Kapittel 14-Reformasjonen vinner terreng blant britene

Mens Luther gav Bibelen til det tyske folk, ble William Tyndale (ca. 1490-1536) ledet av Guds Ånd til å gjøre det samme i England. Wiclifs bibel var blitt oversatt etter den latinske teksten som inneholdt mange feil. Den var aldri blitt trykt, og de håndskrevne manuskriptene var så kostbare at bare noen få rikmenn eller adelige kunne skaffe seg dem. Og da kirken på det strengeste hadde forbudt denne Bibelen, fantes den bare i ganske få eksemplarer.

I 1516, året før Luthers teser, hadde Erasmus utgitt Det nye testamente på gresk og latin. Nå var Guds ord for første gang trykt på originalspråket. I dette verket ble mange feil i tidligere utgaver rettet, og meningen ble klarere gjengitt. Mange blant de intellektuelle fikk dermed et bedre kjennskap til evangeliet, og det kom ny fart i reformasjonsarbeidet. Men det jevne folk var ennå stort sett avskåret fra Guds ord. Tyndale fullførte Wiclifs verk ved å gi sine landsmenn Bibelen.

Tyndale oversetter Det nye testamente

Tyndale, som var en ivrig forsker og en oppriktig sannhetssøker, hadde fått evangeliet ved å lese Erasmus’ greske nytestamente. Modig forkynte han det han var blitt overbevist om, og hevdet at alle læresetninger måtte prøves med Bibelen.

Når det fra katolsk hold ble hevdet at kirken hadde gitt oss Bibelen, og at bare kirken kunne tolke den, svarte Tyndale: «Vet dere hvem som lærte ørnene å finne sitt bytte? Det var den samme Gud som lærer sine sultne barn å finne sin Far i hans ord. Dere har ikke gitt oss Skriften, men har tvert imot skjult den for oss. Dere brenner dem som forkynner den, og hvis dere kunne, ville dere brenne selve Bibelen.»

Tyndales forkynnelse vakte stor interesse, og mange tok imot budskapet. Men prestene var på vakt, og så snart han hadde reist videre fra et sted, prøvde de å ødelegge hans arbeid ved å komme med trusler og forvrenge fakta, og altfor ofte lyktes det. «Hva kan vi gjøre?» utbrøt han. Mens jeg sår på det ene stedet, driver fienden hærverk i den åkeren som jeg nettopp har forlatt. Jeg kan ikke være overalt. Dersom de kristne hadde Den hellige skrift på sitt eget språk, kunne de selv imøtegå disse sofistene. Uten Bibelen er det umulig å befeste legfolket i troen.

Han begynte å arbeide med nye ideer. «Salmene ble sunget på israelittenes språk i Herrens tempel,» sa han. «Skulle ikke evangeliet lyde for oss på det engelske språk? ... Skulle kirken ha mindre lys ved middag enn ved morgengry? ... De kristne må få lese Det nye testamente på sitt morsmål.» Kirkens menn var innbyrdes uenige. Bare ved hjelp av Bibelen kunne menneskene finne sannheten. «Noen holder med en, andre med en annen. ...

Men alle disse lærde menn motsier hverandre. Hvordan skal vi da kunne skjelne den som taler sannhet fra den som taler usannhet? ... Bare ved Guds ord.»

Sabbaten

Kort tid etter uttalte en lærd katolikk under et ordskifte: «Vi kunne klare oss bedre uten Guds lov enn uten pavens.» Til dette svarte Tyndale: «Jeg trosser paven og alle hans lover. Og hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg sørge for at det ikke går mange år før gutten bak plogen vet mer om Skriften enn dere.» Den tanken han hadde hatt om å gi ut Det nye testamente på folkets eget språk, tok nå form, og han tok straks fatt på oppgaven. Da han måtte forlate sitt hjem på grunn av forfølgelse, drog han til London, der han en tid kunne fortsette å arbeide uforstyrret. Men igjen tvang pavens folk ham på flukt.

Hele England syntes å være lukket for ham, og han bestemte seg for å søke beskyttelse i Tyskland. Her begynte han å trykke Det nye testamente på engelsk. To ganger ble det satt en stopper for arbeidet, men når han ikke fikk trykke i en by, reiste han til en annen. Til sist kom han til W orms, der Luther noen få år tidligere hadde forsvart evangeliet for riksdagen. I denne byen hadde reformasjonen mange venner, og Tyndale kunne fortsette å arbeide uten flere hindringer. Ikke lenge etter var de første tre tusen eksemplarer av Det nye testamente ferdige, og nytt opplag fulgte samme år.

Med alvor og iver fortsatte han arbeidet. Til tross for at de engelske myndigheter holdt strengt oppsyn i havnene, nådde Guds ord på forskjellige måter frem til London og ble derfra spredt ut over landet. Forgjeves prøvde pavens representanter å undertrykke sannheten. For å tilintetgjøre Guds ord kjøpte biskopen av Durham en gang hele restopplaget av bibler hos en bokhandler som var en venn av Tyndale. Han regnet med at dette i høy grad ville hindre arbeidet. Men det virket helt motsatt. For de pengene som på denne måten ble skaffet til veie, ble det kjøpt inn materialer til en ny og bedre utgave som ellers ikke ville ha blitt trykt. Da Tyndale senere ble fengslet, fikk han løfte om å bli satt på frifot, på betingelse av at han oppgav navnene på dem som hadde hjulpet ham med penger til å trykke biblene. Han svarte at biskopen av Durham hadde gjort mer enn noen annen. Ved å betale en god pris for restopplaget hadde han gjort det mulig for dem å fortsette med friskt mot.

Tyndale ble forrådt og falt i hendene på fienden. En gang måtte han sitte i fengsel i flere måneder. Til slutt vitnet han om sin tro ved å lide martyrdøden. Men de våpen som han hadde smidd, satte andre stridsmenn i stand til å kjempe gjennom alle århundrer helt ned til vår egen tid.

Andre reformatorer

Fra prekestolen forkynte Latimer at Bibelen burde være på folkets språk. Gud har selv forfattet Den hellige skrift, sa han, og den er mektig og evig som dens opphav. «Det finnes ingen konge, keiser, øvrighet og hersker... som ikke har plikt til å lyde hans hellige ord.»

«Vi må ikke gå omveier, men la Guds ord lede oss. Vi må ikke følge i forfedrenes spor, eller gjøre det de gjorde, men det de burde ha gjort.» Barnes og Frith, Tyndales trofaste venner, stod frem for å forsvare sannheten. Ridley og Cranmer fulgte etter. Disse lederskikkelser i den engelske reformasjon var lærde menn, og de fleste av dem hadde vært høyt aktet for sin

Sabbaten

iver og fromhet i den katolske kirke. De motarbeidet pavedømmet fordi de kjente til pavestolens villfarelser. Deres innsikt i Babylons mysterier gjorde at deres utsagn fikk større vekt.

«Nå kommer jeg med et merkelig spørsmål,» sa Latimer en gang. «Hvem er den flittigste biskop og prelat i England? ... Jeg ser dere spisser ører og venter på at jeg skal nevne navnet hans. Jeg skal fortelle det. Det er djevelen. … Han er aldri borte fra sitt bispedømme. ... Send bud på ham når dere finner for godt, for han er alltid hjemme, ... han har alltid hånden på plogen. ... Jeg garanterer at han aldri er ledig. ... Der hvor djevelen holder til, ... heter det: Vekk med bøkene og frem med lysestakene; bort med Bibelen og frem med rosenkransen; vekk med evangeliets lys og frem med talglysene, selv om det er høylys dag; ned med Kristi kors og opp med skjærsildens lommetyv. ... Ikke mer klær til de nakne, fattige og hjelpeløse, men billedpryd og prangende pynt til stokk og stein. Opp med menneskelige tradisjoner og vedtekter og ned med guddommelige tradisjoner og hans hellige ord. ... Gid våre prelater var like flittige til å så det gode frø som Satan er til å så klinte og ugress.»

Grunnprinsippet som disse reformatorene hevdet, og som ble fremholdt av valdenserne, av Wiclif, Johan Hus, Luther, Zwingli og de andre som sluttet seg til dem, var Den hellige skrifts ufeilbare autoritet som norm for tro og livsførsel. De ville ikke godta at paver, konsiler, kirkefedre og konger hadde rett til å herske over samvittigheten i religiøse spørsmål. Bibelen var deres autoritet, og med den prøvde de alle læresetninger og alle påstander. Troen på Gud og hans ord holdt dem oppe når de ofret sitt liv på bålet. «Fatt mot!» ropte Latimer til sin sidemann på bålet da flammene holdt på å bringe dem til taushet. «I dag skal vi ved Guds nåde tenne et lys i England som jeg er sikker på aldri skal kunne slokkes.»

Også i Skottland

Det som Columba og medarbeiderne hans hadde sådd i Skottland, ble aldri helt ødelagt. I århundrer etter at de engelske kirker hadde bøyd seg for Rom, bevarte de skotske kirkene sin frihet. Men på 1100-tallet fikk pavedømmet makt også i Skottland og hersket der like uinnskrenket som i noe annet land. Ingen andre steder var mørket tettere. Likevel brøt lysstråler igjennom og gav løfte om en gryende dag. Lollardene som kom fra England med Bibelen og Wiclifs lære, gjorde meget for å bevare kunnskapen om evangeliet. Hvert århundre hadde sine vitner og sine martyrer.

Reformasjonen førte med seg Luthers skrifter og deretter Tyndales engelske nytestamente. Uten at presteskapet oppdaget det, drog disse budbærere i stillhet over fjell og dal og fikk sannhetens fakkel, som nesten hadde sloknet, til igjen å lyse opp i Skottland. Dette betydde slutten på undertrykkelsen som romerkirken hadde drevet i fire hundre år.

Martyrenes blod satte ny fart i bevegelsen. De katolske lederne, som plutselig ble klar over faren som truet deres sak, førte noen av Skottlands beste og mest aktede sønner til

Sabbaten

bålet. Men dermed opprettet de bare en prekestol, og derfra lød disse døende vitners ord gjennom landet og oppildnet folk, så de med ukuelig besluttsomhet gikk inn for å kaste av seg romerkirkens åk. Hamilton og Wishart, fyrstelige av sinn som av byrd, gav sitt liv på bålet sammen med en lang rekke mer ukjente etterfølgere. Men fra Wisharts bål stod det frem en som ilden ikke kunne bringe til taushet, en som under Guds ledelse skulle få dødsklokken til å ringe over pavedømmet i Skottland.

John Knox (ca. 1505-72) hadde vendt ryggen til kirkens overleveringer og mystikk for å søke åndelig næring i Guds ord, og Wisharts forkynnelse hadde styrket ham i beslutningen om å forlate romerkirken og gi seg i lag med de forfulgte reformatorer. Da vennene hans oppfordret ham til å begynne som forkynner, rygget han tilbake for dette ansvaret. Først etter mange dagers ensomhet og pinefull kamp med seg selv, gav han etter. Men da han endelig hadde påtatt seg oppgaven, gikk han på med ubøyelig besluttsomhet og ukuelig mot så lenge han levde.

Denne oppriktige reformatoren eide ikke menneskefrykt. Martyrbålene som flammet omkring ham, økte bare hans iver. Med tyrannens øks som en trussel over hodet stod han fast på sitt standpunkt og gjorde kraftige angrep til høyre og venstre for å bryte ned avgudsdyrkelsen.

Da Knox ble fremstilt for dronning Mary av Skottland, som hadde fått mang en protestantisk leder til å miste motet, gav han et usvikelig vitnesbyrd for sannheten. Han gav ikke etter for smiger og lot seg ikke skremme av trusler. Dronningen anklaget ham for kjetteri. Han hadde lært folk en religion som staten hadde forbudt, og hadde på den måten overtrådt Guds bud som pålegger borgerne å lyde sine fyrster.

Knox svarte bestemt: «Fordi sann religion ikke har sin opprinnelige kraft og autoritet fra jordiske herskere, men bare fra den evige Gud, er borgerne ikke forpliktet til å tilpasse sin gudsdyrkelse etter fyrstenes ønske. For ofte er det fyrstene som vet minst om Guds sanne religion....Dersom Abrahams etterkommere hadde tatt imot faraos religion fordi de så lenge hadde vært hans undersåtter, gad jeg nok vite hvilken religion verden da ville hatt! Eller hva slags religion ville vi hatt i dag dersom alle på apostlenes tid hadde godtatt keiserens religion? ... Dette viser at borgerne ikke er forpliktet på fyrstenes religion, selv om de er pålagt å vise dem lydighet.» Dronningen repliserte: «Dere tolker Skriften på en måte og de katolske lærere tolker den på en annen måte. Hvem skal jeg tro, og hvem skal avgjøre hva som er rett?»

«Tro på Gud, han som taler klart og tydelig i sitt ord,» svarte Knox. «Utover det Skriften lærer, bør man tro hverken den ene eller den andre. Guds ord er tydelig i seg selv, og hvis noe virker dunkelt, vil Den Hellige Ånd, som aldri er i strid med seg selv, forklare det på en tydeligere måte andre steder, så ikke noen behøver å tvile uten at de absolutt vil være uvitende.» Slik talte denne fryktløse reformator til kongelige personer, og det var med fare for sitt liv. Med det samme ukuelige mot fortsatte han i dette spor og bad og kjempet for Herrens sak inntil Skottland var befridd for paveveldet.

Statsreligion og religionstvang

Da protestantismen ble innført som statsreligion i England, gjorde det sitt til å svekke forfølgelsen, men gjorde ikke helt slutt på den. Selv om mange av romerkirkens læresetninger ble oppgitt, forble en hel del skikker uendret. Pavens suverenitet ble forkastet, men i stedet ble kongen innsatt som kirkens øverste leder.

I gudstjenesten var det fremdeles store avvikelser fra det rene og enkle evangelium. Man hadde enda ikke fått øynene opp for betydningen av religionsfrihet. Selv om de protestantiske fyrster sjelden foretok slike grusomheter som romerkirken gjorde bruk av overfor kjettere, anerkjente de likevel ikke den enkeltes rett til å dyrke Gud etter sin egen samvittighet. Alle skulle godta statskirkens læresetninger og gudstjenesteformer. Dissentere ble i mer eller mindre grad forfulgt i flere hundre år.

På 1600-tallet ble flere tusen prester avsatt. Under trussel om store bøter, fengsel og forvisning ble det forbudt å overvære andre religiøse sammenkomster enn dem kirken godkjente. De trofaste som ikke kunne la være å samles for å tilbe Gud, var nødt til å komme sammen i mørke smug og i bortgjemte loftsrom. På visse årstider møttes de i skogen midt på natten. I ly av en tett skog, et tempel som Gud selv hadde bygd, kom disse spredte og forfulgte troende sammen for å delta i bønn og lovsang. Men tross all forsiktighet måtte mange lide for sin tro. Fengslene var overfylte, familier splittet, og mange ble landsforvist. Men Gud var med. sitt folk, og forfølgelsen kunne ikke stanse deres vitnesbyrd. Mange ble drevet over havet til Amerika, der de la grunnvollen til den borgerlige og religiøse frihet som har vært landets heder og styrke.

Likesom på apostelens tid viste det seg at forfølgelsen bidrog til å fremme evangeliet. I et motbydelig fengsel som var fullt av forbrytere og lastefulle mennesker, levde John Bunyan (1628-88) i himmelens atmosfære, og der skrev han sin vidunderlige allegori om en pilegrims reise fra fordervelsens land til den himmelske by. I flere hundre år har røsten fra fengslet i Bedford talt med stor gjennomslagskraft. Bunyans «Pilegrims vandring» og andre av hans bøker har ført mange inn på livets vei.

Baxter, Flavel, Alleine og andre begavede og skolerte menn med dyp kristelig erfaring reiste seg til modig forsvar for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige. Det som disse bannlyste og fredløse menn utførte, kan aldri forgå. Flavels «Fountain of Life» og «Method of Graee» har ført til at tusener har overgitt seg til Kristus. Baxters «Reformed Pastor» har vært til velsignelse for mange som ønsket en ny vekkelse, og boken «Saints’ Everlasting Rest» har hjulpet mennesker inn til den hvile som er «i vente for Guds folk».

Metodismens grunnlegger

Hundre år senere, i en åndelig mørketid, stod Whitefield og brødrene Wesley frem som Guds fakkelbærere. Under den offisielle kirkens dominans var det engelske folk sunket ned i en tilstand av religiøst frafall som knapt kunne skjelnes fra hedenskap. Geistligheten var mest opptatt av naturfilosofi, som også preget deres teologi. De høyere samfunnslag gjorde narr av fromhet og skrøt av å være hevet over den slags fanatisme. De lavere lag av folket var svært uvitende og lastefulle, mens kirken ikke lenger hadde mot og tro til å støtte sannhetens sak.

Læren om rettferdiggjørelse ved tro, som Luther så klart hadde forkynt, var nesten helt tapt av syne og erstattet med det katolske prinsipp om å stole på gode gjerninger til frelse. Whitefield og brødrene Wesley, som tilhørte den engelske kirke, søkte oppriktig å vinne gunst hos Gud. De var opplært til å tro at dette kunne oppnås ved å leve rett og praktisere de religiøse seremonier.

Da Charles Wesley en gang ble syk og trodde at døden nærmet seg, ble han spurt om hva han grunnet sitt håp om evig liv på. Han svarte: «Jeg har tjent Gud etter beste evne.» Da han som hadde spurt, ikke syntes å være helt tilfreds med svaret, tenkte Wesley: «Er ikke mine anstrengelser et tilstrekkelig grunnlag for mitt håp? Vil han frakjenne meg min innsats? Jeg har ikke noe annet å holde meg til.» Så tett var mørket som ruget over kirken, at det skjulte forsoningen, berøvet Kristus hans herlighet og vendte menneskenes sinn bort fra deres eneste håp om frelse - den korsfestede frelsers blod.7

Det ble klart for John Wesley (1703-91), metodismens grunnlegger, og tilhengerne hans at sann kristendom har å gjøre med menneskets indre, og at Guds lov gjelder tankelivet så vel som våre ord og handlinger. Nå forstod de at hjertets renhet var like viktig som en korrekt livsførsel, og de bestemte seg for å endre livskurs. Ved mye bønn og store anstrengelser prøvde de å undertrykke sin onde natur. De levde i selvfornektelse, godgjørenhet og ydmykhet og overholdt nøye alt som de mente ville hjelpe dem til å oppnå det de fremfor alt ønsket - den hellighet som kunne sikre dem gunst hos Gud. Men de fant ikke det de søkte. Forgjeves var deres forsøk på å frigjøre seg fra syndens fordømmelse og bryte dens makt. Det var den samme kampen Luther hadde opplevd i klostercellen i Erfurt. Det var det samme spørsmålet som hadde plaget ham: Hvordan kan et menneske være rettferdig overfor Gud?

Sannhetens flamme som nesten var sloknet på protestantismens altere, skulle bli tent igjen med den gamle fakkel som bøhmiske kristne hadde bevart ned gjennom tidene. Etter reformasjonen var protestantismen i Bøhmen blitt trampet ned av romerske horder. Alle som ikke ville fornekte sannheten, ble jaget bort. Noen fant tilflukt i Sachsen, der de bevarte den gamle tro. Fra etterkommere av disse kristne kom lyset til Wesley og tilhengerne hans.

Evangeliets grunnsannheter i fokus

Etter at John og Charles Wesley var blitt ordinert til prestetjenesten, ble de sendt til Amerika. Om bord på det samme skipet var en gruppe fra Mähren som tilhørte Brødremenigheten. De kom ut for en voldsom storm, og John Wesley følte at han stod ansikt til ansikt med døden, men han savnet forvissningen om fred med Gud. Gruppen fra Mähren viste derimot en ro og trygghet som var helt fremmed for ham.

«Lenge hadde jeg lagt merke til alvoret som preget dem,» sier han. «Hele tiden hadde de opptrådt på en ydmyk måte og hadde hjulpet medpassasjerene med ting som ingen av hans egne landsmenn ville påta seg. De avslo enhver form for vederlag, men sa at det var godt for deres stolthet, og at deres frelser hadde gjort mer for dem. Hver dag hadde de anledning til å vise en ydmykhet som ingen fornærmelser kunne endre. Dersom noen puffet til dem, slo dem eller dyttet dem overende, reiste de seg bare opp og gikk sin vei, men klaget aldri.

Nå fikk de anledning til å prøve om de var fri for frykt og stolthet, sinne og hevnlyst. Midt under salmesangen i begynnelsen av gudstjenesten, brøt en sjø inn, flerret storseilet og skyllet over dekket som om havet allerede hadde slukt oss. Mine landsmenn begynte å rope og skrike, men gruppen fra Mähren fullførte rolig sin sang. Etterpå spurte jeg en av dem: ’Var du ikke redd? ’

’Nei, og det takker jeg Gud for, ’ svarte han.

’Men var ikke kvinnene og barna redde? ’

’Nei, kvinnene og barna våre er ikke redde for å dø, ’ svarte han rolig.»

Da de kom til Savannah, bodde John Wesley en tid hos disse kristne vennene, og deres holdning gjorde et dypt inntrykk på ham. Om deres gudstjenester, som var en slående motsetning til den livløse formalisme i den engelske kirken, skrev han: «Alt var så enkelt og høytidelig at jeg nesten glemte de sytten hundre år som var gått, og følte det som jeg var til stede ved en av de sammenkomstene som var fri for prakt og formvesen, hvor teltmakeren Paulus eller fiskeren Peter ledet ut, men som var preget av Ånd og kraft.»

Da Wesley var kommet tilbake til England, hjalp en av Brødremenighetens predikanter ham til å få en klarere forståelse av bibelsk tro. Han ble overbevist om at hans egne gjerninger var nytteløse som frelsesmiddel, og at han helt og fullt måtte stole på «Guds lam som bærer verdens synd».

Ved et møte i Brødremenigheten i London ble det lest en uttalelse av Luther om den forandring som Guds Ånd virker hos en troende. Da Wesley hørte dette, ble troen vakt til live i ham. Om dette sier han: «Jeg følte hvordan jeg ble varm om hjertet, og at jeg virkelig kunne sette min lit til Kristus alene for frelse. Jeg ble sikker på at han hadde fjernet endog mine synder, og frelst meg fra syndens og dødens lov.»

Gjennom mange års trøstesløs kamp og forsakelse, anklage og ydmykelse hadde Wesley stått fast på sitt forsett om å søke Gud. Nå hadde han funnet ham, og han oppdaget at den nåde han hadde strevd for å oppnå ved bønn og faste, ved almisser og forsakelse, var en gave «uten penger, uten betaling».

Da han først var blitt befestet i troen på Kristus, fikk han en brennende trang til å utbre budskapet om Guds frie nåde. «Jeg betrakter hele verden som mitt sogn,» sa han. «Hvor jeg enn oppholder meg, ser jeg det som min ufravikelige rett og plikt å forkynne det glade frelsesbudskap til alle som vil høre.»

Han fortsatte å leve i streng forsakelse, ikke lenger som et grunnlag for tro, men som en følge av den, ikke som roten til hellighet, men som frukten av den. Guds nåde i Kristus er grunnlaget for den kristnes håp, og denne nåde vil komme til uttrykk i lydighet. Wesley gikk helt og fullt inn for å forkynne det han selv hadde mottatt: rettferdiggjørelse ved troen på Kristi soningsblod og Den Hellige Ånds fornyende kraft i et liv som er etter Kristi eksempel.

Wesley og Whitefield forkynner evangeliet i England

Whitefield og brødrene Wesley var blitt rustet til oppgaven ved langvarig og dyp personlig overbevisning om sin egen fortapte tilstand. Gjennom forakt og hån og forfølgelse både ved universitetet og i prestetjenesten var de blitt herdet til å lide ondt som Kristi gode stridsmenn. Sammen med noen få andre som gjorde felles sak med dem, ble de av sine verdslige studiekamerater hånlig kalt «metodister» - et navn som et av de største kirkesamfunn på De britiske øyene og i Amerika i dag betrakter som en ære.

Som medlemmer av Englands offisielle kirke var de sterkt knyttet til dens gudstjenesteform. Men i sitt ord hadde Herren vist dem noe bedre. Den Hellige Ånd tilskyndet dem til å forkynne Kristus og ham korsfestet, og de erfarte Guds kraft i arbeidet. Tusener ble overbevist og virkelig omvendt. Disse måtte beskyttes mot glupende ulver. Wesley hadde ikke tenkt å danne et nytt kirkesamfunn, men han organiserte dem i det som ble kalt Metodistsamfunnet.

Uforklarlig og hard var motstanden som disse forkynnerne møtte fra den offisielle kirken. Men i sin visdom styrte Gud begivenhetene slik at reformasjonen begynte innenfor selve kirken. Hvis den hadde kommet utefra, ville den ikke ha trengt inn der den var mest påkrevd. Men fordi vekkelsespredikantene tilhørte kirken og utfoldet sin virksomhet innenfor dens ramme når anledningen bød seg, fant sannheten innpass på steder der dørene ellers ville ha vært stengt. Noen av prestene ble vekket opp av sin moralske sløvhet og ble ivrige forkynnere i sine egne sogn. Menigheter som hadde stivnet i formalisme, opplevde en fornyelse.

På Wesleys tid, som gjennom hele kirkehistorien, var det personer med forskjellige talenter som utførte sin bestemte oppgave. De var ikke enige om ethvert lærepunkt, men de var alle drevet av Guds Ånd og stod sammen i den ene store oppgaven å vinne mennesker for Kristus. Ulikt syn mellom Whitefield og brødrene Wesley truet en tid med å skape splittelse. Men da de lærte ydmykhet i Kristi skole, ble de forsont ved gjensidig

Sabbaten

overbærenhet og kjærlighet. De hadde ikke tid til uoverensstemmelser når det overalt vrimlet av villfarelse og ugudelighet, og syndere var i ferd med å gå fortapt.

Metodistene forfulgt

Det var en ulendt vei Guds tjenere måtte gå. Lærde og innflytelsesrike personer motarbeidet dem. Etter en tid viste mange prester en fiendtlig holdning, og kirkedørene ble stengt for den rene tro og for dem som forkynte den. Når prestene nektet dem adgang til prekestolen, kom mørkets, uvitenhetens og ugudelighetens krefter i virksomhet. Gang pågang unngikk John Wesley døden ved et Guds mirakel. Da pøbelen en gang ble egget opp mot ham, og det ikke syntes å være noen utvei, kom en engel i menneskeskikkeise bort til ham. Pøbelen vek unna, og Kristi tjener unnslapp til et sikkert sted.

Wesley fortalte hvordan han en gang ble befridd fra en flokk rasende mennesker: «Mange prøvde å dytte meg overende mens vi gikk på en glatt sti nedover mot byen. De regnet nok med at hvis jeg først lå på jorden, ville jeg neppe komme på bena igjen. Men jeg hverken snublet eller gled en eneste gang og var snart ute av hendene deres. ... Mange prøvde å gripe fatt i kraven eller klærne mine for å tvinge meg overende, men de fikk ikke ordentlig tak. En av dem fikk tak i den ene siden av frakken og rev den av. Den andre delen hvor det lå en pengeseddel i lommen, ble bare delvis revet av. ...

En kraftkar som gikk like bak meg, slo etter meg flere ganger med en eikestokk. Hadde han truffet meg i nakken, ville han ha sluppet å bekymre seg mer om meg. Men hver gang bommet han, uten at jeg vet hvordan det gikk til, for jeg kunne hverken flytte meg til høyre eller venstre.... En annen trengte seg gjennom mengden og løftet armen for å slå. Men plutselig senket han den og bare strøk meg over hodet mens han sa: ’For et mykt hår han har!’ ...

De første som vendte om, var byens helter, de som alltid var ledere for pøbelhopen. En av dem var proffbokser og opptrådte ved boksekonkurranser i fornøyelsesparker . ... Mildt og vennlig forbereder Gud oss til å gjøre hans vilje. For to år siden ble skulderen min streifet av en murstein. Året etter fikk jeg en stein mellom øynene. Forrige måned var det en som slo til meg. Det samme skjedde nå i kveld, både før vi kom inn i byen og etter at vi var dratt ut. Men det var ikke noe å bry seg om, for selv om det ene slaget var ganske hardt og traff meg i brystet, og det andre traff meg på munnen så blodet rant, gjorde det ikke mer vondt enn om de hadde rørt meg med et strå.»

I begynnelsen måtte metodistene, både legfolk og predikanter, tåle hån og forfølgelse både fra statskirkens medlemmer og fra ikke-kristne som ble egget opp ved falsk informasjon. De ble stilt for retten, men det var bare proforma, for rettferd forekom sjelden ved domstolene på den tiden.

Ofte ble de utsatt for vold fra folk som var etter dem. Pøbelen gikk fra hus til hus, ødela eiendom og innbo, plyndret etter som de fant for godt og opptrådte brutalt mot folk av begge

Sabbaten

kjønn i alle aldrer. I noen tilfeller ble det slått opp plakater med oppfordring til dem som ønsket å være med på å knuse vinduer hos metodistene og plyndre hjemmene deres, om å møte frem på nærmere angitt sted. Disse åpenbare brudd både på Guds og menneskers lover fikk passere upåtalt. Det ble gjennomført en systematisk forfølgelse mot en gruppe mennesker som hadde den ene feilen at de prøvde å lede syndere fra fordervelse til hellighet.

John Wesley sa om det som han selv og trosfellene hans ble beskyldt for: «Noen påstår at disse menneskene har en falsk, feilaktig og svermerisk lære, at den er ny og tidligere ukjent, at det er kvekerisme, fanatisme og katolisisme. Alle disse påstander er allerede rykket opp med rot, for det er klart påvist at hvert eneste punkt er Skriftens tydelige lære, slik den tolkes av vår egen kirke. Derfor kan den hverken være falsk eller uriktig, forutsatt at Skriften er sann.

Andre sier at læren er for streng, at veien til himmelen blir for trang. Dette er i grunnen den virkelige innvending og var en gang nesten den eneste. Den ligger skjult bak tusen andre innvendinger som trer frem under forskjellige former. Men gjør de veien til himmelen trangere enn vår Herre og hans apostler gjorde? Er deres lære strengere enn Bibelens? Se bare på noen få tydelige skriftord: ’Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din makt. ’ ’Hvert unyttig ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. ’ ’Enten dere nå spiser eller drikker, eller hva dere gjør, gjør alt til Guds ære! ’

Hvis deres lære er strengere enn dette, er det grunn til å irettesette dem. Men dere vet med dere selv at det ikke er slik. Hvem kan være mindre streng uten å forfalske Guds ord?

Kan noen forvalte Guds hemmeligheter med troskap dersom de forandrer noe av det hellige som er betrodd dem? De kan ikke fjerne eller avsvekke noe. De er nødt til å si til alle mennesker: ’Vi kan ikke endre Bibelen etter deres smak. Dere må enten ta den som den er, eller gå evig fortapt. ’

Her er den virkelige årsaken til at folk klager over ’disse menneskenes manglende godgjørenhet ’. Mangler de godgjørenhet? På hvilken måte? Gir de ikke mat til de sultne og klær til de nakne? De svarer at dette ikke er problemet, at det ikke er noe å utsette på dem i så måte, men de er så ubarmhjertige i sin dom. De mener at ingen andre enn deres likesinnede kan bli frelst.»

De fremholdt Guds lov

Den åndelige tilbakegang som hadde vært så merkbar i England kort før Wesleys tid, skyldtes i stor grad den antinomistiske (lovfiendtlige) forkynnelse. Mange hevdet at Kristus hadde opphevet moralloven og at de kristne derfor ikke var forpliktet til å holde den, at en troende er frigjort fra «trelldom under gode gjerninger». Andre innrømmet nok at loven hadde evig gyldighet, men hevdet at det var unødvendig for predikantene å formane folk til lydighet mot den, for de som Gud har utvalgt til frelse, vil «ved Guds nådes uimotståelige tilskyndelse bli ledet til å øve fromhet og dyd», mens de som var dømt til evig fortapelse, «ikke hadde kraft til å lyde Guds lov».

Andre, som også mente at «de utvalgte ikke kan falle fra nåden og heller ikke gå glipp av Guds velvilje», kom til den enda frykteligere slutning at «de onde handlinger som de begår, i virkeligheten ikke er syndige, og må ikke oppfattes som brudd på Guds lov. Følgelig behøver de ikke å bekjenne sine synder eller kvitte seg med dem ved å angre».14 De hevdet at endog en av de verste synder som «vanligvis oppfattes som et grovt brudd på Guds lov, ikke er synd i Guds øyne» når en av de utvalgte begår den, «fordi det er et av de vesentlige og særegne kjennetegn hos de utvalgte at de ikke kan gjøre noe som mishager Gud, eller som loven forbyr».

Disse uhyrlige læresetninger er i alt vesentlig de samme som populære pedagoger og teologer senere forfektet, at det ikke finnes noen uforanderlig, guddommelig lov som er norm for hva som er rett, men at samfunnet selv bestemmer moralnormene, og at de stadig er blitt endret. Disse ideene er preget av den samme mesterlige hjerne, av ham som endog blant himmelens syndfrie vesener prøvde å bryte ned Guds rettferdige lov.

Læren om at Gud har bestemt menneskenes karakter en gang for alle, har fått mange til å forkaste hans lov. Wesley kjempet innbitt mot de antinomistiske forkynneres villfarelser og påviste at deres lære var i strid med Skriften. «Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker.» «Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er en Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.» Guds Ånd gis fritt til alle mennesker for at de skal bli frelst. Kristus er «det sanne lys, som lyser for hvert menneske». Mennesker går glipp av frelsen når de med vilje avviser livets gave.

Som svar på påstanden om at de ti bud sammen med seremoniloven var blitt opphevet ved Kristi død, uttalte Wesley: «Kristus opphevet ikke moralloven som finnes i de ti bud, og som profetene håndhevet. Han kom ikke til denne verden for å avskaffe noen del av den. Det er en lov som aldri kan brytes, men står som et trofast vitne i himmelen. ... Den var til fra verdens begynnelse, og var skrevet, ikke på steintavler, men i menneskets hjerte ved skapelsen. Og selv om det som Gud skrev med sin egen finger, for en stor del er utvisket av synden, kan det likevel ikke helt slettes ut så lenge vi har noen ide om godt og ondt.

Alt i denne loven må gjelde for hele menneskeheten og til alle tider. Guds bud er ikke avhengige av tid eller sted eller av noe annet forhold som kan forandres, for de hviler på Guds natur og på menneskets natur, og på deres uforanderlige forhold til hverandre.

’Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. ’... Utvilsomt mener Kristus her (i samsvar med det som står foran, og det som følger etter): Jeg er kommet for å stadfeste den helt og fullt, tross alle menneskelige bortforklaringer. Jeg er kommet for å kaste lys over alt det som måtte være dunkelt. Jeg er kommet for å forklare den virkelige og fullstendige

Sabbaten

mening med alt, for å vise lengden og bredden, høyden og dybden, ja hele utstrekningen av hvert bud, og hele lovens ufattelige renhet og åndelighet.»

Wesley fremholdt at loven og evangeliet stemte nøye overens. «Loven og evangeliet henger meget nøye sammen. På den ene siden baner loven hele tiden vei for evangeliet og leder oss dit. På den andre siden fører evangeliet til en mer nøyaktig oppfyllelse av loven. Den byr oss for eksempel å elske Gud og vår neste, å være ydmyke, tålsomme og hellige. Vi vet med oss selv at vi ikke makter dette, at ’for mennesker er dette umulig’. Men vi ser et løfte om at Gud vil gi oss denne kjærlighet og gjøre oss ydmyke, tålsomme og hellige. Vi setter vår lit til dette evangelium, dette gledesbudskapet. Det virker i samsvar med vår tro. Slik skal lovens krav bli oppfylt i oss ved troen på Jesus Kristus. ...

Fremst blant motstanderne av Kristi evangelium er de som klart og åpenlyst dømmer loven og taler ondt om loven, og som lærer menneskene å bryte (oppløse, svekke, oppheve gyldigheten av) ikke bare ett av budene, det minste eller det største, men alle under ett. Det mest forbausende ved dette store bedrag er at de som er fanget inn av det, virkelig tror at de ærer Kristus ved å forkaste hans lov, og at de opphøyer hans tjeneste, mens de tilintetgjør hans lære. Ja, de ærer ham slik Judas gjorde da han sa: Vær hilset, rabbi! og kysset ham.

Med samme rett kunne han si til hver enkelt av dem: Forråder du Menneskesønnen med et kyss? Å tale om hans blod, men fjerne hans krone, eller ta lett på enkelte deler av hans lov for å fremme hans evangelium, er å forråde ham med et kyss. Heller ikke kan noen unngå denne anklagen dersom de forkynner troen slik at den på noen måte tilsidesetter lydigheten direkte eller indirekte, eller dersom de forkynner Kristus på en måte som opphever eller på annen måte svekker det minste av hans bud.»

Til dem som hevdet at forkynnelsen av evangeliet helt og fullt oppfyller loven, svarte Wesley: «Dette benekter vi helt og holdent. Det oppfyller ikke lovens viktigste hensikt: å overbevise mennesker om synd og å vekke dem som ennå sover på randen av helvete.»

Apostelen Paulus sier at «ved loven lærer vi synden å kjenne». Først når en person er blitt overbevist om synd, vil han virkelig føle behov for Kristi soningsblod. ... Herren selv sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Derfor er det nytteløst å sende bud på lege til mennesker som er friske, eller som i det minste tror at de er det. Først må de bli overbevist om at de er syke, ellers vil de ikke sette pris på det du gjør. Like nytteløst er det å forkynne Kristus for dem som har et hjerte som aldri er blitt knust. Når Wesley forkynte Guds nåde, la han an på, likesom sin mester, å «gjøre loven stor og herlig». Med troskap utførte han den gjerningen Gud hadde gitt ham, og store var resultatene han fikk se.

Over et halvt århundre tilbrakte han som reisende predikant, og ved slutten av sitt mer enn åtti år gamle liv utgjorde hans erklærte tilhengere mer enn en halv million. Men tallet på de mange som ved hans innsats ble løftet opp fra synds fordervelse og fornedrelse til et bedre og renere liv, og alle som ved hans forkynnelse fikk en dypere og rikere erfaring, vil ikke bli kjent før hele den frelste skaren samles i Guds rike. Hans liv er en uvurderlig undervisning for enhver kristen. Det ville være ønskelig om den tro og ydmykhet som preget denne Kristi tjener, og hans utrettelige iver, selvoppofrelse og gudsfrykt, kunne gjenspeiles i menighetene i vår tid!

Kapittel 15-Den franske revolusjon - en skrekkens nemesis

Reformasjonen, som hadde åpnet Bibelen for folk, prøvde på 1500-tallet å få innpass i alle land i Europa. I noen land ble den hilst velkommen som et budskap fra himmelen. I andre land klarte pavedømmet for en stor del å holde den ute, så den høynende innflytelsen som bibelkunnskap fører med seg, ble nesten helt utestengt.

I et av landene hvor lyset fikk innpass, ble det uten virkning i det tette mørket. I århundrer kjempet sannhet og villfarelse om overtaket, inntil det onde til sist seiret, og sannheten ble fortrengt. «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset.»Denne nasjonen måtte ta konsekvensene av sitt valg. Innflytelsen fra Guds Ånd ble fjernet fra et folk som hadde avvist hans nådegave. Det onde fikk lov å utfolde seg, og hele verden fikk se følgene av å forkaste lyset med fullt overlegg.

Kampen mot Bibelen, som raste i så mange århundrer i Frankrike, nådde klimaks under revolusjonen. Det fryktelige opprøret var bare en naturlig konsekvens av at romerkirken undertrykket Bibelen. Det var det mest slående eksempel på følgene av romerkirkens politikk som verden noen gang hadde sett - en kurs som kirken hadde fulgt i over tusen år. Undertrykkelsen av Den hellige skrift i den tiden da pavedømmet dominerte, var forutsagt av profetene. Åpenbaringsboken peker på de fryktelige følger som særlig skulle ramme Frankrike på grunn av maktutfoldelsen fra «syndens menneske».

Bibelen undertrykt

Engelen sa: «De skal tråkke den hellige by under fot i 42 måneder. Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sørgetøy av sekk, til å profetere i 1260 dager. ... Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. Likene deres skal bli liggende på gaten i den store byen som åndelig talt kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet. ... Og de som bor på jorden, skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver. For disse to profetene hadde vært en stor plage for dem som bor på jorden. Men etter tre og en halv dag kom det livsånde fra Gud i dem; de reiste seg opp og stod på sine føtter, og de som så dem, ble grepet av stor frykt.»

Tidsperiodene som er nevnt her - de «42 måneder» og de «1260 dager» - er identiske og svarer til den tiden Kristi menighet skulle undertrykkes av romerkirken. De 1260 år med pavelig overhøyhet begynte år 538 e.Kr. og måtte derfor ende i 1798. Da trengte en fransk hær inn i Rom og tok paven til fange, og han døde i landflyktighet. Riktignok ble en ny pave valgt kort tid etter, men pavedømmet har aldri siden hatt den makt det hadde før. Forfølgelsen av menigheten varte ikke hele perioden på 1260 år. I medlidenhet med sitt folk forkortet Gud den harde trengselstiden. Slik forutsa Jesus den store trengselen som skulle ramme menigheten: «Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst.

Sabbaten

Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes.»Reformasjonen førte til at forfølgelsen opphørte før 1798.

Om de to vitner skriver profeten videre: «Dette er de to oliventrær og de to lysestaker som står foran jordens herre.» Og salmisten utbryter: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.»De to vitner er Det gamle og Det nye testamente. Begge taler om Guds lovs opphav og dens evige gyldighet. De vitner begge om frelsesplanen. Forbildene, ofringene og profetiene i Det gamle testamente peker frem til en frelser som skulle komme. Evangeliene og brevene i Det nye testamente forteller om en frelser som kom nøyaktig på den måten som symbolene og profetiene forutsa.

«Jeg vil sette mine to vitner, kledd i sørgetøy av sekk, til å profetere i 1260 dager.» I det meste av denne tiden var Guds vitner lite kjent. Romerkirken la an på å skjule sannheten for folk, og fikk falske vitner til å motsi deres innhold. Bibelen ble fordømt av kirkelige og borgerlige myndigheter. Dens utsagn ble forvansket, og alle mulige forsøk som mennesker og demoner kunne pønske ut, ble gjort for å lede folks oppmerksomhet bort fra den. De som våget å forkynne dens budskap, ble forfulgt, forrådt, torturert og fengslet. De ble martyrer for sin tro, eller de ble tvunget til å flykte opp i fjellene eller søke ly i huler og grotter. Da profeterte disse trofaste vitner, kledd i sørgetøy. Likevel fortsatte de å vitne i alle de 1260 år. Selv i de mørkeste tider fantes det trofaste personer som elsket Guds ord og forsvarte hans ære. Disse tro tjenere fikk visdom, kraft og myndighet til å forkynne evangeliet i hele denne tiden.

«Og er det noen som vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på deres fiender. Ja, om noen vil skade dem, slik skal han dø!» Folk kan ikke ustraffet trampe på Guds ord. Betydningen av denne fryktelige dom blir fremholdt i Åpenbaringsbokens siste kapittel: «Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.»

Slike advarsler har Gud gitt for å hindre at mennesker på noen måte forandrer det han har åpenbart eller pålagt. Det gjelder alle som påvirker folk til ikke å ha aktelse for Guds lov. De som respektløst hevder at det ikke betyr noe om man lyder Guds lov eller ikke, burde derfor skjelve av frykt. Alle som setter sine egne meninger høyere enn Guds åpenbaring, som vil endre Skriftens klare mening for å avpasse den etter smak og behag eller for å kunne følge verden, pådrar seg et fryktelig ansvar. Skriftens ord, Guds lov, vurderer hvert menneskes karakter og dømmer alle som ikke består denne ufeilbare prøven.

Krig mot Guds ord

«Men når de har fullført sitt vitnesbyrd. ...» I 1798 endte perioden da de to vitner skulle profetere, kledd i sørgetøy. Da de holdt på å avslutte sin virksomhet, skulle den makt som

Sabbaten omtales som «dyret som stiger opp fra avgrunnen», føre krig mot dem. I mange land i Europa hadde de maktene som kontrollerte kirke og stat, i århundrer vært dominert av den onde ved hjelp av pavedømmet. Her ser vi en ny åpenbaring av Satans makt.

Under påskudd av å akte Bibelen høyt hadde romerkirken holdt den skjult i et ukjent språk og dermed gjort den utilgjengelig for folk. Mens pavedømmet regjerte, profeterte de to vitner «kledd i sørgetøy». Men en annen makt - dyret fra avgrunnen - skulle stå frem og føre en åpenlys krig mot Guds ord.

«Den store byen», der disse vitnene ble drept på gatene, og der likene ligger, er «åndelig talt» Egypt. Av alle nasjoner som omtales i bibelhistorien, gikk Egypt lengst i å benekte Guds eksistens og sette seg opp mot ham. Aldri har noen hersker dristet seg til et mer åpent og egenmektig opprør mot himmelens myndighet enn kongen av Egypt. Da Moses kom med budskapet fra Herren, svarte farao stolt: «Hvem er Herren... siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.»Dette er ateisme. Den nasjonen som Egypt var et symbol på, skulle på lignende måte avvise Guds krav og vise den samme vantro og tross.

«Den store byen» blir også åndelig talt sammenlignet med Sodoma. Fordervelsen i Sodoma, som var et resultat av brudd på Guds lov, viste seg særlig i form av usedelighet. Denne synden skulle også være et fremherskende trekk hos den nasjonen som svarer til beskrivelsen i bibelteksten.

En slående oppfyllelse

Ifølge profetordet skulle det like før 1798 stå frem en demonisk makt som førte krig mot Bibelen. Landet der de to vitner på den måten skulle bli brakt til taushet, skulle bære preg av faraos ateisme og Sodomas umoral.

Frankrikes historie er den nøyaktigste og mest slående oppfyllelse av denne profetien. Under revolusjonen i 1793 hørte verden for første gang en forsamling av personer som var født og oppvokst i et sivilisert land, og som hadde påtatt seg å styre en av Europas mest fremtredende stater, avvise den mest opphøyede sannhet som mennesker kan få del i, idet de samstemmig fornektet troen på og tilbedelsen av en guddom.

Frankrike var den eneste nasjon i verden som kunne dokumentere å ha gått til åpent opprør mot universets skaper. Det har vært og vil fortsatt være mange gudsbespottere og ateister både i England, Tyskland, Spania og andre steder. Men Frankrike inntar en særstilling i verdenshistorien, som det første landet der nasjonalforsamlingen har erklært at det ikke finnes noen Gud, og der hele befolkningen i hovedstaden og et stort flertall utenfor danset og sang av glede da de mottok kunngjøringen. Frankrike hadde også de kjennetegn som særpreget Sodoma. Revolusjonstiden kunne oppvise en moralsk fordervelse lik den som førte til undergang for Sodoma og Gomorra. Den franske nasjonens ateisme blir fremstilt sammen med tøylesløsheten, slik profetien påviser.

Sabbaten

«I nøye sammenheng med lovene om religionen, var loven om ekteskapet - den helligste forening som mennesker kan inngå, og som så sterkt bidrar til stabilitet i samfunnet. Den ble her redusert til bare en borgerlig kontrakt av midlertidig art som to personer kunne inngå og oppløse etter behag. ... Dersom demoner hadde satt seg fore å finne den mest effektive metoden for å tilintetgjøre alt som er høyverdig, vakkert eller varig i familielivet, så de kunne være sikre på at virkningen av denne skaden skulle fortsette fra slektledd til slektledd, kunne de ikke ha funnet en mer effektiv plan enn å bryte ned ekteskapet. ... Den kvinnelige skuespilleren Sophie Arnoult, som var kjent for sitt vidd, karakteriserte republikkens ekteskapslovgivning som ’tøylesløshetens sakramente’ .»

«Der hvor deres Herre ble korsfestet.» Også denne del av profetien ble oppfylt i Frankrike. Ikke i noe annet land hadde fiendskapet mot Kristus kommet klarere til uttrykk. Ikke i noe annet land hadde sannheten møtt en mer bitter og grusom motstand. I den forfølgelsen som Frankrike satte i verk mot evangeliets tilhengere, ble Kristus korsfestet gjennom sine etterfølgere.

I århundrer hadde de troendes blod flytt. Mens valdenserne ofret livet i Piemont-fjellene for «Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd», hadde albigenserne i Frankrike båret frem et lignende vitnesbyrd om sannheten. Under reformasjonen ble tilhengerne drept etter grusom tortur. Konger og adelsmenn, kvinner av høy byrd og unge piker, nasjonens stolthet, hadde frydet seg over martyrenes lidelser. I kampen for menneskenes helligste rettigheter hadde de tapre hugenottene blødd på mange slagmarker. Protestantene ble regnet som fredløse. Det ble utlovt belønning for å gripe dem, og de ble jaget som ville dyr.

«Menigheten i ødemarken», de få etterkommerne av de første kristne som enda på 1700tallet eksisterte i Frankrike, skjult i fjellene i sør, holdt fremdeles fast på sine fedres tro. Når de om natten dristet seg til å komme sammen oppe i fjellene eller på øde vidder, ble de jaget av ryttere og slept i fangenskap som galeislaver på livstid. De fineste, beste og mest begavede franskmenn ble lagt i lenker og torturert sammen med tyver og drapsmenn.

Andre, som fikk en mer human behandling, ble uten videre skutt mens de ubevæpnet og hjelpeløse falt på kne i bønn. Hundrevis av gamle menn, forsvarsløse kvinner og uskyldige barn lå døde igjen på jorden der de hadde holdt møte. Folk som streifet langs fjellsidene eller gjennom skogene der disse menneskene hadde pleid å samles, kunne ofte «for hvert fjerde skritt de tok, oppdage lik som lå i gresset eller hang i trærne». Landet deres, som var ødelagt av sverd, øks og bål, «var blitt omgjort til en eneste stor, dyster ørken».

«Disse grusomhetene foregikk ikke i en mørk tidsalder, men i Ludvig 14.s glansfulle æra. Vitenskap og litteratur blomstret, og hoffets og hovedstadens geistlighet var lærde og veltalende menn som gav seg ut for å være ydmyke og menneskevennlige.»Men aller mørkest i den lange rekken av forbrytelser, frykteligst blant de djevelske handlinger i alle de redselsfulle århundrer, var Bartolomeus-natten.

Sabbaten

Ennå blir man fylt med gru når man tenker på dette feige og fryktelige overfallet. Tilskyndet av prester og prelater gav kongen av Frankrike sitt samtykke til denne redselsfulle udåd. En klokke som kimet i nattestillheten, var signalet til massakren. Tusenvis av protestanter som sov rolig i sine hjem fordi de stolte på kongens æresord, ble uten varsel grepet og myrdet med kaldt blod.

Likesom Kristus var den usynlige leder for sitt folk da de drog ut fra slaveriet i Egypt, var Satan den usynlige leder for sine undersåtter i denne udåd som mangfoldiggjorde tallet på martyrer. I sju dager varte massakren i Paris, de første tre dagene var preget av ubeskrivelig villskap. Den var ikke begrenset til selve byen, men etter ordre fra kongen fortsatte den i alle provinser og byer der det fantes protestanter. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hverken spedbarn eller oldinger ble spart. Adelsmann og bonde, gammel og ung, mor og barn ble sablet ned. I to måneder varte massakren i Frankrike. Sytti tusen av nasjonens beste borgere ble ofret.

«Da nyheten om massakren nådde Rom, var geistlighetens jubel grenseløs. Kardinalen av Lorraine belønnet budbæreren med tusen dukater, og kanonen på St. Angelo tordnet en gledessalutt. Klokkene kimte fra hvert eneste kirketårn, og festbål forvandlet natt til dag. I spissen for kardinaler og andre høye kirkemenn gikk Gregor 13. i et langt opptog til St. Louis-kirken, der kardinalen av Lorraine holdt takkemesse. En medalje ble preget til minne om massakren. I Vatikanet kan man ennå se tre freskomalerier av Vasari, som fremstiller angrepet på admiralen, videre kongen som sammen med sine rådgivere planla blodbadet, og endelig selve massakren. Fra paven fikk Karl tilsendt Den gylne rose, og fire måneder etter massakren... hørte han med tilfredshet en preken av en fransk prest... som talte om ’den dagen, så full av glede og lykke, da den hellige far mottok kunngjøringen og under høytidelig seremoniell gikk for å takke Gud og St. Louis’ .»

Ateismen i høysetet

Den samme onde åndsmakt som fikk i stand Bartolomeus-massakren, iscenesatte også revolusjonen. Jesus Kristus ble erklært for å være bedrager, og de franske gudsfornekteres kamprop var: «Knus uslingen!» Med dette mente de Kristus. Himmelropende gudsbespottelse gikk hånd i hånd med avskyelig ugudelighet. De mest nederdrektige personer, de grusomste og mest lastefulle uhyrer ble opphøyet over alle andre. I alt dette fikk Satan den største hyllest, mens Kristus som er sannhet, renhet og uselvisk kjærlighet, ble korsfestet.

«Da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.» De ateistiske krefter som hersket i Frankrike under revolusjonen og under terrorregimet, førte en slik krig mot Gud og hans ord som verden aldri hadde sett maken til. Nasjonalforsamlingen forbød all gudsdyrkelse. Bibler ble samlet sammen og brent offentlig med alle mulige tegn på forakt. Guds lov ble tråkket ned. Bibelske ordninger ble opphevet. Den ukentlige hviledagen ble avskaffet, og i stedet ble hver tiende dag benyttet til svir og

Sabbaten

gudsbespottelse. Dåp og nattverd ble forbudt, og på kirkegårdene ble det satt opp iøynefallende plakater som kunngjorde at døden var en evig søvn.

Gudsfrykt er på ingen måte begynnelsen til visdom, ble det sagt, men begynnelsen til dårskap. All religiøs feiring ble forbudt, unntatt den som gjaldt friheten og fedrelandet. «Biskopen av Paris ble ført frem for å spille hovedrollen i det mest skamløse og skandalepregede skuespill som noen gang har forekommet i en nasjonalforsamling. ... Omgitt av fullt seremoniell måtte han erklære at den kristne tro som han hadde forkynt i så mange år, helt og holdent var et prestebedrag som ikke hadde noe som helst grunnlag i historien eller i noen hellig sannhet. I høytidelige og klare ordelag benektet han eksistensen av den guddom han var blitt ordinert til å tjene, og gikk inn for å hylle frihet, likhet, dyd og moral. Så la han sine biskopelige ordenstegn på bordet og ble broderlig omfavnet av forsamlingens president. En hel del frafalne prester fulgte denne prelatens eksempel.»

«Og de som bor på jorden, skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver. For disse to profetene hadde vært en stor plage for dem som bor på jorden.» Det vantro Frankrike hadde brakt Guds to vitners refsende røst til taushet. Sannhetens ord lå dødt på gatene, og de som var imot restriksjonene og kravene i Guds lov, frydet seg. Mennesker trosset himmelens konge offentlig. På samme måte som synderne i gammel tid, ropte de: «Hvordan vet Gud om det? Har Den Høyeste kjennskap til noe?»

Med en guds bespottelig dristighet som er nesten utrolig, uttalte en av prestene for den nye orden: «Gud, hvis du er til, da hevn ditt skadelidte navn. Jeg utfordrer deg! Du holder deg taus, du tør ikke slippe tordenen løs. Hvem vil heretter tro at du er til?» Det lyder som et ekko av faraos ord: «Hvem er Herren som jeg skal lyde?» «Jeg kjenner ikke Herren.»

«Dåren sier i sitt hjerte: ’Det finnes ingen Gud. ’» Og Herren sier om dem som forvrenger hans ord: «Det skal bli klart for alle hvor vettløse de er.»

Fornuftens gudinne

Da Frankrike hadde forlatt tilbedelsen av den levende Gud, «som er høyt opphøyet, som troner evig», varte det ikke lenge før nasjonen sank ned i fornedrende avguderi. Man tilbad «fornuftens gudinne», personifisert av en lastefull kvinne. Og dette skjedde i den lovgivende forsamling, landets øverste myndighet.

I denne forrykte situasjonen er en av seremoniene uten sidestykke når det gjelder dårskap og ugudelighet. Nasjonalforsamlingens dører ble åpnet, og i spissen for et orkester kom bystyret i høytidelig prosesjon, mens de sang en hymne til ære for friheten. Mellom seg hadde de en tilslørt kvinne som de kalte «fornuftens gudinne». For fremtiden skulle hun tilbes. Etter at hun var ført frem foran forsamlingen, ble sløret fjernet under utfoldelse av stort seremoniell, og hun fikk deretter plass til høyre for presidenten. De kjente henne igjen som dansepike ved operaen. Frankrikes nasjonalforsamling hyllet denne personen som den beste representant for den fornuften de tilbad.

Sabbaten

Denne ugudelige og latterlige komedie ble noe av en motesak, og innsettelsen av «fornuftens gudinne» ble gjentatt ut over landet der folk gjerne ville vise at de var på høyde med revolusjonen. Taleren som innledet fornuftstilbedelsen, erklærte: «Lovgivere! Fanatismen har måttet vike for fornuften. Dens matte øyne kunne ikke tåle det klare lyset. En veldig folkemengde er i dag til stede under disse gotiske hvelvinger som for første gang gjenlyder av sannheten. Her har det franske folk nå feiret den eneste sanne tilbedelsetilbedelsen av friheten og fornuften. Her har vi uttalt ønsket om fremgang for republikkens våpen. Her har vi oppgitt livløse guder til fordel for fornuften, den levende statue, naturens mesterverk.»

Da gudinnen ble ført inn i nasjonalforsamlingen, tok taleren henne i hånden og uttalte, idet han henvendte seg til forsamlingen: «Dødelige! skjelv ikke lenger for den maktesløse torden fra en Gud som frykten deres har skapt. Heretter skal dere ikke anerkjenne noen annen guddom enn fornuften! Her ser dere dens reneste og edleste bilde. Hvis dere må ha noen å tilbe, bør dere bare tilbe slike som denne. ... Knel for frihetens høye senat, fornuftens slør!»

Etter at presidenten hadde omfavnet guddinnen, ble hun plassert i en praktfull vogn og ført forbi en uhyre menneskemengde til Notre Damekatedralen for å innta guddommens plass. Der ble hun plassert på høyalteret og hyllet av hele forsamlingen. Ikke lenge etter ble Bibelen offentlig brent. En dag gjorde representanter for det offentlige museumsselskapet sin entre i rådhuset og ropte: «Leve fornuften!» mens de på en stake bar med seg forkullede rester av forskjellige bøker, deriblant bønnebøker, messebøker og Bibelen. Presidenten uttalte: «I et stort bål har de sonet for alle tåpeligheter som de har fått menneskeslekten til å begå.»

Frankrike motarbeider

reformasjonen

Pavedømmet hadde begynt det verket som ateismen nå fullførte. Romerkirkens politikk hadde ført til de sosiale, politiske og religiøse tilstander som drev Frankrike mot ruin. Historiske skildringer går ut på at kongen og kirken hadde skylden for utskeielsene under revolusjonen. Når rett skal være rett, var det kirken som hadde ansvaret. Pavedømmet hadde påvirket kongene til å motarbeide reformasjonen. De hadde fremstilt den som en fiende av kronen og et uroelement som ville bli en fare for nasjonens fred og harmoni. Det var ånden fra Rom som fremkalte grusomhetene og den harde undertrykkelsen som kongen satte i verk.

Frihetstanken fulgte Bibelen. Overalt hvor evangeliet fikk innpass, våknet folk. De begynte å kaste av seg lenkene som hadde gjort dem til slaver under uvitenhet, last og overtro, og de begynte å tenke og handle som mennesker. Fyrstene la merke til dette og skalv av frykt for å miste sin enevoldsmakt.

Sabbaten

Romerkirken nølte ikke med å egge dem til mistenksomhet og frykt. I 1525 sa paven til kongen av Frankrike: «Denne galskap (protestantismen) vil ikke bare forvirre og ødelegge religionen, men også myndighetene, adelen, all lov og orden og enhver rangorden.» Noen få år senere kom en pavelig nuntius med denne advarselen til kongen: «Unngå å bli bedratt. Protestantene vil ødelegge både det borgerlige og religiøse system. ... Tronen er i like stor fare som alteret. ... En ny religion vil nødvendigvis føre til en ny styreform.»

Teologene appellerte til folks fordom ved å erklære at protestantismen «lokker menneskene bort i noe nytt og tåpelig. Den fjerner borgernes hengivenhet for kongen og ødelegger både kirke og stat». På den måten klarte romerkirken å sette Frankrike opp mot reformasjonen. Det var for å bevare kongemakten, beskytte adelen og opprettholde lovene at forfølgelsens sverd ble trukket.21

Lite ante landets herskere om følgene av denne skjebnesvangre politikken. Bibelens budskap ville ha lært folk rettferd, avhold, sannhet, likhet og nestekjærlighet, de prinsipper som er grunnlaget for en nasjons trivsel og vekst. «Rettferd løfter et folk.» «Tronen trygges ved rettferd.» «Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.»

Den som lyder Guds lov, vil også akte og lyde landets lover. Den som frykter Gud, vil ære styresmaktene når de utøver rettvis og lovlig myndighet. Men det ulykkelige Frankrike forbød Bibelen og lyste dens tilhengere i bann. I århundrer måtte hederlige og prinsippfaste personer være galeislaver, dø på bålet eller råtne opp i fengsler. Det var folk med skarp forstand og moralsk styrke. De hadde mot nok til å stå fast på sin overbevisning, og tro nok til å lide for sannheten. Tusener og atter tusener reddet seg ved å flykte. Dette fortsatte i 250 år etter at reformasjonen hadde begynt.

I denne lange tiden var det i Frankrike neppe et slektledd som ikke var vitne til at evangeliets tilhengere måtte flykte for de forrykte forfølgerne. De land der de fant et fristed, ble beriket med den skarpsindighet, dyktighet, flid og orden som så ofte utmerket disse menneskene. I samme grad som andre land ble tilført disse goder, ble deres eget fattigere. Hvis alle som nå ble fordrevet, hadde fått bli i Frankrike, og hvis de dyktige utvandrerne hadde dyrket landet i disse tre hundre år, ville mye vært annerledes.

Hva ville ha skjedd hvis deres evner og oppfinnsomhet hadde vært brukt til å utvikle franske varer, og dersom de med sine skapende evner og sin forskertrang i disse tre hundre år hadde beriket litteraturen og fremmet vitenskapen? Og hva ville det ikke ha betydd for Frankrike i dag om deres klokskap hadde fått prege landets politikk, og deres tapperhet hadde fått utfolde seg i dets kriger, eller om deres rettssans hadde fått utforme landets lover, og Bibelens kristendom hadde fått påvirke folkets forstand og prege dets samvittighet! Det ville ha vært et stort, rikt og lykkelig land - et mønster for andre nasjoner.

De som forkynte kristne dyder, som kjempet for orden og system og som forsvarte monarkiet, ble med ubønnhørlig fanatisme jaget i landflyktighet. De som kunne gjort landet kjent og beundret, ble stilt på valg mellom bål og eksil. Til slutt var nasjonen fullstendig ruinert. «Det var ikke lenger noen samvittighet å forby, ingen tro å føre på bålet, ingen fedrelandskjærlighet å landsforvise.» Og revolusjonen med alle dens redsler var det sørgelige resultatet.23

Etter at hugenottene hadde flyktet, fulgte en alminnelig nedgangstid i Frankrike. Blomstrende industribyer forfalt, fruktbare områder ble ødemark, åndelig sløvhet og moralsk nedgang fulgte en tid med uvanlig fremgang. Paris ble et eneste stort fattighus, og da revolusjonen brøt ut, regner man med at det var to hundre tusen fattige som trengte hjelp fra det offentlige. Det var bare jesuitterordenen som blomstret i denne syke nasjonen. Den hersket med et fryktelig tyranni over kirker og skoler, fengsler og galeier.

Sosiale onder

Evangeliet kunne ha løst Frankrikes politiske og sosiale problemer som hverken kongen, geistligheten eller nasjonalforsamlingen kunne hanskes med, og som til sist førte nasjonen ut i anarki og ruin. Men under romerkirkens herrevelde hadde folk glemt Jesu undervisning om selvoppofrelse og uegennyttig kjærlighet. De hadde mistet sansen til å vise offervilje til gagn for andre. De rike ble ikke kritisert fordi de undertrykte de fattige, og de fattige fikk ingen hjelp mot undertrykkelsen og nedverdigelsen. Selviskheten hos de rike og mektige ble stadig mer fremtredende og tyrannisk. I århundrer hadde adelens griskhet og utskeielser ført til at bøndene ble nådeløst utsugd. De rike gjorde urett mot de fattige, og de fattige hatet de rike.

På mange steder var det adelen som eide jorden, mens bøndene bare var leilendinger. De var fullstendig i hendene på godseierne og måtte finne seg i deres urimelige krav. Middelklassen og de lavere lag av befolkningen måtte bære byrdene med å underholde både kirke og stat som la tunge skatter på dem.

Adelens ønsker var høyeste lov, og bøndene og leiefolket kunne gjerne sulte uten at undertrykkerne brydde seg om det. Hele tiden var folk nødt til å ta hensyn til godseiernes interesser. Bøndene levde i uavlatelig slit og fattigdom. Hvis de våget å klage, ble de behandlet med nedlatende forakt. Domstolene tok alltid parti for en adelsmann. Dommerne tok ofte imot bestikkelser, og hvert innfall fra aristokratiet hadde lovs gyldighet på grunn av den alminnelige korrupsjon.

Ikke engang halvdelen av skattene som rikfolk og geistligheten presset ut av folk, nådde frem til det kongelige eller biskopelige skattkammer. Resten ble satt over styr i tøylesløse utskeielser. De som på den måten utsuget sine medborgere, var selv fri for å betale skatt. Etter lov eller sedvane var de selvskrevne til alle offentlige embeter. De priviligerte utgjorde halvannet hundre tusen, og for at de skulle få det som de ville, var millioner av mennesker dømt til et håpløst og nedverdigende liv.

Last og luksus

Sabbaten

Hoffet var preget av luksus og last. Folket og herskerne stolte ikke på hverandre. Alt som myndighetene foretok seg, ble sett på med mistro som utslag av selvisk beregning. I mer enn et halvt hundre år før revolusjonen satt Ludvig 16. på tronen. Til og med i de onde dagene utmerket han seg som en dorsk, forlystelsessyk og sanselig hersker. Aristokratiet var fordervet og tyrannisk, de underpriviligerte var fattige og uvitende, staten var i økonomiske vanskeligheter og folk var forbitret.

Man behøvde derfor ikke være profet for å forutse en fryktelig reaksjon. Som svar på rådgivernes advarsler pleide kongen svare: «Prøv å holde det gående så lenge jeg lever. Etter min død får det gå som det vil.» Man forsøkte å få i stand en reform, men forgjeves. Kongen var nok klar over manglene, men han hadde hverken mot eller styrke til å bøte på dem. Katastrofen som Frankrike gikk i møte, kom tydelig til uttrykk i det likeglade, egoistiske svaret han gav: «Etter meg kommer syndfloden!»

Ved å spille på kongens og over klassens mistenksomhet hadde romerkirken fått dem til å holde folket nede. Dette ville svekke staten slik at kirken fikk makt både over den og folket. Kirkens menn var fremsynte nok til å innse at for å få menneskene fullstendig i sin makt, måtte den lenkebinde deres åndsliv. Den sikreste måten å holde dem nede på, var å gjøre dem ute av stand til å bruke friheten. Tusen ganger verre enn de fysiske lidelser som kirkens politikk førte til, var den moralske nedverdigelsen. Uten kjennskap til Bibelen, og prisgitt hykleriets og selviskhetens læremestre, sank folk ned i uvitenhet, overtro og last, helt ute av stand til å være herre i eget hus.

Men det utviklet seg helt annerledes enn romerkirken hadde regnet med. I stedet for å holde massene i blind underkastelse under kirkens dogmer, førte det til opprør og gudsfornekteri. Folk foraktet pavemakten og oppfattet den som prestepolitikk, og mente at prestene var med på å holde dem nede. De kjente ingen annen Gud enn romerkirkens, og dens lære var deres eneste religion. De mente at kirkens griskhet og grusomhet stammet fra Bibelen, og derfor ville de ikke ha noe med den å gjøre.

Romerkirken hadde gitt en falsk fremstilling av Guds karakter og hans krav, og nå forkastet menneskene både Bibelen og dens opphavsmann. Kirken hadde krevd blind tro på sine dogmer under påskudd av at de var i samsvar med Bibelen. Voltaire og hans meningsfeller reagerte med å sette Guds ord fullstendig til side og spredte vantroens gift overalt. Romerkirken hadde trådt folket ned under sin jernhæl, og nå slet de nedverdigede, brutaliserte massene seg løs fra tyranniet og frigjorde seg fra dets grep. I raseri over falskhetens glitter som de så lenge hadde vist ærbødighet for, forkastet de både sannhet og løgn under ett. Og lastens slaver, som forvekslet frihet med tøylesløshet, jublet over sin innbilte frihet.

Da revolusjonen brøt ut, sørget kongen for at folket fikk større representasjon enn adelen og geistligheten til sammen. Dermed hadde de makten, men de var ikke beredt til å bruke den med klokskap og selvdisiplin. Ivrige som de var etter å gjøre slutt på all urett de hadde

Sabbaten

lidd under, bestemte de seg for å omdanne hele samfunnssystemet. Et rasende folk som var fylt av bitre minner om urett, bestemte seg for å gjøre ende på elendigheten som nå var blitt utålelig. De ville hevne seg på dem som de mente var skyld i deres lidelser. De som var blitt tyrannisert, tok i bruk de metoder som tyrannene hadde brukt. Nå undertrykket de sine tidligere undertrykkere.

Det ulykkelige Frankrike fikk en blodig høst av det som var sådd. Nasjonen måtte betale dyrt for at den hadde gitt seg inn under romerkirkens herskermakt. På det stedet som Frankrike under romerkirkens innflytelse hadde tent det første martyrbål da reformasjonen begynte, reiste revolusjonen den første giljotinen. Der hvor de første protestantiske martyrene ble brent på 1500-tallet, ble de første ofrene halshogd på 1700-tallet. Da Frankrike avviste evangeliet, som ville ha vært helsebot for nasjonen, ble døren åpnet for gudsfornekteri og ruin. Da Guds lov ble satt til side, var menneskelige lover ikke i stand til å holde lidenskapenes mektige flodbølge i sjakk, og landet ble herjet av opprør og anarki. Kampen mot Bibelen innvarslet det som i verdenshistorien blir kalt «terrorregimet». Fred og lykke forsvant fra hjem og sinn. Ingen var trygge. Den som triumferte den ene dagen, ble mistenkt og dømt den neste. Vold og begjær hersket uinnskrenket.

Konge, geistlighet og adel måtte finne seg i grusomhetene fra et opprørt og forbitret folk. Da kongen ble henrettet, økte dette bare hevntørsten, og de som hadde dømt ham til døden, skulle snart følge ham til skafottet. Det ble bestemt at alle som kunne mistenkes for å være imot revolusjonen, skulle henrettes. Fengslene var overfylt. En gang satt det mer enn to hundre tusen fanger der. Byene var fulle av redselsscener. En fraksjon av revolusjonære kjempet mot en annen, og Frankrike ble en eneste uhyre slagmark for stridende folkemasser som var besatt av utemmet villskap.

I Paris ble den ene oppstand avløst av den andre. Innbyggerne var splittet i et virvar av fraksjoner som tilsynelatende bare var opptatt av å utrydde hverandre. Og for å gjøre vondt verre ble landet involvert i langvarig og ødeleggende krig med stormaktene i Europa. Landet var nesten bankerott, soldatene krevde å få utbetalt det de hadde til gode, folk i Paris sultet, og røverbander plyndret landdistriktene. Sivilisasjonen gikk nesten under i lovløshet og last.

Bare så altfor effektivt hadde folk tatt etter det som romerkirken hadde lært dem om vold og tortur. Gjengjeldelsens dag var endelig kommet. Denne gangen var det ikke Jesu etterfølgere som ble fengslet og slept til bålet. De var for lengst omkommet eller landsforvist. Det skånselsløse paveveldet fikk merke at den dødbringende makt nå tilhørte dem som de selv hadde lært opp i voldsbruk. Det eksempel på forfølgelse som den franske geistligheten så lenge hadde vist, falt nå med stor styrke tilbake på dem selv. Skafottene ble farget røde av prestenes blod. Galeiene og fengslene der hugenottene tidligere hadde holdt til, var nå fylt av forfølgerne. De katolske geistlige som nå satt lenket til toften mens de slet med årene, opplevde all den lidelse som kirken hadde vært så ivrig etter å påføre de fromme kjetterne.

«Så kom de dagene da de mest barbariske av alle lover ble håndhevet av de mest umenneskelige av alle domstoler - da ingen kunne hilse på sine naboer eller be sine bønner... uten fare for å begå en forbrytelse som medførte dødsstraff. Spioner lurte i hver krok. Giljotinen arbeidet hardt og lenge hver formiddag. Fengslene var like fullpakket som lasterommet i et slaveskip. Rennesteinene skummet av blod som rant ut i Seinen. ...

Mens vognlass med ofre daglig ble kjørt gjennom gatene i Paris bort til retterstedene, satte prokonsulene, som velferdskomitéen hadde sendt ut i provinsene, i gang orgier av en slik grusomhet som var ukjent endog i hovedstaden. Falløksen i mordmaskinen steg og falt i et altfor langsomt tempo. Fanger i lange rekker ble meiet ned med kardesker (kanonprosjektiler fylt med blykuler). Overfylte prammer ble boret i senk. Lyon ble forvandlet til en ørken. I Arras ble fangene endog nektet den grusomme barmhjertighet å få dø hurtig. Langs Loire-elven, fra Saumur like til Atlanterhavet, fråtset glenter og kråker i nakne lik som lå om hverandre. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hundrevis av gutter og jenter i syttenårsalderen ble myrdet av dette avskyelige regime. Småbarn ble revet bort fra morens bryst og kastet med spydspissen fra mann til mann langs rekken av jakobinere.» I løpet av en kort periode på ti år omkom mennesker i tusentall.

Forkledd villfarelse

Alt dette var nettopp slik Satan ville ha det. I uminnelige tider hadde han arbeidet på å få dette i stand. Hans taktikk er bedrag fra først til sist. Hans ufravikelige plan er å føre ulykke og elendighet over menneskene, skjemme og forgifte Guds skaperverk, forstyrre hans gode planer og på den måten vekke sorg i himmelen. Ved sine bedrageriske kunster forblinder han menneskene så de gir Gud skylden for det onde han selv gjør, som om all elendighet var et resultat av Skaperens plan. Og når de som han har nedverdiget og brutalisert, oppnår frihet, egger han dem til utskeielser og grusomheter. Tyranner og undertrykkere bruker dette som eksempel på hva frihet fører til.

Når forkledd løgn blir avslørt, gir Satan den bare en annen forkledning, og masser av mennesker blir narret på ny. Da folk ble klar over at katolisismen var et bedrag, og Satan ikke lenger kunne bruke dette middel for å få dem til å overtre Guds lov, fikk han dem til å betrakte all religion som svindel, og Bibelen som en myte. Når de forkastet Guds lov, gav de seg over til uhemmet gudløshet.

Det skjebnesvangre feilgrep som førte slike ulykker over det franske folk, var at de overså det faktum at sann frihet finnes i Guds lov. «Å, ville du høre på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, din rettferd som havets bølger.» «De gudløse har ingen fred, sier Herren.» «Den som hører på meg, skal bo trygt og leve i fred uten frykt for noe vondt.» Gudsfornektere, fritenkere og frafalne avviser Guds lov og motarbeider den. Men resultatene av deres innflytelse viser at velferd avhenger av lydighet mot hans lov. De som ikke vil lære leksen fra Guds bok, må lære den av verdenshistorien.

Sabbaten

Da Satan arbeidet gjennom romerkirken for å forlede menneskene til ulydighet, skjedde det på en så fordekt måte at den nedverdigelse og elendighet som fulgte, ikke ble oppfattet som et resultat av overtredelse. Men Guds Ånd motarbeidet hans planer så han ikke fullt ut fikk virkeliggjøre sine forsett. Folk sporet ikke virkningen tilbake til årsaken og oppdaget ikke kilden til ulykkene. Men under revolusjonen ble Guds lov åpent satt til side av nasjonalforsamlingen. Og under terrorregimet som fulgte, kunne alle se sammenhengen mellom årsak og virkning.

Da Frankrike offentlig forkastet Gud og satte Bibelen til side, triumferte onde mennesker og mørkets makter over at de endelig hadde oppnådd det de så lenge hadde ønsket - et samfunn uten begrensningene i Guds lov. «Om dommen over den onde gjerning ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde.» 25 Men overtredelsen av en rettferdig lov fører uunngåelig til elendighet og ødeleggelse.

Selv om menneskene ikke straks ble hjemsøkt av straffedommen, kunne de ikke unngå den. Århundrers forbrytelser og frafall hadde samlet opp vrede til gjengjeldelsens dag. Da de som foraktet Gud, hadde fylt syndens mål, ble de klar over hvor skjebnesvangert det var å ha brukt opp Guds tålmod. Men det var for sent. Guds Ånd, som holder Satans grusomme makt i sjakk, ble for en stor del trukket tilbake, og han som bare gleder seg over menneskenes ulykke, fikk lov til å arbeide som han selv ville. De som hadde valgt å ta del i opprøret, høstet frukten av det inntil landet ble fylt med forbrytelser så redselsfulle at ingen penn kan skildre dem. Fra raserte provinser og ødelagte byer lød et fryktelig rop - et angstfylt og bittert rop.

Frankrike ble rystet som av jordskjelv. Religion, lov, samfunnsorden, familie, stat og kirke - alt ble knust av den hensynsløse hånden som hadde vært løftet mot Guds lov. Det var riktig som vismannen hadde skrevet: «Den gudløse faller for sin egen ondskap.» «En synder kan hundre ganger gjøre ondt og enda få leve lenge. Likevel vet jeg jo at det går de gudfryktige godt, de som har age for Gud. Men den ugudelige har ingen medgang.» «Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte å frykte Herren, ... skal de få smake frukten av sin atferd og mettes med det de selv har planlagt.»

Bibelen igjen til heder og verdighet

Guds trofaste vitner som ble drept av den gudsbespottelige makten som «stiger opp fra avgrunnen», skulle ikke fortsette å være tause. «Men etter tre og en halv dag kom det livsånde fra Gud i dem; de reiste seg opp og stod på sine føtter, og de som så dem, ble grepet av stor frykt.» I 1793 fattet den franske nasjonalforsamlingen det vedtak som avskaffet den kristne religion og forkastet Bibelen. Tre og et halvt år senere vedtok den samme forsamlingen å oppheve disse lovene og på ny tolerere Den hellige skrift.

Verden var forskrekket over de fryktelige synder som var følgen av å forkaste Bibelen, og folk innså nødvendigheten av å tro på Gud og hans ord som basis for dyd og moral.

Sabbaten

Herren sier: «Hvem er det du krenker og vanærer? Hvem tar du til orde imot? Du løfter dine øyne høyt mot Israels hellige.» «Se, derfor lar jeg dem kjenne, ja, denne gang skal de få kjenne min makt og min velde, og de skal sanne at mitt navn er Herren.»

Om de to vitner sier profeten videre: «Da hørte de en høy røst fra himmelen som sa til dem: ’Stig opp hit!’ Og de steg opp til himmelen i en sky, midt for øynene på sine fiender.» Etter at Frankrike førte krig mot Guds to vitner, er disse blitt hedret som aldri før. I1804 ble Det britiske og utenlandske bibelselskap stiftet. Senere ble det opprettet lignende organisasjoner med tallrike avdelinger på andre steder i Europa. Det amerikanske bibelselskap ble stiftet i 1816. Da Det britiske bibelselskap ble dannet, var Bibelen trykt og utgitt på femti språk. Senere er den blitt oversatt til mange hundre språk og dialekter.

I de siste femti år før 1792 var det bare liten interesse for å drive misjon. Det ble ikke dannet nye selskaper, og få kirkesamfunn engasjerte seg i å bringe evangeliet til land utenfor den kristne verden. Men mot slutten av 1700-tallet skjedde det en stor forandring. Folk begynte å bli utilfredse med følgene av rasjonalismen og forstod hvor nødvendig det var med en kristendom som grunnet seg på åpenbaring og erfaring. Fra den tiden vokste fremmedmisjonen som aldri før.

Utviklingen av boktrykkerkunsten satte ny fart i bibelspredningen. Økt samferdsel mellom landene, nedbrytingen av skranker som gamle fordommer og nasjonal isolasjon hadde skapt, sammen med pavens tap av verdslig makt, banet veien for utbredelsen av Guds ord. I mange år har det vært fritt salg av bibler hos bokhandlerne i Rom, og nå er den spredt til alle deler av verden.

Voltaire uttalte en gang i overmot: «Jeg er lei av å høre folk si at tolv menn grunnla den kristne religion. Jeg skal vise at en mann er nok til å utrydde den.» Slekt har fulgt slekt siden han døde. Millioner har tatt del i kampen mot Bibelen, men den er langt fra å være utryddet. Der det på Voltaires tid fantes hundre eksemplarer, finnes det nå titusen, ja hundretusen. En av de første reformatorene uttalte: Bibelen er en ambolt som har slitt ut mange hamrer. Herren sier: «De våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen. Hvert klagemål som blir reist mot deg, skal du kunne gjendrive.»

«Ordet fra vår Gud står fast for evig.» «Pålitelige er alle hans påbud. De står ved lag for evig og alltid, de er gitt i troskap og rettvishet.» Alt som er bygd på menneskelig myndighet, skal falle. Men det som grunner seg på den klippen som er Guds uforanderlige ord, skal bestå til evig tid.

Kapittel 16-På flukt til frihet

De engelske reformatorene forkastet romerkirkens læresystem, men holdt fast ved mange av seremoniene. Selv om den engelske kirke ikke anerkjente Roms myndighet og troslære, beholdt den en hel del av dens skikker og former i sin gudstjeneste. De mente at dette ikke var noen samvittighetssak. Ettersom det ikke var påbudt i Bibelen, var det uvesentlig. Men det var heller ikke direkte forbudt, og derfor ikke ondt i seg selv. Når de likevel holdt fast på disse ytre formene, mente de at det bidrog til å minske kløften mellom de reformerte kirkesamfunn og romerkirken, og at det da ville bli lettere for katolikkene å akseptere den protestantiske tro.

For de konservative som var villige til innrømmelser, var disse argumentene avgjørende. Men andre så annerledes på det. Det faktum at disse skikkene kunne «danne bro over kløften mellom Rom og reformasjonen»,1 så de som et avgjørende argument for å avskaffe dem. De betraktet dem som et tegn på det slaveriet de var løst fra, og som de ikke hadde lyst til å oppleve på ny. De sa at Gud i sitt ord har fastlagt reglene for gudstjenesten, og at mennesker ikke har rett til å ta noe fra eller legge noe til. Det store frafallet begynte nettopp med at man ville sette kirkens myndighet i stedet for Guds. I begynnelsen påbød Rom det som Gud ikke direkte hadde forbudt, og endte med å forby det som Gud uttrykkelig hadde påbudt.

Mange ønsket oppriktig å vende tilbake til den renhet og enkelhet som preget de første kristne. De betraktet mange av skikkene i den engelske kirke som rester fra avgudsdyrkelsen, og hadde ikke samvittighet til å ta del i dem. Men kirken ble støttet av de verdslige myndigheter og tillot ingen avvik. Loven krevde at alle skulle ta del i gudstjenesten, og det var forbudt å holde private oppbyggelser. Slikt ble straffet med fengsel, forvisning eller død.

Fra forfølgelse til frihet

I begynnelsen på 1600-tallet erklærte kongen, som nettopp hadde kommet på tronen i England, at han var fast bestemt på å tvinge puritanerne til å føye seg, ellers ville han gjøre tilværelsen så sur for dem at de forlot landet, eller det som verre var. De ble jaget, forfulgt og fengslet og så ikke noe håp om en bedre fremtid. Mange var klar over at for dem som ville tjene Gud etter sin egen samvittighet, var England ikke lenger det rette stedet. Noen bestemte seg for å dra til Nederland. De opplevde motgang, fengsling og tap av eiendom. Planene deres ble ødelagt, og de ble angitt til myndighetene. Men deres utholdenhet ble belønnet, og til slutt kom de seg over til den vennlige kysten av Nederland.

De flyktet fra hus, eiendom og levebrød og ble fremmede i et ukjent land, blant et folk med et annet språk og andre skikker. De var nødt til å ta arbeid som de var ukjent med, for å tjene til det daglige brød. Middelaldrende menn som hele sitt liv hadde dyrket jorden, måtte

Sabbaten

nå gå over i annet yrke. Men de fant seg i det uten å klage, og kastet ikke bort tiden i ørkesløs gremmelse. Enda de fleste var fattige, takket de Gud for hans velgjerninger og gledet seg over et uforstyrret åndelig fellesskap. «De visste at de var pilegrimer, og la ikke så stor vekt på det materielle. I stedet så de opp mot himmelen, deres kjæreste fedreland, og følte seg oppmuntret og styrket.»

Med kurs for «den nye verden»

Midt under prøvelser og landflyktighet ble kjærligheten og troen styrket. De stolte på Herrens løfter, og han sviktet dem ikke i nødens stund. Hans engler var til stede for å oppmuntre og støtte dem. Og da Guds hånd syntes å peke ut over havet til et landområde der de selv kunne grunnlegge en stat og gi sine barn trosfrihetens dyrebare arv, drog de av gårde uten å nøle.

Gud tillot at hans folk møtte motgang for å forberede dem til å oppfylle hans hensikt. Menigheten var blitt fornedret for at den kunne bli opphøyet. Nå ville Gud åpenbare sin makt for dens skyld, så verden enda en gang skulle få se at han ikke svikter dem som stoler på ham. Han hadde ledet begivenhetene slik at både Satans vrede og onde menneskers utspill bare tjente til å fremme hans ære og føre hans folk til et trygt sted. Forfølgelse og landflyktighet åpnet veien til frihet.

Da puritanerne var blitt tvunget ut av den engelske kirken, sluttet de seg sammen som Herrens frie folk og lovte hverandre at de «sammen ville gå på de veier han hadde vist dem, eller som han senere ville vise dem».4 Denne holdningen vitnet om ekte reformasjon og var det bærende prinsipp i protestantismen. Derfor reiste de første pilegrimene fra Nederland for å finne et hjem i den nye verden. John Robinson, presten deres, som ble forhindret i å følge med dem, sa i sin avskjedstale: «Brødre, vi skal snart skille lag, og Herren alene vet om jeg noen gang skal få se dere igjen. Men enten Herren vil det slik eller ikke, pålegger jeg dere innfor Gud og hans engler at dere ikke følger meg lenger enn jeg har fulgt Kristus. Hvis Gud skulle åpenbare noe mer gjennom et annet av sine redskaper, så vær like villig til å ta imot det som dere har vært til å ta imot det jeg har forkynt. For jeg er overbevist om at Herren villa mer lys stråle frem fra sitt hellige ord.»

«Jeg kan ikke nok beklage tilstanden i de reformerte kirker. De har stanset i sin åndelige utvikling og vil ikke gå lenger enn reformasjonens ledere gikk. Luthers etterfølgere nekter å gå lenger enn det Luther så, … og kalvinistene sitter fast der deres store leder forlot dem, selv om han ikke så alt. Dette er virkelig til å gråte av. Selv om de var brennende og strålende lys på sin tid, trengte de likevel ikke til bunns i Guds råd. Dersom de hadde levd nå, ville de vært like så villige til å ta imot mer lys som da de tok imot det første lyset.»6

«Husk løftet dere har gitt, at dere vil gå på alle Herrens veier som han har vist dere eller vil vise dere. Husk at dere har lovt Gud og hverandre at dere vil ta imot lyset som hans hellige ord åpenbarer. Men vær endelig klar over hva dere tar imot som sannhet. Studer det

Sabbaten

nøye og sammenlign det med andre skriftord før dere godtar det. For det er utenkelig at kristenheten, som nylig har kommet ut av et tykt antikristelig mørke, straks kan tilegne seg all kunnskap»

Misforstått religionsfrihet

Ønsket om trosfrihet fikk pilegrimene til å trosse den farlige sjøreisen og til å holde ut alle strabaser og farer i et ubebodd land, og med Guds hjelp grunnlegge en mektig nasjon på kysten av Amerika. Men om disse pilegrimene var aldri så ærlige og gudfryktige, forstod de enda ikke hva religiøs frihet egentlig var. Den frihet de ofret så meget for å oppnå for seg selv, var de ikke like villige til å la andre få del i. Svært få, selv blant 1600-tallets mest fremtredende tenkere og moralister, hadde noen klar oppfatning av dette viktige prinsippet som er et produkt av Det nye testamente - at Gud alene kan dømme i menneskers trosforhold.

Læren om at Gud har gitt kirken rett til å kontrollere samvittigheten og til å definere og straffe kjetteri, er en av romerkirkens villfarelser som har dypest røtter. Selv om reformatorene forkastet den katolske troslære, var det ikke fritt for at de selv var preget av den samme intoleranse. Det tette mørket som pavemakten under sin lange herskertid hadde omgitt hele kristenheten med, var enda ikke helt fjernet. En av de mest fremtredende predikanter i kolonien ved Massachusettsbukten uttalte: «Det var toleranse som gjorde verden kristendomsfiendtlig, og kirken tok aldri skade av å straffe kjettere.»

Kolonistene holdt fast på at bare kirkemedlemmer skulle ha stemmerett. Det ble opprettet en slags statskirke. Alle måtte betale kirkeskatt, og øvrigheten skulle ta seg av kjettere. Den borgerlige makt lå dermed i kirkens hender. Det varte ikke lenge før disse tiltak førte til det uunngåelige resultatet - forfølgelse.

Elleve år etter at den første kolonien var grunnlagt, kom Roger Williams til den nye verden. I likhet med de første pilegrimene kom også han for å finne trosfrihet. Men i motsetning til dem forstod han det som få på hans tid enda hadde innsett, at denne friheten er en selvsagt rett for alle mennesker, uansett tro. Han var en ivrig sannhetssøker, og i likhet med Robinson mente han det var utenkelig at de allerede hadde mottatt alt lys fra Guds ord. Williams var den første i moderne tid som gjennomførte en statsdannelse på grunnlag av ideen om samvittighetsfrihet og likhet for loven.

Han erklærte at det var øvrighetens plikt å hindre forbrytelser, men aldri å kontrollere samvittigheten. «Folket eller øvrigheten kan bestemme menneskenes innbyrdes forhold. Men hvis de blander seg opp i deres plikter mot Gud, overskrider de sin kompetanse, og ingen kan føle seg trygg. For det sier seg selv at dersom øvrigheten har makt til det, kan den foreskrive en troslære i dag og en annen i morgen, slik som enkelte konger og dronninger i England har gjort, og flere paver og kirkeråd. Troen vil da bare skape forvirring.»

Det ble krevd at alle skulle være til stede ved de offentlige gudstjenester. Straffen for å overtre denne loven var bøter eller fengsel. Williams avviste denne bestemmelsen. Den verste paragrafen i den engelske loven var den som tvang folk til å gå til gudstjeneste i sognekirken. Å tvinge folk til gudstjenestefellesskap med dem som hadde en annen tro, var å krenke deres naturlige rettigheter, mente han. Å tvinge ikke religiøse og, uvillige mennesker til den offentlige gudstjenesten var likefrem å skape hyklere. «Ingen skal være tvunget til å delta i gudstjeneste eller til å være med å opprettholde en gudstjeneste,» sa han. «Men er ikke arbeideren sin lønn verd?» spurte de forbausede motstanderne. «Jo,» svarte han, «fra dem som leier ham.»

Roger Williams var aktet og avholdt som en tro predikant. Han var begavet, ubøyelig rettskaffen og menneskevennlig. Men det kunne ikke tolereres at han avviste øvrighetens makt over kirken og krevde religiøs frihet. Man hevdet at hvis disse synspunktene ble ført ut i livet, ville det undergrave landets styre og stell. For å unngå å bli arrestert måtte han trosse vinterstorm og kulde og flykte inn i de store skogene. «I fjorten uker måtte jeg flakke omkring i vinterkulden og hadde hverken brød eller seng.» Men «ravnene kom med mat til meg». Og ofte fant han ly i et hult tre. Han fortsatte den strabasiøse flukten gjennom snø og veiløs skog inntil han fant ly hos en indianerstamme som han tidligere hadde forsøkt å undervise om evangeliet, og som han hadde vunnet tillit og aktelse hos.

Etter flere måneders strabaser og omflakkende liv nådde han endelig frem til Narragansett-bukten. Der grunnla han den første staten i nyere tid som fullt ut anerkjente retten til religiøs frihet. Hovedprinsippet var at hvert menneske skulle ha rett til å tilbe Gud etter sin egen samvittighet. Denne lille staten, Rhode Island, ble et tilfluktssted for de undertrykte. Den vokste og blomstret slik at dens grunnleggende prinsipper, borgerlig og religiøs frihet, ble hjørnesteinen i den amerikanske republikk.

I uavhengighetserklæringen, det ærverdige, gamle dokumentet som var fedrenes frihetsbrev, står det: «Vi anser det for innlysende at alle mennesker er skapt like, og at deres skaper har gitt dem visse uavhendelige rettigheter. Blant disse er liv, frihet og søking etter lykke.» Forfatningen garanterer klart samvittighetens ukrenkelighet: «Ingen religiøse kvalifikasjoner skal kreves for å inneha et offentlig tillitsverv i De forente stater.»

«Kongressen skal ikke vedta noen lov om innføring av statsreligion eller som forbyr fri religionsutøvelse.»

«De som laget forfatningen, anerkjente det tidløse prinsippet at menneskets forhold til Gud er hevet over all menneskelig lovgivning, og at samvittighets friheten er ukrenkelig. Det er ikke nødvendig med noen argumentering for å stadfeste dette prinsippet, for vi bærer det med oss i vårt eget bryst. Det var bevisstheten om dette som hjalp de mange martyrene gjennom pinsler og bål i tross mot menneskelige lover. De følte at plikten mot Gud gikk foran lydigheten mot menneskelige lover, og at ikke noe menneske hadde rett til å herske over samvittigheten. Dette er et medfødt prinsipp som ingen kan fjerne.»

Folkeøkning og idealsenkning

Etter hvert som det ble kjent ut over Europa at det fantes et land der enhver kunne nyte frukten av sitt arbeid og følge sin egen samvittighet, drog tusenvis av mennesker til den nye verden. Det oppstod mange nye kolonier. Massachusetts vedtok en lov om offentlig støtte til kristne av alle nasjonaliteter som måtte flykte over Atlanterhavet «for å unngå krig, hungersnød eller undertrykkelse». Slik ble flyktninger og undertrykte ved lov budt velkommen som nasjonens gjester.15 I løpet av tjue år etter at de første pilegrimene hadde landet ved Plymouth, hadde like mange tusen slått seg ned i Ny-England.

For å oppnå det de søkte, var de tilfreds med å tjene bare det nødvendige til livets opphold ved slit og sparsomhet. De forlangte ikke mer av jorden enn et rimelig utbytte av sitt arbeid. Ingen gylne drømmer kastet falsk glans over deres sti. «De var tilfreds med den langsomme, men stadige fremgang i det samfunnet de hadde stiftet. Tålmodig holdt de ut villmarkens mange savn. Med tårer og svette vannet de frihetens tre, inntil det slo dype røtter i landet.»

Bibelen var troens grunnvoll, visdommens kilde og frihetens dokument. Dens prinsipper ble flittig innskjerpet i hjemmet, i skolen og i kirken, og fruktene viste seg i nøysomhet, opplysning, renhet og avhold. Det kunne gå årevis uten at noen så en dranker eller hørte en ed eller møtte en tigger. Dette viste klart at Bibelens prinsipper var det sikreste vern om et folks storhet. De svake og isolerte koloniene vokste til et forbund av sterke stater, og verden la med undring merke til den fred og fremgang som preget «en kirke uten pave og en stat uten konge».

Stadig flere drog over til Amerika, men mange hadde helt andre motiver enn dem som drev de første pilegrimene. Den opprinnelige tro og renhet hadde fremdeles en sterk karakterdannende innflytelse, men den ble mindre etter hvert som det kom flere som bare søkte materielle fordeler.

Ordningen som de første kolonistene gjennomførte, at bare kirkemedlemmer hadde stemmerett og kunne ha offentlige embeter, hadde svært skadelige følger. Hensikten var å bevare staten ren, men det førte til korrupsjon i kirken. All den stund en trosbekjennelse var en betingelse for å oppnå stemmerett og adgang til offentlige embeter, var det mange som sluttet seg til den offisielle kirke ut fra taktiske motiver og uten å være omvendt. Kirken kom derfor hovedsakelig til å bestå av verdslige mennesker. Det var tilmed prester som forkynte falske læresetninger, og som var fremmede overfor Den Hellige Ånds fornyende kraft.

Enda en gang var man vitne til det som historien forteller om helt fra Konstantins tid, at det fører galt av sted når man forsøker å fremme kirkens interesser ved hjelp av staten, og ber de verdslige myndigheter om støtte på vegne av ham som sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» En forening mellom kirke og stat, uansett hvor løs den måtte være, kan synes å føre verden nærmere kirken. Men i virkeligheten fører den kirken nærmere verden.

Økt sekularisering

Det viktigste prinsippet som Robinson og Roger Williams så kraftig slo til lyd for, at sannhet åpenbares gradvis, og at de kristne alltid skulle være beredt til å ta imot alt lys som måtte stråle ut fra Guds hellige ord, ble tapt av syne av deres etterkommere. De protestantiske kirker både i Amerika og Europa som i så stor grad hadde nytt godt av reformasjonen, fortsatte ikke på reformasjonens vei.

Fra tid til annen fremstod enkelte trofaste menn som forkynte nytt lys og avslørte gamle villfarelser. Men som jødene på Kristi tid, eller pavedømmets forkjempere på Luthers tid, var flertallet tilfreds med å tro det deres fedre hadde trodd, og leve som de hadde levd. Derfor ble kristentroen enda en gang redusert til ren formalisme. De holdt fast på villfarelser og overtro som de ville ha forkastet dersom de hadde holdt seg til lyset fra Guds ord.

Den innstilling som reformasjonen hadde vakt til live, døde gradvis. Snart var behovet for en reformasjon i de protestantiske kirker like stort som i romerkirken på Luthers tid. Det hersket den samme verdslighet og åndelige sløvhet. Menneskelige meninger og teorier ble opphøyet på bekostning av Guds ord.

Den store bibelspredning som fant sted i begynnelsen på 1800-tallet, og det klare lys som dermed skinte over verden, ble ikke fulgt opp med tilsvarende økning i kunnskap om åpenbart sannhet eller erfaringsmessig kristentro. Satan kunne ikke lenger holde Guds ord borte fra folk, for alle hadde nå adgang til å lese det. Men for å oppnå sin hensikt fikk han mange til å vurdere det på en overfladisk måte. Folk forsømte å studere Skriften. Resultatet ble at de holdt fast på falske tolkninger og ubibelske læresetninger.

Da Satan innså at han ikke kunne utrydde sannheten ved forfølgelse, benyttet han den samme kompromissplan som hadde ført til det store frafallet og dannelsen av romerkirken. Denne gangen gjaldt det ikke først og fremst å få de kristne til å alliere seg med hedninger, men med slike som var så opptatt av det som hørte verden til, at de i virkeligheten var like mye avgudsdyrkere som de som tilbad utskårne bilder.

Denne alliansen var ikke mindre ødeleggende da enn i tidligere tider. Hovmod og ødselhet vokste frem under religionens kappe, og kirken ble fordervet. Satan fortsatte med å forfalske Bibelens lære, og tradisjoner som med tiden skulle ødelegge millioner av mennesker, slo dype røtter. Kirken støttet og forsvarte disse tradisjonene i stedet for å kjempe for den tro «som en gang for alle er overgitt til de hellige». På den måten nedvurderte man det som reformatorene hadde kjempet og lidd så meget for.