2.2 Mildere skolehjem

institusjonene Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa, Ulfsnæsøen Opdragelsanstalt for vanartede og forvildede gutter utenfor Bergen (endret navn i 1951 til Ulvsnesøy skole for gutter med tilpasningsvansker), Lindøy oppdragelsesanstalt utenfor Stavanger og Falstad oppdragelsesanstalt.

2.2 MILDERE SKOLEHJEM

I plan for Falstad skolehjem ved kgl. resolusjon av 21. desember 1901 ble det stadfestet at oppdragelsesanstalten skulle virke som mildere skolehjem for forsømte gutter. Skolehjemmet skulle oppta gutter som hadde begått straffbare handlinger, eller som på grunn av deres foreldres eller oppdrageres «lastefuldhed» eller «forsømmelighed» var forsømt, mishandlet eller «sedelig fordærvet».64 I loven om forsømte børn av 1896 § 4 ble det bestemt at Falstad Opdragelsesanstalt skulle ha 55 plasser, og i regelen var skolehjemmet ikke for gutter under ti år. Loven omfattet ikke de barna som ble ansett for å være forbrytere.65 Hensikten med etableringen av oppdragelsesanstaltene var behovet for en institusjon som kunne være en støttespiller til skolen og et alternativ til fengselet. Fra skolens side var man positiv, men fengselsvesenet var skeptiske til dette. Oppdragelsesanstalten ble et bidrag til å avlaste skolene ved eventuelle disiplinproblemer, men for fengslene representerte anstalten en kritikk av behandlingen av unge lovbrytere.

Oppdragelsesanstalten Falstad ble drevet som mildere skolehjem for gutter fra høsten 1901. Skolehjemmet hadde et belegg på 55 gutter, og alle var oppført i folketellingen 1900 for Skogn. Folketellingen gir oss opplysninger om guttenes navn, hjemsted og alder. Vi får vite at guttene var sendt hit fra alle kanter av landet. Den yngste av guttene var bare ti år da han ble sendt til Falstad, og eldstemann var 18 år dette året. Ved registreringen i folketellingen er samtlige gutter oppført med yrke «Skoledicipel» ved Falstad skolehjem. Bestyrer av Falstad skolehjem i perioden 1900–1910, Jacob Christian Hagen, gir oss informasjon om Falstad skolehjem i sitt skriv «Norges Skolehjem. Deres oprindelse og utvikling» fra 1914. Han kunne fortelle at tyveri, usedelighet eller vanskelig temperament var vesentlige årsaker til at gutter ble anbrakt til Falstad skolehjem i perioden 1901–1913. Før de ankom skolehjemmet, hadde en del av guttene allerede vært

64 FSM 1000, Plan for Falstad skolehjem stadfæstet ved Kgl. resolution af 21de december 1901. Div. materiale fra

Falstad skolehjem, gitt av Svein Helge Falstad. 65 Nordre Bergenhus Amtstidende, 22. september 1900.

Elever og ansatte foran Falstad Opdragelsesanstalt, ca. 1900. Foto: Bjerkan/Falstadsenteret.

sendt bort fra hjemstedet for oppdragelse. I disse årene var gjennomsnittsalderen bare 12,8 år for guttene i skolehjemmet. I samme periode ble 201 gutter utskrevet fra skolehjemmet, og man kunne opplyse at 92 prosent av guttene «har ikke siden kollidert med loven». Ifølge bestyreren burde om lag seks til åtte prosent av belegget betegnes som «aapenbart imbecille særlinger», mens rundt 50 prosent kunne betegnes som individer med vesentlig dårligere eller «vesentlig mindre harmonisk arbeidende sjelsutstyr enn gjennomsnittet».66

På skolehjemmene var elevene gjerne delt i en formiddags- og en ettermiddagsklasse. På Falstad hadde man dels en tredje klasse for «sinker», mens man på Ulfsnæsøen skolehjem utenfor Bergen valgte å gi ekstraundervisning til «Efternølere». Om mange av guttene kan man lese at de tidligere hadde skulket mye, og bestyrer Ole Flugum skriver: «Det var en haard Nøt at knekke, at vinde Bugt med Gutternes Sløvhed og Interesseløshed.»67 Elevene hadde undervisning i 26 uker i et skoleår. Det var gjennomsnittlig fire timer skole per dag i tillegg til lekseforberedelse i halvannen time under tilsyn. I tillegg deltok elevene i arbeid tre til fire timer per dag. De som ikke tok skolefag, arbeidet sju til åtte og en halv time per dag. Arbeidet bestod i all slags gårdsarbeid, hagearbeid, skomakeri, sjømannstuearbeid, husarbeid og renhold. Av de utskrevne elevene reiste størsteparten til sjøs, en stor andel havnet i tjeneste på landet, og et mindre antall ble håndverkere. Etter hvert gikk en del over til jobb i industrien. Mange holdt i en viss tid kontakten med skolehjemmet.68

Vanligvis var guttene på Falstad Opdragelsesanstalt i ett til tre år, men for noen elever ble oppholdet langvarig. I 1913 kontaktet anstalten vergerådet i Bodø angående utskriving av en gutt som hadde vært lenge på Falstad. Den midlertidig oppnevnte bestyreren skriver om gutten:

Efter bemyndigelse tillater jeg mig herved ærbødigst at henvende mig til det ærede vergeraad angaaende en gut som er anbragt av vergeraadet her nemlig NN. Han ankom hertil i august 1908 og har saaledes opholdt sig i skolehjemmet omkring 5 aar. Grunden til at gutten har været her saa længe er at han har været en av vore vanskeligste gutter, ofte pleier guttene kunne bli utskrevne efter 1, 2 eller 3 aars forløp. I den senere tid har han dog gjort merkbare fremskridt, om han end fremdeles ikke er som han bør være. Det er dog skolehjemmets mening at gutten nu bær utskrives, idet man tror

66 Hagen, Jacob Christian: Norges skolehjem. Deres oprindelse og utvikling. Kristiania 1914: 17. 67 Skogrand, Baard Olav: «Slemme gutter: skolehjemmenes tidlige historie». Utstillingskatalog. Bymuseet i Bergen. 2006: 9. 68 Hagen, Jacob Christian: Norges skolehjem. Deres oprindelse og utvikling. Kristiania 1914: 18.

at et fortsat ophold her ikke vil gjøre gutten i det væsentlige bedre. Jeg vil i den anledning be det ærede vergeraad være skolehjemmet behjelpelig med at finde en passende plass til gutten, dog helst ikke i Narvik. Gutten er 16 aar gammel.69

Brevet viser at et skolehjemsopphold kunne bli langvarig når guttene viste dårlig oppførsel, og det bekrefter også at anstalten etter et visst tidspunkt har gitt opp oppdragelsen av gutten.

Et skolehjemsopphold ble oftest avsluttet med konfirmasjon. Da hadde elevene nådd voksenalderen og skulle ut i arbeidslivet. Skolehjemmene skulle være behjelpelig med å finne arbeid eller læreplass til guttene i samsvar med «Barnets Anlæg og Tilbøieligheder». Fra Falstad skolehjem ble hele 60 prosent av guttene plassert i jordbruksarbeid.70 Det var et problem at håndverksopplæringen ved skolene ikke var tilstrekkelig for arbeidslivet. Flertallet av guttene var fra byen. Derfor burde de tilbys annet enn jordbruksarbeid, mente bestyrer Landmark. Guttene ble fulgt opp av bestyreren flere år etter utskrivelsen, og i elevprotokollene kan vi lese hvordan det gikk med dem i ettertid. Men det var ikke bare guttenes yrker bestyreren holdt seg underrettet om. Vel så viktig var det å undersøke om oppdragelsen hadde fungert. Bestyreren hadde kontakt med vergerådet, prester og guttenes arbeidsgivere, som opplyste om hvordan de oppførte seg. Mange fikk gode skussmål, men det finnes også de som ikke ble like fordelaktig omtalt. En av elevene skrev til bestyrer Landmark for få en attest for oppførselen, men fikk ikke dette. Landmark skriver i sitt svar at:

Du ber om dine attester og vil at jeg skal gi dig oppförselsattest. Men attester hjelper nok ingen ting hvis de ikke er gode. Og vi som skriver attester vi kan ikke skrive annet end det som er sandt. Jeg kan ikke rose dig i noen attest. For du stjal jo flere ganger nede i Sparbu (En gang brændevin og en gang en klokke). Hvis det er aldersattest og vaksionationsattest du vil ha. De behöves bare naar du skal til sjøs saa kan du like gjerne faa dem. Jeg sender dem vedlagt. Vær nu flink og hold ved med at arbeide N.N. Ikke far fra det ene til det andet. Og gjör fremfor alle ting det som er ret i guds öyne. Ikke skjæm dig ut med aa gjöre det som er stygt.71

69 SAT, Falstad skolehjem, boks A 21, utgående brev 1911–1914. Brev fra midlertidig bestyrer til Bodø vergeråd.

Ekne 6. august 1913. 70 Landmark, Fredrik Wilhelm: 25-aarsberetning for Falstad skolehjem. Trondheim 1920: 35. 71 SAT, Falstad skolehjem, boks A 21, utgående brev 1911–1914. Brev fra bestyreren til tidligere elev. Ekne 11. januar 1914.

I perioden 1895–1992 representerte Falstad skolehjem og Ekne spesialskoler sentrale deler av norsk barnevernshistorie. I boka kan vi følge utviklingen av norsk velferdspolitikk og barnevern frem til andre verdenskrig, og utviklingen av barnevernet i skyggen av velferdsstaten etter krigen. I den første epoken ble barn under o entlig omsorg underlagt anbringelsesformer som skolehjem, fosterhjem eller barnehjem. I den andre epoken gikk myndighetene over til spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker og spesialskoler for «evneveike». Forfatteren har lagt vekt på å synliggjøre barnas opplevelser og hverdag i institusjonene og skjebnen til omstreiferbarn og krigsbarn i skolehjems- og spesialskolesystemet. Marianne Neerland Soleim er førsteamanuensis i historie ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø.

ISBN: 978-82-8104-499-9