cinemateket programkatalog nr. 99 mars/april 2014
2/2014
NILS MALMROS • ABDELLATIF KECHICHE • EURODOK • ROMA I FILMEN OG FILMEN I ROMA • ESKIL VOGT VELGER FILM • ELMGREEN & DRAGSET velger film cinemateket 6 | 2012 1
S. 18 ALI HA GLI OCCHI AZZURRI Claudio Giovannesi S. 45 ARIZONA jr Joel Coen S. 44 AS THE PALACES BURN Don Argott S. 33 ATTENBERG Athina Rachel Tsangari S. 25 BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN Abdellatif Kechiche S. 12 BRUDEFERDEN I HARDANGER Rasmus Breistein S. 47 DARK STAR John Carpenter S. 19 DEN STORE SKJØNNHETEN Paolo Sorrentino S. 42 DOM OVER DØD MANN Jan Troell S. 49 DONNIE DARKO Richard Kelly S. 10 DRENGE Nils Malmros S. 37 FALSTAFF Orson Welles S. 7 FEAR AND DESIRE Stanley Kubrick S. 17 FELLINIS ROMA Federico Fellini S. 42 FRONTLINE CLUB Diverse S. 19 FUORISTRADA Elisa Amoruso S. 39 GRADUAL SPEED Els van Riel S. 37 HAMLET Grigorij Kozintsev S. 47 HØSTSONATEN Ingmar Bergman S. 46 I ET ÅR MED 13 MÅNER R.W. Fassbinder S. 42 I LOSSENS TIME Søren Kragh-Jacobsen S. 35 IF YOU BUILD IT Patrick Reardon S. 50 KIDS RETURN Takeshi Kitano S. 11 KjÆRESTESORGER Nils Malmros S. 11 KJÆRLIGHETENS SMERTE Nils Malmros S. 10 KUNNSKAPENS TRE Nils Malmros S. 17 LA DOLCE VITA Federico Fellini S. 25 LA GRAINE ET LE MULET Abdellatif Kechiche S. 21 LADYKILLERS, THE Alexander Mackendrick S. 10 LARS OLE 5.C Nils Malmros S. 7 LAST DETAIL, THE Hal Ashby S. 24 L’ESQUIVE Abdellatif Kechiche S. 37 LOVE’S LABOUR’S LOST Kenneth Branagh S. 45 M*A*S*H Robert Altman S. 17 MAMMA ROMA Pier-Paolo Pasolini S. 12/35 MANNEN MED FILMKAMERAET Dziga Vertov S. 33 MASKEN Peter Bogdanovich S. 6 MATTERHORN Diederik Ebbinge S. 15 METAMORPHOSEN Sebastian Mez S. 46 MORDERENGELEN Luis Bunuel S. 39 NOSTALGIA Hollis Frampton S. 39 OFFICE BAROQUE Gordon Matta-Clark S. 6 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch S. 46 OPENING NIGHT John Cassavetes S. 47 PARIS, TEXAS Wim Wenders S. 33 PERSONA Ingmar Bergman S. 18 PEZZI Luca Ferrari S. 33 PROVIDENCE Alain Resnais S. 37 RAN Akira Kurosawa S. 18 RAZZABASTARDA Alessandro Gassman S. 37 RICHARD III Laurence Olivier S. 17 ROM - ÅPEN BY Robert Rossellini S. 37 ROMEO + JULIE Baz Luhrman S. 19 SACRO GRA Gianfranco Rosi S. 15 SECRET LIFE OF URI GELLER - PSYCHIC SPY?, THE Vikram Jayanti S. 33 SEE NO EVIL, HEAR NO EVIL Arthur Hiller S. 15 SEPIDEH - REACHING FOR THE STARS Berit Madsen S. 10 SKJØNNHETEN OG UDYRET Nils Malmros S. 21 SONG OF NORWAY Andrew L. Stone S. 15 SPIRIT OF 45, THE Ken Loach S. 33 STARDUST MEMORIES Woody Allen S. 15 STREAM OF LOVE Ágnes Sós S. 39 SUBSTRATE (UNDERGROUND DAILIES) Gordon Matta-Clark S. 18 TANTI FUTURI POSSIBILI Gianfranco Rosi S. 44 TAUSE VITNER Tim Hunter S. 50 TROLL I ESKE Overraskelse! S. 44 TWIN PEAKS: FIRE WALK WITH ME David Lynch S. 45 TYVEN I BAGDAD Raoul Walsh S. 29 UNDER JORDEN Emir Kusturica S. 24 VENUS NOIRE Abdellatif Kechiche S. 18 VI HAR EN PAVE! Nanni Moretti S. 24 VOLTAIREs SKYLD Abdellatif Kechiche S. 11 Å KJENNE SANNHETEN Nils Malmros
side 16
innhOld 2 ALFABETISK TITTELOVERSIKT 3 INNHoLDsoversikt 4 ARRANGEMENT OG INFO 5
HVA ER et cinematek?
6
månedens film
Jim Jarmusch er tilbake med Only Lovers Left Alive og vi har hentet inn den originale publikumsfavoritten Matterhorn.
7 månedens Klassiker
Se Hal Ashbys The Last Detail der Jack Nicholson briljerer og Stanley Kubricks første spillefilm Fear and Desire.
8 NILS MALMROS
Kinoaktuelle Nils Malmros besøker Cinemateket i mars og vi viser syv av hans beste filmer.
12 STUMFILMKONSERTEN Se Mannen med filmkameraet med levende musikkakkompagnement av Kjetil Schjander- Larsen og Brudeferden i Hardanger akkompagnert av det franske bandet Sibiel.
14 EURODOK
Den 13. utgaven av dokumentarfilmfestivalen i Oslo.
16 ROMA I FILMEN – FILMEN I ROMA
To dagers seminar og filmserie med nye og gamle filmer om Roma.
20 FILMSALONGEN
Per Haddal inviterer til filmvisninger og et møte med Toralv Maurstad.
side 8
side 12 side 6
22 ABDELLATIF KECHICHE
Vi viser fem av filmene til den fransk-tunistiske filmskaperen.
25 KALENDER
Oversikt over alle visningene i programperioden.
29 ROCK NOIR
The Lucky Bullets er gjestekuratorer og har plukket ut Emir Kusturicas Under jorden.
30 ESKIL VOGT VELGER FILM
Eskil Vogt har plukket ut seks filmer som på ulikt vis er forbundet med hans film Blind.
35 DESIGN OG ARKITEKTUR PÅ STORT LERRET
Filmer med fokus på tema innen arkitektur og design.
43 POPULÆRKULTURELL KOMPETANSE
Erlend Rydning og Aksel Kielland foredrar om superhelter.
44 INFERNO FILM
Tre mørke filmopplevelser.
45 TORSDAGSFILMEN
Torsdagsfilmen vender tilbake.
46 ELMGREEN & DRAGSET VELGER FILM
Seks filmer håndplukket av den Osloaktuelle kunstnerduoen.
49 OSLO OPEN
Kunstfilmer under kunstfestivalen.
36 WILLIAM SHAKESPEARE PÅ FILM
49 FACES, SURFACES AND INTERFACES
Vi markerer 450-årsjubileet for Shakespeare fødsel med å vise seks briljante filmadapsjoner.
32 DEN FØRSTE VERDENSKRIGen
Sju filmer om den første verdenskrigen.
38 THE DREAM THAT KICKS
Kurator Greg Pope presenterer kunstfilm og filmkunst.
40 OSLO SCREEN FESTIVAL
Ny utgave av den internasjonale videokunstfestivalen.
En kveld som setter kuratorrollen i fokus.
49 PUBLIKUMS ØNSKEFILM
Basert på deres ønsker.
50 TROLL I ESKE
Cinematekets overraskelsesfilm.
50 SPESIALVISNING Kitanos Kids Return fulgt av et foredrag om samfunnsutviklingen i Japan siden 1990-tallet.
42 DISTRIBUSJON AV NORDISK FILM
50 NORSK KORT
To nordiske titler i anledning seminar om filmdistribusjon.
42 FRONTLINE CLUB OSLO
Et nytt politisk-kulturelt debattforum med ukentlige dokumentarfilmvisninger.
Nye og nyskapende norsk kortfilmer.
51 INFORMASJON
Praktisk informasjon og kontaktdetaljer.
arrangement og info
STUMFILMKONSERT MED FRANSKE SIBIEL
MØT NILS MALMROS! Onsdag 5. mars kl. 18.00 kommer den danske auteuren Nils Malmros, kinoaktuell med sin nyeste film Sorg og glede, til Cinemateket. Først vil han møte Kalle Løchen til en samtale, deretter viser vi hans film Skjønnheten og udyret fra 1983.
Onsdag 30. april kl. 18.00 inviterer vi til stumfilmkonsert med den franske trioen Sibiel. Da fremfører de Jean-Philippe Feiss’ musikk til Rasmus Breisteins Brudeferden i Hardanger. Med klassisk instrumentering gir Sibiel oss et moderne og elegant lydbilde, hvor det vakre og melodiske stadig blir utfordret av disharmoniske antydninger. Særlig effektivt blir dette til levende film, hvor musikken deres ofte antar et nærmest fortellende preg, nært knyttet til stemninger i filmen. Anbefales!
SERIE OG SEMINAR OM ROMA OG FILMEN ESKIL VOGT OG CINEMATEKET Eskil Vogt er kinoaktuell i disse dager med spillefilmdebuten Blind. Ikke bare er Cinemateket location i filmen, Eskil Vogt har lang fartstid som cinematekpublikummer, og har plukket ut noen av sine favorittfilmer, samt andre titler som har en relasjon til Blind. Les intervjuet med ham på side 30 til 32.
4 cinemateket 2 | 2014
Sammen med Universitetet i Oslo, Det italienske kulturinstituttet og Den internasjonale filmfestivalen i Roma inviterer vi til filmserie og filmseminaret «Roma i filmen og filmen i Roma» fredag 4. og lørdag 5. april. Seminaret åpnes av Marco Müller, kunstnerisk leder for Den internasjonale filmfestivalen i Roma, som også har kuratert serien med filmer som følger seminaret, med et eksklusivt utvalg av eldre og nyere spillefilmer og dokumentarer. Legg merke til at seminaret åpnes med fjorårets Venezia-vinner, den fantastiske dokumentaren Sacro GRA av Gianfranco Rosi.
hva er et cinematek?
HVA ER ET CINEMATEK? Et cinematek er en kino som er knyttet til et filmarkiv. Betegnelsen stammer fra Cinémathèque Française i Paris, grunnlagt 1936 av Henri Langlois og Georges Franju. Dette var den første store filmsamlingen som ble gjort offentlig tilgjengelig. Et cinematek viser filmer av kunstnerisk eller historisk interesse og andre filmer som ikke kommer i ordinær filmdistribusjon. I praksis har cinematekene også fungert som en slags filmskole, som har gjort det mulig for kommende filmskapere å se og derigjennom lære om film. I løpet av et år viser Cinemateket rundt 500 unike titler. Gjennom medlemskapet i film-arkivorganisasjonen FIAF, har Cinemateket eksklusiv tilgang på film fra filmarkiv over hele verden. Filmene blir stort sett presentert i en kontekst, gjennom en serie eller et fast visningskonsept. Fra tid til annen inviterer vi også til foredrag eller får besøk av filmforelesere, filmkunstnere eller filmskapere.
HVORDAN VISES FILM HER? I katalogen bruker vi ofte ordet arkivkopi. En slik kopi er som regel en film som har gått på kino, og som siden er deponert eller gitt til et filmarkiv. For å få tilgang til disse arkivkopiene, må man installere utstyr og fasiliteter for å ta best mulig vare på arkivkopiene. Flere av dem kan være preget av å være vist mange ganger, og de må behandles med omhu og respekt. En spillefilm er delt opp i såkalte akter på ca. 20 minutter hver. Således vil en spillefilm typisk bestå av fem til syv akter. Arkivkopier kan ikke skjøtes sammen på større spoler, den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF har bestemt at arkivkopier skal kjøres enkeltvis. For å unngå pause i filmen må vi derfor ha to kinomaskiner, og maskinisten skifter da rull hvert 20. minutt. En perfekt forestilling er når publikum ikke legger merke til maskinistens arbeide.
Noen filmer er svært vanskelige å få tak i, og finnes kanskje bare i noen få eksemplarer rundt omkring i verden. Cinemateket har unik tilgang til disse, og kan i hvert program vise filmer du svært sjeldent får sett i sin originale form. Noen ganger er filmen så preget av tidens tann, at det stiller store, og noen ganger nær umulige krav til maskinisten for å gjennomføre en perfekt forestilling. Det kan være fysiske skader på filmkopien som kan resultere i filmbrudd, det kan være krymping som medfører ustabilt bilde eller ullen lyd. Vi velger å vise disse kopiene, fordi det på tross av skjønnhetsfeil, er en unik opplevelse å se filmhistoriens perler på ekte film, et medium som ingen digitale formater kan erstatte. Jan Eberholst Olsen jobber som kinoinspektør ved Norsk filminstitutt cinemateket 2 | 2014 5
MÅNEDENS FILm I konseptet Månedens film viser vi nye filmer som ellers ikke får kinodistribusjon i Norge, men som vi mener er så gode og interessante at de likevel fortjener å bli vist. I mars måned har vi gleden av å sette opp evig uavhengige Jim Jarmuschs siste film, Only Lovers Left Alive. Den amerikanske regissøren er tilbake, og det i en genre han aldri har prøvd seg på før: vampyrfilm! Resulatet er selvsagt glitrende, mange mener at filmen er en av hans aller beste. Så i april byr vi på Matterhorn, filmen som for mange har kom-
met brått inn fra venstre og tatt dem med storm. På Twitter har man kunnet lese meldinger som: «Funny, beautiful, moving, interesting! A must see! Delightful & passionate», «Don’t know whether to cry or laugh: Brilliant! Best Dutch film produced ever!» og «Do grab a chance to see #matterhorn my favourite film of last year. Utterly brilliant, warm, moving & funny». Matterhorn har noe helt spesielt ved seg, den er en miks av naivitet og autentisitet, uventende krumsping, Bach, genever, sorg og glede. Du kan rett og slett ikke gå glipp av den.
Only Lovers Left Alive
matterhorn
USA 2013, Regi: Jim Jarmusch
Nederland 2013, Regi: Diederik Ebbinge
Med: Tom Hiddleston, Tilda Swinton, Mia Wasikowska, John Hurt
Med: Ton Kas, René van ‘t Hof, Porgy Franssen
Engelsk tale, svensk tekst, DCP, farger, 2t 2min
Nederlandsk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 1t 28min
TOR 6. MARS KL. 18.00, FRE 7. MARS KL. 21.00, SøN 9. MARS KL. 21.00,
SØN 13. APRIL KL. 19.00, tir 15. APRIL KL. 19.00, ONS 16. APRIL KL. 21.00,
TIR 11. MARS KL. 20.00, ONS 12. MARS KL. 21.00, FRE 14. MARS KL. 21.00,
TIR 22. APRIL KL. 19.00, ONS 23. APRIL KL. 21.00, TOR 24. APRIL KL. 20.45,
SØN 16. MARS KL. 18.30, TIR 18. MARS KL. 18.30, TIR 25. MARS KL. 21.00,
FRE 25. APRIL KL. 20.00, SØN 27. APRIL KL. 19.00, TIR 29. APRIL KL. 20.00,
FRE 28. MARS KL. 21.00
ONS 30. APRIL KL. 21.00
En ny Jim Jarmusch-film er alltid en begivenhet, og fortsatt, etter mer enn 30 år som regissør, er han i stand til å overraske. Hvem ville trodd at hans nyeste film skulle være en vampyr-film? Men hvorfor ikke? Han har definitivt jobbet innenfor etablerte genrer før, som western og krim, for så å vri filmen ut av konvensjonenes klamme klør og lande noe som er hans helt eget. Så også med Only Lovers Left Alive. Vampyrfilmen har potensiale til å dvele ved ganske store og essensielle spørsmål omkring den menneskelige eksistens, og ved å ha hovedpersoner som er 3000 år gamle kan man definitivt reflektere over historiens gang og hva som rører seg i menneskesinnets innerste gjemmer. Det er altså ikke noen horror-film Jarmusch har vært interessert i å lage, selv om han erklærer sin fascinasjon for vampyrgenrens mange store klassikere. To fortapte sjeler møtes igjen etter lang tids adskillelse – symbolsk nok med navnene Adam og Eva. Blodtørstige er de nok, men som i alle Jarmuschs filmer er det outsiderens desperate jakt etter et felleskap og en plass i tilværelsen som er hovedtema. Det visuelle er alltid lekkert hos Jarmusch, men denne gang har han virkelig overgått seg selv. Foto, design, fargepalett og utsnitt er utsøkt og gir troverdighet til en historie om to eldgamle, sofistikerte sjeler.
Matterhorn er annerledes det meste du noen gang har sett på kino, absurd, men fylt av en unik varme, stilisert, men uventet rørende. Middelaldrende Fred lever et stille og ytterst rutinepreget liv. Huset er rent og ryddig, håret vannkjemmet, middagen serveres presis klokken seks, og inntas i ensomhet. Hver søndag går han i kirken. En dag dukker en mann opp på stedet der Fred bor. Fred har sett ham før, og mener at han er en lurendreier. Litt ugressluking er en passende straff for den slags. Etterpå inviterer han til middag. Den ukjente har ingen hast med å komme seg av gårde og Fred lar ham bli. Den ukjente har et begrenset vokabular, men er glad i dyr. Det viser seg at han er en racer på å imitere dyrelyder. De to begynner å underholde i barnebursdager med sang og dyreimitasjoner, til stor suksess. Samtidig åpner Fred opp for tanker om fortiden sin. Og i landsbyen ulmer opprøret, provosert av de to mennenes samboerskap. Diederik Ebbinges spillefilmdebut Matterhorn hadde premiere på filmfestivalen i Rotterdam i 2013, og vant publikumsprisen der. Siden har Ebbinges originale film om ensomhet og kjærlighet begeistret og beveget folk i land etter land. «Selv om historien på ingen måte er selvbiografisk, ser du rett inn i sjelen min. Jeg kan ikke forklare hvorfor det er slik, og det er nettopp derfor jeg ønsket å lage denne filmen,» har Ebbinge forklart. Noe av filmens utrolige kraft ligger nettopp i dette, at Ebbinge har lykkes i å transformere egne følelser til en uvanlig filmfortelling som treffer publikum rett i hjertet.
6 cinemateket 2 | 2014
g
MÅNEDENS klassiker Månedens klassikere er filmhistoriske perler som foreligger i nye eller restaurerte versjoner. Denne gangen har vi valgt ut to filmer som er eksempler på tidlige verk i to svært ulike karrierer. Hal Ashby hadde bare gjort to filmer tidligere, inkludert Harold and Maude, da han ble overtalt av Jack Nicholson til å regissere The Last Detail, som var basert på Daryl Ponicsans briljante bok og som Nicholson ivret etter å få laget.
Den andre filmen som vi har plukket ut, er Stanley Kubricks debutfilm, Fear and Desire, laget for 10 000 dollar i 1953. Dette er en film svært få har sett, ettersom Kubrick var misfornøyd med den, og gjorde sitt ytterste for å hindre filmen i å bli vist. Dette til tross for at de fleste kritikerne så et åpenbart talent utfolde seg allerede da.
The Last Detail
Fear and Desire
USA 1973, Regi: Hal Ashby
USA 1953, Regi: Stanley Kubrick
Med: Jack Nicholson, Otis Young, Randy Quaid, Clifton James
Med: Frank Silvera, Kenneth Harp, Paul Mazursky, Steve Coit, Virginia Leith
Engelsk tale, utekstet, DCP, farger, 1t 44min
Engelsk tale, utekstet, DCP, sort-hvit, 1t 2min
TOR 27. MARS KL. 18.00, FRE 28. MARS KL. 20.00, SØN 30. MARS KL. 20.30,
SØN 30. MARS KL. 18.00, TIR 22. APRIL KL. 18.00, fre 25. APRIL KL. 19.00,
TIR 1. APRIL KL. 18.00, ONS 2. APRIL KL. 18.00
SØN 27. APRIL KL. 16.15, ONS 30. APRIL KL. 21.00
Jack Nicholson var et hett navn tidlig på 70-tallet etter Easy Rider. Han tok selv initiativet til The Last Detail, som var så grov i språket at produksjonsselskapet Colombia først nektet å lansere den i USA. Men det var før Nicholson fikk prisen for beste mannlige hovedrolle i Cannes, som takk for skuespillerinsatsen i den. Nicholson selv beskrevet dette som sin beste rolle, og likte dårlig at den bare innbrakte ham én nominasjon til Oscar. Men filmen har mange kvaliteter i tillegg til hovedrolleinnehaveren. Den er en slags tragisk dramakomedie, full av vindskeiv sosialrealisme og besk samfunnskritikk. En brautende og slibrig marinefilm, som samtidig er bittert «antimarine». Resultatet er en sterk film om tapt uskyld. De to marinesoldatene Buddusky (Nicholson) og Mulhall har fått i oppdrag å frakte en ung soldat til fengselet. Den 18 år gamle Meadows er dømt til åtte års fengsel for å ha rappet førti dollar fra en innsamlingsbøsse. Meadows skal tas for å statuere et eksempel. På veien blir de tre godt kjent, og vi får ta del i den indre konflikten de to fangevokterne opplever. De vet at gutten aldri kan vinne en kamp mot systemet og urettferdigheten, og bestemmer seg for å gi den unge fangen en smak på den friheten han snart må gi fra seg.
Stanley Kubrick ble tidlig anerkjent som filmatisk geni, og hadde senere ikke noe imot å bygge opp under denne myten om seg selv. Men han var ikke begeisteret for sin første spillefilm, laget da han var 24, og av ham selv beskrevet som kjedelig, pompøs og amatøraktig. Flere anerkjente kritikere i samtiden tok likevel godt imot filmen, og spådde at dette kunne bli begynnelsen på en stor filmkarriere. I ettertid prøvde Kubrick å hindre at filmen ble vist, og han skal derfor også ha kjøpt opp 35mm-kopier av den. Dette bidro naturligvis bare til å øke interessen for filmen, som for et par år siden endelig ble restaurert og digitalisert. Konklusjonen i dag er vel at selv om dette på ingen måte er noe mesterverk, er det ikke vanskelig å merke mesterens klo allerede i første forsøk. Filmen ble laget praktisk talt uten budsjett etter et manus av en venn, og Kubrick sto selv ikke bare for regi og foto, men også lyd og klipping, med kona som eneste medarbeider på settet. Filmen skildrer fire soldater som krasjlander i et ubestemmelig land i en ubestemmelig krig. De tar en ung, lokal fiendejente som gissel. Akkurat som Kubricks senere krigsfilmer, handler Fear and Desire om hvordan krig setter i gang en irrasjonell kjede av begivenheter. Et must for alle beundrere av Stanley Kubrick, og alle som ønsker å oppleve det som var begynnelsen av et stort filmforfatterskap.
cinemateket 2 | 2014 7
NILS MALMROS Nils Malmros er igjen aktuell med det voldsomt gripende dramaet Sorg og glede, som er basert på tragedien som rammet ham og han familie. Cinemateket får besøk av Malmros 5. mars og viser i alt syv av hans beste filmer i mars og april. Legesønnen Nils Sigurd Malmros (født 5. oktober 1944 i Aarhus), ønsket i sin ungdom å bli møbeldesigner, men så fikk han se François Truffauts film Jules et Jim (1962) og ville heller lage film. Dette bekymret faren, som heller ønsket at sønnen gjorde «noe seriøst», som for eksempel å bli lege som ham selv. Men Nils Malmros var fast bestemt på å bli filmskaper. Så kom faren på den gode ideen: hva om han skaffet sønnen et 16mm Bolex-opptakskamera, så ville sønnen med tiden nok bli lei guttedrømmene sine. Så feil kan selv en velutdannet far ta. Nils Malmros lekte og koste seg med sitt nyervervete kamera. Den nevedyktige unggutten forbedret utstyret så godt han kunne og med de midlene han hadde. Blant annet bygget han en blimp, et lyddempende skjold som hindrer lyden fra kameraet fra å komme med på den ferdige filmen. 8 cinemateket 2 | 2014
I sin ungdom skapte Malmros sammen med sine venner små teaterstykker og han var ofte selv med som skuespiller. Det var på denne måten at Malmros fikk en slags forståelse av skuespilleryrket. Samtidig gikk det fort opp for Malmros at det var dyrt å lage sine egne filmer. Han trengte en inntekt. Av den grunn begynte han å studere medisin, slik at han kunne få vakter på sykehuset og derved finansiere filmene sine og samtidig glede sin far – to fluer i en smekk! Det var mye gjennom sine hyppige kinobesøk at Nils Malmros lærte seg regissøryrket. Under hele gymnasietiden på Århus Katedralskole og senere mens han studerte medisin, gikk Malmros mye på kino. Selv den dag i dag pleier den cinefile Malmros fortsatt sine filminteresser ved blant annet å være en hyppig gjest på Aarhus’ fantastiske artkino «Øst for Paradis» – en av Nord-Europas fineste.
En mærkelig kærlighed (1968) var Malmros’ debutfilm. Den gikk to dager i Aarhus og to dager i København, siden har så og si ingen sett den. Malmros selv karakteriserte den som ambisiøs og umoden. Han snakker gjerne om filmen, men synes ikke at den bør vises igjen. Da en festival insisterte på å få se den for å få satt den opp i en komplett Malmros-retrospektiv, stoppet festivaldirektøren selv filmen etter å ha sett den kun i en kort stund, og sa at det var helt i orden at den ikke ble vist. Da Malmros en gang fikk et spørsmål om hvilke av sine filmer han likte best, svarte han klokelig at på samme måte som foreldre elsker alle sine barn og setter ingen av dem foran den andre, så gjør han det samme med sine filmer. Malmros’ store filminteresse gikk på bekostning av medisinstudiene, som han brukte hele 23 år på å fullføre. Nils Malmros fikk først sin medisinske embedseksamen så sent som 1987. Da hadde han skapt fem vellykkede helaftens spillefilmer og en kortfilm, blant disse den prisbelønte Kunnskapens tre (1981). Innspillingen av denne, samt
Skjønnheten og udyret (1983), er for øvrig skildret i Sorg og glede. I dag er Nils Malmros lege, og en av Nordens fineste og største auteurer. Han er nok mest kjent for sine «selvbiografiske» filmer, men også for den interskandinaviske filmen Barbara (1997), etter romanen av den dansk-færøyske forfatteren Jørgen-Frantz Jacobsen fra 1939, med Anneke von der Lippe i hovedrollen. Malmros er en kreativ person, på mange felt. De fleste møblene hjemme hos ham er ting han selv har laget. I Nils Malmros’ hjem står flere store filmpriser rundtomkring, på en beskjeden måte. Malmros er på ingen måte en påtrengende person og dette er noe som reflekteres i filmene hans. Vil man vite mer om Nils Malmros, bør man gå og se filmene hans. Tito Pannaggi
cinemateket 2 | 2014 9
Nils Malmros 05.03 - 13.04
Lars Ole, 5C Danmark 1973, Regi: Nils Malmros Med: Søren Rasmussen, Knud Randa Frank Nielsen, Anne-Marie Udsen, Lars Randrup Mikkelsen Dansk tale, utekstet, 35mm, farger, 1t 27min
ONS 26. MARS KL. 18.00, TIR 1. APRIL KL. 20.00
kunnskapens tre Lars Ole, 5C var Nils Malmros sin gjennombruddsfilm, og den er på sett og vis inspirert av Truffauts På vei mot livet, men den er på ingen måte en kopi av den. Her møter vi ungdom i tolvårsalderen og får oppleve verden fra deres ståsted, deres usikre forsøk på å få oppleve kjærligheten og de forskjellige maskene de prøver å gjemme seg bak. Filmen er den første i en triologi, etterfulgt av Drenge (1977) og Kunnskapens tre (1981). Utrolig nok har filmen aldri tidligere vært vist på kino i Norge.
Kundskapens træ, Danmark 1981, Regi: Nils Malmros Med: Eva Gram Scholdager, Jan Johansen, Line Arlien-Søborg Dansk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 50min
ONS 12. MARS KL. 18.00, TIR 25. MARS KL. 20.30
Et av høydepunktene i Malmros’ filmografi! Med utgangspunkt i minner fra sin egen ungdomstid på 50-tallet, har Malmros diktet videre. Vi følger en skoleklasse over tid, og blir vitne til ulike episoder, noen muntre og noen ganske så ydmykende. Som tittelen antyder, venter både forførelse, sødme og bitre erfaringer. Innspillingen tok to år og ungdomsrollene ble spilt, svært overbevisende, av lokale amatører. Line Arlien-Søborg, som spilte i filmen og siden samarbeidet med Malmros i en årrekke, har fortalt at: «Senere så vi fotografierne af Nils’ gamle klasse fra dengang i 2. mellom [...] Og så var det, vi forstod, hvorfor vi var valgt: Vi lignende».
Drenge Danmark 1977, Regi: Nils Malmros Med: Mads Ole Erhardsen, Jesper Hede, Mette Marie Hede, Lone Rode Dansk tale, utekstet, 35mm, farger, 1t 26min
FRE 28. MARS KL. 18.00, ONS 2. APRIL KL. 20.00
skjønnheten og udyret Som følge av at Lars Ole, 5C ble tatt godt i mot, fikk Malmros muligheten til å begynne på et nytt prosjekt, denne gangen med et større budsjett og en større stab. Drenge består av tre episoder som hver forteller om tre seksuelle erfaringer eller faser. Først skildres en fem år gammel gutts møte med en eldre og mer erfaren fetter. Deretter følger en skildring av den første alvorlige forelskelsen, og til slutt en episode fra studentlivet preget av ubekymret pikejakt. Filmen mottok den danske Bodilprisen for beste film. 10 cinemateket 2 | 2014
Danmark 1983, Regi: Nils Malmros Med: Line Arlien-Søborg, Jesper Klein, Merete Voldstedlund Dansk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t
ons 5. mars kl.18.00 MED NILS MALMROS TIL STEDE, SØN 16. MARS KL. 16.00
Det er jul, og Mette har ferie. Det har også faren hennes. Tenåringen Mette vil gjerne være sammen med vennene sine, ikke minst vil hun være sammen med den verdensvante kjekkasen Jønne. Når det kommer for en dag at Jønne har tatt nakenbilder av Mette, våkner et faderlig beskytterinstinkt, men også en sterk sjalusi, som tenderer mot det usunne. Skjønnheten og udyret er en presis skildring av den vanskelige prosessen når barn og foreldre begynner å løsrive seg fra hverandre. Filmen var skrevet spesielt for Line Arlien-Søborg i hovedrollen som Mette, og deler av innspillingen, samt Berlinaledeltagelsen, er skildret i Sorg og glede, Malmros’ siste film.
05.03 - 13.04 nils malmros
å kjenne sannheten At kende sandheden Danmark 2002, Regi: Nils Malmros Med: Jens Albinus, Søren Østergaard, Lise Stegger Hansen Dansk tale, norsk tekst, 35mm, sort-hvit, 1t 38min
TIR 8. APRIL KL. 20.00, TOR 10. APRIL KL. 20.30
kjærlighetens smerte Kærlighedens smerte Danmark/Sverige 1992, Regi: Nils Malmros Med: Anne Louise Hassing, Søren Østergaard, Birthe Neumann Dansk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 59min
SØN 9. MARS KL. 16.00, TOR 13. MARS KL. 21.00
I sin nyeste film, Sorg og glede, har Nils Malmros vendt tilbake til en svært dramatisk hendelse i eget liv. Filmen forteller om hans kones sykdom, som ledet til at deres lille datter ble drept. Historien om tragediene som rammet Malmros og hans familie, har ikke vært offentlig kjent før i fjor, men kaster et interessant lys over Kjærlighetens smerte, som Malmros laget i 1992. Malmros har gjennom hele sin karriere vært tro mot sine tanker om å bruke egne erfaringer som råmateriale for sine filmer, samtidig som han bearbeider disse biografiske elementene til et fiktivt og kunstnerisk hele. Kjærlighetens smerte er den dramatiske historien om en ung kvinne som blir psykisk syk. Kirsten har hatt en god og trygg oppvekst. Hun er en sprudlende, utadvendt jente med mange venner og en kjæreste som hun er forlovet med. Men på 19-årsdagen frir Anders til henne, og det kaster Kirsten ut i et følelsesmessig kaos. I studietiden oppdager den tidligere så skoleflinke Kirsten at hun stryker i flere fag. Hun gjenopptar kontakten med en gammel lærer som hun hadde en flørt med, samtidig som hun blir gravid med en annen mann. Kirsten beslutter å beholde barnet, men blir stadig dårligere. Hun kjemper med søvnløshet og synker ned i en dyp depresjon. Kjærlighetens smerte er vond og fortvilende å se. Man blir vitne til et hvordan et ungt menneske sakt dras ned i et dypt, dypt mørke. Men selv om filmen berører sterkt, er den svært nøkternt fortalt, med Malmros’ fokuserte og svært typiske ro. Og det er ennå mer imponerende når man nå vet hvilken personlig smerte han orket å gå inn i for å bruke i sin kunst.
Å kjenne sannheten er et fiksjonalisert portrett av Nils Malmros’ far, Richard Malmros, en av pionerene innen dansk hjernekirurgi. Historien spenner over størsteparten av forrige århundre. Den skildrer en lege i kamp med og mot sitt miljø – og et menneske som kjemper med sin egen perfeksjonisme og kompromissløshet. Det er en film om ærlighet og løgn, om ambisjon og prinsippfasthet, og om en mann som prøver å gjøre det rette og oppnår suksess med det, men som likevel ender som et offer for sine egne moralske prinsipper.
kjærestesorger Danmark 2009, Regi: Nils Malmros Med: Thomas V. Solnæs, Sofie Linde Lauridsen, Jesper Svane Dansk tale, utekstet, 35mm, farger, 2t 1min
SØN 6. APRIL KL. 18.45, SØN 13. APRIL KL. 18.15
Handlingen i Kærestesorger begynner omtrent der hvor handlingen i Kunnskapens tre slutter, selv om dette ikke på noe vis er en oppfølger. Vi befinner oss i starten av 60-tallet, i en verden som speiler Malmros’ egne ungdomsår, samtidig som den er et stykke fiksjon. Handlingen strekker seg over tre år, og innspillingen gjorde det samme, og vi ser karakterene ikke bare endre seg mentalt, men også fysisk. Gymnaseleven Jonas er usikker på forholdet til Agnete. Men når det blir slutt, finner han ut at han vil ha henne likevel. Da har Agnete imellomtiden blitt sammen med Loke. Det er starten på et komplisert trekantdrama. cinemateket 2 | 2014 11
stumfilmkonserten
Mannen med filmkameraet Chelovek s kinoapparatom, Sovjetunionen 1929, Regi: Dziga Vertov Stum med musikkakkompagnement, 35mm, sort-hvit, 1t 8min
TIR 25. mars kl. 18.00
Som ung psykologi- og musikkstudent i Petrograd kom Denys Arkadievitsj Kaufmann i kontakt med kubo-futuristiske kunstnere, og tok kunstnernavnet Dziga Vertov. Fra kubo-futuristene hentet han idéen om at sanseinntrykk kunne brytes opp i sine enkelte bestanddeler, for så å samles igjen i helt nye kombinasjoner og på den måten bli til særegne verk. Etter mislykkede forsøk med lydopptak og «støykunst», fant han et velegnet medium for slik bearbeidelse av sanseinntrykk i filmen. Mannen med filmkameraet handler om en mann som drar rundt med et kamera på skulderen og dokumenterer det urbane storbylivet, hverdagslige hendelser som kommer i hans vei. Vertov ønsket en filmkunst løsrevet fra litteraturen og teateret. Film skulle derfor lages uten manus, litterære forelegg og mellomtekster, og skulle være uten kulisser og instruerte skuespillere. Dessuten var det et poeng for Vertov å blottlegge filmens skaperprosess i filmen.
STUMFILMKONSERTEN Opplev stumfilm slik den var ment å oppleves, akkompagnert med musikk i kinosalen.
Brudeferden i Hardanger Norge 1926, Regi: Rasmus Breistein Med: Aase Bye, Gunhild Schytte-Jacobsen, Henry Gleditsch, Alfred Maurstad Stum med norske mellomtekster, 35mm, sort-hvit, 1t 51min
ONS 30. APRIL KL. 18.00
Kjetil Schjander-Larsen er Cinematekets faste stumfilmmusiker. Han har de siste årene satt musikk til en rekke stumfilmer, alt live på Cinemateket. I år debuterer han også som filmkomponist, på den svenske dokumentaren Freak Out! I mars møter du ham når vi viser Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet. I april får vi besøk av den franske trioen Sibiel, som vil fremføre Jean-Philippe Feiss’ musikk til Rasmus Breisteins Brudeferden i Hardanger. Sibiel består av Jean-Philippe Feiss (cello), Thierry Fournel (gitar) og Théo Girard (kontrabass). Gruppen ble dannet i 2000 og med klassiske instrumentering gir de oss et moderne og elegant lydbilde, hvor det vakre og melodiske stadig blir utfordret av disharmoniske antydninger. Særlig effektivt blir dette til levende film, hvor musikken deres ofte antar et nærmest fortellende preg, nært knyttet til stemninger i filmen. 12 cinemateket 2 | 2014
Brudeferden i Hardanger var en av norsk films største suksesser da den kom i 1926 og innledet den store nasjonalromantiske perioden i norsk film. Den var regissert av Rasmus Breistein, den viktigste norske filmskaperen i stumfilmtiden, med filmer som blant andre Fante-Anne (1920) og selvsagt Brudeferden. Etter at lydfilmen kom, fortsatte han med suksesser som Ungen (1938) og Trysil-Knut (1942), for så å sette spor etter seg i norsk dokumentarfilm med Jorden rundt på to timer (1949) og Tirich Mir til topps (1952). Den nasjonalromantiske Brudeferden i Hardanger bygget på bonderomanen «Marit Skjølte» av Kristofer Janson, koblet til Adolph Tidemand og Hans Gudes berømte maleri. Med stjernen Åse Bye i hovedrollen som den forsmådde Marit, skildrer filmen en dramatisk historie om svik og tilgivelse. Og inneholder selvfølgelig en ekte brudeferd i Hardanger!
cinemateket 2 | 2014 13
EURODOK 2014 19. – 23. mars går den trettende utgaven av dokumentarfilmfestivalen EURODOK av stabelen. Dette er Cinematekets egen dokumentarfilmfestival med fokus på det beste av ny europeisk og norsk dokumentarfilm. I alt 13 norske filmer blir vist under festivalen, og i tillegg byr vi på et eksklusivt utvalg av filmer som er plukket fra øverste hylle innen ny europeisk dokumentarfilm. Det komplette programmet slippes helt i begynnelsen av mars, men filmer og nyheter vil bli lagt ut på www.eurodok.no også før den tid. Festivalkatalogen foreligger også i begynnelsen av mars. Følg med på www.eurodok.no og på Cinematekets Facebook-side. Også i år kan du kjøpe festivalpass som gir deg adgang til alle filmene på hele festivalen. Dette koster kun kr. 250 og kan kjøpes i billettluka. Alle de norske filmene vises gratis. Her finner du fem smakebiter fra årets EURODOK-program.
14 cinemateket 2 | 2014
19.03 - 23.03 eurodok 2014
Metamorphosen
Stream of Love
Tyskland 2013, Regi: Sebastian Mez
Ungarn 2013, Regi: Ágnes Sós
The Secret Life of Uri Geller – Psychic Spy?
Russisk tale, engelsk tekst, DCP, sORT-HVIT, 1t 24min
Ungarsk tale, engelsk tekst, Blu-ray, farger, 1t 10min
Storbritannia 2013, Regi: Vikram Jayanti
VISNINGSTIDER ANNONSERES I EGEN KATALOG
VISNINGSTIDER ANNONSERES I EGEN KATALOG
Engelsk tale, engelsk test, Digibeta, farger, 1t 30min
I et bortglemt hjørne av Russland, finner vi kjernekraftverket Mayak, Sovjets første fabrikk for produksjon av radioaktivt materiale til bruk i atomvåpen. Til tross for en rekke alvorlige uhell, er det fortsatt drift her. Resultatet er at 20000 kvadratkilometer av dette praktfulle landskapet er jordens mest radioaktivt forurensede område, verre enn Tsjernobyl. Likevel bor det fortsatt mange mennesker her, som regissør Sebastian Mez oppsøker og vakkert dokumenterer med sitt kamera. Kan dette være den forbudte ”Zonen” Tarkovskij forteller om i Stalker?
I Stream of Love møter vi en gruppe eldre kvinner og menn i en liten bortgjemt landsby i Transilvania. Til tross for deres høye alder og skrantende helse, er de overraskende unge til sinns. De drømmer fortsatt om kjærlighet og romanse, og snakker åpent om sex, begjær og ekteskapet. Vi følger skjørtejegeren Feri i hans evige jakt på kjærligheten i en landsby full av enker. Her er det duket for drama og forviklinger. Dette er en herlig og morsom film som beviser at der det er liv er det håp – og latter!
VISNINGSTIDER ANNONSERES I EGEN KATALOG
Dette er et humoristisk og til tider surrealistisk portrett av den kjente illusjonisten Uri Geller. Han ble verdensberømt på 70-tallet da han trollbandt tv-seere med tankelesing og bøying av skjeer. Men var hans rolle som underholdningsartist bare et skalkeskjul for noe helt annet? Var han en brikke i et internasjonalt spionnettverk? Gjennom intervjuer med statsoverhoder og tidligere CIA-agenter, blir vi kjent med eksentriske Geller og får vite masse om hans elleville liv. En fascinerende og tidvis hysterisk morsom film om spionasje, psykiske evner og stormannsgalskap.
the spirit of 45 Storbritannia 2013 Regi: Ken Loach Engelsk tale, svensk tekst, DCP, sort-hvit/farger, 1t 35min
VISNINGSTIDER ANNONSERES I EGEN KATALOG
Sepideh – Reaching for the Stars Danmark 2013, Regi: Berit Madsen Iransk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 1t 28min
VISNINGSTIDER ANNONSERES I EGEN KATALOG
Sepideh – Reaching for the Stars er en film som treffer deg rett i hjertet! Med denne vakre, gripende og ikke minst inspirerende filmen om en ung og stillferdig iransk jente med store ambisjoner, gir den danske regissøren Berit Madsen oss et unikt innblikk i et ellers lukket samfunn. Sepideh drømmer om å bli astronaut, noe som fører henne på kant med både familien og samfunnet. Mens andre drømmer om en sikker og tradisjonell fremtid med ekteskap og familie, lever og ånder Sepideh for astronomien. Sammen med en lokal ildsjel forsøker hun å få samlet inn nok penger til å ferdigstille et observatorium. Med teleskopet i den ene armen og dagboken i den andre, drar Sepideh ut på nattlige utflukter for å kunne beundre stjernehimmelen, og for å føle seg nærmere sin avdøde far.
Vi kjenner historien om britenes heroiske motstand under andre verdenskrig. Mindre kjent er de politiske konsekvensene av krigen. Hvordan utførte de den raske gjenoppbygningen av landet? Hvorfor ble ikke landsfaderen Winston Churchill gjenvalgt? Dette er bakteppet for Ken Loach nyeste film, et politisk knyttneveslag mot den liberale markedsøkonomien og et rungende kamprop om å slå ring rundt de siste rester av velferdsstaten. Og uansett hvilken politisk side man står på, er filmen en hyllest til den gjenreisningsånd etterkrigstidens Storbritannia var gjennomsyret av. cinemateket 2 | 2014 15
Roma i filmen // filmen i Roma Velkommen til en filmserie og en seminarhelg viet Roma. Vi byr på noen av de virkelige store, klassiske italienske filmene, samt et pent knippe helt nye filmer med handlingen lagt til byen. Plakatklistreren som leter etter sykkelen sin, den godhjertede prostituerte som alle utnytter, den gamle mannen i slummen som gjemmer forsikringspengene i rullestolen, den blonde som bader i fontenen, karateeksperten som banker skurker inne i Colosseum, kunstneren som maler taket i kapellet, den fattige kvinnen som kjemper for å få en rolle for sitt barn i Cinecittà, prinsessen som forelsker seg bakpå en scooter – alle forteller de en historie fra Roma og gir oss et glimt av byen. For mennesker over hele verden former disse glimtene vårt bilde av en by og har antatt en slik kraft at det mytiske Roma knapt kan skilles fra det virkelige stedet. Utallige er de regissørene som har brakt oss uforglemmelige bilder av en by som er fundamentert i sin egen historie, mens den på samme tid er i evig forandring. Hektisk og konservativ, forfinet og vulgær, hellig og syndig – Roma er alt på en gang. Med flere av Italias største filmstudioer plassert like utenfor, er det vel få steder som er bedre egnet til belyse både menneskenaturen og filmens vesen på en gang. Fellini, Rosselini, Scola, Pasolini, Visconti, Argento, Moretti, De Sica, Sorrentino og Bellocchio, de har alle gjort noen av sine sterkeste filmer her. De har vært med på å forme både filmhistorien og vårt syn på Roma. Er det denne udefinerte følelsen av historiens tyngde som har vært så tiltrekkende på både italienske og utenlandske regissører? Tenk på 16 cinemateket 2 | 2014
hvordan William Wyler, Julio Medem, Woody Allen, Jim Jarmusch, Bruce Lee og Carol Reed har brukt Romas landemerker som visuelle knagger å henge sine historier på, mens de historiske eposene til regissører som Roy Rowland, Cecil B. DeMille, Stanley Kubrick og Joseph L. Mankiewicz fremelsker et mytologisk Roma som likevel setter spor i vårt indre bilde av byen. I samarbeid med Det italienske kulturinstituttet, Universitetet i Oslo og Den internasjonale filmfestivalen i Roma arrangerer vi et seminar med fokus på noen av de største Romaklassikerne – Mamma Roma, Fellinis Roma og Roma - åpen by – etterfulgt av et lite knippe av de siste års beste filmer med utgangspunkt i Roma. Serien åpner med Gianfranco Rosis Gulløvevinner fra fjorårets Venezia-festival – Sacro GRA. Til å innlede foran denne 80 kilometer lange reisen langs Romas ringvei kommer kunstnerisk leder for Den internasjonale filmfestivalen i Roma, Marco Müller! Følg med på nettsidene for oppdatert informasjon om seminaret!
roma i filmen
La Dolce Vita DET SØTE LIV, Italia/Frankrike 1960, Regi: Federico Fellini Med: Marcello Mastroianni, Anita Ekberg, Anouk Aimée Italiensk tale, norsk tekst, 35mm, sort-hvit, 2t 52 min
fre 25. APRIL kl. 20.15, TIR 29. APRIL KL. 19.00
Roma - åpen by Roma, città aperta, Italia 1946, Regi: Roberto Rossellini Med: Anna Magnani, Aldo Fabrizi, Marcello Pagliero Italiensk tale, svensk tekst, 35mm, sort-hvit, 1t 41min
LØR 5. APRIL (DEL AV SEMINAR), ONS 16. APRIL KL. 21.00
Rossellini startet arbeidet med Roma – åpen by allerede i 1944. Han filmet i det skjulte fra tak og biler, og ønsket å fange spenningen i Roma under nazi-okkupasjonen og vise den italienske motstanden så autentisk som mulig. Dårlig råfilm ga en røff bildekvalitet, noe som gjorde at filmen fikk et dokumentarisk preg. Men det var nettopp røffheten og upolertheten som ble filmens styrke, og filmen kom til å markere starten på den italienske neorealismen. Motstandslederen Manfredi er på flukt fra Gestapo og søker tilflukt hos den gravide Pina. Men så blir hennes forlovede Francesco tatt til fange av nazistene.
La Dolce Vita er Fellinis overveldende portrett av, og angrep på, vårt materialistiske samfunns narcissisme, selviscenesettelse, meningsløshet – og uendelige tomhet. Vi trer inn i Romas dekadente kafé- og sosietetsliv en gang på 50-tallet; med byens filmstjerner, intellektuelle, skandalepresse, millionærer, horer og aristokrater. Filmens hovedperson, journalisten Marcello har ambisjoner om å være en seriøs skribent, men livnærer seg i stedet ved å dekke celebriteter og sensasjonsstoff for tabloidpressen.
Mamma Roma Italia 1962, Regi: Pier Paolo Pasolini Med: Anna Magnani, Ettore Garofalo, Franco Citti Italiensk tale, engelsk tekst 35mm, sort-hvit, 1t 45min
LØR 5. APRIL (DEL AV SEMINAR), ONS 9. APRIL KL.
Fellinis Roma
21.00
Roma, Italia/Frankrike 1972, Regi: Federico Fellini Med: Peter Gonzales, Stefano Majore, Britta Barnes, Pia De Doses, Fiona Florence, Renato Giovannoli Italiensk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 2t 8min
lør 5. april (del av seminar, se egen info om tid), TOR 10. APRIL KL. 18.00, SØN 13. APRIL KL. 16.00
Fellinis Roma er et fiksjonalisert og mytologisert blikk på Roma. Innledningsvis ser vi hvordan bildet av Roma og pubertetens frenetiske seksualitet uløselig knyttes sammen i en ung manns hode. Gjennom et stadig opptog av barmfagre prostituerte, motebevisste prester, elleville komikere, hysteriske filmarbeidere og seksuelt frustrerte ungdommer, møter vi en by preget av kaos og vitalitet. Filmen er et speil på det italienske lynnet, på det livsbejaende kaoset som har formet Fellini selv og i neste omgang hans filmer. Når skuespillerinnen Anna Magnani dukker opp mot slutten av filmen, er det som en ring er sluttet. Både hun og Fellini fikk sine store gjennombrudd i Rom – åpen by og nå møtes de igjen i hennes aller siste film.
Pier Paolo Pasolinis andre film er hentet fra det samme miljøet og har samme klare stilistiske forbilder fra neorealismen som debuten Accatone. Mamma Roma er en prostituert kvinne som endelig kan bryte med sitt nedverdigende liv når halliken hennes gifter seg. Hun henter hjem sin sønn, men situasjonen kompliseres når halliken igjen tvinger henne ut på gaten.
cinemateket 2 | 2014 17
roma i filmen
Vi har en pave!
pezzi
razzabastardA
Habemus Papam!
Italia 2012, Regi: Luca Ferrari
Italia 2013, Regi: Alessandro Gassman
Italia/Frankrike 2011, Regi: Nanni Moretti
Italiensk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 1t 10min
Med: Alessandro Gassman, Giovanni Anzaldo
Med: Michel Piccoli, Jerzy Stuhr, Renato Scarpa
TIR 8. APRIL KL. 19.00, ONS 16. APRIL KL. 19.30
Italiensk tale, engelsk tekst, DCP, sort-hvit, 1t 35min
SØN 6. APRIL KL. 18.00, FRE 11. APRIL KL. 20.00
Italiensk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 44min
TIR 8. APRIL KL. 20.30, TOR 10. APRIL KL. 21.00
Med en god porsjon ironi har Nanni Moretti her skapt, sammen med sin hovedrolleinnhaver Michel Piccoli, en meget vellykket humorthriller. Piccoli er den nyvalgte paven Melville, som får panikk i det han skal ut og møte folkemassen på Petersplassen for første gang. Alle forsøk fra tidligere kolleger og rådgivere på å overbevise ham at han er den rette til å være pave, preller av ham. Ansvaret ved å være pave blir for mye for ærlige Melville. Som forfilm vises en episode fra Morettis Kjære dagbok (1993).
Med Pezzi har Luca Ferrari skapt en modig og meget minneverdig dokumentar om et av Romas farligste strøk, Laurentino 38, en drabantby i utkanten av byen. Området ble etablert rundt 1980, og var bebodd av lavere middelklasse. Det var et prestisjeprosjekt, men som så ofte er med slike prosjekter egnet det seg best på papiret. I dag har stedet forfalt til et umenneskelig narkoreir. Folkene som bor der føler seg isolert. Ferrari brukte to år på å vinne innbyggernes tillit slik han kunne få fortalt om deres frustrasjoner og frykt. Filmen har oppnådd å få mange prestisjefulle priser verden over.
Razzabastarda (Bastard Breed) er Alessandro Gassmans debutfilm, og er som tittelen antyder et sterkt drama om opphav og etnisitet. Den er satt i et hardbarket miljø som beveger seg konsekvent på utsiden av loven, der det er helt naturlig at en barnefar livnærer seg som narkotikahandler for å brødfø sin eneste sønn. Alt er nyanser av svart, også kjærligheten. Passende nok er filmen også holdt lekkert monokrom, noe som gir en nærmest mytologisk aura til disse nattens arketyper. Fortjent har Gassman fått flere priser som beste debutant for denne…
tanti futuri possibli Italia 2012, Regi: Gianfranco Rosi Italiensk tale, engelsk tekst, DigiBeta SP, farger, 30min
FRE 4. APRIL KL. 18.00 (forflilm til Sacro gra)
Tanti Futuri Possibili er en form for innledning til Gianfranco Rosis prisvinnende dokumentar Sacro GRA. I denne 30 minutter lange essay-filmen møter vi den nå avdøde arkitekten, politikeren og kulturpersoligheten Renato Nicolini på en kjøretur langs GRA. Underveis assosierer han fritt over en rekke emner inspirert av denne ringveien og med sitt hav av kunnskap blir dette like mye en metafysisk reise dypt inn i Romas sjel.
18 cinemateket 2 | 2014
ali ha gli occhi azzuri Italia 2012, Regi: Claudio Giovannesi Med: Nader Sarhan, Stefano Rabatti, Brigitte Apruzzesi, Marian Valenti Adrian Italiensk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 1t 34min.
SØN 6. APRIL KL. 16.00, FRE 11. APRIL KL. 18.00
Alì en 16 år gammel egypter født og oppvokst i Roma. Han faller mellom flere stoler: foreldrenes verden, vennenes verden og samfunnets verden. Ingen av deres verdier eller livssyn dekker helt Alìs oppfattelse av hva som er riktig for ham. Alìs verden må derfor bli en slags syntese av alt dette, men uten noen særlig livserfarning, blir denne syntesen fatal. Alì har truffet ei jente som han liker, men foreldrene synes ikke hun passer inn i den veien de har staket ut for sønnen sin. Dette er en intelligent oppvekstskildring og et sterkt innvandrerdrama, og merk deg at originaltittelen har en viktig dobbeltbetdydning: «Alì har blå øyne»
roma i filmen
den store skjønnheten La grande bellezza Italia/Frankrike 2013, Regi: Paolo Sorrentino Med: Toni Servillo, Carlo Verdone, Sabrina Ferilli Italiensk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 22min
FRE 4. APRIL KL. 21.00, SØN 6. APRIL KL. 20.00
sacro gra Italia 2013, Regi: Gianfranco Rosi Italiensk tale, engelsk tekst DCP, farger, 1t 33min
FRE 4. APRIL KL. 18.00
For aller første gang i historien har en dokumentarfilm vunnet Gulløven i Venezia, og det var Gianfranco Rosis vidunderlige meditasjon over ringveien rundt Roma, Sacro GRA, som gjorde det høsten 2013. GRA står for Grande Raccordo Anulare (det var også etternavnet til pådriveren for veiprosjektet – Eugenio Gra), og denne 70 km lange, seks filer brede motorveien markerer på en måte Romas yttergrense. Nå er selvfølgelig byen vokst siden ringveien ble planlagt, så en ny ringvei litt lenger ute er foreslått… I Rosis film møter vi menneskene som bor nær ringveien, skjebner i Romas ytterkant: Fra ålefiskeren på elven som veien krysser, via de prostituerte til de pengeløse aristokratene som lengter etter en annen tid. Regissørens evne til å finne fascinerende mennesker og få dem til å åpne seg, er filmens store styrke. Uten å blande seg inn, er kameraet med i bakgrunnen når de lever sine liv og forteller sine historier. Genistreken til Rosi er hva som ikke blir sagt, men måten som avstanden mellom fortellingene og bildene lager rom som tilskueren er nødt til å fylle inn selv. «Alle i juryen kjente den poetiske kraften til denne filmen.» - juryleder Bernardo Bertolucci, Venezia filmfestival.
Etter å ha skrevet en bestselger, har forfatteren Jep Gambardella fått innpass i Romas søte liv. Mye av Den store skjønnheten er tydelig inspirert av Fellini, men Sorrentino går dypere inn i materien enn sin kollega. Det meningsløse livet som beskrives hos begge regissørene har ikke forandret seg stort i de 50 årene som er gått siden Fellini viste oss det. En av dagens største skuespillere i Europa er Toni Servillo. Han er ennå forholdsvis ukjent i Norge, men har klart å markere seg både i Italia og Frankrike, og er briljant i rollen som Gambardella.
fuoristrada Off Road Italia 2013, Regi: Elisa Amoruso Italiensk tale, engelsk tekst, HD Cam, farger, 1t 6min
ONS 9. APRIL KL. 19.00, ONS 16. APRIL KL. 18.00
Dette er historien om en helt uvanlig familie. Pino er mekanikeren og rallymesteren som ønsker å leve som kvinnen Beatrice. Da Beatrice møter Marianna, forelsker de seg, og i bryllupet deres stiller begge to i brudekjoler. Beatrice adopterer også Mariannas sønn. Slik er Pino/ Beatrice både mann og kvinne, mor og far. Elisa Amoruso har fulgt denne familien i deres hverdag. Fuoristrada er en håpefull kjærlighetshistorie, og en dokumentasjon av et stort mot. For det kreves noe av deg, når du går utenfor opptråkkede stier i et land der gamle konvensjoner fremdeles har sterkt makt. cinemateket 2 | 2014 19
Karismatikeren & kameleonen
Tirsdag 11. mars kl. 18.00 får Filmsalongen stjernebesøk av ypperste klasse. Da vil den livsglade Toralv Maurstad fortelle fra sitt filmliv. Sporty nok lar Maurstad oss vise den internasjonale hovedrollen fra Song of Norway. Musikalen i ekstravagant format ble ikke pent behandlet i 1970. Det skjedde forresten med alle oppfølgerne til Sound of Music. Men Song of Norway fortjener en ny mulighet, både som tidsbilde, som musikal, ikke som den biografien den ikke ville være. Maurstad betrakter selv Song of Norway med mye mild humor. Spenstigst blant de norske Maurstad ble først og fremst scenens karismatiske mann, ytterst allsidig og alltid energisk. Men også på film har han ytet det betydelige. - Min beste filminnsats? Det var da jeg i Song of Norway med vill fart og vinden gjennom håret fór nedover Stalheimskleivene med hest og vogn, lo Toralv Maurstad. I fjor høst stilte jeg ham spørsmålet under markeringen av Arne Skouens hundreårsdag. Jeg hadde foreslått Skouens Kalde spor, filmskaperens kanskje beste og dypeste filmdiktning. Men det er karakteristisk for atleten og Nordmarka-traveren Maurstad at det sprekeste nevner han først. Maurstad er ikke bare fysisk av de sprekeste, men kunstnerisk og intellektuelt minst like mye på høyden. Han er blant norsk scenekunsts aller betydeligste navn gjennom tidene, med et makeløst spenn i sinn og uttrykksregister. Det kom også norsk film til gode. 20 cinemateket 2 | 2014
Øser av minnereservoaret Han kan øse av et stort minnereservoar, se også selvbiografien fra i fjor; «For et liv: Historier jeg bare har fortalt mine venner!» Boken er velskrevet, åpen, munter, morsom, levende, reflektert. Den må da være bortimot den beste skuespillerbiografien i vår litteratur: - Du vet, skuespillere er historiefortellere av gemytt, sa han under Skouenjubileet, og fortalte han historien om da skøytekongen Hjallis Andersen besøkte innspillingen av Kalde spor i Jotunheimen. Men den tar vi i Filmsalongen under intervjuet med ham. Her er det intet å si på teater- og filmgenene: Tordis og Alfred Maurstad, navn med fanfareklang. Sistnevnte var en av norsk filmhistories synligste stjerner, med fandenivoldsk karisma: Fant, Gjest Baardsen, Tørres Snørtevold. I februar viste Filmsalongen Alfreds regiinnsats med En herre med bart, en komedie hvor det glitret og sprakte av Wenche Foss og Per Aabel. Foss ble Toralvs «parhest» og «likemann» på scenen. En lang karriere Toralv ble født i 1926 og debuterte på film bare elleve år gammel, i 1937. Det skjedde i Tancred Ibsens Fant, etter Gabriel Scotts roman. En annen skuespiller av ypperste klasse debuterte samtidig, også som «fantebarn»: Espen Skjønberg. Senest arbeidet de to daværende debu-
filmsalongen tantene sammen i «Vente på Godot» på Nationaltheatret i 2005. Makeløst, det også. Maurstad reiser i denne våren rundt med «Sokrates forsvarstale» av Platon og for Riksteatret. Toralv var med som skolegutt i Trysil-Knut fra 1942 hvor faren var den legendariske skiløperen. Sønnen kunne ha blitt i Storbritannia etter utdannelsen på britenes fornemste sceneskole, Royal Academy of Dramatic Art. Men han valgte en scenekarriere i Norge, som skuespiller, men også som instruktør og teaterleder. Filmgjennombruddet kom med Kranes konditori fra 1951, der han spilte den tydelige småbyskjebnen Jørgen Stordal. «Den forbløffende, lydige mimikken» fikk han bruk for i Andrine og Kjell året etter, en romanse fra Nord-Norge. Men de fleste av de beste rollene fikk han hos Arne Skouen. Toralv var riktig i sitt ess som en smidig Houdini i Cirkus Fandango (1954). Han var årvåken assistent for psykolog Wenche Foss i den såre gåten Om Tilla (1963). Maurstads mest verdsatte rolle er forblitt Oddmund i Kalde spor fra 1962, et kompromissløst oppgjør med skakende krigsminner. I Filmsalongen har vi også vist hans levende Jacob i Nils Reinhardt Christensens ungdomsdrama Line fra 1961. Den karakteristiske stemmen De senere årene har han vært en av våre smidigste skuespillere i dubbingstudioene. Her demonstrerer han den virtuose skuespillers innlevelsesevne i rollefigurene, gir dem sjatteringer som stemmer. Radioteater har også vært en spesiale. Stemmespillet på film begynte med hans uforglemmelige innsats som røsten til den engstelige sykkelreparatørassistenten Ludvig i Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix fra 1975. Den gikk rett inn i den norske folkesjelen. Rollen gjentok han med vanlig bravur i oppfølgeren fra 1998, Solan, Ludvig og Gurin med reverompa. Grep om alle slags roller Den foreløpig siste filmrollen kom i Blåfjell 2 fra 2011. Norsk film forsømte seg ikke overfor Alfred Maurstad, men kunne ha gitt Toralv flere muligheter. I 1955 hadde jeg en uforglemmelig opplevelse på Nationaltheatret, med Toralv som den unge Peer Gynt og med Alfred som den gamle. Toralv har senere gjort lykke med sin parafrase over Gyntskikkelsen for scenen. Han burde også ha fått muligheten til å spille denne urnorske figur – i våre verste øyeblikk – på film. Mangelen av en Peer Gynt-film er altså den synligste forsømmelsen. Men han har gjort det meste og det beste ut av de mulighetene han har fått. Det paradoksale er at han for yngre generasjoner helst er kjent som den sjarmfulle patriarken Georg Anker-Hansen i såpeserien «Hotell Cæsar». Her spilte han fra 1996-99. I det minste viser dette hans nesten ufattelige grep om alle slags roller, store som små, komiske som tragiske. Et stjerneeksempel I april får vi se enda en skuespiller av det største format her i Filmsalongen. Sir Alec Guinness arbeidet i et større film- og teatermiljø enn Maurstad og hadde rikere tilgang til fremragende filmmateriale. Han har levert det uforglemmelige også i filmkomediegenren. Kanskje ikke minst der. Ladykillers fra 1955 er et stjerneeksempel. Per Haddal
Song of Norway USA 1970, Regi: Andrew L Stone Med: Toralv Maurstad, Christina Schollin, Wenche Foss, Edward G. Robinson Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 21min
TIR 11. MARS KL. 18.00
Sound of Music skapte feber blant produsenter. Andrew L. Stone hentet fram Broadwaysuksessen «Song of Norway», angivelig om Edvard og Nina Grieg. En annen impuls: Danny Kaye hadde i rollen som H.C. Andersen sunget om «Wonderful Copenhagen». Grieg i bredformat fra 1970 ble ikke høyt verdsatt. Men er ikke den sjarmfullt lekne Toralv Maurstad i hovedrollen verd et gjensyn, med nye briller? Musikalen hygger seg med genrens klisjeer og vil skape godt humør med sang og dans, samt uærbødig omgang med norske ikoner. Per Haddal
Ladykillers The Ladykillers Storbritannia 1955, Regi: Alexander Mackendrick Med: Alec Guinness, Cecil Parker, Herbert Lom, Peter Sellers, Katie Johnson Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 31min
TIR 8. APRIL KL. 18.00
I Filmsalongen har Alec Guinness i løpet av ett år opptrådt med hele ti roller, fordelt på tre filmer. Først de åtte rollene i komedien Syv hertuger, så som gal oberst i Broen over Kwai, og nå som kriminell mesterhjerne som planlegger et snedig bankkupp. I 1955 regisignerte Alexander Mackendrick Ladykillers tørrvittig, mildt anarkistisk og halvt absurd. Den kameleonaktige Guinness overlater stafettpinnen til sin etterfølger og medspiller Peter Sellers, som også kunne gli inn og ut av roller uten å etterlate seg personlige fingeravtrykk. Men på uforglemmelig vis. Per Haddal cinemateket 2 | 2014 21
Med den tiljublede gullpalmevinneren Blå er den varmeste fargen har den fransk-tunisiske regissøren Abdellatif Kechiche tatt sin plass i et filmatisk panteon. I Frankrike er han både blitt hyllet som geni og anklaget for å være en kunstnerisk tyrann. Cinemateket retter blikket mot hans sterke, virkelighetsnære og til tider provoserende dramaer.
Abdellatif Kechiche :
FORSTADSPOETEN 22 cinemateket 2 | 2014
I kjølvannet av at Kechiche mottok den høyeste anerkjennelsen i filmverdenen, er hans kunstneriske metode blitt tema for heftig diskusjon. En bitter konflikt med rolleinnehaver Emma Seydoux synliggjorde den ambisiøse filmskaperens detaljbesettelse og hans ekstreme og mangfoldige krav overfor sine medarbeidere. De har blant annet klaget på utallige mange tagninger, og lange og krevende arbeidsdager under innspillingen. Resultatet er imidlertid en rekke filmer med forbausende naturalistisk troverdighet og nærhet. Virkelighetstro Med sine lange og dvelende scener, håndholdt kamera og ikke-profesjonelle skuespillere er Kechiches stil direkte og virkelighetstro. Flyktige nyanser i spill og dialog blir fanget opp i scener som føles nesten dokumentariske i formen. Samtidig ivaretar Kechiche spillefilmens narrative tilnærming til stoffet med et varmt blikk som hyller de marginaliserte gruppene i samfunnet. Kechiche ble født i Tunisia i 1960, men flyttet til Nice i Sør-Frankrike da han var seks år gammel. Hans inspirasjonskilder befinner seg i klassisk fransk teater og litteratur, som han studerte og utøvde på scenen som profesjonell og høyt anerkjent skuespiller. I flere filmer blir denne klassiske arven eksplisitt tatt opp og koblet til sosiale sammenhenger i nåtidens Frankrike. Tittelen til hans første film, Voltaires skyld (2000), viser til den fremste franske opplysningstidsforfatteren, som kjempet for frihet og toleranse. Vi følger en ung ulovlig tunisisk innvandrer med en poetisk legning gjennom Paris’ gater, i et forsøk på å finne frihet, likhet og brorskap. Disse idealene oppdager han der man minst venter det: I hospitser, på asylmottak eller på gaten hos andre marginale skikkelser på kanten av det franske samfunnet. Kechiches opplagte sympati for de svakeste gir filmen en humanistisk varme, uten å krysse grensen for unødvendig pathos. Filmen ble godt tatt imot og vant Gullløven for beste debutantfilm ved filmfestivalen i Venezia. Innvandrerskildringer L’Esquive (2003), hans neste prosjekt, er en øm, men usminket skildring av livet i Paris’ forsteder, hvor en gruppe tøffe ungdommer setter opp en klassisk karakterkomedie ved en skoleforestilling. Her krysses livfulle, staccato rytmer fra arabisk slang og hiphop med elegante formuleringer fra det franske teaterpråket. Filmens energi, varme og engasjerende rolletolkninger gjorde den til en stor publikumssuksess, og filmen vant de fire høysthengende prisene ved det årets César (Frankrike svar på Oscar-kåringen). Etter å ha holdt seg lenge på kanten av det franske film-establishmentet, ble Kechiche hyllet som den nyeste talsmannen for såkalt «beur cinema» – et uttrykk som skal betegne filmer av og om Frankrikes arabiske minoriteter. Men Kechiche har selv sagt at han ikke ønsker å bli redusert til en representant for en slik sjanger.
Ikke desto mindre er hans neste film, La Graine et le Mulet (2007) – ifølge ham selv – en hyllest til førstegenerasjons arbeidsinnvandrere fra Nord-Afrika som kom til Frankrike på seksti- og syttitallet, og ofret alt for sine barn. Filmen skildrer en av disse, den eldre herren Slimane fra den sørfranske havnebyen Sète. Han har nettopp mistet jobben han har hatt i 35 år, og nå kjemper han for sin verdighet ved å prøve å åpne sin egen restaurant. I en åpningsscene kjører han hjem på en scooter med en kasse fersk fisk på baksetet. Denne scooteren skal etterhvert bli frastjålet – i en opplagt referanse til det italienske neorealistiske mesterverket Sykkeltyvene (1948). Vi befinner oss riktignok ikke i etterkrigstidens Italia – men innvandrermiljøet og maktspillet i den fargerike lille havnebyen hører til i det samme filmatiske og moralske universet. Engasjere eller provosere? Kechiche vokste opp i en arbeiderklassefamilie fra Tunisia i 70-tallets Frankrike, et samfunn som fortsatt var sterkt preget av rasisme. Det sistnevnte blir temaet for hans neste og åpenbart mest konfronterende film, Venus noire (2010) – den sanne historien om Saartjie Baartman, en sør-afrikansk kvinne som ble utstilt som populærunderholdning i freak-shows og aristokratiske salonger på 1800-tallet. Hvorvidt hovedpersonen har samtykket i å bli stilt frem på denne måten, er uklart. Filmen konfronterer tilskueren med sitt eget blikk på Saartjie gjennom en rekke lange ydmykelsesscener av etter hvert mer og mer seksualisert karakter. Etter den kritikkerroste og César-vinnende La Graine et le Mulet fikk Venus noire en relativt lunken mottagelse. Filmen ble anklaget for å forsvare et svart-hvitt verdensbilde, være høyst moralisende og motivert av et primitivt ønske om å provosere. I likhet med Vénus noire fikk også Blå er den varmeste fargen (2013) kritikk for enkelte scener av eksplisitt seksuelt innhold. Ifølge Kechiche er filmene imidlertid laget med en intensjon om å vekke følelser, engasjement og sympati heller enn å provosere, moralisere eller konfrontere. Til tross for at Kechiches karakterer blir skildret som marginale eller undertrykkede, er hovedvekten lagt på deres menneskelige egenskaper. Takket være fremragende skuerspillerregi fremstår de som helt vanlige mennesker, med ønsker, drømmer og individuelle særegenheter. Kechiches figurer blir dermed ikke redusert til sin status som innvandrer, forstedbeboer, kvinne eller homofil, men oppstår som engasjerende, menneskelige og nære. Den mye omtalte tyranniske metoden til Kechiche legger dermed til rette for en grunnleggende humanistisk innstilling. Kechiches kunstneriske ambisjoner ble forøvrig lagt frem i takketalen han holdt i Cannes i 2013, da han dedikerte sin etterlengtede Gullpalme til den tunisiske ungdommen og deres ønske om å «leve, ytre seg og elske i frihet». Slik kan verket forstås som en hyllest til kulturell, politisk og seksuell frihet. Chloé Faulkner cinemateket 2 | 2014 23
Abdellatif Kechiche 02.03 - 04.04
Voltaires skyld
L’esquive
La graine et le mulet
La Faute à Voltaire
Frankrike 2004, Regi: Abdellatif Kechiche
Frankrike 2007, Regi: Abdellatif Kechiche
Frankrike 2004, Regi: Abdellatif Kechiche
Med: Osman Elkharraz, Sara Forestier, Sabrina Ouazani,
Med: Habib Boufares, Bouraouia Marzouk, Hafisa Herzi
Med: Sami Bouajila, Elodie Bouchez, Aure Atika
Nanou Benhamou
Fransk, arabisk og russisk tale, engelsk tekst
Fransk tale, engelsk tekst, 35mm, farger, 2t 11min
Fransk tale, engelsk tekst, 35mm, farger, 2t 3min
35mm, farger, 2t 31min
SØN 2. MARS KL. 18.30, TOR 6. MARS KL. 20.15
TIR 4. MARS KL. 18.00, ONS 5. MARS KL. 18.00
FRE 7. MARS KL. 20.15, SØN 9. MARS KL. 20.15
Denne sterke debutfilmen er en varm, livlig og engasjerende skildring av livet på kanten av det franske samfunnet. Den unge tuniseren Jallel oppholder seg ulovlig i Paris, og lever av småjobber og tigging. På et hospits knytter han kontakt med flere av samfunnets utstøtte sjeler, som holder seg sammen på godt og vondt. Når han inngår et forhold med en fransk-tunisisk alenemor, oppstår det en sjelden mulighet til å skape seg et bedre liv. Men Voltaires og menneskerettighetenes hjemland byr på stadige utfordringer.
Kechiches skarpsindige observasjonsevne kommer til full utfoldelse i dette originale, morsomme og sympatiske blikket på livet i de marginaliserte pariserforstedene. Klassisk litteratur møter fransk ghetto-språk når en gruppe tøffe ungdommer forbereder en skoleforestilling. Den svært beskjedne Krimo overtar hovedrollen i et forsøk på å forføre sin motspiller Lydia, men møter motstand fra flere hold. Slik oppstår en karakterkomedie med mange dramatiske vendepunkter, hvor gutter og jenters motstridende ønsker, tvil og drømmer legges frem.
Slimane Beiji, en beskjeden sekstiåring av arabisk herkomst, mister jobben han har hatt i 35 år i den sør-franske havnebyen Sète. Han overrasker så alle når han bestemmer seg for å innfri drømmen sin om å åpne en couscousrestaurant på en skrotet havnebåt. Men uten stabile inntektskilder eller kontakter vil det kreve mye å overbevise først familien, så byens myndigheter om prosjektets bærekraft. Filmen engasjerer med slående virkelighetstro rolletolkninger og topper seg i en særdeles vakker og hjerteskjærende avslutningsscene.
Vénus noire Franrike/Belgia 2010, Regi: Abdellatif Kechiche Med: Yahima Torres, André Jacobs, Olivier Gourmet Fransk, afrikaans, engelsk og nederlandsk tale, engelsk tekst, 35mm, farger, 2t 46min
SØN 16. MARS KL. 20.00, TIR 18. MARS KL. 20.15
Blå er den varmeste fargen Dette er den sanne historien om Saartjie Baartman – den såkalte «hottentot Venus» som ble vist frem som antropologisk og seksuell kuriositet på freak-shows og aristokratiske salonger i 1800-tallets Europa. På et medisinsk akademi i Paris ble hennes kropp målt, veid, dissekert og utstilt som bevis for hvit, europeisk overlegenhet. Vénus noire tørr å vise mye, og utfordrer tilskueren til å stille spørsmål ved sitt eget blikk. Den tar opp de flytende grensene mellom frivillighet og slaveri, kunst og underholdning, vitenskap og voyeurisme. 24 cinemateket 2 | 2014
La vie d’Adèle Chapitres 1 et 2, Frankrike 2013, Regi: Abdellatif Kechiche Med: Adèle Exarchopoulos, Léa Seydoux, Jeremie Laheurte Fransk tale, norsk tekst, DCP, farger, 2t 59min
TOR 3. APRIL KL. 20.00, FRE 4. APRIL KL. 20.00
Blå er den varmeste fargen er basert på Julie Marohs tegneserie fra 2010, som Kechiche fusjonerte med en filmidé han hadde jobber med helt siden L’Esquive. Da filmen vant Gullpalmen i Cannes i fjor, fokuserte pressen tabloid nok på filmens uredde sexscener. Filmen utforsker karakteren Adèle og hennes personlige utvikling, samtidig som den får oss til å reflektere over oss selv og våre reaksjoner på det vi ser. Denne refleksiviteten, men også de fantastiske skuespillerprestasjonene (Gullpalmen gikk både til Kechiche og skuespillerne, etter juryens ønske), er med på gjøre dette til en helt spesiell opplevelse. «It is an extraordinary, prolonged popping-candy explosion of pleasure, sadness, anger, lust and hope.» Robbie Collin - The Daily Telegraph
cinemateket 6 | 2012 25
Alessandro Gassman side 18 [L]
ONSDAG 16. APRIL 1700 Inferno film: AS THE PALACES BURN Don Argott side 44 [T] 1800 FUORISTRADA Elisa Amoruso side 19 [L] 1900 HØSTSONATEN Ingmar Bergman side 47 [T] 1930 PEZZI Luca Ferrari side 18 [L] 2100 ROM – ÅPEN BY Robert Rossellini side 17 [L] 2100 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T]
David Lynch side 44 [L]
TIRSDAG 15. APRIL 1700 Inferno film: TAUSE VITNER Tim Hunter side 44 [L] 1900 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T] 1900 Inferno film: AS THE PALACES BURN Don Argott side 44 [L] 2045 PARIS, TEXAS Wim Wenders side 47 [T] 2100 Inferno film: TWIN PEAKS: FIRE WALK WITH ME
David Lynch side 44 [L]
MANDAG 14. APRIL 1700 Inferno film: AS THE PALACES BURN Don Argott side 44 [L] 1900 Inferno film: TAUSE VITNER Tim Hunter side 44 [L] 2100 Inferno film: TWIN PEAKS: FIRE WALK WITH ME
SØNDAG 13. APRIL 1400 Barnas Cinematek: LUDOVIC Co Hoedeman s [L] 1600 FELLINIS ROMA Federico Fellini side 17 [L] 1815 KjÆRESTESORGER Nils Malmros side 11 [L] 1900 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T] 2030 PARIS, TEXAS Wim Wenders side 47 [L] 2100 HØSTSONATEN Ingmar Bergman side 47 [T]
LØRDAG 12. APRIL 1300 Barnas Cinematek: LOONEY TUNES Diverse [L] 1500 Barnas Cinematek: MIN NABO TOTORO Hayao Miyazaki[L]
2000 RAZZABASTARDA
2100 FEAR AND DESIRE Stanley Kubrick side 7 [L] 2100 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T]
Rasmus Breistein. Musikk ved Sibiel. side 12 [L]
ONSDAG 30. APRIL 1800 Stumfilmkonsert: BRUDEFERDEN I HARDANGER
TIRSDAG 29. APRIL 1800 IF YOU BUILD IT Patrick Reardon side 35 [L] 1900 LA DOLCE VITA Federico Fellini side 17 [T] 2000 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [L]
1900 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T] 2000 TYVEN I BAGDAD Raoul Walsh side 45 [L] 2100 PERSONA Ingmar Bergman side 33 [T]
side 39 [L]
1615 FEAR AND DESIRE Stanley Kubrick side 7 [L] 1800 The Dream that Kicks: ANARCHITECT Gordon Matta-Clark
Steven Spielberg [L]
SØNDAG 27. APRIL 1200 OSLO OPEN 2014 Diverse side 49 [T] 1400 Barnas Cinematek: E.T. - THE EXTRA-TERRESTRIAL
LØRDAG 26. APRIL 1200 OSLO OPEN 2014 Diverse side 49 [T] 1300 Barnas Cinematek: EMIL I LØNNEBERGET Olle Hellbom [L] 1500 Barnas Cinematek: LEPEL-KODEN W. Bakhuyzen [L]
FREDAG 25. APRIL 1800 IF YOU BUILD IT Patrick Reardon side 35 [L] 1900 FEAR AND DESIRE Stanley Kubrick side 7 [T] 2000 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [L] 2015 LA DOLCE VITA Federico Fellini side 17 [T]
TORSDAG 24. APRIL 1800 TYVEN I BAGDAD Raoul Walsh side 45 [L] 1800 FRONTLINE CLUB side 42 [T] 2045 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [L] 2100 NORSK KORT: Ny norsk kortfilm side 50 [T]
ONSDAG 23. APRIL 1700 FACES, SURFACES AND INTERFACES: THE COMMONS AND COMMUNITY side 49 [L] 2100 ATTENBERG Athina Rachel Tsangari side 34 [L] 2100 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T]
TIRSDAG 22. APRIL 1800 FEAR AND DESIRE Stanley Kubrick side 7 [L] 1900 MATTERHORN Diederik Ebbinge side 6 [T] 2000 ATTENBERG Athina Rachel Tsangari side 34 [L] 2100 PERSONA Ingmar Bergman side 33 [T]
PÅSKE
Med forbehold om endringer. Se www.cinemateket.no for oppdatert informasjon. Kinosaler: [T] Tancred / [L] Lillebil
TIRSDAG 8. APRIL 1800 Filmsalongen: THE LADYKILLERS A. Mackendrick side 21 [L] 1900 PEZZI Luca Ferrari side 18 [T] 2000 Å KjENNE SANNHETEN Nils Malmros side 11 [L] 2030 VI HAR EN PAVE! Nanni Moretti side 18 [T]
SØNDAG 6. APRIL 1400 Barnas Cinematek: PINOCCHIO Ben Sharpsteen & Hamilton Luske [L] 1600 ALI HA GLI OCCHI AZZURRI Claudio Giovannesi side 18 [L] 1800 RAZZABASTARDA Alessandro Gassman side 18 [L] 1845 KjÆRESTESORGER Nils Malmros side 11 [T] 2000 DEN STORE SKjØNNHETEN Paolo Sorrentino side 19 [L] 2100 TROLL I ESKE Overraskelse! side 50 [T]
Steven Spielberg [L]
LØRDAG 5. APRIL 1100 Seminar: Roma i filmen ROM - ÅPEN BY Robert Rossellini MAMMA ROMA Pier-Paolo Pasolini FELLINIS ROMA Federico Fellini Nærmere detaljer og tidspunkter annonseres senere! 1300 Barnas Cinematek: SMURFENE OG DEN MERKELIGE TROLLMANNEN [L] 1500 Barnas Cinematek: E.T. - THE EXTRA-TERRESTRIAL
FREDAG 4. APRIL 1800 ARIZONA jR. Joel Coen side 45 [L] 1800 Seminar: Roma i filmen. SACRO GRA Gianfranco Rosi side 19 [T] TANTI FUTURI POSSIBILI Gianfranco Rosi side 18 [T] 2000 BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 DEN STORE SKjØNNHETEN Paolo Sorrentino side 19 [T]
E. Kusturica side 29 [T]
FREDAG 11. APRIL 1800 ALI HA GLI OCCHI AZZURRI Claudio Giovannesi side 18 [L] 1900 Rock Noir - The Lucky Bullets spesial: UNDER jORDEN
TORSDAG 10. APRIL 1800 FELLINIS ROMA Federico Fellini side 17 [L] 1800 FRONTLINE CLUB side 42 [T] 2030 Å KjENNE SANNHETEN Nils Malmros side 11 [L] 2100 VI HAR EN PAVE! Nanni Moretti side 18 [T]
ONSDAG 2. APRIL 1800 THE LAST DETAIL Hal Ashby side 7 [L] 2000 DRENGE Nils Malmros side 10 [L] 2100 OPENING NIGHT John Cassavetes side 46 [T]
TORSDAG 3. APRIL 1800 ARIZONA jR. Joel Coen side 45 [L] 1800 FRONTLINE CLUB side 42 [T] 2000 BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 MORDERENGELEN Luis Buñuel side 46 [T]
ONSDAG 9. APRIL 1800 POPULÆRKULTURELL KOMPETANSE: Superhelter på film side 43 [L] + BATMAN RETURNS Tim Burton side 43 [L] 1900 FUORISTRADA Elisa Amoruso side 19 [T] 2100 MAMMA ROMA Pier-Paolo Pasolini side 17 [T]
TIRSDAG 1. APRIL 1800 THE LAST DETAIL Hal Ashby side 7 [L] 1900 MORDERENGELEN Luis Buñuel side 46 [T] 2000 LARS OLE 5.C Nils Malmros side 10 [L] 2100 OPENING NIGHT John Cassavetes side 46 [T]
CINEMATEKET APRIL 2014
26 cinemateket 6 | 2012
OVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch (2013)
cinemateket 6 | 2012 27
SØNDAG 9. MARS 1200 OSLO SCREEN FESTIVAL side 40-41 [T] 1400 Barnas Cinematek: Stumfilmkonsert: MÉLIÈS’ MAGISKE UNIVERS [L] 1600 KJÆRLIGHETENS SMERTE Nils Malmros side 11 [L] 1830 The Dream that Kicks: APPEARING AND DISAPPEARING Diverse side 39 [L] 2015 LA GRAINE ET LE MULET Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T]
Eget program, annonseres seinere. Sjekk www.eurodok.no
ONS 19. – SØN 23. MARS: EURODOK – Den 13. europeiske dokumentarfilmfestivalen
TIRSDAG 18. MARS 1800 SEE NO EVIL, HEAR NO EVIL Arthur Hiller side 34 [L] 1830 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T] 2015 VENUS NOIRE Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 FALSTAFF Orson Welles side 37 [T]
SØNDAG 16. MARS 1400 Barnas Cinematek: JUNGELDYRET F. Quist Møller [L] 1600 SKJØNNHETEN OG UDYRET Nils Malmros side 10 [L] 1630 KIDS RETURN Takeshi Kitano side 50 [L] 1800 SEE NO EVIL, HEAR NO EVIL Arthur Hiller side 34 [L] 1830 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T] 2000 VENUS NOIRE Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 FALSTAFF Orson Welles side 37 [T]
LØRDAG 15. MARS FRAME BY FRAME: www.fxf.no 1300 Barnas Cinematek: NORSKE BARNESTREKER [L] 1500 Barnas Cinematek: FAR TIL FIRE Alice O’Fredericks [L] 1700 KIDS RETURN Takeshi Kitano side 50 [L] 2000 Førpremiere: VINDEN STIGER Hayao Miyazaki [T]
FREDAG 14. MARS 1800 M*A*S*H Robert Altman side 45 [L] 1830 DONNIE DARKO Richard Kelly side 49 [T] 2015 RAN Akira Kurosawa side 37 [L] 2100 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T]
TORSDAG 13. MARS 1800 M*A*S*H Robert Altman side 45 [L] 1800 FRONTLINE CLUB side 42 [T] 2015 DONNIE DARKO Richard Kelly side 49 [L] 2100 KJÆRLIGHETENS SMERTE Nils Malmros side 11 [T]
ONSDAG 12. MARS 1800 KUNNSKAPENS TRE Nils Malmros side 10 [L] 2000 RAN Akira Kurosawa side 37 [L] 2100 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T]
side 50 [T]
SØNDAG 30. MARS 1400 Barnas Cinematek: OLE BRUMM-FILMEN [L] 1600 DOM OVER DØD MANN Jan Troell side 42 [L] 1800 FEAR AND DESIRE Stanley Kubrick side 7 [L] 1830 I LOSSENS TIME Søren Kragh-Jacobsen side 42 [T] 2030 THE LAST DETAIL Hal Ashby side 7 [L] 2100 I ET ÅR MED 13 MÅNER R.W. Fassbinder side 46 [T]
1330 Barnas Cinematek: REISEN TIL MÅNEN, ASKEPOTT, FEENES RIKE Georges Méliès [L] 1500 Barnas Cinematek: EWOKS - FLUKTEN FRA ENDOR [L]
Steven Spielberg [L]
LØRDAG 29. MARS 1300 Barnas Cinematek: E.T. - THE EXTRA-TERRESTRIAL
FREDAG 28. MARS 1800 DRENGE Nils Malmros side 10 [L] 1900 DARK STAR John Carpenter side 47 [T] 2000 THE LAST DETAIL Hal Ashby side 7 [L] 2100 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T]
TORSDAG 27. MARS 1800 THE LAST DETAIL Hal Ashby side 7 [L] 1800 FRONTLINE CLUB side 42 [T] 2000 HAMLET Grigorij Kozintsev side 37 [L] 2100 NORSK KORT: Mistet + Fallet + God maskingeværlyd
ONSDAG 26. MARS 1800 LARS OLE 5.C Nils Malmros side 10 [L] 2000 HAMLET Grigorij Kozintsev side 37 [L] 2100 I ET ÅR MED 13 MÅNER R.W. Fassbinder side 46 [T]
1900 DARK STAR John Carpenter side 47 [T] 2030 KUNNSKAPENS TRE Nils Malmros side 10 [L] 2100 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T]
Dziga Vertov side 12/35 [L]
TIRSDAG 25. MARS 1800 Stumfilmkonserten: MANNEN MED FILMKAMERAET
Med forbehold om endringer. Se www.cinemateket.no for oppdatert informasjon. Kinosaler: [T] Tancred / [L] Lillebil
LØRDAG 8. MARS 1300 Barnas Cinematek: CIRKELINE – STORBYENS MUS [L] 1500 Barnas Cinematek: FørpreMiere: KAUWBOY B. Koole [L]
FREDAG 7. MARS 1800 MASKEN Peter Bogdanovich side 34 [L] 1900 LOVE’S LABOUR’S LOST Kenneth Branagh side 37 [T] 2015 LA GRAINE ET LE MULET Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [T]
TORSDAG 6. MARS 1800 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [L] 1830 FRONTLINE CLUB side 42 [T] 2015 VOLTAIRES SKYLD Abdellatif Kechiche side 24 [L] 2100 MASKEN Peter Bogdanovich side 34 [T]
2015 RICHARD III Laurence Olivier side 37 [L] 2100 PROVIDENCE Alain Resnais side 33 [T]
Nils Malmros side 10 [T]
ONSDAG 5. MARS 1800 L’ESQUIVE Abdellatif Kechiche side 24 [L] 1800 Møt Nils Malmros SKJØNNHETEN OG UDYRET
TIRSDAG 4. MARS 1800 L’ESQUIVE Abdellatif Kechiche side 24 [L] 1900 STARDUST MEMORIES Woody Allen side 33 [T] 2015 ROMEO OG JULIE Baz Luhrman side 37 [L] 2100 PROVIDENCE Alain Resnais side 33 [T]
SØNDAG 2. MARS 1400 Barnas Cinematek: CHIHIRO OG HEKSENE Hayao Miyazaki [L] 1600 ROMEO + JULIE Baz Luhrman side 37 [L] 1815 STARDUST MEMORIES Woody Allen side 33 [L] 1830 VOLTAIRES SKYLD Abdellatif Kechiche side 24 [T] 2000 RICHARD III Laurence Olivier side 37 [L] 2100 TROLL I ESKE Overraskelse! side 50 [T]
TIRSDAG 11. MARS 1800 LOVE’S LABOUR’S LOST Kenneth Branagh side 37 [L] 1800 Filmsalongen: en aften med Toralv Maurstad SONG OF NORWAY Andrew L. Stone side 21 [T] 2000 ONLY LOVERS LEFT ALIVE Jim Jarmusch side 6 [L]
CINEMATEKET MARS 2014
LØRDAG 1. MARS 1300 Barnas Cinematek: OLE BRUMM [L] 1500 Barnas Cinematek: LASSEMAJAS DETEKTIVBYRÅ [L]
ONLY
28 cinemateket 6 | 2012
13.02 rock noir
THE LUCKY BULLETS
rock r i o
Foto: Jørn Veberg
N
Rock Noir er et fast konsept på Cinemateket kuratert av Truls Mollerin. I denne programperioden er det imidlertid The Lucky Bullets som står for filmutvalget. De har plukket frem Emir Kusturicas fyrverkeri av en film, Under jorden.
Vi digger Under jorden! En film om galskap, drikking, langbord, løgner, overtro, og en hel dose sort humor. Så er den stappa med vill og ekte ompamusikk, hele tida faktisk, laget selv av regissøren og bandet hans «Emir Kusturica & the no smoking band». Og bandet spiller i nesten hver scene gjennom hele filmen. Men du går ikke lei, du blir bare mer sugen på langbord, gode venner og realt selskap. Hvorfor de valgte navnet «no smoking band» er nok den største ironien i hele filmen. For her er det nok av både røyking og drikking. For oss er filmen en hyllest til alt det gode i livet: gi faen, elsk dine venner og nærmeste. Når vi i The Lucky Bullets drar på turné, kastes vi ut i en verden full av galskap og merkelige situasjoner. Det er alltid litt musikk i bakgrunnen og dressen er alltid på. Det røykes, spises og drikkes. Vi føler oss nesten hjemme i denne filmen. Alt kan skje! Så bli med oss på Cinemateket, sleng på deg den beste dressen, ta en skål, gi faen, og le deg ihjel sammen med oss.
Under jorden Underground Frankrike/Jugoslavia/Tyskland/Ungarn 1995, Regi: Emir Kusturica Med: Miki Manojlovic, Lazar Ristovski, Mirjana Jokovic Engelsk/serbokroatisk/fransk/tysk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 51min
FRE 11. APRIL KL. 19.00
Kusturicas Gullpalmevinner Under jorden ble i sin tid beskyldt for å romantisere den serbiske væremåten og dermed rettferdiggjøre serbisk aggresjon på 90-tallet. Men selv om filmen godt kan ses som en storslått tragikomisk allegori over Balkans nyere historie, er det ikke først og fremst en politisk film. Heller er det en slags frodig eventyraktig fabel Kusturica har laget om sitt hjemland, en beveget hyllest til et folk med en imponerende overlevelsesevne og en genuint fandenivoldsk holdning til livet. Temperamentsfullt skuespill, suggererende sigøynermusikk og Kusturicas feberhete fortellerstil gjør Under jorden til et storslått, fyrverkeriartet, livsbejaende eventyr. cinemateket 2 | 2014 29
REGI:
ESKIL VOGT
Når Eskil Vogt skriver og regisserer film, gjør han det med kjærlighet til filmmediet og til filmhistorien, og han lar sin genuine filminteresse skinne igjennom både i sitt arbeid og i samtaler om film. Vogt er kjent for å ha skrevet Reprise og Oslo, 31. august sammen med Joachim Trier, som har regissert begge, men han er selv regiutdannet og nå endelig klar med sin debutfilm Blind. Cinematekene i Oslo, Bergen og Trondheim har sett nærmere på Blind og de anknytningene filmen gjør til andre filmer, og i samarbeid med Eskil Vogt har de tre cinematekene valgt ut spesialprogrammer med filmer som enten direkte har påvirket Blind eller vært betydningsfulle for regissøren i generell forstand. I disse programseriene vises et mangfold filmer, noen i alle tre byene, og enkelte bare på ett eller to av stedene. Det er snakk om filmer som Ingmar Bergmans Persona, Woody Allens Stardust Memories, Alfred Hitchcocks Notorious og Vogts store favorittfilm Avdøde advarer av Nicolas Roeg, sammen med noe mer uventede referanser og filmvalg som See No Evil, Hear No Evil av Arthur Hiller, Masken av Peter Bogdanovich og The Getaway av Sam Peckinpah. I tillegg presenteres Blind-fotograf Thimios Bakatakis sitt tidligere arbeid i Attenberg av Athina Tsangari, men dette intervjuet starter med Providence, en film av Alain Resnais fra 1977 som ble avfeid og mislikt i sin samtid, og både glemt og utilgjengelig i ettertid. Eskil Vogt har imidlertid alltid vært svak for denne filmen. – Providence var den eneste filmen jeg tenkte på mens jeg skrev, mens de andre referansene i større grad kom når jeg måtte kommunisere noe til samarbeidspartnerne. Og Avdøde advarer er en generell favoritt, uten direkte kobling til Blind i seg selv. Jeg leste Terje Holtet Larsens roman «Forestillingen» om en blind kvinne, med hennes indre monolog og mange ting man kunne tenke seg at hun fant på. Og det var noe i romanens logikk som koblet til Providence kanskje gjorde at jeg så muligheten for en film der. Kombinasjonen ble romanens utgangspunkt med den blinde kvinnen som sitter fanget i sin egen fantasi, og filmen til Alain Resnais, som virkelig har en helt unik narrativ motor jeg alltid har tenkt man kunne gjøre noe annet med. – Providence handler om en gammel forfatter, spilt av John Gielgud, som drikker seg mer og mer full i løpet av en natt mens han tar notater til den nye romanen sin, som er en slem parodi på medlemmer av
eksempel Luc Besson og Robert Bresson på samme tid, som en del hans nærmeste familie. Han mishandler – i fiksjonen – mer og mer av «fransk film» – noe som er veldig absurd for franskmenn. Det var de som står ham veldig nær, og jo fullere han blir, desto mer sklir da jeg begynte å gå på Cinemateket, og søsteren min som er et par år det ut og jo underligere blir det. Dette har noen sterke paralleller til eldre kom hjem fra Blindern med Blindern Filmklubb-programmet, min film. Et eller annet sted var det en liten gnist som slo mellom så da begynte jeg å gå der også. Å gå på Cinemateket har vært veldig romanen «Forestillingen» og denne filmen. Jeg la begge bak meg da viktig for meg i alle år, og jeg lånte også filmmanus på filminstituttets jeg skrev Blind, men tror man kan helt klart se ting både i romanen bibliotek, det var veldig spennende for en femtenåring. Jeg gikk mye og filmen som minner om min film. alene på kino og på Cinemateket, fram til jeg traff Joachim Trier. Om ikke Providence er den mest opplagte Alain Resnais-referansen – Jeg så fortsatt mye amerikansk film, og jeg skjønte etter hvert at man kan vente seg hos Eskil Vogt, så er det om ikke annet en film av 70-tallsamerikanerne likte ting som Kurosawa og Godard. Etter hvert en fransk mester. Inn fra sidelinjen, eventuelt fra blindsonen, kommer ble den europeiske tradisjonen ledende for i mye større grad Arthur Hillers komedie See meg, men som filmtitter er jeg fortsatt veldig No Evil, Hear No Evil fra 1989, med radarparet altetende og interessert i det meste. Jeg tenker Richard Pryor og Gene Wilder i rollene som én at man tar med seg og husker opplevelser, som blind og én døv. hvor viktig det var å se Back to the Future som barn. Ser man den igjen nå, opplever man – Pryor og Wilder er jo en av disse klassiske kanskje at de første tjue minuttene er ganske film- og komiduoene, og filmen er verdt et dårlige, men man skal ikke glemme den første gjensyn. Den går kanskje tilbake til en litt mer opplevelsen, hvor sterkt det virker og hvor sugd edgy og politisk ukorrekt 70-tallshumor der i inn man blir i filmens kraft. hvertfall Pryor har sitt utgangspunkt, men da i brytningspunktet mot noe mer disneyfisert på På spørsmål om det var hans forhold til fransk og slutten av 80-tallet. Jeg var i utgangspunktet ute øvrig europeisk film som fikk ham til å velge filmetter et humoristisk potensial i det å være blind, utdannelse i Paris, der han studerte ved La Fémis og det finnes jo og er størst der blinde prøver å i årene 2000-2004, svarer Vogt både ja og nei. late som de mestrer situasjoner de selvfølgelig ikke mestrer, og også det å prøve å skjule at man – Providence var den eneste – Det er ikke sånn at jeg har vært nesegrus er blind, noe det også er et veldig absurd tilfelle filmen jeg tenkte på mens beundrer av all fransk film, det finnes veldig av i min film. Jeg trekker det kanskje så langt jeg skrev, mens de andre mye kjedelig fransk film også. Mange sånne at det blir helt usannsynlig, men jeg håper det funker likevel! Da vi hadde verdenspremiere i referansene i større grad kom Provence-filmer er fullstendig uinteressante, Sundance var vi veldig spente på om humoren når jeg måtte kommunisere da ser jeg mye heller en Brian De Palma-film! fungerte. Vi hadde premieren på den mest noe til samarbeidspartnerne. Men jeg var også veldig glad i fransk litteratur, så det å gå på fransk filmskole var også en ærverdige kinoene der, som har høy status, men anledning til å lære meg fransk ordentlig, så dessverre veldig dårlig lyd og lite lerret. Da jeg faktisk kunne begynne å få mer tilgang til ting på originalspråket. filmen begynte fryktet jeg det verste, men heldigvis kom det masse Men som filmelsker så stilte jeg jo også spørsmålet: Skal jeg gå på latter, og da greide jeg å slappe av litt. Lillehammer på filmskole, eller skal jeg gå i Paris? Der nede fikk vi gratiskort til de største kinokjedene og til Cinemateket, og Paris er Det faktum at Kevin Spacey spiller en liten, men godt synlig rolle den beste byen i verden å se film i, bedre enn New York. Man kan se i See No Evil, Hear No Evil åpner for refleksjon rundt det spranget alt mulig av film på originalspråket, på filmkopier, når som helst. Det som gjøres både i Spaceys karriere mellom denne filmen i 1989 og finnes jo egne kjeder som viser gamle Hollywood-filmer i nye kopier, hans gjennombrudd i Seven seks år senere, i amerikansk film generelt i denne perioden, og i utviklingen til en ung filmelskende Oslo-gutt, det er alltid en kino som har et Bergman-retrospektiv gående, det er veldig mye å velge i og gammel og ny film får fyldig presseomtale. Det hvis alder i disse årene strekker seg fra 15 til 21. Vogt beskriver med er rett og slett strålende! glede sin egen filminteresses utvikling: Med Vogts kjærlighet til film og filmkultur in mente er det ikke over– Det er egentlig ganske klassisk, det begynte med å se Back to the raskende at Cinemateket selv blir en location i Blind. I filmen møtes Future og Ghostbusters og bli veldig glad i de store amerikanske de to mannlige karakterene tilfeldig på Filmens Hus etter å ha vært eventyrfilmene som barn. Jeg var glad i amerikansk film og havnet i på en visning, og senere ser vi Einar (spilt av Marius Kolbenstvedt) 70-tallsfilmen der når det gjaldt å søke kvalitet og alvor, men så tok i salen mens han ser Masken av Peter Bogdanovich fra 1985. Det at jeg også en krapp sving inn i action- og splatterfilm. Det ble mye tiddet blir sett film i Eskil Vogts egen film og i filmer generelt er noe lig Peter Jackson og Sam Raimi, og da fikk man jo også Cronenberg regissøren er opptatt av. og andre ting på kjøpet. Så skjedde det, jeg hadde vel begynt på videregående, at det liksom gikk tomt i videobutikken. Man hadde sett – Det er klart at det på et eller annet vis går an å lese inn et metanivå, det meste, så man gikk til «siste skanse» som var europeisk film! Det det er noe med en blind person som forestiller seg ting visuelt. Hun åpnet opp en helt ny verden, og det var veldig morsomt å oppdage for cinemateket 2 | 2014 31
sitter egentlig i sitt eget personlige mørke og lar bilder flikke forbi, i sin indre virkelighet. Det er et eller annet der som er veldig nær filmens essens. Samtidig, når vi tenker på hvor mange filmer vi har sett og hvor vanlig det er å gå på kino og å se film, så oppdager vi hvor sjelden folk går på kino i film, hvor sjelden folk ser på film i filmer. Det er som om de fleste fiksjonsfilmer foregår i en alternativ verden der film ikke eksisterer. Det er veldig underlig, fordi det er en så vanlig ting å holde på med. – Scenen i Masken dukket opp da jeg satt og skrev. Den er veldig uttrykksfull, og det føltes riktig at karakteren satt og så akkurat den filmen. Snarere enn at det er en hipp referanse eller at regissøren bare har puttet inn favorittfilmen sin, så er øyeblikket av en person som føler seg så stygg, som er så stygg, men som gjennom en blind kvinne kan føle nærhet og ømhet, noe som passet så godt for å uttrykke en del ting som min karakter også føler. Han er redd for at han også er en freak, som Eric Stoltz’ karakter i Masken. En annen film som dukker opp i Blind er den norske antologifilmen Dager fra 1000 år fra 1970. Den tredelte filmen er regissert av Anja Breien, Egil Kolstø og Espen Thorstenson, og det er bilder fra sistnevntes film Mira som vises i et glimt i Vogts film, også det i en scene fra Filmens Hus.
metabevissthet, og den er veldig tydelig på at den er film selv om den har et klart drama. Vi vurderte faktisk å skyte filmen i Academy, altså i formatet 1,37:1 som Persona har, men det blir så stygt med digital film. Kinoene har jo ikke gardiner å trekke inn mot bildekanten på et så smalt bilde, og da blir en stygg, digital stripe synlig i bildekanten. – Vi hadde selv veldig lyst til å skyte på analog film, både fotografen og jeg, men det ble til slutt et utslagsgivende budsjettspørsmål. Vi prøvde imidlertid å få det til å se ut som film, ved å bruke gamle linser og ved å jobbe i etterarbeid for å prøve å gi bildet en tekstur og en smak som minner om 35mm. Vi var såpass opptatt av tekstur at vi fikk tak i både Dager fra 1000 år og Masken på 35mm, da vi brukte filmene i opptak. Det var viktig at man skulle kunne se det på lerretet. Med Blind blir Eskil Vogt en regissør som er del av en kunstnerisk orientert norsk filmhistorie. Denne historien strekker seg langt bakover, også forbi det nevnte året 1970, men Anja Breien og andre filmskapere i hennes generasjon har alltid hatt tanker og interesser som resonnerer hos Vogt.
- Jeg føler ofte at jeg kan snakke ganske fint om film med norske filmskapere fra denne generasjonen, de var filmelskere med entusiasme for – Scenen i Masken dukket filmmediet. Ikke bare har de sett Godard, Taropp da jeg satt og skrev. kovskij og Antonioni, men de har dessuten ofte Den er veldig uttrykksfull, også en nysgjerrighet for å se ting og oppdage og det føltes riktig at ting som ganske mange av de som kom like – Egentlig var det bare at vi trengte noe karakteren satt og så etterpå ikke hadde. Da kom det en generasjon «science fiction-aktig» på lerretet, noe vi kunne som kanskje var mer «bransjete», der man gjerne akkurat den filmen. få tak i uten å betale store summer i rettigheter. jobbet seg opp fra kaffekoking til regi. Det var Dermed prøvde jeg å finne noe norsk, samtidig da man kunne høre folk i filmbransjen si ting som jeg tenkte på Thorstensons film fordi den ikke ser norsk ut. Den har en tøff stilisering som jeg synes var riktig, som «nei, vi ha’kke tid til å se så mye film, vi lager film, vi». Da fikk og så lyser det liksom av den at dette er en kunstfilm. Dessuten er det jeg hakeslepp og lurte på om det gikk an, om det var sånne mennesker jo et poeng at samtalene mellom karakterene i Blind nettopp handler jeg måtte forholde meg til i bransjen. I en periode da alle i norsk film om science fiction, når de møtes etter å ha sett denne filmen. Jeg kon- prøvde å lage en amerikansk thriller vokste det som er mitt skremmetaktet forøvrig Espen Thorstenson via Anja Breien, og han var veldig bilde fram, at det eneste man skal gjøre i Norge er å lage en dårligere versjon av amerikansk film. behjelpelig med å la meg bruke filmen hans. Selve filmformatet var også en faktor da disse filmene ble hentet inn i Blind, noe Vogt kommer inn på via en annen sentral referansefilm, Ingmar Bergmans Persona fra 1965. – Persona er en av mine favorittfilmer, og kanskje min favorittBergman om jeg måtte svare fort! Jeg hadde ikke tenkt på den mens jeg skrev, men flere som leste manus nevnte den. En av dem var fotografen, og etter hvert så vi igjen en del av scenene fra filmen, og vi snakket selvfølgelig om denne sammensmeltningen av to kvinner som Bergman gjør, to kvinner som er veldig forskjellige, men som på et tidspunkt samstilles som om de var ett subjekt. Det er dette som er veldig spennende i den filmen og som man, uten sammenlikning forøvrig, kan bruke som referanse for å forstå ting som skjer i Blind. Og så er det jo en estetisk veldig interessant film med en røff, sanselig 32 cinemateket 2 | 2014
Så, når norsk kunstfilm er nevnt, er det Eskil Vogt lager også kunstfilm? – Tja, jeg prøver konsekvent å snakke om kvalitetsfilm, jeg er opptatt av at ting skal være bra. Det er det som er viktigst. Jeg liker begrepet kunstfilm hvis det forstås som en ikke fastlåst sjanger, men en sjanger hvor man kan være veldig fri og der man kan gjøre det man vil, om det er å være morsom eller spennende, sakte eller rask. Da kjenner jeg meg igjen i det begrepet, men hvis kunstfilm automatisk skal innta en veldig seig, saktegående selvhøytidelighet så kjenner jeg meg ikke igjen i det. Og selv om jeg liker mange filmer med veldig tregt tempo, så er det ikke det jeg lager. Blind har premiere på norske kinoer 28. februar.
Svein Inge Sæther
Eskil vogt velger film
STARDUST MEMORIES USA 1980, Regi: Woody Allen Med: Woody Allen, Charlotte Rampling, Jessica Harper, Marie-Christine Barrault Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, sort-hvit, 1t 28min
SØN 2. MARS KL. 18.15, TIR 4. MARS KL. 19.00
Providence Frankrike/Sveits 1977 Regi: Alain Resnais Med: Dirk Bogarde, John Gielgud, Ellen Burstyn, David Warner Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 47 min
TIR 4. MARS KL. 21.00, ONS 5. MARS KL. 21.00
I Providences drømmeaktige åpningsscene zoomer kamera langsomt inn mot den eldre, alkoholiserte forfatteren Clive Langham. Natten før sin 78-års fødselsdag gjennomlever han et oppgjør med seg selv. I drømme regisserer han et drama mellom fire personer, alle mennesker han kjenner fra sitt eget liv. Når Langham våkner dagen etter, er alle personene i dramaet kommet for å feire fødselsdagen hans. Det viser seg at dagens realitet er annerledes enn nattens. Likevel forekommer den gamle mannens indre virkelighet oss å være mer virkelig enn den påfølgende dags lett anstrengte fødselsdagsidyll. Originalt sammensatt og lekent fragmentert beskriver Alain Resnais fantasiens frie spill med et kjent materiale. «Da jeg skrev Blind hadde jeg veldig få filmreferanser. Den eneste filmen jeg lente meg på var egentlig Providence av Alain Resnais, skrevet av David Mercer. Den filmen har en struktur som kan minne om den jeg jobbet med. Providence er en gjennomført eksperimentell og stilisert film, men det kan også argumenteres for at det er en slags komedie. Jeg synes i hvert fall den er til tider svært morsom, men andres reaksjoner tyder på at det bare jeg som er sær. Filmen har vært utilgjengelig på DVD og er svært vanskelig å få sett, så grip sjansen mens dere har den.» – Eskil Vogt
Filmskaperen Sandy Bates er kjent for sine komedier, men ønsker å være alvorlig. En filmfestival vil vise hans gamle filmer, og Sandy stiller motvillig opp som æresgjest. «Stardust Memories omtales noen ganger som en mislykket Allen, et navlebeskuende 8 1/2-forsøk, men jeg synes det er en av hans aller beste. De ekstreme skiftene i tone gjorde at jeg brukte den som referanse for Blind – komedie, poesi, drama, meta-lag – alt blandes sammen med største selvfølge. Noe jeg ønsket å få til på en helt annen måte i min film.» – Eskil Vogt
Persona Sverige 1966, Regi: Ingmar Bergman Med: Bibi Anderson, Liv Ullmann, Margaretha Krook, Gunnar Björnstrand Svensk tale, norsk tekst, 35mm, sort-hvit, 1t 25min
TIR 22. APRIL KL. 21.00, SØN 27. APRIL KL. 21.00
Ved siden av den mer opplagte betydningen, er ordet «persona» også betegnelsen for maske i det antikke dramaet. Intens, sensuell og selvransakende er Persona Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten – dens falske mystikk og magi. Filmen er et studie i forstillelse og tomhet, i avstand og nærhet mellom to kvinner, hvor grensene mellom drøm, tanke og virkelighet er utvisket. Persona var et resultat av og en konklusjon på Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i perioden 1963-66. cinemateket 2 | 2014 33
Eskil vogt velger film
See No Evil, Hear No Evil Regi: Arthur Hiller, USA 1989 Med: Gene Wilder, Richard Pryor, Joan Severance Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 43min
SØN 16. MARS KL. 18.00, TIR 18. MARS KL. 18.00
Richard Pryor og Gene Wilder lagde fire filmer sammen mellom 1976 og 1991. See No Evil, Hear No Evil var den tredje av disse. Kritikerne klagde over et platt plot, grunne karakterer og tamme action-scener, men publikum syntes heller å fokusere på filmens store styrke: Den er hysterisk morsom. I filmen blir blinde Pryor og døve Wilder vitne til et mord. Diverse hendelser leder til at politiet ender med å mistenke de to for å være morderne. Jaget av politiet må de prøve å finne den egentlige morderen for å bevise sin uskyld.
Masken The Mask USA 1985, Regi: Peter Bogdanovich Med: Cher, Sam Elliott, Eric Stoltz, Laura Dern Engelsk tale, svensk tekst, 35mm, farger, 1t 59min
TOR 6. MARS KL. 21.00, FRE 7. MARS KL. 18.00
15-årige Rocky Dennis er en svært intelligent og varm person, men han har et deformert hode. For andre mennesker ser det ut som om han bærer en maske. Rockys mor gjør alt for at hennes sønn skal bli akseptert, noe han også blir av hennes motorsykkelvenner. Roger Ebert trakk frem et interessant poeng i sin anmeldelse av filmen da den kom: «Mask is based on a true story, and that doesn’t come as a surprise: Hollywood wouldn’t have the nerve to make a fictional tearjerker like this.» Det fungerer likevel, takket være et godt manus og overbevisende spill. 34 cinemateket 2 | 2014
Attenberg Hellas 2010 Regi: Athina Rachel Tsangari Med: Ariane Labed, Evangelina Randou, Vangelis Mourikis, Giorgos Lanthimos Gresk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 1t 25min
TIR 22. APRIL KL. 20.00, ONS 23. APRIL KL. 21.00
Vi er i Hellas. Marina er en ung kvinne i begynnelsen av tyveårene. Hun har en jobb og en god venn. Hun hører på musikk og hun ser på tv. Hun reflekterer. Hun lever i et Hellas der solen knapt skinner. Et annet Helles, ikke det du kjenner fra reisekatalogen. Faren hennes har fått kreft. Snart vil han dø, og da vil Marina være igjen alene. La det være sagt. Denne filmen er rar. Men den er rar på en vanvittig forfriskende måte. Det er ikke for ingenting at den har gått fra festival til festival, og fått kinodistribusjon i en rekke land. Den har fått forståsegpåere og fans til å fiske frem adjektiver som uredd, original, spennende og sær. Attenberg er både stilisert og nøktern. Den er både vag og tilgjengelig. Den er ikke direkte oppløftende, men håpefull likevel. Den er preget av en unik visuell rytme, der scener som ikke forhaster seg blir avbrutt av bisarre dansesekvenser. Gjennomgående i filmen er store doser med Suicide og elektronisk protopunk, og en liten dæsj Françoise Hardy. Attenberg er eklektisk på alle mulige måter. Tittelen henspiller på David Attenborough – eller rettere sagt en misforstått versjon av navnet hans – den legendariske og evig entusiastiske programlederen fra BBC. Marina er på et vis hans motstykke. Slik han studerer dyrearten med kamera som vitne, studerer Marina menneskeheten (i hvert fall dem i sine nærmeste omgivelser) med oss som publikum. Filmen starter med en lang kyssescene. Marina har innføringskurs i tungekyss (sammen med sin beste venninne). Marina har et ikke-forhold til sex og romantikk, og men i løpet av filmen vil dette sakte, men sikkert endre seg. Som om hun i løpet av filmen går fra rollen som observatør, til å bli en del av den virkeligheten hun har stått utenfor så lenge. Hun er kanskje nødt til det, nå som faren forlater henne. Og slik kan Attenberg tolkes som en historie om Hellas, og ikke bare med tanke på krisen de siste årene, men alt som har skjedd i landet landets historie og utvikling de siste 25 årene. Marina og Hellas må lære seg å leve på en annen måte, for å overleve.
design og arkitektur på stort lerret
Design OG ARKITEKTUR PÅ STORT LERRET Cinemateket og Norsk Forms månedlige filmvisninger har vært en suksess! Vi fortsetter utover våren med filmer som på ulikt vis tar for seg forhold rundt design og arkitektur. I mars inviterer vi til stumfilmkonsert når vi setter opp Dziga Vertovs eksperimentelle mesterverk Mannen med filmkameraet. Ved hjelp av dokumentarisk montasjeteknikk lykkes Vertov å fange og skildre det urbane storbylivet. Kjetil Schjander-Larsen akkompagnerer og Morten Ragnøy Ednes, prosjektleder byutvikling Norsk Form, innleder. I april kan du bli med inn i Amerikas mest innovative klasserom og se hvordan ungdom bygger framtiden sin. Da viser vi Patricks Reardons interessante dokumentar If Your Build It. Før visningen 24. april blir det en innledning av Leif Verdu-Isachsen, fagsjef design ved Norsk Form. Merk deg at visningene med innledninger foregår vekselvis på Cinemateket og DogA.
Mannen med filmkameraet
If you Build It
Chelovek s kinoapparatom
USA 2013, Regi: Patrick Reardon
Sovjetunionen 1929, Regi: Dziga Vertov
Blu-Ray, farger, 1t 22min
Stum med musikkakkompagnement, 35mm, sort-hvit, 1t 8min
Tor 24. april kl. 18.00 på DOGA. Innledning ved Leif Verdu-Isachsen,
TIR 25. MARS KL. 18.00. innledning ved Morten Ragnøy Ednes, norsk form
FRE 25. APRIL KL. 18.00, TIR 29. APRIL KL. 18.00
Som ung psykologi- og musikkstudent i Petrograd kom Denys Arkadievitsj Kaufmann i nær kontakt med kubo-futuristiske kunstnere – og tok selv kunstnernavnet Dziga Vertov. Fra kubo-futuristene hentet han idéen om at sanseinntrykk kunne brytes opp i sine enkelte bestanddeler, for så å samles igjen i helt nye kombinasjoner og på den måten bli til særegne verk. Etter mislykkede forsøk med lydopptak og «støykunst», fant han et velegnet medium for slik bearbeidelse av sanseinntrykk i filmen. Med Mannen med filmkameraet tok Vertov skrittet helt ut, ved å gi ganske omfattende anvisninger for hva slags musikk han mente skulle følge filmbildene. Mannen med filmkameraet handler om en mann som drar rundt med et kamera på skulderen og dokumenterer det urbane storbylivet, hverdagslige hendelser som kommer i hans vei.
Til Windsor i Nord-Carolina kommer designer-aktivisten Emily og hennes arkitektkjæreste Matt med ideer, pågangsmot og konseptet Project H Studio. Der skal 13 ungdommer fra den lokale videregående skolen få muligheten til å «bygge sin egen fremtid med hjerte, hender og hammer». Emily og Matt ønsker å lære ungdommene teknikker og ferdigheter som forhåpentligvis vil hjelpe dem men også bidra til å utvikle samfunnet rundt dem. I løpet av skoleåret opplever både lærerne og elevene at det ikke alltid er enkelt å bygge noe nytt – men at det er mulig. En svært tankevekkende og inspirerende dokumentar. «Nuanced... inspiring...a design story at its core, but stand back a bit and you find something grander: a document of America at its most vulnerable.» – Architectural Record cinemateket 2 | 2014 35
William Shakespeare på film
I år kan vi markere at det er 450 år siden Shakespeare ble født, hans fødselsdato er nedtegnet i bøkene til å være 23. april 1564. Dette vil bli markert på behørig vis verden over, og vi vil i løpet av året se flere Shakespeareoppsetninger på norske teatre enn på lenge. Men også på lerretet er det grunn til å markere dette jubileet, for ingen andre har levert mer manusmateriale til filmer og tv-serier enn William Shakespeare. Søker vi på Internet Movie Database, finner vi Shakespeare kreditert på manussiden 995 ganger. Første registrering er datert 1898, en sort-hvit stumfilm basert på «Macbeth». Filmpioneren og illusjonisten Georges Méliès, kanskje mest kjent for den 24 minutter lange stumfilmen Reisen til månen fra 1902, var også inspirert av Shakespeare. Han laget i 1907 en stumfilm der han selv framstiller Shakespeare som skriver på tragedien «Julius Cæsar». Men han ga seg ikke med det, samme år laget han en film basert på «Hamlet». Så historien om filmatiseringer av Shakespeare er omtrent like lang som filmhistorien selv. Men når Cinemateket i samarbeid med Det norske Shakespeareselskap har gjort et utvalg av de mange Shakespeare-filmer som er tilgjengelige, har vi valgt å konsentrere oss om noen av de mest sentrale regissørene som har valgt Shakespeares skuespill for å lage sine egne personlige tolkninger. Filmene spenner over et tidsrom på 45 år, med Sir Laurence Oliviers Richard III fra 1955 som den eldste, og Kenneth Branaghs Love’s Labour’s Lost fra 2000 som den nyeste. Begge disse skuespillerne/regissørene har brukt store deler av sin karriere på Shakespeare, og representerer i så måte den engelske Shakespearetradisjonen gjennom to generasjoner. En amerikansk skuespiller og regissør som også var svært opptatt av Shakespeare, er Orson Welles. Han filmatiserte både «Macbeth» og «Othello»; for den siste fikk han for øvrig Gullpalmen i Cannes i 1952. Vi har imidlertid valgt Falstaff fra 1965, en film der han henter materiale fra flere av Shakespeares skuespill, deriblant «Henrik IV», del 1 og 2 og «Henrik V». Filmen var kulminasjonen av et prosjekt 36 cinemateket 2 | 2014
han hadde hatt gående siden 1939 i ulike sceneversjoner. I tillegg til Orson Welles selv, som spiller Falstaff, ser vi blant andre Jeanne Moreau og John Gielgud. Filmen vant priser i Cannes i 1966. Vi ville også inkludere filmer utenom det engelskspråklige området, og da var det vanskelig å komme utenom den russiske regissøren Grigori Kozintsevs filmatisering av «Hamlet» fra 1964, som vant en rekke priser, og som har en fantastisk musikkledsagelse av komponisten Dmitri Sjostakovitsj. Hvis vi holder oss i øst er Akira Kurosawa også en sentral regissør med flere Shakespeare-adaptasjoner på samvittigheten, men skulle vi velge en, måtte det bli hans Oscarvinnende mektige filmepos fra 1985, Ran, basert på «Kong Lear». Tilbake til det engelskspråklige området, men med røtter i et annet kontinent, måtte vi la australieren Baz Luhrman få plass med sin versjon av Romeo + Juliet fra 1996. Filmen innkasserte både priser og penger, og gjensynet med de den gang unge lovende skuespillerne Leonardo DiCaprio og Claire Danes gir et interessant perspektiv på deres senere karrierer. I dette utvalget er det sikkert mange som både savner andre Shakespeare-filmer og -regissører. Vi skulle gjerne valgt og vist flere, men kanskje anledningen byr seg om bare to år, for i 2016 kan vi markere at det er 400 år siden Shakespeares død. Bernhard Ramstad,styreleder i Det norske Shakespeareselskap
02.03-27.03 shakespeare på film
richard iii
Hamlet
Ran
Storbritannia 1955, Regi: Laurence Olivier
Gamlet, Russland 1964, Regi: Grigorij Kozintsev
Japan 1989, Regi: Akira Kurosawa
Med: Laurence Olivier, Claire Bloom, Ralph Richardson
Med:
Med: Tatsuja Nakadai, Akria Terao, Mieko Herada
Engelsk tale, utekstet, DCP, farger, 2t 38min
Anastasia Vertinskaja, Elsa Radzjin-Szolkonis
Japansk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 42min
SØN 2. MARS KL. 20.00, ONS 5. MARS KL. 20.15
Russisk tale, norsk tekst, 35mm, sort-hvit, 2t 30min
ONS 12. MARS KL. 20.0, FRE 14. MARS KL. 20.15
Innokenti
Smoktunovskij,
Mikhail
Nazvanov,
ONS 26. MARS KL. 20.00, TOR 27. MARS KL. 20.00
I denne stjernespekkende filmen hadde Shakespeare-fortolkeren Laurence Olivier både hovedrollen og regiansvaret, i tillegg til å produsere den. Vi befinner oss i England på 1400-tallet, der Edward den fjerde nylig har blitt kronet. Hans bror Richard pønsker ut en listig plan for å sikre seg makten. Men når han vel har kommet dit, etter svik og drap, får hans onde handlinger konsekvenser. BFI har kalt filmen den mest underholdende av Oliviers Shakespearefilmer, som takket være hyppige visninger på amerikansk tv bidro stort til å popularisere Shakespeare.
I motsetning til tidligere filmatiseringer av Shakespeares «Hamlet», er Kozintsevs versjon den mest filmatiske av dem alle. Filmen har en dyster undertone, fanget opp i et atmosfærisk og suggererende sort-hvitt. Hovedrolleinnehaver Innokenti Smoktunovskijs rolletolkning kan trygt sies å være en av de mest spennende innfallsvinklene til denne klassiske rollen. Hans kraftfulle og tidvis indolente, tidvis oppfarende, rolletolkning forsterker den underliggende følelsen av desperasjon som gjennomsyrer filmen.
Med Ran søkte Kurosawa tilbake til Shakespeare, en av hans største litterære inspirasjonskilder. Hovedkilden for Ran er «Kong Lear», bare at her har kongen tre sønner, ikke døtre. Men de underliggende motivene de samme: Når kongen på sin 70-årsdag kunngjør at han vil overlate makten til eldstesønnen, Taro, blir den yngste sønnen, Saburo, så rasende, at faren ser seg nødt til å forvise ham. Men det viser seg at Taro og den mellomste sønnen, Jiro, har planer om å uskadeliggjøre faren. Sønnenes forræderi er ikke til å bære og kongen mister forstanden.
FALSTAFF
Romeo + Julie
Love’s laboUr’s lost
Aka Chimes At Midnight
William Shakespeare’s Romeo & Juliet
Danser med Shakespeare
Spania/Sveits 1966, Regi: Orson Welles
USA 1996, Regi: Baz Luhrmann
Storbritannia 2000, Regi: Kennth Branagh
Med: Orson Welles, Keith Baxter, John Gielgud
Med: Leonardo DiCaprio, Claire Danes, John Leguizamo
Med: Alessandro Nivola, Alicia Silverstone
ENGELSK tale, svensk tekst, 35mm, sort-hvit, 1t 59min
Engelsk tekst, norsk tale, 35mm, farger, 2t 1min
Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 34min
SØN 16. MARS KL. 21.00, TIR 18. MARS KL. 21.00
SØN 2. MARS KL. 16.00, TIR 4. MARS KL. 20.15
FRE 7. MARS KL. 19.00, TIR 11. MARS KL. 18.00
Orson Welles hadde ofte problemer med å finne risikovillige produsenter, og mange av filmene hans ble derfor kompromisser mellom Welles’ visjoner og produsentenes kostnadskontroll. Andre av hans Shakespearefilmatiseringer bar preg av dette, men med Falstaff kunne han endelig fullføre et prosjekt etter egne intensjoner. Manuset følger sceneversjonen Welles presenterte i Belfast i 1960, et drama konstruert rundt karakteren Falstaff, slik han blant annet framstår i «Henrik IV», «Richard III» og «Muntre fruer fra Windsor».
Da Baz Luhrmann ga seg i kast med Shakespeare, var hans vri å forsøke å ikke lage teater-på-film (samtidig som han elsker det teatrale), ved å fusjonere Shakespeares klassiske tekstlinjer med en fremtidsvisjon, noe som ga et frenetisk, lekent og tidvist outrert uttrykk. Historien her tør være kjent for de fleste: Romeo = Leonardo og Julie = Claire forelsker seg i hverandre, men møter raskt på alvorlige hindringer, på grunn av de voldelige stridighetene mellom deres respektive «klaner».
Branagh har gjennom hele skuespiller- og regikarrieren hatt et nært forhold til Shakespeares arv, og har gjerne hatt en leken tilnærming til de originale foreleggene. Her har han forflyttet handlingen til tiden rundt andre verdenskrig og valgt musikalgenren som ramme for det hele, med sang og dans. Kongen av Navarre og hans tre beste venner skal studere og har sverget å leve et kyskt liv. Det viser seg å være vanskelig, særlig når prinsessen av Frankrike og hennes tre hoffdamer kommer på offisielt besøk. cinemateket 2 | 2014 37
Bli med på en filmatisk oppdagelsesferd, der nye og eldre filmarbeider kobles sammen på nye måter! The parameters are wide and the definitions are innumerable and mutable. These films should speak for themselves, without compromise or apology. I wish to present the fantastic; the problematic; the beautiful; the dangerous; the brilliant and the ugly – all in one programme, if possible. One film work can illuminate its predecessor or successor and give glimpses into an alternative creative world. The Dream That Kicks aims to detect resonances and draw traces – connecting artists of different times, movements, history and culture. Greg Pope, kurator
38 cinemateket 6 | 2012
the dream that kicks
APPEARING AND DISAPPEARING
ANARCHITECT
SØN 9. MARS KL. 18.30
SØN 27. APRIL KL. 18.00
Denne visningen er en del av Screen film festival, som du kan lese mer om på side 40 og 41. Two films concerned with memory and prediction, two masterpieces of meditative juggling. Each of these films needs to be finalized in the viewers head and as such demands our attention as we slowly build meanings from the silver emulsion.
Two film documents from Gordon Matta-Clark. Matta-Clark was one of the most influential artists of his generation in the 1970s, his premature death in 1978 put an end to a career marked by the rapid development of his critical methods in the fields of art and architecture. His «building cuts» consisting of aggressive interventions on the structure of derelict buildings, are still regarded as emblematic works. «Splitting», 1973, «Day’s End», 1975, and «Conical Intersect», 1975, soon became icons of urban activism. None of these constructions are still in existence. All that remains are photographic documents, films, drawings and, in some cases, isolated vestiges of the buildings.
Gradual Speed regi: Els Van Riel, Belgia 2013, 16mm, 50min
A film that at first seems to have itself as its subject: film as matter, form, light, movement and time. The viewer’s brain and eyes race ahead while watching this film, busily constructing and reorganizing the fizzing film surface into imagined conclusions before the actual subject asserts itself. A series of animal and mineral portraits insistently assemble, developing in a slow slow reveal. Dedicated to Vladimir Shevchenko, who recorded the nuclear disaster at Chernobyl (and eventually died as a result) the relationship between radiation, photography and light casts its long shadow across this musing film sculpture. The film proceeds like an afterthought that reminds us that it is primarily a medium that carries within it the light traces of other bodies, always in balance between appearing and disappearing.
Office Baroque USA 1977, 16mm, 44min
Office Baroque is one of the most striking projects of the deceased artist, it is also Matta-Clark’s final film. Matta-Clark was able to secure an abandoned office building in Antwerp and tactically cut pieces out of the roof, the walls, and the ceilings. This was the artist’s second-to-last architectural project before his untimely death. Inspired by overlapping teacup rings left on a drawing, the carving was organized around two semicircles that arced rhythmically through the floors, creating a rowboat shape at their intersection. Matta-Clark described the piece as «a walk through a panoramic arabesque». As in all his interventions, the building itself constituted the work of art.
Nostalgia regi: Hollis Frampton, USA 1971, 16mm, 36min
Substrate (Underground Dailies) USA 1976, 16mm, 30min
Hollis Frampton is recognised as one of the leading figures of the New American Cinema. In this film, Frampton burns photographs he has taken and selected from his past. A calm voice tells a story about an image, but the story is about the following image, not the one shown. Narration begins and ends during the photograph’s combustion; smoke and ashes get in our eyes while we are trying to make sense of the image and the narration – trying to remember the story that fits the image and the image that fits the story. The spectator is caught up in the process of memory and prediction that are the subject of the film.
In this film, Matta-Clark explored and documented the underground spaces of New York City. The artist chose a range of sites (New York Central railroad tracks, Grand Central Station, 13th Street, Croton Aqueduct in Highgate, etc.) to show the variety and complexity of the underground spaces and tunnels in the metropolitan area. This unedited footage of New York’s subterranean life are full of lingering shots of heavy machinery and juxtapositions of sculpturally magnificent brick tunnels and little crops of mushrooms growing between the tracks on their floors. Greg Pope
Greg Pope
cinemateket 2 | 2014 39
PROGRAM: TORSDAG 6. MARS (LILLEBIL) Nordiske organisasjoner for videokunst presenterer et filmprogram fra sine arkiv.
OSLO SCREEN FESTIVAL
6. – 9. MARS 2014
Oslo Screen Festival er en internasjonal videokunstfestival som arrangeres for fjerde gang, med mål om å bringe sammen kunstnere som arbeider i feltet eksperimentell film og videokunst. Vi har gleden av å annonsere at vi i år får besøk av videopionéren Steina Vasulka for en presentasjon og filmvisning. Vasulka har en omfattende og variert praksis innen videokunst siden slutten av 60-tallet. Årets konkurranseprogram setter spesiell fokus på eksperimentelle filmer som problematiserer krysningen mellom dokumentar og fiksjon. Fullstendig program på www.screenfestival.no Gratis entré!
KL. 12.00 700IS Reindeerland (Island). Presentert av Kristín Scheving. 44min Minerva (2013) av Dodda Maggy, Gaia Breathing (2011) av Sigrún Harðardóttir, Glasshouse (2010) av Sigurður Guðjónsson, In The Crack (2009) av Una Lorenzen, Gaia in Action (2011) av Sigrún Harðardóttir, In the Land of the Elevator Girls (1989) (med Woody Vasulka) av Steina Vasulka, Prevaling Rhythm (2012) av Elísabet Brynhildardóttir, Wyrd (2013) av Kríudóttir, Wuthering Heights (2010) av Sally & Mo, KEEP FROZEN part one (2013) av Hulda Rós Guðnadóttir, Gaia in Streaming (2013) av Sigrún Harðardóttir. KL. 13.15 Northern Video Art Network NOVA (Finland). Presentert av Juha van Ingen. 46min Contemporary art /viewer (2011) av Katrin Jonsdottir, Microworld Margate (2013) av Genetic Moo, Tasman-Solace (2010) av Polina Zioga, Passage of Time (2012) av Lam Wai-Kit, For Anne Marie (2010) av Petra Lindholm, The Third Man (2010) av Erik Bünger, Material Conditions of Inner Spaces (2013) av Erkka Nissinen. KL. 14.30 Videokunstarkivet (Norge). Presentert av Per Platou. 45min Frenologisk Selvportrett (1979) av Marianne Heske, The man and the sea (1981) av Morten Børresen, Human Tails V (additional material) (1982) av Kjell Bjørgeengen. KL. 16.00 Filmform (Sverige). Presentert av Anna-Karin Larsson. 40min Lunatic (2012) av Åsa Ersmark, A/B (2012) av Dan Lageryd, Biografi (2012) av Magnus Bärtås, Le Rond Universel (2012) av Lisa Jeannin & Rolf Schuurmans. KL. 17.10 AV-arkki (Finland). Presentert av Vesa Puhakka. 48min What’s Up (2010) av Risto Pekka Blom, Platoon (2012) av Outi Sunila, Small Heroes (2013) av Tommi Matikka, Rigid Regime (2012) av Erkka Nissinen, Players (2010) av Pilvi Takala, Grind (2012) av Jenni Hiltunen, Planet of Sexes (2012) av Anssi Kasitonni. KL. 19.00 Konserter og performancer på Atelier Nord, ANX, Olaf Ryes pl. 2 FREDAG 7. MARS KL. 13.00 Symposium om Nordisk videokunst på Deichmanske, Grünerløkka KL. 19.00 Konserter og performancer på Atelier Nord, ANX, Olaf Ryes pl 2.
40 cinemateket 2 | 2014
LØRDAG 8. MARS (TANCRED) Kl. 12.00 Konkurranseprogram 1 – Parallel Realms. 43min I Feel You av Ulf Kristiansen, Parallel Realms av Ryn Wilson, Not Far From Here av Tessa Garland, Motholic Mobble part 7 av Kaia Hugin, My Beast av Espen Tversland, Choices av Vicent Soler Gisbert, Forst av Ulu Braun. Kl. 13.15 Gjesteprogram: Festival Miden, Kalamata (Hellas). Kuratert av Gioula Papadopoulou. 38min Lac av Pierre et Jean Villemin, Into the Woods av Marlijn Franken, in-volo-quadrato av Maria Korporal, Nietzsche à Nice av Isabella Gresser, The wee giant model av Azahara Cerezo, Transit av Beata Pantya, In Search of the Miraculous av Jeroen Nelemans, HINODE av Tetsuka Niiyama, Mar av José Manuel Silvestre, Sample pool av Azahara Cerezo, Trip Paulista av Marcia Beatriz Granero. KL. 14.20 Konkurranseprogram 2 – In Her Shoes. 40min Less Point More Cornerstone av Suzie Léger, What goes through you... av Susana Chiocca, My Baby av Ane Lan, Snow Country av Shen Xin, Cairography av Dalia Naous. KL. 15.20 Gjesteprogram: Wind from the South (Chile). Kuratert av Daniela Arriado. 44min Cartographies for Earth Sailors av Enrique Ramirez, Crossing a Wall av Enrique Ramirez, Victoria Allende cleans the Chilean People av Camilo Yáñez, Black Balloons in the Horizon av Gonzalo Cueto. KL. 16.30 Presentasjon & filmvisning med Steina Vasulka. 2t Distant activities (1972), Bad (1979), Elevator girls (1989), Voice windows (1997), Warp (2000), Pyrospheres (2005), C – Trend (1974), Explanation (1974), Grazing (1976), Telc (1974), In search of the castle (1981). SØNDAG 9. MARS (TANCRED) KL. 12.00 Konkurranseprogram 3 – City Lives. 54min. Better Life av Bruno Ramos, Maria’s City av Dania Reymond, Entre Temps av Ana Vaz, Stand Along Zone av Zhenqian Huang, A letter between two cities av Nisrine Boukhari. Kl. 13.20 Gjesteprogram: MediaArtLab Center for Art & Culture (Russland). Kuratert av Elena Rumyantseva. 49min Endless Story av Roman Mokrov, Urban Surfing av Marina Chernikova, Composition av Elena Koptyaeva, Transformance av Nina Kurtela, Sliding Earths av François Vogel, Subway av Elena Gorbacheva, 60 Seconds Somewhere av Luma Launisch, Two Islands av Jan Ijäs. KL. 14.20 Konkurranseprogram 4 – The Grey Between. 44min The Devil av Jean-Gabriel Périot, Decembers – Narrating History av Maj Hasager, The Coop av Anne K Senstad, Disembodied (Mirror Maze) av Catrine Thorstensen, End av Panagiotis Tomaras. KL. 15.30 Gjesteprogram: The Hum (Russland) (visning & debatt). Kuratert av Ekaterina Sharova. 40min Fixation. Documentation of the action av Petr Pavlensky, Carcass. Documentation of the action av Petr Pavlensky, Shading, Similar to All the Previous av Taisiya Krougovykh, All Cops Are Bastards, You Ought to Remember That. Documentation of the action in a courtroom av Voina, The Hum av Marat Raiymkulov, Comfortable Protest av Lena Artyomenko, Free Movements av Mikhail Basov. KL. 16.30 Konkurranseprogram 5 – Winter Is Coming. 50min Harvest av Nir Nadler & Chaja Hertog, The Pyramidical Silence av Anders Elsrud Hultgreen, Winter av Cristina Picchi. KL. 18.00 Prisutdeling KL. 18.30 Gjesteprogram: The Dream That Kicks. Kuratert av Greg Pope. 1t 26min Gradual Speed av Els Van Riel, Nostalgia av Hollis Frampton.
cinemateket 2 | 2014 41
Distribusjon av nordisk kinofilm
ATT ANGÖRA EN BRYGGA! I forbindelse med et seminar på Voksenåsen i perioden 30.-31. mars som fokuserer på distribusjon av nordisk kinofilm, setter vi opp to nordiske filmer på Cinemateket. Seminaret arrangeres av Norsk filminsitutt sammen og/eller med tilskudd av Danmarks, Finlands og Sveriges ambassader, Nordisk råds norske delegasjon, Nordisk Film & TV Fond, Norske filmbyråers forening og Institusjonen Fritt Ord. Mens seminaret retter seg mot bransjen, vil disse to visningene være åpne for publikum.
Dom över död man
I lossens time
Sverige/Norge 2012, Regi: Jan Troell
Danmark 2013, Regi: Søren Kragh-Jacobsen
Med: Jesper Christensen, Pernilla August, Ulla Skoog, Björn Granath
Med: Sofie Gråbøl, Signe Egholm Olsen, Frederik Christian Johansen, Søren Malling
Svensk tale, utekstet, DCP, sort-hvit, 2t 6min
Dansk tale, utekstet, Blu-ray, farger, 1t 50min
SØN 30. MARS KL. 16.00
søn 30. mars kl. 18.30
Jan Troells film om den svenske redaktøren Torgny Segersted, som bekjempet Hitler i skrift og tale, er sober og stilistisk fullendt. Jesper Christensen spiller Segersted og Pernilla August er aviseier Forsmanns hustru og Segersteds elskerinne. Det er særlig samspillet mellom dem som utgjør filmens kjerne. Filmen er spilt inn digitalt i bredformat og i sort-hvit. Troell står selvfølgelig selv bak kameraet, men deler arbeidet med sin mangeårige danske samarbeidspartner Mischa Gavrjusjov.
Lisbeth er forsker og leder for et eksperiment ved en lukket institusjon. Pasientene her er både traumatisert og voldelige. Det viser seg at under eksperimentet har en av dem blitt besatt av forestillingen om at Gud vil at han skal ta sitt eget liv. Lisbeth oppsøker presten Helen og ber om hennes hjelp. I lossens time bygger på Per Olov Enquists teaterstykke av samme navn. Avisen Politiken skrev i sin anmeldelse blant annet at: «Det er […] selve det filmiske, der udgør nerven i den mystiske fortælling om guddommeligheden i det grusomme.»
FRONTLINE CLUB OSLO
FRONTLINE CLUB OSLO Frontline Club er et nytt politisk-kulturelt debattforum med film i Oslo. Etter modellen til Frontline Club i London blir det ukentlige visninger av nye, aktuelle dokumentarfilmer torsdager kl. 18.00 utover våren og høsten på Cinemateket. Debattene og dokumentarvisningene vil som i London konsentrere seg om konfliktområder fra frontlinjene, og vil presenteres ved hjelp av dyktige samarbeidspartnere og debattpanellister, refleksjoner og kritikk av internasjonale maktstrukturer. Frontline Club Oslo arrangeres av Le Monde Diplomatique i samarbeid med Oslo Dokumentarkino og FILM as, som vil filme debattene og legge disse ut på www.frontlineclub.no. Frontline Club vil involvere en stor krets av intellektuelle og samfunnsengasjerte mennesker, fra forskningsinstitusjoner som ILPI, 42 cinemateket 2 | 2014
FAFO, PRIO og NUPI, men også norske humanitære organisasjoner som Flyktninghjelpen, Leger uten grenser, Norsk folkehjelp og andre. Innen norsk presse vil det være ressurser fra Klassekampen, journalistiske institusjoner og uavhengige utenrikskorrespondenter, og dessuten vil man invitere engasjerte norske kunstnere, filmskapere og teaterregissører, hvis kritiske visuelle og fortellermessige formidling kobles med politiske uttrykk. Ved å være sjangeroverskridende kan Frontline Club også oppfattes som «avantgarde» – i betydningen av å være i front.
Batman vender tilbake Batman Returns USA 1992, Regi: Tim Burton Med: Michael Keaton, Michelle Pfeiffer, Danny Devito,
POPUlÆRKULTURELL KOMPETANSE: superhelter
Christopher Walken Engelsk tale, norsk tekst , 35mm, farger, 2t 6min
ONS 9. APRIL KL. 18.00
Årsaken til at Batman er den mest filmatiserte av de store amerikanske superheltene, er at han er en figur som kan tilpasses de fleste sammenhenger. Selv om de knapt kunne vært mer forskjellige i stil og tone, bygger både Christopher Nolans kritikerroste trilogi og den populære amerikanske tv-adapsjonen fra 60-tallet på samme uforanderlige kjerne av batmanhet. Tim Burtons andre Batman-film utgjør bindeleddet mellom disse to tolkningene – mellom glorete camp og blodseriøs nesten-realisme – og er en oversett perle i superheltfilmens historie.
I Populærkulturell kompetanse onsdag 9. april kl. 18.00 møter du Aksel Kielland og Erlend Rydning som tar for seg et populærkulturelt fenomen. Fjerde utgave av foredragsserien handler om superheltfiksjon på film og tv. Superheltfilmen har de siste ti årene vært den mest markante trenden i Hollywood – og dermed filmverdenen som sådan – og i dette foredraget ser vi nærmere på superheltfilmens historie og dens påvirkning på moderne film og tv. Foredraget starter med trykkekvaliteten i amerikanske tegneserier på 30- og 40-tallet og ender med kontinuitets- og franchisetankegangen som preger det globale mediebildet i stadig større grad. Den voluminøse og uoversiktlige publiseringshistorien til de to store amerikanske tegneserieforlagene Marvel og DC Comics danner utgangspunktet for noen av de største og mest vidtforgreinede fiksjonsuniversene menneskeheten har skapt. Og i en tid da denne intertekstuelle tankegangen brer om seg også utenfor tegneserienes verden, vil vi også forsøke å si noe om trender som kommer til å gjøre seg gjeldende i film og tv i tiden fremover. Fokuset ligger på live action-produksjoner, og vi følger utviklingen fra de første filmføljetongene med Batman og Supermann fra 40-tallet via den japanske tv-serien «Supaidāman» og såpeseriene «Smallville» og «Lois & Clark», til blockbustere som X-Men, Iron Man, The Avengers og Christopher Nolans kritikerroste Batman-trilogi. Billettprisen på kr. 80 inkluderer både foredrag og filmvisning.
cinemateket 2 | 2014 43
serie dato
inferno Vi kan vel kalle det en tradisjon nå, at vi lader opp til påsken med litt sortmalt film! Nok en gang samarbeider vi med Inferno-festivalen og setter opp tre håndplukkede titler som vi tror kan passe godt for festivaldeltagerne. I år har vi hentet inn den nye dokumentaren As the Palaces Burn om metallbandet Lamb of God. Filmen er både et nærbilde av metallkulturen, men også et intenst rettsalsdrama. I tillegg setter vi opp en av de mest skremmende filmene som er laget om amerikanske ungdomsmiljøer, Tause vitner, samt David Lynch’ mørke, forstyrrende Twin Peaks: Fire Walk with Me.
Tause vitner
As the Palaces Burn
Twin Peaks – Fire Walk With Me
River’s Edge, USA 1986, Regi: Tim Hunter
USA 2014, Regi: Don Argott
USA 1992, Regi: David Lynch
Med: Keanu Reeves, Ione Skye Leitch, Crispin Glover
Med: Lamb of God
Med: Sheryl Lee, Ray Wise, Dana Ashbrook
Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 39min
Engelsk og tsjekkisk tale, engelsk tekst, DCP, farger, 2t 1min
Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger 2t 14min
MAN 14. APRIL KL. 19.00, TIR 15. APRIL KL. 17.00
MAN 14. APRIL KL. 17.00, TIR 15. APRIL KL. 19.00,
MAN 14. APRIL KL. 21.00, TIR 15. APRIL KL. 21.00
ONS 16. APRIL KL. 17.00
Tause vitner er et av de fremste filmatiske uttrykkene for den såkalte blank generation. Stikkord er apatisk nihilisme, følelsesmessig avstumpethet og en slags tenåringsweltschmertz som gir seg utslag i slarvete omgang med video, dop og fartsgrenser. Samson dreper en ung jente fordi hun «pratet dritt». I Samsons gjeng vekker drapet blandede reaksjoner, men ingen synes nevneverdig heftet med at et menneskeliv er gått tapt. Det er mer snakk om hvordan de redder Samson ut av en litt kinkig situasjon.
44 cinemateket 2 | 2014
I 2012 steg metalbandet Lamb of Gods siste album i rakettfart opp til andreplass på de amerikanske hitlistene og turneen i kjølvannet av albumet skulle ta bandet til nye høyder. Med seg tok de med seg regissør Don Argott (Last Days Here) for å dokumentere metalscenens voksende inflytelse. Men midtveis skjedde det fatale – vokalist Randy Blythe ble arrestert i Tsjekkia, siktet for drap. Fra å være en lettbent dokumentar om hvordan metal kunne være en positiv innflytelse, følger vi nå et nervepirrende rettsalsdrama hvor innsatsen er vokalistens liv…
David Lynch og Mark Frost ønsket opprinnelig at «Twin Peaks» skulle være en såpeopera som gikk i årevis. Der mordet på Laura Palmer forble uoppklart, og kreftene omkring byen var «hovedpersonen». Men etter 30 episoder ble serien avviklet. Da David Lynch vendte tilbake til Twin Peaks i form av en spillefilm, var timingen elendig, både for Twin Peaks-fansen og Lynch selv. Over tyve år senere er interessen for filmen en helt annen. Løsrevet fra hysteriet rundt serien, trer dens faktiske kvaliteter frem. Den er en marerittaktig reise til onde krefter, preget av en desperat grunnstemning, voldsomme sjokkeffekter og fravær av humor.
dato serie
Programsamarbeidet mellom cinematekene i Oslo, Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Stavanger, Tromsø og Trondheim om digitale visninger på torsdager fortsetter. Dette er torsdagsfilmene i mars og april: Only Lovers Left Alive ( Jarmusch), M*A*S*H (Altman), Fear and Desire (Kubrick), The Last Detail (Ashby), Raising Arizona (Coen) og Fellini’s Roma. Serien avsluttes etter påske med Tyven i Bagdad (Walsh), stumfilmklassikeren med megastjernen Douglas Fairbanks. Mange av filmene finner du som del av andre serier i katalogen. Fra sør til nord velkommen til Torsdagsfilmen i hele landet!
torsdagsfilmen M*A*S*H
ARIZONA JR.
TYVEN I BAGDAD
USA 1970, Regi Robert Altman
Raising Arizona
The Thief of Bagdad, USA 1924, Regi: Raoul Walsh
Med: Donald Sutherland, Elliott Gould, Sally Kellerman
USA 1987, Regi: Joel Coen
Med: Douglas Fairbanks, Snitz Edwards, Anna May Wong
Engelsk tale, utekstet, DCP, farger, 1t 56min
Med: Nicholas Cage, Holly Hunter, John Goodman
Stum, engelske mellomtekster, musikk, DCP,
TOR 13. MARS KL. 18.00, FRE 14. MARS kl. 18.00
ENGELSK TALE, UTEKSTET, DCP, farger, 1t 34min
sort-hvit/tintet, 2t 20min
TOR 3. APRIL KL. 18.00, FRE 4. APRIL KL. 18.00
TOR 24. APRIL KL. 18.00, SØN 27. APRIL KL. 20.00
Da vaneforbryteren H.I. McDonnough møter den kvinnelige politikonstabelen Ed får livet hans brått en ny mening. Men de lykkelige dagene kommer til en ende når Ed får vite at hun ikke kan få barn. En kveld får de høre at kona til den styrtrike møbelkjedemagnaten Nathan Arizona har fått femlinger. De får en idé: De rapper en av Arizona-femlingene! Arizona jr er fremdeles en av Coen-brødrenes mest inspirerte filmer, ja et fyrverkeri av sinnssvake innfall og halsbrekkende vendinger, og en berg-og-dalbanetur gjennom de fleste filmsjangrene.
Tyven Ahmed forelsker seg i datteren til kalifen i Bagdad under et innbrudd på slottet. I konkurranse med prinser og skurker må helten våge livet for å få sin prinsesse. Douglas Fairbanks var stumfilmens megastjerne på 1920-tallet. Han spilte hovedrollen og kontrollerte det meste i denne overdådige historien fra «Tusen og en natt». Filmen var en av de dyreste som var laget, og imponerer selv i dag med en rekke fabelaktige spesialeffekter med magiske rep og flygende tepper. Nyrestaurert og med orkestermusikk av Carl Davis, velkjent for sine fine orkesterlydspor til stumfilm.
Robert Altmans komedie om livet ved et amerikansk feltsykehus under Korea-krigen, ble en stor suksess i 1970 i et USA der motstanden mot Vietnamkrigen var i ferd med å bli stor. Filmen etablerte Robert Altmans særpregede stil og karrière, og dannet også utgangspunktet for den populære tv-serien. M*A*S*H (Mobile Army Surgical Hospital) er en galgenhumoristisk og uærbødig satire over krig og all den vesen. Filmen har ingen handling i tradisjonell forstand, men byr på en serie lett sammenføyde episoder.
cinemateket 2 | 2014 45
elmgreen & Dragset dato
ELMGREEN & DRAGSET
– BIOGRAPHY
I perioden 21. mars til 17. august vil kunstnerduoen Elmgreen & Dragset ha sin første store utstilling i Oslo, på Astrup Fearnley Museet. I den forbindelse har de to valgt ut seks filmer som har influert dem på ulikt vis eller som de finner spesielt interessante. Elmgreen & Dragset jobber mye med arkitekturens funksjon og effekt, persepsjon og betydning, mer enn arkitektur og design som form (selv om form er en viktig fortellerteknisk faktor for dem). Noen av filmene i serien beskjeftiger seg med «oppfatning av rom», slik som Dark Star, Morderengelen og Opening Night. I tillegg har de har valgt ut Rainer Werner Fassbinders I et år med 13 måner, som tematiserer (homo-)seksualitet, før «ekteskap og barn ble hovedspørsmålet». Dessuten tar de med seg Ingmar Bergmans Høstsonaten, som var filmen som fikk Elmgreen & Dragset til å innse at de ikke kunne bli boende i New York. Den siste filmen i serien er Wim Wenders’ Paris, Texas, valgt ut på grunn av sluttscenen. Les mer om utstillingen på afmuseet.no
Morderengelen
Opening Night
I et år med 13 måner
El ángel exterminador
USA 1977, Regi: John Cassavetes
In einem Jahr mit 13 Monden
Mexico 1962, Regi: Luis Buñuel
Med: Gena Rowlands, John Cassavetes, Ben Gazzara
Tyskland 1978, Regi: Rainer Werner Fassbinder
Med: Silvia Pinal, Enrique Rambal, Jacqueline Andere
Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 24min
Med: Volker Spengler, Ingrid Caven, Karl Scheydt
Spansk tale, norsk tekst, 35mm, sort-hvit, 1t 33min
TIR 1. APRIL KL. 21.00, ONS 2. APRIL KL. 21.00
Tysk tale, dansk tekst, 35mm, farger, 2t 4min
TIR 1. APRIL KL. 19.00, TOR 3. APRIL KL. 21.00
Denne absurde komedien åpner med at noen representanter for den franske middelklassen ankommer til elegant selskapslokale. Etter timesvis med drepende kjedelig konversasjon, oppdager de til sin forferdelse at det er fysisk umulig for dem å komme seg ut av middagslokalet. Snart avløses gode manerer med fiendtlige utfall. Morderengelen er både sosial satire og en surrealistisk film som følger drømmenes logikk. Det symbolmettede billedspråket er ikke alltid tydelig, til det har det for mange tvetydige betydninger, men sjokkeffekten er udiskutabel. 46 cinemateket 2 | 2014
ONS 26. MARS KL. 21.00, SØN 30. MARS KL. 21.00
Gena Rowlands spiller den aldrende skuespilleren Myrtle Gordon. Hun spiller i et teaterstykke der karakteren hennes har problemer med å bli gammel, et tema som føles litt for nært for Myrtle. Da en fan blir drept i et forsøk på å komme i kontakt med henne, kastes Myrtle inn i en fysisk og mental krise. Både settingen og tematikken i Opening Night kan bringe tankene hen til Joseph Mankiewicz’ Alt om Eva (1950). Filmen klipper elegant mellom Myrtles kvaler og skuespillet hun spiller i, som ble satt opp foran et ekte og intetanende publikum.
31. mai 1978 ble Armin Meyer, en av Fassbinders elskere, funnet død ved siden av fire tomme glass med sovepiller i Fassbinders leilighet i München. Hendelsen rystet Fassbinder dypt og inspirerte ham til å lage I et år med 13 måner, en av hans mest personlige filmer. I filmen følger vi de siste fem dagene i livet til den transseksuelle Elvira Weishaupt, født Erwin. Historien om Elvira fortelles gjennom møter han har med andre mennesker i Frankfurt i løpet av sine siste dager, før han til slutt tar sitt eget liv.
elmgreen & Dragset
Høstsonaten Tyskland 1978, Regi: Ingmar Bergman Med: Ingrid Bergman, Liv Ullmann, Lena Nyman, Halvar Björk Svensk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 1t 33min
SØN 13. APRIL KL. 21.00, ONS 16. APRIL KL. 19.00
Dark Star USA 1974 Regi: John Carpenter Med: Dan O’Bannon, Brian Narelle, Andreijah Pahich, Carl Kuniholm, Joe Saunders Engelsk tale, utekstet, 35mm, farger, 1t 23min
TIR 25. MARS KL. 19.00, fre 28. MARS KL. 19.00
Med de forutsetninger denne filmen ble laget under, skulle man tro at dette er en campy øvelsesfilm uten andre verdier enn rent historiske. Heldigvis er ikke dette tilfellet, og historiene om hvordan Carpenter og O’Bannon greide å vri en helaftens science fiction-film ut av 60 000 dollar er mange. Dark Star er navnet på et romskip som har vært ute på oppdrag i nesten 20 år, og oppdraget går ut på å sprenge ustabile planeter i tilfelle av en fremtidig kolonisering. Etter all denne tiden virker det som besetningen er kurert for alle romantiske følelser for verdensrommet og apatien har satt inn. Ingenting ombord virker og alle hater alle. De eneste gangene besetningen våkner fra apatien er når de finner en ustabil planet. Dessverre svikter utløsermekanismen på bomben og det blir da opp til deres kløkt å få snakket den fra å eksplodere. Bortsett fra en ondsinnet badeball, finner man ikke mange aliens om bord på Dark Star. Men Carpenters beskrivelse av en meningsløs tilværelse ombord i et falleferdig vrak av et romfartøy er både hysterisk morsom og spennende. Uten penger har de tydd til et godt manus og en kreativ tilnærming til bruk av kulisser. Carpenter gikk videre til storsuksessen Halloween, mens Dan O’Bannon skrev Alien, hvor man tydelig kan se sporene fra Dark Star.
Eva, gift med presten Viktor, skriver til sin mor – den kjente konsertpianistinne Charlotte Andergast – og ber henne besøke dem. Charlotte har nylig mistet sin venn og akkompagnør Leonard, og selv har ikke Eva kommet over sorgen etter at hennes fire år gamle sønn druknet. Filmen viser forholdet mellom mor og datter i et hjem der moren har vært mye ute og reist mens datteren var ung, og hvordan dette har innvirket på datteren når hun nå er blitt voksen.
Paris, Texas Tyskland/Frankrike 1984, Regi: Wim Wenders Med: Harry Dean Stanton, Nastassia Kinski, Dean Stockwell Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 24min
SØN 13. APRIL KL. 20.30, tir 15. APRIL KL. 20.45
I et øde ørkenlandskap blir en mann funnet bevisstløs og sterkt forkommen. Et visittkort med et telefonnummer er det eneste som kan identifisere ham: Travis, forsvunnet i fire år. Han synes apatisk til å begynne med og det skyldes mer enn bare utmattelse: Et tragisk kjærlighetsforhold har etterlatt ham i en tilstand av ekstrem likegyldighet. Paris, Texas er en av de få filmene som kan skilte med en melodramatikk som står imot enhver filmkritikk. Det er lov, for selv den hardeste harde, å tørke en tåre etter å ha sett Paris, Texas. cinemateket 2 | 2014 47
Følg med på www.eurodok.no
•
egen programkatalog kommer 12. mars
Oslo open
Oslo Opens filmprogram på Cinemateket 26. og 27. april (kl. 12.00 begge dager) består av et utvalg av kunstfilmer som tar opp problemstillinger knyttet til stedet Oslo og det «(sub)urbane». Programmet er en del av kunstfestivalen Oslo Open, der byens kunstnere åpner sine atelierer for publikum. Se filmprogrammet først og besøk kunstneren på atelieret etterpå. Alt er gratis for publikum. Barn og unge kan også delta gratis på atelierworkshops i BOO! Barnas Oslo Open. Oversikt og kart finner du på www.osloopen.no Filmprogrammet inneholder verk av fremtredende Oslo-baserte kunstnere. Marte Aas’ Robotnik (2012) er en dokumentar om en polsk kvinne som jobber som hushjelp i Oslo, mens Ane Hjort Guttus De rike bør bli enda rikere (2012) utforsker eiendomsutviklingen i Bjørvika. I Rekonstruksjon (2013) utforsker Mattias Härenstam kontrollbegjæret og situasjoner der kontrollen går tapt. Hva skjer når det undertrykte kaoset kommer til overflaten og alt det vi tror på mislykkes?
Anita Hillestads Fined (2011) er et portrett av en ung graffitikunstner som har fått livet ødelagt av bøter han er blitt ilagt av T-banen og Jernbaneverkets null-toleranse-kampanje mot tagging. Tori Wrånes skal vise dokumentasjon av hennes performance «Natural Enough?» fra Hovefestivalen i 2011. In terrelations er den andre filmen i serien «Nature in Dark» av Margarida Paiva og Fernanda Branco, der Branco går med bind foran øyene ut i den nordiske naturen, og Charlotte Thiis Evensen skal vise filmen Barn som faller (2014). I tillegg vises verk av blant annet Victoria Phil Lind, Christian Hennie, Jumana Mana, Kristine Øksendal, Iselin Linstad Hauge og Janne Talstad.
faces
publikums ønskefilm
FACES, SURFACES AND INTERFACES: THE COMMONS AND COMMUNITY Donnie Darko Under denne tittelen vil Susanne M. Winterling, professor ved Kunsthøgskolen i Oslo, presentere en kveld som setter selve kuratorrollen i søkelyset. Kvelden vil bestå av programmer kuratert av Winterling og hennes studenter for presentasjon i New York og Oslo, og det vil også bli en samtale med James Richards, internasjonalt anerkjent kunstner og kurator, som i likhet med Winterling ser på det kuraterte som en flytende størrelse og som gjerne tar utgangspunkt i collagen som idé og praksis. Videre vil programmet også inneholde en panelsamtale med medieviter Susanne Østby Sæther og kunsthistoriker Mathias Danbolt. ONS 23. APRIL KL. 17.00
Mer informasjon og detaljer om programinnhold annonseres seinere.
USA 2000, Regi: Richard Kelly Med: Jake Gyllenhaal, Jena Malone, Drew Barrymore, Patrick Swayze Engelsk tale, norsk tekst, 35mm, farger, 2t 14min
TOR 13. mars kl. 2015, FRE 14. mars kl. 1830
Ei natt går Donnie Darko i søvne ut av huset og ser den gigantiske kaninen Frank, som fortel han at verda vil ende om 28 dagar, 6 timar, 42 minutt og 12 sekund. Når Donnie kjem tilbake til huset, har ein jet-motor tilfeldigvis krasja i rommet hans. Året er 1988, og Donnie går siste året på high-school. Han er ein noko forstyrra tenåring som lid av alle former for desillusjonar og hallusinasjonar, samtidig som han har ein djupare intelligens og persepsjon som til tider skremmer venene. Donnie Darko var debutfilmen til Richard Kelly, og inneheld element av tenåringskomedie, sprø satire, skrekk og science fiction. Alt dette vert til ei rar og fengslande filmoppleving som rask fekk klassikarstempel, og stadig overraskar. cinemateket 2 | 2014 49
troll i eske
troll i eske SØN 2. mars KL. 21.00, SØN 6. april KL. 21.00
Suksessen fortsetter: Nok en gang inviterer vi til våre månedlige møter med det ukjente. Under tittelen «Troll i eske» presenterer vi en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder vil få kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er, får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. En god gammeldags blind date, med andre ord. Tidligere vist som Troll i eske (utvalg): Adaptation, Dogville, Fire nyanser av brunt, Sønner, Den frie vilje, Control, Du levande, Rovdyr, No Country for Old Men, Forgetting Sarah Marshall, Burn After Reading, The Wrestler, Coraline, The Road, True Grit, Oslo, 31. august, Drive, Weekend, Moonrise Kingdom, Rust og bein, The Master, I de beste hjem, Call Girl, The Act of Killing, Inside Llewyn Davis og mange, mange flere.
spesialvisning
norsk kort
Kids Return
NORSK KORT
Japan 1996, Regi: Takeshi Kitano Med: Kaneko Ken, Ando Masanobu, Morimoto Leo, Yamaya Hatsuo Japansk tale, engelsk tekst, Blu-ray, farger, 1t 48min
lør 15. mars kl. 17.00 (med foredrag), søn 16. mars kl. 16.30 (med introduksjon)
Under fanen Norsk kort viser vi noen av de beste og mest nyskapende norske kortfilmene. Torsdag 27. mars setter vi opp tre knallsterke kortfilmer som alle har tap og underkommunikasjon som underliggende tematikk. TOR 27. MAR KL. 21.00
Kids Return er en halvt selvbiografisk coming-of-age historie om bestekompisene Shinji og Masaru, to tenåringsgutter som fordriver tiden med å lage bråk og leven. Men en kveld støter de på noen gutter de har robbet tidligere, og Masaru, den tøffeste av de to, blir slått rett i bakken. Neste morgen er han sporløst borte. Det viser seg at han har begynt med boksing. Shinji, som føler seg litt fortapt uten ham, blir med til boksehallen. Det går ikke lang tid før det er tydelig at Shinji ikke bare er den beste av de to, men at han har et stort potensiale som bokser. Takeshi Kitano var best kjent som tv-komiker da han, som en vaskeekte outsider, svingte seg opp og fram i filmverdenen på 90-tallet. Selv om han ble omfavnet og bejublet over hele verden, tok det tid før han ble tatt alvorlig i Japan. Flere av hans filmer har temaer og nyanser som et japansk publikum kan oppfatte annerledes enn publikum andre steder. Allikevel har filmene hans en universell appell. I dette foredraget skal Henrik Thon Bardum fra Japans ambassade gi et bilde av det japanske samfunnets utvikling siden 90-tallet sett i lys av Takeshi Kitanos filmer generelt, og gjennombruddsfilmen Kids Return spesielt. 50 cinemateket 2 | 2014
Alle filmene er støttet av regionale filmsentre og filmene viser kvalitet og vekst i kortfilmen over det ganske land – fra sør til nord! Mistet (premiere) Regi: Anette Ostrø. Norge 2014. Produsent: Kristian Mosvold, 14min
Fallet (Oslopremiere) Regi: Andreas Thaulow. Norge 2014. Produsent: Håvard Gossè Bergseth v/ News on Request AS, 15min
God maskingeværlyd (Oslopremiere) Regi: Truls Krane Meby. Norge 2014. Produksjon: Cathrine Terese Sørensen, 17min
Filmen vant «Skårunge-prisen» (debutantprisen) på TIFF tidligere i år. Møt regissørene i samtale med Ingrid Dokka. Dette er arrangementet er gratis, men husk å hente ut en plassbillett på forhånd. Det blir også et Norsk kort-arrangement 24. april. Følg med på nettsider og nyhetsbrev for program.
PROGRAMKATALOG 99 – 2/14 Redaktører Hege Jaer (hege.jaer@nfi.no), Kjell Runar Jenssen (kjellrunar.jenssen@nfi.no), Jan Langlo (jan.langlo@nfi.no), Tito Pannaggi (tito.pannaggi@nfi.no)
cinemateket
BILlEdREDAKTØR og fotograf Ida Meyn (ida.meyn@nfi.no) Skribenter Hege Jaer, Kjell Runar Jenssen, Jan Langlo, Tito Pannaggi, Greg Pope. Takk til Per Haddal, Jan Erik Holst og Ingrid Dokka for omtaler. Takk til Chloé Faulkner for artikkel og omtaler. Takk til Svein Inge Sæther for intervju. Takk til Kjetil Kvale Sørensen, Bent Kvalvik, Håvard Oppøyen, Arild Jørgensen, Tore Myklebust – Nasjonalbiblioteket Johan Ericsson, Danial Brannström – Svenska Filminstitutet (Filmarkivet) Nils Malmros Unnur Sande, Irene Torp Halvorsen, Anne Marte Nygaard, Svend B. Jensen – Arthaus Bernhard Ramstad – Det norske Shakespeareselskap Mathias Danbolt Ida Martins, Claudio Dominik – Media Luna Nicholas Varley, Mark Truesdale – Park Circus Erin Owens – Long Shot Factory Allie Tarantino – O’Malley Creadon Productions Marte Marstrand, Morten Ragnøy Ednes, Leif Verdu-Isachsen og Karianne Bjellås Gilje – Norsk Form Ingar Dragset Michael Elmgreen Kjersti Solbakken, Gunnar B. Kvaran – Astrup Fearnley Museet Agnès Arquez-Roth, Guillaume Poirier – Institut Français Jean-Philippe Feiss og Sibiel Luca Di Vito, Erle Wold – Istituto Italiano di Cultura Ove Solum, Helge Rønning – Universitetet i Oslo Marco Müller – Roma International Film Festival Jon Rognlien The Lucky Bullets Eskil Vogt Torje Norén – Turbine Infernofestivalen Truls Lie, Silje Viki – Le Monde Diplomatique / Frontline Club Oslo Tanja Sæter, Rachel Dagnall – Oslo Open Yaprak Morali – Frame by Frame Per Haddal Toralv Maurstad Aksel Kielland Erlend Rydning Margarida Paiva – Oslo Screen Festival Henrik Thon Bardum – Japans ambassade Susanne M. Winterling – Kunsthøgskolen i Oslo James Richards Susanne Østby Sæther annonser Redaksjonen (cinemateket@nfi.no) Illustrasjon katalogomslag Kim Hiorthøy Grafisk design Lise Kihle Designstudio AS (lise@kihledesign.no) DIREKTØR, NORSK FILMINSTITUTT Sindre Gulvog CINEMATEK-LEder Jan Langlo DAGLiG DRIFT / PROGRAMARBEID Hege Jaer, Kjell Runar Jenssen, Jan Langlo, Tito Pannaggi andre medarbeidere Fredrik Andersen (maskinist og trivselsvakt), Åsmund Bøe (billettør), Knut Evensen (publikumsvert), Geir Friestad (maskinist), Ioannis Galanákis (maskinist), Norisa Ismaili (billettør), Christina Iverson (resepsjon), Sita Jacobsen (museumspedagog/ koordinator), Stian G. Klasbu (billettør), Magnus R. Krogh (maskinist), David Løite (printkoordinator/maskinist), Truls Mollerin (trivselsvakt), Adrian Bodin Mortensen (trivselsvakt), Roy Olsen (maskinist), Greg Pope (maskinist), Jo Refseth (trivselsvakt), Stig Andresen (formidlingsansvarlig barn og unge), David Ådalen (maskinist).
CINEMATEKET Norsk filminstitutt Filmens Hus, Dronningens gate 16 Postboks 482 Sentrum, N-0105 Oslo Billetter Kr. 50 (medlemmer)/ kr. 80 (enkeltbillett). Medlemskort Kr. 100. Kortet er gyldig i seks måneder fra kjøpsdato, og gir rett til å kjøpe billetter til kr. 50 til alle ordinære forestillinger. Kortet kan lades opp før utløpsdato uten at du mister perioden du allerede har betalt for. Du kan også lade opp kortet ditt for helt et år ved å kjøpe to perioder samtidig, da blir prisen totalt kr. 200 for et år. Som medlem får du følgende fordeler: -redusertbillettprisimedlemsperioden,ogsåpåarrangementmedannenpris enn ordinær - tilbud om hjemsendt programkatalog - medlemskort gir rabatt ved Film fra sør-visninger på Cinemateket - rabatt på NFIs dvd-utgivelser (selges i billettluka / skranken) ÅPNINGSTIDER BILLETTSALG: Mandag kl. 10.00 – 17.00, tirsdag til fredag kl. 10.00 – 21.00, lørdag kl. 12.00 – 17.00, søndag kl. 13.00 – 21.00. Ingen telefonbestilling. Nettsalg på www.cinemateket.no og www.filmweb.no. Forestillinger: Vær oppmerksom på at det ikke blir vist reklame foran filmene, og at forestillingene derfor begynner presis. Det er ikke tillatt å bruke mobiltelefon/nettbrett under forestillingene. Sjekk Filmweb samt nettsidene våre, for kalender og dagsprogram. Sjekk Facebook og Twitter for siste nytt. Telefon sentralbord 22 47 45 00 Telefon billettluke 22 47 45 89 Fax 22 47 45 99 Epost: cinemateket@nfi.no Internett: www.cinemateket.no Facebook: Cinemateket i Oslo Twitter: cinemateket
kino-koordinator Nikolai Fuglerud kinoinspektør Jan Eberholst Olsen Trykk Zoom Grafisk, 6500 eksemplarer
cinemateket 6 | 2012 2013 51
B
52 cinemateket 6 | 2012
Returadresse: Norsk filminstitutt Dronningens gt. 16 Postboks 482 Sentrum 0105 Oslo