04/18
FOKUS:
GUTTER / MENN
DET VISES IKKE UTENPÅ Spiseforstyrrelser handler ikke om kjønn, vekt eller alder. Spiseforstyrrelser kan ramme alle. Fra barn helt ned i 8 års alderen av begge kjønn, til pensjonister av begge kjønn. Som du kan lese om i denne utgaven av ROSinfo deler flere menn av sine opplevelser rundt kroppspress, kravet til å prestere, og ønsket om å passe inn, føle seg akseptert og god nok. På søken etter sin plass i livet kan noen av oss få et anstrengt forhold til mat og i verste fall utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse. Den blir på en måte redningen eller løsningen til å begynne med – inntil vi føler oss både fanget og blindet. Noe av det viktigste for oss i ROS er å nå ut til de som strever med et anstrengt forhold til seg selv. Vi ønsker at unge som gamle, kvinner som menn skal forstå at det er mange der ut som sliter med utfordrende og til tider smertefulle opplevelser i livet. Det å ha en plass å ventilere – snakke ut om det som tynger er viktig. Og da helst så tidlig som mulig! For noen er et fysisk møte for overveldende. Da kan du ringe oss eller skrive med oss via chat eller e-post. For andre er det fysiske møte helt essensielt. Viktigst av alt er at vi i ROS er tilgjengelige på flere arenaer, slik at de som har det vondt og utfordrende skal finne frem til det som kjennes riktig ut der og da. Psykisk helse er like viktig som god fysisk helse. De henger sammen og er avhengig av hverandre. Utfordringen med psykisk helse er at «det vises ikke utenpå». Som medmenneske må vi se forbi de mange masker vi bruker for å beskytte oss. Vise at vi bryr oss oppriktig om mer enn det ytre. Hente frem vår empatiske evne – evnen til innlevelse i andre – med alt hva det innebærer av medfølelse, forståelse, samhørighet og så videre. I ROS er vi så heldige å ha nærmere 150 frivillige i tillegg til våre 17 ansatte som har et genuint ønske om å være der for de som trenger hjelp. Vit at det er mange som ønsker å hjelpe, uten henvisning fra lege og uten ventelister!
Ønsker dere alle en riktig god jul og et fredfylt godt nyttår.
Utgitt av: Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Hordaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marte Vigeland Maria Vogt Andresen Line Orvedal E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten
Irene Kingswick Generalsekretær ROS
Trykk: Allkopi Forsidebilde: Mikrofilm, fra filmen «Det vises ikke utenpå».
INNHOLD 4
7
10
Når gutter snakker om kroppspress Psykolog Lars Halse Kneppe reflekterer
Venn med følelser, kropp og mat
Gjennom mindfulness ble Cecilie venn med maten
Du er så mye mer enn kroppen din
Vi møter Joakim Kleven for en prat
7
13
14
16
19
22
100 % frisk
Terje Opsahl om å være 100 % frisk
Negativt kroppsnakk hos gutter
Hvordan snakker gutter om egen kropp?
Ikke et enkelt regnestykke
Om ROS sitt selvhjelpsprogram «Få bukt med overspising»
Gi meg et skjema
Vi møter tre mannlige rådgivere – hvordan når vi gutta?
Rådgivers hjørne
En «ekte» mann?
24
Det vises ikke utenpå
26
10
ROS sin nye informasjonsfilm
Mind the gap
Hvordan sikrer vi overgangen mellom barn og voksen?
24
FOKUS
NÅR GUTTER SNAKKER OM
KROPPSPRESS TEKST: LARS HALSE KNEPPE Hver høst får jeg mulighet til å bli litt bedre kjent med mange av hovedstadens ferske elever på videregående – gjennom den årlige undervisningsøkten med psykisk helse i skolen. For meg tilbyr det en unik inngang til å få et lite innblikk i hvordan ungdomstiden endrer seg for hvert nye kull som kommer. Trendene blir ofte tydeligere når du møter hele klasser enn enkeltindivider, siden du også får se dynamikken og samspillet mellom ungdommene. Du får se hvordan de snakker sammen, hvordan de regulerer seg i møte med hverandre og ikke minst får du se hvordan de ser på hverandre. I en hel økt snakker vi sammen om hvordan ungdom har det i dag og hvorvidt ungdomstiden har blitt vanskeligere med årene. Og til slutt snakker vi litt om forskjellen på gutter og jenter.
Kroppspresset
Når jeg spør ungdom om hvorfor de tror at det er flere unge som strever i dag enn tidligere, blir det alltid trukket frem kroppspress. Ungdom i dag opplever selv at de blir utsatt for et langt sterkere kroppspress enn tidligere. I tillegg beskriver de det gjerne i sammenheng med fremveksten av sosiale medier, at de hele tiden føler
4
seg vurdert av andre og at det er så lett å sammenligne seg med andre. Når jeg spør videre om hvorfor de tror det er flere jenter enn gutter i tenårene som strever, kommer de gjerne tilbake til dette kroppspresset, som jentene føler at rammer dem hardest. Da jeg begynte i jobben min for fem år siden var guttene som regel alltid enige med jentene. Jentene brydde seg alt for mye om hvordan de så ut. Selv ga guttene mer faen. Så lo de litt og så bekreftende på hverandre. Men de likte å trene, helst hver dag. Og som regel ble de alltid litt stresset av tanken om å slutte med trening. De måtte trene, selv når de var syke.
Guttene snakker tilbake
De siste årene har det skjedd noe i dynamikken i klasserommene når temaet kroppspress kommer opp. Guttene har begynt å snakke tilbake. Guttene har begynt å svare at også de er utsatt for kroppspress og at det ikke bare er jenter som bryr seg om hvordan kroppen ser ut. Med andre ord har de begynt å sette ord på noe som gutter lenge forsøkte å distansere seg fra, eller forklarte utelukkende som en kjærlighet for trening – men som over tid har vekket bekymring både hos helsesøstre og resten av hjelpeapparatet. For vi rundt har alle opplevd
”
De lærer seg å utvikle en ambivalens knyttet til egen kropp som for mange vil være vanskelig å vokse av seg uansett hvor store eller markerte musklene blir. De lærer seg at kroppen egentlig er feil. Og sammenlignet med de bildene de bruker til inspirasjon og sammenligning vil kroppen alltid føles feil
at dagens generasjon gutter lenge har snakket ekstremt mye om kropp og kroppsendring. Det var bare at ingen ville snakke om det og i hvert fall ikke med oss. Dagens generasjon gutter utsettes for og opplever mer kroppspress enn noen gang tidligere. Nå våger også noen å innrømme det. Riktignok ikke alle, men stadig flere. Og for hver gutt som våger å snakke om det sitter det kanskje fem gutter rundt og kjenner seg igjen.
Fremdeles snakker guttene gjerne om kroppspresset med en ironisk distanse. Kanskje føles det fremdeles tryggere å tulle litt med det, men for mange er dette allikevel et første steg mot å kunne snakke om det og ta det på alvor. De fleste av oss liker gjerne å teste ut litt hva som føles trygt å snakke om gjennom først å tulle litt med det. Så det må være lov. De må få tulle litt, samtidig som at vi rundt må ta tullet deres på alvor.
5 Illustrasjon fra filmen “Det vises ikke utenpå”, Mikrofilm / ROS
FOKUS
”
Det er ikke lenger den nødvendige distansen til dagens rollemodeller og forbilder som det var tidligere. Alt fremstår nå som oppnåelig og innenfor rekkevidde. Det står bare på deg.
Når gutter snakker om kroppspress snakker de mye om musklene og særlig magemusklene. Det er magemusklene som er mest avgjørende for hvor fornøyd de er med egen kropp, deretter kommer brystet og overarmene. Bein og rumpe er fremdeles mindre viktig enn det er for jentene. Dermed følger det samme skillelinjer som for oss voksne. Jenter og kvinner er mest opptatt av kroppsdelene fra midjen og ned, mens gutter og menn er mest opptatt av kroppsdelene fra midjen og opp.
Tidlige endringsprosjekter
En trend som bør vekke bekymring er hvor tidlig dagens gutter forteller at de ble opptatt av kropp og hvor tidlig ute de er med å begynne på kroppsendringsprosjekter. Mange forteller at de begynte allerede i overgangen fra barne- til ungdomsskole. Med andre ord begynte de å forme kroppen sin før kroppen var klar for det og dermed lærte de seg alt fra ung alder at kroppen er noe som må endres eller bekjempes. De lærer seg å utvikle en ambivalens knyttet til egen kropp som for mange vil være vanskelig å vokse av seg uansett hvor store eller markerte musklene blir. De lærer seg at kroppen egentlig er feil. Og sammenlignet med de bildene de bruker til inspirasjon og sammenligning vil kroppen alltid føles feil.
Uoppnåelige idealer
Skjønnhetsidealet for dagens gutter er uoppnåelig for de aller fleste av oss. Kroppene vår er ikke disponert til å være så ekstremt definerte som dagens skjønnhetsideal legger opp til. For de aller fleste av oss vil det være fysisk umulig å beholde muskler over tid med en så lav fettprosent. Men det forstår ikke unge gutter, siden det virker oppnåelig ut fra de bildene de blir bombardert med på sosiale medier. For dem ser det ut som at hvem som
6
helst kan få en 6-pack og at det nærmest er blitt den nye normalen. En gutt på fjorten og et halvt år fortalte meg at nå var 8-packen blitt til den nye 6-packen. Han tok bilder av magen sin hver eneste morgen. Så sendte han bildet på Snap til en kamerat av seg for sammenligning. I to år hadde de utvekslet daglige mage-snaps. Fremdeles var ingen av dem helt fornøyd, men begge håpet å bli klare til videregående for der måtte alle ha 6-pack. Det hørtes nesten ut som en forutsetning for å komme inn på linje med karakterene. Det tenker jeg at sier noen om presset mange unge lever med i dag både i hverdagen og på sosiale medier. Og det mest skremmende med det hele er at det på sosiale medier fremstår som at det tilsynelatende perfekte er så oppnåelig og ser tilnærmet hverdagslig ut. Det er ikke lenger den nødvendige distansen til dagens rollemodeller og forbilder som det var tidligere. Alt fremstår nå som oppnåelig og innenfor rekkevidde. Det står bare på deg. Også du kan bli like fantastisk eller perfekt. Alle andre klarer det jo. Med det presset som dagens ungdom vokser opp med, krever det en enormt sterk psyke å stå i mot, en psyke som vi ikke kan forvente at unge gutter og jenter har hatt tid til å utvikle.
VENN MED FØLELSER, KROPP OG MAT TEKST: CECILIE KALVIK , FOTO: PRIVAT Jeg mannet meg opp, presset ryggen opp i rak stilling. Stilte meg opp og så på det slitne ansiktet mitt i speilet. Klapset til meg selv i kinnene og knyttet hendene, som for å vise «udyret» inni meg, at nå, nå skulle det nedkjempes en gang for alle. Det trehodede udyret; følelser, kropp og mat – mine aller verste fiender gjennom mange år.
Spiseforstyrrelsens kvelertak
Lyden av ringeklokken vekket meg tidlig om morgenen og jeg kjente den vante gnagende smerten i mellomgulvet, smaken og svien etter magesyren i halsen, hele kroppen verket av utmattelse, jeg var dødssliten. Det å våkne til en ny dag med lidelse ga meg en følelse av panikk, samtidig ble jeg bevisst den umulige tilstanden jeg var i, og fyltes med stor sorg. Håpløsheten kunne kjennes i hele meg, hver en celle i meg visste hva som kom til å skje. Jeg visste at selv om jeg mobiliserte alt det jeg hadde av energi, samlet all min viljestyrke og mitt store mot, så ville det ikke hjelpe i den evige kampen som jeg kjempet. Det føltes som om det ikke var håp, og at jeg ikke hadde noe som helst å stille opp med overfor min mektige fiende.
En ny mulighet
Etter 14 år med ulike terapitimer, behandlinger og innleggelser som ikke hadde hjulpet, ble jeg lettet
og glad da jeg endelig kom til ved Spesialenhet for spiseforstyrrelser ved Haukeland. Jeg hadde håp om at det her fantes spesialisert kompetanse og mennesker som kunne hjelpe meg, sånn at jeg for en gang skyld kunne bli frisk. Det var vanskelig å tro på at noe som helst kunne hjelpe, men jeg var desperat og bestemte meg for å gå «all in». Her fikk jeg ta del i et behandlingsopplegg der mindfulness var en av metodene. Mindfulness som behandlingsmetode var nytt for meg, selv om jeg lenge hadde interessert meg for både yoga og meditasjon.
Innover med vennlig oppmerksomhet
På sykehuset ble jeg introdusert for tankegangen om å møte vanskelige følelser med ikke-dømming og vennlig nysgjerrighet. I «DAT-gruppen» lærte vi ulike mindfulnessøvelser og teknikker vi kunne bruke i møte med det som var vanskelig. Med mindfulness klarte jeg å oppnå kontakt med følelser og kroppsfornemmelser, sånn at jeg kunne gå fra å tenke på følelser til å faktisk føle dem. Jeg forsøkte å følge opp og gjøre mindfulnessøvelser hjemme. Jeg lukket øynene mine, lot oppmerksomheten gli ned i mellomgulvet, ned i det svarte, mørke, skumle og vonde. Ordene aksept og vennlig oppmerksomhet gav gjenklang i hodet mitt, men hele meg strittet imot. Jeg orket ikke å nærme meg alt det ubehagelige som var inni meg. Det var beintøft og smertefullt å skulle
7
8
”
Litt etter litt turte jeg å utfordre meg selv i møtet med angst og ubehag, jeg prøvde å forsone meg med vanskelige følelser.
tillate seg selv å bare «være» med alt det som kunne fornemmes, uten å prøve å endre på noe.
Forsoning med egen kropp
Etter hvert forsvant impulsene til å døyve følelser med mat og oppkast. Jeg kunne i stedet møte følelsene med aksept og begynte nysgjerrig å utforske hele landskapet av stemninger inni meg. Men slanketanker hadde fremdeles godt tak og skapte store problemer. Jeg mobiliserte viljestyrke for å overholde rigide dietter, noe som førte til stadige nederlag. Det var vanskelig å innfinne seg med egen kropp, men selvaksepten vokste frem og stemmen som sa at kroppen var god nok ble sterkere.
I starten kunne jeg holde ut i noen få minutter, men så tok angsten og impulsene over og jeg gjorde som vanlig. Turte ikke engang å prøve å holde igjen eller utsette matmisbruket. Jeg stappet i meg det jeg hadde for hånden og spydde alt ut igjen. Om og om igjen.
Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte prøve å akseptere hele meg, også kroppen, ikke bare mitt indre liv med tanker, følelser og opplevelser. Det var ikke lett, men etter hvert ble vennskapet dannet.
Å akseptere følelser
Etter ett år kunne jeg kalle meg frisk. Det var slutt på den evige runddansen med overspising, oppkast og angst. Jeg fortsatte å praktisere mindfulness og fikk mer og mer kontroll i livet mitt, selv om det av og til hendte at jeg spiste meg altfor mett. Matmisbruket var det slutt på. Det skulle gå litt tid før jeg klarte å forholde meg med vennlig innstilling overfor egen kropp, men med tiden begynte jeg å akseptere den, ta bedre vare på den og lytte til den.
Med vilje og pågangsmot fortsatte jeg likevel å praktisere mindfulness. Jeg jobbet med å opprettholde kontakt med mitt indre, prøvde å gå i møte med følelsene mine og smerten som jeg i alle disse årene hadde unngått. Syntes det var ekstremt skremmende å kjenne på følelser. I begynnelsen klarte jeg bare så vidt å «touche dem med lilletåa» og prøvde å sende dem noen vennlige tanker: «jeg kjenner at dere er der» og «jeg aksepterer at det er smertefullt, men nå tar jeg meg en tur ut igjen, må ha en pause». Deretter måtte jeg flytte oppmerksomheten over til noe i omgivelsene og prøve å fylle opp hodet med noe som kunne distansere meg fra mitt ubehagelige indre. Klarte som regel å rette oppmerksomheten mot pusten og kunne følge den, hele veien inn og hele veien ut. Brystet senket seg, brystet ble utvidet og så videre. Pusten ble etter hvert et trygt holdepunkt for meg og når jeg konsentrerte meg, kunne jeg finne en slags ro som gjorde at jeg klarte å holde litt igjen når impulsen til å misbruke mat kom. Det ble naturlig for meg å legge meg ned og rette oppmerksomheten mot pusten hver gang jeg fikk det vanskelig og trangen til å overspise kom. Jeg la meg ned på ryggen og kjente pusten mens den gled inn og ut av kroppen. Litt etter litt turte jeg å utfordre meg selv i møtet med angst og ubehag, jeg prøvde å forsone meg med vanskelige følelser.
Venn med maten
Flere år gikk med på å hate meg selv og på å kjempe mot maten som min verste fiende. Jeg hadde brukt så all min energi på å kjempe imot det «trehodede udyret». Men det som ble løsningen for meg var i stedet å forsone meg med følelser, kropp og mat, og det klarte jeg ved hjelp av mindfulness. Nå er jeg i gang med utdannelse i mindful eating. Selv om jeg har hatt et ok forhold til mat, kropp og følelser i flere år, så merker jeg at mindful eating tilfører meg noe ekstra – en helt ny dimensjon i forhold til det å spise og leve.Det viktige nå er å sette av tid til å praktisere mindfulness hver dag og det å være oppmerksomt tilstede under måltider. Jeg har lenge tenkt at mindfulness var medisinen som reddet livet mitt, nå vet jeg også at mindfulness og mindful eating beriker livet mitt. Og utrolig nok er jeg blitt venn med maten.
9
FOKUS
DU ER SÅ MYE MER
ENN KROPPEN DIN Joakim Kleven (26) savnet en mannlig stemme i debatten om kroppspress. Han bestemte seg for å selv bli denne stemmen. – Jeg har brukt så unødvendig mye tid og energi på å være misfornøyd med kroppen min, og ønsker å forhindre at andre gjør det samme. TEKST: INGRID MARVIN Joakim Kleven jobber som fotograf og regissør. Han vant Gullruten i en alder av 21 år for serien «Sweatshop» og har siden da vært med å lage flere serier som «Motherhood» og «Stuck» for Aftenposten. Sist foran kamera i TV2 serien «Sophie Elises Verden». Tidligere i år produserte Joakim i samarbeid med VG, en video hvor han formidler erfaringene sine med spiseforstyrrelser og kroppskomplekser. I videoen tar han et oppgjør med «etterbilder», og fremhever at det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse ikke nødvendigvis handler om å ha et perfekt etterpåbilde av kroppen. – Selv i dag, som en relativt trygg 26 år gammel person, kjennes det vanskelig at jeg ikke har det fantastiske «etter»-bilde av kroppen min i forbindelse med å være frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg har kun en normal kropp som når den sammenlignes med toppidrettsutøvere og det uoppnåelige kroppsidealet i media, ikke blir «god nok». Men det er allikevel dette som er min friske kropp og som jeg lever et fantastisk liv i!
10
Spiseforstyrrelse i tenårene
Joakim utviklet en spiseforstyrrelse i slutten av tenårene, etter å ha hatt et anstrengt forhold til kroppen sin gjennom barneskolen. Spiseforstyrrelsen ble særlig trigget av homofile kroppsidealer da han som sårbar tenåring hadde sine første seksuelle erfaringer. – En fyr jeg likte fortalte meg at homofile menn enten måtte være muskuløse «hunker» eller tynne «twinker». Jeg som ikke var noe glad i gym, tenkte at jeg dermed måtte bli en tynn twink, denne «rollen» passet best for meg. Dermed begynte jeg å droppe de fleste måltider utenom middag. Joakim raste ned i vekt og på et tidspunkt ble han så dårlig at han opplevde noe han beskriver som en «ut av seg selv opplevelse» på vei inn i dusjen. – Jeg skulle spise middag med venner og hadde ikke gjort noen aktiviteter hele dagen fordi jeg var så slapp og sliten av å ikke spise noe. På vei inn i dusjen fikk jeg sjokk da jeg møtte mitt eget tomme blikk i speilet. Det var som om jeg plutselig så meg selv utenfra, og
oppdaget at jeg hadde mistet gnisten og blitt en person jeg ikke kjente igjen. Akkurat da innså jeg at det jeg drev på med ikke var sunt og at jeg ikke kunne ha det sånn lenger. Sakte, men sikkert etter dette begynte Joakim å bli friskere. Familie og venner har hatt stor betydning for at han har kommet seg ut av det anstrengte forholdet til kroppen sin. – Jeg er mye mindre sårbar nå enn tidligere. Jeg tok meg nær av mye før, analyserte kommentarer fra andre og var sårbar ovenfor hva de sa til meg. Jeg tror vi blir veldig analytiske når vi gjennomgår en spiseforstyrrelse. Man fikser på utsiden det som man trenger å fikse på innsiden. Blir en sårbar sjel. Nå om dagen kunne jeg ikke brydd meg mindre om de tingene som jeg var opptatt av på den tiden.
Nytt livsfokus
Joakim mener bestemt at han hadde hatt en morsommere ungdomstid uten spiseforstyrrelsen. De vonde tankene han hadde om seg selv gjorde han såpass utrygg at han til tider følte seg låst og uten de samme mulighetene som andre. – Det var helt forferdelig å være midt inne i spiseforstyrrelsen, men når det først har skjedd meg så velger jeg å tenke på det i et positivt lys. Jeg tar med meg erfaringene og lærer av dem slik at jeg blir sterkere. Livet er veldig fint nå om dagen. Jeg tar igjen for tapt tid og gjør masse gøy som jeg ikke turte før. Jeg har blitt den sterke personen jeg drømte om å være da jeg var ung. Livet er rett og slett dødsbra! Han legger også til at han har fått et nytt fokus på hva som er sexy etter å ha kjempet seg fri fra spiseforstyrrelsen: – Jeg føler meg skikkelig sexy nå som jeg har stått for noe bra, og har brukt talentet mitt til en sak som står hjertet mitt nær. Jeg har aldri følt meg bedre enn nå, eller vært så fornøyd med kroppen min og måten jeg er på som person, som nå når jeg får bruke stemmen min til noe viktig. Å vite at jeg har jobbet hardt og lenge for et mål jeg brenner for er et skikkelig boost for selvbildet mitt. For Joakim har kilden til å bli fornøyd med seg selv handlet om å snu fokuset vekk fra seg selv og sitt eget utseende, og rette det mot hva man kan gjøre for å ha det bra. – Jeg pleier å sitte på bussen og drømme om neste prosjekt jeg kan gjøre, det gir meg gnist i hverdagen. Jeg elsker film og foto, og prøver å tenke på hvordan jeg kan gjøre mest mulig spennende ting som gir mening. Jeg drømmer stort, og håper at jeg kan være en inspirasjon på dette for andre. At man kan få til det man jobber hardt for.
JOAKIM KLEVEN GJESTER ROS SIN PODCAST «UFORSTYRRET», HER MED PODCAST-VERTER ELIN HEITMANN OG INGRID MARVIN. FØLG MED PÅ NYÅRET!
11
FOKUS
”
Ikke tenk på hva alle andre mener at du bør like, men hva du selv er glad i å gjøre. Finn for eksempel frem en hobby eller noe annet som gir gnist, og som ikke handler om deg selv, men som gjør at du får et morsomt og spennende liv allikevel. Fordi det er jo dette som gjør deg bra. Ikke kroppen din! Bevisst influencer
På instagram har Joakim i overkant av 31 000 følgere, og han har et bevisst forhold til påvirkningskraften sin ovenfor disse. Mellom enkle poster med tøysete innhold legger han inn mer alvorlige poster for å gi følgerne sine en realitetssjekk på samfunnet. I debatten om kroppspress fra influencere har han et tydelig standpunkt.
12
Det er jo dette som gjør deg bra – ikke kroppen din! Joakim har noen tips til andre som føler seg påvirket av kroppspress: •
Slutt å tenke på kroppen din, tenk heller på alt du har klart å oppnå eller sjanser du har turt å ta. Våg å si ja til ting du virkelig vil gjøre innerst inne.
– Hver gang det er en kroppsdebatt på gang, virker det som om folk blir opptatt av å peke fingeren mot andre. Jeg tenker at alt har skylden i alt, og det blir galt å peke finger mot enkeltindivider. Disse enkeltindividene er både pådrivere og ofre, og har sin personlige historie som gjør at de er som de er. I stedet for å peke finger mot dem syns jeg heller man skal kjempe for å selv være et bedre forbilde. Det er mer konstruktivt å jobbe for å heve sin egen stemme og selv være motvekten til kroppspresset enn å kritisere andre som kanskje er enda mer sårbare enn seg selv. Man trenger ikke å bli sur mot andre som legger ut et sexy bilde av seg selv i ny og ne, men heller vise at man selv er så mye mer enn kroppen.
•
Slett apper som ikke gjør deg godt. Slett for eksempel Jodel hvor folk kan uttrykke anonymt hat. Man kan få hundre meldinger som er positive, men det er jo den ene negative kommentaren man husker.
•
Prøv å tenke på hva som trekker deg ned og hva som gir deg boost. Fjern mest mulig av det som trekker deg ned.
•
Ikke rediger bildene dine, da må du hele tiden «toppe» deg selv og egne bilder.
•
Fjern ting og mennesker som påvirker deg negativt.
Joakim er opptatt av å formidle til unge at de er så uendelig mye mer enn kroppen sin, og at det å være attraktiv handler om noe annet enn kropp.
•
Drøm stort om andre ting enn kropp. Drøm om hva du kan utrette. Gi liv til dine ambisjoner og hjertesaker.
– Jeg vil at vi skal ha mer fokus på det som er i hodene våre, og hjertene våre. Jeg syns det er sexy med talent, og at man jobber hardt for noe man selv syns er viktig. Jeg håper å vise dette til følgerne mine, sier han, og legger til:
•
Snakk åpent om de vonde tankene dine med likesinnede eller noen du er trygg på. Det er godt å snakke med noen og få luftet tankene sine. Hvis dette ikke holder, kan man kontakte for eksempel ROS eller psykolog.
– Jeg råder andre til å gå inn i seg selv å tenke på hva de virkelig liker å gjøre. Ikke tenk på hva alle andre mener at du bør like, men hva du selv er glad i å gjøre. Finn for eksempel frem en hobby eller noe annet som gir gnist, og som ikke handler om deg selv, men som gjør at du får et morsomt og spennende liv allikevel.
•
Det kan være godt å koble seg helt av sosiale medier i perioder.
– Vit at du er SÅ mye mer enn kropp og utseende. Det som er sexy er talent, og at du står for noe. Du er unik, og personligheten din er unik. Det er nok.
FOKUS
FRISK TEKST: TERJE OPSAHL Gjennom å ha jobbet som rådgiver for ROS, har jeg lært at det finnes mange veier inn i en spiseforstyrrelse. Min egen var en sårbar periode i ungdomstiden. Etter jeg sluttet på fotball på slutten av ungdomsskolen, så ble det et lite vakuum. Jeg innså at jeg nok aldri hadde bidratt all verdens på fotballbanen. Jeg likte imidlertid å trene. Etterhvert bidro trening til å fylle vakuumet. Med et økt fokus på å trene bedre, fulgte også et større fokus på mat. Jeg sørget for tilstrekkelig med proteiner og tilstrekkelig med grønnsaker. I begynnelsen var det kun middag, men etterhvert ble alle måltidene planlagt i detalj. Uten at jeg nødvendigvis var klar over det, så sørget jeg også for å spise restriktivt. Det er vanskelig å sette fingeren på når ting blir for mye. For min del vil jeg si at skillet gikk da jeg begynte å spy opp mat. Etter perioder med restriktiv spising, så ble det etterhvert vanskeligere å kontrollere matlysten. Ubehaget etter spiseorgiene ga en forferdelig følelse: jeg følte jeg saboterte voldsomt for meg selv. Løsningen ble å spy det opp igjen. Slik gikk jeg en stund. Jeg husker at jeg tilfeldigvis kom over diagnosen bulimi på slutten av videregående etter at jeg hadde lest om spiseforstyrrelser. Det kom som et lite sjokk. Erkjennelsen om at spisemønsteret mitt kunne forstås som en psykisk lidelse gjorde inntrykk. Det ga meg
perspektiv. Det jeg holdt på med var ikke nødvendigvis normalt. Kanskje var det til og med sykt. Dette startet en prosess som bidro til at jeg i større grad begynte å se meg selv fra utsiden. Og med det kom et voksende ønske om at mat og trening skulle ta mindre plass. For meg var det avgjørende at jeg forsto dette selv, og at ønsket om endring kom fra meg selv. Jeg begynte å sette meg mål om å trene mindre. Spise mindre proteiner. I det jeg gjorde endringer, så husker jeg at jeg følte at jeg tok sjansen på å ødelegge for alt arbeidet jeg hadde lagt ned. Det er merkelig å tenke tilbake på, og det sier noe om hvor perfeksjonistisk forhold til mat og trening jeg hadde utviklet. En perfeksjonisme som ikke i seg selv er sunn – eller nyttig – man trener ikke så godt samtidig som man spiser restriktivt. Man kan spørre seg hvordan jeg utviklet bulimi, og hvorfor det skjedde meg. Jeg har kommet frem til at spørsmålet ikke nødvendigvis har klart svar, eller i seg selv er så viktig. Det er mange veier inn i en forstyrrelse. Det viktigste er veien ut. Min vei ut ble å ta sjansen på hva som kunne skje om jeg valgte å være mindre perfeksjonistisk; og slik gradvis frigjøre mer tid til meg selv og de rundt meg. I dag har det gått over fem år siden siste tilbakefall. Noen har sagt at man aldri kan bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse. Min og mange andres erfaring sier noe annet, og jeg er veldig glad for å være 100% frisk.
13
FOKUS
NEGATIVT KROPPSSNAKK
HOS GUTTER TEKST: CATHRINE NITTER Et fenomen man har vært opptatt av en stund i litteraturen er «Fat talk», eller «negativt kroppssnakk». Å snakke nedsettende om egen eller andres kropper er blitt normativt – så vanlig at vi ikke tenker over det. Å slenge ut kommentarer av typen «jeg ser tjukk ut» eller «jeg ser ut som at jeg er fem måneder på vei» er helt dagligdags. Når vi snakker om negativt kroppssnakk, misnøye med egen kropp og kroppspress er det ofte med referanse til jenter og kvinner. Jenter og kvinner er utsatt for et mer marginalt kroppsideal og kvinnekroppen objektiviseres i større grad enn mannekroppen. Ser man på studier gjennomført på videregåendeelever er det jenter som kommer dårligst ut når det gjelder selvrapportert slankeatferd og kroppslig misnøye. Men hva med gutta? Hvordan prater de om kropp, mat og vekt når de er sammen? I følge Engeln, Sladek og Waldron (2013) avviker menns kroppslige misnøye seg fra kvinners på en viktig måte i den forstand at menn opplever kroppslig misnøye i begge ender av vektskalaen. Menn kan bekymre seg over å være for tykk eller for tynn, mens kvinner sjeldent bekymrer seg over å være for tynn. Menn som går på diett for å endre kroppen sin gjør ofte dette for å bli slankere og/eller for å bli større. I en amerikansk studie utført på høgskolemenn fant man at rundt 90 % av mennene i studien ønsket å bli mer muskuløs,
14
og at flerparten av disse i stor grad assosierte store muskler med å være mer selvsikker, sexy og attraktiv. Videre fant man at 25 % av mennene i studien hyppig drev med negativt kroppssnakk – i form av at de kommenterte egen kropp på en negativ måte, hyppigst på treningsstudio eller rundt måltidet. De senere årene har antallet som trener på treningsstudio økt, og man ser i økende grad menn som er store og muskuløse, og som dyrker kroppsprosjektet foran speilet i styrketreningssalen. I den danske dokumentarserien «Hard utenpå» som gikk på NRK tidligere i år, kunne vi møte unge menn som gikk til frisøren hver tredje uke, tok solarium to ganger i uken og som var sykelig opptatt av hva de spiste og hvordan de trente. Hele verden deres sentrerte seg rundt utseende, noe som også manifesterte seg gjennom bruk av illegale rusmidler for å oppnå resultater på trening. Dokumentarens navn «Hard utenpå» referer nettopp til indre uro og kaos som gjemmes bak muskler, proteiner og selvdisiplin. Selv har jeg overhørt flere menn på trening som engasjert snakker om kropp, vekt og kalorier, om «deffing» og «bulking» eller kommenterer egen eller andres kropp. Dette trenger ikke være sykelig, men kan det være et tegn på en normalisering av negativt kroppssnakk blant menn, samt et tegn på at menn i større grad enn før legger stor verdi i kroppens ytre? Det viser seg å være allmenn akseptert at
Kanskje handler dette vel så mye om begrepsvaliditet enn reelle kjønnsforskjeller? Mange av målene vi i dag har på kroppsbildeforstyrrelser er designet med utgangspunkt i, og stort sett testet på nettopp kvinner. Nyere forskning på området spekulerer i at kroppslig misnøye blant menn kan være kvalitativt ulikt enn kroppslig misnøye blant kvinner, særlig av hensyn til kroppsidealer; hvor mange kvinner ønsker de var tynnere, ønsker menn de var mer muskuløse.
Illustrasjon: Ida Neverdahl Fra kampanjen #skifttema
kroppsbildeproblematikk er mer et kvinneproblem enn et mannsproblem. Og kanskje er dette noe av utfordringen. Fordi vi som samfunn har akseptert denne typen problematikk som «kvinnelidelser» er dørstokkmilen blitt ekstra lang for menn med kroppsbilde- eller spiseforstyrrelsesproblematikk. Det kan tenkes at det er en ekstra terskel for menn å be om hjelp når tanker rundt mat, kropp og vekt er vanskelig. Dette er også tydelig når vi ser hvem som kontakter oss i ROS. I 2017 var kun 400 av 6600 henvendelser fra gutter og menn – noe som ikke henger sammen med kjønnsfordelingen innen spiseforstyrrelser generelt.
Både kjønnsroller og kroppsidealer nærmer seg hverandre. Ung, slank og veltrent gjelder for begge kjønn, og samfunnet stiller i dag strenge krav til begge kjønn når det gjelder å kombinere roller som arbeidstaker og omsorgsperson. Dette fører til at mange opplever et slags «krysspress» - fordi man skal mestre alle livets områder, noe som gjør at mange føler på en utilstrekkelighet. Dette gjelder i høyeste grad for begge kjønn.
15
Foto: istockphoto
Det kan også være mer subtile faktorer som fører til overfokus på kvinner i kroppsbildeforskningen. Kvinner snakker mer om sine bekymringer knyttet til mat, kropp og vekt. Som nevnt innledningsvis er kroppssnakk blitt normativt – en del av særlig jenter og kvinners dagligtale. Jenter og kvinners bekymringer knyttet til egen kropp og vekt kommuniseres oftere, noe som i seg selv kan være fremmende for negativt kroppsbilde. Vi vet at jo mer vi snakker om mat, kropp og vekt, jo større verdi får det for oss og kan bli et problem for oss.
IKKE ET ENKELT REGNESTYKKE TEKST: NINA HVIDSTEN I mange år har ROS mottatt henvendelser fra personer med overspisningsproblematikk som ikke har fått hjelp. Manglende forståelse, kompetanse og ikke minst manglende tilbud rettet mot personer berørt av problematikken, har vært gjennomgående. Gleden var derfor stor når ROS mottok støtte fra Extrastiftelsen til å både ta i bruk og evaluere selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspisning» – utviklet av den anerkjente psykiateren Christopher Fairburn. Siden i vår har Jorunn Gjerken-Gran, rådgiver ved ROS Hordaland, veiledet i programmet. Vi har tatt en prat med Jorunn for å høre mer om hennes erfaringer fra sin side av samtalebordet. «Få bukt med overspising» er et såkalt veiledet selvhjelpsprogram. Hva ligger det i dette begrepet? – Begrepet selvhjelp innebærer at det er deltageren som selv er i førersetet. Det vil også si at det er deltageren selv som må gjøre jobben. Som rådgiver er det min rolle å støtte deltageren gjennom programmet og være der hvis motivasjonen svikter. Samtidig kan jeg være en som kan hjelpe til med å finne destruktive mønstre og mulige steg for endring. Fairburn selv mener at en slik modell kan forsterke følelsen av mestring hos den enkelte.
16
Programmet består av fem steg, kan du fortelle oss mer om disse? – De fem stegene i programmet bygger på hverandre. Det vil si at man fortsetter med oppgavene i de ulike stegene, også etter at man har gått videre til neste steg. I steg 1 skal man registrere alt man spiser. Hva, hvor og når. Hensikten med dette er å bli bevisst eget spisemønster og finne sammenhenger. Hva fører ofte til overspising, hvilken type mat spiser man gjerne i en overspisingsepisode, hvordan er måltidene ellers i løpet av en dag? Vi forsøker å finne den røde tråden. I steg 2 er oppgaven å etablere et fast spisemønster. Her skal man planlegge tidspunkt for alle dagens måltider, men ikke hva man skal spise. Å få inn regelmessighet er det viktige. Steg 3 handler om å finne alternative aktiviteter. Aktiviteter som man kan ty til når trangen til å overspise melder seg. Dette må være lystbetonte aktiviteter som gjerne tar en ut av situasjonen en er i, og som gir påfyll – f.eks gå en tur eller ringe en venn. Steg 4 handler om problemløsning. Her jobber vi med å registrere hva som skjer når man står ovenfor et problem og evaluere hvordan man håndterte dette.
”
Vi ser at det ofte er at det er «slanketankene» og reglene man setter for seg selv som fører til overspisingsepisoder.
Klarte man for eksempel å ty til en alternativ aktivitet i stedet for mat? Steg 5 består av to moduler man skal jobbe med – en slankemodul og en kroppsbildemodul. Her ser vi først på hva som tynger mest i livet. Er det «slanketanken» eller forholdet en har til seg selv og eget kroppsbilde? Man velger så en å jobbe med. De fleste må gjerne gjennom begge moduler. Etter disse fem stegene jobber vi med å forhindre tilbakesteg og fremdeles finne alternative mestringsstrategier enn mat.
Hvor lang tid vil det ta å gå gjennom et slikt program? – Det vil variere, men vi tenker 20-25 uker er ganske vanlig. For å gå fra det ene steget til det andre, må man ha 6-7 såkalte endringsdager. Det vil si dager der man har gjort oppgaven i steget, som for eksempel å registrere alt matinntak på steg 1. Sammen med rådgiver kan man da vurdere når man er klar for neste steg, eller når man evt må ta et steg tilbake. For det hender absolutt det også. Er det mulig å si noe om den «typiske» deltageren som er med i «Få bukt med overspising»?
Overspisingslidelse er den mest vanlige formen for spiseforstyrrelser. Den kan ramme i alle aldre og blant begge kjønn. Overspisingslidelse er den spiseforstyrrelsen der fordelingen mellom kjønn er mest lik. 30-40 % er gutter/menn. Både normalvektige og overvektige kan ha en overspisingsproblematikk.
17
– Deltagerne jeg har møtt har vært i ulik alder og av begge kjønn, men noe som går igjen hos mange er at de har slitt med vekten i lengre tid. De har gjerne prøvd alle dietter på markedet, og ofte slanket seg mange ganger, for så å ha gått opp igjen. Flere har vært innom Frisklivssentraler og andre steder med livstils- og vektendringsfokus, men svært få har fått hjelp til å jobbe med det psykiske bak sin overspisingsproblematikk. Er det mange som går inn i dette programmet med en tanke om at man endelig skal finne en god måte å slanke seg på? – Ja, det er svært vanlig. Noe av det første jeg presiserer for deltagerne, er at dette ikke er slankeprogram. Det handler om å få bukt med et spiseproblem som har psykiske årsaker, og for å gjøre dette, må man legge fra seg ønsket om å bli tynnere. Spiseproblemet må stå i fokus. Vi ser at det ofte er «slanketankene» og reglene man setter for seg selv som fører til overspisingsepisoder, så disse må bort.
Mange har nok en antagelse om at de har et relativt avslappet forhold til mat, men når vi går inn i det viser det seg at man har mange regler og mye mat som er kategorisert i «ja-mat» og «nei-mat». Bare det å registrere kan i seg selv minske overspisingsepisodene. Har du noe du vil si til dem som vurderer å bli med på programmet? – Prøv og se! Vi har nå en unik mulighet til å tilby dette programmet gratis, så det er ingenting å tape. Les gjerne boken til Fairburn «Få bukt med overspising» og ta kontakt med oss. Det er viktig for meg å formidle at dette er et program som krever mye og tar mye tid, så man må innstille seg på å få det til å passe inn i hverdagen. Det kan også være lurt å være åpen med dine nærmeste, gjerne be dem lese bokens første del, slik at de kan få en forståelse for hva det handler om. For som alle som sliter med overspisingsproblematikk vet, er det ikke bare «et enkelt regnestykke».
Er dette vanskelig å formidle? – Ja, absolutt. Det kan være utfordrende når alle rundt en, inkludert leger og annet helsepersonell, har fortalt at du må slanke deg for helsens skyld. Og så kommer jeg og sier at du må legge bort denne tanken. Hva er de største utfordringene deltagerene rapporterer at de møter på? – Mange er redd for å begynne å spise regelmessig. De er gjerne vant til å hoppe over måltider og å ha restriktive perioder. På bakgrunn av dette, er også en del av programmet at man skal veie seg hver uke. Det gjøres for å vise at man ikke får store variasjoner i vekt om man slutter å hoppe over måltider og gir slipp på reglene. – I tillegg er steg 1, der man skal registrere alt man spiser, vanskelig for mange. Det ligger mye skam bak en overspisingsproblematikk, så det å skulle se hvor mye man spiser «svart på hvitt» og innse for seg selv hvilket spisemønster man har, kan være utfordrende. I tillegg skal man dele dette med en rådgiver. Men vi ser da også hvor viktig dette steget er.
18
ROS tilbyr veiledning i programmet «Få bukt med overspising», ved våre lokale sentre i Hordaland, Rogaland og Oslo/ Akershus. Tilbudet er gratis og krever ingen henvisning. Ta kontakt for mer informasjon: Hordaland: bergen@nettros.no Rogaland: rogaland@nettros.no Oslo/Akershus: oslo@nettros.no
FOKUS
GI MEG ET SKJEMA Kun 6 % av alle henvendelser til ROS er fra gutter/menn. Innenfor psykisk helse generelt vet vi at gutter/menn sjeldnere ber om hjelp enn jenter og kvinner. Hvorfor er det slik, og hva kan vi gjøre med dette?
INTERVJU: CATHRINE NITTER OG MARIA V. ANDRESEN I ROS er vi så heldig å ha noen flotte frivillige mannlige rådgiver som vi håper kan kaste litt lys på denne problemstillingen. Vi har snakket med Håvard, EJ og Eirik som alle studerer eller har studert psykologi og har et stort hjerte og engasjement for faget sitt. I ROS er gutter og menn i mindretall, både blant brukerne og blant frivillige. Hvorfor tror dere det er slik? Ej: Generelt er det høyere terskel for menn å be om hjelp, uavhengig av om det er psykisk eller somatisk. Jeg tror det er urealistisk å få flere menn til å søke helsehjelp uten å gjøre noe med det store bildet. Vi må jobbe på systemnivå for å senke terskelen når det kommer til menn og psykiske lidelser. Generelt er det også sånn at når vi snakker om spiseforstyrrelser så retter man seg generelt mer mot verdier som kanskje vektlegges tyngre blant kvinner. Har man spiseforstyrrelser som mann tror jeg det er en annen type skam. Skammen blir litt dobbel kanskje. Fordi man kan kjenne på den skammen som mange med spiseforstyrrelser gjør men i tillegg så får man den ekstra skammen, fordi man er mann med en antatt kvinnelidelse.
BIlde: istockphoto
Eirik: Men jeg tror også det har blitt mer greit å være psykisk syk som mann. Vi snakker ikke om hysteri lengre. Og med folkesykdommer – psykiske lidelser som angst og depresjon for eksempel – tror jeg det er større rom for å snakke om disse som mann nå enn det har vært. Men jeg tror at i forhold til spiseforstyrrelser så blir vi fortsatt litt overrasket – går det an, liksom? Håvard: Menn assosieres oftere med ortoreksi og megareksi og det er kanskje en lavere terskel for å åpne seg opp om tematikk knytta til for eksempel overtrening, som forbindes med noe maskulint, enn å anerkjenne de bakenforliggende mentale og
Eirik, Håvard og EJ
19
FOKUS
”
De vil heller endre eller korrigere, fremfor å akseptere når ting er vanskelig. De må gjøre noe. «Gi meg en lekse» eller «Gi meg et skjema jeg kan fylle ut».
emosjonelle problematikken som knytter seg til alle spiseforstyrrelser. Hvordan tenker dere vi kan kommunisere for å nå guttene? Er det noe vi kan gjøre annerledes? Eirik: Jeg er litt skeptisk til å introdusere nye sykdomskategorier. Måten vi gjør det på er avgjørende for hva vi får ut av det. Det at noen eksperter sier sånn; «Gutter, dere kan også være syke», er feil måte å håndtere det på. Det er viktig å normalisere psykiske lidelser, men å diagnostisere og kategorisere kan også definere tydelige skiller mellom «syk» og «frisk» og det tror jeg ikke nødvendigvis er så bra.. Det må ikke bli sånn VG+ artikkel hvor man kan lese sånn: «Les dette, gutter. Dere har også spiseforstyrrelser». Håvard: Jeg tenker at menns opplevelser med spiseforstyrrelser må trekkes frem, og at de enkelte historiene, som Eirik er inne på, får frem at menn også kan slite – men også mestre vanskelige følelser og tanker rundt selvbilde og identitet. Det må kanskje formidles litt mer som noe som kan mestres for å appellere til flere menn. Eirik: Akkurat som at du kan synes at andre ting er vanskelig er det også greit å synes at dette er vanskelig. Hvis vi tenker på møtet mellom det å være en «myk» og «hard» mann da, hvor man gjerne skal være begge deler, så tenker jeg at det er jo greit å synes at det er vanskelig.
Norske tall viser at 10- 20 % av berørte med spiseforstyrrelser er gutter/menn, men man antar at det her er mørketall. Internasjonale studier viser en noe høyere forekomst. Vi vet videre at 30- 40 % av berørte med overspisningslidelse er gutter/ menn og at gutter/menn er overrepresentert blant de mer sunnhetsmaniske lidelser og/eller treningsforstyrrelser som ortoreksi og megareksi.
20
De mennene dere har snakket med i ROS – på chat og i samtaler. Snakker de annerledes om spiseforstyrrelsen enn når dere snakker med kvinner? Eirik: Min første samtale i ROS var faktisk med en mann. Min opplevelse er kanskje at menn er litt mer praktiske. De er litt sånn «Jeg spiser for mye – fortell meg hva jeg skal gjøre», fremfor å snakke om hva som er vanskelig.
Jenter snakker mer om hvordan de føler seg. «Jeg føler meg ikke bra», mens menn kanskje er litt mer sånn «Dette synes jeg at jeg gjør feil – hva kan jeg så gjøre?» EJ: Jeg har også lagt merke til at mange mannlige pasienter innen psykisk helsevern ofte har prøvd alt de kan på egenhånd før og kommer, fordi de tenker at det er «siste stopp». Sånn: Hva skal jeg gjøre nå? Dette må fikses. Det er ekstremt høy terskel for å oppsøke psykologisk hjelp. Og så ser de kanskje litt mer etter en quick fix. De vil heller endre eller korrigere, fremfor å akseptere når ting er vanskelig. De må gjøre noe. «Gi meg en lekse» eller «gi meg et skjema jeg kan fylle ut». Håvard: Til tross for store individuelle variasjoner tror jeg inngangen til følelser for menn ser anderledes ut idag også for kvinner, men det har definitivt skjedd en utjevning her. At menn, og særlig unge menn, skal falle
innunder stereotypien om den litt sånn tungrodde og innesluttede mannen som ikke anerkjenner følelseslivet sitt stemmer ikke like godt for den generasjonen menn som er unge idag. Kanskje vi som ROS-ansatte har en jobb å gjøre her i å kommunisere den åpenhetstrenden videre. Før vi runder av tenkte vi å spørre dere om hva det gir dere å være frivillige i ROS? EJ: Jeg sitter igjen med mye kunnskap om spiseforstyrrelser. Min prefererte tilnærming er at jeg ser på spiseforstyrrelsesadferd som et symptom for underliggende problematikk – jeg tenker litt annerledes på det nå enn før. Jeg er mer nysgjerrig på det som ligger «bak» symptomene. Og så er det veldig hyggelig her, da. Jeg ser at frivillige utvikler seg veldig fort. Man lærer mye. Særlig om hvordan man møter folk. Eirik: Jeg har bare vært her noen måneder, men jeg synes det er et fint utgangspunkt for veien videre profesjonelt. Det er en uvurderlig erfaring. Det er annerledes å lese om spiseforstyrrelser enn å faktisk møte dem som rammes. Det gir et annet bilde når du snakker med folk. Det er annerledes.
Illustrasjon fra filmen “Det vises ikke utenpå”, Mikrofilm / ROS
Håvard: Jeg synes det er veldig fint å jobbe på ROS, og det gjør godt å se at mange får noe ut av å snakke med oss. Utover alle samtalene er det også fint at ROS åpner opp spennende dører når det kommer til å skrive, holde foredrag og etterhvert møtes for individuelle samtaler. Også er kaffen utrolig god, det gjør også godt.
21
FOKUS
EN «EKTE MANN»? TEKST: EUJICE LIWANAN Guttebarn forventes ofte å være kledd i blått, fulle av energi, springende rundt med hendene fulle av LEGO-klosser og robotdinosaurer. Jenter skal derimot være kledd i rosa, sitte stille og rolig, plukke blomster og tegne fine tegninger. Disse skildringene av skillet mellom gutter og jenter er på mange måter overdrevet, men uansett hva man tenker og mener om slike kjønnsforskjeller, er slike oppfatninger om kjønn ofte innarbeidet i de fleste av oss. I oppveksten lærte jeg at jeg som gutt måtte være sterk, ansvarlig og pågående. Dersom jeg gråt fordi jeg følte meg ydmyket eller såret, måtte jeg slutte å gråte og stramme meg opp. Dersom jeg uttrykte fortvilelse fordi jeg opplevde tap eller mangel på kontroll, måtte jeg skjerpe meg. Dersom jeg følte meg redd og ville unnvike noe, var jeg feig og pysete. Det var ingen som sa direkte til meg at det ikke var lov for gutter å være svak, men jeg erfarte likevel at for å være gutt, måtte jeg oppføre meg på en viss måte. Jeg følte at reaksjoner og atferd som ikke samsvarte med majoritetens definisjon på å være «gutt», kunne resultere i mangel på aksept, tilhørighet og identifikasjon. Flere ganger stilte jeg meg spørsmålet: Hvis jeg ikke følger disse reglene, betyr det da at jeg ikke er en gutt? Tiden gikk, «gutt» ble til «mann», og etter hvert var disse uskrevne reglene bare blitt en alminnelig del av hverdagen min. Som voksen har disse oppfatningene blitt utfordret. Jeg har møtt menn som er kjærlige og omsorgsfulle fedre, kvinnelige leger og ingeniører, menn som er udugelige i realfag og kvinner som aldri kunne tenke seg å få barn. Gjennom slike livserfaringer har jeg fått motbevist mange av de kjønnsstereotypiene som både jeg, og sikkert en god del andre, har vokst opp
22
med fra barndommen av. Når jeg tenker tilbake kan jeg se at jeg som gutt selv var med på å opprettholde tanken om disse kjønnsstereotypene. Jeg forsøkte etter beste evne å følge de uskrevne reglene om hvordan jeg skulle oppføre meg. Som voksen kan jeg se tilbake på hvordan det å gjøre narr av, eller tenke negativt om, gutter som var åpen om sine sårbarheter, bidro til å håndheve disse reglene. Til tross for at flere av stereotypene har blitt motbevist med tiden opplever jeg, som voksen mann, fremdeles et indre press på å oppføre meg på en viss måte. I flere situasjoner må jeg vurdere om min egen atferd samsvarer med hvordan jeg tror at andre forventer at «ekte» menn skal være. Dersom jeg gråter fordi jeg føler meg trist, såret eller ydmyket, hører jeg en indre stemme som sier at jeg må stoppe, fordi en «ekte» mann ikke gråter. Dersom jeg gir uttrykk for fortvilelse eller tap av kontroll, sier stemmen at jeg må skjerpe meg, fordi en «ekte» mann aldri mister fatningen. Dersom jeg anerkjenner at jeg er redd, hører jeg stemmen si at jeg er feig og pysete, fordi en «ekte» mann ikke frykter noe. Jeg kan ærlig innrømme at å bli identifisert som en «ekte» mann er viktig for meg. Likevel stiller jeg meg spørsmål ved hvorfor jeg har behov for dette. Jeg lever et liv hvor jeg teknisk sett ikke ville oppfylt kriteriene for å være en «ekte» mann. Likevel er det fremdeles innarbeidet i min kjerne. Dette merker jeg særlig når jeg gråter, opplever tap av kontroll, og anerkjenner svakheter ved meg selv. Det følges ofte av en snikende følelse av nederlag. Jeg har ennå ikke kommet til et punkt hvor jeg klarer å heve meg over disse forventningene og kravene. Jeg kan bare tale på vegne av meg selv, men jeg tror ikke jeg en den eneste som har slike tanker.
S ER IV E G N D R Ø RÅ H J
Man har funnet at gutter i ungdomsskoleog videregående skolealder sjeldnere benytter seg av helsetjenester enn jenter. Man har i tillegg sett at kvinner i voksenalderen er flinkere til å oppsøke helsehjelp og er mer åpne for behandling enn menn i samme aldersgruppe. Jeg tenker at slike funn ikke er tilfeldige. Som mann, forstår jeg godt at det kan være vanskelig å oppsøke hjelp. Å be om hjelp vil innebære en innrømmelse både overfor seg selv og andre om at man kanskje ikke klarer seg på egenhånd, at man ikke har kontroll. Det innebærer for mange en anerkjennelse av at man er sårbar. Menn skal tross alt være uavhengig, fysisk og emosjonelt sterke. Det er synd at slike kjønnsstereotyper fremdeles er fremtredende, og at de opprettholdes til tross for at de begrenser vår måte å være på. Jeg liker tanken på at det endelige målet for hvordan vi individuelt definerer det å være en «mann» ikke skal innebære en avfeiing av grunnleggende følelser. Hvis dette er målet, så er kanskje det første steget på veien å stille seg selv spørsmålet «Hvorfor er det å bli identifisert som en «ekte» mann, så viktig for meg»? •
Følelser som tristhet, ydmykelse, fortvilelse og frykt, er knyttet til våre behov som mennesker og er noe alle må forholde seg til, uavhengig av kjønn. Ikke frata deg selv muligheten for å motta trøst og omsorg fra andre.
•
Tør å anerkjenne egne sårbarheter og svakheter. Gjennom dette er du også med på å stilne de stemmene som sier at man må oppføre seg på en viss måte fordi man er gutt eller mann.
•
Oppsøk hjelp. Våg å legge fra deg tanken om at å be om hjelp er synonymt med å ikke klare seg på egenhånd eller å ikke ha kontroll.
23
DET VISES IKKE UTENPÅ Til tross for at kunnskapen om spiseforstyrrelser har økt de senere årene, eksisterer det fortsatt mange myter om sykdommen i samfunnet. Gjennom animasjonsfilmen «Det vises ikke utenpå» vil ROS ta et oppgjør med noen av de mest utbredte mytene, og vise spiseforstyrrelsens mangfold. TEKST: MARTE VIGELAND «Spiseforstyrrelser rammer bare jenter». «Alle som har en spiseforstyrrelse er undervektig». «Spiseforstyrrelser handler om kroppens utseende». «Det går ikke an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse». Dette er eksempler på noen av de mest utbredte mytene som eksisterer omkring spiseforstyrrelser. At slike misforståelser eksisterer, har mange negative og alvorlige konsekvenser. En av de mest uheldige er at de konstruerer en del stereotypiske trekk som for omverdenen kan oppfattes som kriterier for å være syk. I verste fall kan dette bidra til at pårørende og andre som har mulighet til å fange opp personer som sliter, fokuserer for mye på slike usanne sykdomskriterier. Dette kan føre til at mennesker som er syke uten å falle inn under disse kriteriene, ikke blir fanget opp eller tatt på alvor fordi det ikke «ser ut» som at de har en spiseforstyrrelse. Sannheten er at de fleste som har, eller er på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse, ikke vil kunne passe inn i noen av disse stereotypiske trekkene. Sykdommen rammer på tvers av både kjønn, alder og vekt, og de underliggende årsakene til at en person utvikler sykdommen, er svært sammensatte. Felles for alle er at mat har blitt en logisk mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser. Den har blitt en måte å kontrollere noe på, en flukt eller distraksjon fra det som er vondt. Dette er vanskelig for andre å få øye på. Spiseforstyrrelsen vises ikke utenpå.
24
Skjeve fremstillinger av sykdommen
En av årsakene til at slike myter og misforståelser fortsetter å eksistere, kan være den skjeve fordelingen av fokus de ulike spiseforstyrrelsene får - både i behandlingsapparatet, i media og i samfunnet generelt. Særlig media har de siste årene hatt stort fokus på åpenhet rundt psykiske lidelser, og flere profilerte personligheter har stått frem med sine egne erfaringer med spiseforstyrrelser. Likevel ser vi tendenser til at det er de mest dramatiske tilfellene som fremstilles – gjerne tilfeller der synlig undervekt, før/etter-bilder og vekttall står sentralt. Fremstillinger som dette vil bidra til å opprettholde de mytene som allerede eksisterer omkring lidelsen i samfunnet, og fortsette å gi et falskt bilde på hvordan en som er syk ser ut. I tillegg bidrar denne skjeve fremstillingen til økt skam og stigmatisering for de brukergruppene som ikke er representert. Som brukerorganisasjon har ROS derfor et stort ansvar for å spre riktig informasjon om spiseforstyrrelser, og å vise mangfoldet av hvem og hvordan de rammer. I tiden fremover skal vi derfor ta et oppgjør med de mest utbredte mytene.
Animasjonsfilm som bryter myter
Med støtte fra ExtraStiftelsen har ROS vært så heldig å få samarbeide med det anerkjente byrået Mikrofilm, som har laget en animasjonsfilm om tematikken. Filmen har som mål å formidle riktig informasjon om sykdommen til befolkningen. I arbeidet med å
forme filmens budskap har det vært viktig for oss å ta valg som skal gi et mer nyansert perspektiv på hva spiseforstyrrelser er, og vise sider som bryter med de mest utbredte misforståelsene. Hovedpersonen i filmen er en ung mann. Vi får ikke vite hvilken spiseforstyrrelsesdiagnose han har, men har valgt å fokusere på de mekanismene som er felles for alle diagnosene. Det har også vært viktig for oss å synliggjøre den ambivalensen som mange som lider av spiseproblematikk har til å bli frisk. For pårørende og utenforstående kan det være vanskelig å forstå at spiseforstyrrelser for mange er en venn i begynnelsen – noe å holde fast ved som gjør at de klarer å mestre det som er vanskelig. Det har også vært svært viktig for oss å vise at det finnes hjelp å få, og at det er mulig å bli frisk. Filmen retter seg i hovedsak mot alle som kan komme til å stå nær en person som er berørt av spiseforstyrrelser. Vi ønsker å formidle at man kan lide av en spiseforstyrrelse, eller ha et anstrengt forhold til kropp og mat, selv om det ikke nødvendigvis er synlig for omverdenen. Med dette budskapet ønsker vi å oppfordre pårørende i form av familie, lærere, helsesøstre og andre som har mulighet til å fange opp den som er syk, til å se forbi ytre faktorer som kjønn, alder eller vekt, dersom de er bekymret for noen. Det er mange som kan ha det vanskelig - uavhengig av hvordan han eller hun ser ut utenpå. Filmen finner du på ROS sin nettside og på våre sosiale medier. En kortversjon vises også på kino i juletider.
25
TEKST: MARI OUROM. FOTO: SHUTTERSTOCK Stipendiat Veronica Lockertsen er i disse dager godt i gang med doktoravhandlingen sin «Mind the gap» ved Seksjon for behandlingsforskning ved Oslo universitetssykehus. Målet med studien er å undersøke hvilke erfaringer brukere med anoreksi, pårørende og behandlere har med overgangen fra BUP (barne- og ungdomspsykiatri) til VOP (voksenpsykiatri). Dette er en svært sårbar overgang, og mange opplever det så vanskelig at de dropper ut av behandlingen. Anoreksi starter ofte i ungdomsårene, har lang varighet og gir utfordringer ut i voksen alder.
«Mind the gap» på undergrunnsbanen. Mange pasienter faller igjennom i overgangen mellom barn og voksen. Jeg møter Lill Ann og Veronica på sistnevntes kontor på Gaustad, og atmosfæren i rommet bærer preg av at dette er to svært engasjerte damer som virkelig brenner for tematikken og for prosjektet. Veronica er utdannet sykepleier med en mastergrad i psykisk helsearbeid og har i mange år jobbet i akuttpsykiatrien.
Forskningsspørsmålet er initiert av ROS´ egen Lill Ann Welhaven Holm. Hun har selv en datter med anoreksi, og har i tillegg til å være en ivrig brukerrepresentant drevet pårørendegruppe for ROS i en årrekke. Det er faktisk her ideen til forskningen kommer fra.
– Min erfaring er at det er mangel på tid og mulighet til å gjøre pasienten trygg i overgangen mellom avdelinger eller tjenestenivåer. Mange av pasientene beskriver at de blir tillagt mer ansvar enn de er vant med å ta når de kommer til VOP, noe som kan være en utfordring både for pasienter, pårørende og behandlere. Det å være ambivalent til behandling er vanlig for pasienter med anoreksi, og dette ansvaret vanskeliggjør overgangen spesielt for denne pasientgruppen.
– Det var et spørsmål som stadig gikk igjen i gruppene. Hva gjør vi når barnet vårt blir 18 år og dørene lukkes? I mange år har jeg tenkt på dette, og da jeg startet som representant i forskningsutvalget til klinikk psykisk helse og avhengighet ved OUS ble jeg oppmuntret av forskningsleder om å søke midler fra Extrastiftelsen. Navnet kom til meg da jeg var i London og stadig hørte
Det er gjort lite forskning på overganger generelt, og spesielt innen psykisk helse. Det som er gjort konkluderer med at gode overganger er kritisk for kontinuitet i behandling, men det er lite kunnskap om hva som skal til for å sikre slike overganger. Overgangen fra BUP til VOP er preget av kulturelle forskjeller i tilnærming, noe ungdom kan oppleve
26 Illustrasjon: istockphoto
”
Det forundrer meg at andre overganger i livet er godt forberedt. I barnehagen har vil tilvenningsdager, og fra barneskole til og med universitetet har vi fadderordninger, men i psykiatrien er man lite forberedt. Det er kanskje her man trenger sikringen aller mest.
som svært utfordrende. Det er også store forskjeller i forhold til om, og hvordan, man inkluderer familien i behandlingen. Lill Ann opplever at hun gjerne skulle blitt mer involvert. – Jeg var klar over rollen min så lenge vi var i BUPsystemet. Her fikk vi god veiledning om hvordan vi kunne være en ressurs for vårt syke barn. I VOPsystemet er pårørenderollen lite definert. Behandler må være mer interessert i de pårørende. De er jo omsorgsgivere, er i nærmiljøet og kjenner barnet sitt bedre enn de fleste. Jeg tenker at dette burde være interessant for behandlere å vite. I tillegg er søsken berørt, og vi vet at et godt miljø i hjemmet reduserer faren for tilbakefall. Det forundrer meg at andre overganger i livet er godt forberedt. I barnehagen har vil tilvenningsdager, og fra barneskole til og med universitetet har vi fadderordninger, men i psykiatrien er man lite forberedt. Det er kanskje her man trenger sikringen aller mest.
Brukere med makten
Brukermedvirkning og brukerstyring handler om å la de som kjenner behovene være med på å sette agendaen. Erfaring fra England viser at brukermedvirkning i forskning også kan gi bedre kvalitet gjennom bedre forskningsdesign, økt rekruttering og deltakelse i studier. Lill Ann forteller at Mind the gap på mange måter er foregangsforskning på dette feltet. – I Norge har det lenge vært en politisk holdning om at brukerne skal frem, men det har ikke vært en reell satsing. Her har vi helt fra starten av hatt et aktivt samarbeid mellom bruker og forsker, og metoden vi har valgt er bruker spør bruker (BSB). Tanken her er at hvis man intervjues av noen som har lignende erfaringer, vil det kanskje føles tryggere å være i intervjusettingen
og at brukeren møter den som intervjues på en annen måte. I prosjektet skal både behandlere, pårørende og pasienter intervjues. Behandlergruppen intervjues av Jan Ivar Røssberg som er hovedveileder i prosjektet – og Veronica, pårørendegruppen av Lill Ann og Veronica, og gruppen med tidligere pasienter av Veronica og Linn May Burger. Hun har egenerfaring med anoreksi og har vært brukerrepresentant for ROS, men kunne dessverre ikke være med på dette møtet. Gruppene møtes til fokusgruppeintervjuer eller individuelle intervjuer og forskningsgruppen arbeider sammen med analysen av intervjuet. Forskningsgruppen består i tillegg til de tidligere nevnte, av Øyvind Rø og Liv Nilsen som biveiledere. Gruppen er involvert i alle ledd og Veronica får ikke skrytt nok av dem. Det har vært et kreativt og dynamisk samarbeid, som virkelig setter egen virkelighetsoppfatning på prøve. Veronica forteller at dette er samarbeidsforskning. – Man må virkelig gå inn i prosjektet og være åpen for flere perspektiver. Jeg prøver å dra nytte av og spille på de ulike perspektivene når jeg arbeider med analysen. Hele forskningsgruppen møtes mellom gruppeintervjuene og drøfter det sammen. Det er helt tydelig at vi legger merke til ulike ting. Man får dermed en bredere refleksjon over det vi ser og hører. Vi ønsker at dette prosjektet kan være brukerorientert i alle ledd. Vi er opptatt av at forskningen skal nå brukeren og skape debatt. Dette er ikke forskning kun for forskernes skyld, men for allmennheten. Her er det menneskene som snakker sammen, ikke systemene.
Behov for flere informanter
ROS har hatt en aktiv rolle gjennom hele prosessen
27
ved å bidra i rekrutteringen av informanter og utarbeide spørsmål til fokusgruppeintervjuene. Prosjektet er godt i gang, men det er fremdeles behov for flere representanter til pasientgruppen og pårørendegruppen. Tilbakemeldingen er at deltakere i pasientgruppen synes det har vært fint at egne opplevelser kan brukes til noe større. Det er viktig at deres stemme blir hørt og det oppleves som meningsfullt å bruke erfaringen de har til noe positivt. – Uten informantene er det ikke noe forskningsprosjekt, avslutter damene..
Mind the gap BUP-VOP
?
Har du erfaring fra behandlingsovergangen mellom barn- og ungdomspsykiatri, til voksen døgn/poliklinisk eller annet? Enten selv (og du er mellom 18 og 30 år) eller som pårørende?
Da trenger vi din stemme for å belyse denne overgangen. Ta kontakt med Veronica for mer info Tlf: 970 65 073 Mail: uxjovb@ous-hf.no
28
ROS AKTIVITETER/TILBUD RÅDGIVNING VIA CHAT / TELEFON / E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via chat, telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
INDIVIDUELLE SAMTALER
Ved ROS sine sentre i Hordaland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat, kropp, følelser og/eller trening. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og det er kort ventetid.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN
ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»
ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Hordaland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
PÅRØRENDESEMINAR
ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Hordaland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus). For mer info om våre aktiviteter, se nettros.no
TRENGER DU NOEN Ă… SNAKKE MED? ROS er tilgjengelig pĂĽ chat, telefon og e-post, mandag til torsdag. Tlf: 948 17 818
Chat: nettros.no
E-post: info@nettros.no
Luster kommune
Psykisk Helseteam royken.kommune.no
luster.kommune.no
Orkdal kommune orkdal.kommune.no
Hvaler kommune hvaler.kommune.no
gjovik.kommune.no
avd. for Psykisk Helsearbeid
Psykisk helsearbeid
Psykiatritjenesten
sel.kommune.no
rana.kommune.no
Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no
os.kommune.no
Human Care AS
www.humananorge.no
30
giske.kommune.no
Kiwi Bølevegen Bølevegen 12 3724 SKIEN Tlf. 35 59 30 74
Kick Finnsnes Trening og Helse AS Sjøgata 5 9300 FINNSNES Tlf. 400 00 423
Mirawa Restaurant
Lin Hu Zhang
Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85
Tomtegata 6 2615 LILLEHAMMER Tlf. 61 24 65 00
Stiftelsen Amathea
avd Telemark Rådhusgata 2 3724 SKIEN Tlf. 918 94 973
Kiwi Nedenes Natvigveien 1 4823 NEDENES Tlf. 37 09 64 22
Kiwi Bølevegen
Kiwi Tingsaker Senterveien 22 4790 LILLESAND Tlf. 37 27 09 51
Sundvollhovet Industriområdet
3535 KRØDEREN Tlf. 32 15 05 00
Bølevegen 12 3724 SKIEN Tlf. 35 59 30 74
Bogøy Dagligvare Vålerveien 65 1597 MOSS Tlf. 69 20 58 50
Joker Bulandet 6987 BULANDET Tlf. 57 73 21 44
8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07
Guri Kunna videregående skole
Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no
Skolegata 14, 7240 HITRA Tlf. 74 17 43 00 - www.gurikunna.vgs.no
Psykisk helse- og rusarbeid Engene 50 3015 Drammen Tlf. 32 04 67 00
Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300
Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN
Nordlandsklinikken Buveien 75, 8520 ANKENES Tlf. 76 96 56 20
Tlf. 55 56 94 20
www.erfaringskompetanse.no
Hammerfest Taxihus AS Storgata 2, 9600 HAMMERFEST Tlf. 78 41 12 34
Busser tilpasset rullestolbrukere! Utstyr i våre busser: Sotete ruter, Radio/stereoanlegg, Air-vondition, Luksusstoler, Tilhengerfeste og stor tilhenger. Kontakt oss: 78 41 12 34 eller mail: post@hammerfesttaxi.no
Osvegen 15, 5227 NESTTUN Tlf. 55 11 82 00 www.sollidps.no
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!
Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
www.capioanoreksisenter.no
Rusbehandling nytter! www.phoenixhaga.no - Tlf. 69 89 82 50
31
SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2017 fikk ROS 2000 flere henvendelser enn året får. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
tlf: 948 17 818 chat: nettros.no
web: nettros.no e-post:info@nettros.no