side 22-31 Side

Sett fra krakken min

Harald Grytten Og ett av spørsmåla er nettopp dette:

«Kor begynte egentlig brannen og kor slutta han?»

Der Ålesundsbrannen begynte og der den slutta

«Nei, no må du slutte å mase om dinna brannen! Vi har hørt om den brannen så mye og så ofte at no er sansane våra blitt lam, no høre vi simpelt hen ikkje ka som blir sagt og skrevet lenger!»

Det kan vel godt hende det er omtrent slik du reagerer på ordet Ålesundsbrannen. Og du er i din fulle rett. Det kan vel være at vi som skriver, har spunnet så lenge på samme temaet at ingen gidder å feste seg med ka vi skriver.

Men no skal dåkke høre! Den store leden over det gjentatte maset om Bybrannen til tross, hender det rett som det er når undertegnede går på byen, at han avbrytes i sine dype tanker om Livet og Døden av folk som stiller spørsmål om Bybrannen. Og ett av spørsmåla er nettopp dette: «Kor begynte egentlig brannen og kor slutta han?»

Og så hender det en og anna en sjelden gang at det er ungdommer som viser interesse for Ålesundsbrannen, og det er slett ikke sikkert de vet nåkke anna enn at det har brent en gang ...

Ja, ja – ka det enn er som ligger bak, her kommer i alle fall svara:

Begynnelsen

Tegning (på et brevhode) av Aalesunds Preserving Co. Limited. «Smørfabrikken», Nedre Strandgate 39, på et bilde tatt forrige torsdag. Bildet tatt av Einar Welle.

Ute i Nedre Strandgate lå hermetikkfabrikken Aalesunds Preserving Co Limited. Og i den fabrikken starta Brannen. Den lå der vi i dag har Nedre Strandgate 39.

Til venstre ovenfor ser du ei tegning av fabrikken. Den var ei forholdsvis stor trebygning.

Til høyre novenfor ser du den fabrikken som blei bygd opp på branntomta av den gamle. Den gikk under navnet «Smørfabrikken». Nå er der forskjellige aktiviteter i «Smørfabrikken», Nedre Strandgate 39.

Slutten

Bilde fra Borgundvegen, vi ser vestover og har Borgundvegen 41 for enden av det kvite stakittgjerdet. Utsnitt av foto fra slutten av 1920-åra. Borgundvegen, der Brannen slutta (i forgrunnen til høyre), utsnitt av et bilde tatt av den portugisiskfødte ålesundsgutten Vasco Pinhol i 2020.

INNSPILL

Bybrannen og Waldehuset

Dette er historia om et hus som ikke brant under den kolossale Aalesundsbrannen den 23. januar 1904. Mange syntes det var høyst merkverdig at huset kunne unngå å bli flammenes rov.

I hovedsak er det to forklaringer på at det gikk som det gikk: Ei materialistisk og ei religiøs, dette skrev Harald Grytten i ei interessan lita bok som ble utgitt for et par år siden.

Og han skriver videre: «Det var et sant inferno av ild og røyk, storm og orkan, et kaos av fortvilte mennesker som så sine livsverk gå opp i tilintetgjørende rødglødende flammer i løpet av noen dramatiske timer.»

Men da man så vidt hadde fått summet seg etter katastrofen den 23. januar 1904, oppdaga man at det merkelig nok sto en del hus igjen, forholdsvis uskadd. I flere tilfelle var det totalt uventa at de skulle komme seg velberget gjennom brannen, for så vill var ilden og så sterk var stormen.

Ett av de mer uventa husa som overlevde, var det såkalte Waldehuset. Mange vil si at det stod slik til at det absolutt burde vært antent og nedbrent.

Men det gjorde det altså ikke. Det kom seg gjennom Bybrannen med minimale skader: Et par svidde fjøler og ei knust rute. For ordens skyld bør det nevnes at der var flere hus som ikke røk med. Blant annet trebua til Rønneberg i Korsen og løa oppe på Aalesunds Museum, som begge lå slik til at en skulle tro den ville bli flammenes rov.

I Waldehuset bodde det en eldre mann ved navn Anders Nord. Han nekta å følge anvisningen fra naboer, og blei værende inne i huset under brannen.

Anders Nord var en gudfryktig mann. Han tilbrakte timene med bønn, salmesang, og bibellesning, og kom uskadd gjennom brannen.

De fleste Aalesundere kjenner historien og hovedkilden, for å kalle den det, er den offisielle brannrapporten som stadsingeniør og brannsjef Johannes Solem skreiv få dager etter hendelsen.

Materialistisk ståsted om Brannen i 1904 Så vidt skribenten vet så er der ingen som har prøvd å se denne historia fra materialistisk ståsted. (muligens gjør Harald Grytten det?) Men i brannrapporten som ble utarbeidet etter brannen i Lærdal i 2014, prøver man å se dette fra en vitenskapelig synsvinkel:

«Det var et sant inferno av ild og røyk, storm og orkan, et kaos av fortvilte mennesker som så sine livsverk gå opp i tilintetgjørende rødglødende flammer i løpet av noen dramatiske timer»

Harald Grytten

Om kvelden den 18. januar 2014, begynte det å brenne i et bolighus i Lærdal. Brannen utviklet seg til å bli en stor områdebrann ved hjelp sterk vind og kraftig turbulens, og det oppsto virvelbrann som spredte seg raskt, over store avstander. Med kraftig vind, snøfritt landskap og lite nedbør i løpet av januar, er det mange likhetstrekk mellom Aalesundsbrannen og brannen i Lærdal. Men forunderlig nok var det også flere hus i Lærdal som ble spart, selv om det i utgangspunktet ikke virket logisk.

Taktekking og takkonstruksjon Kan det være så, når en ser på bildene fra et utbrent Aalesund, at deler av forklaringen ligger i at bådet Waldehuset og Rønnebergbua står med møneretning syd – nord?

At begge bygningene har skifertak og en takkonstruksjon bygget med en vinkel på mellom 30 til 45 grader, og at på begge bygg er takutstikket minimalt, uten himling under, bare vertikalt forkantbord mellom sperrene (kubbing) og trekledning helt opp? På Waldehuset er gesimshøyden også liten.

Trekledning i yttervegg Begge bygg hadde liggende panel, og da er det to viktige faktorer: Fuktighet og hvor godt dekket kledningen er av maling. Jo flere lag med maling, dess mer motstand er det mot antenning.

I Lærdalsrapporten konkluderes det med: Fuktinnholdet i trevirke i kystklima er oftere mer stabilt, og ligger typisk mellom 15 til 18%. I en by vil det

Dette bildet viser den brente by østover. Oppe til venstre skimtes Waldehuset.

Waldehuset fremstår ubrent, men alle hus rundt er blitt flammenes rov. I retning vestover ser vi at trebygningen til Rønneberg også ikke er brent. Det samme er løa på Grimmerhaugen - idag del av Aalesunds Museum.

være forskjeller i trefuktigheten både mellom hus, men også lokalt på hvert enkelt hus. Ytterkledningen på sørsiden av et hus er mer påvirket av sollyset enn hva nordsiden er. I tillegg til å beskytte mot solpåvirkning og fukt, har maling den egenskapen at den påvirker kritisk varmefluks for antennelse og dermed tiden til antenning . Forsøk (både i laboratorium og i full skala) har vist at behandlede overflater krever høyere varmefluks enn ubehandlete overflater, og således tar det lengre tid før materialet antennes.

Waldehuset hadde ei stor åpen mark foran mot vest, den såkalte Rekdalsmarka. Kan en tenke seg at når vind og flyvebrannen spredte seg i stormkastene så for dette lett over disse to bygningene uten å få feste i trevirket og heller ikke i takkonstruksjonen. Vindusflater var relativt små og stod imot trykk. Eneste antennelsen på Waldehuset var et lite stykke ved inngangsdøra, en del av en langsyllstokk. (Den ligger nede i overgangen mellom mur og kledning, brukt mest ved laftet hus.)

Et annet moment som ikke har vært tatt hensyn til, er spørsmål om stormen som pisket sjødrev rundt Rønnebergbua også dreiv opp mot Waldehuset. Men det er fortsatt forunderlig at Løa som stod ubeskyttet i Korsen (Grimmerhaugen) ikke tok fyr.

Anders Nord ble kristen i høy alder og var tilsluttet Indremisjonen, hvor også brannsjef Johannes Solem var medlem. Han skrev brannrapporten tre dager etter brannen og hadde neppe tid til å gå grundigere inn i hvorfor Waldehuset ikke brant. Anders Nord ble radiointervjuet 1913, ni år etter brannen, og gjenfortalte sin historie om åpenbaringen i stua i Waldehuset. En engel talte til han, og sa: «Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige.» Men så mange år etter, hva da med erindringsforskyvning?

At naboer rundt Waldehuset, etter at deres egne hus hadde brent ned, gikk i gang med å slukke alt som kom innover det, er mer tvilsomt. Skribenten heller til å tro på en del fysiske naturkrefter som nevnt ovenfor er forklaringen.

Uansett: Gode venner i Pinsemenigheten reddet huset fra nedfall, det bestrider ingen. Ære være dem for det, og deres tro må gjerne være brann nattas sannhet. Buholmen fremstår ubrent. Alt fra den lille kanalen og oppover er brent opp. (Alle bilder fra boka til Harald Grytten: Ålesund brenner - byen under ild og aske.)

(Foto: AaFK)

AaFK-spilleren Nenass har vært med i troppen til Kapp Verde i puljespillet i Afrikamesterskapet. Han måtte nøye seg med et innhopp, de siste 12 minuttene i mandagens 1-1 kamp mot Kamerun. Ikke spilletid mot Etiopia (seier 1-0) og Burkina Faso (tap 0-1). Puljevinner ble Kamerun med syv poeng. Burkina Faso nummer to og Kapp Verde ble nummer tre, begge med fire poeng. Sist Etiopia med et poeng. De fire beste treer lagene (av seks) går videre. Om Kapp Verde er med videre avgjøres torsdag kveld. Onsdag denne uka lanseres årets «World Watch List» – en årlig rangering av de 50 landa hvor det er farligst å leve ut sin kristne tro. – Vi har arrangement i Valderøy bedehus onsdag kveld. Her vil man få innblikk i de forfulgtes situasjon, og vi skal stå sammen med dem i bønn, forteller Helge Åkernes på vegne av Åpne Dører.

Roger Howden fortsetter som daglig leder i arkitekt- og ingeniørkontoret Leite og Howden en stund til, selv om virksomheten nå er solgt ut til BP Gruppen. (Foto: Kenneth Kamp)

Inn i kjede etter 40 år som selvstendig

Arkitekt- og ingeniørkontoret Leite og Howden har blitt en del av BP Gruppen.

Etter 40 år som selvstendig virksomhet, har de to eierne av Leite og Howden solgt seg ut til BP Gruppen. Forklaringa er av det enkle og rasjonelle slaget: – Jeg har nå blitt 67 år, og ingen av oss to som var eiere, har noen som ønsket å ta over. Da var det greit å selge firmaet nå, slik at jeg kan få være med videre i en overgangsperiode og bidra til å bevare arbeidsplasser og kunder, forklarer Roger Howden, som fortsetter som daglig leder en stund til.

Påbygg, tilbygg og ombygging Han forteller at firmaet ble etablert i 1982 av Ståle Leite og ham selv, som er bygningsingeniør. De kom begge fra Vestlandshus, der Leite allerede jobba da Howden begynte der i 1976. Seinere kom Roger Blindheim inn på eiersida, mens Leite ble pensjonist og trakk seg ut. – I starten var Vestlandshus den viktigste kunden vår, men etter hvert utvida vi, og vi har samarbeida med en rekke kjeder gjennom år, i tillegg til å utføre oppdrag direkte for privatkunder. Gjennom alle år har vi satsa spesielt på påbygg, tilbygg og ombygging, som er noe vi nordmenn er svært glade i. Kjedene selv er nemlig mest interessert i å bygge nye hus, ikke å forandre på gamle, så da er dette fine oppgaver for mindre virksomheter som oss, sier Howden.

Ulovlige boliger Et spesialområde som han selv har jobba mye med, er det han kaller legaliseringssaker. Det dreier seg om folk som har kjøpt leiligheter som de etter hvert finner ut er ulovlige å bo i. Det dreier seg gjerne om manglende rømningsveier i tilfelle brann; ofte er installering av sprinkleranlegg som dekker hele bygget (ikke bare ens egen leilighet) eneste måten å kompensere på, noe som i de fleste tilfeller er altfor dyrt. I andre tilfeller dreier det seg om at leiligheta rett og slett aldri har vært regulert til boligfomål: – Dessverre er dette noe man ofte ikke finner ut av før man skal selge. Da har de kanskje bodd der så lenge at saka har blitt forelda; dermed sitter de uten muligheter til å få omgjort kjøpet, samtidig som de ikke har råd til de omfattende tiltaka som må gjøres, de får ikke solgt videre, og de har ikke lov til å bo der. Det dreier seg gjerne om unge mennesker som har kjøpt sin første bolig og som skal komme seg videre, så det er mange triste saker, forklarer Howden.

Nylig har han hatt tre slike saker for retten, opplyser han: To av dem ble vunnet, mens den siste ble tapt som følge av at retten vurderte saka som forelda.

Savner bygningskontrollen På spørsmål om hva som har endra seg mest på disse 40 åra, trekker han fram den nasjonale avviklinga av de kommunale bygningskontrollene i 1997, som ble erstatta av et nytt ansvarssystem: – Fra 1997 har de ansvarlige foretaka selv hatt ansvar for at den jobben de gjør, enten det er prosjektering, utførelse eller kontroll, er i samsvar med regelverket. Foretaka skal altså kontrollere seg selv, og dette har fungert dårlig. Det var meninga at det offentlige skulle fortsette å ha stikkprøvetilsyn i ti prosent av sakene, men dette har aldri fungert. Resultatet er at det i dag er veldig lite kontroll på alle nivå, noe som igjen fører til mye fjusk og brudd på regelverket, poengterer han.

«Bygg med hjertet» Selv om Leite og Howden nå er solgt hundre prosent til BP Gruppen, skal Roger Howden lede firmaet en liten stund til. Deretter har han tenkt seg over i ei ny rolle: – Etter hvert kommer jeg til å overlate ledelsen til yngre krefter. Da er planen min å jobbe mer med det nye prosjektet vårt, som vi har kalt «Bygg med hjertet». Dette er et landsomfattende prosjekt for å ta vare på eksisterende boligmasse, samtidig som man gjør den mer tilpasset dagens krav til energi og komfort, forteller Roger Howden.