Rosinfo 4/14

Page 1

www.nettros.no

FOKUS:

STRESS

GLEDELIG JUL

04/14


O JUL MED DIN GLEDE! Snart er året hvor ROS åpnet egne kontorer i Oslo, over. Året hvor vi startet med egne mindfulness grupper i hovedstaden og hvor kurset «Veien videre» ble lansert. Vårt nye Senter for spiseforstyrrelser har også tilbudt kreative samtaler, samtaler med mannlig psykolog, pårørendegrupper og individuelle samtaler utført av sykepleier, helsecoach og idrett og ernæringsfaglig konsulent. Ikke minst har ROS vært ute i vårt ganske land med spennende foredrag og kurs for både helsepersonell, utdanningsinstitusjoner, ulike idrettsarenaer, i barnehager og grunnskole. 2014 har vært et produktivt år for ROS. Vi har kommet ut med egen veileder for helsesøstre og lærere som kan bestilles via vår hjemmeside og vi har oppdatert vår bestselger «pårørendeheftet» som også kan bestilles her. Det er mange ivrige sjeler som bidrar med verdifull innsats til ROS. Uten hjelp fra alle dere hadde vi ikke klart å være tilstede på samme måte. Vi vet det er mange ute i Norges land som ønsker seg mer hjelp fra ROS. Det er ikke noe vi heller vil enn det å kunne hjelpe flest mulig i en svært krevende situasjon. Både pårørende av den syke og den syke selv. Å være tilstede for flest mulig av dere som opplever et vanskelig forhold til kropp, mat, selvfølelse og trening, krever ressurser. Vårt juleønske i år er derfor flere frivillige sjeler som ønsker å bidra til vårt viktige arbeid med å hjelpe og flere støttemedlemmer som igjen genererer større økonomisk støtte fra det offentlige. Med disse ord ønsker vi dere alle en fredfull jul og et riktig godt nyttår. La stress være stress og innta de søte juletider med en mer avslappende holdning til livet. Ta vare på deg selv og dine. Det er tross alt det som virkelig betyr noe i livet. Ønsker dere en riktig god lesning og en ekstra takk til alle bidragsytere i årets siste ROSinfo utgave. Artiklene deres har virkelig truffet mitt hjerte og jeg er sikker på at de vil treffe mange flere. De beste julehilsener fra

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

www. nett ros.no www.facebook.com/nett ros.no Utgitt av: ROS- Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Besøksadresse: Strandgaten 6, 6. etg, 5013 Bergen Styrets leder: Gro Reppen Tlf: 479 49 344 E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene.kingswick@nettros.no Administrasjon: Tlf: 55 32 13 57 E-post: admin@nettros.no

Landsdekkende rådgivning: Mandag-fredag kl 9:30-15 og mandag kl 17-21 Tlf: 948 17 818 E-post: info@nettros.no

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no

ROS Senter for spiseforstyrrelser i Hordaland: Mandag: kl. 9:30-19 Tirsdag - torsdag: kl. 9:30-15 Fredag: kl. 9:30-13 Tlf: 957 08 692 E-post: bergen@nettros.no

Redaksjon: Charlotte Faaberg-Johansen (Redaktør) Linn Bæra Mona Vågshaug Ingrid Sandvin Line Orvedal Asle Halvorsen Anne Kari Dale

ROS Senter for spiseforstyrrelser i Oslo/Akershus Mandag: 10-14 og 17-20 Tirsdag og torsdag: 10-14 Onsdag: 10-14 og 16.30-20 Fredag: 10-18 Tlf: 404 32 325 E-post: oslo@nettros.no

Bilder: Privat og IstockPhoto Layout: Torill Mathiesen Trykk: Netprint Bergen


INNHOLD ROSINFO 4/14

4

Stress på agendaen Hva er stress og hva kan vi selv gjøre for å redusere risikoen for å bli en stressmagnet?

Fra en mamma En mamma deler sin historie og ønsker å gi håp og inspirasjon til andre foreldre.

7

8

Julestria Stress ned, la støv være støv, vær tilstede i deg selv.

4

10

Ikke så flink pike -Jeg er ingen flink pike og det føles for første gang på veldig lenge, helt utrolig ok.

12 15 16

Fra stresset til stressmester Om å gå fra “burde” til “vil” og eie sine “ja” og “nei”.

8

Film- og bokanmeldelse

Ikke nøy deg med nesten Man kan bli helt frisk fra spiseforstyrrelserman må bare våge å gå hele veien.

18

Windsurfing Hva kan vel være bedre for stressreduksjon enn å windsurfe?

20

Høy på livet - Oppturene er blitt mange flere og mye mer intense, og det har også nedturene.

22 23

Barn om stress

12

Invitasjon til Seminar 14. mars Fra Sensitivitet til sykdom via det moderne samfunn

24

Rådgivers hjørne Stjerner

26

ROS aktiviteter Hva skjer i ROS?

18


STRESS PÅ AGENDAEN TEKST:LINE ORVEDAL I senere tid har det blitt skrevet adskillig i både aviser og tidsskrifter om temaet stress. På tv-skjermen har det vært debattprogrammer omkring samme tematikk, særlig knyttet til barn og unge i samfunnet. Unge mennesker stresser seg syke i det vi i dag karakteriserer som et prestasjonssamfunn, hvor både kravene og idealene de unge skal leve opp til ser ut til å ha blitt så uoppnåelig at det går på helsen løs. Det er nok ikke tilfeldig at nettopp Verdensdagen for psykisk helse sin opplysningskampanje i inneværende år har valgt et nærliggende tema, nemlig ”Hverdagsstress og psykisk helse”. Som mor til to barn har jeg også registrert at dette begrepet har gjort sitt inntog i mine barns vokabular. Når

4

min datter i en alder av 10 år, i en litt presset hverdagssituasjon uttaler at hun blir stresset, eller at min sønns oppfatning av å rydde rommet innebærer momenter av stress, ja da har muligvis begrepet fått en bredere betydning i våre liv enn dets opprinnelse. En kan derfor samtidig spørre seg om det har fått en for stor plass i samfunnet, og blir ubønnhørlig benyttet i de fleste sammenhenger der en eller annen ubehagelig følelse oppstår? Dette spørsmålet skal jeg ikke dvele videre ved, men støtter meg til Trine Waaktaars kommentar i NRK livsstil, hvor hun hevder at stress er et mangetydig begrep, og at vi i dag snakker mer om stress enn tidligere. Av den grunn er vi også blitt mer oppmerksom på hvordan vi lever og hva stress gjør med oss.


Hva er egentlig stress ?

Det finnes utallige definisjoner på begrepet stress. I følge forfatteren av boken ”Stress og mestring av stress” kan det defineres som : ” kroppens fysiske, kjemiske, følelsesmessige, psykologiske og atferdsmessige reaksjoner på situasjoner eller påvirkninger (stressorer)”. Dette inkluderer forhold både utenfor oss selv, så vel som indre forhold, og kan være alt fra tanker, hendelser, miljømessige eller arbeidsrelaterte faktorer. Alt fra det som i dagliglivet skremmer oss, irriterer og kjeder oss, til større, alvorlige katastrofer. Disse faktorene eller påvirkningene omtales på fagspråket som stressorer.

Ser vi nærmere på årsakene til stress, og da med fokus på dagliglivets hendelser, kan disse være mange. Det skal også sies at stress ikke nødvendigvis trenger å oppleves som noe negativt og vi skiller derfor mellom positivt stress (eustress) og negativt stress (distress). Stress generelt gir en økt hormonutskillelse av både adrenalin og kortisol. Positivt stress gir økt energi som faktisk må til for at vi skal kunne prestere vårt beste i en gitt situasjon eller over en kortere periode. Vi yter mer og opplever ofte det som skjer som givende, engasjerende og gøy. Noen mennesker ser ut til å leve av og på stress uten at dette plager dem nevneverdig. Det kan likevel være verdt å merke seg at over tid vil det som oppleves som positivt stress,

virke ødeleggende i kraft av at energien tappes og utskilte hormoner forblir i systemet. Negativt stress derimot virker svært ødeleggende på hele organismen.

Sammenhenger

I en nyere doktoravhandling av Mette Marthinussen Aanes blir begrepet stress satt i sammenheng med ensomhet. Her konkluderes det med at den sosiale helsen er svært viktig å ta vare på idet der finnes klare sammenhenger mellom problematiske og manglende sosiale relasjoner og subjektive helseplager som stress. Det er den direkte trusselen om manglende tilhørighet som gir stressreaksjoner, og ikke nødvendigvis at faktisk utestenging

5


finner sted. Det er også påvist tydelig sammenheng mellom sosialt stress, ensomhet, angstsymptomer og depressive symptomer. Forsker Ellen Wikenius ved Regionssenteret for barn og unges psykiske helse, hevder sågar at stress hos små barn over tid kan føre til forsinkelser i barnets utvikling og gi alvorlige konsekvenser som angst og depresjon.

Våre reaksjoner på stress

Vi skiller ofte mellom direkte og indirekte virkninger av stress. De direkte virkningene omhandler personen selv og vil gi seg utslag både fysiologisk og psykologisk. Den indirekte virkningen omhandler personens omgivelser som personens familie, forhold til venner og kollegaer, samt samfunnet generelt. Vanlige fysiologiske reaksjoner på stress kan være hjertebank, pusteproblemer, muskelspenninger, svimmelhet, hodepine, skjelving i fingre, fordøyelsesplager, ”klump i halsen”, hyppige infeksjoner og endring i seksualfunksjon. De mest vanlige psykologiske reaksjonene på langvarig stress er angst, usikkerhet, utrygghet og depresjon. En følelse av å ikke mestre eller leve opp til krav og forventninger fra omgivelsene. Mer konkret kan dette komme til uttrykk gjennom irritabilitet, økt aggressivitet, uro og rastløshet, konsentrasjonssvikt, nedsatt vurderingsevne, søvnmangel, panikkangstanfall, mistenksomhet og fravær av glede. Det er ikke til å komme utenom at vi lever i et samfunn der stressfaktorene og risikoen for å bli utsatt for stressende situasjoner eller påkjenninger er mangfoldige, og trolig ikke til å unngå.

Hva er det da som beskytter oss mot denne påvirkningen, og hva kan vi selv gjøre for å redusere risikoen for å bli en ”stressmagnet”? Den individuelle opplevelsen av stress kan være et nyttig signal til oss om at noe er galt. Å lytte til kroppens signaler i form av tretthet, hodepine, uoppmerksomhet, nedstemthet med mer og ta dette alvorlig er noe alle bør lære og tillate seg fremfor å mobilisere ytterligere og la det stå til. Dette handler om å kjenne sine egne grenser og være åpen for at vi er forskjellige og derfor også opplever påvirkninger (stressorer) svært individuelt. Som nevnt tidligere vil noen mennesker innfinne seg godt med stress, mens for andre blir stress en utelukkende negativ erfaring.

6

Videre kan det være hensiktsmessig å se på årsakene til det som stresser oss. Ut i fra en årsaksforståelse vil en i større grad være i stand til å fjerne eller forminske utløsende faktorer i omgivelsene. Når det omhandler indre forhold som frykt, angst og/eller katastrofetanker, vil en endring av tankemønster og holdningsarbeid kunne bidra positivt og være aktuelt. Det kan også være hensiktsmessig å få hjelp til å gi uttrykk for innestengte følelser, bli klar over egne grenser og bygge selvfølelse, ofte ved hjelp av terapi. I et forebyggingsperspektiv kan det være ulike tilnærminger som benyttes. Alt fra å unngå tenkte eller reelle stressrelaterte situasjoner og påvirkninger, til å øke egen motstandsdyktighet mot stresspåvirkning. Når det gjelder vår motstandsdyktighet er det særlig fem områder som blir relevant å fokusere på: Holdningsarbeid Vårt engasjement Kontrollfølelsen Vår selvtillit Å se sammenhengene i det som skjer. Av andre aktuelle metoder eller teknikker som har som formål å dempe eller redusere stress kan også nevnes: Meditasjon og avspenningsøvelser Mindfulness Biofeedback Fantasireiser Stillhet Mentale bilder og symboler Tegning Musikk og sang Fysisk aktivitet Massasje Eller som Richard Carlson skriver i sin bok ”Blås i bagatellene” hvor hans hovedbudskap til oss alle er å ikke ta oss selv så høytidelig og våge å være lykkelig!


FRA EN MAMMA Jeg er en mor som gjerne vil dele min historie for kanskje å gi håp og inspirasjon til andre foreldre. Vi har vært igjennom flere år med bekymringer for barnet vårt og da spesielt med tanke på treningsmengder og spisevaner. I tillegg også sosial tilbaketrekning i en periode av livet der man forventer nesten det motsatte.

Søkte hjelp

Det første stedet vi fikk hjelp var hos ROS. Vår datter var ikke klar for dette, men gikk til konsultasjon for vår skyld. Selv om hun ikke var så mottagelig for hjelp, tror vi kanskje dette fikk tankeprosessen i gang. Vi fikk i hvert fall som foreldre gode råd og støtte til å hjelpe henne videre på veien. Neste steg ble et legebesøk da hun hadde mistet menstruasjonen og var oppriktig bekymret for dette selv. Etter fire legebesøk ville hun ikke gå der mer, da legen fokuserte mer på det medisinske og mindre på det mellommenneskelige. Vi fikk henvisning fra legen og det endte for et år siden opp med et familiebasert behandlingsopplegg på seksjonen for spiseforstyrrelser på Haukeland.

Kan ramme hvem som helst

Jeg trodde selv at personer med en spiseforstyrrelse stort sett hadde opplevd noe traumatisk. Eller at de hadde hatt en ustabil oppvekst, evt. blitt mobbet for vektproblemer. Et mindretall får spiseforstyrrelser på dette grunnlaget. Majoriteten i dag tror jeg er mennesker som føler seg utilstrekkelige eller av en eller annen grunn aldri blir gode nok i egne øyne. Jeg har selv hørt en psykolog som er ekspert på spiseforstyrrelser uttale at hvem som helst kan få en spiseforstyrrelse. I utgangspunktet tror jeg dette er riktig da alle mennesker går gjennom faser i livet der vi er mer sårbare eller har et lavere selvbilde enn i andre faser. Det kan ha med modenhet og gjøre eller variasjoner i livet generelt. I tillegg kan personlige egenskaper som sårbarhet, perfeksjonisme og viljestyrke være med på å underbygge og utvikle en spiseforstyrrelse. Utløsende faktor kan ofte være et ønske om å bli tynnere, få flatere mage, ”sixpack” eller en annen form for kroppsideal.

Hvorfor mitt barn?

Med dette kommer vi til spørsmålet jeg har grublet på så mange ganger: Hvorfor akkurat vårt barn? Hva kunne vi gjort annerledes for å unngå at dette skjedde?” Svaret vi har kommet frem til er at vi faktisk ikke kunne gjort så mye fra eller til. Vårt barn har vokst opp innenfor trygge rammer uten for mye kroppsfokus og fått masse kjærlighet. Det er helt sikkert ting vi kunne ha gjort bedre eller annerledes i oppdragelsen, men vi har gjort vårt beste og den plattformen vi har bygget opp for henne tror jeg er solid nok til å kunne hjelpe henne gjennom kampen for å bli helt frisk. Sykdom rammer vilkårlig og sånn som vi ser det er en spiseforstyrrelse en sykdom som gjør nettopp det. Foreldre og søsken vil da være en uvurderlig støtte for barnet og sørge for at han/hun får den beste oppfølging og behandling. Barna våre er det kjæreste vi har og som mor eller far hadde vi gladelig byttet plass med barnet hvis det var mulig slik at han/hun hadde sluppet å oppleve så mye smerte.

Nytt håp

Vår datter er på god vei til å bli helt frisk. En spiseforstyrrelse er ingen kronisk sykdom og statistisk sett har hun gode muligheter for å lykkes. Jeg håper personer som har det vanskelig kan bli flinkere til å vise sin sårbarhet og ikke gjemme seg bak en vellykket fasade. Jeg tror at de som våger, vil bli overrasket over at familie, venner, skole eller jobb ikke har så høye forventninger til den som sliter som det vedkommende tror selv. Anonym

7


JULESTRIA

– STRESS NED – LA STØV VÆRE STØV – VÆR TILSTEDE I DEG SELV. En jul uten stress – en jul uten indre spenning og uro. Dette skal være min jul. Jeg skal være tilstede i meg selv, tilstede i omgivelsene. Jeg skal finne barnet i meg og kose meg glugg i hjel! TEKST: ANNE For et halvt år siden skrev jeg artikkelen om parforhold. Det å leve sammen og være sammen når den ene har en spiseforstyrrelse. Artikkelen ble avsluttet med at vi var klare til å ta fatt på siste epoke med sykdom. Sammen skulle vi overvinne spiseforstyrrelsens makt! Og det har vi klart. Jeg har nå gjennomført Kognitiv Atferdsterapi på Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, og livet lyser mot oss. Jeg har overskudd og energi, lyst til å være sosial, lyst til å delta i alt som skjer rundt meg og er fri til å gjøre hva jeg vil. Familien fungerer optimalt. Jeg kan bake pepperkaker, lage snømann, kaste snøball og legge opp til snøballkrig,

8

ake, stå på ski, stå på snowboard, henge opp julenek, lage julekuler, arrangere juleverksted, gå på juleforestilling, hva enn som faller meg inn. Jeg har dessuten begynt å følge Linn Bæras råd fra Rådgivers hjørne – Burder til byrde – i ROS Info 01/14 og lager derfor KAN gjøre- lister istedenfor SKAL gjøre- lister. Jeg rekker det jeg rekker, resten får stå til, så tar jeg det siden. En ting er i hvert fall sikkert; hybelkaninene skal få være til over nyttår!

”Det er så stress ditt, det er så stress datt… ” Barn, unge, voksne, eldre, alle sier; det er så stress, jeg er så stressa, blir ikke det stress da? Hvorfor er alt så stress? Hva er egentlig stress? For meg er stress indre spenning og uro. Det er følelser og tanker som gjør meg anspent og urolig. Tankene svirrer og jeg klarer ikke fokusere. Jeg har lyst til å løpe bort fra hele situasjonen. Har alle som sier det er så stress det sånn? Eller har stress blitt et akseptert uttrykk for situasjoner der man må yte litt mer enn man hadde tenkt? Er negativt stress og angst samme greie? Istedenfor å si jeg er så stressa, kunne jeg like gjerne ha sagt jeg har sånn angst, men det sier man ikke høyt….. Noen ganger er stress positivt – når det får oss til å takle utfordringer, og vi lykkes med det vi gjør. Det gjelder å finne en balanse mellom stress og avslapning. Stress kan oppleves

forskjellig fra person til person. Noe som skaper stress for en person, kan virke beroligende på en annen. Min opplevelse av negativt stress, indre uro og spenning, har avtatt betraktelig gjennom min tilfriskningsprosess. Det hender svært sjelden at jeg føler trang til å løpe fra situasjoner nå. I stedet benytter jeg en pusteøvelse når jeg merker uroen snike seg innpå. Uansett hvilke følelser eller tanker som skaper stress hos deg; ro ned og koble av innimellom slagene!

La støv være støv. Vær tilstede i deg selv.

Denne julen skal jeg være tilstede i mitt indre og kjenne følelsen av nærhet, glede og nytelse. Jeg skal benytte alle sanser til å ta inn omgivelsene og stemningsfulle inntrykk. Jeg skal strikke, drikke rødvin, dempe belysningen og tenne levende lys, bake julekaker, invitere gjester og ha hjemmedate med mannen. Jeg skal leke med barna, herje med barna, le med barna og vi skal snu huset på hodet. Jeg skal la støv være støv og vise at jeg bare er. Jeg skal være sammen med mine nærmeste. Jeg skal være tilstede i meg selv. Det skal være julerot, julekos og julegodt. Og jeg skal elske det! Gjør det du også! Bytt ut stress med sjelefred. Glem alt som skulle gjøres som ikke er gjort, det går ingen vei. Men det gjør julen, den forsvinner i en fei. Vær tilstede i deg selv, og la


dine nære kjenne godheten fra deg. Gjør noe morsomt, gå en tur, gå ut i naturen, vær i fysisk aktivitet, vær sosial, ta deg tid til pusterom, alenetid, ta deg en pause, et avbrekk, en powernap, lytt til stillheten, tenn et lys, hvil, mediter, utfør yoga, snakk med andre, få ut det du har på hjertet, fortell en vits, le, pust dypt inn og ut. Gjør noe annet enn det som forårsaker stress. Gjør det som passer for deg. Misliker du å gå i butikker, handle julegavene på nettet. Syns du det er et ork å pakke inn gaver, handle inn gaveposer med til/fra lapper på. Er du ikke så skrivelysten eller fotogen, hent et dikt på nettet og send det som julekort. I vår teknologiske verden er det kun kreativiteten som setter en stopper for å finne gode, gledende alternativer til det man blir «stresset» av.

Dette er tilstedeværelse for meg: Ta initiativ til lek og moro Invitere gjester La støv være støv Skrive eller lese en god bok Tenne lys i skumringen Eliminere indre spenning og uro Drikke rødvin Eksistere her og nå Være tilstede i meg selv og omgivelsene Ædelgran, julepynting og fellesskap Røre sammen julekakedeig og trykke ut hjerter, kakemenn og kakedamer Energifulle turer på fjellet eller i skog og mark La roen senke seg Slappe av med strikketøy mellom hendene Elske julen, Elske livet, Elske bare å være

GOD tilstedeværende JUL!

9


IKKE SÅ FLINK PIKE Jeg tittet ned i avgrunnen eller rettere sagt toalettskålen. En velkjent følelse av tomhet etter å ha tømt hele mageinnholdet ned i doskålen begynte å sette seg i kroppen. Som en dedikert bedehusgjest satt jeg sammen krøket på kne foran det hvite porselenet. Jeg var fornøyd. Selv om halsen var sår og magesyren svidde i spiserøret var jeg fornøyd. Sammen med dagens middag, hadde smerte og angst forsvunnet ned i rørsystemet i det jeg trakk ned. For en liten stund, kanskje bare noen minutter, følte jeg meg fri fra all skammen jeg bar på. Jeg var i full fart mot avgrunnen, men jeg hadde ikke forstått det selv enda.

10

Slik gikk dager, måneder og år. En destruktiv ”triple threat” av selvhat, skam og spiseforstyrrelser. Men ingen visste. Det var min hemmelighet. Omgivelse rundt fikk en falsk sannhet. Light-versjonen brygget på smil og glede. En overflatesurfer tilsynelatende fri for bekymringer.

Sårbar og usynlig

Det er ikke alltid lett å føle seg ung, forvirret og mislykket i annerledeslandet. Vi liker jo best de flinke og forutsigbare. De som verken føler eller mener for mye om ting som er vanskelig. Aksjeopsjoner, Listhaug og kronsprinsbarnas valg av skole diskuteres i fleng rundt middagsbordet, på hageparty og i heisen på jobb. Riktige og flinke svar belønnes med anerkjennelse og respekt fra de velpolerte og vellykkede som dingler med beina litt høyere der oppe på samfunnets maktpyramide. Dessverre blir man ikke spesielt lykkelig av flokkdyrsafari. Når vi lever i et samfunn preget av både kynisme og jantelov, blir det å være seg selv noen ganger like utfordrende som å svømme i motstrøms basseng med amputerte armer og badebuksen full av blylodd. På ingen måte verken lett eller behagelig. Det er trossalt mye enklere å tømme trusen for bly å flyte på ryggen i vannoverflaten, men det som gjør oss menneskelige og interessante som enkeltindivider er nettopp vår sårbarhet og vårt indre, som altfor ofte forglemmes og blir vakuumpakket ned i dypet av veltrente ”Birkenkropper”. Det er lettest sånn. Å være sårbar og ærlig om hvem man er kan jo skremme vannet av oss flokkdyr.

Oljebarnet som aldri manglet noe

Min historie er kanskje ikke uvanlig, men likevel er jeg ganske sikker på at mange som meg føler seg fryktelig alene. Tilsynelatende flinke og friske piker, som har blitt slukt i et vell av forventninger om vellykkethet. Formålet med å dele mine refleksjoner er ikke å skrive en langtekkelig klagesang om et trist liv fullt av utfordringer, for det er ikke tilfelle. Jeg har så mye å være takknemlig for og så mye i livet som er fint, men jeg har stått i veien for min egen lykke gjennom å ikke tørre å være meg selv eller å be om hjelp. Jeg er et såkalt oljebarn. Oppvokst med sunne verdier og gode forutsetninger for å lykkes i en tid hvor så mye er mulig om man bare setter viljen til. Mine foreldre har aldri bodd sammen og jeg vokste opp i to forskjellige hjem med ulike økonomiske forutsetninger. Fiskeboller og hverdag med en hardtarbeidende alenemamma, og drømmehelger hos dresskledd pappa på beste vestkant. En såkalt moderne familie med litt grums og intriger bakerst i arkivskapet. Jeg manglet aldri noe og hadde det verken traumatisk eller vondt, men jeg var et usikkert barn som tilfeldigvis hadde fått utdelt rikelig med valpefett og mellomrom mellom tennene. Jeg følte meg annerledes og fullstendig ute av stand til å tolke småjenters tilsynelatende uskyldige spill og hersketeknikker. Selv om jeg ved hjelp av en robust nattplate og naturlige vekstprosesser klarte å kvitte meg med både mellomrom mellom tennene og valpefett, vedvarte min usikkerhet på tross av


Å elske et annet menneske lærte meg også å elske meg selv og det er for meg, den største gaven av alle.

fysiske forandringer som kjøpte meg mer aksept hos jevnaldrende.

Et jag etter likes og aksept

Mitt ytre ble både min redning og senere min undergang. Den sårbare ungdomstiden ble dokumentert gjennom sosiale medier hvor det ytre straks ble veid, studert, ”liket” og ”poket” ned av andre forvirrede sjeler på søken etter aksept og anerkjennelse. Antall ”likes” og flotte bilder fortalte om tilsynelatende perfekte og sosialt blomstrende liv med hyttefester på Tjøme, champagne på Nikki Beach og swixbekledd afterski på Geilo eller Hafjell. Jeg hev meg på karusellen og la fra meg min individualitet ved dørstokken. Jaget etter å bli likt tok overhånd. Det ble enklere å bare være enn å faktisk være seg selv. Frykten for å ikke være god nok, tynn nok eller pen nok forplantet seg som angst - en massiv vond klump i magen. Resultatet ble en alvorlig spiseforstyrrelse, forverret av noen år i modellbransjen, en kald og overfladisk verden full av ulykkelige og sultne jenter. Når jeg ikke kunne kvitte meg med angsten gjennom å kontrollere matinntak og trening, ble løsningen å ty til alkohol og betydningsløse relasjoner med menn som gav meg et øyeblikks bekreftelse på at jeg var god nok. Jeg befant meg i en ond sirkel av uærlighet og dårlige valg som drev meg vekk fra meg selv. Jeg følte meg fullstendig verdiløs som menneske og det er en følelse ingen bør kverne på for lenge uten å snakke med noen.

Åpenhet minsker fallhøyden Så hva er så moralen? Ingen, absolutt ingen er ufeilbare eller perfekte. Det farlige med å vokse opp omgitt av et slikt altoppslukende press, er at det har en suggererende effekt. Man innser ikke selv hvilket overbærende fokus det tar og hvor skadet man kan bli av å skulle leve opp til et ideal som er tilnærmet umulig å tilfredsstille, enten det er snakk om A-snitt eller en veldreid bikinikropp klar for Instagram. Fallhøyden er stor og skuffelsen som inntreffer om man ikke innfrir kravene, blir etterhvert til skam dersom selvfølelsen og selvet ikke blir styrket. Snakk med noen om du har det vondt! Selv i 2014 er psykisk helse et tabulagt tema som får ufortjent lite oppmerksomhet. Har man det vanskelig og er åpen om det har man automatisk “issues” og farer med hodet først inn i en bås sammen med andre som tilsynelatende har “mistet det”. Det må være lov å være litt på felgen. Om man aldri har hatt det vondt eller vanskelig, så vet man heller ikke hvordan man skal sette pris på det virkelig fine i livet.

Å bli elsket og å elske seg selv

Enkelte ganger må det noen andre til for at vi kan se oss selv. For meg, ble vendepunktet å møte kjærligheten, min sjelevenn. Et menneske som så meg og som viste meg det vakre i min sårbarhet og mine utfordringer. Et menneske som verdsatte det komplekse og litt vanskelige, til fordel for det tilsynelatende perfekte, men samtidig tomme. Han ville ha alt og nådde inn til materien. Den ubehandlede versjonen uten noen form for filter eller redigering. Det er det fineste jeg noen gang har opplevd. Jeg er 23 år og jeg er lei av å være lei meg. Jeg er ingen flink pike og det føles for første gang på veldig lenge, helt utrolig ok. Takket være god profesjonell hjelp og en voksende indre styrke har jeg klart å være ærlig og akseptere meg selv akkurat sånn som jeg er, inkludert både skjeletter i skapet og en flokk med svin på skogen. Å elske et annet menneske lærte meg også å elske meg selv og det er for meg, den største gaven av alle. Anonym

Det må skapes mer rom og mer åpenhet rundt mental helse og det enorme presset unge menn og kvinner lever under. Å ikke ha det godt med seg selv kan føles fryktelig tungt og ensomt, men her er ingen alene. Vi har alle små sår og sprekker her og der, noen er bare mye flinkere til å sparkle over dem enn andre.

11


FRA STRESSET TIL STRESSMESTER Stress. Den følelsen. Følelsen som setter seg fast i kroppen. Følelsen som blir litt ekstra påtrengende fordi vi ikke vet hva vi skal gjøre med den. Hvordan vi skal få den bort. Hvordan vi skal heve oss over og ut av den og tilbake til oss selv. For er ikke det på mange måter hva stress egentlig er? Å miste kontakten med å øyeblikket. Å miste kontakt med seg selv. TEKST:TONE MARIE TROLLBU Jeg jobber som Coach. Jeg studerer gestaltterapi. Jeg skriver og jobber med livsstrategier. Jeg burde være en som mestrer stress. Jeg jobber jo tross alt med mennesker i mange ulike stressituasjoner. Jeg er den

12

som skal veilede dem ut av stress i hverdagen og inn i dager der de har hodet over vannet og mestrer hverdagen. Men hva vet jeg egentlig om stress? Når jeg nå setter meg ned og skal skrive for ROS så kan jeg ikke unngå å tenke: Hvordan håndterer jeg mitt eget stress? Tankene går tilbake til 2008 da jeg var stressa. Skikkelig stressa! Jeg hadde akkurat flyttet fra samboeren min med en ettåring på lasset og skulle mestre ny jobb, mammatilværelsen, flytting, oppussing, henting og levering, handling, matlaging og ikke minst; jeg skulle puste. Puste for å overleve. Jeg var så stressa at jeg nærmest holdt pusten. Holdt den fast til nedre del av halsen for jeg hadde ikke tid til å la luften fylle magen. Jeg løp fra det ene til det andre. Jeg smilte meg gjennom ettermiddagene med sønnen min uten å ha hjertet helt med i smilet. For hjertet var koblet til hodet den gangen og lystret derfor hva hodet tenkte, og hodet mitt det tenkte: ”Jeg burde ditt og burde datt, jeg må gjøre det og så må jeg gjøre det og jeg kan i hvert fall ikke gjøre sånn, selv om det er det jeg mest har lyst til akkurat nå. Jeg kan ikke slappe av, jeg er ikke god nok til å slappe av. Jeg må fortjene å slappe av og det fortjener jeg ikke enda, for før det må jeg bli en litt bedre mamma. Jeg må trene litt mer, jeg burde spise enda sunnere, jeg bør bli enda flinkere på jobb.”

Jeg ble invitert på avtaler og sa ja. Kom løpende nærmest. Ville jo være en god venninne, ville være en kul person å ha i livet sitt. Ville fungere som normalt, som om livet ikke var stress. Jeg tenkte mye i denne perioden. Altså, tankene løp. De løp meg fra Bærum til Oslo og videre Norge rundt, ut i den vide verden. De løp meg opp til månen og ned igjen, de løp meg rundt i verdensrommet. Løp, løp og løp til jeg nesten mistet pusten. Altså den pusten som ikke gikk ned i magen. Tankene mine løp inn i andres hoder. I hodene til venner, til familie, til naboer, til kollegaer og i hvert av hodene stilte de spørsmålene: ”Lurer på hva de egentlig tenker om meg?” Tankene fikk svar: ”Kanskje de tenker du er teit, at du ikke har fått det til, som sitter her alene med en ettåring…. Kanskje de tenker at du ikke er en god mamma… Kanskje de tenker at det er din skyld at forholdet gikk til helvete… Kanskje de tenker at du er teit… Dritteit… Kanskje du er teit… Dritteit…” Seks år senere har disse tankene forvitret. Jeg har nemlig lært at det jeg tenkte om andre den gangen handlet om meg. Alt det jeg tenker om andres handlinger og tanker handler om meg. Når jeg nå irriterer meg over folk, eller frykter hva andre sier og tenker om meg snur


13


jeg pekefingeren rundt og retter den mot mitt eget hode: ”Hvor hører disse tankene hjemme hos deg, Tone? Hva kan du selv gjøre for å gi tankene dine en bedre klang?” I studietiden gjorde vi en øvelse: ”Har dere noe dere føler at dere må eller burde gjøre i livene deres?” spurte læreren. ”Om jeg har!” Hvisket jeg til sidemannen og lo. ”Jeg burde herfra og til månen.” Læreren snudde seg mot meg og spurte: ”Så hva er det du må og burde herfra og til månen Tone?” ”Alt…” svarte jeg og trakk pusten. Denne gangen gikk pusten ned i magen. ”Jeg burde hente tidlig i barnehagen. Jeg burde spist sunnere. Jeg burde trent. Jeg burde hatt det mer ryddig hjemme. Jeg burde vært en gladere mamma. Jeg burde orket mer. Jeg burde…” Resten av ordene forsvant. De ble erstattet av et enormt trykk i magen som presset seg helt opp til bak øynene. Tårer jeg ikke var klar for. Jeg svelget de ned i magen. ”Kan dere skrive alle disse tingene opp på en liste med ordene JEG BURDE foran?” spurte læreren og vi skrev pliktoppfyllende opp. Vi skulle kjenne på setningene. Stresset bredte seg gjennom meg nok en gang. ”Se nå på ordene dere har skrevet og stryk vekk BURDE. Nå skriver dere ordet KAN der i stedet for.” Jeg KAN hente tidlig i barnehagen. Jeg KAN spise sunnere. Jeg KAN trene. Jeg KAN ha det mer ryddig hjemme. Jeg KAN være en gladere mamma. Jeg KAN orke mer. Jeg tittet på de nye setningene og merket hvordan skuldrene falt på plass der skjelettet vil at de naturlig

14

skal sitte, jeg kjente at pusten fulgte skuldrene og fant magen. Jeg merket at hodet plutselig ble tomt et øyeblikk. Deilig tankeløst. Fritt – på en måte. ”Jeg kan, hvilken deilig tanke, jeg må ikke, burde ikke en gang, men jeg kan.” ”Nå vil jeg at dere bytter ut KAN med VIL.” fortsatte læreren. Jeg VIL hente tidlig i barnehagen. JA – det vil jeg! Jeg VIL spise sunnere. NEI – egentlig ikke! Jeg VIL trene. NEI – egentlig ikke! Jeg VIL ha det mer ryddig hjemme. JAAA! Jeg VIL være en gladere mamma. JAAA! Jeg VIL orke mer. JAAA! Den skrekkelige listen var plutselig blitt to punkter kortere. Setningene som først kjentes ut som en byrde og som deretter ble lettet fikk nå en kraft. En magisk kraft. Gjennom ordene JEG VIL. Gjennom ordet JEG. I coachingrommet som Coach ser jeg stress hele tiden. Jeg ser også stress reduseres titt og ofte. ”For å kunne si 100 prosent ”ja”, må du kunne si 100 prosent ”nei” hørte jeg en gang. Det traff meg. Jeg innså gjennom ordene at jeg i mine ”ja” ikke alltid eide de. At jeg ikke nødvendigvis virkelig ville. Jeg bare gjorde fordi det var sånn det skulle være. Når jeg til slutt begynte å teste ut mine egne grenser, lytte til min indre stemme, være enig med meg selv så begynte jeg å si ”nei”. ”Nei, jeg ville ikke være med ut i helgen.” ”Nei, jeg kommer ikke i familiemiddagen på søndag.” ”Nei, jeg vil ikke bake en kake.” Det var så befriende. Tenk at det gikk an å si nei. Tenk at folk respekterte det. Tenk at jeg ikke mistet venner eller familie på det. Tenk at de respekterte meg, når jeg respekterte meg selv. Siden da har ”nei” blitt et av mine viktigste ord. ”Nei” i form av

å kjenne etter og være tro mot meg selv selvsagt. Samtidig har ”Ja” blitt et viktig ord. Det har fått en kraft det ikke hadde før. En kraft som er der fordi jeg virkelig vil. Fordi jeg er tro mot meg selv. Jeg jobber mye med grensesetting i coachingrommet og det skjer noe når klientene mine tør å si ”nei” og fullverdig ”ja” i sine liv. Fargen i ansiktet kommer tilbake, trekkene blir mykere, ryggen rakere, stemmen stødigere, glimtet i øyet mer tydelig og smilet, smilet tar over timene. Gjennom tydelige nei og tydelige ja får klientene kontakt med seg selv igjen. Å få kontakt med seg selv. Å stoppe opp i øyeblikket og se hva som er der. Kjenne hva som faktisk skjer fremfor hva som ”burde” skje. Å eie sin egen plass, egne følelser, egne tanker og egne erfaringer. Å lytte til seg selv. Å sette grenser. Å finne ut hvor energien ligger og være tro mot den. Å vende fokus innover når man føler noe ikke stemmer og jobbe her, samtidig som man vender et raust blikk utover mot andre. Å gjøre alt dette endrer alt. Å gjøre alt dette har tatt meg fra å være stresset til å bli en stressmestrer. Ofte skal det ikke så mye til – og det er hva jeg har lært gjennom coachingutdannelse, egen reise og i møte med klienter. Ofte skal det ikke så mye til å snu livet fra et stresset sted til et meningsfullt sted. Det handler om hvordan man ser på de små tingene. Det handler om å våge å se seg selv.


FILMANMELDELSE

FLINK PIKE:Sterkt & morsomt om depresjon! REGI: SOLVEIG MELKERAAEN

Magnus Melkeraaen (bror til Solveig Melkeraaen) om elektrosjokkbehandling: ”Det blir en pangstart på helgen!” Lars Joachim Ringom (venn av Solveig Melkeraaen): “Du har vært flink hele livet. Og når du blir deprimert, så skal du faen meg være best på det også!” Er depresjon noe å vitse med? Kanskje ikke- det er jo nesten en motsetning i seg selv, men Solveig Melkeraaen viser med sin historie i filmen ”Flink Pike” at det å ha humor, ren og skjær galgenhumor, er et viktig og ofte reddende element i tilfriskningsprosessen fra en dyp depresjon.

Flink pike Solveig er superflink! Flink til alt! Hun stiller opp på alt hun blir forespurt, kaster seg ut i det ene prosjektet etter det andre. Jobber under skyhøyt press og til strålende kritikker hva enn hun foretar seg. Hun har alt- drømmekarrieren, den perfekte mannen, det perfekte liv. Til det smeller. Og når det smeller, da knuser det henne. Depresjonen ligger som et blytungt

teppe over hele Solveig sitt liv- hun ser ingen lys i tunnelen, ingen utvei. Hun ønsker bare å dø.

sine mest sårbare sider blir møtt med en form for skepsis hos enkelte familiemedlemmer. Psykiske lidelser er jo et privatanliggende, eller?

Elektrosjokk

Det belyses derimot også hvor utrolig viktig støtten fra familie og venner er i både sykdoms og tilfriskningsprosessen og uansett hvor hjelpeløs man føler seg som pårørende, så betyr det mye at man stiller opp og er der.

Vi får se en svært sårbar Solveig- karrierekvinnen som plutselig er som et hjelpeløst barn- gå gjennom beintøff behandling. Elektrosjokk! Tabubelagt for mange, men i følge legen til Solveig, en langt mer vanlig behandlingsform enn hva ”folk flest” antar.

Vennskap, familie og kjærlighet

Alle Solveigs forhold blir satt på prøve

og filmen gir et godt innblikk i hvordan depresjonen til Solveig også rammer de rundt henne. Tema som arvelig belastning og om depresjon kan ligge latent blir diskutert. Det er vanskelig å finne svar og forklaringer, da depresjon helst ikke snakkes om. At psykiske lidelser er forbundet med stor grad av skam kommer tydelig til uttrykk i filmen. Åpenheten og det at Solveig ønsker å vise offentligheten

Ekte og gripende

Flink Pike er en sterk og ekte film som på ingen måte pynter på det alvorlige hovedtemaet. Likevel gir filmen håp om at det å bli frisk så absolutt er mulig og at selv om veien dit er lang og til tider veldig tung å gå, så er det alltid lys i enden av tunnelen. Charlotte Faaberg-Johansen og Line Orvedal

ROS anbefaler Flink Pike på det varmeste- en viktig film som alle kan ha godt av å se.

SPILLANMELDELSE Hei – et spill om følelser, tanker og situasjoner. www.heispillet.no “Hei” er et brettspill hvor man beveger seg med hver sin spillebrikke fra start til slutt. Spillet har en enkel struktur og er lett å spille. Det følger med seks spillebrikker, fire terninger og spørsmålskort. Man velger terning ut fra hvor lang tid man ønsker å bruke. “Hei” går godt an å spille bare to personer, og kan være svært nyttig for et barn og en forelder/nær relasjon for å forstå hverandres indre bedre.

Spillbrettet består av ruter med ulike sinnssituasjoner; liker, glad, redd, trist, sint, liker ikke, liker litt og spørsmålstegn. Lander man på en sinnsstemning skal man fortelle om noe man liker, noe som gjør en glad, redd, trist og så videre. Lander man på et spørsmålstegn skal man trekke et kort og besvare det. Eksempelvis skal man besvare: Kan du si noe om din familie? Hvem forteller du hemmeligheter til? Hva gjør deg flau? Hvem gjør deg mest glad? Spørsmålskortene er laget i plast, og kan lett benyttes uten spillbrett

og brikker. Spillet passer for barn fra fem år og popover og man kan gjerne plukke ut kort som er tilpasset barnets alder og personlighet. Spørsmålskortene er delt inn i farger med ulike kategorier; situasjoner, relasjoner, selvfølelse, tanker om seg selv og andre, følelser, fantasi og bli kjent med hverandre. Gjennom spillet skal man ikke se bort fra aha-opplevelser angående andre spilleres tanker og følelser, som igjen kan føre til mer åpenhet, forståelse og nærhet i hverdagen. Anne Kari Dale

15


Ikke nøy deg med nesten. Etter å ha jobbet med spiseforstyrrelser i en årrekke, er det en bøyg som stadig dukker opp. Den siste bøygen, siste skansen – skrittet fra frisk minus til frisk. AV LINN BÆRA

Hva er frisk?

For å kunne si noe om å våge å gå hele veien er det viktig å si noe om hva jeg legger i begrepene som brukes her. Begrepene i seg selv tydeliggjør ulike faser i en tilfriskning og viktigheten av en bevisst refleksjon rundt det som er viktig i akkurat den fasen. Frisk minus; siste fase av tilfriskningen. Her er ofte de tydelige symptomene på spiseforstyrrelsen mer eller mindre borte. Energi og glede er tilbake. De gode dagene er endelig i overtall. Samtidig er tankesettet til spiseforstyrrelsen fremdeles tilstede, av og til svært lite og av og til mer betydelig. De aller fleste regler som før styrte adferden er borte, men noen regler, ofte knyttet til visse matsorter, mengder og trening har fremdeles en viss makt i hverdagen. Nyfrisk, her skiller du klart mellom spiseforstyrrelsen og deg selv. Kjenner igjen tanker og adferd som er knyttet til spiseforstyrrelsen dersom de dukker opp, og velger nå å ignorere dem. Den første tiden etter friskmelding er det helt vanlig at tanker eller adferd som hører til spiseforstyrrelsen kan dukke opp i enkelte situasjoner. I grunnen er ikke det så rart, kropp og sinn har nylig vært invadert og annektert av spiseforstyrrelsens mekanismer over lengre tid, ofte år. Det er i denne tiden du

16

starter å etablere nye måter å håndtere situasjonen på. Frisk; frisk handler om balanse; fysisk, sosialt og psykisk. For å finne denne trenger du å lytte til egne behov og møte dem med det de faktisk gir signaler om. Frisk handler om å bytte ut regler, frykt og unngåelse med rutiner, lyster og ønsker. Frisk fra spiseforstyrrelsen handler ikke om å være lykkelig eller å ikke ha motgang eller krise – kriser kommer og lykkefølelsen, hvordan du enn definerer den, svinger i takt med livet. Frisk handler heller om å være i kontakt med deg selv og følelsene dine både på godt og vondt. Det handler om å lytte til deg selv, ta ansvar og våge å stå i livet ditt. Du trenger ikke lenger hverken mat, trening eller sult for å håndtere det livet bringer deg. Du er fri. Du er nok i deg selv og vet samtidig at det også hjelper med en hånd eller skulder når du trenger det. Du har lov til å være både sårbar og sterk.

Bøygen

Bøygen møter vi i folketro (blant annet Peer Gynt) som en usynlig kraft eller en indre stemme som hindrer oss i å komme videre, setter kjepper i hjulene våre eller gjør at vi unngår det vanskelige (som Peer). Dette samsvarer mye med bøygen jeg skriver om nå. En bøyg som får oss til å stoppe prosessen eller til å skifte fokus. I stedet for å gå hele veien og bli helt frisk, stopper mange opp ved nesten frisk - frisk minus. Tenker vi oss om er det forståelig hvorfor dette skjer. I min erfaring er det to hovedgrunner til dette; frykt og lyst. Frykten for det ukjente og lysten på livet. Frykten for det ukjente. Det er vanlig å ha spiseforstyrrelsen i livet en stund, gjerne år. For mange oppleves det fremmed å ikke ha den med seg, det er vanskelig å se for seg å ikke ha den der. Du er ikke alene om du


ikke helt husker hvordan det er å leve uten den. Med det ukjente kommer ofte frykten; frykten for å miste kontrollen over vekt og livet ... Frykten for følelsene, frykten for å ikke mestre og frykten for å miste. Frykten for det du ikke vet hvordan blir. Denne frykten blir fort lammende og bøygen vokser. Lysten på livet. Forskjellen på syk og nesten frisk er veldig stor – når du nærmer deg frisk kjenner du energien og lysten komme tilbake. Verden får nyanser og muligheter. Det er jo ikke rart at man ønsker å kaste seg ut i det, ikke dvele mer med sykdommen. Du nærmer deg frisk og kjenner smaken av det og vil dermed helst ikke ha mer med spiseforstyrrelsen å gjøre - avslutter derfor terapi og generelt kapittelet ”spiseforstyrrelse”. For mange er plutselig hverdagen så full av aktiviteter og gjøremål at det egentlig ikke er plass til terapi lengre, fokus ligger et annet sted nå. Selvsagt er det bra å fokusere på det friske, vi skal ikke henge igjen i det som har vært eller fokusere på sykdom. Det som derimot er viktig for å bli kvitt spiseforstyrrelsen for godt er den jobben man gjør i forhold til sykdommen i siste innspurt og i første tiden etter man er blitt frisk. Å fullføre løpet. Faren ved å ikke ta det hele fulle oppgjøret med den eller å ikke helt våge å si farvel til spiseforstyrrelsen, er at den blir liggende og ulme. Svært ofte blusser den da opp når neste krise kommer. For krisene, små og store, kan vi ikke unngå. Hvordan vi håndterer de derimot, kan vi være med å styre.

Farga valg

Det som hører til spiseforstyrrelsen kan henges opp på tre knagger; 1 tynnhetsdriven og tjukkfølelsen 2 kompenserende adferd og destruktive autopiloter, enten det er underspising, overspising, trening eller annet 3 negative tankerekker og selv-devaluerende tanker. Alt som kan henges på en av disse knaggene kommer fra spiseforstyrrelsen. Lytter du til den, vokser den sterkere – da tar den mer plass i livet og i deg. Klarer du derimot å skille mellom den og deg, har du mulighet til å jobbe med å velge å lytte til seg selv. Jo mer du lytter til deg selv, desto mindre vil dine valg være farget av spiseforstyrrelsen. Om du over tid fortsetter å velge den bort og ignorere den, så svinner den hen. Som frisk minus er dette sentralt, en del valg er i denne fasen farget av spiseforstyrrelsen. Du har ikke nødvendigvis en diagnose og føler deg egentlig ikke

nødvendigvis syk, men du er heller ikke helt fri. Kanskje har du fremdeles en del dårlig samvittighet om du unner deg noe ekstra, kanskje det fremdeles er noen regler for maten styrt av frykt, kanskje treningen fremdeles er noe du må gjøre for å ikke bli stresset eller for å være god nok, kanskje dårlige dager fremdeles håndteres med mat. Kanskje vekten styrer humøret og maten påvirkes av hverdagsstress. Men alt dette er under overflaten. Ofte skyves det bort eller får være slik fordi det har vært slik. Min erfaring er at det er slitsomt å leve slik, det krever energi, tanker og logistikk og når krisen kommer, kan det bli som å helle bensin på glørne i det ulmende bålet. Bålet kan blusse opp. Spiseforstyrrelsen våkner fra dvalen og er på nytt aktiv.

Våg å hele veien først som sist

Det trenger ikke å være slik. Slipp til de som kan hjelpe deg. Prat om det som ligger under overflaten. Vi har alle vært der. Våg å slipp reglene, våg å åpne for det ukjente, våg å stå i ubehaget. Gjennomfør de endringene som skal til i hverdagen for å eie egne valg. Om du kjenner noe som ulmer eller våkner, så kan det å prate med noen hindre spiseforstyrrelsen i å blusse opp. Det er aldri for sent å gå hele veien. I det skjulte får ofte de destruktive tankene lov til å vokse og formere seg som bakterier. I lys av det åpne og uttalte mister de kraften, den gode samtalen er antibiotika innen psykisk helse. Det kan være vanskelig å åpne seg om dette og ta tak i det når du er frisk minus eller nyfrisk. Kanskje fordi det ikke synes på overflaten, kanskje fordi du ønsker å være frisk eller kanskje fordi kapittelet om spiseforstyrrelsen egentlig skulle vært lukket. Ikke la det stoppe deg, det du opplever er en forståelig og vanlig bøyg, en bøyg du kan velge å kvitte deg med. Når du tar tak i prosessen din, ikke stopp ved ordene – sett ord ut i handling. Reell endring skjer når både kropp, tanker, følelser og handling er en del av tilfriskningen. Skynd deg sakte. Gjør som Ole Brum sier, ja, takk begge deler; grip det friske samtidig som du står løpet ut – ikke nøy deg med nesten. Ta deg tid til å bearbeide det du har vært gjennom, vær bevisst på at du er nyfrisk, reflekter og kjenn etter på hvordan du håndterer det livet serverer. Du trenger ikke spiseforstyrrelsens farger for å ha det godt - ignorer det spiseforstyrrelsen serverer deg. Våg å bli fri. Med tid er ikke lenger spiseforstyrrelsens tanker og adferd et alternativ. Med tid hører den fortiden til.

17


WIND

SURFING

TEKST: ASLE HALVORSEN

Alle har egne metoder for å stresse ned. Psykolog Asle Halvorsen gjør det med windsurfing. Hva har windsurfing med stress å gjøre? Er det stress å windsurfe? I utgangspunktet er windsurfing en helt meningsløs aktivitet. Man kommer seg ikke noe sted. Den vanlige windsurferen surfer rundt 500 meter ut fra land, så snur han og surfer tilbake igjen før han snur og surfer de samme første 500 meterne igjen og sånn fortsetter han i en eller flere timer. Det som stopper ham, er at han blir så trøtt at han ikke orker mer, eller, han blir så trøtt at han ikke fysisk klarer mer, orker gjør han alltid. Han vil aldri gi seg. Når han så kommer på land er han så utslitt at han knapt klarer å bære utstyret opp av vannet. Det høres jo unektelig ganske stressende ut. Hva er det så, som driver denne gjøken ut på brettet ut i all slags vær? Folk som går forbi kommer med alle slags kommentarer. Den vanligste er om det ikke er kaldt. Andre spør om det er trygt, spesielt når det blåser så mye at det er vanskelig for dem å gå på tur. Noen sier det ser gøy ut og mange sier det ser vanskelig ut. Deretter ser de en kiter som svever ti meter opp i luften og da glemmer de windsurferen helt. At noen ”flyr” er jo kjempeimponerende. For å komme på banen igjen må jeg gjøre en salto

18

med windsurfutstyret mitt, men det får de vanligvis ikke med seg da de enten fortsatt er opptatt av kiteren eller så har de gått videre. For å ta det med en gang: Kiting er mye lettere å lære enn windsurfing, men også desto kjedeligere. Nå er du advart. Så, hva er det med windsurfing? Det er vel som med alt bra i livet; mestring, ikke-mestring, bevegelse, opplevelse, sosialt fellesskap, avkobling og natur. Mest av alt tror jeg det handler om opplevelsen av å fly. Mennesker har alltid sett på fuglene og drømt om å fly. Å windsurfe er noe av det nærmeste du kommer. Windsurfutstyret består av tre deler, sammen er det en fugl. Seilet er vingen, brettet er fuglekroppen og windsurferen er muskelen og hjernen som styrer og sanser vingen og kroppen. Som windsurfer kjenner du og styrer du alt som skjer. Du er i det med hud og hår. Alle sansene er på, og det er ikke plass til noe annet enn akkurat nå. Dager med lite vind er windsurfing stille flukt over vannet, som en fugl langt oppe på himmelen. Dager med sterk vind er det som en falk i et stup. Det går i 60 kilometer i timen i et vilt ritt fra bølgetopp til bølgetopp. Dager med store bølger og vind er det som svaler som leker.

Stadige retningsendringer, hopp og triks på bølgene og i luften. Dager med speilblankt hav og null vind er windsurferen som en snøbrettkjører i en langrennløype eller som en svømmer i en ørken- totalt bortkommen. Andre ting som er kult med windsurfing er at det passer for de fleste som kan svømme, ung og gammel, 6 til 90+. Du blir aldri utlært. Uansett hvor god du er, så er det nye utfordringer og ting å få til. Gleden er den samme første gang du får til noe nytt på brettet. Alle andre som windsurfer husker første gang de fikk det til, og gleder seg sammen med deg. Jeg kan være ute på havet helt alene og kose meg med windsurfingen, men ingenting er som når vi er flere sammen om opplevelsen. Sitringen i kroppen når vi kommer til der vi skal windsurfe og sjekker vinden. Praten mens vi gjør utstyret klart og får på oss våtdraktene. Felles opplevelse ute på vannet, også all praten i pausene og etterpå. Det er så konsentrert om opplevelsen og her og nå. Mange blir du gode venner med, men når du tilfeldigvis, etter fem år, får høre hva de driver med ellers i livet, slår det deg at det har du aldri tenkt på men det spiller ingen rolle, for det er ikke det vi deler og er opptatt av når vi er sammen. Windsurfing hadde sin storhetstid på midten av 80-tallet. Da var det in å surfe, og her i Norge var det spesielt stort. «Alle» hadde et stort brett de kjørte rundt med på taket av bilen. Det gikk til og med an å kjøpe takgrind med integrert brett. Det brettet gikk selvfølgelig ikke an å bruke, men så var ikke det poenget heller. Windsurfing på den tiden fikk ganske urettferdig rykte på seg for å være en snobbesport. Det var kanskje riktig om man så på mange som sa de windsurfet, men så man på de som faktisk windsurfet mye


så var det nok heller surfebomser som ikke tok seg tid til noe annet, og bare jobbet for å skrape sammen nok penger til utstyr, neste reise til Australia, telt og mat. Da jeg gikk på gymnaset hadde jeg i tillegg til det obligatoriske anarkisymbolet, «People who work don´t surf» skrevet over hele sekken min, og prioriterte å windsurfe foran alt. Prøver på skolen, eksamen, russetid eller hva det var kom i annen rekke. Blåste det så var jeg på brettet mitt. Nå endte jeg ikke som strandbums, men det er ikke en overdrivelse å si at noen i familien i en del år var oppriktig bekymret for at det skulle skje, og puster lettet ut over det mer A4-aktige livet jeg lever nå. Windsurfing er fortsatt en stor del i mitt liv. I perioder er jeg mye ute og windsurfer, mens andre perioder blir det mindre tid. Windsurfing kan føles stressende dersom jeg har alt for mye annet jeg skal rekke samtidig, men hovedeffekten windsurfing har på resten av livet mitt er utelukkende positiv. Den er totalt avkobling og opplevelse på en helt annen arena enn de jeg vanligvis beveger meg på. Den setter seg som en god følelse i kroppen. Dagene etter at jeg har tatt meg helt ut og går og kjenner på stølhet og vondter her og der, er utrolig deilig og setter meg tilbake til opplevelsen.

FOTO: PRIVAT

Kanskje jeg likevel skal ende som strandbums. Når jeg blir 80 år skal jeg bryte opp og reise til en øy i Stillehavet. Da har jeg minst 10 år til med bra windsurf i kroppen. Hvis noen vil være med er det bare å slenge seg på.


Høy på livet

- og endelig stolt av det TEKST: MARIA YTRE-HAUGE

«Maaammaaa!» Soveromsdøra åpner seg på vidt gap, og det har bare så vidt begynt å gry av dag. Det ene ordet er så fullpakket av glede, begeistring og ubetinget kjærlighet at det nesten tar pusten fra meg. Hvordan han klarer å putte så masse inn i to små stavelser er mer enn jeg klarer å begripe, men jeg vet at han har en egen evne til å få meg til å føle meg som den mest verdifulle personen i hele verden. Jeg flytter meg litt til side og gjør plass til 5-åringen min. Pakker ham inn under dyna og kjenner den lille kroppen krype godt inntil meg. Slik blir vi liggende en stund. Jeg begraver ansiktet i håret hans, bare nyter øyeblikket mens jeg drar inn den herlige lukten av 20 kilo ren perfeksjon. Hele meg blir fylt av en altoverskyggende takknemlighet over at jeg får lov til å kjenne på og glede meg over denne lille, men allikevel så store, opplevelsen. Dagligdags, tenker du kanskje nå, men for meg var det aldri noen selvfølge at jeg skulle komme dithen at jeg klarte å lære meg å sette pris på disse små hverdagsgledene. Så lenge jeg kan huske, har jeg følt meg annerledes, feil annerledes. Som om jeg ikke hørte hjemme noe sted, ikke var på bølgelengde med noen. Mange snakker om følelsen av å leve i sin egen, lille boble, men for meg var det omvendt. For meg var det som om alle andre befant seg sammen i en gedigen monter av uknuselig glass, mens jeg sto på utsiden, uten noen mulighet til å komme innenfor. Jeg var avskåret fra resten av verden, og den tunge, vonde, konstante ensomheten var ikke mer enn jeg fortjente. Skammen og redselen for å bli avslørt som feil og verdiløs tok alle kreftene mine. Jeg var alltid sliten, og i altfor mange år var kampen for å overleve alt jeg klarte å fokusere på. «Hei, Maria. Jeg sendte deg nettopp en artikkel du gjerne burde lese.» Min kjære mann ser på meg og smiler. «Jeg tror nok den vil være ganske interessant.»

20

Jeg kjenner at jeg blir litt nysgjerrig og setter meg ned i sofakroken og henter den fram på mobilen. Hva kan nå dette være? Etter hvert som jeg scroller nedover, blir jeg bare mer og mer fascinert. Artikkelen handler om høysensitivitet, et tema jeg aldri har hørt om før, men som beskriver meg med nesten skremmende nøyaktighet. Jeg satt igjen med en masse tanker og følelser etter å ha lest artikkelen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang er blitt tatt så til de grader på kornet. Det var akkurat som om noen hadde skrevet dette på grunnlag av intense studier av meg som person. Alt falt på plass, alle ting som hadde føltes så feil ved meg, ga plutselig mening. Den lettelsen jeg følte da, var helt ubeskrivelig. I tillegg lærte jeg at jeg ikke var alene, at så mange som 15 – 20 % av befolkningen har det samme personlighetstrekket, så mange at jeg med litt godvilje kunne kalles normal. Jeg gikk en stund og kjente på hvor fantastisk det var endelig å høre til et sted, og fikk en helt ny forståelse av meg selv. Gjennom en fantastisk fin og positiv, og ja, meget høysensitiv dame, lærte jeg meg litt etter litt å se alle de fantastiske fordelene ved dette trekket. Smått om senn klarte jeg å gjøre sårbarheten min til den største styrken min. Lærte meg å sette pris på egenskaper som kreativitet, omsorgsevne, intuisjon, ydmykhet, takknemlighet, raushet, lidenskap, idealisme, sosial forståelse, empati og ikke minst annerledesheten, som tidligere bare hadde vært vond. Annerledesheten, som hadde vært unektelig knyttet til det å være feil, knyttet til skam og smerte, knyttet til verdiløshet. Annerledesheten, som heretter betyr styrke, glede og en genuin følelse av å være unik og verdifull. Etter mange turbulente år kom jeg endelig dithen at hele meg var roligere og mer harmonisk enn jeg kanskje


Smått om senn klarte jeg å gjøre sårbarheten min til den største styrken min.

noen gang hadde vært. Jeg lærte meg hva som måtte til for virkelig å gjøre det beste ut av ting, lærte meg å tenke positivt og se mulighetene i stedet for begrensningene. Jo flinkere jeg ble til å utfordre meg selv, møte frykten og slutte å sammenligne meg med alle andre, jo lettere ble det å være åpen og nysgjerrig på hva livet hadde å by på. Jeg, som alltid hadde vært engstelig og helst foretrakk å gjemme meg bort i sofakroken, begynte for alvor å bli sulten på opplevelser og alt jeg tidligere hadde gått glipp av. Det var på tide å våge seg ut av det tykke skallet, stikke hodet fram, tørre å vise seg sårbar. Noe av det som har plaget meg mest i løpet av alle disse årene, er den konstante følelsen av alltid å komme til kort. Jeg var alltid sliten og utmattet, uten at jeg klarte å skjønne hvorfor. Det var ikke få krefter som gikk med til å gå løs på meg selv på grunn av dette. I dag har jeg endelig innsett at det er fullstendig bortkastet å tenke slik, så i stedet for å bruke masse ekstra energi på å rakke ned på meg selv fordi jeg føler jeg ikke alltid strekker til, har jeg nå blitt flinkere til å tenke at ja, jeg er utslitt nå, men det går over etter at jeg har fått hvilt meg litt og hentet meg inn igjen. Det er faktisk ikke alltid det skal så mye til heller. Litt fred og ro, litt lek og moro, alt ettersom hva det er som har stukket av med kreftene denne gangen, men det mest effektive av alt er allikevel latterlig enkelt, men samtidig, for meg, utrolig vanskelig å be om; en god klem og et klapp på skulderen fra de rundt meg, sammen med litt forståelse og tålmodighet. Da har du som regel klart å snu meg på mindre enn ett minutt, fra fortvilelse og slitenhet til positivitet og nytt pågangsmot. Det enkle er ofte det beste. For meg hjelper det også ofte å trene. Jeg bruker treningen bevisst til å klare å slite meg like godt ut fysisk som jeg har gjort psykisk. Når så både kropp og hode er

fullstendig utmattet, kan jeg gå hjem og bare sove. Lek og latter, musikk og frisk luft er også gode alternativer. Jeg gir meg selv lov til bare å kjenne, høre, se og nyte alt rundt meg, for så etter hvert la meg fylles opp igjen av masse ny energi. «God morgen, Maria. Så frisk og opplagt du ser ut i dag. Denne dagen kommer til å bli fantastisk!» Ja, jeg står faktisk og snakker til mitt eget speilbilde. Litt pinlig kanskje, men du verden så effektivt. Kontrasten mellom før og nå er enorm. Tidligere var det ikke alltid jeg så det helt store poenget med å stå opp i det hele tatt. Nå skjer det oftere og oftere at jeg spretter ut av senga, sulten på å finne ut hva dagen har å by på, sulten på å komme meg ut og møte verden. Den tidligere så engstelige og deprimerte Maria er bare et fjernt minne, nå hender det rett som det er at jeg strener avgårde mot neste gjøremål med lette og forventningsfulle skritt mens jeg gliser som en tulling til eventuelle forbipasserende. Som regel ender det med at de smiler tilbake, og jeg føler meg fantastisk. Tenk hvor lite som skal til for at dagen skal bli litt bedre. Oppturene er blitt mange flere og mye mer intense, og det har også nedturene. Jeg befinner meg ikke lenger på den jevne, bedøvede linjen jeg har tilbrakt mesteparten av livet mitt på. Ja, jeg blir mer knust, sintere og er mer sårbar enn de fleste andre, men jeg blir også tilsvarende mer glad, mer berørt av de små, positive tingene, lykkeligere og mer opprømt. Ting går generelt mer inn på meg, både på godt og vondt. Sårbarheten er blitt min styrke, jeg kjenner at jeg ikke bare eksisterer, men lever med en intensitet og lidenskap jeg tidligere bare kunne drømme om. Jeg er sensitiv og stolt av det, rett og slett høy på livet.


BARN OM STRESS ”DET ER NÅR VI HAR DET TRAVELT! OG DET HAR VI GANSKE OFTE!” GUTT, 5 ÅR.

“NÅR NOEN ER STRESSET VIMSER DE FREM OG TILBAKE UTEN Å BESTEMME SEG”. GUTT, 8 ÅR.

“DET ER NÅR MAMMA FORSOVER OSS”. GUTT, 7 ÅR.

”MAN ER STRESSA NÅR MAN ER GIRA”, JENTE, 5 ÅR.

”NÅR MAN ER STRESSET BØR MAN PUSTE DYPT INN”

“NÅR DU HAR VELDIG MYE Å GJØRE OG ALT ER KAOS”. JENTE, 11 ÅR.

JENTE,5 ÅR.

“MYE BRÅK”. GUTT, 8 ÅR.

”DA BLIR VI SINTE! ALT MÅ SKJE ALT FOR FORT!” GUTT, 5 ÅR.

22


ROS INVITERER TIL SEMINAR PÅ LITTERATURHUSET I BERGEN 14. MARS Tid: 11:00 – 16:00 Foredragsholdere: Athina Delskov og Kirsten Kallesøe Pris: For ROS medlemmer 250,Ikke medlemmer 300,Påmelding via www.nettros.no

FRA SENSITIVITET TIL SYKDOM VIA DET MODERNE SAMFUNN 15-20 % av alle mennesker er høysensitive. Høysensitive mennesker er karakterisert ved at deres nervesystem tar inn flere inntrykk og bearbeider dem dypere og mer nyansert enn det som er tilfelle for de mindre sensitive. De reagerer også følelsesmessig kraftigere på det de opplever. Derfor risikerer høysensitive mennesker å bli overstimulert av alt for mange inntrykk i en moderne hverdag. Når et menneske er overstimulert, kommer det “ut av seg selv” og evnen til å orientere seg og den kognitive kapasiteten nedsettes. Det er normale symptomer på stress. Sensitiviteten finnes i et lettbevegelig nervesystem, som også inneholder mange gaver som for eksempel dype refleksjoner, stor empati, en levende forestillingsevne, høye kvalitetsmål, utpreget evne til å nyte det vakre, høy etikk og en utpreget rettferdighetssans. Kunnskap om sensitive personlighetstrekk er stadig mangelfullt på samfunnsplan. Vi tilrettelegger våre liv i samfunnet uten å ta høyde for denne store minoritetsgruppen. Foredragsholderne har sett spiseforstyrrelse, selvskade og andre diagnoser fungere som en form for redningsbøye, som mennesker ubevisst griper etter. De har ikke verktøy til å håndtere utfordringene ved denne sensitiviteten som det ikke snakkes om, og som ofte kan utvikle seg til en ekstra sårbarhet når den ikke blir sett og tatt høyde for.

Programinnhold Kirsten vil fortelle om egne erfaringer rundt sårbarhet og den betydningen det kan ha i en tid hvor effektivitet, press, perfeksjonisme og muligheter som ung, er enorm. Hvordan kan man som den som er rammet, pårørende eller behandler, se på den enkelte med nye øyne, og hvordan kan man støtte og forstå kompleksiteten av flere diagnoser og et sensitivt sinn? Se muligheten og bevar håpet! Athina forteller om høysensitive personlighetstrekk. Hvordan det synes, og hva som skal til for at mennesker kan trives med dette. Hun forteller om hvordan den enkelte kan forholde seg, hva foreldre kan gjøre, og hvordan man som fagperson kan ta høyde for sensitiviteten. Athina forteller også om sine profesjonelle erfaringer med prosessen fra sensitivitet til spiseforstyrrelse/selvskade med henblikk på forebygging og tidlig avdekking av problematikken. Etter disse to foredragene svarer foredragsholderne på spørsmål og sammen med representanter fra ROS legges det opp til dialog rundt hva vi kan og vil gjøre på samfunnsplan.

Om foredragsholderne Kirsten Kallesøe var syk i 22 år og fikk diagnoser fra anoreksi til schizofreni, var innlagt i 10 år og på førtidspensjon i 12 år. I dag er hun frisk og jobber som konsulent og gruppeleder i en pårørendeforening i Danmark og har også en selvstendig virksomhet. Kirsten har utgitt selvbiografien ”Lige om lidt” med forord av den norske professoren og psykiateren Finn Skårderud. Athina Delskov er psykolog og har jobbet terapeutisk med mennesker med spiseforstyrrelser og selvskade gjennom 12 år. Hun har inngående kunnskap om sensitive personlighetstrekk og bruker dette til å hjelpe barn, unge og voksne med å finne veien til et liv uten spiseforstyrrelser eller selvskade og med en velfungerende sensitivitet. Athina har skrevet boken ”Spisning og sensitivitet – hjælp til børn og unge”. Hun har også sammen med Lene Sonne skrevet boken ”Sensitive børn”. Athina er formann for den danske HSP foreningen (Highly Sensitive People). Hun har også egen virksomhet med terapi, foreldrerådgivning, foredrag og workshops.

VELKOMMEN!

23


ROS MENER // I sin artikkel ” Generasjon konform” beskriver Frode Bjerkestad en nåtidens ungdomskultur som for første gang siden 68´erne er blottet for opprørstrang, nytenkning og aggresjon. I stedet fremstår dagens unge som flinke, veloljede tannhjul og som utpreget konforme.

Vi i ROS mener også å se tendensen av dette i samfunnet og undrer oss over hva denne mangelen på ungdomsopprør gjør med de som av ulike grunner likevel faller utenfor konformiteten. ROS mener at mangfold og hørbar protest er sunne ingredienser i et samfunn.

RÅDGIVERS HJØRNE

STJERNER

Dette nummeret handler om stress og det er et hav av stressmestringsøvelser å skrive om. Bare her i bladet er vi innom flere måter å redusere stress på;

*viktigheten av å handle ut fra egne ønsker- å gå fra burde til vil, *finne praktiske løsninger, koble på ved å koble av og nyte nuet, *balanse av stimuli og gi slipp på det som ikke egentlig er så viktig, *glede og windsurfing. I skrivende øyeblikk tar jeg meg selv i å sitte å smile, dette er punkt jeg liker. I rådgivers hjørne pleier jeg å skrive om konkrete øvelser. Men denne gang ønsker jeg noe annet, jeg vil male et bilde. Dele noe som for meg har vært av stor betydning. Så absolutt i forhold til stress, men egentlig mer som et godt anker og for hverdagsmagi. Stjernene! Stjernene har i gjennom tiden, rommet mye av både symbolikk og mystikk og for meg, magi! Enten det er julestjernen med Sonjas reise eller det er timene med venting i håp om å få se en stjerne falle, etterfulgt av et inderlig ønske. En klar vinterkveld i november ruslet vi sakte langs veien fra

24

fjøset og hjem. Kulden kjælte med kinnene. Under beina knirket snøen og rundt oss glitret snøkrystallene. Over oss, utallige blinkende stjerner. Lykke. Jeg var seks år og på vei hjem etter å ha foret sauene med min Goffa. Vi hadde all tid i verden og Goffa kunne alt som stjernene. Vi fant Karlsvogna, Storebjørn og min favoritt Orion. Jeg elsket disse turene, og jeg har alltid elsket å titte opp på stjernene. De samme stjernene skinte i kveld, likt som i går og samtidig like fascinerende. De gav meg drømmer og ro. Dette er et kjært barndomsminne. Jeg har alltid elsket vinteren med sine stjerneklare kvelder. Jeg kunne ligge i snøen å se opp på himmelen uten å merke at kulden etterhvert snek seg gjennom bobledressen. Men et sted på vei til voksen glemte jeg magien som ligger i stjernene. Jeg glemte å se opp, stoppe opp og virkelig se opp. Helt til jeg som nybakt mor satte meg ned og leste en liten barnebok. Oppe hos meg er allting så smått at jeg kan ikke vise deg akkurat min stjerne. Det er forresten best også.

Du vet at en av stjernene er min stjerne. Du vil komme til å elske å se på alle stjernene … de vil bli dine venner alle sammen. Og dessuten vil jeg gi deg en gave … Han lo igjen. Å kjære lille venn, jeg elsker å høre at du ler! Ja, det er det som er gaven … [...] Folk har ikke samme slags stjerner. For dem som reiser blir stjernene veivisere. For andre er de ikke annet en lysflekker. For de lærde blir de til problemer. For min forretningsmann var de gull. Men alle disse stjernene er stumme. Du derimot, du vil ha stjerner som ingen andre har … Hva mener du? Når du ser på stjernene om natten, vil du synes at alle stjernene ler, fordi jeg bor på en av dem. Og derfor kommer du til å ha stjerner som kan le! Og så lo han igjen. […]


Det er akkurat som jeg har gitt deg en hel mengde bjeller som kan le, istedenfor stjerner … […]. Og jeg elsker å høre på stjernene om natten. Det er som femhundre millioner av bjeller … Fra Den lille prinsen, Antoine de Saint –Exupèry

Stjernene er der, de går ingen steder. De er konstante. På en skyfull dag kan vi ikke se dem, men vi vet de er der. Stjernene fungerer godt som et anker, de kan hjelpe oss i å holde oss stødig når det blåser. Kommer stresset som gjør at vi mister øyeblikket eller oss selv for en stund til angsten eller rett og slett til en overbelastning; bruk stjernene. Gå ut på trappa og nyt synet. Ikke gjør noe, bare vær. Det som er nå, er i grunnen kun akkurat det. Et øyeblikk. Snart er det forbi. Likt er det med festen, middagsselskapet eller denne ensomme kvelden. Bruk stjernene til å ankre deg i deg selv og øyeblikket. Situasjonen som trigger stresset eller behovet for å trekke seg unna, går også over. Når det blir for mye av noe, enten det er nerver, følelser eller gjøremål så har jeg en setning som alltid hjelper; enten går det bra ellers så går det over. Det har aldri slått feil. Stjernene minner meg på dette og de minner meg på å puste og aldri stoppe å drømme. Det er ikke bare ved stress eller uro jeg søker stjernene. Det er minst like mye ved ro og gode øyeblikk. Med barna godt tullet inn i dynen en stjerneklar kveld, løftet ut av sengen etter leggetid, ute på terrassen. Her skapes det på nytt magi. For meg er stjernene også ro og håp. For Antoine var de latter. I grunnen er også stjernene nok i seg selv, der de blinker og lyser for oss om kvelden. Linn Bæra

25


ROS AKTIVITETER Vi i ROS tar snart litt juleferie, men i januar er vi i gang med våre faste aktiviteter igjen. 2015 blir et spennende år med masse på agendaen og vi håper på å stadig få videreutviklet våre tilbud og tjenester slik at enda flere kan benytte seg av disse. ÅPNINGSTIDER I JULEN Vår rådgivningstelefon har følgende åpningstider i julen: 22. & 23. desember, og 2. januar: 0930-1500, 28. og 29. desember: 1000-1400. Tlf: 948 17 818. Vi holder stengt på Julaften og Nyttårsaften.

FOREDRAG OM HØYSENSITIVITET OG SPISEFORSTYRRELSER Litteraturhuset, Bergen 14. mars. Foredraget ”Fra Sensitivitet til sykdom i dagens samfunn” arrangeres av ROS i samarbeid med spesialister Athina Delskov og Kirsten Kallesøe fra Danmark. Se side 22 for mer informasjon og påmelding.

TEMAKVELDER Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

KURS: MINDFULNESS OG OVERSPISING Vi arrangerer 8 ukers kurs i Mindfulness i Oslo og Bergen. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.

KREATIV VEKSTGRUPPE OG SAMTALER, OSLO ROS Oslo og Diplom Kunstterapeut og pedagog Ingrid Thormodsen tilbyr gruppeterapi for personer med en spiseforstyrrelse. Målet er å utforske kreative metoder for å bedre kontakten med seg selv og følelsene sine og det å våge å være mer tilstede i seg selv. Ingrid Thormodsen tilbyr også individuelle kreative samtaler til personer som har en spiseforstyrrelse. Tilbudet er gratis og er for deg som har lyst til å bruke kreative uttrykk i en utviklings - og endringsprosess.

INDIVIDUELLE SAMTALER MED MANNLIG PSYKOLOG ROS Oslo tilbyr individuelle samtaler til mennesker som sliter med ulike former spiseforstyrrelser. Samtalene gjennomføres av psykolog Lars Halse Kneppe som har særskilt kompetanse innen menn og spiseforstyrrelser.

PÅRØRENDEGRUPPER Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

PÅRØRENDESEMINAR Pårørendeseminaret arrangeres i samarbeid med Seksjon for Spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus, to ganger i året. Neste pårørendeseminar er i juni, 2015. Seminaret retter seg mot foreldre, søsken eller andre nærstående til personer med en spiseforstyrrelse.

KURS: VEIEN VIDERE Mestringskurs for personer med en spiseforstyrrelse. Kurset baserer seg i hovedsak på egenerfaringskunnskap, der erfaringene er hentet både fra opplevelsen av å ha en spiseforstyrrelse, veien ut av den og på gode erfaringer fra behandling. Kurset er ikke behandling, men heller hjelp til selvhjelp.

INFORMASJONSMATERIELL På vår nettside www.nettros.no kan du bestille diverse informasjonsmateriell. Våre veiledere er meget populære og er viktige verktøy i kampen mot spiseforstyrrelser. Boken “FRI - Fysisk aktivitet i behandling av spiseforstyrrelser” er en fagbok som retter seg mot helsefaglig og treningsfaglig personell. Pris: 299,-. Boken ”Spiseforstyrrelser- Hva handler det egentlig om? Veileder for lærere og helsesøstre i skolen” er svært etterspurt. Her finner du gode råd om bekymringssamtaler og hvordan man som helsesøster/lærer kan jobbe med forebygging, avdekking og håndtering av spiseforstyrrelser. Pris. 90,-

For mer informasjon, påmelding, priser og lignende, se vår nettside www.nettros.no, eller kontakt oss på epost: admin@nettros.no / oslo@nettros.no eller telefon: 55321357/40432325

26


Høgskolen i Hedmark Hamarveien 112 2411 ELVERUM Tlf. 62 43 00 00

Gamlev 6, 3550 GOL Tlf. 32 02 99 61

ORKDAL VIDEREGÅENDE SKOLE

Klinikk Psykisk Helse og Avhengighet Kirkev 166, 0450 OSLO Tlf. 22 11 80 80

e-postadr.: Postmottak.Orkdal@stfk.no

Bergenhus og Årstad

Centrum Bil DA

Engen helsestasjon for ungdom

Nesvegen 2 B 4700 VENNESLA Tlf. 38 13 94 01

Olav Kyrres g. 17, 7030 TRONDHEIM Tlf. 06 800 - www.stolav.no

Hitra videregående skole 7240 HITRA Tlf. 72 44 20 30

FOLLO, ORKDALSV. 340, 7300 ORKANGER www.orkdal.vgs.no Tlf. 73 86 66 00

Vatnadalsvegen 80-82 5414 STORD Tlf. 53 40 30 30 / 35

Teaterg 41, 3 etg, 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Vestre Viken HF Helse Sør-Øst

T: 64 97 23 00

Erik Børresensalle 11-14, 3015 DRAMMEN Tlf. 32 80 30 00

W: http:/kisif.no

- Klinikk for psykisk helse og rus

Larvik kommune Psykiatrisk Divisjon

larvik.kommune.no

4068 STVANGER - Tlf. 0 51 51

M: post@kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin Kompetansesenter rus Nordre gate 6, 7011 TRONDHEIM Tlf. 73 86 29 00

Oppegård kommune Psykisk helsetjeneste oppegard.kommune.no

SiV HF Klinikk psykisk helse og rusbehandling

Herøy kommune heroy-no.kommune.no

Olav Trygvasonsg 4, 3125 TØNSBERG

Stordal kommune

Tlf. 33 01 80 00

Helse- og Sosialetaten

0103 OSLO Tlf. 23 10 31 30

stordal.kommune.no

Kristiansund kommune Enhet Psykisk Helse kristiansund.kommune.no

Tromsø kommune

Regional avd for Spiseforstyrrelser

Forebyggende helsetjenester

Kirkev 166 Bygg 37, 0450 OSLO

tromso.kommune.no

Tlf. 23 01 62 30

Veritasv 1, 1322 HØVIK Tlf. 67 57 99 00 - www.dnvgl.com

Kyrre Grepps g 11, 0481 OSLO Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01

Bo og habiliteringssenter for barn og voksne mennesker med utviklingshemminger. Tlf. 23 05 96 00 - Fax. 23 05 96 01 www.nordreaasen.no

Vi behandler unge og voksne med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!

Capio AnoreksiSenter

Åsebråtv 36 b, 1605 FREDRIKSTAD Tlf. 69 36 71 00 - Fax. 69 36 71 01

www.capioanoreksisenter.no

27


Vi ønsker alle våre medlemmer EN STRÅLENDE JUL OG ET RIKTIG GODT NYTTÅR! Varme ønsker om en stressfri høytid! Fra alle oss i ROS BLI MEDLEM I ROS: PRIS PÅ MEDLEMSKAP: KR 100 Meld deg inn ved å sende SMS: ROS <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2434 Eller meld deg inn via nettros.no

www.nettros.no www.facebook.com/nettros.no @nettros


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.