Rodeløkka by Niklas Alveberg

RodelĂ¸kka fra slum til hĂ¸ykultur

Bygningshistorieoppgave 2 av Niklas S. Alveberg Kull 22 Bergen Arkitektskole 1

Innhold s.05 s.06-07 s.08-09 s.10-13 s.14-16 s.17-18 s.19-21 s.22-25 s.26-27 s.29

1.0 Innledning og Problemstilling 1.1 Kart og sted 2.1 Pastor Rodes Sommerhus 2.2 Trehusbyens begynnelse 2.3 Byutvidelsen 1878 2.4 Industriens inntog 2.5 Okkupasjonen av Norge 2.6 Motstand og engasjement 3.0 Refleksjon og Konklusjon 4.0 Litteraturliste

Innledning

Problemstilling

Rodeløkka er den største, eldste og mest homogene sentrumsnære trehus bebyggelsen i Oslo by. I 1854 kjøpte pastoren Fredrik Rode opp en del av det som den gang het Dælenengen Gård og satt her opp sitt eget medbrakte sommerhus. Siden den gang har Rodeløkka, som det siden ble kalt, vært igjennom mange fysiske, politiske og sosiale endringer og utfordringer.

Gjennom alle disse forandringene og tidvis usikre tidene, finner vi en gjenganger i Rodeløkkas historie; nemlig at Rodeløkka igjen og igjen har blitt bevart og skånet fra utdrivelse og riving. Spørsmålet jeg stiller meg er: hvorfor? Hva er grunnene til at Rodeløkka har blitt bevart? Er det reine tilfeldigheter som har gitt Oslo denne lille oasen eller er Rodeløkka en unik skatt som derfor igjen og igjen har avlet ildsjeler som har forsvart de små trehusene?

I dag fremstår Rodeløkka som et unikt stykke historie og nesten som et fremmed element i byen med sine mange små trehus. Opp gjennom årene har trehusbebyggelsen på Rodeløkka blitt omtalt som en liten sørlandsby, midt i Oslo. Store deler av det opprinnelige gatenettet er intakt, og den lille trehusbebyggelsen ligger nå omringet og gjemt mellom eldre rigide murgårder og moderne betongbygg, bare noen steinkast fra trafikkbelastede Carl Berners plass. Rodeløkka har gått fra å være et fattig arbeiderklasse strøk, som ble ønsket revet allerede under byutvidelsen i 1878 og sanerings truet i førti år, til å få ”spesialområde bevaring” støtte til å bevare områdets særpreg og deretter til å bli overtatt av en mer høy kulturell og ressurssterk middel klasse.

I denne oppgaven ønsker jeg å gå systematisk gjennom Rodeløkkas historie og se på hvilke økonomiske, politiske og sosiale endringer og utfordringer som har vært viktige for utviklingen av Rodeløkka slik vi kjenner det i dag. Med fokus på urbane prosesser og stedsutvikling, for det er den samlede konteksten og bydelens helhet som er unik og som blir et fenomen, ikke det enkelte husets arkitektur. Rodeløkka er på den måte også et godt eksempel på hvordan menneskene, økonomien og politikken er den viktigste rammen for utviklingen av byen. Den historiske gjennomgangen av Rodeløkkas utvikling er delt opp etter seks hendelser som har vært spesielt viktige for stedets utvikling og skjebne. Disse er delt inn i kronologisk rekkefølge.

Rodeløkka ligger nordøst i Oslo: mellom Københavngata i vest, Dælenenggata i nord, Trondheimsveien i øst, og Helgesens gate i sør. Dermed grenser Rodeløkka til Dælenenga i vest og nord, Sofienberg i sør, og to frie kvartaler i øst som igjen grenser til Tøyen.

2.1. Pastor Rodes Sommerhus Da pastor Fredrik Rode, fra Gjerpen ved Skien i Telemark, kom til Dælenengen Gård, var Rodeløkka, som den gang ble kalt Colletsløkken, et landlig område som bestod mer eller mindre av utmark. Pastoren betalte 12 000 spesidaler for jorden og hadde selv med seg et lite trehus som han satt opp. Her hadde Rode sitt sommersted frem til 1859. Det var først etter dette at trehusbebyggelsen begynte å vokse fram. Etter som gater og parseller begynte å ta form, ble Rodes hus liggende på hjørnet ved Tromsøgata og Vardøgata, med adressen Tromsøgata 7. Her stod det også hundre år senere, men da ubebodd og forfallent i skyggen av et mer moderne betongbygg. På 1980 tallet ble det flyttet til en tomt midt i Langgata for gjøre plass til en ny boligblokk. Der står det fremdeles den dag i dag.

Pastor Fredrik Rode

Under: Kartet viser de to plasseringene til Rodeshus.

æ D

Øverst til høyre: Rodes hus i Tromsøgata Nederst til høyre: Rodes hus slik det ser er plassert i dag, i Langgaten.

M m en

øg

ten

t lga

ga org teb

en ei

Va rd

sv nd he im Tr o

ten ga Bo

ga ten Tro ms ø

en ipp Sn

dø

Gø ate

ark

lge

rgP

fien

a gg

ten ga

gate

s Verk

ten

tad

lha

rls

el Fj

øg

ate

Plassering i dag

Den gamle plasseringen

2.2. Trehusbyens begynnelse Startskuddet for trehusbyen Rodeløkka var altså i 1859. Da mistet Fredrik Rode sin stilling som pastor og solgte rundt halvparten av eiendommen sin. Salget gikk til de tre smedene Hans Olsen fra Vågå, Christoffer Nilsen fra Nittedal og Gunder Andersen fra Hadeland for 6000 spesidaler. De utparsellerte området i 81 byggetomter og begynte i å selge allerede året etter, i 1860. De tre smedene fikk på kort tid endret Fredrik Rodes landsted til en trehusby. Bebyggelsen som vokste fram, ble med tiden kalt Rodeløkka etter stiftsprosten. Årsaken til at forstaden så raskt vokste fram, var byutvidelsen i 1859. I Christiania var det murtvang for å hindre store bybranner, en ordning som var blitt innført på sekstenhundretallet, etter at Oslo brant i 1624 og byen ble flyttet og bygget opp igjen under navnet Christiania. Dette skulle resultere i et sosialt skille der de velsituerte foretrakk murhus og bosatte seg i Christiania, mens de mindre bemidlede bodde utenfor byen i trehus - deriblant på Rodeløkka. Trehus var billigere å bygge enn murhus, men disse måtte oppføres utenfor den nye bygrensen, som i 1860 gikk der Helgesensgate går i dag. Utbyggerne på Rodeløkka ante nok at de måtte handle raskt for å komme nye byutvidelser i forkjøpet.

Hvem bodde på Rodeløkka? Byggetomtene, som smedene hadde skilt ut, ble solgt til 75 personer. De fleste, nesten seksti prosent, var håndverkere. Mange av disse var i bygningsfaget, snekkere, murere og tømmermenn. Det store innslaget av bygnings-håndverkere kan bety at dette var folk som kjøpte tomtene for å så bygge husene selv. De bygget små, ettetasjes trehus av enkel standard, som de kunne både bo og arbeide i eller tok med seg husene sine fra bygdene. Det var i annen halvdel av attenhundretallet stor tilflytting til byene fra landet og ikke uvanlig at de som flyttet inn til forstadene ved bygrensen, tok med seg huset på flyttelasset. Vegger av laftet tømmer er vanlig på Rodeløkka, og i flere hus, er romertall risset inn i tømmerstokkene – opp ned. Dette er en indikasjon på at huset er demontert og satt opp igjen, trolig etter at tømmeret er blitt fraktet med kjerre fra et annet sted på Østlandet. Mange av førstegangskjøperne beholdt ikke eiendommen over lengre tid. Hvorfor de solgte, vet man ikke. Enkelte kan ha fullført et godt byggeprosjekt og solgt med fortjeneste. Men de fleste solgte sannsynligvis på grunn av trang økonomi. Fordi mange av kjøperne var vanlige mennesker kan budsjettet ha blitt litt vel stramt når avdrag og renter begynte å løpe. I noen tilfeller er det dokumentert at folk hadde problemer med å innfri sine lån til avtalt tid.

Da tok smedene pant i en part av eiendommen og solgte dem til en annen kjøper. Enkelte ganger endte det med at eierne solgte både hus og tomt tilbake til smedene og fremdeles satt igjen med gjeld til dem.

Over: Viser romertall risset inn i tømmerstokkene. Venstre side: Under rehabiliteringen på 80 tallet. Her ser man den innvendige lafte veggen og som har stående kleddning på utsiden.

Næringsvirksomhet Selv om Rodeløkka hovedsakelig var et boligområde, fantes det helt fra starten en del næringsvirksomhet i strøket. Håndverkere drev sine små bedrifter på løkka, deriblant noen hurtigsmeder som slo seg ned på 1860-tallet og spesialiserte seg på ett produkt, som låser og dørhåndtak. De produserte produkter i et stort antall og kunne derfor selge dem billig. Dette tyder på en begynnende omlegging fra håndverksbedrift til industri. Smedene drev profesjonelt og hadde varene utstilt i vinduer, for å drive handelsvirksomhet. I 1875 drev flere rodeløkkinger selvstendig handel ved å være innehavere av føderådsbutikker og melkebutikker. Et gartneri ble etablert på den øverste delen av løkka på midten av 1870-tallet. Det ble et av de betydeligste blomstergartneriene i landet på denne tiden. Kun fire rodeløkkinger jobbet gartneriet i 1875, noe som kan vise til at de fleste beboere fant seg arbeid utenfor løkka. Selv om det fantes et teglverk på Dælengenga, befant de aller fleste arbeidsplassene seg en drøy marsj unna forstaden.

I 1865 var det 141 bebodde hus der, med en befolkning på rundt 1700. Ti år senere var antall hus 150. 93 av disse var på én etasje, 51 hadde to etasjer og seks hadde tre etasjer. I årene 1875–1891 kom tallet opp i 217, der de fleste nye hus hadde to til to og en halv etasje.

2.3

Byutvidelsen 1878

Den hurtige veksten av boliger, innflyttere og institusjonene som fulgte etter de første 18 årene, viste at Rodeløkka var blitt en etablert bydel. Og når neste byutvidelsen kom i 1878 ble Rodeløkka godtatt som en del av byen, men fikk lav status som boligområder. Det ble ikke sett på med velvilje av Christianias borgere og administrasjon. De ønsket stedet rett og slett revet. Holdningen var at befolkningen enten kunne flytte inn i byen eller tilbake til stedene de kom fra. Forstadene fremsto som skjemmende, og de gjorde dessuten byen vanskeligere å forsvare militært. Rodeløkka og andre forstader vokste altså fram på tvers av myndighetenes ønsker, på initiativ fra enkeltpersoner som ikke hadde råd til å bygge hus i byen. Lokale institusjoner Til å begynne med hadde Rodeløkka kun én institusjon, nemlig skolen som ble anlagt i Gøteborggata i 1860. Skolen fantes på Rodeløkka i hele forstadsperioden. Det var ikke krav om at barna skulle gå på den skolen de sognet til, men det ser ut til at de aller fleste Rodeløkkabarn gikk på stedets skole. I 1875 var det 667 barn på Rodeløkka skole. Denne forstadsskolen hadde suverent flest elever, nest størst var Kampen skole med 387 elever. Etter innlemmelsen i byen i 1878 fikk Rodeløkka ny

skole, nemlig Sofienberg skole i Trondheimsveien, som åpnet i 1883. Skolekretsen endret seg nok opp igjennom årene, men for Rodeløkka barna var Sofienberg den lokale skolen. Lakkegata skole ble innviet i 1900 og Rosenhoff skole i 1917, slik at barn i strøk sør og nord for Rodeløkka fikk et nærmere skoletilbud. Også barn fra Grünerløkka gikk på Sofienberg skole til ut på 1920-tallet. Rodeløkken politistasjon ble etablert I 1877 i et trehus i sveitserstil i Tromsøgata 4. Huset står der fortsatt. Politidistriktet var området nord for Helgesensgate opp til Rosenhoff, bebyggelsen rundt Tverrgaten på Torshov og området mellom Trondheimsveien, Toftesgate og Fagerheimgaten. Brann og postdistrikt ble delt mellom Rodeløkka og Grünerløkka. Samme år som politistasjonen, stod den lokale kirken ferdig. Den fikk navnet Petrus kirke og står fremdeles den dag i dag, under navnet Sofienberg Kirke. Til forskjell fra Kampen, Vålerenga og Sagene, var det spesielt for Rodeløkka et verken kirken eller den nye skolen som kom etter byutvidelsen I 1878, hadde strøkets navn. Hvorvidt denne forskjellen bidro til å gi rodeløkkingene en mindre sterk lokal identitet enn det folk på Kampen, Vålerenga og Sagene fikk, er ren spekulasjon. Men kanskje fikk folk en fremmedfølelse for kirken og skolen som de ellers ikke ville ha hatt. Men det virker som om også rodeløkkingene følte en sterk lokal tilhørighet. De opplevde løkka som

en liten grend som lå for seg selv. Like fullt førte nok fraværet av en “Rodeløkka kirke” og “Rodeløkka skole” (etter 1883) til en svakere “merkevarebygging” av strøket i Christianiaborgernes bevissthet, enn tilfellet var for Kampen, Vålerenga og Sagene. Antakelig er dette mye av grunnen til at Rodeløkka navnet ikke er like godt innarbeidet i byens bevissthet som de tre øvrige nevnte. En ung befolkning med mange barn Etter etableringen i 1860 vokste Rodeløkka seg raskt til en folkerik forstad. I 1891 bodde det 4480 mennesker her, noe som trolig var en befolkningstopp. Senere gikk folketallet jevnt og trutt nedover, til 3033 mennesker i 1930. Når vi tar i betraktning at Christiania som helhet hadde drøyt 151 000 innbyggere i 1891, ser vi at Rodeløkkas andel ikke var så liten. I perioden 1875– 1891 økte forøvrig byens befolkning med omlag 55 000 personer, altså med godt over femti prosent. Statistiske data fra 1865 viser dessuten at befolkningssammensetningen i nye forstader som Rodeløkka var yngre enn Christianias øvrige befolkning, og at den raskt ble mer barnerik. Dette må bero på at byen og forstaden oppfylte ulike behov. Byen hadde et stort arbeidsmarked, og enslige arbeidssøkende ville sikkert bo så nær arbeidsplassen som mulig. Mens nyetablerte ektepar uten altfor god råd søkte til en forstad som Rodeløkka, som hadde rimelige boliger å tilby.

Små, trangbodde leiligheter Nøkterne statistiske tall vitner om en trangboddhet i forstadene som vi på den andre siden av tusenårsskiftet har vanskelig for å forestille oss. I 1891 var befolkningstettheten på Rodeløkka hele 20,6 personer per hus, som jo var ganske små. Bare tolv prosent av husene hadde færre enn seks beboere. Leilighetene var dessuten ikke store, mange på bare ett rom. I 1891 bodde det gjennomsnittlig 3,4 mennesker per rom på Rodeløkka, som dermed toppet trangboddhets-statistikken (på Vålerenga var gjennomsnittet 2,9 personer per rom og på Kampen 3,0 per-soner). Hovedårsaken til denne påtakelige trangboddheten var hovedstadens mangel på boliger, der særlig gårdeiere som oppførte hus med tanke på utleie, ble fristet til å lage mange og små leiligheter på bare ett eller to rom, der hele familier måtte bo. Men også eiere som bodde i sine egne hus, ble nødt til å ta inn leieboere eller innlosjerende for å avhjelpe en trang økonomi. Det var mange losjerende på Rodeløkka, datidens hybelboere. Dessuten var det vanlig at unge gifte par bodde hos den enes foreldre før de fikk råd til å kjøpe sitt eget krypinn.

Rodeløkkas Institusjoner

1. Rodeløkka Skole fra 1860-1883

Rodeløkkas institusjoner

n le en ga

a øg m

al M

2. Rodeløkka Politistasjon

ten

lg jel

ga org teb

Tro m

ate

en ei he nd

Tr o

ten ga

3. Sofienberg Kirke

n ate sø g

en Sn

ipp

dø

Gø se

t ga

ark

lge

rgP

fien

gate

s Verk

ten

ten ga

tad

lha

rls

Va rd

øg

ate

1 Rodeløkka Skole 2 Politistasjonen 3 Sofienbergkirke 4 Sofienbergskole

4. Sofienberg Skole

2.4

Industriens inntog

Utover på nittenhundretallet ble det etablert fabrikker på Rodeløkka. Strøket ble nærmest delt i to, ved at det i trehusbebyggelsen mot Trondheimsveien fantes småbedrifter og verksteder samt melkebutikker, mens det i Gøteborggaten og på Dælenenga var murhus som både rommet boliger og fabrikker. I 1915 var det seks fabrikker i strøket med mer enn hundre arbeidsplasser samt en rekke mindre bedrifter. Det dreide seg stort sett om næring- og nytelsesindustri og om mekanisk industri. Størst var Freia sjokoladefabrikk i Gøteborggata, som hadde 518 arbeidere i 1915 og 850 i 1936. Like bortenfor lå Bergene sjokoladefabrikk, som hadde 126 arbeidere i 1915. Karakteristisk for disse fabrikkene var at de sysselsatte mange kvinnelige arbeidere. Dette gjorde industriarbeid til den viktigste næringen for Rodeløkkas kvinner. Dermed jobbet relativt sett flere kvinner på Rodeløkka i industrien enn tilfellet var på Kampen og Vålerenga, selv om næringsstrukturen i disse bydelene var svært lik. I de første tiårene av nittenhundretallet gjorde industrialiseringen Rodeløkka til en arbeiderbydel, mens håndverkerpreget ble mindre fremtredende.

Helgesensgate med 136 arbeidere, Den Norske Naglefabrikk i Malmøgaten med 117 arbeidere, Rodeløkken maskin-verksted og jernstøperi i Stockholmsgaten med 54 arbeidere, Motorfabrikken Rapp med 34 ansatte samt Kolberg og Caspary i Gøteborggaten og Jakobsens maskinverksted. Alle tallene er fra 1915. Bekledningsindustrien var også godt representert, først og fremst med Kristiania Baand- og Lissefabrikk i Gøteborggaten med 219 arbeidere. Skofabrikken Norge i Teglverksgaten hadde 119 arbeidere, og Oslo Skofabrikk i Karlstadgaten hadde 58 arbeidere. (Også dette tall fra 1915.) Disse hadde sannsynligvis også mange kvinnelige arbeidere. Heller ikke trehusbebyggelsen var uten industriell produksjon utover på nittenhundretallet. I Tromsøgata kom bedriftene Hillestad renseri, Rodeløkkens Elektriske Kaffebrenneri, Støa Sennepsfabrikk og leverposteifabrikken Kronborg produkter. Snippen hadde bedriften Aktiv Kaffebrenneri, og i Trondheimsveien fantes Sæther Sæbefabrikk. I takt med industrialiseringens stadig større betydning i byen fikk Rodeløkka et sterkere preg av å være en arbeiderforstad.

Av større mekaniske bedrifter kan nevnes Gulowsens Motorfabrikk i Gøteborggaten med 174 arbeidere, De forenede Norske Lasse- og Beslagfabrikkers sliperi i

Kart over plassering til de ulike fabrikkene rundt og inni Rodeløkka

en at ng ne le

Dæ

en at

øg

m al

ten

g ell

ga org teb n

ate

en ei

Va rd

sv im he nd

n ate

øg

Tr o

n ga te

en ipp Sn

Tro ms ø

rke

Bo dø g

Gø

lge

erg

t ga

fie

e sgat Verk

ten

ten ga

tad

lha

rls

ate

n Fabrikkene rundt og inni Rodeløkka

Bilde av Langgaten og Kristiania Baand- og Lissefabrikk 18

2.5

Okkupasjon av Norge

Bilde av Christian Michelsensgate og Engelsborg borettslag

Saneringsplaner for Rodeløkka ble første gang utarbeidet i 1932. Oslo Bolig og Sparelag (OBOS) skulle bygge nye, moderne boliger. To av de tidligste OBOSprosjektene grenser til Rodeløkka, nemlig Engelsborg borettslag langs Trondheimsveien samt Tøyenhus borettslag rett nedenfor. De ble fullført under krigen, i 1941. Også langs Dælenenggata og Christian Michelsensgate skjøt fire-femetasjers boligblokker i rød tegl i været. Hadde ikke tyskerne okkupert landet i 1940, er det godt mulig at Rodeløkka ville ha bestått av denne typen blokker. Men ingen nye boligprosjekter ble satt igjen etter okkupasjonen i 1940. I 1942 feiret den nye Quisling-regjeringen sin maktovertakelse med et totalforbud mot bygging av privatboliger. Bygningsarbeiderne trengtes til andre ting - til å bygge bunkere og tyskerbrakker og alt det andre okkupasjonsmakten trengte til sine formål. En ny boligpolitikk I tretti- og førtiårene var fremskrittstroen sterk, og utbyggingsentusiastenes hensikter var gode. De ville få bort trangboddhet og elendige sanitære forhold ved å reise moderne boliger med innlagt vann og vannklosett som signaliserte den nye tiden. Utbyggingsentusiastene brukte tomgangstiden under krigen til å planlegge etterkrigstidens boliger. Denne plan-

Det nye forbildet: Drabantbyene. VĂ¤llingby i Sverige, New Towns i England og den fĂ¸rste norske drabantbyen Lambertseter.

leggingen av etterkrigstidens boligpolitikk foregikk diskré og ble til dels kombinert med illegalt arbeid. Dermed havnet mange utbyggingsentusiaster på Grini og det som verre var. Men planene forelå like fullt, og for Rodeløkkas del ble en gjeldende saneringsplan stadfestet i 1942 som bydelsplan. Blokker ut mot gatene i firkant rundt et grønt tun, det såkalte karréprinsippet, var malen. Engelstadblokkene er et godt eksempel på dette. Karréprinsippet ble opprettholdt i de siste, justerte saneringsplaner fra 1970-tallet. Når kommunen ikke gikk løs på Rodeløkka i de første tiårene etter krigen, skyldtes det langt på vei at utbyggingsentusiastene hadde fått en ny kongstanke: drabantbyene. Sverige fikk sin første drabantby, Vällingby, mot slutten av krigen, og denne ble et forbilde for Oslos byplanleggere. Inspirasjon ble også hentet fra de britiske «New Towns», som var nye byer utenfor de gamle. Et stort fortrinn med drabantby-konseptet var at man ikke trengte å rive før man bygget. Dermed unngikk man problemet med å skaffe dem som mistet boligene sine, nytt og eventuelt midlertidig tak over hodet. Ideen var nok å flytte folk fra saneringsstrøk som Rodeløkka til drabantbyene så snart de sto ferdige. Men den generelle bolignøden, som for en stor del skyldtes innflyttere fra andre deler av landet, gjorde at drabantbyene ble fylt opp så fort de sto der. Først ute var Lambertseter, som ble innflyttingsklar tidlig på femtitallet.

Håp i hengende snøre Selv om moderne, hygieniske leiligheter sto høyt i kurs på femti og sekstitallet, begynte etter hvert noen motstrøms tanker å melde seg. En av dem kom fra Byantikvaren, som i 1959 tok til orde for å bevare noen mindre deler av Rodeløkka. I 1962 ble kommunens administrasjon pålagt å undersøke mulighetene for bevaring, men året etter foreslo finansrådmannen sanering av det meste. I 1964 var bebyggelsens standard og antikvariske verdi blitt kartlagt, og Byantikvaren foreslo at ett mindre område skulle inngå i en «bevarende saneringsplan». Deretter utarbeidet byplankontoret alternative utkast til en reguleringsplan. I noen nye runder med justerte saneringsplaner var Byantikvaren på vikende front, slik at området som eventuelt skulle bevares, ble halvert. I 1968 ba Oslo Formannskap OBOS om å foreslå sanering av Rodeløkka. En ny husbankfinansiert bebyggelse var et absolutt krav. Arkitektkontoret F.S. Platou AS utarbeidet en analyse som anbefalte en utnyttelsgrad på 1,2 for Rodeløkka. Planene for et nytt og moderne Rodeløkka gikk nye runder i kommunens styre, og saneringsspøkelset ble stadig mer konkret for Rodeløkkas beboere.

2.6

Motstand og engasjement

I 1972 forelå analysen av planprinsipper for Rodeløkka som temmelig detaljert presenterte to-tre alternativer for et nytt Rodeløkka. Nå skulle mesteparten av Rodeløkka saneres og erstattes med blokker på tre til fem etasjer, alternativt med noe mindre rekkehus. Bare i området nederst i Langgata og Fjellgata samt gamle Snippen skulle eksisterende bygninger bevares. Men også her ble det planlagt å fortette boligmassen med diverse nybygg. Kommunen og Platou inviterte beboerne til et orienteringsmøte i lokalene til den tidligere Christiania Baand- og Lidsefabrik i Gøteborggata 8. Der fikk begge parter et sjokk. Først fikk beboerne sjokk da mange av dem så at akkurat deres hus var borte på plankartet, Saneringsspøkelset hadde svevd over Rodeløkka i førti år, men først nå gikk det opp for mange at de selv ville rammes. En vanlig holdning hadde nok vært at en sanering neppe ville omfatte sitt eget hus, men bare noen dårlig vedlikeholdte trehus i randsonen. Så da folk fikk se svart på hvitt at også deres hus var tenkt revet, ble det ramaskrik. Kommunen og Platou hadde ikke ventet en slik massiv og til dels ilsk uvilje fra beboerne, men snarere begeistring og takknemlighet. De skjønte rett og slett ikke at normale, oppegående mennesker kunne foretrekke nedslitte trerønner fremfor nye leiligheter med nok plass og alle bekvemmeligheter. Mange av trehusene hadde

ikke engang innlagt vann, og utedoer burde være en saga blott, iallfall i en by. Akkurat dette var ingen uenige i, men beboernes ønske var å rehabilitere trehusene til moderne trettiårsstandard og ikke bygge nytt. En enhetlig front mot sanering Det var ikke motstand mot alt som er nytt som lå til grunn for beboernes reaksjon. De likte seg på Rodeløkka, der de også bodde rimelig, noe som for mange var et hovedpoeng. De fryktet en langt høyere husleie i de nye leilighetene som eventuelt kom. Kanskje ville de ikke ha råd til å bo i dem, og dermed bli presset ut i en drabantby. Godt voksne folk som hadde bodd på Rodeløkka hele eller store deler av livet, lot seg ikke godvillig rykke opp med roten på dette viset. Dessuten hadde Rodeløkka fått et tilsig av yngre, nyinnflyttede beboere som så på de nedslitte trehusene med et helt annet blikk. Disse var gjerne studenter og folk i frie yrker, som arkitekter og sosiologer. For dem representerte trehusene ikke bare armod og en forgangen tid man ville bort fra, men en verdifull arkitektonisk og kulturell arv som meget vel kunne få et nytt og bedre liv. De innså hvor pittoresk strøket ville bli bare husene ble rehabilitert, og de støttet Byantikvarens ønske om å bevare iallfall noe av Rodeløkka. Bortsett fra at Byantikvaren ikke gikk langt nok. Parolen måtte i stedet bli: Rehabiliter hele Rodeløkka på beboernes vilkår!

Motstanden mot saneringsplanene ble kraftfull og langvarig, med høylytte protester i skrift og tale og demonstrasjonstog ned til rådhuset. Også husokkupasjon ble brukt som et tiltak mot gårdeiere som lot sine trehus stå tomme og forfalle, slik at de raskt ble kondemnert. Alle gode krefter gjorde felles sak - gamle Rodeløkka-beboere og de nyinnflyttede, arbeidsfolk og akademikere, grunneierforeningen og leieboerforeningen. En ny fremtid som «spesialområde bevaring» I siste halvdel av syttitallet ble saneringsplanene trukket og mesteparten av Rodeløkka fikk status som ”spesialområde bevaring”. Dette innebar at noen enkeltstående trehus i randsonen ble vedtatt revet, men det sentrale Rodeløkka skulle stå. Statusen som ”spesialområde bevaring” gav, i motsetning til et fredet område ville gitt, beboerne lov til å endre på fasaden samt oppføre tilbygg om Byantikvaren godtok det. Dette var en stor seier for beboerne.

Arkitektkontoret F.S. Platou sine tegninger fra et av kvartal på Rodeløkka. Alternative løsninger for utnyttelsesgrad.

Ved inngangen til åttitallet hørtes hamring og saging over hele Rodeløkka. Kommunen solgte hus som de hadde kjøpt opp tilbake til beboerne, som øyeblikkelig startet rehabiliteringen. Endelig våget folk å sette husene sine i stand og foreta nødvendig innvendig modernisering. En ny optimisme rådde grunnen, som på to tiår forvandlet Rodeløkka fra å være et dunkelt slumområde til å bli et attraktivt nabolag på Oslos beste østkant.

Bilder fra Motstanden - folkeengarsjementet

3.0 Refleksjon De seks hendelsene som er trukket frem i denne oppgaven viser at Rodeløkka har vært gjennom flere ulike urbane prosesser gjennom historien. Det startet med den raske veksten av boliger og beboere på Rodeløkka, som kom av befolkningsoverskuddet og arbeidsledighet på bygdene på midten av attenhundretallet. Allerede i 1878 var Rodeløkka så godt etablert med næring, småindustri, handel og institusjoner, at det var vanskelig for myndighetene å avvikle området eller stoppe tilstrømningen av flere innflyttere da Rodeløkka skulle innlemmes som en del av Christiania. Da den lokale fabrikkindustrien etablerte seg i utkanten av Rodeløkka på nittenhundretallet, var nok ikke dette tilfeldig. Her så fabrikkeierne muligheten til å dra nytte av lokal arbeidskraft. Slik gikk Rodeløkka over til å bli en arbeiderbydel med en viktig funksjon i samfunnet. På nittentrettitallet fikk Rodeløkka sitt første møte med myndighetene, siden byutvidelsen i 1878. Men de nye saneringsplanene ble utsatt på grunn av okkupasjonen av Norge. Det er ingen tvil om at Rodeløkka hadde sett veldig annerledes ut hvis dette ikke hadde skjedd. I de to første etterkrigstiårene gikk ressursene og fokuset til Oslo kommune og Oslo bolig og sparelag hovedsaklig 26

til byggingen av drabantbyene. Dette utsatte planene for saneringen av Rodeløkka ytterligere fram til 1968, da Arkitektkontoret F.S. Platou begynte planleggingen av et helt nytt Rodeløkka. Men tidene hadde endret seg på Rodeløkka og en ny samfunnsgruppe hadde inntatt de gamle trehusene. Disse var resurssterke og engasjerte personer, som slo hardt ned på det nye saneringsforslaget som ble presentert i 1972. De så hvor viktig bevaringen av dette kulturhistoriske bylandskapet var. Med engasjementet og diskusjonen klarte de å sette en stopper for planene til kommunen. I dag er Rodeløkka nærmest det man kan kalle et villastrøk. Flotte, totalrenoverte trehus med koselige hager og rolige gater. Det er finnes verken butikker eller andre virksomheter i husene, som heller ikke blir bebodd av 20 men kanskje 4 personer hver. At dette en gang har vært et slumområde, er vanskelig å tro.

Konklusjon Som svar på problemstillingen innledningsvis, om hvorfor Rodeløkka er blitt bevart, ser vi nå at det tildels har vært dens beliggenhet, men også historiske hendelser, pengemangel og enkeltpersoners brennende engasjement som har reddet Rodeløkka fra riving og store forrandringer. Men når man så ser på hvordan Rodeløkka en gang var og hvordan det er i dag, melder det seg plutselig et nytt spørsmål: har Rodeløkka egentlig blitt bevart? For det som står i dag er mye av den originale arkitekturen og gatestrukturen. Men det er slutt på de tider da husene var umalte, falleferdige og gatene fulle av håndverkere og fabrikkarbeidere. Det er lett å se at Rodeløkkas tidligere beboere har blitt byttet ut over de siste tretti – førti årene, grunnet vekst og spekulasjon på boligmarkedet. Så, som en kulisse kan man vel si at Rodeløkka har blitt bevart. Men innholdet er byttet ut. Og som på så mange sentrumsnære, østkantområder i Oslo har det også på Rodeløkka skjedd en gentrifisering. Det er kanskje et lite paradoks, at de nyinnflyttede, engasjerte personene som reddet Rodeløkka fra sanering på syttitallet, skulle være de samme som skapte en ny epoke i det sosiale bomiljøet på Rodeløkka.

Det er jo også et faktum at klasseskillet i Norge ikke er så stort lenger. Vi har fått en stor middel klasse som er delt inn i en øvre og nedre del. En utfordring blir da diskusjonen om det bør være et humanetisk imperativ i byutviklingen, hvor man inkluderer underpriviligerte sosiale grupper i planleggingen av sentrums nære områder. Dette blir jo en politisk og moralsk diskusjon om hvem som skal få bo i sentrum av byen. En diskusjon hvor det er vanskelig å forestille seg at offentlige og private investorer kommer til å bøye seg for et alternativ for en mer sosialt utjevnet by, til fordel for rask økonomisk profitt. Rodeløkka gir oss et eksempel på hvordan de som har vernet om bydelen, selv for svi for kampen de den gang førte. For selv om Rodeløkka ble bevart, er det nå en resurssterk middelklasse, for ikke å si en kulturell overklasse, som nå bor i disse husene. Spørsmålet man kanskje bør stille seg i fremtiden, er vel hvordan også menneskene som bor på stedet kan yte godt av de positive forrandringene som skjer – i stedet for å bli byttet ut så snart fornyelsen er gjennomført?

Bilder av RodelĂ¸kka i dag

4.0 Litteraturliste Bøker 1:Brekke, Nils Georg (2003) Norsk arkitekturhistorie. Det Norske Samlaget 2:Huse, Tone (2011) Tøyengaten-Et nyrikt stykke Norge. Flammeforlag 3:Sæter, Oddrun (2005) Byen som symbolsk rom. Byggforsk 4:Gehl, Jan (1971) Livet mellom husene. Arkitektens forlag 5:Martinsen, Solveig (1989) En forstad og en bydel (1860-1930) Internett 1:www.snl.no 2:www.wikipedia.org 3:www.rodelokka-vel.no 4: www.siljeholt.no