke i det samme som jeg økte. Identiteten min hadde lenge vært bundet opp til det å være flink, i sær på skolen. Plutselig stod jeg der med et av de vanskeligste spørsmålene, som ikke en gang fortidens store greske filosofer kunne besvare. Hvem var jeg nå? I stedet for å bli strengere med meg selv på skolen og jobbe hardere, skiftet jeg kontrollen over på mat og trening. Den en gang så sosiale og impulsive jenta, ble erstattet med et sett rigide regler. Håndballen

ble erstattet med et motivasjonsløst og ensidig treningssenter. Og kvelder med venner, ble nøye planlagt i forveien for å trene meg gjennom eventuelle fristelser. Jeg ble en mester i å unnskylde mitt fravær og manglende appetitt. På denne tiden var sosiale medier inne i en revolusjon og kroppspresset ble mer og mer påtrengende. Det fjerne kroppsidealet ble ikke lenger noe Hollywood hadde patent på . Gjennom blogger og Facebook hadde til og med nabokona en plattform å vise frem sin nye kropp, og det tilsynelatende perfekte livet på. Presset på å prestere ble hele tiden utfordret av nye «oppdagelser» innen det riktige liv å leve. Jeg ble trollbundet av den nye verdenen. Det så så lett ut. Hvis de kunne få «alt», hvorfor kunne ikke jeg? Det gikk etter hvert så langt at mine venninner og foreldre holdt en intervensjon for meg, og neste steg ble Seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland. Men på dette punktet klarte jeg ikke å fjerne spiseforstyrrelsen. Jeg forstod at den fratok meg livet, men merkelig nok holdt den meg også i live. Reglene jeg hadde fulgt var vanskelig å unnslippe, for uten dem hadde jeg ingen kontroll. Spiseforstyrrelsen hadde spist opp livet mitt, og var stort sett det jeg identifiserte meg med, ved siden av skolen. Skulle den fjernes ville jeg stå igjen med et vakuum, og hva skulle fylle det? Etter å ha vært i behandling falt jeg raskt inn i gamle mønstre. Helt til jeg en dag fikk et kraftig panikkanfall. Jeg , rasjonaliteten selv, var sikker på at min siste time hadde kommet og forbannet meg over alt det ugjorte. Etter en lang selvransakelse og god hjelp fra lege, fikk jeg henvisning til psykolog. Kroppen var overtrent og utbrent, og jeg hadde på en måte fått en advarsel. Det å trene seg ihjel og kaste opp alt av energi var ikke måten jeg ville dø på. Jeg ville heller ikke huskes som hun som var ekspert på å finne feil med seg selv og iherdig prøve å eliminere dem, uten noen videre suksess. Jeg var mett av å eksistere. Jeg var sulten på å leve. I denne perioden hadde jeg også gått til rådgivning hos ROS, noe som løsnet mange uløste ender hos meg. På den andre siden satt det en person med svarene. Et levende bevis på at det var et etterliv etter spiseforstyrrelsen, og denne personen gjorde mer enn å bare eksistere, hun levde. I dag er jeg på vei mot å knuse den fengslende følelsen man får av å jage etter noe som ikke eksisterer, jeg har erstattet det med frihet. I stedet for å jakte, har jeg stoppet opp og lar nå øyeblikkene komme til meg, spontane som de kan være.

Den feite

følelsen

Tekst: PSYKOLOG Asle Halvorsen Foto: ISTOCKPHOTO Feitefølelsen, tjukkfølelsen, å føle seg tykk, dette fenomenet har mange navn og er en opplevelse mange forteller at de har. Den blir ofte beskrevet som å komme kastet over en. Plutselig føler man seg 10 kg tyngre. Plutselig er det som man eser ut av klærne og fettet svulmer og er i ferd med å rakne buksen eller spjære t-skjorten. Fenomenet er reelt. Det vet vi fordi det gir mening for så mange. Vi vet også at det ikke er noen sammenheng i forhold til om man er undervektig, normalvektig eller overvektig, man kan få den uavhengig av hva man faktisk veier. Samtidig kan vi kverulere over et par aspekter ved denne følelsen, og så kan vi kverulere om det er en følelse.

Hva vet vi?

Først av alt. Dersom man plutselig føler at man går opp 10 kg eller mer på kort tid føles det reelt, men det er likevel ikke mulig. Og vi kan være enda sikrere på at de 10 kg man ikke har lagt på seg på kort tid ikke er fett. Hadde man gått på vekten like før man fikk feitefølelsen og så veid seg når man hadde den, hadde man sett at vekten var innenfor det man kan kalle stabil vekt. De fleste som har veid seg flere ganger i uken, eventuelt flere ganger om dagen, vet at vekten vår varierer hele tiden. Har man en stabil vekt er det normalt å variere innenfor et spektrum på 3 kg og variasjonen handler først og fremst om veskebalansen vår, samt hva vi har i magesekken til en hver tid. Det er altså i hovedsak vann inn og vann ut av kroppen som gjør at tallet på vekten endres. Det er først når man har målinger over mange uker,

som viser at man jevnt og trutt har gått opp utover den normale variasjonen på 3 kg, at man kan konkludere med at man går opp i vekt. Vi vet også at fett og muskelmasse er ekstremt stabilt og dersom man får endring i disse er det sakte prosesser som ikke endres over natten. Skal man gå opp 10 kg i muskel og fettmasse må man spise 70 000 kcal mer enn det man trenger for å ha stabil vekt. Det er nesten 500 brødskiver med smør og pålegg i tillegg til det man spiser for å dekke sitt daglige energibehov.

Er feitefølelsen en følelse?

Med denne kunnskapen vet vi at feitefølelsen ikke gir oss sann informasjon om hva som skjer med kroppen. Opplever vi at vi plutselig føler oss tykkere kan vi derfor være sikre på at det ikke er det som har skjedd. Så, er feitefølelsen en følelse? Følelser er noe det er vanskelig å snakke om, da vi må oversette dem med tanker og ord. Dersom jeg føler meg redd kan ikke noen andre føle akkurat hvordan jeg har det, men de kan forstå det med bakgrunn i at jeg med ord beskriver hvordan det føles. Videre kan de tenke at de forstår hvordan jeg har det fordi de selv har hatt samme opplevelse, og så blir vi enige om at den opplevelsen kaller vi «redd». Med bakgrunn i hvilke følelser mange mennesker i forskjellige kulturer kjenner seg igjen i, prøver forskere å bli enige om hvilke grunnleggende følelser vi mennesker har. Det finnes forskjellige teorier på dette og på akkurat hvor mange følelser vi har. Eksempler på grunnleggende følelser kan være sinne, avsky, frykt, glede, tristhet og overraskelse. Det er ingen som har foreslått «å føle seg tykk» som en grunnleggende følelse, nettopp fordi det til tross for at den gir mening for mange, samtidig ikke gir mening for veldig mange andre. Noen vil mene at det er en kulturell følelse fordi det gir

”

På grunn av feitefølelsen, opplever mange med spiseforstyrrelser i mindre grad grunnleggende negative følelser direkte. I stedet kommer disse følelsene ofte forkledd som å føle seg tykk. mening for flere i noen kulturer, men også i de kulturene er det mange følelsen ikke gir mening for.

Følelsenes funksjon

Hva er så feitefølelsen? Sannsynligvis er den en grunnleggende negativ følelse, pluss en tolkning av følelsen, som igjen blir tanker og dermed skaper feitefølelsen. Det er vanlig å tenke om negative følelser at de har en funksjon. Opplever vi frykt er dette en intens opplevelse, som er ubehagelig og som vi vil bli kvitt. Når vi opplever frykt er det også utrykk for at hjernen og kroppen vår settes i en tilstand der vi er klar over frykten og bruker det vi har for å bli kvitt den og bli trygg. Dersom vi da gjør noe og blir trygg, kan vi kjenne at frykten forsvinner. Blir du møtt av en rasende hund, som ser ut som den vil gyve løs på deg, vil du oppleve frykt. Klarer du å

«Når jeg er lei meg føler jeg meg feit, når jeg er sint føler jeg meg feit.»

Sitat bruker av ROS

« n

unnslippe denne faren vil frykten slippe taket. Vi kan da si at frykten hjalp deg til å bli kvitt frykten. På denne måten kan vi si at negative følelser kan hjelpe oss å komme bort fra det som skaper dem og bli kvitt dem. I ytterste konsekvens hjelper negative følelser oss å overleve.

Unngåelse

Dersom man føler frykt for noe som egentlig ikke er farlig, for eksempel en norsk edderkopp, vil man også kunne bli kvitt frykten ved å komme seg i «sikkerhet». Dette vil imidlertid være en uhensiktsmessig måte å løse det på da norske edderkopper ikke er farlige. Dersom du da alltid kommer deg bort fra steder der du finner ufarlige edderkopper, eller unngår steder du tror det kan være edderkopper, vil det fort kunne hindre deg å gjøre mange ting du egentlig har lyst til å gjøre. Vi kan i et slikt tilfelle kalle frykten en fobi og løsningen for unngåelse. Unngåelse er ofte en måte å håndtere fobien på som opprettholder fobien. Man blir altså ikke mindre redd for det man har fobi for ved å unngå det. De mest effektive behandlingene for fobier går ut på å ikke unngå det man er redd for, men på en eller annen måte utsette seg for dette og oppleve av det blir trygt uten å stikke av. Dersom man opplever frykt uten å vite hva som utløser frykten kalles det ofte angst. Angst er da en frykt der du ikke blir utsatt for noe virkelig farlig eller noe du har en fobi for. Ved angst vender man derfor ofte oppmerksomhet innover i kroppen i motsetning til ved frykt der man følger med på den sinte hunden eller ved fobi der man følger med på eller unngår edderkoppen. Ved angst blir man ved å vende oppmerksomheten innover, oppmerksom på at hjertet slår, at hendene blir svette, at det blir vanskelig å puste og at tankene farer rundt. Samtidig har man ikke noe å unnslippe og man blir ofte helt lammet. Angst er en ekstremt ubehagelig opplevelse, men heldigvis finnes det gode behandlinger for dette.

Å se bak feitefølelsen

Hva så med feitefølelsen? Den oppleves som en negativ følelse og er noe man vil bli kvitt. Føler jeg meg feit vil jeg da gjøre noe som vil dempe dette eller motvirke dette. Løsningen kan da være å ikke spise, å trene eller for eksempel å kaste opp det jeg akkurat har spist. På den måten kan jeg bli litt trygg igjen helt til feitefølelsen kommer tilbake. Noen får også en tanke om at nå er jeg så feit og ekkel at det kan være det samme hva jeg putter i kroppen, og så spiser man noe man vanligvis prøver å unngå fordi det ikke betyr noe likevel, før man så tar tak igjen og forsøker å ta kontroll ved for

”

Kommer feitefølelsen kan du jobbe med først å merke at den kommer. Deretter kan du huske på at du ikke er blitt tykkere og så forsøke å få tak på hvilken negativ følelse som ligger bak. Kanskje viser det seg at du ble trist for noe? Kanskje ble du redd eller sint? eksempel å kaste opp, å spise lite, la være å spise eller lignende. Men, når vi vet at feitefølelsen ikke er en følelse og at den ikke har noe med hva som skjer med kroppen og vekten å gjøre, kan vi si at disse løsningene ikke løser det som egentlig kan være problemet. Disse løsningene vil bare opprettholde feitefølelsen på sikt. På grunn av feitefølelsen, opplever mange med spiseforstyrrelser i mindre grad grunnleggende negative følelser direkte. I stedet kommer disse følelsene ofte forkledd som å føle seg tykk. Dersom vi tenker at feitefølelsen er en negativ følelse pluss en vurdering med noen tanker, er en mulig løsning å få tak i den grunnleggende negative følelsen. Kommer feitefølelsen kan du jobbe med først å merke at den kommer. Deretter kan du huske på at du ikke er blitt tykkere og så forsøke å få tak på hvilken negativ følelse som ligger bak. Kanskje viser det seg at du ble trist for noe? Kanskje ble du redd eller sint? Da kan man forsøke først å godta at man har denne negative følelsen. Deretter kan man vurdere om dette er en følelse man bare må holde ut, eller om man kan gjøre noe aktivt for å bli kvitt den akkurat nå, og dermed få det bedre. Når situasjonen er over kan man tenke tilbake og bruke det man har opplevd for om mulig å planlegge hvordan man skal håndtere dette på en enda bedre måte neste gang det skjer. I tillegg kan man passe på å spise regelmessig og nok. Dersom man spiser lite store deler av dagene eller slanker seg i perioder vil hjernen bli påvirket av dette. En hjerne som lever i en sulten kropp vil i liten grad være i stand til å håndtere negative følelser, vanskelige tanker og problemer i livet på en god måte. Dette er et av grunnlagene for hvorfor så mange behandlinger for alvorlige spiseforstyrrelser vektlegger regelmessig spising og stabil vekt utenfor undervekt før man jobber med ting som tanker, følelser og relasjoner. En sulten hjerne vil i liten grad kunne jobbe med så krevende ting på en god måte.

Bokanmeldelse //

Matt Haig

GRUNNER TIL Å LEVE VIDERE Libretto forlag 2015 Tekst: Kristin Stotesbury Jeg har en begynnende avsmak for selvhjelpsbøker i dagens florerende selvutviklings-tyranni. Når jeg ble anbefalt denne boken var jeg derfor i utgangspunktet rimelig skeptisk til innholdet. «What doesn’t kill you makes you stronger» er ikke helt min favoriserende tilnærming til vonde dager. Etter å ha lest noen sider skjønte jeg fort at dette ikke heller var Matt Haig sin oppfatning. Boken er en bestselger i Storbritannia, og nå forstår jeg hvorfor. Haig er morsom og empatisk samtidig. Han gir støtte til den deprimerte og gjør det mulig for dem rundt å forstå en krig som utenfra kan være tilsynelatende usynlig. En herlig motvekt til den misforståtte skjerp-deg tankegangen. Da uten å gjøre noen til et offer av en lidelse, med ingen mulighet til selv å kunne endre omstendighetene. Matt Haig avstigmatiserer psykisk sykdom og gir håp til de som leser. «Depresjon er også… Mindre enn deg.» Med denne overskriften og tilhørende avsnitt overbeviser han med reelle, lettfattelige eksempler. Boken får deg til å smile, selv når temaet ikke er til å smile av. Han oppfordrer, gir råd og forklarer noen av depresjonens mest uforståelige sider. Denne boken havner i en helt annen kategori enn først antatt, og jeg vil derfor sterkt anbefale den både til de som sliter med depresjon selv, og til dem som ønsker å forstå. Nå, etter å ha lest den, vil jeg helst at staten skal innføre den som obligatorisk lesing. Jeg begynte å brette kanten på sidene som sa noe viktig, noe verdt å huske, de jeg helst ville lese igjen – nå har annen hver side en brett. Les den!

FOKUS

ME TarZAN, you jane Når mannen på gata får råd om hvordan se ut som Tarzan, tilspisses et allerede strengt kroppsideal. Kravet om muskularitet oppleves også sterkere blant dagens kvinner. Dette kan rokke ved forståelsen av hva som er normalt og svekke selvfølelsen. Men flere tar til motmæle mot dagens kroppspress, og rolleinnehaveren til Tarzans kone Jane, var mer opptatt av å fremstå som selvstendig enn slank. Tekst: Liv Sand, psykologspesialist og forsker FOTO: ISTOCKPHOTO Det er store forventninger til den nye Tarzan-filmen som lanseres i høst. I forbindelse med de sedvanlige intervjuene i forkant av lanseringen, har det for denne filmen vært ekstra stor oppmerksomhet rundt hovedrolleinnehaveren. Det har krevd omfattende forberedelser å tilegne seg Tarzan-figurens sterke fysikk og elegante omgang med vegetasjonen i jungelen, og Alexander Skarsgård har uttalt seg om hvordan han brukte nesten 1 år på å bygge opp kroppen sin til rollen, ved hjelp av personlig trener og spesialtilpasset kosthold. Det kan være interessant å høre om hvordan skuespillere endrer kropp

og utseende for å tilpasse seg nye karakterer. Det spesielle med den nye Tarzan-filmen er imidlertid at det har blitt publisert råd i media om hvordan menn kan utvikle en liknende fysikk, med detaljert diett og treningsprogram (VG 24.07.16). Slik kommuniseres det, om enn indirekte, at menn helst skal se slik ut og at filmstjernens kroppsbygning er innenfor rekkevidde bare man følger angitte råd. Denne saken har fått kritikk fra både allment publikum og faglig hold. Psykologspesialist Asle Halvorsen hevder at særlig den markerte muskulaturen til filmhelten kan bidra til økt press og kroppsmisnøye (NRK 26.07.16). Dette får støtte i nyere forskning om kroppsbilde blant menn, som viser at idealene både handler om å være slank og muskuløs. Kroppsmisnøye blant den mannlige delen av befolkningen

har derfor blitt omtalt som «muscle dysmorphia», som beskrives som en redsel for å ikke være godt nok trent. Det er bekymringsfullt at det opplevde kroppspresset blant menn har blitt sterkere. Mens kvinner generelt har forsøkt å endre på egen figur ved slanking, ser det ut til at menn i større grad viser spisevansker gjennom overspising og overdreven trening. Samtidig beskriver også kvinner et press på å være både slanke og markert trente - «fit is the new slim». Dette har også begynt å komme til uttrykk i nyere studier av kroppsbilde blant unge, hvor jenter ser ut til å bruke mer av strategiene som tidligere var forbeholdt gutter i form av styrketrening, tilpasset diett og kosttilskudd. Noe av det urovekkende med dette er at kroppsidealene fjerner seg stadig mer fra det varierte bildet av hvordan kvinner og menn faktisk ser ut. Slike signaler rokker ved forståelsen av hva som er normalt og kan skape forvirring rundt egen kroppsoppfatning. En slik forvirring synes å gjenspeiles i hvordan ungdommer opplever egen vekt og figur. Forskning viser nemlig at en relativt stor andel av ungdommer i dag har en urealistisk

oppfatning av hvordan de ser ut, og disse feiloppfatningene synes å ha ulike retninger. Blant jenter er det en tendens til å overestimere egen vekt eller figur, som innebærer å oppleve seg som større enn i virkeligheten. En slik overestimering er vist å ha sammenheng med et ønske om å endre på egen figur ved slanking, også hos jenter som har normal vekt. Blant gutter er det funnet en motsatt tendens til å underestimere egen vekt eller figur, som for noen innebærer å oppfatte seg annerledes enn det ideelle mannsbildet og forsøke å trene for å bli mer muskuløs. I fagfeltet har slike feiloppfatninger fått økt oppmerksomhet, både fordi det er økende i den vanlige befolkningen, og fordi det har sammenheng med kroppsmisnøye, usunne slankemetoder og risiko for spisevansker. Videre er et forstyrret kroppsbilde forbundet med negativt selvbilde, særlig hvis man er opptatt av å nærme seg de rådende kroppsidealene. Urealistiske og selvkritiske kroppsoppfatninger kan også svekke en dypere selvfølelse over tid hvis man har få andre kvaliteter ved seg selv som anerkjennes og får oppmerksomhet.

i relasjoner er viktig, og hva vil venner si at de setter pris på hos deg? Slike spørsmål kan gjøre det lettere å finne andre holdepunkter enn utseende for eget selvbilde og følelse av egenverd. Det er dermed ikke bare uskyldig underholdning når avisoppslag viser karikerte filmkarakterer som ligger langt fra fysikken til de fleste menn og presenterer det som tilgjengelig for alle bare man følger et visst kostholds- og treningsregime. Likevel trenger altså ikke slike oppslag å påvirke ens selvbilde negativt hvis man reflekterer kritisk over idealene som ligger til grunn og balanserer kroppsfokuset med andre kvaliteter og egenskaper som man verdsetter. I tråd med dette dukker det opp stadig flere kritiske stemmer til dagens kroppspress, som fremhever naturlig variasjon fremfor et strengt nåløye for attraktivitet.

Denne økende bevisstheten gjenspeiles blant annet i bruk av mer normalvektige modeller, kjendiser som viser uretusjerte bilder, og reklamekampanjer som fremhever en realistisk fremtoning heller enn polerte og glatte bilder. Interessant nok hverken trengte eller ville Margot Robbie å endre på egen figur før hun skulle spille rollen som Jane. I et intervju med Daily Mail (04.07.16) uttaler hun at det ikke var et mål for henne å bli slankere før filminnspillingen. Snarere var både hun og regissøren opptatt av hvordan hun skulle fremstå som sterk og selvstendig som konen til Tarzan. Slik fremstår hun som en moderne rollemodell, som redder seg ut av farlige situasjoner i jungelen - og mestrer eget liv - uten store muskler. Det kan være greit for både kvinner og menn å bli påminnet om at det er mulig.

Samtidig kan dette være en innfallsvinkel til å øke robustheten mot dagens normer for hva som er vakkert og attraktivt. Forskning viser nemlig at de som har et balansert selvbilde, hvor utseende kun er én av flere egenskaper som vektlegges, er mindre påvirkelige for kroppspress fra omgivelsene. For de som har tenkt mye på mat, vekt og kropp kan imidlertid dette være en vanskelig øvelse. Da kan en innfallsvinkel være å gå tilbake i tid og tenke gjennom hva man syntes var viktig før opptattheten av utseende ble sterkere. Var det interesser du brukte tid på, eller noe du brant for på skolen eller i arbeidslivet? Hvilke kvaliteter

Overspisingslidelse er den mest vanlige av de ulike formene for spiseforstyrrelser, men dessverre er det lite kunnskap og mye skam knyttet til denne lidelsen. Vår egen generalsekretær Irene Kingswick, har selv erfaring med både bulimi og overspising, og brenner i dag for å gi personer med overspisingslidelse et bedre tilbud.

Tekst: Nina HVidsten Foto: ISTOCKPHOTO Overspisingslidelse kjennetegnes av gjentatte og hyppige episoder av stort matinntak over kort tid, med et tydelig tap av kontroll. Du spiser ikke fordi du kjenner fysisk sult, og overspisingen skjer oftest utenom vanlige måltider. I likhet med andre spiseforstyrrelser, blir overspisingslidelse en strategi for å døyve vonde følelser og tanker. Irene sammenligner matens funksjon med dop. – Hvis du har en overspisingslidelse spiser du på følelser. Du har gjerne en enorm indre uro som du ikke klarer å forholde deg til. Fokuset på mat reduserer da de vonde følelsene i kroppen og maten fungerer som et dop som døyver. Men som ved

Til ba ke 14

t il kro ppen

annen rus, forsvinner effekten fort og du har det gjerne enda verre enn tidligere. Den indre kritikeren kommer for full styrke og forteller deg hvor svak, stygg og dum du er. Overspising er ofte knyttet til stor skam som fører med seg en vond sorg. Denne sorgen kan igjen føre til at du overspiser mer og du kommer inn i en selvforsterkende vond sirkel. Mange med en spiseforstyrrelse kjenner seg igjen i karaktertrekkene for høysensitivitet. Et personlighetstrekk som karakteriseres av at en er mer var og mottakelig for sanseinntrykk, stimuli og stemninger enn hos de fleste, og at disse inntrykkene bearbeides dypere. Irene er en av mange med dette personlighetstrekket, og hun mener det har vært avgjørende for at hun utviklet en spiseforstyrrelse. – Når jeg var barn følte jeg at ingen forsto mine følelser og reaksjoner. Og jeg hadde selv veldig vanskelig med å sette ord på det jeg følte; det å være annerledes enn alle andre og følelsen av å ikke høre til. Andre hendelser i barndommen spilte også sterkt inn, alle har vi vår bagasje som bidrar til at vi finner ulike måter å håndtere ting på. For Irene ble mat middelet hun brukte for å håndtere det vonde. Et sterkt fokus på kropp og utseende var med fra tidlig alder, og spilte en rolle for at det var denne mestringsstrategien som ble valgt. – Jeg hadde aldri hatt problemer med vekt før jeg etter en reiselederutdanning på Mallorca hadde en svært usunn livsstil og la på meg mye. Når jeg kom hjem husker jeg spesielt en kommentar fra en slektning som sa «Har du ikke gjort noe annet enn å holde en kniv og en gaffel?» Denne tilsynelatende uskyldige og fleipete kommentaren trigget noe i meg. Under et opphold i Florida der det var ekstremt kroppspress og det meste av kostholdet gikk på juice og piller, fant jeg en «løsning» for meg som egentlig var veldig glad i mat. Jeg begynte å kaste opp. Etter hvert kompenserte jeg også for matinntaket med avføringsmidler og trening. Det første skrittet på en lang vei mot å bli frisk, kom når Irene bestemte seg for å akseptere seg selv. – Jeg klarte ikke å kaste opp mer. Klarte ikke å være så slem med kroppen min. Men løken har mange lag som de sier, og noen sår trenger tid på å heles. Uten oppkast gikk da bulimien over til en overspisingslidelse. På den tiden ante jeg ikke at dette var en sykdom og jeg følte på en enorm skam, noe som også bidro til at jeg ikke søkte hjelp. Det tok mange år før jeg hadde ord som gjorde at jeg kunne dele skammen, forteller Irene.

”

Det handler om å komme ut av hodet, og ned i kroppen. – Meditasjon ble etter hvert en viktig del av livet mitt, noe som bidro til at jeg ble tryggere i meg selv og turte å søke hjelp. Men det var først når jeg oppdaget mindfulness, at jeg fant ut hvordan jeg skulle håndtere hele meg som menneske. Da lærte jeg meg å ikke distrahere meg fra smerten, men å våge å kjenne på den. Endelig hadde jeg funnet et verktøy som viste meg hvordan jeg kunne bli mer vennlig ovenfor meg selv, og akseptere meg selv. Jeg skjønte at jeg må ta meg selv på alvor og at jeg er helt ok, akkurat som jeg er. Det som er unikt med mindfulness er at det tar for seg hele mennesket på en naturlig måte og rommer hverdagens utfordringer. Det handler om å komme ut av hodet, og ned i kroppen. I mindfulness lærer du deg å hvile i din egen kropp. ROS tilbyr nå mindfulnessgrupper i Oslo og Bergen. I Bergen er det Irene som leder disse, og hennes grupper er da spesielt rettet mot mennesker med overspisingsproblematikk. Et viktig element på kursene er konseptet mindful eating som kort fortalt vil si å spise på en mer oppmerksom måte. – Under overspisingsepisoder er du ikke tilstede, du spiser på autopilot. Ved å praktisere mindful eating lærer vi oss å skille mellom fysisk og psykisk sult. Vi øver oss på å være tilstede, til å kjenne på smakene . Et prinsipp jeg synes er viktig er at du kan spise hva du vil, men gjør det med tilstedeværelse. Ønsker du å spise en sjokolade så gjør det, men kjenn etter, la smakene fylle hele deg og nyt det. Sitt, vær tilstede og pust. Jeg pleier å anbefale at man øver seg på å ha et måltid om dagen der man i fem minutter er helt tilstede. Uten Facebook, TV eller andre forstyrrelser. Men det er viktig med fleksibilitet for dette er verktøy som skal fungere i hverdagen. Vi ønsker å gå bort fra all form for rigiditet, forklarer Irene. De fleste med overspisingsproblematikk som kontakter ROS har prøvd velmenende råd om å spise mindre og trene mer uten særlig lovende og vedvarende resultater. Irene er overbevist om at mindfulness er et verktøy som kan hjelpe svært mange. – Det handler om å hente tilbake respekt for egen kropp. Gjennom mindfulness kan du flytte fokus fra å gå ned i vekt, til å ønske å være snill med deg selv. Når du har snudd dette kommer vennlighet inn i livet ditt. Og da begynner ting å skje.

FOKUS

BOOST

deg selv

Tekst: Kristin Stotesbury, FOTO: ISTOCKphoto

Samfunnet rundt oss er i stadig endring. Utviklingen er raskere enn vi klarer å observere. Det nyeste varer ikke lenger en morgendagen. Det er kaos. Et høyt tempo og et økende press bringer med seg stress. Det sliter oss ut. Hvordan være stabil når alt rundt er så ustabilt? Hvordan bevarer man seg selv når jaget er å fornyes? Her er tipsene for å holde hodet over vannet i en verden som stadig vil at vi skal oppdateres og endres.

AKSEPT Noe som er relativt, har ingen absolutt verdi eller absolutte egenskaper i seg selv, men skifter egenskaper og verdi avhengig av hvem som ser. Vil det si at jeg er relativ?

Verden prøver å fortelle oss hvordan vi skal, må og bør. Men hvem sier vi må følge? Blir vi lykkeligere av det? Eller blir vi bare en fremmed versjon av noe vi trodde vi både kjente og forsto? Aristoteles mener at det bare er en måte å unngå kritikk på: ikke gjøre noe, ikke si noe, ikke bli noe. Vil vi leve på denne måten?

I noens øyne kan jeg være så mangt. Teit, uinteressant, samtidig rar, fryktelig sær og ellers ganske umorsom. I andres øyne kan jeg derimot være helten over alle helter.

Tiden har kommet for å akseptere hvordan vi er. Vi må ikke forbedres, endres og slite oss ut. Vi kan være - bare være. Det er greit å ikke passe inn i samfunnets mal faktisk sunt.

I mine øyne, hvem er jeg da? Det gode syn, det dårlige syn, eller mitt syn på meg?

Å være sint, tenke negativt og være lei seg er like naturlig som å være munter og glad. Vi må ikke alltid være den beste versjonen av oss selv, som selvhjelpsbøkene formaner oss til. Det er faktisk menneskelig å ha spekteret av følelsene fra minus til pluss. Aksepterer vi og tåler dem, slipper vi å kjempe mot dem. På sett og vis booster vi oss selv ved å akseptere oss selv. Både som vi er og hvordan vi har det. Som Andreas Wahl demonstrerer i NRK-serien Folkeopplysningen, viser det seg at det å anstrenge seg for å unngå å tenke negativt, faktisk retter oppmerksomheten vår mot det og gjør at vi tenker desto mer negativt.

I filosofien sies det at vi er verdifulle i kraft av å være det vi er. Med andre ord har vi egenverdi, selv om vi er relative. Dette må vi huske, når behovet for å passe inn blir for sterkt. Å tilpasse seg, for å bli akseptert, for å bli likt, for å slippe unna kritikk, for å oppnå noe - har en hårfin grense. Man har lært om dette «naturlige» utvalget på skolen. Fenomenet som beskriver hvordan de med tilpassede egenskaper forblir. Problemet er når det går for langt. For hvor ble vi av?

Supermann En annen øvelse som gir en mer umiddelbar boost av selvfølelsen, er å stille seg opp som Supermann. Dette er faktisk bevist ved forskning utallige ganger.

”

Stå som en superhelt, føl deg som en superhelt, vær som en superhelt!

Da stiller man seg opp, har bena litt fra hverandre, armene på hoftene, albuene bøyd, hode hevet. Holdningen oser styrke. Det å stille seg opp som en helt, regulerer visstnok hormonene i kroppen og gjør at vi faktisk føler, og oppfører oss som en helt. I et av de psykologiske studiene ble deltakerne tildelt enten (1) den styrkende-posisjonen, som Supermanposisjonen, eller (2) det som kalles en beskyttende posisjon. Her er holdningen mer stakkarslig og man holder rundt seg selv, er framoverlent og har bena i kryss. Deltagerne skulle stå i sin tildelte posisjonen i to minutter. Så ble testosteronnivået (hormon knyttet til makt) og kortisolnivået (hormon knyttet til stress) målt. I tillegg sjekket de om gruppene adopterte ulike atferdstendenser. Resultatene viste at de som hadde høyere testosteron-nivå (mer styrke) og lavere kortisolnivå (mindre stress) enn sitt normalnivå, var de som stilte seg i Superman-posisjonen. Det motsatte gjaldt dem som stilte seg i den beskyttende posisjonen. I tillegg var atferdstendensene knyttet til Superman mer vågalt enn tendensen hos de beskyttende. Deltakerne i Superman-posisjonen rapporterte også å føle seg mer «Powerful». Skal man tro denne forskningen kan altså det å late som om du er en superhelt, i to minutter, gjøre at du føler deg mer styrket. Stå som en superhelt, føl deg som en superhelt, vær som en superhelt!

FOKUS

SELVFØLELSE-PLATTFORMEN Plattformen er et verktøy som gjør at vi kan ha beina på bakken selv når det stormer. En safe-island som minner oss på hvem vi er, hva vi står for, og hvor vår egenverdi ligger. En plattform vi bygger selv, som ingen kan ta fra oss. Poenget er å samle nok kunnskap om oss selv til å takle motstand. En plattform som stadfester at du, din versjon, er god nok. På sett og vis blir plattformen den rasjonelle delen. Den skal gjøre at vi respekterer oss selv, til og med når vi er blant dem vi innerst inne føler er bedre enn oss. På sikt kan plattformen, selvfølelsen vår, minne oss på at vi ikke har planer om å endre oss, for å bli lik dem vi lengter etter å være som. Selvfølelsen lar oss kjenne på vår egenverdi. Den gjør at vi aksepterer våre mangler. Våre styrker, våre svakheter. Slik at vi ikke lar oss tråkke på. Selvfølelsen den regjerer. Et anker som gjør det trygt å bare være.

Plattformen, steg for steg:

Samle kunnskap om dine styrker og svakheter.

¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡

Jeg har en god venn. Jeg er ikke den mest populære. Jeg er morsom. Jeg kan være litt frekk. Jeg kan bli vanvittig sint. Jeg kan være sprudlende glad. Jeg er sensitiv. En styrke og en svakhet.

Finn ut hva du står for:

¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡

Jeg er ikke hva jeg gjør Min verdi er ikke avhengig av prestasjon En god person kan gjøre feil Miljø er viktigere enn mote, for meg, og det er greit. Helsa er viktigere enn karakterkortet/karrieren Jeg er meg, min versjon. De er dem, deres versjon. Jeg vil være likt for hvem jeg er, med mine feil og mangler. Ingen er perfekt. Jeg trenger mat, hvile og kjærlighet like mye som alle andre.

Husk på plattformen i stormen

¡¡ Når du sier noe dumt. En god person kan gjøre feil. Ingen er perfekte. Jeg vil være likt for hvem jeg er med mine feil og mangler. Jeg er meg, min versjon. De er dem, deres versjon. ¡¡ Når rigide umenneskelige rammer brister. Jeg trenger mat, hvile og kjærlighet like mye som alle andre. Min verdi er ikke avhengig av prestasjon. Jo mer vi utforsker hva vi står for og aksepterer både våre styrker og svakheter desto mer ålright vil det være å leve i vårt skinn. Etter hvert vil momentane tanker og reaksjoner dempes og følelsen av å være og gjøre feil erstattes av å være trygg i seg selv. Klarer man å bygge seg opp en sunn selvfølelse blir det en slags rustning mot livets utfordringer.

Speilet

TAPPER OG FYLLER

Speilet kan være et sted hvor ingenting føles greit. En vond følelse. Vi ser oss selv. Noe som egentlig ikke skal være belastende. Vi ser tross alt ikke hvem vi er. Vi ser vårt ytre.

Ofte er vi ikke alltid klar over hva som gir oss glede og hva som faktisk tømmer lageret. Da kan det være nyttig å ta i bruk Tapper vs. Fyller-øvelsen hentet fra boken «Å sette seg selv i frihet» Av Edel Irene Bjørheim Aases.

Et lite grep som kan gjøres, er å finne et bilde fra da du var et lite barn. Selv fant jeg to bilder. Et som får meg til å le. På dette bilde vil jeg oppriktig si at jeg er verdens kuleste kid på to ben. Et annet bilde som gjør meg varm. Hvor jeg bare er skjønn. Disse to bildene henger jeg på speilet. Bildene ser jeg samtidig som jeg ser meg selv.Jeg kan og vil ikke si noe stygt om det skjønne barnet jeg ser på bildene. Det er ingenting galt med henne. Utfordringen er å prøve og huske på at barnet på bildet faktisk er deg, fortsatt.

Først lager vi en liste med to kolonner. På den ene siden skriver vi det som tapper oss for gode følelser. På den motsatte siden fyller vi inn hva som gir påfyll av gode følelser. Et godt verktøy å ta i bruk for å skille mellom hva som faktisk gir oss energi versus det som tapper. Er vi klar over hva som påvirker oss i hvilken retning kan vi mulig lettere bedømme hva som er lurt å prioritere. Denne strategien kan tenkes å ha en mer langsiktig effekt og kan være nyttig for å øve på å være god med seg selv. Når vi er trygge på oss selv kan vi «Ja», men også «Nei», og ta vare på oss selv.

Når noe blir for mye, håndterer vi det. Ugunstige strategier har vi alle. Å lære seg nye er krevende, men i lengden verdt det. Det tar tid å lære kroppen en ny måte å håndtere stress på. Likevel skader det ikke å gjøre et forsøk. Vi heier på deg!

Rå dg hj i ør ve ne rs

”

Hva gjør livet godt å leve? Det er et stort spørsmål som det finnes mange svar på. Kanskje har det noe med å leve i tråd med det som kjennes sant og ekte, men hvordan kan vi vite hva som er sant og ekte?

Leveregler på godt og vondt

Tekst: Monica Lindberg, RÅDGIVER ROS OSLO Foto: ISTOCKPHOTO Når vi utforsker nærmere det som blant annet ligger til grunn for vår motivasjon; våre verdier, overbevisninger og leveregler, blir det tydeligere om vi lever i overensstemmelse med det som kjennes ekte og verdifullt. Jeg har lyst til å rette fokus på en av de grunnleggende drivkreftene som vi alle har i livene våre; leveregler. Leveregler påvirker hvordan vi oppfører oss og handler i gitte situasjoner og hvordan vi opplever det som skjer. Reglene våre er såkalte triggere for våre følelser, og de er med på å avgjøre om noe kjennes godt eller vondt. Når vi reagerer negativt på noe; for eksempel på noe en annen person gjør eller sier, så henger det mest sannsynlig sammen med at det bryter med våre egne regler. Hvis reaksjonen vi får går sterkt utover forholdet vi har til personen, kan det være nyttig å spørre seg selv: hva er viktig – mitt forhold til denne personen eller mine regler? Levereglene dannes i løpet av oppveksten vår, gjennom opplevelser og erfaringer. De fleste levereglene er ressurser som gjør at vi kan navigere oss gjennom livet på en fornuftig måte. De bidrar blant annet til at vi fungerer i hverdagen og at vi forholder oss til normer og regler i samfunnet. Våre leveregler kan også bygge og styrke vår helse, både fysisk og mentalt. Men, så hender det at noen av våre leveregler kan tappe energien ut av oss og i ytterste konsekvens gjøre oss

syke. Når levereglene tapper mer enn de gir, vil de begrense livskvaliteten. I stedet for å være ressurser blir de sabotører. Eksempel på sabotører kan være: «Jeg er ikke verdt å være glad i» «Hvis jeg bare var sånn ville det bli bedre» «Å være sur eller sint er å være ute av kontroll, barnslig, umoden» «Dette er den tragiske historien om mitt liv» «Sånn er det/jeg bare» Ofte er det slik at noen av levereglene våre har vi «tatt for god fisk» – vi har tatt de til oss på et tidspunkt i livet uten egentlig å være klar over hvor de kom fra. Kilden kan være barndommen og de autoritetspersonene vi ble påvirket av i oppveksten, eller samfunnets regler og normer som vi er vokst opp med. Ettersom årene har gått har vi kanskje glemt å undersøke om sabotørens påstander eller egenskaper nå er til å stole på. Dersom negative leveregler i stor grad styrer måten vi tenker, føler, handler eller forholder oss til andre mennesker, vil vi ofte kjenne følelser som sinne, sorg og angst. Når de negative levereglene får dominere livene, kan vi bli sittende fast i mønstre der vi stadig saboterer oss selv uten å være det bevisst. En indre sabotør vil gjerne fortelle deg hvem og hvordan du er, mens den definerer og tolker hver eneste erfaring du har, og den vil at du aksepterer dens fortolkning som selve sannheten, selve virkeligheten.

Sabotøren har ulike egenskaper som blant annet: ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡

En talsperson for alt som er galt eller kan gå galt. Er sofistikert. Du skal tro at alt den sier er til ditt eget beste. Er kilden til dine negative tanker. Har en utrolig evne til å formere seg. Vil at du kaster bort tiden til å gjenoppleve fortiden og bekymre deg for fremtiden. Analyserer alle forhold mellom mennesker eller ting. Vil at du skal tro at den er hjertelig omsorgsfull i å beskytte og tjene deg. Vil ha deg ut av din fine verden av begynnende klarhet og tilfredshet. Den gjemmer seg for deg utenfor din bevissthet. Forteller deg ofte at dersom du endrer deg kan du risikere å; - miste venner - feile/ha feil - bli avvist - bli pinlig berørt, og så videre.

Så selv om sabotøren tilsynelatende jobber for dine beste interesser, så er dens intensjon dessverre helt motsatt. Den vil nemlig at du skal føle deg elendig.

Spiseforstyrrelser er ofte knyttet til følelser av skam eller en grunnleggende opplevelse av å være feil. En del av tilfriskningen kan være å avsløre hvordan sabotasjen foregår i den som er syk av en spiseforstyrrelse eller har det vanskelig med mat, kropp, selvfølelse og/eller trening. Jeg tror mange vet at det å for eksempel akseptere seg selv er avgjørende for å ha det godt med seg selv og livet. Å si til seg selv at jeg bare må akseptere meg selv, har liten eller kortvarig effekt. Fordi det er ikke noe vi kan gi ordre om eller «bare gjøre». Først trenger vi å finne ut hva det er som ligger bakenfor den opplevelsen en har når en ikke opplever at en kan akseptere seg selv eller kjenne livsglede. Det er faktisk ikke slik at en alltid oppnår noe bare ved å gjøre noe eller endre noe med konkret handling. Det nytter ikke å prøve å kvitte seg med kritikerstemmen ved å skyve den unna. Det fører bare til at den kommer enda sterkere tilbake. Vi kan heller bruke nysgjerrigheten til å finne mer ut av opphavet til de negative levereglene og hvordan de påvirker oss i hverdagen. Målet for sabotøren er gjerne å overdøve den naturlige

21 Illustrasjon: istockphoto

”

Å synliggjøre sine sabotører er å nærme seg sin egen sårbarhet, og det innebærer også å være ærlig overfor seg selv.

visdommen fra vårt indre. Det rommet i oss selv som eksisterer bakenfor tanker og følelser. Det rommet som vi kan få tilgang til gjennom ro, stillhet og oppmerksomt nærvær.

Sabotør 1 Sabotør 2 Sabotør 3 Sabotør 4 Ta videre for deg en og en sabotør etter hverandre:

Noen ganger trenger vi hjelp utenfra til å bearbeide årsaken til at vi ser oss selv på en negativ måte eller kanskje har en grunnleggende følelse av å være utilstrekkelig, feil eller verdiløs. Noen kan ha nytte av å jobbe med disse mønstrene på egen hånd eller i kombinasjon med behandling, terapi eller veiledning.

4. Hva vil du miste dersom du gir slipp på sabotøren?

Arbeidet med å avsløre sine sabotører kan være en del av en kontinuerlig prosess med å være mer oppmerksomt tilstede i eget liv. Utforskningen kan begynne ved å kartlegge hvordan våre leveregler påvirker oss i hverdagen.

7. Hvordan kan du gå frem for å temme/fjerne sabotøren? Hvilke konkrete handlinger eller strategi vil du bruke?

Øvelse

Her er et forslag til hvordan du kan gå frem for å avsløre dine negative leveregler.

1. Begynn med å bruke oppmerksomheten din ved helt

enkelt å legge merke til den kritiske stemmen. Å legge merke til betyr kun å legge merke til. Det har ingenting å gjøre med å skulle fikse noe som helst. Observer som om du ser på en film eller noe annet utenfor deg selv. Du ser på skjermen/lerretet mens det som utspiller seg får skje. Bare det å observere din sabotør vil utfordre han/henne.

5. Hvilken alternativ leveregel kan erstatte sabotøren? 6. På hvilken måte vil den nye leveregelen berike ditt liv?

Hvordan kan du leve etter din nye leveregel? Hvilke konkrete handlinger eller strategi vil du bruke? Noen sabotører kan være vanskelig å sette ord på. Da kan du tegne, eller beskrive hvordan den fremstår for deg i form av lys, farge, bilde eller bevegelse. Å synliggjøre sine sabotører er å nærme seg sin egen sårbarhet, og det innebærer også å være ærlig overfor seg selv. Det kan kreve mye mot å ta et bevisst valg om å stå i lyset fremfor å gjemme seg i mørket, eller å velge det gode fremfor det vonde, eller kanskje du heller kan kalle det å velge det som virkelig er sant og ekte for deg.

Hvilke tanker/regler/overbevisninger har du som begrenser deg eller gjør det vanskelig for deg i hverdagen?

Sabotøren kommer frem i lyset på samme måte som det velkjente trollet kommer ut av mørket og treffes av lyset – trollet blir mindre skremmende.

Sabotør 1 Sabotør 2 Sabotør 3 Sabotør 4 (fortsett på et annet ark for sabotør 5, 6, 7, osv)

Når du avslører selv-sabotasjen kan det hende du oppdager at du er god nok som du er. Det kan også hende at du vil gå videre med å bli bedre kjent med deg selv og kanskje velge å sette pris på kvalitetene ved deg som menneske.

2. Hvordan begrenser /ødelegger sabotøren deg i hver-

Dersom du trodde at du måtte forandre deg for å bli bedre, kan det heller være at du nå vil kunne romme mer av den du er med større grad av forståelse, omsorg og tålmodighet. I lys av dette kan du få tilgang til ressurser i deg som gjør at du tar bedre vare på deg selv.

dagen? Hva får den deg til å tenke eller gjøre/ikke gjøre som reduserer din helse og livskvalitet? Sabotør 1 Sabotør 2 Sabotør 3 Sabotør 4

3. På hvilken måte får sabotøren deg til å tro at den jobber for ditt eget beste? Hvilken begrunnelse gir den for at du skal beholde den?

Veiet

og funnet frisk.. Tekst: Thea Wolff Kristensen FOTO: PRIVAT Etter å ha tenkt og tenkt finner jeg fortsatt ikke noe godt eksempel på en sykdom der friskhet måles i vekt. Tenk så lett det hadde vært! Undersøkelser ville vært overflødige. På legekontorene ville det aldri vært kø, for man kunne sjekket seg selv hjemme, på vekten, før frokost. Er jeg syk, eller er jeg frisk? Vi får trå opp og se! Og så åpenbarer det seg, tallet som definerer deg, og livet går videre. Men det er fortsatt slik at flesteparten av dem som er undervektige ikke har en spiseforstyrrelse, og at flesteparten av dem som har en spiseforstyrrelse ikke er undervektige. Hvilket kaos! Hvem er syk og hvem er frisk? Overvektige og undervektige spiseforstyrrede møtes ulikt. Undervekt kan være et symptom på mange sykdommer, og undervekt påvirker kroppen både fysisk og psykisk, spiseforstyrret eller ikke. Undervekt ved en spiseforstyrrelse betyr egentlig bare at man har to problemer, der man må behandle begge deler for at pasienten skal ha en mulighet for å bli frisk. Jeg tør å påstå at spiseforstyrrede som også er undervektige, møter større forståelse og blir tatt mer alvorlig enn de som er normalvektige eller overvektige, fordi de fleste har et klart bilde av hvordan man skal se ut når man er syk. Og om man ikke passer inn i dette bildet, så er man ikke syk, eller ikke syk nok. For å være helt tydelig, dette er riv ruskende galt!

To bilder, to vektklasser, én person. Her er to bilder av, ja, meg. To smilende ansikter, pike med perleøredobb og det hele. Det er vel omtrent et år mellom disse to fangede øyeblikkene av liv. På det ene er jeg undervektig, på det andre er jeg normalvektig. På det ene er jeg innlagt, på det andre er jeg utskrevet. På det ene har jeg en spiseforstyrrelse, på det andre har jeg en spiseforstyrrelse. På det ene hater jeg kroppen min, på det andre hater jeg kroppen min. På det ene styres dagene mine av mat, trening, kropp og vekt, på det andre styres dagene mine av mat, trening, kropp og vekt. Ingen av bildene viser hva som skjer inni. Ingen av bildene forteller deg noe annet enn akkurat hvordan jeg ser ut akkurat der og da. Og hvordan jeg ser ut definerer ikke meg. At jeg ser godt ut, for å bruke en forhatt frase, betyr ikke at jeg har det bra. At kroppen min ser frisk ut, betyr ikke at jeg er frisk. Følelser druknes i mat og forakt.

”

I mitt lange liv med spiseforstyrrelser, har jeg møtt mange som deler min diagnose. Og der stopper stort sett likheten.

Jeg er veiet og funnet frisk. Men min psykiske helse kan ikke måles i fysisk tyngde.

En spiseforstyrrelse er en mestringsstrategi som blir en slags avhengighet. Noen drukner problemene sine i alkohol, noen ruser seg, noen skader seg selv, noen isolerer seg. Vi med spiseforstyrrelser lar følelsene våre styres, druknes og undertrykkes av mat, ikke mat, overspising, fasting, oppkast, trening, overtrening, regler, brutte regler, dårlig samvittighet, kroppsforakt, speilbilder, selvutvisking. Kontroll som tar kontrollen over oss.

mitt. Musklene mine er sterke. Hjertet mitt slår akkurat passe fort. Jeg er blitt litt brun. Jeg har lår som møtes på midten og en rumpe det er godt å sitte på. Jeg ser ut som en kvinne. Jeg ser sterk ut, jeg ser frisk ut.

Vi prøver bare å overleve, som alle andre. Noen spiser for lite over for lang tid. Noen spiser for lite på dagen og for mye om kvelden. Noen spiser for lite hele uken og spiser for mye i helgene. Noen spiser for mye hele tiden. Noen spiser for lite og kaster opp alt. Noen spiser for mye og kaster opp alt. Noen løper hele dagen og spiser hele natten. Noen løper hele natten og spiser bare klokken åtte. Noen spiser bare kalde ting, noen spiser bare varme ting. Noen tar piller for å få alt til å gå tvers igjennom. Noen spiser bare grønnsaker. Noen spiser bare tyggis. Noen spiser litt av alt, hele tiden. Noen spiser bare såkalt sunne ting, noen spiser bare is. Noen spiser bare hvite ting. Noen spiser veldig sakte. Noen spiser veldig fort. Noen spiser bare røde ting. Noen spiser bare hver fredag. Noen spiser bare med kniv og gaffel. Noen spiser bare stående. Noen er redde for sulten. Noen er redde for å være mett.

Hodet virker som det skal. Jeg kan huske ting, konsentrere meg. Jeg kan skrive. Jeg har spist frokost. Jeg skal spise lunsj. Jeg løp i går, og skal slappe av i dag. Kroppen er i balanse, det kommer akkurat passe inn, og det går akkurat passe ut. Følelsene mine kommer og går. Noen ganger gråter jeg. Noen ganger ler jeg. Følelser er overskuddsvare. Jeg har overskudd. Jeg føler. Om du så meg, ville du sett dette. Om du ikke visste bedre, ville du trodd at det går strålende. Du ville lurt på hva jeg jobber med? Ikke jobb? Hva jeg studerer? Studerer ikke? Hva jeg gjør? Er syk, ja, fortsatt. Jo takk, jeg vet jeg ser så godt ut. Tusen takk for det. Det er nå kampen begynner. Undervekten er behandlet, med suksess. Følelser jeg ikke har hatt overskudd til å føle på, føler jeg nå så mye av at jeg blir helt gal. Behov som er blitt undertrykt så lenge, våkner til live igjen. Det er nå kampen begynner. Nå som alt ser bra ut, og jeg føler meg forferdelig. Nå som alle tror at jeg er frisk, og jeg er like syk, inni. Det er nå det er kaos i hodet.

Noen drikker masse Pepsi Max. Noen drikker ingen ting. Noen er redde for brød. Noen er redde for eggeplommer. Noen spiser bare alene. Noen spiser bare sammen med andre. Noen er kvinner, noen er menn. Noen er barn, noen er voksne. Noen er mødre, noen er fedre. Noen er veldig sosiale, noen er isolerte. Noen jobber, noen studerer, noen er utenfor. Noen er passe, noen er tynne, noen er tykke. Mange overlever, noen dør. Mange overlever, ingen lever. De fleste ser friske ut, de fleste er veldig, veldig syke. Kroppen min har det kjempebra i dag. Jeg mangler ingen ting, til og med jernlageret er fullt. Jeg er varm. Alle organer fungerer som de skal. Håret gror på hodet

Det er nå jeg er ambivalent. Det er nå jeg er redd. Redd for hvordan jeg vil takle livet, om det er noe liv igjen å takle. Redd for å leve, redd for å dø. Redd for å være normalvektig, redd for å gå ned i vekt, redd for å gå opp i vekt. Det er nå jeg føler smerte og glede og kjærlighet og sinne. Det er nå jeg husker ting som har vært og ser for meg hvordan ting kan bli. Jeg er veiet og funnet frisk. Men min psykiske helse kan ikke måles i fysisk tyngde. Så jeg prøver så godt jeg kan, leter etter mer hensiktsmessige mestringsstrategier. Det er det livet jeg nå er på vei tilbake til som jeg flyktet fra. Dagene mine styres fortsatt av spiseforstyrrelsen, men fordi jeg er fysisk sterkere, er jeg også psykisk sterkere til å kjempe imot. Jeg finner andre måter å overleve på, så jeg får tid til å leve.

Illustrasjon: istockphoto

ROS aktiviteter Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

Lillehammer kommune Barneverntjenesten lillehammer.kommune.no

Vennesla kommune vennesla.kommune.no

Sel kommune

KURS: VEIEN VIDERE

sel.kommune.no

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

Frogn kommune

Enhet for utvikling, tilrettelegging og omsorg frogn.kommune.no

Rælingen kommune ralingen.kommune.no

Gildeskål kommune gildeskal.kommune.no

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppen ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

Lavangen kommune lavangen.kommune.no

Fræna kommune frana.kommune.no

Nes kommune

Psykisk helsetjeneste nes-bu.kommune.no

PÅRØRENDEGRUPPER

Kvinnherad kommune

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

kvinnherad.kommune.no

Herøy kommune

Barn, Familie og Helse heroy.kommune.no

Sund kommune sund.kommune.no

Frogn kommune

PÅRØRENDESEMINAR

Psykisk Helsetjeneste

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

frogn.kommune.no

Stordal kommune Psykisk Helse

stordal.kommune.no

Giske kommune

Psykisk helsearbeid giske.kommune.no

Vågan kommune

Yoga

Psykiatri- og Rustjenesten

Ved senteret i Hordaland tilbyr ROS gratis yoga, individuelt og i grupper. I tillegg tilbyr vi drop-in yogaklasser i Trondheim . For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

vagan.kommune.no

Hurum kommune hurum.kommune.no

Odd Gleditsch AS

Havhesten

6902 FLORØ Tlf. 57 75 67 20

Dronningens gate 3 3211 SANDEFJORD Tlf. 33 44 83 20

Hitrafisk

Eiendomsinvest Holding AS

v/ Arild Furuvik

Nedre Kvennhusvegen 1 7310 GJØLME Tlf. 911 31 578

Myrabakken Næringssenter 6010 ÅLESUND Tlf. 70 17 83 00

Mjøsgrønt AS 5643 STRANDVIK Tlf. 56 58 16 49

Silovegen 10 2335 STANGE Tlf. 480 98 837

Ivar Brendemo Gull og Sølv

Skedsmo Senter

3677 NOTODDEN Tlf. 35 02 29 56

Furuveien 1 2020 SKEDSMOKORSET Tlf. 400 78 631

Ytrebygda bydel Sandsli helsestasjon for ungdom

E. V. Tak & Bygg AS

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom

Vestre Viken HF

Klinikk for psykisk helsevern Avdeling for barne- og ungdom

Myren 5 A 3718 SKIEN Tlf. 975 81 164

Tore Buer Transport

Bjørkedalvegen 590 3948 PORSGRUNN Tlf. 900 58 989

Lb Tur Lars B Brekka

Dokka

Storgata 55 2870 DOKKA Tlf. 61 11 06 00

Tunvollveien 46 3057 SOLBERGELVA Tlf. 477 57 473

Fanatorget, Aurdalslia 14, 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Teaterg 41, 3 etg., 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Rk Varmepumper AS

Nesjarveien 1 3960 STATHELLE Tlf. 35 99 65 55

Skårersletta 55 1473 LØRENSKOG Tlf. 21 61 10 00

Helse Sør-Øst - Klinikk for psykisk helse og rus

Erik Børresensalle 11-14, 3015 DRAMMEN Tlf. 03 525

Kongeveien 79, 3188 HORTEN Tlf. 33 04 98 80 - www.gecom.no

Stiftelsen

Be Sørensen Spesialentreprenør AS

Trasoppklinikken

Høgvollvegen 31 3850 KVITESEID Tlf. 970 37 729

Trasoppterr. 25, 0672 OSLO Tlf. 23 34 82 00

Veum Allé 1, 1612 FREDRIKSTAD - Tlf. 08 600

SiV HF

Klinikk psykisk helse og rusbehandling Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG Tlf. 33 01 80 00

Kongensgate 33, 3701 SKIEN Tlf. 35 90 47 00 www.borgestadklinikken.no

Youngsgt 11, 0181 OSLO Tlf. 02 390 - www.industrienergi.no

A-K maskiner AS avd Gjøvik

Thomasdalen 9, 2818 GJØVIK Tlf. 61 13 86 30

Parkv. 1, 2500 TYNSET Tlf. 62 48 28 88 - www.orkide.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Regional seksj for Spiseforstyrrelser Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO Tlf. 23 01 62 30

Trenger du noen å snakke med? ROS er tilgjengelig på chat, telefon og e-post, alle hverdager.

ROS 3-2016.pmd

Tlf: 948 17 818 Chat: nettros.no E-post: info@nettros.no 31.08.2016, 10:57

STØTT OSS I KAMPEN MOT SPISEFORSTYRRELSER BLI STØTTEMEDLEM

Medlemskap i ROS er åpent for alle som ønsker å støtte ROS sitt arbeid. Meld deg inn ved å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434 eller benytt innmeldingsskjema på nettros.no Bedrifter, institusjoner, lag og foreninger som ønsker å bidra, kan tegne kollektivt medlemsskap ved å ta kontakt via admin@nettros.no.

GI EN GAVE

Ved å sende SMS med kodeord ROS50 til 2434, støtter du ROS med kr 50. Du kan også sende gave via Vipps, vårt vippsnummer er 12720.

BIDRA MED DIN GRASROTANDEL

Ved spill hos Norsk Tipping vil inntil 5 prosent av spillinnsatsen gå direkte til ROS, og best av alt, hverken innsats, premie eller vinnersjanse reduseres. Registrer oss som grasrotmottaker hos din kommisjonær. ROS sitt organisasjonsnummer er 971021160.