ROSinfo 3/17 by Rådgivning om spiseforstyrrelser

03/17

FOKUS:

overganger

Kjære støttemedlem Sommeren har ikke helt forlatt oss ennå selv om vi skriver oktober måned. Overgangen fra deilige lyse sommernetter til å merke høstmørket senke seg, gjør også inntrykk på de fleste av oss. For noen er dette en positiv overgang, men for andre kan denne overgangen være mer utfordrende. Livet består av utallige overganger som vi kanskje ikke helt tenker over. Fra mammas mage hvor alt kjentes trygt og godt, til et møte med verden utenfor som en nokså brutal overgang. Overgangen fra barn til tenåring og ikke minst fra tenåring og inn i de voksnes rekker som mange finner både forvirrende og utrygt. Å bevege seg fra et sted eller et tidsrom i livet til et annet, kan vekke alt fra pirrende glede og nysgjerrighet til stor frustrasjon, motstand og angst. Alle disse følelsene gjør noe med oss. Det er helt naturlig å føle seg både ensom, redd og forlatt. I en rekke kulturer finnes det overgangsritualer. Ritualer som virkelig setter pris på og belyser det i livet vi beveger oss bort fra og det i livet vi nå er i ferd med å ta fatt på. Slike ritualer gjør oss mer oppmerksomme på hvem vi er, egenskaper vi har tilegnet oss så langt og hva vi nå står ovenfor. Små eller store overganger preger oss. Alt fra det å stå opp om morgenen, møte nye mennesker til det å kunne legge seg i en god og varm seng etter en lang dag. Hva gjør overgangene med deg – er du tilstede i deg selv – kan du kjenne hva som skjer på innsiden – hvordan du møter deg selv? I denne utgaven av ROSinfo får du mange gode tips knyttet til livets overganger og viktigheten av dem. Tusen takk til alle dere som har delt egne erfaringer i denne utgaven. Det er av uvurderlig betydning for ROS og alle våre lesere.

Irene Kingswick Generalsekretær ROS

Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter for spiseforstyrrelser i Rogaland Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Ingjerd Strøm Skreien Linn Bæra Kristin Stotesbury Asle Halvorsen Åshild Marie Tveit Walseth Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi

INNHOLD 4 Kroppen

Eit meiningssystem, metta med symbolikk.

Kjære søster

Brev fra søster, til søster

Midtveis, mellomveien, mellom midten.

Kjærsti Øverbø om livets overganger.

1o 13-21

Bokanmeldelse og intervju med Vilde Bratland-Hansen.

Veier inn og veier ut

Overganger i forbindelse med en spiseforstyrrelse.

Fra lidelse til styrke

En samtale med Sidsel Wold.

Mørk himmel, mørkt sinn?

Påvirker endringer i været endringer i humøret?

20 Tyngdepunkstsklinikk

Intervju med Jan Steinar Urdshals, ved BUP Fana, Fusa og Austevoll.

Rådgivers hjørne

ROS Aktiviteter

Monica Lindberg om kroppsfølelsen og å finne balansen.

FOKUS

KROPPEN Eit meiningssystem, metta med symbolikk. Den fortel mykje om kven eg er og korleis eg har det. Når eg har det bra tar eg vare på den, gir den kjærleik og omsorg. Då gir eg den mat når den er svolten, kvilar når den er sliten. Om morgonen tar eg litt sminke i ansiktet, kler på klede som eg likar, og børstar håret. Eg ser meg i spegelen, går ut og gløymer den for ei stund. Eg er ikkje kroppen heile tida bevisst.

Foto: istockphoto

Tekst: Cathrine NITTER

måte å meistre vanskelege tankar og kjensler på. Eller kanskje har den slutta å få fokus. Korleis eg synar meg for andre, presenterer meg sjølv i verda, har mista betydning. Hygienen skortar. Det er rett og slett ikkje plass til å tenkje på den.

Psykisk uhelse og liding kan manifestere seg kroppsleg, gje kroppslege uttrykk i begge ender av skalaen. Frå å vera den bevisst heile tida til å ikkje vera den bevisst i det heile.

Felles er at eg har slutta å lytte til den. Kroppens behov og ynskjer forsvinn i eit kaos av tankar. Destruktive tankar.

For nokon manifesterer dette seg gjennom rigiditet. Kroppstanken slepp aldri, og den indre dommaren i hovudet har tatt kontrollen. Kropp vert ein metode, ein

Livet inneberer milepålar. Vi skal gjennom eit sett med ulike fasar, identitetsreiser. Dette kan gi ulike kroppslege uttrykk – manifestere seg ulikt.

Livets fasar og overgangar

”

Inga tid i livet var prega av så mange fysiske, psykiske og sosiale endringar som i ungdomsåra. Kroppen forandra seg. Frå å vera barnleg, hårlaus og med ein kropp av lita betydning vaks eg opp til å verta eit seksuelt menneske som skulle finne ut kven eg var og kva eg skulle gjere med livet mitt. Sinnet forandra seg. Eg gråt plutseleg over dei minste ting, trudde eg visste betre enn dei fleste. Foreldre var utdatert, kjedeleg. Verda var svart-kvit, unyansert. Om ti år kom eg til å vera akkurat som den teite mora mi, og eg skulle verta audmjuk for verdas mange nyansar. Eg berre visste det ikkje enda.

Eg kunne framleis gremmast over valken på magen eller hoftene mine som var for breie. Men det betydde ikkje så mykje. Kroppen var ikkje lengre eit livsprosjekt, ei eit verdibarometer.

Då eg var yngre vart eg kroppen bevisst då eg datt på asfalten og slo hol i huda. Eller då eg ikkje klarte å henga med på fotballbana. Som barn reflekterte eg ikkje over min eksistens, mi meining med livet. I tenåra kom livets store spørsmål smygande, akkompagnert med usikkerheit og låg sjølvkjensle. Vener vart kart og kompass. Kva som var normalt i forhold til gutar, sex og alkohol var det jamgamle som fortalde. Om dei vaksne i det heile tatt bevega seg inn på dei tema lukka eg øyro. Det var middelalderkunnskap. Dei vaksne visste ikkje kva dei snakka om. Korleis det var å vera ung på 2000-talet.

Etterpåklokskapen

Frå å nærast vera eit reiskap, ei innpakning som forflytta sinnet frå A til B, vart kropp eit prosjekt. Offer for sterke, negative tankar. Noko som måtte gjerast noko med. Somme dagar var det alt eg tenkte på. Kroppsleg evaluering vart livets verdibarometer. Vanskelege tankar og kjensler fekk kroppslege løysingar. Må berre verte litt meir sånn. Og litt sånn. Då skulle eg bli meir tilfreds. Lukke vart målt i tal, og tal vart eit overordna mål. Tida gjekk og verda fekk andre fargar, fleire nyansar. Livets lærdom og visdom manifesterte seg i grått hår, rynker. Kroppen kjentes treigare. Vart fortare sliten. Klarte ikkje lengre å springe mellom vener, jobb og trening. Måtte vera meir selektiv. Ha litt fleire pausar. Fleire eg kjende fekk kroniske sjukdomar, helseplager. Nokon døydde. Den eldre generasjonen vart gamal og trengde pleie og omsorg. Inkludert mine foreldre. Helsa kom slengande i fleisen, og eg vart minna om at livet på jorda er avgrensa. At eg er avgrensa. Eg ville vera frisk for mine born. Ville ha helse til å fungere i jobb, blant vener, til å reise og oppdage. Å trivast i livet og å ha ein kropp som fungerte vart viktigare enn tida eg sprang på 10-kilometeren, eller korleis eg presterte på jobb. Eg kunne framleis gremmast over valken på

magen eller hoftene mine som var for breie. Men det betydde ikkje så mykje. Kroppen var ikkje lengre eit livsprosjekt, ei eit verdibarometer.

Eg spurde den døande om livet som var. Livet som snart ikkje var lengre. Kva minnast han då han såg tilbake? Var det noko han ville gjort annleis? Han sa han burde ha bekymra seg mindre, at han burde ha tillata seg å nyte litt meir. Han såg seg tilbake for mange gonger. Vurderte, grubla. Kasta vekk tid på unødvendige ting. Ting som ikkje eigentleg var viktige. Men kva var eigentleg riktig for deg den gongen du stod ovanfor dei vala du i dag tenkte du skulle handtert annleis? Du gjorde dine val den gong, reflektert og nøye vurdert, eller ei. Men det var det valet du gjorde. Og det skal du ikkje klandre seg sjølv for. Etterpåklokskapen kjem fyrst etterpå. Moralismens peikefinger mot ditt gamle eg er ingen tent med. Vi må erfara sjølv, og læra av våre eigne feil. Gårsdagens erfaring kan likevel hjelpe meg i dag, ved at det får meg til å stoppe opp og tenkje etter – er eg nøgd med livet mitt, slik det er no? Kva er eigentleg viktig for meg, og kva ynskjer eg å bruka tida mi på? Føler eg på harmoni, ein indre ro – eller kan eg gjere noko annleis, velje å gå ein annan veg, om eg står i eit vegkryss kor fleire retningar er synlege for meg? Det at mormor sa ho burde ha skamma seg litt mindre som ung hjalp ikkje min skam noko særleg då ho sa det. Dette var noko ho kunne seie nettopp fordi ho hadde erfart, levd og lært. Men då tida var moden kunne hennar erfaringar hjelpe meg til å reflektere over mine verdiar og kva som var viktig i mitt liv. Ein må kjenne etter, og prøva å leva i tråd meg eigne behov og ynskjer – men vi skal aldri klandre oss sjølv for å ha gått oss vill, eller i feil retning.

Kjære, snille og gode søster

Vi kranglet ger. n ni set e n si e ndr a hver te før full vi e kunn små var vi Da ner. even best Vi har alltid vært sammen og delte våre innerste tanker med hverandre. og diskuterte, vi lo høyt e Fra å være noen jeg kunn andret seg da du ble syk. , men forholdet vårt forndle te, iV er fortsatt besteven, ner å si hva jeg tenk varsomt. Jeg ble redd forurettfe du noen jeg måtte behajeg synt krangle og diskutere medreble rdig, at jeg tidvis es du behandlet meg følte, trengte. Jeg ble dd for å fortelle deg at følte meg manipulert. og snilleste ste e vakr de av en g li nem er du – t vond meg ket øns r elle slem var du i ford Det var ikke ikke var noen vei mer fortalte deg at dudeg,måttredde –forat ådetfort - men fordi din indre domRed menneskene jeg kjenner elle mamma l ti a fr si å for d let. l spi i ke k bri en jeg ble sett utenom. Sånn e solidarisk samtidig som ann, en som skulle værsom st. Jeg ble en mellommfors og pappa at du ikke hadde spi deg. jeg prøvde å forstå. Det var jo ingen jeg egentlig tod meg på så godt når du ikke var dervar deg jeg måtte prate om min verden om deg. Det I ungdomstiden handletvenn et. Ingen som en rosa elefant i romm var til stede var det deg på skolen, hjemme, medrdan harer.duNårdet?du Hvo som fikk de meg var Det en? d ti for med det går rdan Hvo . e l turte å spørr jeg som måtte svare. Jeg. gikk på repeat. Fikk et slagst distansert forhold ti spørsmålene. Det var utad det hele. Virket sterk . Var trist inni meg rrelsen. Lei sty efor s spi hele tlei t dri var Jeg na. n si og ende s avvi s vi d ti jeg var rom me Når vi var i sam om den hele tiden. Jeg har alltid forstått at dette ikke handler om mat – av å tenke og snakkelatende selvpåført. Kan du ikke bare spise, skjerpe deg? Ser du ikke at du kaster likevel er den tilsynedu ikke at du mørklegger hele tilværelsen din, og min? vekk livet ditt? Ser bet bort, gjemt vekk. Fornoen Sinnet jeg følte ble skub med dårlig samvittighet.Du Jeg har i mange år slijegtt var. er ikke Det . l fei n di ke k i er Det syk. jo er na? n si så rfor Hvo e nesk et fryktelig men du malte tilværelsen svart. Middag ble et mareritt. Å ha deg med til venninner sin feil. Jeg følte at var så utrolig vondt å se på deg mens du satt der, blek og usikker. Jeg kunne ble også vanskelig. Detdevaluerende tanker sirkulerte i hodet ditt og at du ikke klarte å slappe av, ha se at destruktive, selv telig vondt å se på. det kjekt. Det var fryk rke? Du er et av sty n di ert rvurd unde deg, l ti v a kr e t li for t l sti jeg Har ? l fei deg t ndle Har jeg beha dvis stakkarsliggjort deg, tenkt på deg som en jeg kjenner. Likevel harrjegfortisto de sterkeste og klokesteknus re. porcelainsdokke som kan e om vibrasjonene bli heller inn i meg jeg går e m gi e r nge e str t t di for el ford l ti ert t ri o ri nedp og sett over meg r deg? Når jeg føle Er jeg redd for å såresyn n, og jeg vet ikke hvorfor. oss Det tapper energien misvar selv enn å si det høyte .møt rte er lig. sme n di og over er heng n skye te ge, tun den hvor er vår av Jeg er drittlei er skal være gode. Med sol på himmelen, grønt gress og sommerfugler. Med Jeg ønsker bare at vårer.møt latter og gode samtale Elin

Kjære søster Du er min bestevenn. Vi har hatt det fantastisk samm en, men har ikke alltid vært like lett. Det blir feil å beklage det, for det var aldri min hensikt at detdetskull e bli som det ble. Jeg har satt deg i en posisjon jeg i etterk ant ser jeg ikke burde. Jeg andre at maten var vanskelig. Egentlig ønsket jeg vel at du skulle krevefortalte deg, men ingen som jeg blånektet når du ville innblande noen. Du sa til meg gang på at jeg fikk hjelp, samt idig langt, men jeg nektet. Jeg ble rasende på deg. Jeg manip ulerte deg og gang at det var gått for gang jeg greide dette ble det også et svar på at problemet heller ikke alle andre rundt meg. Hver var alvorlig nok. Jeg ga deg et ansvar som ikke var ditt. Jeg forfremmet deg til den skulle være barn. Jeg trengte at du fortalte noen, samt idig som jeg voksne, når vi egentlig begge fikk ansvar for behov jeg ikke klarte å dekke selv. Du var ikke lengernektet deg å gjøre det. Du bare en søster. Du ble også en av kropp ene jeg samm enlignet meg med. Ofte gav jeg meg. Jeg spiste alltid litt mindre enn deg. Hadde du plutselig trent deg bevisst mer mat enn gjort det samm e ble jeg sint på deg. Det ble en konku rranse som du en av dagene jeg ikke hadde ikke hadde bedt om å være deltager i. Det ble bare så vanskelig å skille når alle var opptatt av det samm e, bare at det tilsynelatende forstyrret meg mer enn deg. I tilleg g ville jeg finne det urovekkend e feigt om jeg ble bedt om å endre atferd og du fikk fortsette når vi egentlig utenfra drev med det samm e. Og hva om jeg ble tykkere enn deg, spiste mer enn deg og trente mindre enn deg? Hvordan skulle jeg forho lde meg til deg da? Det hand let ikke om hva som var greit for meg, det var hva var greit sett utenfra. Når du også var slank, var jeg egentlig slank nok for å kalles som syk? slank. Jeg skam met meg. Jeg visste hvor feil det var. Jeg ville ikkeSom om syk var synonymt med føle det jeg følte. Det var mye du ikke kunne si til meg. Enke lte følelser kunne du ikke ha, de var forbe holdt meg. Det betød at jeg ikke tok del i dine følelser i enkelte samm enhen ger. egne. Hadde du sagt du følte deg stor i kjolen din ville du gitt disse Jeg hadde nok med mine visste det. Du sa heller aldri at du hadde spist for mye. Det trengte tankene gyldighet. Du som gjentatt sa det som var feil. Du så hvor mye det skadet. Det var jeg. Det var nok av andre det altfor mange som ikke forsto. Når de gav meg cola i stedet for cola zero så du at jeg nesten begyn te å gråte. Det var du som byttet den for meg. Slik at vi kunne bli på kafeen. Du valgte dine kamp dem. Men du komm enter te det alltid. Du lot det ikke vinne. Du forsø er og denne var ikke en av mer enn kaloriene. Det betød mye. Du snek inn tanker jeg ikke tenkte kte å vise meg at livet var selv. Jeg har dårlig samvittighet for alt du har måttet se og ta del i. Jeg skulle ønske du kunne ha slupp et disse sidene av meg. Likevel holder du ut samm en med meg. Det takker jeg deg for.

Marianne

FOKUS

Midtveis, mellomveien, mellom midten. Hele tiden mellom og hvert steg ligger døende igjen. Jeg setter foten ned fra da til nå. Fra pust til pust, blunk til blunk. Hele tiden ny i det forbigående gjenlagte.

Saltvannet ligger kjølig mot huden, stikkende i vindkastet som napper frem gåsehuden. Jeg griper det lille håndkleet og drar det mykt over meg. I bevegelsen legger huden seg som små ruller av noe som ser ut som skitt. Jeg børster det av og oppdager en glinsende, myk og glatt hud under. Jeg endres, jeg blir ny. I en evigvarende overgang mellom liv og død. Hvor de begge er næring til hverandre, blir jeg ny. Med hvert pust jeg puster ut, følger et pust inn, med hvert blunk åpner jeg øynene på nytt.

Bølgehavets hånd som bryter inn i seg selv, i slaget og omfavnelsen av sanden og stranden. Møtepunktet mellom det som var og det som er, etterfulgt av det som kommer. I et brusende og skvulpende kor av sambevegelse. I sin helt egen rytme, i sin helt egen tid. Formet av vinden, verden og den bunnløse bunn. I det uendelige konstante foranderlige. Hva er det vi griper etter? Hva er det vi holder fast ved? Oss selv?

Holder jeg fast i meg selv, i frykt for å miste meg? Nekter jeg forandringen fordi den skremmer meg? Løper jeg forbi meg, for å slippe å møte meg? Hopper jeg over meg selv, i redselen for hvem jeg kommer til å miste?

Slik som bølgene hiver seg etter brytningen med seg selv, i viten om at den blir ny. Slik som dagen blir til natten og natten blir til dagen. Hvor hver dag er ny for natten og hver natt er ny for dagen. Slik hvert mitt steg er nytt. Hvor det som var ikke er, og det som er blir borte. Overganger, vandringer fra livet til livet, gjennom døden det er å leve. Glidene overganger mellom det intetanende. Livet som en eneste stor overgang hvor i mørket, ingen skiller mellom er.

Jeg undrer meg på midtveien, hvor ingenting er, om det er der å være. I pusten, svevet, blunket og steget.

Tekst & foto: kjærsti øverbø

INTERVJU/BOKANMELDELSE

13-21 Tekst: MARI Ourom

– Jeg var en kjempe! En som aldri skulle miste kontrollen igjen, men det var nettopp det jeg gjorde. Jeg trodde at jeg narret dem alle sammen, selv om sannheten var at den eneste jeg egentlig hadde lurt var meg selv. Idrettskarrieren og spiseforstyrrelsen har vært preget av en rekke overganger og vendepunkter – det kan Vilde Bratland Hansen fortelle. Hennes debutroman «13-21» er basert på årene som elitehåndballspiller og juniorspiller på landslaget. En tid preget av oppturer og nedturer på håndballbanen, samt flere år med spiseforstyrrelser. – Jeg savnet en bok da jeg selv var syk om hvordan det er å være syk og tilnærmet normalvektig. De fleste bøker om spiseforstyrrelser handler om de som er sykelig anorektiske og innlagt på sykehus – enkelte romantiserer også lidelsen og beskriver lite hva spiseforstyrrelser tar fra en. For min del handlet det om å fungere i hverdagen og være toppidrettsutøver samtidig. I dag er Vilde 23 år og frisk fra spiseforstyrrelsen. Hun studerer statsvitenskap og har nettopp fått jobb i debattavdelingen i Aftenposten. Hun møter meg på ROS senter i Oslo/Akershus og forteller åpent om de store kravene hun satte til seg selv, om hvordan hun sammenlignet seg med andre utøvere og ble drevet inn i en vond spiral som førte til tre år med spiseforstyrrelser og perioder der hun var for undervektig til å spille. – Jeg sammenlignet meg mye med andre utøvere – både andre håndballspillere og langrennsløpere. Jeg forsøkte å være noe jeg ikke var. Jeg har alltid vært høy, sterk og robust, men ville være en annen spillertype. Jeg skulle ønske jeg var mer bevisst mine styrker.

Vi vet at det er betraktelig frafall i organisert idrett i løpet av ungdomsårene, og Vilde bekrefter at overgangen mellom junior- og seniornivå var utfordrende. Hun var et stort håndballtalent da hun ble tatt ut på det norske juniorlandslaget og samtidig fikk plass på seniorlaget i eliteserieklubben Gjøvik, som eneste juniorspiller. Potensialet var enormt, og for Vilde fantes det tilsynelatende ingen begrensninger. I starten var det utelukkende gøy og mye glede – så kom problemene. Hva som gjorde henne syk er det vanskelig å sette fingeren på. – Mye skjedde samtidig. Det ble stadig mer krevende skolearbeid i overgangen til videregående, i tillegg til høyere nivå på treningene. Jeg gikk fra å være toppscorer på juniorlaget til å sitte på benken på eliteserielaget. Jeg fant ikke min rolle blant de eldre spillerne og ble stadig mer isolert fra vennene på skolen. Jeg ble tatt godt imot, men var ikke fornøyd. Jeg skjønte ikke helt hvorfor liksom. Jeg burde jo være fornøyd med å ha blitt tatt ut på A-laget og ble skremt av dagene jeg ikke ville trene. Så kom skammen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg følte meg så tom. For å kompensere for tomrommet som vokste innvendig begynte Vilde å overspise og la på seg en del. Vendepunktet kom da hun ikke fikk på seg kjolen hun skulle ha på seg på en fest. Hun tenkte at hun måtte ned i vekt for å få det bra igjen. Dermed begynte strenge regimer med kontrollering av mat og overdreven trening.

– En periode var det vanskelig å vite om jeg trente for å bli god eller for å bli tynn. Det tok lang tid å kjenne etter om jeg virkelig ville dette eller om jeg følte at jeg måtte. Jeg hadde jo sagt til alle at jeg skulle bli god. Jeg følte meg ensom – de sosiale relasjonene ble mer eller mindre borte fordi alt handlet om hva jeg skulle spise og trene. I dag har Vilde et mer avslappet forhold til mat og trening. Hun kan fremdeles ha dager der hun tenker negativt om seg selv, men hun har innsett at dette er helt normalt. Hun kan også spise med venner og takler uforutsette måltider på en bedre måte enn tidligere. Treningen er mer lystbetont og Vilde har funnet tilbake gleden i å trene, men har funnet nye treningsformer. Håndballen ble lagt på hyllen da hun fikk prolaps i ryggen og ble tvunget til å holde seg i ro. Vendepunktet kom gjennom skrivingen – den ble egenterapi. – Jeg begynte å skrive for å få utløp for tankene. Det startet som kronikker da jeg lå hjemme på sofaen med vondt i ryggen. Jeg følte meg veldig alene og for meg var det vanskelig å snakke om det som var vanskelig. Jeg ser viktigheten av å dele det som er tøft og jeg har fått

tilbakemeldinger på at mange kjenner seg igjen i det jeg skriver. Da jeg var syk skulle jeg ønske at jeg var mer bevisst på at det jeg kjente på bare var tanker. Du er ikke hva du tenker og tanker er ikke farlig! Vilde har gode råd til andre som er i samme situasjon som hun selv var. Det handler om å finne noe som er viktigere enn spiseforstyrrelsen, noe annet å engasjere seg i. Hun legger også vekt på at forebyggende tiltak er viktig. Et mer kritisk blikk i møte med sosiale medier vil kunne bidra til mindre sammenligning med andre, og det å bli bevisst hvordan glansbildene i media påvirker deg kan være avgjørende. Det er også viktig at såkalte forbilder vet hvilken påvirkningskraft de har og ikke deler detaljer av sitt kosthold og treningsregime. Det nevnes aldri tall i boken, verken når det gjelder vekt og kalorier, noe som er helt bevisst fra forfatterens side. Vilde skriver meget bra og om et svært viktig tema. Hun er åpen, tydelig og reflektert – og budskapet er klart. Det er mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det står respekt av åpenheten og ønsket om å dele sin historie for å hjelpe andre. «13-21» får min varmeste anbefaling.

Foto: Henning Gulbrandsen

FOKUS

Veier inn OG

veier ut Tekst: LINE ORVEDAL

Det finnes mange veier inn og mange veier ut av en spiseforstyrrelse. Veiene er like individuelle og særegne som personen som går den, men kan likevel være preget av en del fellestrekk når det gjelder overganger. Overganger fra frisk til syk, overganger i selve sykdommen, og overganger fra syk til frisk. Fra frisk til syk

Å utvikle en spiseforstyrrelse skjer for de aller fleste over tid. Det å gå fra å være frisk med et normalt forhold til mat, kropp og trening, til det å ha utviklet en spiseforstyrrelse kjennetegnes ofte av diffuse overganger, hvor problemene med tiden griper om seg og forverres litt etter litt. Ofte er disse overgangene lite synlig og bevisste for en selv, noen ganger også for omgivelsene. Dette kan medføre at spiseforstyrrelser er vanskelig å oppdage før det har pågått over tid.

12 Illustrasjon: istockphoto

I den spede begynnelse kan det kanskje bare være et uskyldig ønske om å gjøre noe bra for seg selv. Som å begynne å spise litt sunnere, innføre «godtelov», trene litt mer eller gå ned noen kilo. Alt dette i et forsøk på å få det litt bedre med seg selv. Hva som er utgangspunktet for dette ønsket om endring, kan bunne i mer følelsesmessige tilstander eller situasjoner som hører selve livet til. Det kan være alt fra følelsen av å være ensom og ikke passe inn, til følelsen av å ikke riktig strekke til. Mange beskriver også en følelse av et indre kaos, eller en konkret hendelse i livet som ble for vanskelig å håndtere. Behovet for å ha kontroll over noe, eller for å gjøre noe bra blir løsningen og kroppen blir en naturlig arena for dette. For andre kan disse følelsene bli såpass uhåndterbare at en flukt og lindring gjennom å spise blir eneste virksomme løsning eller utvei. I starten vil ofte dette, la oss kalle det prosjektet med å gjøre noe bra for seg selv, oppleves som en hjelp. En lykkes med løsningen, og for noen vil også positive tilbakemeldinger fra omgivelsene virke forsterkende på motivasjonen til å fortsette. Nye strengere regler innføres, med det mål å få det enda bedre og lykkes enda mere. Det oppleves som positivt å omsider ha tatt tak i situasjonen eller problemet. Mange opplever at prosjektet har en utelukkende positiv virkning i lang tid, før det begynner å bli problematisk. Det å ikke spise (ta kontroll) eller la seg selv få spise (trøst), vil med tiden ofte få noen negative konsekvenser. De fleste kommer derfor til et veiskille lenge før den tid, som blir avgjørende for om prosjektet blir forkastet eller får utvikle seg videre i en mer destruktiv retning. For de som fastholder på prosjektet blir dette ofte en kritisk overgang inn i en overopptatthet av mat, kropp og vekt eller et mer og mer anstrengt forhold til det samme. Det som i starten virket så godt og var en positiv løsning, blir nå en negativ selvforsterkende spiral.

Overganger i spiseforstyrrelsen

For de som kommer i behandling for en spiseforstyrrelse, kan selve behandlingsforløpet også være preget av overganger. Det kan være overgangen fra et behandlingsnivå til et annet, med påfølgende nye behandlere og nye terapiformer. Men også i selve spiseforstyrrelsesforløpet finnes det ulike overganger.

Mange opplever å «vandre» mellom ulike diagnoser eller at spiseforstyrrelsen kommer til uttrykk på forskjellige måter. Det er ikke så uvanlig at en mer restriktiv lidelse som anoreksi, med streng kontroll og rigide rammer, beveger seg over i perioder med kontrolltap med både overspising og oppkast. Tilsvarende kan en med bulimi ha restriktive perioder med underspising og vektnedgang. På den måten kan en spiseforstyrrelse endre karakter over tid, og ha elementer fra alle spiseforstyrrelsesuttrykkene. Denne vandringen mellom ulike utrykk er vanlig, og fører til at mange ikke kjenner seg igjen i diagnosene man finner beskrevet. Man passer ikke inn noe sted.

Fra syk til frisk

På samme måte som at overgangen fra det å være frisk til syk kan være en møysommelig prosess, vil dette også gjelde motsatte vei, altså fra det å ha en spiseforstyrrelse til det å skulle bli frisk. Et første skritt på veien mot å bli frisk kommer gjerne når de negative konsekvensene trer tydelig frem, og man opplever at prosjektet ikke bare gir, men også tar. Det er ofte i denne fasen at omgivelsene oppdager endringene og uttrykker sin bekymring. Menneskene rundt ser ofte både de kroppslige og psykiske endringene lenge før prosjektlederen selv ser dem, eller ønsker å vedkjenne seg dem. Men i takt med at det etter hvert også for den som er rammet oppleves både strevsomt og vanskelig, vil en erkjennelse med tiden ofte vokse frem. Fra selve erkjennelsen og frem til et ønske om endring, kan veien være lang. Dette handler ofte om at spiseforstyrrelsen har blitt en mestringsstrategi og en trygghet i livet. For de aller fleste er derfor tilfriskning fra en spiseforstyrrelse forbundet med varierende grad av ambivalens og usikkerhet. Ambivalensen gjør seg gjeldende ved at en fort kan skifte mellom et ønske om å bli frisk, til et ønske om å holde fast ved spiseforstyrrelsen. Tanken om å skulle stå i det som har vært vanskelig uten hjelp fra spiseforstyrrelsen kan fortone seg som helt utenkelig, og for mange blir det å gi slipp på prosjektet det skumleste de noen gang har gjort. Av den grunn er tilfriskning forbundet med fremgang, perioder med tilbakeskritt og evt. stagnasjon/stillstand. Det tar tid å skulle gjøre seg kjent med nye mestringsstrategier, finne ut av egne grenser og venne seg til livet igjen som frisk.

Fra lidelse til styrke

- en samtale med Sidsel Wold

Tekst: Kristin Stotesbury

Jeg har lenge vært fascinert av NRK-korrespondenten Sidsel Wold. Hun kan gjøre de mest uforståelige konflikter og forhold begripelige. Kanskje er det hennes ydmyke væremåte som gjør at hun formidler på slik en verdig måte. I sommer leste jeg boken hennes «Landet som lovet alt: min Israelske reise». Underveis fortalte min mor at Wold hadde slitt med spiseforstyrrelser. Jeg må innrømme at jeg først ble litt irritert. Skal alt handle om psykdom i min tid, tenkte jeg. Det var en grunn for jeg valgte en bok om verdensproblematikk. Etterhvert vokste det litt på meg og jeg ble nysgjerrig på hvordan hun klarte å snu lidelse om til styrke. Det endte med en telefonsamtale. Du hadde en spiseforstyrrelse på en tid der det var liten kunnskap og åpenhet om sykdommen. Hvordan var det for deg? Da jeg gikk i 8.klasse på ungdomskolen gikk det et rykte blant jentene om at man ikke la på seg om man bare kastet opp. Men da jeg var ung var det ingen som hadde noe navn på det og hvert fall ingen som visste at det var en sykdom. Det var bare et triks vi drev med fordi vi syntes at det var veldig lettvint. Det var imidlertid først da jeg ble voksen at jeg ble så dårlig at jeg ikke greide å styre det i det hele tatt. Det var nok kombinasjonen av at jeg la på meg og at jeg ikke greide å fullføre studiene som gjorde at jeg begynte å kaste opp maten. Jeg følte jeg ikke strakk til. Dette var

sent på 80-tallet og siden ingen visste noe særlig om spiseforstyrrelser, var det heller ingen å snakke med det om. Etterhvert ble jeg så syk at jeg følte jeg kom til å måtte sykemelde meg om jeg ikke fikk hjelp. Men det var vanskelig å få hjelp. Jeg måtte styre fælt for å få behandling, husker jeg. Jeg gikk til en psykolog en stund og han var veldig ålright han, men han hadde aldri hatt noen pasient med spiseforstyrrelser, så jeg måtte jo på en måte forklare han hva dette gikk ut på. Følte du at du ble tatt seriøst? Det var først da jeg kom til en lege på Rikshospitalet at jeg traff på noen som kunne mye om dette. Han var den første jeg traff som virkelig skjønte hva som var galt og hvordan livet mitt var. Han spurte meg rett ut: hvor ofte kaster du opp om dagen, du da? Det var veldig befriende å kunne snakke om det som om det var noe normalt. Jeg trengte ikke skjule noe hos ham. Jeg husker en av disse gangene jeg gikk til Dr. Trygstad på Rikshospitalet, da var det som om en svart klo inni meg løsnet grepet. Det var akkurat som om noen mørke krefter inni meg slapp taket, for du blir på en måte fanget. Fanget av din egen sykdom. Selv om bulimikere på en eller annen merkelig måte liker noe ved sykdommen sin. Det kan bli en måte å kontrollere følelser på. Mat kan bli brukt til så mye på samme måte som alkohol kan.

rke

Ja, jeg fikk en liten rus hver gang jeg kastet opp. Det minner veldig om alkoholisme, synes jeg. Forskjellen er at mat må man forholde seg til hver dag. Jeg har en teori om at det er nr. toerne som får bulimi. De som akkurat ikke føler at de er flinke nok. Jeg har truffet mange snille, ålrighte mennesker, som både er dyktige og ressurssterke, men som mener selv at de ikke er dyktige nok. Så jeg tror bulimien er en måte å straffe seg selv på, fordi en ikke synes at en er bra nok. En straffer seg selv for en føler at en ikke lever opp til de forventingene andre har til deg. Hva var det som hjalp deg med å bedres fra bulimien? Det som gjorde en stor forskjell for meg, og sikkert for veldig mange andre, var da Lady Diana sto frem med sine spiseforstyrrelser. Det husker jeg veldig godt, for det gjorde at skammen ble tatt bort. Det betød veldig mye for meg da en kvinne som Diana fortalte at selv hun spiste, kastet opp og selv mente at hun ikke var bra nok. Hun ga et ansikt til veldig mange. Har du fått det bedre? Den frisk-syk grensa kan være litt skjør. For hva er egentlig frisk? Ja. Jeg føler at jeg er veldig frisk. Selv om jeg ikke har et helt normalt forhold til mat så er det ikke sånn at det plager meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg jobber lange dager og jeg er veldig sjelden syk. Så jeg har veldig god helse og er frisk, men så har jeg et annet forhold til mat enn mange andre. Jeg hater å lage mat, for eksempel. Samtidig liker jeg å spise mat, men med en gang jeg har spist for mye føles det ikke godt. Men jeg kaster ikke opp lenger, det gjør jeg ikke.

15 Foto: NRK

”

Alle mennesker ønsker å bli bekreftet og ikke minst sett. Det ser vi ikke minst i denne Facebook-tiden der alle vil bli likt. Alle vil ha likes, på den ene eller andre måten.

På en underlig måte synes jeg det er godt å snakke om den tiden. Jeg tror det er fordi at jeg ikke ville vært spiseforstyrrelsen foruten. Jeg ble et sterkere og bedre menneske av det. En får mye mere empati, tror jeg. Du blir mer ydmyk og setter mer pris på å være frisk. Et paradoks en som syk ofte må leve med er å høre om krig og konflikt og lese om verdensproblematikk, men i neste sekund sitte ovenfor maten, som føles som det vanskeligste i verden. Det kan være ufattelig skamfullt. Ja, det er helt vanvittig. Det er et forferdelig og underlig samfunnsproblem dette. Det foregår kriger og grusomheter og samtidig er det noen som spiser og kaster opp. Det er klart at det er veldig motsetningsfullt og veldig skamfullt. Men det handler jo om at du ikke har kontroll og prøver å skaffe deg det. Jeg tenker ofte på alle de ressurssterke menneskene som har spiseforstyrrelser og som bruker all energien sin på å gå løs på seg selv. All den energien en bruker på å sulte seg eller spise og kaste opp, hvor trist det er. Man bruker all energien på å bygge ned seg selv isteden for at en bruker den på noe fornuftig, til det beste for samfunnet. Jeg skulle ønske kreftene ble brukt på noe annet enn å bare å slite seg selv ut.

Jeg tror mange sliter med følelsen av å ikke være syk nok. Jeg tror flere har en ide om at det skal være synlig for andre, for at en selv kan si at det er et problem. For mange er anoreksi mer fasinerende fordi det er veldig dramatisk å sulte seg selv, nesten som en sultestreik. Derfor er det kanskje langt mer oppmerksomhet rundt anoreksi selvom 90 prosent av de med spiseforstyrrelser har andre typer og forskjellige grader av det. Det er sikkert mange som har hatt det som meg, at man har kastet opp i mange år, og så plutselig så blir man veldig, veldig syk. I tillegg kommer det an på om du selv synes at du er syk. Mange vil ikke innrømme at de er syke, akkurat som alkoholikerne. En tenker kanskje at en skal greie det selv, at en skal komme ut av det selv. Må en alltid komme til det selv, at dette kan jeg ikke leve med mer, eller kan man bli fortalt at dette bør du ta tak i? Jeg tror at om noen andre skal gripe inn, må de avsløre deg. De må ta deg på fersken. Eller så må de oppdage at personligheten din forandrer seg, at du blir skamfull, at du er unnvikende eller at du er ulykkelig. De som har spiseforstyrrelser er ofte mestre i å lure andre mennesker. Man er mester i å skjule sykdommen sin. Jeg tror man må selv komme til den erkjennelsen at det ikke er noen fremtid i å drive å kaste opp. For dette er jo en forstyrrelse, en sykdom. Så du må ville ha hjelp. Har du noen råd til dem som står i, eller har stått i en spiseforstyrrelse?

Du jobber som korrespondent og må levere til både tv og radio, hvordan har du klart å balansere det å måtte prestere og samtidig ikke miste alt til selvevaluering og devaluering? Fra å være flink pike til egentlig å fortsatt være flink pike, men forhåpentligvis på et litt annen måte?

Jeg tror du må komme til et punkt der du tenker at personligheten din er viktigere enn kroppen. At det er hvem du er som er det viktige. Andre blir jo glad i den du er, ikke i kroppen din. Jeg synes Jørgen Foss, fra landsforeningen for overvektige er helt fantastisk. Han fronter at det må være lov å være overvektig også. Det er viktig i en tid da presset for å se perfekt ut er så stort.

Jeg jobber hele tiden, det er veldig sjelden at jeg tar meg fri. Jeg er aldri bedre enn min siste reportasje eller sak så målet er nok alltid å lage noe som er bedre enn det siste. Jeg har en sånn indre motor som bare går og går.

Du må komme til den erkjennelsen at dette her kan jeg ikke fortsette med. Dette fører ikke noen vei frem og egentlig er det bare negativt. At man vil bruke ressursene sine på noe annet.

Men ros kan det aldri bli nok av. Særlig for de som har hatt en spiseforstyrrelse, tror jeg. Alle mennesker ønsker å bli bekreftet og ikke minst sett. Det ser vi ikke minst i denne Facebook-tiden der alle vil bli likt. Alle vil ha likes, på den ene eller andre måten.

Noen lever godt med sykdommen sin en stund, på samme måte som stoffmisbrukere lever godt med sin rus, men det kommer til et punkt hvor du må be om hjelp. Det er da det er viktig å bryte ut å si jeg må ha hjelp! og forhåpentligvis få det.

Mørk himmel, mørkt sinn? Tekst: Åshild marie tveit walseth

Gjennom et langt liv går vi gjennom en rekke overganger. Vi går fra barn til ungdom, og fra ungdom til voksen. Noen velger å studere, og etter hvert får man seg kanskje en jobb. Kjærester kommer og går, man oppsøker nye miljøer og må tilpasse seg nye situasjoner. Hva slags overganger man går gjennom vil i stor grad kunne variere fra person til person, men enkelte overganger oppleves av alle. I løpet av et år endrer årstidene seg fra varmt og solfylt til kaldt og mørkt. Uavhengig av hvor man selv er i livet, er alle med på denne syklusen hvert eneste år. Likevel; selv om dette skiftet skjer for alle er ikke dette ensbetydende med at det oppleves likt for alle. Her på den nordlige del av jordkloden er vi godt vant til et skifte i lysforholdene gjennom årstidene. Etter hvert som dagene blir kortere og mørkere er det mange som opplever at de i økende grad føler seg nedstemt og lite opplagt. Mange kjenner seg igjen i en generell følelse av at følelser og humør kan endre seg i takt med årstidene. Det snakkes om vinterdepresjoner, og mange opplever seg lettere til sinns når sola skinner. At været og det fysiske miljøet henger sammen med hvordan vi har det, er også funnet vitenskapelig.

Følelser eller humør

Når man stiller seg spørsmålet om hvordan følelser påvirkes av været, er det egentlig humøret vi snakker om. Humør og følelser er to like, men likevel ulike, begreper. Kort forklart kan man si at det er tid som skiller dem fra hverandre. En følelse er kortvarig, og kan kjennes som intens. En følelse kan for eksempel være det man kjenner når man våkner til ildskarp sol, fuglekvitter og kaldpresset juice. Det man kjenner når man får et kyss på kinnet av kjæresten, eller en god klem av noen man er glad i. Det er en intens opplevelse som ikke nødvendigvis varer hele dagen. Følelsene dine er det som er på scenen. Som vi alle vet, og også kanskje selv har opplevd, så skjer det en hel del også bak scenen. Det er bak scenen humøret jobber. Humøret ditt er en mer generell tilstand som ikke

FOKUS forbindes med spesifikke hendelser, men en rekke ulike input. Humøret er det som blir påvirket dersom du i perioder kjenner deg litt nedfor, når man kjenner at hver dag mister sine farger, litt etter litt. Kanskje nærmest umerkelig i begynnelsen, helt til det legger seg som et mørkt teppe over sinnet.

Språket, den første indikator

Sammenhengen mellom hvordan vi har det og omgivelsene våre kommer til synet i språket. Elementer i et samfunn som er av stor betydning, vil ofte finne sin vei inn i språket. Her i nord forbinder vi vinteren med «kortere dager» som vi kaller det, på bakgrunn av at det er mørkt over lengre perioder av dagen. Mange psykologiske konsepter kan finnes i lingvistiske manifestasjoner. Hvis man er nedstemt kaller vi det gjerne «å være mørk til sinns». Å være oppjaget eller å stå på for å få viljen sin kan ofte sammenlignes med «å være som en tornado». Vi ser det også motsatt vei: en grå og regntung dag kan bli betegnet som et deprimerende vær. Ser man store skiftninger kan man si «været er helt bipolart», som om vær og psykiske tilstander kan sidestilles slik. Rent lingvistisk ser vi at dette går igjen flere steder i verden. I Italia finnes det blant annet et ord, «uggioso/a», som både kan brukes

Foto: istockphoto

om overskyet vær og å være plaget av noe. Det er derfor ikke overraskende at humøret vårt og været virker å være forbundet med hverandre. Ikke bare har sollys blitt vist å ha en sammenheng med bedre humør, men også høyere temperaturer og høyere barometrisk trykk. Interessant nok har solskinn blitt funnet til å påvirke hvor sterkt vi opplever humøret vårt i positiv eller negativ forstand, men ikke hvorvidt vi opplever det som positivt eller negativt.

Vond vinter

Det finnes en klinisk diagnose for mennesker som blir ekstra hardt rammet av værets påvirkning på humøret. Dette kalles sesongavhengig depresjon, eller SAD forkortet. Denne pasientgruppen kan også deles inn i undergrupper, hvor noen blir særlig påvirket på sommeren, og andre på vinteren. Vinterdepresjon er altså den varianten som fører til at man blir særlig påvirket på vinterhalvåret. Det er estimert at 1,5 til 9% av voksne i USA har SAD, og man har også funnet at det virker å være vanligere blant kvinner. I forbindelse med vinterdepresjon blir det ofte anbefalt å eksponere seg for hvitt lys for å skape en illusjon av lengre og lysere dager. Det er lett å se for seg at dersom

SAD i stor grad påvirkes av lysmengden, at forekomsten skulle vært særdeles høyere i de nordlige land. En studie som undersøke forekomsten av SAD ved forskjellige breddegrader i USA kom frem til nettopp dette; jo lenger nord man bodde, jo høyere var forekomsten. Da er det overraskende å se at dersom man tar en titt på statistikken til Island, som ligger enda høyere nord, så ser man en uventet lav utbredelse. En annen studie kunne peke til funn som indikerte at flere er plaget av SAD i nord, men at resultatene kunne variere på tvers av etniske grupper. Dette kan kanskje forklare de ulike funnene i USA og Island. Det har også blitt spekulert i om kosthold eller andre genetiske faktorer kan spille en rolle. Islendere er blant annet kjent for å spise mye fisk; en kjent kilde til solskinnsvitaminet vitamin D. Både lysterapi og vitamintilskudd er blant rådene man kan finne for å motvirke vinterdepresjon, men forskerene har ennå ikke et fullstendig bilde av hva som ligger til grunn for at enkelte opplever sesongavhengige depresjoner og andre ikke. Det finnes også en rekke studier som kan vise til indikasjoner på årstidenes innvirkning på enkelte varianter av spiseforstyrrelser. For eksempel har man

sett at mennesker med bulimi kan oppleve en forverring av symptomer om vinteren, mens man ikke har funnet like stor grad av årstidsvariasjon blant mennesker med anoreksi. Man har også funnet at sesongavhengig depresjon er overrepresentert blant pasienter med spiseforstyrrelser, men dessverre vet man fremdeles ikke hva denne sammenhengen kan skyldes.

Værsyke – jeg kjenner det på gikta!

Det er ikke bare korte og mørke dager som har vist seg å ha en sammenheng med psyken vår. I tillegg til sesongavhengig depresjon har man også funnet evidens for noe som populært kalles «værsyke». Det er ikke funnet en endelig forklaring på dette fenomenet, men man har sett i gjentatte studier at det ser ut til å være en reell sammenheng mellom lavtrykk og humørendringer. Mennesker med kroniske smerter, muskel- og skjelettplager og hodepine kan ofte oppleve en endring i smerter dersom lufttrykket forandres seg. Det spekuleres blant annet i om værsyke kan skyldes en følsomhet overfor atmosfæriske elektriske forandringer. Også dette har høyere forekomst blant kvinner enn menn. Enkelte har hevdet at dette kan skyldes at menn skiller ut færre stresshormoner enn kvinner. Hvis du kjenner en generell effekt på humøret ditt når været er grått og trist så er det mest sannsynligvis værsyke du kjenner på. Det er viktig å påpeke at dette skiller seg fra kliniske depresjoner, og er en mye mindre alvorlig påvirkning. Likevel er det interessant at vi påvirkes i så stor grad av miljøet vi er omgitt av. Så neste gang du hører den gamle nabokona si hun kjenner på gikta at det kommer til å regne – tyder forskning på at det kan være noe i det.

ANNONSE

PLASSERE

DENNE AN SIDE MED Våre tanker styres veldig ofte av våre følelser. Og våre følelser er virkelige. Om oss selv, om vår kropp, om hva andre synes osv. Men ofte er de veldig irrasjonelle. De representerer ikke nødvendigvis en sannhet selv om det kan kjennes slik ut. Men for sterke eller irrasjonelle følelser kan gjøres noe med. Ofte og raskt. Ta kontakt med en dyktig TFT-terapeut og opplev kraften som ligger i Tankefeltteknikker. Du finner en oversikt over meget dyktige terapeuter ved å gå inn på www.tankefeltterapeuten.no

DETTE ER ET Ø KOMMER FREM

Tyngdepunktsklinikk

- økt mengde, økt erfaring, økt effekt Tekst: Linn Bæra Og Nina Hvidsten

BUP Fana, Fusa og Austevoll er nå blitt en av tre tyngdepunktsklinikker for behandling av spiseforstyrrelser i Helse Bergen. Vi møter seksjonsleder Jan Steinar Urdshals for å høre mer om tanken bak tyngdepunktsklinikker, og på den måten finne ut hva som møter en 14 åring med spiseforstyrrelser som blir henvist til spesialisthelsetjenesten.

Mange som tar kontakt med ROS etterlyser større forståelse og mer kunnskap om hva spiseforstyrrelser egentlig handler om, i møte med behandlingsapparatet. En grunnleggende forståelse av denne problematikken krever at behandlingsapparatet og den enkelte behandler gjør seg kliniske erfaringer og får en viss mengdetrening i å behandle denne gruppen/ spiseforstyrrelser. Gjennom et mer enn 4 år langt målrettet fagutviklingsarbeid i Klinikk psykisk helse for barn og unge (PBU) i Helse Bergen, har en implementert evidensbaserte behandlingsmetoder på området spiseforstyrrelser. Det er også laget en standard for utredning, og en beskrivelse av pasientforløp. Organiseringen av kompetanse i såkalte «Tyngdepunkt» har gitt utvalgte behandlere spisskompetanse, og den mengdetrening som er nødvendig for å kunne oppnå bedre behandlingsresultater og en bedre forståelse av hva spiseforstyrrelser handler om. – Vi erfarte tidligere at tilbudet var for løst og variert. Vi måtte gi oss selv en sjanse til å bli god på å behandle

spiseforstyrrelser. Derfor ble det valgt en organisering der vi satset sterkt på noen poliklinikker og noen behandlere. Disse skulle få mengdetrening i behandling av spiseforstyrrelser. Mengder med erfaring og mengder med kompetanse, forteller Urdshals. I Bergensområdet er det i dag seks BUP`er, hvorav tre av disse har blitt såkalte tyngdepunktsklinikker. Dette betyr ikke at tyngdepunktene gir et tilbud til alle pasienter som har en spiseforstyrrelse, men til de hvor spiseforstyrrelsen er restriktiv, og hvor en familiebasert tilnærming vil være aktuell. Dette vil si at alle poliklinikker har generell kompetanse, mens tre av poliklinikkene har mer spesialisert kompetanse på de mest alvorlige tilstandene. To og to klinikker står i relasjon til hverandre med henhold til å ta imot, eller viderehenvise de pasientene som trenger mer spesialisert behandling. Urdshals forteller at dette utviklingsarbeidet og denne organiseringen har bidratt til en markert nedgang i antallet sykehusinnleggelser, og redusert behandlingslengde.

– Vi ser nå at flere og flere blir behandlet poliklinisk. Det sparer samfunnet for store kostnader, og er ikke minst svært bra for det enkelte barn og dens familie. Jo mindre inngripen i hverdagen, jo bedre. Urdshals er svært opptatt av viktigheten av å involvere hele familien i behandlingen og i henhold til nye nasjonale retningslinjer for behandling av spiseforstyrrelser, er det nettopp familiebasert terapi (Maudsley-modellen) FBT, som er førsteprioritet ved valg av behandlingstilnærming. – Vi ønsker ikke å isolere barnet/ungdommen fra resten av familien under behandlingsforløpet, men vil ha foreldrene sterkt medvirkende. Både fordi det er de som kjenner barnet best, men også fordi klinisk forskning viser at når foreldre tar aktivt del i endringsarbeidet oppnår en større og mer varige endringer. En spiseforstyrrelse rammer hele familien og det er vanlig at de nære i et forsøk på å dempe lidelse hos barnet, gradvis tilpasser seg sykdommen, og endrer familiens mønstre og aktivitet. Familiebasert terapi (FBT) «gjeninnsetter» foreldrenes autoritet og handlingskraft. Mange foreldre som tar kontakt med ROS opplever følelser som skam, skyld, hjelpeløshet og maktesløshet. I familiebasert terapi ønsker man å bidra til en følelse av mestring av foreldrerollen igjen. Urdshals poengterer at de i størst mulig grad unngår pekefinger, og skylddeling. Deres ønske er å løfte foreldrene, og gi dem, gjennom medvirkningsmulighet, en opplevelse av mestring igjen. – En konkret måte å jobbe på for å hjelpe foreldrene, er bistå dem i å håndtere måltidssituasjonen. I innledningen av behandlingen spiser foreldre og pasient et måltid sammen på poliklinikken, mens terapeutene observerer og kaster lys på hvordan spiseforstyrrelsen tar plass i den konkrete måltidssituasjonen – både gjennom hvilken type mat som er medbragt, og hvordan

måltidet utvikler seg. Ved å spise sammen skjer det to ting; man får hjelp til å håndtere selve spiseforstyrrelsen og hjelp til å stå sammen - styrke hverandre. Når foreldrene hjelper barnet sitt til å ta en bit mer enn det spiseforstyrrelsens stemme sier, da opplever de at de kan gjøre en forskjell og at det er håp. Vi gir dem konkrete verktøy de kan ta med seg hjem og bidrar også med veiledning og til refleksjon. Den unge som blir henvist til behandling hos BUP, må i starten av behandlingen forholde seg til at foreldrene, sammen med terapeutene, er de som tar kontrollen og styringen. Dette fordi det er spiseforstyrrelsen som reelt har tatt kontrollen i barnets liv. Barnet får gradvis tilbake ansvar og kontroll, når fremgang i behandlingen gir rom for dette. Det er viktig å komme raskt i gang med å sette de gode rammene for å kjempe mot spiseforstyrrelsen. – I hele forløpet legger vi opp til å se barnet/ ungdommen og gir han eller henne mulighet i starten av hver time til å snakke med behandler alene, som oftest i forbindelse med veiing, før hele familien samles og jobber videre, forklarer Urdshals. Urdshals legger fokus på fire elementer i behandlingen som vi i ROS er veldig glad for at han som leder for en BUP klinikk fremmer. ¡¡ Rask og riktig hjelp tidlig. ¡¡ Styrking og veileding av hele familien samt mulighet for barnet/ungdommen til å bli sett alene. ¡¡ Nok tid i terapi til å mestre spiseforstyrrelsen og forebygge tilbakefall. ¡¡ God kommunikasjon mellom BUP og relevante aktører i primærhelsetjenesten som fastlege, helsesøstre.

Rå dg hj i ør ve ne rs

K r o p p s f ø lelsen Tekst: Monica Lindberg

Vår oppfatning av egen kropp er en del av vår selvfølelse. Mange som kontakter ROS befinner seg i en situasjon der kropp, vekt og utseende får overdrevet betydning for selvfølelse og selvverd. Kroppen har blitt et altoppslukende prosjekt som i utgangspunktet skulle øke selvfølelsen, men som etter hvert egentlig bryter den ned. Det er normalt at tanker og følelser om egen kropp i perioder kan svinge. Det å være opphengt i slike tanker og følelser er noe helt annet. Når opphengtheten tar helt over og styrer det meste av hverdagen, blir det begrensende for livsutfoldelse og livskvalitet. Kroppsunngåelse representerer det motsatte, der en helt eller delvis unngår kroppen eller visse deler av den. Begge deler er et uttrykk for misnøye med egen kropp og de kan også forekomme i kombinasjon med hverandre. Opplever du at kroppen får for mye oppmerksomhet? Har du en kroppsfølelse som svinger flere ganger i løpet av dagen? Unngår du helst din egen kropp? Hvis du svarer ja kan det være gode grunner til å få hjelp til å sortere tanker og følelser slik at du kan opprette en bedre balanse mellom utsiden og innsiden av deg selv. Når vi er tilstede i oss selv og har kontakt med det som virkelig betyr noe, vil vi også oppleve at livet blir mer meningsfylt. Et meningsfylt liv er også knyttet opp

mot noe som er større enn oss selv. En god balanse innebærer både å være kroppen bevisst og kunne la den få være i fred. Slik at vi kan leve i og med kroppen, uten å hele tiden måtte tenke på den. Det er viktig å forstå at det å være opphengt i egen kropp, fanget i en kroppsfølelse, eller frakoblet kroppen, kan være en måte å komme vekk fra følelser som skam, mindreverdighetsfølelse, sinne, sorg eller andre grunnleggende negative følelser som en ikke kan forholde seg til.

Å møte seg selv

En måte å bli bevisst bakenforliggende følelser, er å komme de i møte med å undersøke hva for eksempel den tykke/feite følelsen egentlig handler om. Noen trenger profesjonell hjelp til dette av en behandler. Andre kan være i stand til å finne ut mer på egenhånd eller i samarbeid med for eksempel en veileder i ROS. Med en spiseforstyrrelse kan tanker og følelser om

kropp dominere livet i så stor grad at det ikke blir tid og rom for andre interesser eller venner. Da kan det være at en fokuserer mindre enn en normalt sett ville gjort på familie, jobb, skole og lignende. Hvis dette er noe du kjenner deg igjen i, kan disse to strategiene være en retning å bevege seg mot: 1. Styrke betydningen av andre livsområder 2. Dempe betydningen av kropp og utseende Punkt 1: Kartlegg i hvilken grad fokus på kropp, vekt og utseende går ut over andre ting i livet og hva du opplever er problematisk med det. Når du gjør det blir du kanskje samtidig oppmerksom på hva som ellers er viktig for deg. Spørsmål på veien kan være: ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡

Hvordan påvirker dette meg i hverdagen? Hva er det jeg unnlater å gjøre? Hva er viktig for meg? Hva ønsker jeg egentlig å bruke tiden min til? Hva ønsker jeg at kroppen skal være for meg?

Punkt 2: Finn ut hvor mye av oppmerksomheten din som går med til kroppssjekking, sammenligning, følelse av å være for tykk eller for lite/for mye av noe. Spørsmål til refleksjon: ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡ ¡¡

Hvor ofte ser jeg i speilet? Hvor lang tid bruker jeg på å speile meg? Hva er det jeg prøver å finne ut av? Er dette rette måten å finne det ut på? Er jeg ofte opptatt av andres vurdering av meg?

Mange sammenligner seg med andre ved at de ser opp til andre samtidig som de nedvurderer seg selv. Når vi sammenligner oss på den måten vil vi garantert føle oss dårligere. Personer med spiseforstyrrelser kan sammenligne seg med unormalt tynne, muskuløse eller «uvanlig attraktive» mennesker. For å bli bevisst din egen sammenligning kan du reflektere over følgende: ¡¡ Hvem sammenligner jeg meg med, hvorfor velger jeg akkurat han eller henne?

”

En god balanse innebærer både å være kroppen bevisst og kunne la den få være i fred. Slik at vi kan leve i og med kroppen, uten å hele tiden måtte tenke på den.

23 Foto: istockphoto

¡¡ Hvordan vurderer jeg denne personen, hva er det jeg legger merke til hos han eller henne? Det kan være at du sammenligner deg med en snever gruppe. Hvis du legger merke til vanlige folk du passerer på gaten, vil du sannsynligvis oppdage at verden ser ganske annerledes ut enn det som presenteres på sosiale media eller i retusjerte magasiner. Husk å ta med deg selv på en positiv måte når du sammenligner deg med andre. Øv deg å se/anerkjenne den andre, mens du samtidig anerkjenner og merker deg den du er. Der er hun/han. Her er jeg. Tenk på en person du liker godt og som du omgås med. Hva er det ved den personen du liker? Hvilke egenskaper er det du setter mest pris på? Handler det om utseende eller er det indre kvaliteter? Lag en tilsvarende liste over de egenskapene ved deg selv som du er fornøyd med.

Gjenopprette kontakt

Det er like viktig å rette fokus på det faktum at mange unngår sin egen kropp i større eller mindre grad.

Kroppsunngåelse kan komme til utrykk ved at en for eksempel kler av seg i mørket, unngår å se på kroppen eller deler av den, skjuler seg med klær som kamuflerer eller bevisst unnlater å lytte /kjenne på kroppens signaler. Ofte trekker en seg unna mennesker en egentlig har behov for å være nær. Selv om det er bra å glemme kroppen når den får altfor mye oppmerksomhet, forutsetter det at vi først tar vare på den og gir den det den trenger for å ha det bra. For å bli bedre venn med kroppen sin trenger en å gjenopprette kontakten. Det vil blant annet innebære å gradvis tilvenne seg å gi kroppen oppmerksomhet. Når en oppretter kontakt med kroppen og klarer å forholde seg mer vennlig til den, vil en også kunne ta bedre vare på helheten av seg selv. Det kan ta tid å endre det bildet eller forholdet en kanskje over lang tid har hatt om og til seg selv og sin egen kropp. Hvis du kjenner at tankene og følelsene rundt dette tema er for vanskelig å forholde seg til alene, er det viktig å søke hjelp. Hjelp til å finne mer ut av følelser som kan ligge til grunn for at du feiltolker din egen kropp og din egen vurdering av kroppens betydning i forhold til din selvfølelse og ditt selvverd.

Tar tanker rundt mat og kropp for mye plass i livet ditt?

Chat med oss, vi forstår!

Mandag-torsdag kl 17-21

www.nettros.no

ROS aktiviteter/tilbud RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til kropp, mat og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

Individuelle samtaler

Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/Akershus, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/ nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS

Vi arrangerer kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KURS: VEIEN VIDERE

Veien videre er et mestringskurs for personer som er på vei ut av et problematisk forhold til kropp, mat og følelser. Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseproblematikk, veien ut av den og på erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men hjelp til selvhjelp.

KURS: FRI - Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser

ROS arrangerer kurs om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser, rettet mot trenings- og helsefaglig personell. Her får en både informasjon om hva spiseforstyrrelser er, teori rundt fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser og anbefalte prosedyrer for håndtering av spiseforstyrrelser.

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR

Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no

Aaserud Møbler A/S

Rolighetsv 9 1738 BORGENHAUGEN Tlf. 69 16 66 60

Husebybadet Saupstadringen 13 7078 SAUPSTAD Tlf. 72 54 80 75

Skedsmo Senter Furuveien 1 2020 SKEDSMOKORSET Tlf. 400 78 631

Bertelsen & Garpestad AS Hovlandveien 70 4374 EGERSUND Tlf. 51 46 10 80

Tollbugata 87 3041 DRAMMEN Tlf. 900 60 126

Joker Bulandet 6987 BULANDET Tlf. 57 73 21 44

Maskinentreprenør

Trygve Knutslid Leirbakkevegen 11 3825 LUNDE Tlf. 991 51 858

Ytrebygda bydel

Sandsli helsestasjon for ungdom Fanatorget, Aurdalslia 14 5253 SANDSLI Tlf. 55 56 17 83

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Økonomitjenester Innlandet AS

Audheimgården, 2850 LENA Tlf. 61 14 13 30 - www.okonomitjenester.no

Bogøy Dagligvare Skipsholmvegen 22 9110 SOMMARØY

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Tlf. 77 66 40 00 www.sommaroy.no

1820 SPYDEBERG Tlf. 69 83 31 00 www.fossumkollektivet.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

7510 SKATVAL - Tlf. 74 83 43 30 E-post: aglo@aglo.no - www.aglo.no

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Lærdal kommune

Rus og Psykisk Helse

nord-fron.kommune.no

Psykisk Helsetjeneste

frogn.kommune.no

Psykisk Helsevern laerdal.kommune.no

Larvik kommune larvik.kommune.no

Kvinnherad kommune kvinnherad.kommune.no

Drammen kommune

Psykisk Helsetjeneste

drammen.kommune.no

Sirdal kommune

Enhet for helse - avdeling psykisk helse sirdal.kommune.no

Barneverntjenesten elverum.kommune.no

Enhet Psykisk Helse og Rus notteroy.kommune.no

trysil.kommune.no

avd. for psykisk helse nordre-land.kommune.no

Villa Sult Institutt for spiseforstyrrelser Kruses gate 8 0263 OSLO E-post: post@spiseforstyrrelser.no www.spiseforstyrrelser.no

Lurøy kommune luroy.kommune.no

royken.kommune.no

Herøy kommune

Barn, Familie og Helse heroy.kommune.no

Eidskog kommune

Oppvekst og Læring eidskog.kommune.no

Psykisk helse og rus trogstad.kommune.no

Kontakt: Sigrun Aamodt Tangen tlf. 920 95 137 / 64 98 55 10 Mail: sigrun@varphaugen.no Varphaugen ungdomshjem as er en privat barneverninstitusjon med plasser i institusjon og fosterhjem. Vi tar imot ungdom i aldersgruppen 10 til 18 år, med sammensatte problemer. Institusjonen har flere små avdelinger. Avdelingene ligger i dag sør i Akershus og nord i Østfold, men vil bli opprettet der det er behov. Administrasjonen vår ligger i Son, og inntakene kommer fra Østlandsområdet.

FOSTERFORELDRE Vi ønsker å komme i kontakt med familier som vurderer å bli fosterforeldre, eller har vært fosterforeldre, og ønsker nytt fosterbarn. Fosterforeldre på Varphaugen vil være ansatt på institusjonen, og inngår som en del av personalgruppa. Som fosterforeldre på Varphaugen deltar man på to fosterhjemssamlinger i året, og har tilbud om å delta på institusjonens opplæringsprogram, som gjennomføres med heldagsmøter hver måned. Institusjonen har ansatt psykolog i hel stilling, som veileder ansatte og ser til at ungdommene får den behandling de trenger. Ved siden av dette har vi egne fosterhjemsveiledere som følger opp fosterhjemmene tett. Fosterforeldre er knyttet til et bakvaktsystem som er døgnbemannet av fagpersonale som kjenner til fosterbarnet. Alle fosterhjem har avlasting etter behov fram til ungdommen er rundt 16 år. Som ansatt på Varphaugen som fosterforeldre er man innmeldt i pensjonsordning. Ungdom som plasseres i familien, skal gå på skole. Dette medfører at det for de fleste av våre fosterhjem er mulig å ha annet arbeid i tillegg. Vi ser også etter besøkshjem som kan være avlaster for fosterhjem og avdelinger.

Som støttemedlem i ROS bidrar du til at: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2016 fikk ROS 1000 flere henvendelser enn året får. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

Nytt medlem? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434. Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818

chat: nettros.no

web: nettros.no

e-post:info@nettros.no